Skip to content

Rakrygget Alias

januar 23, 2010

I en diskusjon jeg var i tidligere, hevdet en av debattantene at han nær sagt aldri kommenterte det anonyme skrev. Han mente at folk var drittlei anonyme som sparket i alle retninger og som skjulte seg bak sin anonymitet. Slikt ble opfattet lite rakrygget og «uten meningers mot». Han hadde ikke sett noen overbevisende argumenter for å blogge anonymt, slik jeg forsto ham.

Jeg er enig; man skal ikke æreskjelle noen.
Det er klart at man ikke skal misbruke sin anonymitet ved å spre møkk rundt seg. Man skal ta ballen og ikke mannen. Som jeg også har sagt tidligere; om man ikke oppfører seg skikkelig, samtaler med respekt, er det ingen som gidder å  lese det du skriver, eller svare på det du spør om. Du blir en person man ikke forholder seg til.

Like sterkt hevder jeg at når man skriver under fullt navn skal man heller ikke æreskjelle, sparke der nyrene er blottet og samle hundekobbelet for kollektivt strupebitt.

Noen -og kanskje en del, av dem som har «fått et navn» i dag er kommet ditt nettopp i kraft av sin sleivkjeftethet, evne til å spissformulere og gjerne sette andre i gapestokken samtidig. Når en skal tilfredstille det tabloide forum som  avisoverskrifter, Twitter, Facebook og blogger kan være, ser det ut til at suksessformelen ofte  er «å sparke fra seg». Vi mennesker liker å lese se&hør. Sånn er det kanskje bare?

Sleivspark maner ikke frem respekt hos meg
. Det er ikke mye rakryggethet eller «meningers mot» i å tråkke på andre. Det har imidlertid ingenting med bruk av pseudonym eller fullt navn å gjøre.

Ofte er det dessverre det eneste som kommer ut av ytringene. Lite nytt bringes. Det blir viktigere å lage en indignert lynsjegjeng enn å fremme nye løsningsforslag. Hvor vanskelig er det?

Mange som har opplevd traumer og krenkelse og skriver om det, bruker pseudonym. Etter mitt skjønn har de mye å bidra med.

I krenkelsene ligger ofte grenseoverskridelser. Å holde på sin anonymitet kan være en måte å ta tilbake sine grenser, sitt eget, lage sin egen dagsorden.  Bestemme selv hvordan en vil at tingene skal være.

Noen av de som skriver under sitt eget navn opplever en forløsningen ved «å fortelle» om det vanskelige de har opplevd i etterkant. Å bli hørt på, få støtte og gode tanker i det som hadde vært/er vanskelig når en «kommer ut av skapet», som har rommet skam og fortielse over lang tid, kan være egnet til å videreføre en god helingsprosess.

Mange av disse er ikke lenger i situasjonen som de opplever som vanskelig når de finner at de kan skrive om det. De har allerede tatt oppgjøret på kammerset.
Det er lurt. Det er smart å først få seg selv på beina, få oversikt og kunne snakke om det vanskelige som en «overlevende».  På den måten utsetter man seg ikke for kommentarer som kan være krenkende i en periode der man kanskje er lett krenkbar. Ved å ikke skrive om det vanskelige med fullt navn når det sto på, kan dette være å sette nødvendige grenser for seg selv. Det kan oppleves som om man tar kontroll og selv bestemmer tempoet. Det er stor grad av variasjon over hvor lang tid det vil ta for den enkelte før, eller om de i det hele tatt,  letter på sløret og rister av seg krenkelsen. Det skal vi ha respekt for.

For noen er dette terapi i seg selv; å fortelle og utveksle.
For andre er det å skulle fortelle, bli sett og hørt i det en har vært igjennom, avkle sin skam og skyldfølelse ved å tilkjennegi sin identitet, den sanne terapi. De opplever at de ikke blir kvitt sin skam før de kan fortelle hvem de er.

Se! Her er jeg, jeg er meg og jeg er ikke skamfull; det var ikke min skyld, jeg er ferdig med å være i en vedvarende offersituasjon!

Jada; «folk flest» setter stor pris på «åpenhet».
Det er likevel ikke en motsetning mellom «åpenhet» og «anonymitet».
Man skal passe seg for å ikke bli «utleverende», også når man skriver under pseudonym. Det eksisterer en fin linje mellom å gi innsyn i intimitet, som egentlig ikke var ment for andre øyne, og å dele det som var vondt på en måte der du forsatt har kontrollen og integriteten i behold.

Det er ikke nødvendig noe uselvisk i ønsket om din «åpenhet» fra andre.
Når man utleverer seg, kan man miste egne, klare grenser. Man kan bli tilgjengelig for «kikkere»; både de som i grøssende fryd kan tenke at jammen er det godt det ikke er dem selv, de som kan få lov til å bære trøsterollen og gjøre seg store -eller de som har annet å tjene på det på en hvilken som helst måte.
Noen ganger kan en slik tilgjengeliggjøring føre til ytterligere grenseoverskridelser og jeg ser at dette dermed kan opprettholde en følelse av krenkethet.

Anonymitet og bruk av pseudonym har en misjon og anonyme en plass i samfunnsdebattet og sosiale medier.

I følge meg selv.

Advertisements
26 kommentarer leave one →
  1. januar 23, 2010 21:30

    Det virker som om mange ikke har tenkt så mye på forskjellen mellomå være anonym og på å bruke psevdonym.

    De færreste som blogger over tid er anonyme. Bloggen etablerer en identitet, kommentarfeltet gir mulighet for kommentarer og de fleste har også en e-postadresse for sitt alias.

    • januar 23, 2010 21:46

      Ja, det er nettopp det.

      Om man beveger seg i nettverdenen over tid er man ikke anonym. Man skaper en identitet på samme måte som man gjør blant arbeidskollegaer; man viser et bilde av seg selv.

      Dette bildet skapes over tid, det henger ved deg og det er vanskelig å bli kvitt (om det er det man ønsker).

      Er du en som tråkker på og ned, blir du ikke møtt med respekt -over tid. En slags (ære)frykt, kanskje, slik som man møter mobbere med, men aldri en ekte respekt. Du får en horde med ryggslikkere, og det kan kanskje være godt det også?
      Om du ikke har evnen til en mobber, å få med seg lynsjegjengen, kan det være at du blir den som blir utstøtt når du tråkker ned og rundt.

      Motsatt: er du anonym og møter andre med respekt, evner å lytte å lære, men også å dele; så har du en selvfølgelig plass i sosiale medier.

      Hva tenker du om anonyme i sosiale medier? Hvilken plass skal de ha? Er det få gode grunner til å bruke pseudonym?

      • januar 24, 2010 04:38

        De virkelig aonyme eksisterer stort sett bare i kommentarfelt, eller så kan de finnes på bortgjemte blogger med kun ett enkelt innlegg. Det blir bare enkeltutsagn.

        Det er flere gode grunner til å bruke psevdonym, eller ikke å bruke fullt navn. For noen av oss er det så enkelt at det markerer klart og tydelig hva som er helt private meninger. Mitt fulle navn bruker jeg i forbindelse med arbeid og verv. På fritiden er jeg ganske uformell.

        En annen ting er at det på nett kan være noen som finner på å bruke andres navn, f.eks. i kommentarer. Slikt gjør litt mindre skade når det dreier seg om et psevdonym.

        Noen har behov for å gjøre det vanskelig å koble psevdonym og virkelig identitet på grunn av det de ønsker å fortelle om seg selv. Andre har et ønske om å gjøre det vanskelig å finne fram til den virkelige identiteten fordi de er ufine mot andre. Det er somgruppe vi etablerer grensene for hva som er akseptabelt og hva som er uakseptabelt.

        • januar 24, 2010 15:01

          Jeg har tenkt på det et par ganger…om noen ønsker, kan de jo legge inn kommentarer fra MariasMetode, med min logo og alt mulig, uten at jeg får vite det.
          En svertekampanje, altså. Ja, eller det motsatte, selvsagt. Det er jo også mulig.

          (Erase and rewind for den som har skumle hensikter!)

          Ja, det er som gruppe vi aksepterer eller ikke aksepterer kommunikasjonsmåter. Som bloggeier synes jeg at jeg at jeg har et slags redaktøransvar.

          Jeg har åpent kommentarfelt; ingenting blir forhåndsgodkjent. Jeg har i utgangspunktet tillit til den som kommer på besøk til oss.
          Det har hendt en eneste gang at jeg har slettet hele kommentaren og sendt en mail i ettertid med forklaring på hvorfor. Det har hendt et par ganger der jeg har gått inn og sagt noe om hva som er akseptert og hva som ikke er det, her inne, hos meg.

          Det funker utmerket!

  2. januar 23, 2010 21:42

    Det er ikke slik at anomyme hetser mer, slenger mer med leppa eller tråkker over streken mer eller mindre enn de med fullt navn, det har de fått sett i de foraene der man har krevd fullt navn av folk. Så å skulle be om fullt navn for å forhindre slikt, det ser ikke ut til virke.

    Og jeg tenker som Håkon at man over tid med samme nick tar nicket til seg – om du skulle tatt fullt navn nå ville du plutselig være anonym på nett, for den vi kjenner er Marias Metode. Det er det navnet vi kjenner deg under.

    Men et nick kan og bør beskytte en om man vil bruke nettet til å ta opp ting man ikke vil at noen skal koble til det fulle navnet man har. Og man bør i mange tilfeller bruke nick i slike situasjoner.

    • januar 23, 2010 21:57

      Veldig enig med deg, Beate!

      Jeg ser også det som en forestilling som ikke henger på greip at den som bruker pseudonymer skulle fare med flere usakeligheter enn den som skriver under fullt navn!

  3. januar 23, 2010 22:27

    Jeg har blitt veldig oppgitt noen ganger.

    Folkeskikk hvor er den blitt av?

    Det er lov til å telle til ti……

    • januar 23, 2010 22:31

      Vet ikke helt om jeg forsto hva du siktet til nå, Lykkefund?

      • lykkefund permalink
        januar 24, 2010 00:09

        Noen ganger så er det lov til å ha litt folkeskikk på nettet også. Ikke bare skrive det en tenker hele tiden med ha litt selv sensur og tenk over om en lar seg såre eller sårer andre.

        Jeg blir oppgitt noen ganger over både mobbing på nettet, men også over at tekster blir delt helt opp ut av sin sammenheng og eller blir knust helt sønder og sammen av fustrasjon, sinne eller av at mottakeren blir lynende provosert over det som en leser. Og kommer med motangrep tilbake(noe som kan være forståelig noen ganger også) Hadde vi sett hverandre i øynene er de fleste av oss vært voksne og siviliserte og tatt oss sammen. Og kunne pratet oss igjennom det.

        Men det er ikke alt som er ment værken sårende eller støtende med en prøver å være dønn ærlig, eller saklig så kan mottakeren føle noe annet. En god samtale eller hektisk diskusjon går helt fint. Men person angrep liker jeg ikke. Vi vet ikke hvordan folk egentlig er, vet vi det da?

        Derfor er det greit å telle til ti eller å ta seg en kopp kaffe og tenke over saken før en trykker på send knappen for å gi uttrykk for sin fustrasjon eller sinne.
        Jeg har sett og opplevd mange samtaler og diskusjoner som jeg har grått av, enda jeg ikke engang har deltatt i dem. Jeg har også fått knust noen ord selv, og har lært av det. Og jeg blir såret på andres vegne og det hender jeg blir flau. Noen ganger prøvd å være forståelses full og prøvd å roe litt ned(veldig misslykket)
        Og om det er anonymt eller ikke spiller ingen rolle for meg. Fordi det er en sender og en mottaker der ute. Og så har vi alle de som leser og er innom. Og de gjør seg også opp en mening uten å si noe om det. Men de kjenner igjen de forskjellige nikkene og navnene som skriver og uttrykker sin mening.

        Jeg er veldig sliten i dag og skrev få ord, jeg pleier ikke å gjøre det. Håper du forstår hva jeg mener nå. Har stor respekt her inne, beklager jeg var veldig kort.

        • januar 24, 2010 00:27

          Takk for fin kommentar, Lykkefund; nå forstår jeg hva du mente. Ikke noe å beklage; jeg forstår hvordan du har det :-/

          Jeg var litt usikker på om du mente at noen av kommentarene eller innlegget var ufint.

          Det ser ut til at folk glemmer at det er mennesker på den andre siden av skjermen. Det hadde vært fint om vi kunne ha oppført oss like greit som vi ville gjort ansikt til ansikt som når vi skriver.

          Det er vel ingen av oss som er uskyldsrene og ikke har bittelittegranne måkeskit på vingene etterhvert som tiden går. Ingen er feilfrie, det hender man tråkker feil; og da er det greit å beklage i ettertid.

  4. januar 24, 2010 13:13

    Jeg er i grunnen helt enig med deg, Maria. Jeg begynte å skrive en lang kommentar om akkurat det , men det kokte jo ned til at jeg er enig med deg… så jeg skal heller la være å gjenta innlegget ditt i en kommentar til deg 🙂

  5. januar 24, 2010 23:32

    ok.
    Vel, jeg tenker på dette med hatter og alt som gjør hvem vi er: som noens barn, og, for noen, noens foreldre, som noens ansatte, som noens sjefer, som noens partnere, som noens politiske allierte eller opposisjon… Det er mange ting som er med på å si hvem vi er. Men det er ikke alle deler av seg man tar med seg overalt. Og det er det greit å være klar over på nett, mener nå jeg.

    🙂

    (håper det var like tydelig i kommentarfeltet som det er i mitt hode)

  6. Salander permalink
    januar 25, 2010 14:56

    Hvor anonyme er vi egentlig, vi som har pseudonym? En ting er at vi etterhvert gjenkjennes på skrivemåte og måte å uttrykke seg på, som blant kjente kan gjenkjennes, men en annen ting, som jeg ikke vet så mye om, er vel hvorvidt ip-adresse og slikt kan spores opp. Jeg ser flere blogger har mulighet til å se hvor leserne kommer fra og da er man plutselig ikke så anonym lenger. Det skal ikke mye til før man legger en og to sammen og skjønner hvem det er snakk om. Eller er det jeg som er paranoid igjen?

    I forhold til grenser lurer jeg på om det skilles noe mellom å fortelle om hva som har skjedd og å fortelle hva det får en til å føle og tenke. Det første synes jeg absolutt er mindre «grenseskadene» enn av å dele med seg hva man føler.

    • januar 25, 2010 22:23

      Jeg er ikke veldig god på dette med IP, men har forstått det slik at det er mulig å søke på IP-adressen du sender fra og finne ut omtrent hvor du er.

      Søker du på min vil du komme til byen jeg sitter i, men adressen den knyttes til, er ikke der jeg bor og heller et sted jeg er knyttet til eller har noe med. Mulig det er nettleverandøren som har registrert den der?

      Slik jeg har forstått det er det flere som kan dele en og samme IP-adresse, enten via router, eller ved at leverandøren gir samme IP til flere og at denne adressen er noe som er tildelt deg av internettleverandøren. Den er altså ikke knyttet direkte til deg personlig, eller til din PC.

      I høst lånte jeg nett fra åpne nett i området og lukket nett med passord fra et par av naboene, fordi det i lang tid var noe tull med min nettleverandør. Det førte til at jeg ble mistenkt for å skrive under falskt nick. Noen som brukte den samme IP-adressen som jeg hadde brukt tidligere på en blogg, var inne å la igjen en kommentar selv. Slik så det ut som om det var en og samme person.

      Hos meg kan jeg av og til se hvor folk klikker seg inn fra dersom de klikker på en lenke for å komme til meg. Jeg kan se hvilke lenker og poster mine lesere har klikket på.

      Jeg kan IKKE se hvem som har klikket på hvor. Jeg kan se hvilken mailadresse den enkelte legger inn.

      Det er flere som har lagt sammen to og to og funnet men det har noe med at jeg har lagt ut en god del av opplysninger om meg selv som kan identifisere meg -for den som vet noe om meg fra før.
      Det har vært skriblerier på nett for min del tidligere også; men tekstene mine var da helt annerledes, både i innhold og form. (Savner i grunn å være litt mer uskikkelig :-D)

      Det er et spennende, og kanskje vanskelig spørsmål du stiller: er det liksom «greit» å snakke om et eventuelt overgrep, men ikke om følelsene rundt dette? Vil vi høre om det forferdelige, men er ikke rede for den som trenger støtte? Er det greit så lenge en viser seg sterk og stolt, men ikke når en faller sammen og «ikke takler», føler seg som et offer og synes verden er urettferdig?
      Kan hende vil vi bare ha det «sterke og det modige», den som står opp og sparker i skrittet?

      Hva tenker du selv?

  7. januar 26, 2010 10:20

    For meg er det viktigste at disse opplevelsene blir fortalt, enten om det blir gjort anonymt eller ikke. Mange ganger handler det om emner som har vært tabubelagt over veldig lang tid og som det er vanskelig å snakke om. Jeg tror vi er nødt til å prate om det og få det fram i lyset. Om noen da velger å gjøre det anonymt, spiller for meg ingen rolle. Du får allikevel effekten av at andre kan lese og se at de ikke er alene med det de opplever.

    Jeg som har vært utsatt for overgrep synes at det er viktig at alle historiene kommer fram. Både for de som går «bra» (hvor godt er bra egentlig?) og de som ikke gjør det. Hvis vi noen gang skal klare å gjøre noe med dette, må folk forstå hvilke konsekvenser det får for barn som blir utsatt for overgrep. For meg betyr det å snakke om hva det gjør med meg i dag, 20 år etter.

    Jeg vet jeg har sagt det før, men sier det igjen Maria. Du har en fantastisk fin blogg og du skriver så reflektert.
    Takk for et godt innlegg.

  8. Salander permalink
    januar 26, 2010 13:12

    Synes det er et interessant tema dette. Jeg mener samfunnet vil ha godt av å høre om hva et overgrep har gjort med et menneske, da inkludert hva det fikk mennesket til å føle og til å tenke, og ikke minst hvordan det påvirker livet i dag. En historie som bare forteller hva som har skjedd, synes jeg på en måte blir fattig. MEN jeg setter også pris på disse historiene, for det er «fint» å vite at det har skjedd og jeg synes det er flott at de tør å dele av seg.

    Det er nok enklere å forholde seg til en hendelse som ikke inneholder følelser og tanker og heller ikke forteller så mye om hvordan det har virket inn på personen (spesielt hvis det ikke har gått «bra»). Vi er vel bare laget slik… Og vi liker vel også best å høre om de som «har greid seg» og «lever et velfungerende liv» eller om de som har reist seg opp fra støvet og nå kan vise til en prestisjefull jobb, flott familie, pene hobbyer og slikt -et «normalt» liv, altså. Eller helst et normalt liv pluss.

    Det er godt og nyttig å vite at det absolutt kan gå bra å komme seg etter store psykiske belastninger. Men for å komme seg dit, tror jeg det er viktig vi får høre hvordan det var og hvordan det er gjennom følelser og tanker. En «seiershistorie» inneholder også følelser. Men akkurat det er veldig personlig, så jeg skjønner det er vanskelig for den det gjelder og for mottakeren. Ikke helt lett.

    Jeg ville satt pris på flere åpne fortellinger, men jeg greier ikke selv å være like åpen.

    Alt til sin tid og rette sted, tror du ikke?

  9. januar 26, 2010 22:31

    Et meget godt innlegg Maria og jeg har igrunn ikke noe å tilføye annet enn at jeg ønsket å legge igjen en melding fordi også kommentarene nedover her er svært gode 😀 Selv har jeg vært Catalyzator så lenge nå at jeg nesten har begynt å presentere meg i tlf eller på direkten som… 😆 men slik er det jo… et pseudonym som blir et klengenavn som blir en del av en selv som plutselig er en del av ens følelsesmessige jeg og id.

  10. januar 26, 2010 23:10

    @Hanne, @Salander og @Catalyzator: Jeg tror det er veldig, veldig viktig at vi snakker om overgrep og krenkelser. Eller; jeg _vet_ at det er viktig.

    Som du sier; vi vil helst høre om dem som har mer enn «klart seg»; helst skal de i tillegg ha utført noe ekstraordinært; noe usannsynlig.

    Noen ganger tenker jeg at historiene om de fantastiske kanskje kan gjøre at en selv mister litt mot og kanskje skulle vi ha sett mer av det «vanlige»: de som har sår og arr i et liv de kan leve i?
    På den annen side: når en er langt inne i noe som er vanskelig kan det nok være godt å se de som lykkes godt, som en trøst og en mulighet.

    Jeg synes Sigrun skriver veldig godt om dette å «klare seg» her:

    http://bit.ly/9z4ktC

    Det viktige i dette er at en selv skal bestemme hva som skal skje når.

    Tusen takk for gode ord, dere; jeg opplever en liten tørkeperiode for tiden; men det går seg vel til?

    😀

    • Salander permalink
      januar 27, 2010 14:36

      Klart det går seg til! Du har gøtsen til det, så det ordner seg, bare ta den tiden det trenger 🙂

Trackbacks

  1. Hvem lager Storm i vannglasset? « Marias Metode
  2. Gi mikropolitikk en stemme! « Marias Metode
  3. For mye balanse. Opprør. « KVINNEKONGER
  4. Mine Damerrrr åkk Herrrrarrr… « Marias Metode
  5. Tør du? Om anonymitet i sosiale medier « Marias Metode
  6. For mye balanse. Opprør. |

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: