Skip to content

Skomaker eller skobærer – om anonymitet i sosiale medier.

januar 6, 2010

– Det er der var da helt for jævlig! Hvordan kan slikt skje og ingen reagerer? Det må jeg skrive om i bloggen min.


– Bloggen? Tror du at det gjør noen forskjell, liksom? Noen få mennesker klikker innom, enda færre gidder lese hele veien ned og du tror at det skal gjøre en forskjell å skrive noe om det? Nei; de fleste har nok med seg sjøl og er, når alt kommer til alt, temmelig likegyldige. Eller har druknet i avmaktsfølelse for tiår siden.



– Jammen, vi ser da at flere setter saker på agendaen, som det heter, gjennom sin blogg eller ved andre skrevne medier, gjør vi ikke?
Fronter noe som er bra, noe som har ringvirkninger utover det lille hjørnet som bloggen  utgjør i den trill runde verdensveven.


– Joda; men engasjementet varer en veldig kort tid hos de fleste. Sånn omtrent fire dager. Innen den tid vil det ha kommet noe annet og spennende som vi kan vise vårt sosiale engasjemet i gjennom å skrive om, tvitre i munnen på hverandre og konkurrere om hvem av oss som er den hederligste, den reneste, den mest engasjerte. På nett.


– Jeg tenker litt annerledes rundt det. Om ikke jeg kan gjøre en forskjell, om jeg tenker at det ikke er noen mening i å forsøke, hva er da grunnen til at jeg er her?

Jeg innrømmer det. Jeg er naiv. Vi tenker ulikt, han og jeg. Det må ha vært noe jeg har dratt med meg fra barndommen, tror jeg. Noe jeg utviklet i skjæringspunktet mellom De Store Kvinners Ideer; mormor med sin gudfryktighet, bokstavelig talt, men med et ønske om å gjøre gode gjerninger – og min mors blanding av åndelighet og feministisk Marxist-leninisme. Går det an? Ja, det gjør det så visst!
Hvilken form ble jeg lagt i? Jeg husker at vi klipte bort adressen og navnet fra Klassekampen slik at ingen skulle kunne spore opp min mor… sånn i tilfelle. Jeg husker godt Kvinnefrontleiren, ikke fordi det bare var damer og unger der, men fordi vi måtte vaske hendene våre i klorin og fordi vi så vidt klarte å redde teltet fra skogbrannen. Jeg erfarte at telt smeltet når de ble varme nok.

De ukentlige Røde Pioner-møtene var også fine; jeg likte høytidsstemingen i å bli tatt på alvor av de voksne. Vi, barna, var den oppvoksende og kommende fremtid. Vi var her og nå og skulle læres opp til å forvalte Den Nye Verden der rettferd og likhet skulle råde.

Jeg har hørt så mye, levd noen liv, blitt fortalt så mange historier; hvordan er det mulig å slutte å forundres over menneskenes handlinger, men likevel være i stand til å forutsi dem? Hvordan kunne jeg unngå å lære at jeg, lille, store meg, kan – og vil, gjøre en forskjell? Hvordan kan jeg la være å kjenne harme over urett, bli sint når det vi kaller «svake grupper» blir neglisjert, blir krenket? Hvordan kan jeg slutte å stille spørsmål ved det som de ni andre hevder er sannheten?

Nå er jeg litt på viddene. Jeg vet det. Tankene om dette trigget meg når jeg oppdaget at jeg var nominert til Norges Beste Politiske Blogg 2009 hos Svein Tore Mathisen.

Om du klikket deg inn på lenken, så du at jeg var nominert til tross for at jeg hadde en anonym blogg.

Anonymitet i sosiale medier har jeg tenkt en del på den siste tiden. Om jeg vil noe med det jeg mener; lage en stemme for det jeg synes er urett, det jeg mener bør forandres; er det noen gang mulig å gjøre noe som helst gjennom en anonym blogg?

Skulle jeg ha presentert meg selv, fortalt hva jeg heter, hvor jeg har jobbet, min lidelseshistorie, mine fall og mine seire? Alle seire?

Det er nesten som å være på årsmøte for Anonyme Alkoholikere når jeg ser meg selv skrive: «Hei! Jeg heter Maria. Jeg er langtidssykemeldt. De sier det er stor sjanse for at jeg blir uføretrygdet. Det vil jeg ikke»

Jeg har valgt å ikke fortelle hvem jeg er, til tross for at flere enn de jeg ønsker skal få vite, vet.

Ved å ikke fortelle, ved å fortsette å være anonym vil jeg da opprettholde en stigmatisering av de som er syke; om jeg ikke vil si hvem jeg er; hvordan kan jeg forvente at fordommene mot langtidsyke skal bli mindre?

Om jeg selv synes det er skamfullt og viser det gjennom en selvpålagt anonymitet; hvordan skal jeg overbevise andre om at det ikke er så mye som et fnugg av skammelighet i å bli syk?

En dirrende pekefinger: Du, og du, og du! kan bli det samme, syk, i morgen, den dag! Det er ikke noe du har skyld i, det er ikke noe du kan bestemme selv. Vær glad for at du lever i Norge, har betalt skatt og kan bli syk uten å gå nedenom og hjem. Det er ingen grunn til å bøye hodet og skrape med høyre skotupp i grusen til den falmes fra sort til grå.

Er det slik at den som har skoen på ikke skal høres?
For det er slik det blir; bare den som vil blottlegge sine psykiske traumer, sine fysiske skavanker, hvordan det er å være homofil – og overleve, blir hørt, er det ikke? Det er flott at noen velger å signere med sitt full navn. Det er ikke mange av dem og kan de da bli representative for gruppen som helhet?

Om stemmer kun skal høres når de er skrevet i fullt navn, om de kun skal ha en mening, ha rett til å mene; utgjøre en forskjell når de er signert; hvem er det da som forvalter sannheten?

Skomakeren eller skobæreren?

Det er vel det det handler om, tror jeg.

———–

Lenker fra dette innlegget og hvor du kan lese mer om noen av dem som snakker:

Kristin Oudmayer, som har brukt sosiale medier over tid til å lage mobbebok for voksne.

Sigrun Tømmerås og Virrvarr som skriver om psykiske lidelser og mye, mye mer.

ArthursAgenda, som mener noe og blander løgn og sannhet for å vise det nakne mennesket.

Lothiane og Tante Grønn som har skoen på.

Og Svein Tore Marthinsen som inspirerte til dette innlegget og tanker om hvem som kan være «politisk» og hvem som ikke kan være det.

Jeg vet dessverre ikke hvem som har tatt fotografiet. Funnet på google
Advertisements
61 kommentarer leave one →
  1. januar 6, 2010 21:47

    Hei Maria!

    Jeg synes det er helt greit at du blogger anonymt. Jeg setter pris på den innsikten du deler med deg her i Marias Metode og det er av mindre betydning at jeg ikke vet hvem du er.

    Kanskje kommer det til å bli vanskeligere å vanskeligere å holde på hemmeligheten din. Og da håper jeg du opplever at det ikke var så farlig likevel. Eller at det er bemektigende å knytte dine formuleringer, hypoteser og synspunkter for en hel verden opp til din identitet.

    Ja, for vi leser og vi berøres, styrkes og svekkes av det du skriver. Og vi tar det videre med oss og, sånn får ordene og tankene dine vinger.

    Men ikke la deg presse og ikke ha dårlig samvittighet! Det er helt unødvendig.

    • januar 7, 2010 23:21

      Hei Konga og velkommen i kommentarfeltet! Gul og fin, gitt.

      Antagelig vet mange fler hvem jeg er enn de jeg antar vet. Jeg har opplevd at de få jeg har fortalt hvem jeg er, forteller videre, til tross for at jeg er klar på at jeg ikke ønsker dette.

      Jeg synes det er litt rart, egentlig. Og skuffende. Hvorfor er det så viktig å fortelle videre?

      Det blir litt som når min venn viser frem dagboka mi, som jeg har vist min venn i fortrolighet. Kan hende handler det om at jeg selv vil velge hvem som vet hvem jeg er, og dermed kan avpasse hva jeg skriver ut fra mitt publikum?
      Om jeg hadde visst at det var familie, eller partneren til en venninne her inne, kan det hende at jeg hadde utelatt noen temaer.

      Jeg setter pris på at folk er ærlige og spør direkte om de mistenker at MariasMetode er meg. Da vil jeg svare.

      Det å bli fratatt en anonymitet jeg har ønsket, gjør at jeg ikke kan skrive like fritt som jeg ville gjort med full anonymitet -og vil på mange måter begrense, tror jeg.

      Så er jeg en temmelig privat person også, da 🙂

      Jeg har vel i løpet av dette blogginnlegget og samtalene med andre før dette, funnet ut at jeg skal fortsette å være anonym, så godt det lar seg gjøre, en liten stund til. Takk for støtte på den.

      Og kanskje skal jeg i tillegg lage en ny blogg, der jeg skriver om «dagboksaker»; hjertesmerte, sex and rock´n roll. Hehehehe….

      (Dette ble en lang kommentar som kanskje ikke helt hørte til din, men tok en annen retning. Tilbake til sporet!)

      Jeg setter stor pris på det du sier!

      Spesielt om det å styrkes og svekkes. Det er vel noe av det jeg ønsker skal skje; at folk stiller spørsmål, helst til seg selv og sine egne tanker.

  2. januar 6, 2010 22:15

    Egentlig er det vel snakk om to spørsmål: kan en skjule sin virkelige identitet bak et psevdonym over lengre tid, og kan en delta i samfunnsdebatten under psevdonym?

    De som forsøker å være så anonyme at de ikke bruker noe psevdonym tror jeg vi kan behandle særskilt.

    Under psevdonym krever du et skille mellom sak og person. Så lenge du selv klarer å opptre på samme måte overfor andre burde det ikke være noe galt i å bruke psevdonym.

    Under psevdonym må du gi avkall på den autoritet bakgrunn, utdanning og stilling kan gi. Jeg kan heller ikke se at det er noe galt.

    Det enste «problemet» noen måtte ha er at de ikke kan sjekke at du lever som du prediker, men om dette er relevant avhenger jo av hva du prediker eller hva du krever av andre.

    Jeg tror dermed at spørsmålet om å delta i samfunndebatt under psevdonym kun er et spørsmål om å forstå den ramme en har satt seg selv inn i.

    • januar 8, 2010 00:05

      Som alltid; skarpt observert, Håkon!

      Som jeg har skrevet i kommentarfeltet hos Svein Tore Marthinsen

      http://sveintoremarthinsen.blogspot.com/2010/01/br-man-vre-anonym.html

      Nei, vent litt…. jeg legger deler av det rett og slett inn her:

      «… ofte kan (den anonyme ) være den man VIRKELIG burde lytte til? Det er hemmeligheter hvisket i beven mellom frykt og fryd; som kan være sannheter minst like gode som andres, de som kringkaster navn og kjønn; uten blygsel.

      Det er hauger med samfunnsaktuelle temaer jeg kunne ha skrevet noe om; det er bare noen få som ender i min utpust. Hadde det vært annerledes om jeg ikke hadde vært anonym? Tror jeg at det da ville være en større sjanse for at tankene jeg bar til bords ville slukes og meske andres gane og mage, slik at jeg kunne påvirke?
      Ja. Det tror jeg.

      Når man er anonym, teller man _egentlig_ ikke.

      Fine tanker, interessante; men man blir ikke brukt som «sannhetsvitne». På samme måte som en tittel må på plass i sekken for at sekken skal gi tyngde nok til at en kan si nesten-hva-som-helst og likevel bli tatt alvorlig.

      Vi tror for mye på den vi tror vet, og lytter for lite på den som vet. Noen ganger. «

      Jeg vet ikke, men jeg tror, at det for mange gjør en eller annen slags forskjell det at jeg er lege. Jeg vet ikke helt hvordan ennå. For meg er det min minst betydningsfulle kvalifikasjon, likevel er det en del av meg.

      Det jeg synes er vanskelig er at en nødvendigvis skal bli lyttet mer til kun fordi en har en eller annen slag bakgrunn som andre finner verdt å gi autoritet. For hvem skal definere hvems virkelighet hver eneste gang? Den som er boklærd, eller den som lever i situasjonen?
      Den som lever i en gitt situasjon blir ofte bare fremstilt som et søtt apropos, en illustrasjon, til diskusjonene om hvordan der er å leve i situasjonen. Lytt til brukerne! sier man, og lar dem sitte rundt bordet. Så lenge de er enige.

      Ingen lever som de predikerer. Ingen. 😉
      Trur eg.

      • januar 8, 2010 02:17

        Det er sikkert noen som legger vekt på all verdens detaljer. Det er deres problem. Så lenge du ikke krever at andre skal tro deg fordi du sier at du har en sånn eller sånn utdanning, eller bruker en påstått stilling for å legge tyngde til et utsagn så er disse opplysningene et nøytralt bakteppe og ingen støtteben på din såpekasse.

        Det som faktisk er en fordel ved å delta i samfunnsdebatten under psevdonym er at du blir mer bevisst på at du må argumentere klart, godt og fullstendig. Du kan ikke kutte hjørner med å henvise til så og så mange år i en stilling.

        For byråkrater kan det selvsagt være et spørsmål om lojalitet: at en under psevdonym kommer med utsagn en ikke kan komme med pga stilling eller verv. For politikere kan det bli et spørsmål om en opptrer under psedonym for å lure seg unna partipisken.

        Spørsmålet er ikke om en deltar i det offentlige ordskifte under psevdonym, men hvordan en gjør det.

        Om du spør meg så gjør du det på en ryddig måte.

        • januar 8, 2010 15:10

          Der kom du med noen interessante tanker, Håkon!

          Det har jeg ikke tenkt på; at man faktisk må kjempe seg en fortjent plass i større grad enn om en vil bli hørt uten å vise til hva en har i lomma.

          Tror du at det ville vært andre lesere her inne, andre som kommenterer, en mindre blogg, om jeg hadde latt være å si at jeg også er lege, foruten pasient?

          Altså; gir det meg, som forfatter, en slags (ufortjent) kredibilitet?

        • januar 10, 2010 03:38

          Du hadde nok mistet noen lesere og kanskje fått noen andre, men det er rett og slett fordi vi som lesere er litt forskjellige. Vi søker og ser forskjellige egenskaper i andre (og oss selv). Noen er godtroende, andre er skeptiske, noen forsøker å tolke hvem du er og andre forsøker å forstå det du skriver.

          Overfor noen gir det deg kanskje en slags ufortjent kredibilitet, men slett ikke overfor alle. Litt fordi enkelte er skeptisk, litt fordi det kan være både leger og andre med høy utdanning i din leserkrets, og litt fordi det ikke er alle som bryr seg. 😉

          Ja, du må jobbe litt med å presentere en troverdig og god argumentasjon. På den annen side slipper du en masse fordommer og slikt som kan forårsake at du helt ufortjent blir plassert i en eller annen bås.

          For å sette det litt på spissen: om du ble kjent med ham på nettet ville du nok oppfattet Stephen Hawking som en intelligent fyr, men ikke nødvendigvis legge merke til hans sykdom. Dette er kanskje en av de viktigste egenskapene til Internettet som sosial arena.

        • Are permalink
          januar 12, 2010 10:26

          Hei Maria.

          Flott blogg du har.

          Jeg vet ikke hvorfor du ønsker å være anonym?

          Eller for å si det på en annen måte, om du ønsket å være helt anonym, hvorfor i det hele tatt nevne at du er lege?

          Are

        • januar 12, 2010 14:07

          Jeg ønsker å være anonym av mange grunner, men noe av det dreier seg om at jeg er syk. At jeg er lege er en vesentlig del av meg. Kombinasjonen lege og pasient gjør det kanskje også vanskeligere for meg å akseptere at jeg er syk, enn om jeg ikke hadde vært lege selv. Les gjerne mer under kategorien «Lege og pasient» om du ønsker det.
          Det er mange i min bekjentskapskrets som heller ikke vet at jeg er syk. Jeg treffer dem bare når jeg er frisk nok til å late som jeg er frisk.

          Slik er det for meg.

          Fint du liker bloggen. Hva er det du liker?

  3. januar 6, 2010 22:17

    Knall innlegg. Det er så klart lettere å «verifisere» når man har et navn, men jeg tror ikke at et fullt navn er det eneste som gjør en seriøst blogger seriøs.

    Nå blogger jo jeg også uten fullt navn – jeg kunne også blogget under eget navn, men vet at jeg da ville sensurert mer og delt mindre. Det er ikke sikkert at poengene hadde kommet bedre frem av den grunn.

    • januar 8, 2010 00:21

      Hei Yoshimi og velkommen til bloggs!

      Jeg tror heller ikke at fullt navn fordrer seriøsitet fra bloggerens side. Jeg tenker mer på hvem som tar bloggeren «seriøst»; betyr det en anonym blogger sier, noe som helst?

      …dessuten har du en knall blogg sjøl!

  4. januar 6, 2010 22:21

    Viktig innlegg og ikke minst, noen ganger er det godt å ha retten til å være anonym på nettet og så lenge en ikke bedriver hets mote navngitte personer osv, så er det da helt greit. Blir også friere til å skrive litt mer inngående om ting, uten at du skal måtte tenke på å forholde deg til f eks naboen etterpå.

    Jeg har selv valgt å være anonym, men ikke av hensyn til meg selv, men min familie som relativt ofte figurerer i media. Jeg blir sett på som en urokråke i familien og mange av dem ville vel ha satt det meste i halsen om jeg offentlig gikk ut med hva jeg sliter med og mitt forhold til psykiatri og annet (noen ganger har jeg virkelig lyst til å bare laste opp et stort bilde av meg med fullt navn og hele pakka, for det hender det er bor en liten f… i meg – denne lysten kommer som oftest etter familiesammenkomster..he he).

    Nei, fortsett bloggen din som den er du og det er mange av oss lesere. Jeg får meg noen aha-opplevelser når jeg leser ulike blogger, for det kan dukke opp ting jeg ikke har tenkt på selv osv – så blir jeg flinkere selv til å tenke over at det finnes flere sider :-)))

    • januar 8, 2010 12:57

      *ler*

      Ja, det skulle ha tatt seg ut; søndagsfrokost i halsen 🙂

      Mange anomyme velger kanskje å være anonym for å kunne hetse andre. Dette ser jeg spesielt i debatter etter innlegg i dagspressen.

      Her inne, i det vi kan kalle bloggosfæren, blir man jo etterhvert kjent. Da er det viktig å følge vanlige høflighetsregler, i alle fall om en vil bli hørt og om noen ønsker deg som tilhører.

      Jeg lærer også mye i denne nettverdenen av alle som tenker litt annerledes enn meg selv – og av de jeg er på linje med.

  5. januar 7, 2010 01:53

    Jeg synes det er så bra at man kan blogge uten å måtte bruke eget navn. På den måten når faktisk historier det offentlige rom, som ellers ikke ville blitt fortalt.

    Om man skal stå fram pseudonymt eller ei, får være ens eget valg, og som ingen andre har rett til å kritisere. Det blir avveininger å gjøre uansett.

    Jeg som skriver under eget navn, blir av og til uklar når jeg skriver om ting jeg har opplevd. Jeg kan ikke si så mye som jeg kunne ønske. I et avisintervju for noen år siden sa jeg for mye om egen barndom. Da fikk avisen en reaksjon.

    • januar 8, 2010 13:04

      Det har du helt rett i Sigrun!

      Om anonyme ikke hadde blogget, hadde historiene ikke nådd det offentlige rom.

      Men: gjør det noen virkelig forskjell, tror du; at historiene nå er i det offentlige rom?

      På twitter her om dagen så jeg en kommentar i en het diskusjon, der det ikke lenger var argumenter som gjaldt, hvor den ene sender ut kvitter til sine meningsfeller om motparten, der han lurte å om motparten var bipolar og kanskje hadde dårlige dager for tiden.

      Da blir jeg litt grå.

      Hva slags reaksjon fikk avisen i etterkant av intervjuet?

      • januar 9, 2010 05:14

        Jeg regner med at det gjør en forskjell om historier når flere, enn om de forblir private og få eller ingen kjenner til dem.
        Én ting er gjenkjennelse hos andre, og at man opplever at man ikke er alene om å ha opplevd vonde ting. En annen ting er at man avlastes litt når man «plasserer» ting i det offentlige rom, dvs. jeg opplever det slik. Jeg skriver om overgrep, som er et samfunnsproblem og ikke et personlig problem, og om helsevesenets håndtering av problematikken. Dette er ting som «hører» det offentlige rom til!

        Jeg har også en gang fått «bekymringsmail» fra en som leser bloggen min, med spørsmål om jeg ikke hadde det helt bra. Selv om det var godt ment, så satte jeg ikke pris på det.

        Avisredaksjonen fikk en reaksjon fra noen de ikke ville fortelle meg hvem var, fordi jeg hadde fortalt for mye om min barndom (jeg bare svarte på det journalisten spurte meg om). De fjernet derfor i etterkant etternavnet mitt i intervjuet med meg i avisens nettutgave. Dette er jo et problem vi overgrepsutsatte alltid har, dersom skadevolder ikke er straffedømt (da jeg greide å anmelde, var saken foreldet), man kan ikke si alt. Du så jo bråket som fulgte etter at Marianne Aulie fortalte om voldtektsforsøk. Og da Trond Kirkvaag fortalte om sin voldelige far, selv om han forlengst var død. Det koster ganske mye faktisk å skrive om slike ting som jeg gjør.

        • januar 9, 2010 22:55

          Jeg tror det samme som deg; å snakke om saker i offentlig rom tror jeg stort sett er av det gode, spesielt når man kan gjøre det generelt, det vil si, snakke om det slik at flere kan relatere seg til problemstillingen. Det er du flink til, synes jeg.

          Det må ofte en viss grad av gjenkjenning til for at en sak skal berøre.

          Hva ved bekymringsmailen var det du ikke likte?

          Jeg kan levende forestille meg at det koster en god del å skrive om vanskelige temaer som omhandler egne opplevelser, om det var det du siktet til, Sigrun.

        • januar 10, 2010 02:49

          Vedr. bekymringsmailen: Jeg synes det var litt frekt av en som bare kjenner meg via blogging, å sette spørsmåltegn ved min tilstand.

          Nei Maria, jeg siktet ikke til at selve skriveprosessen var vanskelig. Men til at jeg eksisterer i et rom også utenfor skriving og internett. Les siste avsnitt i min forrige kommentar én gang til. Andre enn meg var involvert i det jeg opplevde som barn. Skjønner?

  6. januar 7, 2010 08:51

    Oj, nå ble det overload i hjernen. Skal prøve å sortere litt..

    1: Seriøst?! Skogbrann og teltsmelting… det var ikke tilfeldigvis på Tromøya for hauger av år siden? (I så fall var jeg også der…)

    2: Du fikk min stemme – selvfølgelig! Lykke til!

    3: Anonym… tja. Jeg bruker ikke eget navn, men det er så enkelt å finne ut hvem jeg er at jeg ikke føler meg anonym i det hele tatt. Det eneste er at folk ikke finner fram til bloggen min om de søker på mitt ordentlige navn. Det synes jeg er ganske greit.

    Jeg tror som Sigrun skriver, at det er historier som blir fortalt nettopp fordi de kan fortelles anonymt.

    Jeg føler ikke at jeg trenger vite hvem du er, hvor du bor og jobber for å ta det du skriver innover meg.

    Noen foretrekker at folk blogger under eget navn. For meg spiller det ingen rolle – jeg forstår egentlig ikke hvorfor man på død og liv må vite noens identitet, men det kommer sikkert an på temaet. Jeg danner meg bilder av de jeg leser hos, og selv om jeg ikke kjenner navnet deres så kjenner jeg til en liten del av dem likevel. 🙂

    • januar 8, 2010 13:12

      Hehehehe…

      1. Tromøya risler i bakhodet. Var det en skogbrann der? Og doer som sto på rekke med kaldt klorinvann utenfor som man måtte dyppe hendene i? Må sjekke med mamma.
      Alt hva vi måtte igjennom; og gode ble vi!

      2. Tusen takk for stemmen, Lothiane! Jeg er jo ikke Norges beste politiske blogger, men det er fint at de får litt motstand, ikke sant?

      3. Man blir kjent med det bloggeren ønsker å vise frem, tror jeg. Det er jo veldig mye jeg ikke vet om deg, som former deg og som gjør deg til den du er. Jeg ser bare en bitteliten flik. Jeg aner ikke hvor gretten og sur du kan være om morgenen eller hvilket hespetre du er i en krangel.
      (Bytt gjerne ut «du» med «meg» :-D)

      Som jeg skrev helt øverst i kommentarfeltet, så trodde jeg lenge at jeg var helt anonym. Nå har jeg oppdaget at jeg ikke er anonym lenger. Det har gjort noe med hva jeg skriver om også, tror jeg. Mindre om meg selv og mine egne opplevelser og mer generelle betraktinger.

      Alt er likevel en del av mennesket «meg».

      Hva tenker du om det, i og med at du selv er semi-anonym? Er det mye du ville skrevet om, som du ikke skriver om, om du hadde vært helt anonym?

      (Huff…nå ble det veldig mye om meg, meg, meg, kjenner jeg. Det var jo ikke det som var meningen med innlegget.)

  7. januar 7, 2010 09:44

    Kanskje jeg har stått og klappet og messet ‘Pionera! Pionera!’ ved matbordet på Tromøya mens Maria og Lothiane toga forbi bak den røde fanen på vei mot sitt matbord!
    ‘Flikane blafrar og skin solid’! 🙂

    Anonym eller ikke må jo bli en avveining. Selv har jeg blitt gradvis mindre anonym i takt med hva jeg mener jeg vil kunne mestre selv av eventuelle konsekvenser av det – og jeg har også klarert med mine barn at de syns det er greit, siden en del av det jeg skriver går inn i våre personlige forhold.

    • januar 8, 2010 13:16

      Jøss, det hadde vært morro om det hadde vært deg!

      Noen ganger synes verden veldig liten, ikke sant?

      Akkurat det du tenker der, om å bli mindre anonym etterhvert som en kan takle konsekvensen av det, har jeg tenkt på også. For min del har det noe med å bli frisk først å gjøre.

  8. januar 7, 2010 10:08

    Så lenge man er ærlig i det man skriver og ikke driver med løgn og fanteri, er det uvesentlig om man står fram med fullt navn eller ikke.

    Det som kanskje er aberet med anonymitet er at det er så lett å gjemme seg bak når man slenger rundt seg med usakelige kommentarer.

    Jeg var anonym i starten av «bloggkarriæren». Tror ikke jeg kan si jeg er særlig anonym lenger.

    • januar 8, 2010 14:23

      Du er nå en skikkelig gammal-blogger og har vært med lenge, Vibeke. Bra blogg har du også laget deg, vet jeg.

      Jeg vet jo at du har bildet av en jeg anser er deg selv, men jeg er neimenn ikke sikker på om du har ditt fulle navn?

      Hva tenker du om det å være en «verdig» debattant om man bruker pseudonym, slik jeg har skrevet litt om tidligere i kommentarrekka?

      Man skal oppføre seg på internettet, ja. Det hender at noen ikke forstår det, men det er de færreste, heldigvis.

      Jeg vet ikke om dette har endret seg i løpet av årenes løp?

  9. januar 7, 2010 10:16

    @Titta Jeg husker ikke messinge, men jeg husker fryktelig godt barnedemonstrasjonstoget jeg måtte gå i… huff. Av mer hyggelige ting var at Tramteatret kom på besøk. 🙂

  10. januar 7, 2010 10:32

    Jeg synes ikke forfatteren mister legitimitet om han/hun er anonym – det avgjøres for meg av HVA personen skriver om, HVORDAN det skrives om det og hvordan bloggeren oppfører seg mot andre. Å vite _litt_ om andres bakgrunn er greit, men det er viktigere at de begrunner synspunktene sine – jeg respekterer ikke autoriteter automagisk.

    Jeg har bare blitt mindre og mindre anonym. Det er greit, men det har sine hindringer også. Jeg kan ikke si alt jeg vil, rett og slett.

    Tror ikke man skal det heller, man skal skrive som om man en dag ikke er anonym lenger og alt man har skrevet skal leses av andre – kolleger, ekskjærester, slekt og venner. Det er i alle fall et råd jeg har hørt.

    • januar 8, 2010 14:27

      Det der var et veldig godt råd, Cat!

      Jeg tenker det samme som deg; men det er kanskje fordi vi er bloggere?

      Jeg har inntrykk at de fleste bloggere er anonyme. Tror du anonyme bloggere blir tatt seriøst, blir hørt i debatt der andre bruker sitt fulle navn, eller blir det bare litt søt bakgrunnstøy ut av det hele?

      Du har laget et ultrasøtt ord: Automagisk! Det likte jeg 🙂

      • januar 8, 2010 20:53

        Søt bakgrunnsmusikk?? Neppe!
        Men jeg tror at for å bli hørt som anonym blogger så må man kjempe litt hardere for sin legitimitet – enten det er gjennom at man holder en kvalitet som viser integritet og kunnskap, eller også det at man viser til en erfaringsbakgrunn – for eksempel gjennom utdannelse eller yrke. Ja, dessverre tror jeg det altså – og jeg tenker også når jeg leser en anonym blogg at «hvem er denne personen, med hvilken hensikt/bakgrunn etc.?» (Det gjelder vel mest for blogger som tar for seg faglige tema, politiske etc., mindre for de personlige og skjønnlitterære).

        Samtidig, og dette tror jeg er viktig å påpeke, tror jeg vi _trenger_ bloggere som er anonyme. Som for eksempel i ditt tilfelle – du ville antakelig begrenset deg mer om du skulle ha skrevet under fullt navn. Men hjelpe meg som jeg setter pris på at du skriver som du gjør! Selv om jeg vet at du ikke bare vil være en ME-blogger, er du en uvurderlig ressurs i dette at du har en fagkompetanse kombinert med pasientrollen som gjør dine fortolkninger veldig, veldig verdifulle for oss som leser.

        Det kan man jo også tenke seg i andre sammenhenger – at det ville vært spennende å lese «inside» fra flere arenaer?

        Løsrevne tanker her før sengetid, nesten litt automagisk 😉

  11. januar 7, 2010 10:32

    Jeg må skrive en linje til siden jeg glemte å krysse av for boksen om e-postvarsling av nye kommentarer. 🙂
    Det er forøvrig to slike bokser her, har du sett det?
    Jeg har ingen slik boks jeg…. forsøkte å få det til en dag, men lyktes ei.

    • januar 8, 2010 14:27

      Er det to bokser her? Hmm…det må være fordi det er så mange jeg vil putte i en boks at det ble fullt i den første, tror du ikke?

      Vil du værra med, så følg på!

  12. januar 7, 2010 10:57

    «man skal skrive som om man en dag ikke er anonym lenger og alt man har skrevet skal leses av andre – kolleger, ekskjærester, slekt og venner»

    Jeg er så enig, Serendipity!

    Og, siden dette er en side drevet av en lege:

    Journaler bør skrives med den samme bevisstheten. Jeg har lest masse journal, og en del av det er pinlig ureflektert og respektløst – noe på grensen til å være sjikanøst, eller over den grensen. (For ikke å snakke om all slurven og unøyaktigheten!).

    • januar 8, 2010 14:36

      Huff, ja; det er mye fordommer som tyter ut i journaler.

      Selv har jeg nok noen rare formuleringer, når ting skulle gå litt fort og en gjør fire ting på en gang. Jeg håper likevel det aldri vil stå noe som nedvurderer min pasient. Uansett.
      En journal er et dokument og ikke en dagbok; men det tror jeg de fleste leger som praktisere i dag er klar over.

      Å være varsom med å definere eller omtale andre, er et must.

  13. januar 7, 2010 14:25

    Gratulerer med nominasjonen!
    Ditt budskap er det plass til, og dine valg for hvor vidt du vil være anonym eller ikke respekteres. Du gjør en flott jobb og jeg har aldri tenkt tanken – at grunnen til at du er anonym har noe med at du er skamfull over sykdomssituasjonen din å gjøre.
    Du har helt sikkert dine grunner for at du har valgt det, eller så hadde du vel valgt full åpenhet.
    Det må være rom for at vi er litt forskjellige, – også på nettet. Om vi velger å være «synlige» eller «usynlige», i større eller mindre grad. Jeg synes mangfoldigheten speiler samfunnet.
    Skal materialet brukes som sikker kilde slik at det kan verifiseres, ja da er full åpenhet viktig, men det var kanskje ikke ditt mål i første rekke Maria…
    Jeg er enig med SerendiptyCat i at man vurderer innholdet av det som skrives på bloggen, og ser på hvordan bloggeren argumenterer for sine synspunkter.
    Jeg setter stor pris på at du blogger Maria, og jeg vil fortsette å følge deg videre!
    Og la oss ikke glemme det viktigste, du har blitt nominert fordi du er dyktig!
    Lykke til!
    Klem Lokki

    • januar 8, 2010 14:44

      Å, tusen takk, Lokki!
      Det var kjempefint å høre. Ja, du har rett; denne bloggen er nominert fordi den er god. Jeg synes det er rart å tenke på at så mange leser den og jeg gjør det sjelden.
      For det meste forholder jeg meg bare til den jeg snakker med i kommentarfeltet til enhver tid.

      At den blir god skyldes at så mange gidder å skrive inn kommentarer og delta i diskusjoner. Ofte utvikler tråden seg til noe helt annet en den startet med, i alle fall ender tråden et sted som gjør at jeg ville ha kunne ha skrevet et langt mer reflektert innlegg som startinnlegg, om jeg hadde kunne skrevet det om igjen.

      På den måte lærer vi noe alle sammen. Det er mange som bare leser og aldri kommenterer. Det er det sikkert ulike årsaker til. Om man kommenterer, lite eller mye, vil det alltid vekke tanker hos andre, som igjen vil skrive, lite eller mye.

      På den måten flyr tankene på lette vinger og det som så ut til å være min tanke, fordi jeg skrev innlegget, ble din egen, fordi du – eller andre, bidro.

      Ganske spennende!

      (Blir det mer New Age nå, så…hehehe…)

  14. januar 7, 2010 16:27

    Stemme avlagt. Fordi du oppfyller de vesentligste kriteriene.

  15. alessine tanker permalink
    januar 7, 2010 21:41

    Uansett anonym eller ei. Dette er en blogg jeg har blitt veldig glad i å lese. Den gir mye rett og slett. Og endrer noe. Eller bevarer den noe?

    Takk for at du skriver Mariasmetode.

    • januar 8, 2010 14:59

      Å, Allesine; takk!

      Følelsen er gjensidig.
      Jeg håper vi både endrer og bevarer, alt etter som.

  16. Tanne permalink
    januar 7, 2010 23:33

    Jeg er så enig i det som Artur Park sier Maria. Det er temaene du tar opp og måten du skriver på og tibakemeldinger som gjør at jeg leser hos deg nesten hver dag. For meg betyr det ingenting at du er anonym, jeg har dannet meg et «bilde» av deg på bakgrunn av skriveriene dine. Har selvsagt stemt på deg og ser frem til å fortsette å lese her:)

    • januar 8, 2010 15:02

      Uff….nå begynner jeg snart å rødme her. Det skal litt til.

      Så fine dere er, alle sammen; som kommer med så gode ord.
      Det var jo ikke meningen at denne bloggteksten skulle utløse dette, da. Jeg tar det likevel som en stor bonus!

      Det er kjempefint at du trekker frem kommentarene og tilbakemeldingene som kommer i trådene, Tanne. Jeg er veldig enig med deg; de er veldig fine og lærerike.

      Takk for stemmen!

  17. litleheten permalink
    januar 8, 2010 13:54

    Som vanlig svært mange interessante poeng og spørsmål fra din side. Du har en egen evne til å reflektere med åpenhet og kunnskap rundt ulike tema.

    Av og til er nok anonymiteten, av ulike grunner, en nødvendighet. Tror som du sier her, og fler med deg, at mange stemmer vil forsvinne uten muligheten til anonymitet.

    • januar 8, 2010 15:05

      Litleheten, som skriver så godt om vanskelige temaer; velkommen som kunnskaps- og erfaringsdeler!

      Ja, bloggen dere har viser jo det du skriver; mange viktige stemmer hadde ikke blitt hørt om muligheten for pseudonymer hadde blitt fratatt oss.

  18. januar 8, 2010 14:50

    Takk for den lite skitne valgkampkampanjen på Twitter :-D!

    Du sier noe som treffer midt på spikeren. Jeg vil ikke være “Hun derre ME-doktoren”. Det er lett at det er det som fester seg ved meg, for alltid, og at det kan være vanskelig å slippe fra i fremtiden som det eneste som er meg.

    Som du sier; det er et paradoks i det. Jeg ønsker jo at fordommene skal bli færre og så vil jeg ikke selv sørge for at andres tanker endres ved å vise at det ikke er skamfullt å være syk.

  19. lykkefund permalink
    januar 8, 2010 21:35

    Jeg heier på deg Maria, og jeg tror det viktig med anonymitet. Det kan være for at en ikke vil bli igjenkjent, eller bare skriver bedre uten mas og press som en kan få ved fult navn. Det er ikke så mange som vet om min blogg, men noen vet hvem jeg er og jeg synes det er litt dumt noen ganger. Det er ikke noe en snakker om på symøter eller i kassa på kiwi osv. Jeg har full respekt for de som står fram med helt navn.

    Jeg tror friheten til å skrive det som en ønsker her og no uten å måtte ta hensyn til at naboen leser og får vite alt.
    Og at det blir lettere å frigjøre ordene og la dem få sitt eget liv!!

    • januar 9, 2010 17:34

      Takk for hei-ingen, Lykkefund; jeg heier på deg også!

      Det er ikke alt naboen behøver å få vite, nei.

  20. januar 9, 2010 16:27

    Hei, Maria.
    Jeg har sagt det før og sier det igjen:
    Du har skapt en levende blogg som skaper engasjement og diskusjon.

    Du avslutter innelgget med «Hvem eier sannheten?»

    Fordi det er lett å utgi seg for å være en annen på nett, fordi det er lett å skrive om hvordan man kanskje helst hadde ønsket å være og fordi det er lett å skjule hvem man egentlig er, tenker jeg likevel slik at en tekst er en tekst. Når man har pulisert teksten, er det opp til leseren å tolke hva innholdet skal bety. Noen er knakende gode og skrive så overbevisende at man må minne seg selv på hvor lett det er å «pynte» på sannheten, trekke fra og legge til for å lage en god historie enda mer interessant.

    På bakgrunn av alle disse grunnene, tenker jeg at det skaper større troverdighet dersom personen offentliggjør også sin sanne identitet. Jeg ser helt klart at dette også begrenser hva man kan blogge, nettopp fordi man ikke vil at alle skal vite. Dersom man vil være en stemme, fortelle og dele sine erfaringer og kjempe om en sak man tror på, vil jeg si at det hadde skapt en større tillitt dersom leserne også hadde hatt et ansikt å feste stemmen til.

    http://riverbendblog.blogspot.com/ dukket opp for mange år siden og ble utgitt i bokform. Den var knakende godt skrevet og jenta var anonym. Jeg trodde på innholdet i bloggen. I etterkant har det vært flere som har uttalt at bloggen er alt for velformulert til at det kan være en hvilken som helst person og peker noe i retning av en journalist som vi holde sin identitet skjult, men som utgir seg for å være en helt vanlig skolepike i Irak.

    • januar 9, 2010 17:52

      Jammen…

      Om bloggen skrives under fullt navn vil likevel bloggeren kunne pynte på sannheten, vil den ikke?

      Vi vil jo ikke få vite så veldig mye mer om denne personen, sånn egentlig.

      Jeg vet om virkelig ikke-anonyme store, kjente bloggere, som også beveger seg i det offentlige debattrom, som fremstår som noe helt annet utenpå enn det som er inni.

      Det er lett å skjule det en vil skjule, uansett om en er anonym eller ei.

      Under pseudonym kan man snakke om det som er vanskelig, og derfor bør anonyme bloggere bli hørt og tatt alvorlig, også i sammfunnsdebatten.

      La oss ta Tom Arild Haugen for eksempel. Han skriver avhengighetskapende legeforeskrevne medikamenter og bruker seg selv som eksempel – og skapte offentlig debatt, som jeg tipper ennå ikke vil være over.

      http://idagimorgen.blogspot.com/2009/12/rus-i-offentlig-regi.html

      Ville han hatt gjennomslagskraft som anonym?
      Vet vi mer om ham enn det han selv forteller?

      (Ja, jeg har bedt om tillatelse til å omtale Tom Arild i kommentarfeltet :-))

      • januar 9, 2010 18:46

        Først og fremst; jeg glemte å si:GRATULERER!
        Det skal bli spennende å se hvor dette bringer deg.
        🙂

        Man kan selvsagt ljuge, legge til og trekke fra også irl. Man gjør jo det til stadighet. Forsøker å kontrollere hvem som skal få vite hva om deg som person. Om vi lykkes med slike små manipulasjoner, er jo en helt anen sak. 😉

        Jeg skjønner veldig godt at det er en belastning å fortelle sin historie om sjelelig smerte og sykdom. Jeg skjønner det veldig godt. Jeg har ikke laget mange innlegg som jeg syntes var veldig skumle å publisere. de kan sannsynligvis telles på tre fingre. Fordi de omhandlet veldig ømme tema for meg. De ble publisert på en blogg som ingen i min familie visste om og det var helt nødvendig for at jeg kunne skrive på denne måten. Det finnes mange blogger som handler om vanskelige liv, og mange av historiene er meget leseverdige. Men dersom de samme personene skulle ha vært med i den offentlige debatten, i aviser og andre medier, tror jeg ikke de kunne ha forblitt anonyme.

        Det betyr ikke at innleggene var uvesentlige eller at temaet ikke var verdt å ta opp til diskusjon, men i en offentlig debatt tror jeg ikke at jeg hadde skapt så stor troverdighet til allmenheten dersom jeg kun hadde brukt nick. Jeg tror gjennomslagskraften hadde vært større dersom man hadde tilkjennegjort sin identitet.

        Se for eksempel på Regine. Jeg tipper at hennes dødskamp ikke hadde fått så stor oppmerksomhet dersom hun hadde valgt å være helt anonym.

        Jeg har lest mange blogger som har fått nakkehårene til å reise seg. Disse bloggene har dreid seg om noen tabubelagte tema, og fordi innholdet er så personlig, skjønner jeg godt at de velger å være anonyme. Jeg som leser vet ikke om dette er sanne eller oppdiktede innlegg, men det handler om å overbevise meg og få meg til å tro på innholdet. Kanskje tror jeg 100% på alt som står skrevet også.

        Jeg mener ikke at deres stemme ikke fortjener å bli hørt. Historiene burde så absolutt vektlegges i debatten, men jeg klarer ikke helt å se for meg at man skulle forholde seg til mange nick i offentlige debattene i mediene. Jeg tror man oftere har kommet i tvil om troverdighet. Jeg tror i allefall at jeg kunne ha kommet til å ta innholdet med en liten klype salt og et lite forbehold litt oftere enn det jeg ellers ville ha gjort.

  21. Ofelia permalink
    januar 10, 2010 00:39

    Haj Maria,

    hvis jeg kunne – ville jeg blogge anonymt.

    Men «nogen» sporer mit IP-nummer alligevel og DELER mit synonym/alias ud. Så jeg har ikke den mulighed. (Det har jeg ikke haft de sidste 3 år)

    Men tillykke til dig, fordi du kan…

    Ofelia

  22. Ofelia permalink
    januar 10, 2010 00:40

    Sådan går det, når man træder de «FORKERTE» over tæerne.

    Ofelia

  23. januar 13, 2010 00:26

    Jeg blogger under eget navn, og er ikke sikker på om jeg alltid liker det. På den ene siden holder det meg litt i sjakk. Det er ikke det dummeste. Jeg lar meg lett rive med, og treffer til tider «publiser-tasten» litt for fort. Fullt navn gjør tasen litt seigere. Heldigvis.
    Men … navnet stigmatiserer meg. Jeg er blitt hun som skrev den boken om å miste datteren sin. Uansett hva jeg blogger om, blir det liggende i bunnen. Det gjør at bloggen min ikke blir lest med nøytrale øyne. Det gjenspeiler seg i kommentarfeltet.
    Du er lege, og har ME. Det ligger også i bunnen. Jeg vet det når jeg leser dine innlegg. Det farger min oppfattelse av det du skriver.
    Skulle vi vært helt anonyme, og nøytrale, måtte vi ikke ha skrevet noe om hvem vi er, hva vi gjør eller hvilke interesser vi har – eller kjønn, for den saks skyld.
    Men er det det vi ønsker?
    Nå er det sent. jeg tror kanskje ikke publiser-tasten er seig nok.
    God natt. Fin blogg. Jeg trykker …

    • januar 13, 2010 22:39

      Hei Gunnhild og velkommen til bloggs!

      Jeg har vel alltid fulgt rådet om å kun skrive det som en kan stå for om en ikke skulle være anonym, tror jeg.

      Jeg forstår godt vanskelighetene ved å unnslippe sin historie.

      På hvilken måte farger det din opplevelse av det jeg skriver; det at jeg har fått ME-diagnose og er lege?

      Jeg synes forsåvidt ikke det er noe poeng for meg at andre ikke skal vite at jeg er lege. Det er ikke noe poeng for meg å være «nøytral». Vi vil aldri bli nøytrale, vil vi vel?

      Jeg vurderte frem og tilbake før jeg la ut mitt yrke; jeg regnet med å bli møtt av mange fordommer og at det ville være en ulempe å skrive at jeg var lege.

      Fordi jeg kom inn hit etter å ha fått dårlige råd ifb med min egen sykdom; var det viktige for meg å finne ut av hvordan jeg skulle bli frisk. Det å da være lege ble derfor en viktig faktor. Jeg har endret «Om Maria» siden i høst, da jeg skrev den første gang.

      Jammen var det bra at du trykket på «send»! Ikke noe i veien med kommentaren, synes jeg.

  24. januar 15, 2010 13:57

    Du fekk mi stemme 🙂
    Eg les og lærer,det er ein fin ting.
    Anonyme eller ei,ein finn fort ut om det er ei ærleg stemme bak.
    Fortsett å skriv,du har mykje godt og sterkt å formidle.
    Marieklem

Trackbacks

  1. Tweets that mention Skomaker eller skobærer – om anonymitet i sosiale medier. « Marias Metode -- Topsy.com
  2. For mye balanse. Opprør. « KVINNEKONGER
  3. Mine Damerrrr åkk Herrrrarrr… « Marias Metode
  4. Hva skal vi med Twitter? « Marias Metode
  5. Tør du? Om anonymitet i sosiale medier « Marias Metode
  6. For mye balanse. Opprør. |
  7. Bloggen omtalt på Kunnskapstinget: Deling gjør klokere og gir håp! « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: