Eier du ikke skam i livet?

”Eier du ikke skam i livet?!” Jo, heldigvis -jeg eier skam, men jeg velger hva jeg skal skamme meg for og av. I mitt indre finnes dyp skam, det jeg ikke vil andre skal se, det jeg ikke snakker om, det jeg nesten ikke kan se selv.

.

”Skamløst”, sier vi, og mener både noe som er bra og noe som ikke er så bra. Skam kan være berettiget og den kan være uberettiget. På den ene siden vil vi ikke ha skam knyttet til vår seksualitet. Når det kommer til sex skal vi være frie fra skam og skyldfølelse. Sex skal nytes. På den andre siden skal vi ikke oppføre oss skamløse -hverken når det kommer til sex eller til andre situasjoner i livet.

Til sex er ofte knyttet mange forestillinger om skam – og ofte til kvinnelig seksualitet. Kvinner har navn som skamben og skamlepper som de næreste naboer til sitt kjønn og sin kilde til nytelse. Hva er det som knytter nytelse og skam så tett til hverandre? Er det forbudte følelser? Skal ikke kvinner kjenne nytelse, mens for menn er det greit og forventet?

.

Skam kan være ødeleggende, men også helt nødvendig- Den kan spise oss opp slik at vi ikke er annet igjen en en følelse av å ville være usynlig for andres og egne øyne.
Skam, den berettigede, kan også være uvurderlig i å regulere menneskenes adferd og fungerer som en korreksjon, en veileder til videre kurs, en helt nødvendig selvjustis.

Å kjenne skam kan ta oss ut av vår egosentrisitet og orientere oss mot andres behov og grenser. Den uberettigede skam er kanskje noe vi blir påført, mens berettigede skam er noe vi trenger?

.

Er skamløshet forenelig med sameksistens? Dersom vi skulle oppført oss skamløst, uten disse usynlige grensene for menneskelig oppførsel, kunne vi tenke oss at hele vår struktur vil falle sammen? Om vi skulle gjort akkurat det vi selv hadde ønsket, til enhver tid, fordi vi tenker vi skal leve som ”frie mennesker”, med rett til å leve det vi vil -er det forenelig med å leve sammen, i et samfunn?

.

Hva er det som skjer hos tilsynelatende skamløse mennesker, også i betydningen der mennesker tråkker over andres grenser? Hva er det som gjør at dette kompasset tilsynelatende ikke slår ut hos noen? Det har jeg fundert en del på, men jeg er likevel ikke sikker på at jeg noen gang finner ut av det.

Med fare for å psykologisere –

Kanskje er det slik at noen mennesker kan ha opplevd så mange og dype krenkelser på ulike arenaer at de for å beskytte seg selv ikke lenger kjenner på skamfølelsen? Jeg har hørt mennesker som har blitt utsatt for seksuelle krenkelser si at for dem er ikke sex knyttet til skam fordi de bestemte seg for å gjenerobre den seksuelle arena som sin egen. Det kan være en god måte å bruke skamløshet på.

.
Noen vil kanskje heller reagere ved å tråkke ”nedover”, være arrogante, nedlatende, hensynsløse overfor andre?
Om normalen er at en ikke blir møtt på sine følelser, kan man kanskje utvikle skamløshet. Følelsene barnet har båret frem er blitt diskvalifiserte eller forbudte. På den måten lærer en kanskje ikke empati og medfølelse og en ser heller ikke det skamløse og hensynsløse i egen oppførsel når en blir voksen?

.

Det er rart -det virker som om dess større krenkelsene er, dess mindre tar den skamløse ansvar for at de påfører den andre skam. Kan hende hører dette sammen? Det å ikke verdsette nok til at en ber om tilgivelse for det påførte, og dermed fratar den andre skammen, fører til ytterligere skam hos den krenkede? Dess større skamløshet den andre utviser, dess lettere er det at skammen limes til en?

.

Noen mennesker har også store problemer med å tolke andres følelser fordi de ikke gjenkjenner følelsen den andre viser som en følelse denne selv ville kunne kjenne på. På den måten forstår den andre ikke at handlingen en utfører er skamløs – og ”skamløs” på en lite god måte. ”Føler du deg krenket? Vel -det er ditt problem. Jeg ville ikke ha kjent det slik.” Når man ikke gjenkjenner den andre som noe som kunne være en del av en selv -blir den andre objektivisert, tingliggjort, og dermed lettere å forholde seg brutalt til.

.

Er det slik? At om jeg krenker deg -er det ditt problem, ditt ansvar om du vil kjenne deg skamløst og krenkende behandlet?

.

Kan hende må vi ha skamfølelse -for å unngå å tråkke på andre. Skamløshet kan være en fin ting -når den blir brukt til å vri seg løs fra lenker som hindrer en i å puste fritt. Noen kan mista denne skamløsheten med egosentrisitet, narsissisme og hensynsløshet. Det er ikke så bra.

.

Alle bærer vi på egen erfaringsbakgrunn og i dette brogede skal vi kommunisere. Er det slik at når du selv reagerer, eller møter andre som reagerer på en uforholdsmessig måte, kan det være at du har med en dyp skamfølelse hos den andre å gjøre? Ikke godt å si.

.

Hvordan skal man forholde seg til sin egen skam, sin egen skamløshet, andres skamløse krenkelser?

(Jeg synes ikke dette er lette tanker å formulere -det kan hende at e fremkommer lettere kaotisk. Det er vel slik det føles også -litt hultertilbulter.)