Mine Damerrrr åkk Herrrrarrr…
(Foto:Models in swimsuits by fashion photographer Toni Frissell, 1950)
.
.
*trommevirvel*
Er det ikke slik man gjør når man skal introdusere noen? Ja, kanskje ikke så voldsomt, men i den leia i alle fall. Dersom det ikke finnes en introdusør eller trommevirvel, tar man hverandre pent i hånda, fortrinnsvis hverandres høyre hånd, nikker, bukker, smiler, neier -om man er så fri -for deretter å presentere seg for hverandre med navn. I riktig gamle dager la man til tittel, dersom en synes det var av stor viktighet.
.
I går var jeg Kvinnekonge. En stor -og ikke minst, overraskende, ære. Diskusjonene der inne om anonymitet gjorde at jeg enda en gang drodler om dette med navn og ikke navn på denne bloggen. Enda en gang lurer jeg på om denne bloggen skal forbli navnløs. En ting er å legge ut bilder, men navn i tillegg?
Om du har lyst til å se hva jeg tenkte tidligere kan du ta en sving innom Rakrygget Alias og Skomaker eller skobærer -om anonymitet i sosiale medier, der jeg slår mange slag for alles rett til å bruke pseudonym og den slags fortreffeligheter.
.
Noen synes at jeg burde ha hele mitt navn i bloggen -de sier jeg «vil vinne på det». Jeg er usikker på hva jeg skulle vinne.
På min Facebookside (velkommen inn!) hadde en av leserne mine gode argumenter for at bloggen skulle forbli uten navn&nummer.
Selv er jeg veldig usikker.
.
Som jeg skrev hos Kvinnekongen; I denne bloggverdenen er jeg ikke lenger anonym, i alle fall ikke for dem jeg har samtalet med over tid. Over tid viser jeg i cyberspace hvem jeg “er” i like stor grad som jeg gjør det på en arbeidsplass, vippende med bena på den høyeste barkrakken eller som forelder til datteren min. Vi velger hvilke fasetter av oss selv vi vil vise frem -ingen av dem er løgn, det er deler av oss, alt sammen.
.
Ville jeg ha skrevet annerledes med og uten fullt navn?
Neppe. Den dagen jeg oppdaget at noen foreldre i min datters klasse var faste lesere *vinker*, etter en forsnakkelse fra min yndling, ble min frihet til å gå jublende nedover Bråkmakergata, snufsende med gråtkvalt hals rundt neste hjørnet, for deretter å hvile stillferdig i eget rom, brått slutt. Føltes det som. Flere venner og sågar bekjente, vet at jeg skriver denne bloggen. Etterhvert har jeg utvekslet latter og gråt med fine folk jeg er blitt kjent med via MariasMetode. Er jeg ikke heldig?!
.
I mange sammenhenger ligger det langt inne å fortelle om hva jeg har lært på skolen, fordi det å fortelle om mitt yrke, gjør at jeg ofte blir møtt med fordommer. Jeg antok at jeg ville bli møtt på denne måten via blogg også. Mange av dem som leste meg i starten var pasienter som hadde ublide møter med helsevesenet.
Av en eller annen grunn var det derfor viktig for meg å brette opp ermene og fortelle hva jeg hadde jobbet med før jeg ble syk -kanskje for å slippe ut katta? Jeg vil ikke settes i bås, jeg vil ikke la være å fortelle kun fordi jeg skulle ønske å unngå ubehageligheter.
Den gang jeg valgte å legge inn mitt yrke, fortalte jeg i grunn noe som ville definere meg. Det var jeg klar over. Det lå da i kortene at min anonymitet dermed ikke ville være 100% sikret for evig og alltid.
Av og til har jeg angret på at jeg har opplyst at jeg er lege. Jeg ville helst bare få være like storkjeftet, bredbent og med tårer i øyekroken som alle andre. Legerollen bakbinder, den gjør at det kanskje er forventet noe «legeaktig» av meg og det hender jeg lengter ut til en mer uskikkelig bloggform, der jeg skal være bare Maria. Ikke bare bakbinder den, men jeg har også opplevd at den blir «brukt mot meg» og jeg blir tillagt egenskaper kun fordi jeg valgte en viss studieretning.
.
Det er fort gjort å tillegge folk roller og egenskaper ut fra hva man tror man vet om dem.
_____________
Jeg vet denne bloggposten er uanstendig navlebeskuende, men når jeg nå en gang har så mange kloke lesere, så spør jeg dere:
Hva tenker du, leser; -hva er fordelene for meg og denne bloggen om jeg skulle bruke mitt eget navn
– og hva er ulempene?
Om du blogger selv -hva har du selv valgt å gjøre og hvorfor?
Marias Metode 
Jeg må bare få uttrykke beundring for det viktige arbeidet du gjør, syns igrunn ikke du er særlig navlebeskuende, og hvis du føler det slik, så er det viktig navlelo du finner. Du treffer så godt og så mange. Jeg forstår kjempegodt konflikten med anonymitet vs. åpenhet, spesielt godt med tanke på yrket ditt og sykdommen. Men for meg personlig betyr det å vite navnet ditt lite (det er litt sånn «Se og Hør-artig» på en måte, men ikke nødvendig), jeg er mye mer interessert i hva du har å si. Det at du er lege gjør nok at jeg blir enda mer nysgjerrig, for det hever deg litt opp fra oss andre «synsere»; kvaliteten på det du skriver sammen med det vi nå vet om ditt arbeidsliv og egen sykdomserfaring gir et befriende tillitsvekkende inntrykk – noe vi (altså på vegne av meg selv og andre med litt ugrei erfaring med helsevesenet) virkelig trenger fra noen som har hvertfall et par tær igjen innenfor helsevesenet.
Selv har jeg valgt å blogge anonymt, litt av samme årsaker som du kjenner på nå + litt velbegrunnet paranoia, men jeg skriver uansett så lite og uinteressant (ikke minst hardt selvsensurert) i den store sammenhengen, så jeg skal ikke sammenligne meg med deg. 🙂 Så jeg forstår behovet for å ha en liten krok for seg selv der man kan skrive i fred. Og hvorfor ikke? Du kan jo blogge flere steder?
Takk tripsandtics!
Mange tror nok jeg kan mye mere legeting og har lest masse, masse forskning rundt ME enn det jeg faktisk har gjort. Mitt hode funker ikke slik det gjorde, jeg har dårlig hukommelse og konsentrasjon. Mange syke er langt mer oppdatert enn det jeg er. I tillegg har jeg ikke ville fokusere mye på ME, selv om det kanskje høres merkelig ut.
Jeg ser at det kan være en fordel for gruppen ME-syke at jeg, som lege, sier noe om dette med fullt navn. I tillegg til meg selv kjenner jeg til flere leger og annet helsepersonell som er syke. De snakker ikke om det.
Likevel ser jeg ikke helt hvilken positiv rolle det skulle ha for meg, Maria, å skulle bruke mitt eget navn på bloggen.
Nei, som sagt, jeg forstår virkelig ulempene med å ha navnet sitt i bloggen. Og det med fag, forskning og oppdatering, det er uansett ikke bare bare å være oppdatert på alle delene i sitt eget fagfelt. Og jeg tror at når en lege skriver at vedkommende har ME, så er det implisitt at han eller hun ikke har hengt med på en stund, og hvis ME ikke er fagfeltet i utgangspunktet, så er det mye å ta igjen.
Har mer å si, men frokost må ordnes!
Først.. gratulerer med Kvinnekonge tittelen… Selv om jeg synes det burde hett DronningDronning… 😉
Jeg kommenterer kun dette rundt bloggingen.. Jeg har lenge likt å skrive. Jeg har brukt skrivingen som et utløp for følelser og frustrasjoner . Med tiden var jeg aktiv på et annet nettsted, men der ble det for åpent tilslutt – mennesker kjente meg – og jeg merket jeg gjemte på de ordene som jeg av og til ville skrike ut . Det ble for nærme når jeg visste jeg kunne møte dem ute en kveld noen dager senere…
Så jeg valgte å lage meg en anonym blogg. Uten hentydning til navn og tilhørighet. Og der har jeg følt meg friere til å skrive fra ‘hjertesjelen’ . Jeg vil ikke bli gjenkjent – blant annet fordi jeg skriver om venner og familie som står meg nær – og familie som ikke står meg nær.
Det føles som en sikkerhet for meg og ikke minst for familie medlemmer som kanskje ikke vil blottlegges i det sosiale media.
Så foreløpig holder jeg meg ‘skjult’… med tid og stunder vil det kanskje forandre seg . Men akkurat nå er jeg ikke klar til å møte spørsmålene fra familie som kan komme over bloggen min ..
En ting er å dele sorger, gleder, tanker … men en annen ting er å dele det med fullt navn….
Takk for gratulasjonene -jeg synes det var særs gjevt, altså!
Ja, jeg ser veldig godt den, Anne Lise.
Noe av dette er vel grunner jeg har snakket om i de tidligere innleggene mine som jeg lenket til i denne posten.
Noen ganger, når man står med beina midt oppi, er det fint å skape seg et slags skrifterom, der man kan være helt fri. I tillegg kan det være greit å bearbeide ferdig det en skal bearbeide før en velger eller ikke velger å konfrontere verden utenfor nettet.
Til tross for at en selv ikke skulle ha problemer med å snakke om seg selv -er det fint å ikke skulle utlevere andre.
Takk for innspill!
*Skulle ønske jeg hadde klart å si like mye på halvparten så mange ord. Det må bli mitt neste prosjekt, tror jeg. Alle disse ordene :-)*
Jeg blogger under eget navn fordi det holder meg litt til det jeg ønsker å gjøre: Våge å være meg, på godt og vondt, og å stå for det jeg sier og gjør. Det er skummelt – til tider, men «selvoppdragende». Det gjør at jeg også må tenke på mine nærmeste. Jeg skriver ikke om dem. Bloggen er min. Jeg blogger ikke som mor til mine barn, eller partner til … Jeg blogger som meg.
Frustrasjons-skriving, hjerte / smerte-skriving, den nakne meg-skriving gjøres andre steder. Jeg har dokument på dokument med tekster i alle former og fasonger. Noe publiseres, noe bare blir der, noe slettes.
Jeg skjønner at du ikke bruker fullt navn. Det er ok. Enhver må finne sin egen stil og sin egen «comfortzone».
Det ene er ikke bedre enn det andre.
Jeg kjenner deg ikke. Uansett hva du velger å gjøre kommer det ikke til å forandre noe for meg. Jeg kommer til å fortsette å lese det du skriver. Ikke fordi du er lege, men fordi du skriver om vettuge tema 🙂
Gratulerer så mye! Du er helt klart en Kvinnekonge, og det er vel unnt! 🙂 «Det er fort gjort å tillegge folk roller og egenskaper ut fra hva man tror man vet om dem.» – Ja, og amen. Sannelig er det det. Det har jeg opplevd selv som anonym, at noen har trodd ting om meg basert på den fasetten av meg som ble uttrykt/vist i bloggen. Det er, som du sier, èn fasett og viser ikke alle sidene ved meg. Bloggen viser ikke helheten av meg eller deg som menneske. Jeg vet ikke helt svaret på det første du spør om, for jeg syns individuelle verdier avgjør hva fordelene er for deg … der burde ikke være noen ulemper, men – dèt er nok i en ideell verden. I den reelle vil ditt fulle navn kanskje bety at du veies … vurderes utifra posisjon, karakter og status?
Jeg blogger anonymt. Fordi jeg da kan fortelle hudløst og ærlig og rett frem, uten at noen lar seg begrense fra å leve seg med i fortellingen av hvem jeg er. Mitt navn, min posisjon (forteller jeg jo om), min karakter og status – jo mindre folk vet om meg, jo mindre forhåndsdømmer de … tenker jeg. Og teorien er at folk lettere kan få med seg budskapet jeg ønsker formidle da. Men om det i praksis er slik .. se det …. 🙂
Men mest av alt; GRATULERER! Du er en verdig kvinnekonge! Klem på deg 🙂
Jeg syns du skal gjøre akkurat det du har lyst til. 🙂
Det er tillitsvekkende for meg at du er både lege og ME-pasient, fordi du kjenner begge sider, og fordi du med din erfaring kan gjennomskue misforståtte medisinske standpunkter.
Bloggen din betyr mye for meg. Først og fremst fordi du skriver vettugt og fordi du er den du er. Det spiller overhodet ingen rolle for meg om du er anonym, et navn ville ikke fått meg til å endre syn på deg. Jeg skjønner godt at du føler et behov for å skjerme deg. Jeg er selv, som du vet, både fagperson og ME-diagnostisert, og kunne aldri tenkt meg å gått ut med fullt navn verken på internett eller andre media. Hvis man føler behov for å beskytte sitt privatliv, så er det rett og slett noe som ingen andre har noe med.
Fortsett å følge ditt eget hjerte du, Maria!
🙂
Hei!
Begynte å lese bloggen din nylig og har lest den ganske fast etter at jeg oppdaget den. Syns du skriver nydelig og nakent om de fleste tema som har med ME å gjøre. Bloggen din er en god blanding av tanker og følelser, vitenskap og politikk. Og som ei med ME (jeg sier at jeg er «ei med ME» fordi jeg ikke liker å kalle meg «ME-pasient.» Aldri i verden om denne sykdommen skal få definere meg eller være det eneste som er spesielt ved meg!) kjenner jeg meg godt igjen i det meste, og jeg lar meg ofte engasjere både intellektuelt og følelsesmessig.
For meg betyr det ingenting at du er anonym, det heller kanskje mer mot å være positivt. Det høres kanskje merkelig ut, men jeg føler at det har en mer både personlig OG universell apell når du ikke står frem med fullt navn og bilde. Som noen andre skrev er det mye lettere å tillegge noen som skriver blogg visse personlighetstrekk hvis man vet godt hvem de er. Det at man kommuniserer anonymt via en blogg lar kanskje budskapet stå i sentrum. Vet ikke om dette «make sense.»
Ellers syns jeg det er veldig spennende å lese om behandlingsopplegget du holder på med, og om bedringen din. Har min første time hos de Meirleir om 5 dager, og historier som dine er viktig for å holde fokus for oss som skal til å ta fatt på prosessen!
Håper du fortsetter å skrive i mange år fremover, anonymt eller ikke!
Tror det er lurt å bevare litt anonymitet. Med fullt navn er man mer sårbar i mange sammenhenger. Personlig har jeg valgt anonymitet, men «markedsfører» likevel bloggen min åpent og med navn til venner, bekjente, politikere, departementer, NAV etc. Slik sett er jeg vel kanskje bare «halvanonym»…
Jeg er helt enig med deg «Også Maria», når du skriver at det på en måte er mer positivt at bloggen er anonym, fordi det skaper fokus på budskapet og ikke personen. 🙂