Skip to content

Om Maria

DENNE BLOGGEN ER IKKE LENGER I BRUK!

JEG HAR FLYTTET OVER HIT: http://mariasmetode.no/blogg/

KOMMENTARFELTET STENGES I DENNE BLOGGEN – VELKOMMEN TIL DEN NYE!

Jeg heter Maria Gjerpe, skriver alle innleggene og administrerer møteplassen «MariasMetode».

Etter at jeg ble uteksaminert fra Det Medisinske Fakultet ved Universitet i Oslo ble prefixet «Dr. lege» lagt til mitt navn. «Dr. Maria Gjerpe». Jeg hevder jeg er helseaktivist. Som samfunnsdebattant er jeg opptatt av langtidssyke, velferdsystem og helsefilosofi.

MariasMetode mottar Fritt Ordmidler for denne bloggen og er kåret til Superheltinne i sosiale medier 2010. Hurra! Dette er anerkjennelse og tillit jeg setter stor pris på.

I tillegg til å skrive her inne,  blogger jeg fast for Den norske legeforeningens blogg, Tidsskriftets blogg.

Jeg holder foredrag om å møte egen uvitenhet og usikkerhet når vi som helsearbeidere møter noe vi ikke forstår. Jeg snakker om mestringsbegrepet og om fordommer og skriver kronikker om det samme.

For lenge siden fikk jeg en virusinfeksjon jeg ikke frisknet etter. Etterhvert ble jeg ganske god på å agere frisk. Jeg deltok på et kurs som skulle gjøre meg frisk, ble det sagt. Jeg betalte så det svidde, men ble bare veldig mye sykere. I løpet av kort tid ble jeg 100% sykemeldt.  Det kurset kostet mer enn selve kursavgiften. Mine legekollegaer fortalte meg at det ikke fantes behandling, annet enn å «tenke positivt, se løsninger og dermed øke livskvaliteten». Jeg ble forespeilet en tidlig uførhetstilværelse.

Slikt kan ingen fortelle meg!

Problemer er ikke «utfordringer».

Problemer er til for å løses, i alle fall i mitt hode.

Jeg gikk til Ooo´Det Store Orakel Internettet, startet blogg, skulle systematisere egen tilfriskning (er jo tross alt systematikerbokstenkendelege!) og fant etterhvert svar på hvordan jeg skulle bli frisk. Nå er jeg på vei tilbake. Her kan du lese mer om hva slag behandling jeg følger.

Selv deler jeg ikke ut legeråd, det er for andre kontorer. Her er jeg bare Maria; like stor og like liten.

Denne bloggen ble startet iaugust 09. I løpet av året ble jeg nominert til

Tordenbloggen,

Digital Superheltinne og

Norges Beste politiske blogg.

I 2010 ble jeg overrasket og glad over å bli betegnet som Kvinnekonge – alt sammen veldig morro! Takk!

Pass på dere selv. Når dere ikke får det helt til; be om å bli passet på!

Advertisements
83 kommentarer leave one →
  1. Bambi permalink
    august 25, 2009 18:53

    Er det ikke fint å lage seg et rom der man bare kan være den man er? Der man kan av-dekke og med-dele forvirring, sorg, håp, optimisme, undring og søken…

    Jeg liker godt å besøke slike rom, ta til meg er-faringer… Det gjør inn-trykk… fordi de vekker en gjen-kjennelse… og ny inn-sikt

    kanskje legger jeg igjen noen spor eller ord … som nå

  2. august 26, 2009 07:05

    Bambi; jeg liker måten du leker med ordene, hvordan du deler dem opp til de blir meningsbærende. Det ga meg noe å tenke på.

    Takk for sporene!

  3. Jojja permalink
    oktober 1, 2009 07:50

    Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte, men prøvde på begge deler det gikk litt trått.

    Jeg fikk link i går til bloggen din, og har delt den med min beste venninne, jeg har sort savnet et sted hvor det står en del informasjon om ME som er lett å lese og forståd .

    Glad er jeg for at det ikke er så lenge siden du startet å blogge sånn at det er mulig å lese seg opp uten at det tar flere mnd.

    • oktober 1, 2009 12:53

      Tusen takk, Jojja!

      Det var hyggelig å høre at dene bloggen har en nytte for andre og jeg er veldig glad for at du sprer lenken videre. På den måten kan denne bloggen utvikle seg, slik at vi lærer noe alle sammen. Det vil aldri bli bedre her inne enn det vi lager sammen.

      Du vet – jeg er syk selv og det vil nok gå litt i nykk og napp. Dette er lystbetont, men jeg blir likevel fort veldig sliten, og sliten lenge – til min store overraskelse. Det er mange temaer jeg vil skrive om etterhvert, mange av de temaene som opptar meg, ser ut til å oppta andre.

      Denne bloggen ser ut til å utvikle seg etter som den vokser og den ser ut til å ikke bare ville være «nok en ME-blogg», men ønsker å ta diskusjoner om helsevesenet generelt, møtene mellom menneskene og hva som er syk og hva som er frisk og hvem som skal definere hva.

  4. Jojja permalink
    oktober 1, 2009 13:19

    Heia Maria 🙂

    Jeg ble så glad i natt at tårene trillet, merkelig. Jeg har hatt hode i sanden, vært litt i en sånn fornektelse egentlig, fordet om jeg har prøvd å virke som jeg har akseptert det hele, Merkelig egentlig.

    Så i dag tok jeg noen grep, for å komme meg noen skritt lengre, det føltes godt, så på meg selv, å sa så flink du var nå..hehe

    Vel jeg vet alt om det å bli sliten, noen ganger kommer det veldig overraskenede på meg, at jeg plutselig er helt tom å slokner fortere en du får tenkt noe mer over det.

    Min venninne har hatt dette nå i 4 år, og er begrenset uførtygdet.. Hadde jeg ikke hatt henne så hadde jeg nok ikke vært så opplyst som jeg er, Vi samler oss nå for å fange opp det som funker, prøver å se hva vi kan gjøre for å lette litt på hverdagen. Derfor ble jeg så glad for at du blogger, som på en måte har litt lettere for å få tak i legeinformasjon, uten noen form for press:)

    Ha en glad dag.

    • oktober 1, 2009 13:35

      Nå trillet tårene hos meg også, Jojja.

      Så glad jeg er for at noe har skjedd hos deg, noe som kan ta deg videre.

      Det er kjempeviktig å føle seg sett, forstått og at en ikke må forsvare seg og det en faktisk kjenner.

      Tenk hvordan det ville vært om kreftsyke skulle forsvare mangel på energi, følelse av sykdomsfølelse og uvelhet, bli møtt av hoderistning og «du må ta deg sammen» eller » det er noe psykisk».

      Jeg kjenner godt igjen det du sier om at plutselig blir energien borte.

      Jeg kan være på noe jeg synes er kjempefint, like det, føle at jeg lever godt, for så plutselig kjenne at det er som om det settes en støvsuger med fult vakumsug i ene enden av kroppen min slik at den plutselig visner. Fra tunge, slik at jeg ikke kan snakke, til armer, slik at jeg ikke kan bære vesken min, til bena, som bare må gå på autopilot til jeg kommer et sted jeg kan fraktes hjem eller legge meg ned.

      Det er forvirrende; kroppen forråder meg i denne uberegneligheten.

      Likevel, likevel, Jojja, er det viktig og riktig å tenke på hvor mye glede og hvor mye liv som er der når dagene er bedre. Jeg ser det slik at det er noe som ligger i dvale; det er der, det er ikke borte, det er bare skrudd av i en eller annen feilkobling.

      For jeg er meg; jeg er energisk, jeg er kreativ og levende, jeg har en sylkskarp hjerne og en sterk og utholdende kropp. Det hele er bare litt på vent «for tiden».

      En må aldri gi opp håpet om noe bedre. Jeg tror aldri jeg blir akkurat den samme igjen, slik jeg var før; men det er heller ikke målet. Om jeg alltid ville værtd en samme, slik jeg var tidligere i livet, ville dette vært et tegn på at jeg ikke har levd og lært.

      Og det skal vi ikke ha noe av; skal vi vel? 😉

  5. Jojja permalink
    oktober 1, 2009 14:19

    Jajaja..akkurat vi er faktisk blitt forrått av kroppen vår, men jeg har et lite men der..Gjor ikke vi det først? Jeg har en liten ide om at vi var litt mindre snille med kroppen vår først, drev råkjør på den.. Jeg var et sånt menneske som strakk strikken så langt at det sprakk flere ganger, men allikevel lappet den bare sammen og fortsatte…Helt til at det ikke gikk, men tror du jeg la meg ned av den grunn. Niks, det er for puddinger, enda sliter jeg med det…

    Å du jeg må jo lære å ikke gå i den fella..I går skulle jeg til psykolog, timer før timen gikk jeg i dusjen, fikk ikke den sedvanlige følesen av matt og trøtthet, Plutselig kom følesen av savn, savn etter jobben min, følte meg fantastisk, fikk det for meg at jobb skal jeg tilbake til, i morgen skulle jeg ringe legen min.
    Kommer til time, for å få beskjed om at jeg skulle ha vært der for to timer siden, det var som ballongen smalt. Jeg går på kafe med min mor og etterpå spiser familien middag, drar hjem, da er jeg helt utmattet og sovner i fire timer i koma søvn.
    Hvordan jeg i det hele tatt kunne tenkt tanken at jeg skulle på jobb er helt absurd..

    Det er fryktelig vanskelig å glede seg over de små tingene, men jeg lærer, om ikke fort , så lærer jeg. Tar med meg de små ting som gjør at jeg blir glad, som alle de som kommenterer her inne, er å leser både her og der, føler meg plutselig ikke så aleina 🙂

    Ha en fortsatt glad dag:)

    • oktober 1, 2009 19:05

      Jeg vet ikke hva som er årsaken til at noen får ME og noen ikke får.
      Veldig mange lever stressede liv, har problemer med ekteskapet, har hatt en «vanskelig» barndom eller andre psykiske påkjenninger. Det er vel nærmest umulig å gå igjennom livet uten humper?

      Det ser ut til at ME rammer alle sosiale klasser, alle aldre, begge kjønn.

      Det som er sikkert er at denne sykdommen griper inn i livet, endrer det i stor grad og krever stor grad av fokus for å bli frisk(ere ).

      Det som er viktig når man først er blitt syk, er å finne ut av hva som forværrer sykdommen og hva som gjør at en blir bedre.

      Fordi noe av det som karakteriserer denne sykdommen er at man i ettertid og ikke nødvendigvis i samtid, får symptomer, er det vanskelig å finne egen tålegrense.

      Du er ikke alene, Jojja!

  6. Tanne permalink
    oktober 8, 2009 10:25

    Hei Maria og takk for denne siden. For første gang blogger jeg også. Det føltes litt som å komme hjem å lese her. Kanskje p.g.a. at jeg ikke kjenner noen som har fått ME diag.

    Mine venninner har sine tanker om hvem/hva/hvordan jeg skal
    gjøre det. Jeg har sååååå maaaange ganger forsøkt å forklare at det har jeg sluttet med.

    Jeg er utdannet spesialsykepleier i anestesi og har jobbet i mange år, men jeg er mye annet også:).

    • oktober 8, 2009 10:42

      Hei Tanne, og velkommen til bloggs!

      Jeg setter veldig pris på at du sier at du er «mye annet også» enn din yrkestittel. Det er litt lett å glemme.

      Her inne kan du være Tanne, om du vil. Eller fortelle om hvordan det er på jobb, eller i familien.

      Jeg forsøker å være «Maria»; men det er ikke alltid lett å fri seg fra å være «lege» også, har jeg kjent. Det blir en integrert del av meg etterhvert. Kanskje er det slik for mange leger; det er liksom ikke noe man «blir», men noe man «er»? Litt sånn man kalte for «kall» i gamle dager?

      Det du skriver om venninner har jeg selv opplevd litt av. Det vil si; i ettertid ser jeg at jeg har vært veldig god til å skjule, annet enn å si at jeg er «sliten» og har unngått all kontakt over lengre tid med dertilhørende alle mulige unnskyldninger og forklaringer på hvorfor vi ikke kan møtes og aldri lage faste avtaler, i tilfelle…

      Ja, du kjenner sikkert til det.

      Aberet med det er at det er litt vanskelig å si at jeg nå endelig har fått en diagnose. Veldig få har sett meg veldig syk, siden jeg da ikke har noen kontakt.

      Kanskje du skulle gi skriftlig info fra for eksempel ME-foreningen om hva ME er og hvilke råd som gies?
      Det finnes også flere ME-forum på nett der man kan få nyttige tips og råd.

      ( Du må ikke svare, altså; men når du sier at det føles som å komme hjem; hva er det som gir deg den følelsen?)

  7. Tanne permalink
    oktober 8, 2009 12:20

    Hei Maria og det var et veldig godt spørsmål.Jeg har lyst til å prøve å svare og det er nok flere ting som gjorde at denne siden din traff meg. Å være hjemme betyr for meg at man ikke trenger å forestille seg, late som om maner friskere enn man er feks. Hjemme er jeg trygg, selv om jeg nå bor alene. Jeg tror også at det at du er lege traff meg.Jeg var ferdig utdannet i 1976, så sykepleieridentiteten er jo noe jeg føler er en del av meg. Så identifiserte jeg meg med deg.
    Jeg fikk ME diag, i 2002 og er uføretrydet, så nå begynner det også å bli en del av meg.
    Nå skal jeg treffe min sønn og gleder meg, og så er jeg glad for svaret ditt og denne siden.

  8. oktober 16, 2009 13:32

    Beklager, ( Frida?), men jeg trykket slett i stedet for svarknappen når jeg skulle svare deg. Du hadde et bilde med hår foran ansiktet.

    Nei, jeg gjemmer meg ikke. Det er vanskelig med så mange mennesker rundt omkring som leser denne bloggen å skulle gjemme seg bort.

    Jeg synes tvertimot jeg roper ganske høyt.

    På den annen side; min virkelige identitet er det bare et fåtall som vet. Jeg er for det meste her inne, men følger av og til tråder som kommer inn til meg.

    På blogg kan man ta hvilket nick man vil og ingen vil vite hvem du er. Ingen kan uten videre vite om jeg heter Maria, Anne, Kristina, Gøril eller Bente.

    Ingen kan vite om jeg er lege og ME-syke heller. Det får dere bare ta mitt ord på – og jeg støtter meg til Statens Autorisasjonskontor for Helsepersonell og spesialistene som diagnostiserte meg.

    Om du har lyst til å kommentere noen av innleggene mine og delta i meningsutvekslinger eller tankespinn, er du velkommen til det!

  9. Vicky permalink
    oktober 18, 2009 13:16

    Hei Maria!
    Jeg skjønner henne som sier det var som å komme hjem å lese siden din…
    Det er noe med ME.
    Noe utrygt. Og få forstår. Til og med de som virkelig ønsker å forstå greier det ikke.
    Hvordan skulle de det. Jeg fatter ikke at kroppen kan være så syk iallfall. Jeg kan ikke forklare hvordan lyd kan få kroppen til å smuldre sammen innvendig og etterlate meg knust. Jeg skjønner ikke annet enn at forskningen som nå har et slags gjennombrudd, kanskje kan forklare for de fleste at dette er en ufattelig alvorlig sykdom.

    Så Maria, når du skriver så enkelt og vi vet at du vet og vi vet at du er lege….inngir det trygghet.

    Jeg har vært syk hele mitt voksne liv. Fibromyalgi. (Kanskje var det ME…)
    Kvikksølvforgiftning som nesten drepte meg.
    Og så ble jeg så frisk som jeg aldri hadde trodd jeg skulle bli igjen
    Begynte å sette planer ut i livet. Drømte om MYE. Gjorde mye. Nøt livet. Økte farten….
    Så smalt det igjen. Nå har jeg vært inne i huset mitt i tre år. Og jeg vet noe som ingen andre kan se. At inne i mitt hus er det motsatt av slik det er på månen!

    For hos meg er tyngdekraften den rådende makt!
    Tungen min, armene mine og bena mine. Som du skrev.
    Når noe regulerer tyngdekraften her litt, begynner jeg straks å drømme på nytt om hva jeg skal….
    Så settes suget på igjen,og jeg er ødelagt igjen.

    Så Maria! Du er viktig. Jeg har lest bare bittelitt her inne ennå. Men jeg så det med en gang.
    Vi er sånn vi mennesker, at vi trenger aksept. Det gjør noe med oss at en lege også forstår. Så takk for denne bloggen. Jeg skal lese til tyngdekraften tar meg!
    Ha en så fin dag som mulig!

  10. Bambi permalink
    oktober 18, 2009 20:13

    Det er virkelig rørende å lese innleggende. Jeg kjenner meg også igjen.

    Husker at når for første jeg så nettforedraget til Dr Kavli, som selv har hatt ME, så gråt jeg. Av lettelse. Det var akkurat denne følelsen – å komme hjem. Det var da jeg skjønte at det som feilet meg hadde et navn. At alle helt merkelige symptomer hadde en spesiell mekanikk, som er karakteristisk for ME.

    Derfor er det så viktig at vi som har ME snakker sammen, deler historier, mobiliserer, i den grad vi orker.
    At vi står sammen. og at det rom for oss alle, behandlingsformer, etc. Vi deler jo alle samme drøm: å bli frisk. Vi er alle så sårbare…

  11. Tanne permalink
    oktober 18, 2009 22:08

    Hei,

    Det er akkurat det som Vicky sier, selv de som ønsker å forstå greier det ikke. Og jeg har gitt skriftlig informasjon og prøvd å foklare på alle mulige måter. Lenge etter at jeg fikk denne hersens sykdommen, gikk jeg på turer, trente litt osv under.Motto: bedre å dø med skoene på enn i sengen.
    Jeg strevde lenge med å klare å finne min måte å kunne leve best mulig. Nå hviler jeg når jeg må, og har flyttet til et lite lettstelt hus på landet.
    Og håper inderlig at vi en gang kan få behandlig for sykdommen.

  12. oktober 20, 2009 09:23

    Helt i orden. Jeg mente ikke at du gjemte deg, egentlig. Jeg fant deg. Det var det jeg mente. Mange er anonyme når de blogger og man vet ikke hva som skjuler seg bak nickene og mange har sine grunner for det. Man finner likevel ut ganske raskt om bloggen har integritet eller ikke, og det er jo det som er avgjørende. Jeg kaller deg Maria fordi mariasmetode blir for langt.

    Synes bloggen din er bra!

  13. Jørgen permalink
    november 8, 2009 13:32

    Takk for bloggen din, Maria. Det var fint å oppdage den. Det du skriver i et innlegg her om lege-identiteten, et «kall», gir meg lyst til å si noen ord. Jeg har ikke ME selv, men det skal være visst at jeg har nok å stri med i livet mitt. Med jevne mellomrom får jeg migrene hvis det er noe som presser på for mye, profesjonelt eller personlig. Da hjelper ikke annet enn en dag eller to i isolasjon, da jeg fjerner meg helt fra inntrykk og temaer som jeg opplever som knugende eller invaderende. Jeg tror også jeg har et «kall», og det er å være «voksen», «grei», «flink», og ikke minst: Alltid først og fremst ta hensyn til det andre vil. Det motmiddelet jeg har, er avstand, trekke meg tilbake eller «isolere meg», som den vanlige anklagende frasen ville si.

    Jeg er verken psykolog eller lege, og har ingen vitenskapelig empiri å bygge på når det gjelder ME og lignende tilstander. Men, det høres nok drøyt ut, jeg tror dette er en FORDEL når det gjelder å forstå hva det dreier seg om. Mitt «flinkhetskall» er nemlig ikke utelukkende bundet til å være «hjelper» eller «omsorgsperson» slik det nok er for mange i helsevesenet og i kirke og misjon, men også til å tenke og skrive på en fri eller endog «uhøflig» måte. Og jeg er overbevist om at det fins nokså ens grunner til at mange mennesker opplever omgivelsene, jobb og relasjoner som så pressende og forpliktende at de blir syke av det, at kroppen gjør opprør og fremtvinger tilbaketrekning og en annen livsstil. De grunnene er at vi viker skremt eller høflig tilbake for å erkjenne hendelser i vår egen fortid og bakgrunn, selve grunnene til at vi er blitt så «flinke» at vi alltid må «tøye strikken» – et uttrykk man stadig hører når det er snakk om ME. Kort sagt, det at vi lar oss herse med at vårt voksenliv på en slik måte at vi blir syke av det, skyldes at barndommens erfaringer har lært oss at vi skal bli herset med og at dette er naturlig og riktig. I virkeligheten er de fleste av oss, og alle vi som får «uforståelige» problemer som voksne, sårede barn. Men nesten hele kulturen står parat til å fornekte dette, og fortelle oss at vi må ta oss sammen, «tenke positivt» osv. I bakgrunnen for slikt uvesen ligger en forskremt tilslutning til det destruktive og livsfarlige «fjerde bud» og tilsvarende «moral», nemlig at det er langt viktigere å «ære sin far og sin mor» enn å erkjenne, føle og fortelle hvordan barndommen var for akkurat meg, for akkurat deg, for hver enkelt. Så enkelt, og så vanskelig er det, for de fleste rykker livredd ut med hersketeknikker hvis man snakker fritt om det. Men når man først har innsett denne dynamikken, kan endelig opprøret begynne å våkne, og det er dét som er tilfriskning. Den tydeligste, sanneste og sterkeste tale om dette jeg kjenner til, finnes her: http://www.alice-miller.com/index_en.php

    Hilsen Jørgen

  14. november 8, 2009 18:01

    Tiltredes, Jørgen! I høy grad.

    Men det kan være en knallhard prosess, symptomene forsvinner ikke selv om deres ‘hensikt’ avsløres (og noen symptomer har genetisk forankring, eller er utslag av inntrengende smittestoffer….). Alice Miller kan dessuten være en stri tørn å fordøye fordi hun insisterer på at vi er dømt til å ikke klare å frigjøre oss – og til å videreføre elendigheten til egne barn (gjentakelsestvangen).

    Men uten Miller tror jeg at jeg selv hadde gått fullstendig til grunne, og takket være Miller tror jeg mine barn har større frihet enn det jeg selv hadde.

    (For tiden er det kløe og utslett som straffer min ulydighet. Og mye sur svie. Men jeg blir tvunget til å gi meg selv mye vennlig omsorg… Aldri så galt!)

  15. Jørgen permalink
    november 16, 2009 19:26

    Titta, du sier at Alice Miller hevder at vi er dømt til å gjenta elendigheten, men du krediterer henne også for en del av friheten som barna dine har fått. For meg høres dette ut som en selvmotsigelse. Jeg skjønner ikke hvordan du kan lese det hun sier om gjentagelsestvang som en teori om skjebnemessig gjentagelse som man ikke kan gjøre noe med. Snarere er jo poenget at man viderefører elendigheten i den grad man som voksen ikke kan erkjenne og reagere på det man var gjennom som liten. Opplevd fra mitt liv er det sant at kjennskap til gjentagelsestvangen gjør at man må leve med vissheten om at man gjør uheldige ting som man ennå ikke er sensitivisert til å innse. Men er ikke en av de viktigste gevinstene man får hvis man kan anklage barndommen og de som har gjort en vondt nettopp en aksept for at man selv er feilbarlig og ikke perfekt? Jeg vet jo ikke hvordan du tenker om saken, men for meg er slik selvaksept forutsetningen for i det hele tatt å kunne rulle opp det som faktisk har skjedd, både det andre har gjort og det jeg selv har gjort av tåpeligheter her i livet. Jeg vet ikke noen annen måte å gjenvinne følelser og liv på.

  16. november 17, 2009 09:22

    Jeg ser det, Jørgen, at jeg uttrykte meg mer kategorisk enn det er dekning for.

    Men jeg ble ganske overveldet da jeg leste hennes ’Barneskjebner’ midt på 80-tallet.

    Da hadde jeg små barn og svære livskriseproblemer, og opplevde at det kanskje allerede kunne være for sent, og at jeg måtte frigjøre meg selv fullt og helt, raskt, for ikke å skade barna mine gjennom gjentakelsestvangen. Miller uttrykker seg ganske sterkt og insisterende, hun gjør da det!

    Det betyr imidlertid ikke at en ikke kan dra stor nytte av innsiktene hun formidler, slik jeg har gjort.

    Jeg anbefaler varmt alle voksne å lese Miller – men jeg syns det er på sin plass å advare om at det kan være smertefullt. Og at hun er streng.

    Jeg er enig med deg i at det å akseptere, forsone seg med
    og tilgi andres og egne feil er en forutsetning for å få tilgang på den store rikdommen av gode følelser og vitalitet vi har i oss, men som kan ha blitt avstumpet av manglende bekreftelser i barndommen.

    Og det er aldri for sent å gjøre godt.

  17. Jørgen permalink
    november 18, 2009 13:53

    Titta, jeg syns det er interessant og viktig å snakke om dette. I bakgrunnen ligger for meg en litt tung erfaring av at folk jeg kjenner som får barn (jeg har ikke barn selv), ikke sjelden liksom psyker ut og ikke lenger vil være med på å rulle opp barndommens bedrøveligheter og endelig anklage foreldrene. Jeg føler meg ensom når jeg merker at motpartens skyldfølelser slår inn fordi vedkommende selv har fått barn og frykter å «ikke være noe bedre selv». Det er som om vi i utgangspunktet trekker pusten og påbegynner en fri samtale om livene våre, men så kommer motparten til å tenke på sine egne barn og alt blir borte i en beklemt redsel for nettopp de følelsene som er i ferd med å våkne, særlig sinne. Det finnes unntak, men tendensen ergrer og deprimerer meg. Jeg skjønner mekanismen, tror jeg, og jeg hadde sikkert vært sånn sjøl hvis jeg fikk barn, men likevel syns jeg det er ille og tror det er farlig. Jeg tror i grunnen det er DETTE som er gjentagelsestvangen i ren form: Ikke kunne snakke på egne vegne, fortelle om og reagere på eget liv fordi det er «egoistisk» og fordi man ikke vil «kaste den første sten» siden man selv ikke er «ren». Det må da være nettopp slik «godhet» som til syvende og sist barn og andre man står nær får betale prisen for? Finnes det noe som inngir mer skyldfølelse enn å leve sammen med noen som adlyder et indre krav om ufeilbarlighet? Du merker nok på vokabularet jeg bruker at jeg mener at den kristne kulturarven med dens grunnleggende anklagende regnskap om «synd», skyld og at alltid «noen har det verre enn jeg» bærer et vesentlig ansvar for denne deprimerende runddansen. Jeg er enig i at Alice Miller er kontant og klar, men streng tror jeg bare hun virker hvis vi fortsetter å leve i den grunnleggende anklagede tilstanden av dom og «synd». Jeg anklager ikke foreldrene mine og andre i min barndom fordi god vandel har gitt meg «moralsk» tillatelse til det, men fordi jeg har begynt å ta tilbake retten til å kjenne og fortelle om hva som skjedde, men som den underlegne posisjonen nødvendigvis måtte feie under teppet.

  18. november 19, 2009 09:41

    Etter å ha sovet på alt det som ble virvlet opp i meg av dette innspillet ditt, mener jeg å huske fra mitt heftige samliv med Alice Miller for ca. 23 år siden:

    Innsikten om hvordan prestasjonsrettet foreldrekjærlighet skaper emosjonelt underernærte mennesker av flinke barn nødvendiggjør – for at frigjøring skal skje – at en må gå gjennom, og kjenne på og uttrykke (ikke nødvendigvis direkte til foreldrene, men til noen som kan ‘representere’ dem) sinne – deretter sorg – over tapt vitalitet, påført smerte, utholdt savn. Og når dette er gjennomgått – det kan ta lang tid, det kan være svært, svært smertefullt! – vil en i beste fall kunne oppnå tilgivelse og forsoning både med sine foreldre og andre nære relasjoner – og til seg selv – som en gjerne både har hatet og foraktet for å ha levd forkrøplet og ytrestyrt gjennom så stor del av sitt liv.

    Jeg ser at du bruker begrepet ‘anklager’ som et negativt trekk ved den kristne kulturarven, men også som noe du selv aktivt gjør i forhold til dem du opplever har skadet deg i din barndom. Av det slutter jeg at du er i sinne-fasen i ditt frigjøringsarbeid. Da håper jeg du kan finne noen å alliere deg med som ikke selv føler seg rammet av dine anklager. For de vil uvegerlig gå i forsvarsposisjon! Det er naturlig og forståelig: når en går til angrep med en anklage – selv om den er berettiget i høy grad – vil den anklagede gå i forsvar.

    Når vi er foreldre er skyldfølelse noe av det verste vi kan finne på å hengi oss til. Men for å beskytte oss mot det, kan vi komme i skade for å bedrive ansvarsfraskrivelse. Det er viktig å bevisstgjøre seg om det.

    Da datteren min var i puberteten, skjelte hun meg en gang huden full for ‘jeg husker ikke hva’, og jeg var sliten og lei meg, og redd for hva jeg hadde påført henne gjennom en barndom hvor jeg i lange perioder ikke hadde vært til stede for henne, så i stedet for å forholde meg rolig mens hun fikk rase fra seg, knakk jeg i gråt og ga meg til å anklage meg selv for å ha vært en elendig mor for henne og broren.

    Jeg fikk ikke holde på lenge med dette før min datter bet meg av, satte øynene i mine og utbrøt:

    ‘Mor! Det der er det styggeste du noen gang har sagt til meg! Du har alltid gjort så godt du har kunnet – og hva mer kunne jeg forlange av deg!’

    Da min egen mor var helt på slutten av sitt liv, og nesten ikke kunne snakke, grep hun min hånd, så på meg med et litt bedende, men varmt blikk:

    ‘Jeg har gjort så godt jeg har kunnet’

    og da var jeg glad for å kunne si

    ‘og hva mer kunne jeg forlange av deg!’

    og mene det, helt inn i hver krik og krok av mitt hjerte.

    Jeg ønsker deg lykke til videre, Jørgen.

  19. Jørgen permalink
    november 19, 2009 12:33

    Titta, takk for svar. Jeg har faktisk ikke kommet til å diskutere akkurat dette åpent før med noen som har barn, så det føles viktig, og som å ta tyren ved hornene, på en måte.

    Det jeg sikter til når jeg snakker om kristen kulturarv, ligger i retning av forestillingen om arvesynden, at mennesket av natur er syndig, kjødet er skrøpelig, at vi per definisjon trenger tilgivelse og «nåde» av en foreldrefigur i himmelen osv osv. Jeg mener at kristendommen, og antagelig all religion, egentlig er en rasjonalisering av skyldfølelse som vi er påført gjennom barndommens underlegenhetsposjon, der vi måtte unngjelde for foreldrenes egne manglende oppgjør med barndommen. Vi dikter opp en nådig forelder i himmelen som kanskje, kanskje, skal tilgi oss tross alt. Det er dette jeg mener med å godta å leve med en anklaget identitet: Vi er dårlige og klanderverdige liksom av metafysiske grunner, eller på grunn av «ville» drifter som deler av psykologien påstår vi er født med.

    I virkeligheten er vi etter min mening, når vi lever i dette så å si anklagede paradigme, symptombærere for foreldrene. Når jeg sier at jeg anklager mine – jeg kunne like gjerne sagt at jeg er sint, uinteressert i dem, at de og deres liv slett ikke angår meg lenger – oppfatter jeg dette som det direkte motsatte av å godta å leve i et anklagende paradigme: Det dreier seg jo nettopp om gjenvinning av retten til å respondere med virkelige følelser på virkelige hendelser. Så enkelt, så konkret, og dessverre så vanskelig på grunn av den fortsatte redselen for straff som «umulius» eller «gal». Det fjerde bud opererer med en implisitt trussel, og dette oppfatter jeg som en ren forbrytelse, antagelig med mer blod på hendene en noen annen enkeltsetning.

    Hvis vi opererer med et skjema for hvordan «personlig utvikling» foregår gjennom bestemte stadier, der for eksempel sinne er en bestemt fase og der det hele skal ende med tilgivelse og fred, kan jeg ikke se hvordan dette kan unngå å utgjøre en fortsatt anklage mot barnet i oss, offer-siden av oss. Hvordan skal man kunne gjenvinne følelsenes og reaksjonenes umiddelbarhet hvis vi på forhånd er fortalt at dette bare er en «fase på veien», som liksom er sunn på tross av sin beklagelige umodenhet? Og hvordan kan vi vite at det å preke tilgivelse ikke nettopp er ubevisst utagering av forbudte følelser som liksom skal oppdra den opprørske ungen som vi fremdeles ikke orker huske eller se?

    Det er fint å kunne bli venner til slutt, og det er noe man kan hvis man er heldig og ting ligger til rette for det. Men å sette det opp som et helt verdensbilde og livssyn, at målet og vår eksistensielle plikt som menneske liksom objektivt sett «er» å arbeide for tilgivelse og harmoni mellom foreldre og barn, det kan såvidt jeg kan se ikke være annet enn en hersketeknikk som gjør øvrighetens – seniorenes, foreldrenes – handlinger til barnets – offerets, den underlegnes – ansvar og livsoppgave. Denne traderingen er hatefull, og krever nye ofre i det skjulte. For meg er målet ikke noen forhåndsdefinert handling sammen med visse forhåndsdefinerte mennesker, men mest mulig åpent å kunne oppleve, erkjenne og føle livet i og rundt meg, nåtid og fortid. Enn så lenge er jeg overbevist om at det er det som fører mest godt med seg, i den tiden jeg har å leve.

  20. november 19, 2009 12:43

    Jørgen: Jeg har lest, og hvis ikke begivenheter i mitt nåværende liv (‘vi’ venter på en trillingfødsel) gjør at jeg blir opptatt på annet hold, kommer jeg til å følge opp når jeg har fått fordøyd det jeg forstår av det du her skriver. Du uttrykker deg i et hakk mer akademisk språk enn jeg er fortrolig med, så det er mulig jeg ikke forstår alt fullt og helt.

    Men jeg syns din utfordring her er spennende!

  21. Jørgen permalink
    november 19, 2009 13:06

    Takk i lige måde, Titta, ser fram til det hvis du skriver mer. Beklager akademismene, de er faktisk et uttrykk for engasjement, at dette er så interessant for meg at jeg bare skriver i vei med det språket som ligger på tunga, upusset. Lykke til m trilling!

  22. november 20, 2009 09:19

    Jørgen: at religioner, myter og eventyr kan brukes, og blir brukt, til disiplinering av ulydige barn i alle aldre, det er jeg enig med deg i. Men jeg tror ikke det er derfor religionene, mytene og eventyrene har oppstått, forstått slik at de vil forsvinne dersom alle barn ble møtt på en optimal bekreftende og kjærlig måte fra starten av sine liv. Jeg har lest Bibelen, sekundærlitteratur om diverse religioner og mengder av eventyr , og sitter igjen med en fornemmelse av noe dypt, fellesmennneskelig som like godt kan fungere styrkende, antiautoritært og antikonformt. (Men ikke anarkistisk…)

    Jeg har prøvd å sette meg inn i de jungske arketype-teoriene, men så langt har det blitt for tung kost. Og det hele er mer på fornemmelses-stadiet enn på tanke-stadiet, så jeg kan ikke resonnere noe videre med deg omkring det.

    ” Hvis vi opererer med et skjema for hvordan “personlig utvikling” foregår gjennom bestemte stadier, der for eksempel sinne er en bestemt fase og der det hele skal ende med tilgivelse og fred, kan jeg ikke se hvordan dette kan unngå å utgjøre en fortsatt anklage mot barnet i oss, offer-siden av oss. Hvordan skal man kunne gjenvinne følelsenes og reaksjonenes umiddelbarhet hvis vi på forhånd er fortalt at dette bare er en “fase på veien”, som liksom er sunn på tross av sin beklagelige umodenhet? Og hvordan kan vi vite at det å preke tilgivelse ikke nettopp er ubevisst utagering av forbudte følelser som liksom skal oppdra den opprørske ungen som vi fremdeles ikke orker huske eller se?”

    ’Das war doch ein grausames Salbe’ ! 🙂

    Og jeg fortjener den vel: Det var litt tendens til ’lille venn, du vokser nok fra dette sinnet ditt og blir moden og tilgivende’ i min forrige kommentar.

    Det var ikke min mening å ’preke tilgivelse’. Jeg ville bare vise at det er mulig, og at det gjør godt.

    ” For meg er målet ikke noen forhåndsdefinert handling sammen med visse forhåndsdefinerte mennesker, men mest mulig åpent å kunne oppleve, erkjenne og føle livet i og rundt meg, nåtid og fortid. Enn så lenge er jeg overbevist om at det er det som fører mest godt med seg, i den tiden jeg har å leve”.

    Nei, det må ikke være forhåndsdefinerte handlinger, eller forhåndsdefinerte mennesker involvert. Enig! Men jeg mener jeg har Alice Miller med meg på at det må være et mål å gå inn i det sårede barns opplevelser, få uttrykke sinne, sorg og savn, for så å bli ferdig med det og få fred til å nyte ”følelsenes og reaksjonenes umiddelbarhet” frigjort fra smerten knyttet til de gamle krenkelsene.

  23. Jørgen permalink
    november 20, 2009 19:02

    Titta, jeg skal ikke forsøke å legge ut om religionshistorien i bredde, har ganske enkelt ikke greie på det. Og det føles som å påstå ting om andre i stedet for å forsøke å møte sin egen erfaring og sannhet. Får vel bare konstatere at jeg tror noe annet enn du om religion. Jeg vet at mange deler din tanke om at religion kan virke styrkende, antiautoritært og antikonformt, men jeg er tilbøyelig til å tenke at det blir vanskelig belegge dette med eksempler. Vel vel, jeg føler meg uansett på relativt trygg grunn når jeg mener at det er en interessant og påfallende sammenheng mellom det å våge å anfekte foreldreautoritet og kritisere religiøsitet i kjente utgaver som kristendom og islam.

    Jeg skal ikke gi en spekulativ hypotese om all religions opprinnelse i én setning. Likevel vil jeg koste på meg den spådom at proporsjonalt med progressive tiltak som forbud mot å slå barn, ny oppmerksomhet om seksuelle overgrep osv, vil kristendom og islam, men også fanatisk tro på «vitenskapen», svekkes.

    Jeg har fremdeles problemer med erklæringer som sier noe om hva som er «målet», selv om det dreier seg om noe så fint som fred og harmoni. Jeg tror det er fordi slike erklæringer uvegerlig så å si blir å tre noe ned over følelsene, mens det jo er følelsenes frihet som er fred.

    Dette er et uklart og paradoksalt område for meg, men jeg mistenker at generelle «målformuleringer» har en tendens til å komme i stedet for individuelle uttrykk. Man blir besatt av å formulere generelle «kjøreregler» fordi man tror at man ikke har rett til å forsvare seg hvis noen trår en for nær. Jeg mener ikke at «målformuleringer» kun er vikarierende størrelser på denne måten, eller at min motvilje ikke har sammenheng med mine individuelle, negative erfaringer. Men er det ikke slik da, at vi mennesker har noe å si hverandre, at det oppstår møter og gode samtaler, nettopp i den grad vi vil og våger å utforske og fortelle hverandre hvorfor vi tenker slik eller slik og dermed eksponerer individuelle erfaringer, og at «målformuleringer» nettopp er noe som legger hindringer for det nødvendigvis uforutsigbare i dette? Vi vet jo ikke på forhånd hvor det vil ende eller hvilke reaksjoner eller følelser som kommer opp. Dette jo nettopp noe vi finner ut underveis i livet og samtalen.

    Titta, jeg ville ikke våget å kommunisere med deg hvis jeg hadde vært nødt til å bekjenne meg til et mål på forhånd. Jeg må vite at jeg kan bli sur, sint, lei meg eller stikke. På den måten er nettet fint. Innledningsvis diskuterte vi Alice Millers eventuelle strenghet, og jeg snakket om å leve med tanken om at man gjør ting som man ikke har oversikt over eller kontroll på fordi man ennå ikke er sensitivisert for det. Jeg tror man gjenvinner sensitivitet og liksom får tak i flere sider av seg selv når man kommuniserer og tenker og kjenner etter, men nettopp den erfaringen, at livet er en bok som man stadig skal bla videre i og bli kjent med mer av, gjør at jeg verken våger eller vil se opp fra sidene og erklære et mål liksom bortenfor.

    Det ville være naturligvis være selvdestruktivt og mot mine egne interesser ikke å ønske fred og frihet. Men jeg tror ikke på det fredelige i å forplikte seg på en målerklæring om hvor det bør ende. Da tror jeg nemlig vi belaster oss selv og andre med slike ting som vi gjør når vi står under tvang.

  24. november 20, 2009 19:31

    Nå går det trill rundt for meg – så nå stikker jeg 🙂

  25. november 21, 2009 01:06

    Takk for titten inn i denne diskusjonen, Titta og Jørgen.
    Jeg har gått på musetær og sittet i kroken.

    Glimrende!

  26. Melek permalink
    november 21, 2009 01:56

    Hi-hi..enig med Mariasmetode om musetærne…gjort det samme selv 🙂
    Håper dere fortsetter den gode samtalen, av og på som dere orker selv, og jeg skal definitivt skaffe meg noe å lese av Alice Miller. Noen tips fra Jørgen eller Titta om hva som er et høvelig sted å begynne? Med både en far og en bror som er død, er det kun min mor igjen å være sint på 🙂 Det skjer dessverre oftere enn jeg skulle ønske. når man har rundet 35 og vel så det burde man liksom være ferdig med ungdomsopprøret….

  27. november 21, 2009 08:44

    Jeg er ikke i tvil om hvilken bok jeg anbefaler. På norsk heter den ‘Barneskjebner’. Den er visst ikke tilgjengelig i markedet, men her

    http://www.tanum.no/product.aspx?isbn=0465016901

    er den engelske utgaven:

    The Drama of the Gifted Child: The Search for the True Self

    (Og kjempehyggelig med mus i krokene!)

  28. Jørgen permalink
    november 21, 2009 14:53

    Jeg syns også det var enormt hyggelig – i klartekst: støttende – å høre at dette er interessant for fler, Maria og Melek. Håper ikke trillrundt-svimmelheten er av det vonde slaget, Titta. Tviler på det, siden du stikker : ) Når det gjelder å anbefale bestemte bøker av Alice Miller, er jeg usikker. Jeg tror mange folkebiblioteker har en del av henne, kikk i hylla, bla og ta den som føles riktig. Min personlige favoritt, kanskje fordi det var den jeg leste først og falt for, er den som på skandinavisk heter «I begynnelsen var oppdragelsen», på engelsk «For your own good», originalt: «Am Anfang war Erziehung». Det gjorde inntrykk på meg at Miller i et senere forord til denne boken sier at den som får skyldfølelse av å lese den, antagelig først bør lese den berømte og tidligere «Det begavede barns drama» som nå foreligger med en litt endret tittel. Ellers vil jeg igjen varmt anbefale nettsiden hennes, som jeg oppga i denne tråden. PS, det er vel ikke akkurat noen overraskelse, men jeg kan ikke se en eneste fornuftig grunn til at man på noe tidspunkt i livet «burde» eller «skulle» være ferdig med å ha bestemte følelser, for eksempel sinne. Haha, selv er jeg inne i 40-årene, men har fremdeles som nyttårsforsett hvert eneste år at jeg skal banne mer.

  29. Melek permalink
    november 21, 2009 15:31

    Takk til både Jørgen og Titta for svar. Jeg noterer meg tipsene deres, og en dag når kreftene er større enn nå – så tusler jeg til biblioteket og leter.

    Og Jørgen, for et befrinde nyttårsforsett! Det ble jeg glad av å høre. Befriende, rett og slett. Du har selvsagt helt rett i det du sier: Alle disse «burde» og «skulle» som vi omgir oss med er unyttig. Morsomt at du tok meg «på fersken» i slikt. Jeg vet det jo, men det var nyttig med en påminnelse. Man føler det man føler, og det kan ikke være en særlig hensiktsmessig tilnærming til eget univers (av undertrykkethet?) å pålegge seg selv hva man burde.

    Det blir omtrent like håpløst som når NAV skriver at et bestemt vedtak «bør gi søker ro i en lengre periode», når jeg opplyser dem om at det bestemte vedtaket faktisk har motsatt effekt på meg. Da hjelper det jo lite hva NAV syns at jeg burde oppleve/føle…

    Har du lyst til å fortelle mer om bgrunnen for ditt kloke nyttårs forsett?:-)

  30. november 21, 2009 17:03

    Et lite innsmett før lørdagskvelden:

    «Det skaptes av en livstrett gammel gud
    engang ti nidkjært negative bud.
    Profeten tok imot med frykt i blikket,
    gikk ut blant folk og meldte: du skal ikke!

    JEG tror det følger med et men’skekall
    kun ett innstendig bud – det at du SKAL!»

    Piet Hein

    NB!: Byttes ‘ti’ ut med ‘åtte’, ryker rytmen i diktet. Det er kanskje derfor dikteren har valgt å overse de to ‘du skal’-budene:

    ’Du skal holde hviledagen hellig’
    ’Du skal hedre din far og din mor’

    Men kanskje det siste er en feiloversettelse et sted på veien, og egentlig skulle gå slik:

    ’Du må gjøre opprør mot din mor og din far’?

    I Koranen heter det tilsvarende budet (hentet herfra : http://no.wikipedia.org/wiki/De_ti_bud )

    «… Mot foreldre skal dere vise godhet. Om en av dem, eller begge, når høy alder hos deg, så si ikke «Uff», og vær ikke brysk mot dem, men tal respektfullt til dem!» (sura 17, vers 23)

    og det er jo noe helt annet en blind ære og heder!

  31. Jørgen permalink
    november 21, 2009 18:16

    Melek, takk for spørsmålet om banningen, ja bannegleden, kan jeg si. Først tenkte jeg at det ville bli for banalt og pinlig å snakke om det, men så slår det meg at det er veldig to the point nå når vi har diskutert både sinne og religion. Jeg tror jeg forsøker meg på en liten selvanalyse.

    Umiddelbart: Når jeg, voksne mannen, syns banning er morsomt, er det vel fordi jeg går og er sint men mangler fri kontakt med sinnet. Grunnen til at banning tross alt er en kanal for meg, er ganske enkelt at jeg har lært det hjemme. Min far bannet mye, og det hadde en bestemt funksjon i hjemmet. Han var en mann som av og til fikk raserianfall, men som ellers bannet jevnt og trutt med verbal lekenhet, slik jeg tror også jeg gjør. Min mor hadde og har et enda mer anstrengt og ufritt forhold til sinne og normale uttrykk for det enn han hadde. For henne var det vulgært, svakt, barnslig i det hele tatt å bli sint. Hun spilte fru suveren. Jeg tror min fars banning hadde en funksjon som utfordring og provokasjon mot min mors følelsessperre. Han kunne ikke forholde seg på det på en mer forståelsesfull og moden måte (og det skjønner jeg godt, for det er en farlig effektiv hersketeknikk å la andre spille rollen som den dumme sinte ungen.) Fremdeles kan jeg kjenne et kriblende lite øyeblikk av frihet og eufori når jeg smaker på den utstrakte vokalen i ordet «fa-en!»

    Mønsteret med banningen ligner selvfølgelig på barn eller unge som stadig trenger å gjøre noe «galt». Nå kan jeg se, tror jeg, at min bannehistorie også omfatter det å irriterere eller endog krenke andre med stadig banning og griseprat, en form for selvhevdelse som jo er en direkte kopi av foreldrenes dragkamp i hjemmet. At traderte forbud mot følelsesuttrykk og selvhevdelse resulterer i slike underfundige og kronglete uttrykksformer og videreføring av dem, er jo temmelig innlysende. Nå er jeg blitt klar over at min bannelyst også omfatter et noe som enkelte ganger har vært ubehagelig for andre, og det mener jeg er nettopp en slik oppdagelse som vi snakket om over her: Man gjør av og til dumme ting som går ut over andre fordi man ennå ikke har fått rullet opp nok av sin egen historie, og den vesentlige forutsetning for slik opprulling er retten til å se og huske hva foreldrene faktisk gjorde.

    Det er mer også. Da du, Melek, ble begeistret for nyttårsforsettet om å banne mer, var det innerst inne noe jeg visste på forhånd, at en eller fler kom til å synes det var morsomt og inspirerende. Jeg kan banne på at det var flere enn du. Gang på gang har jeg gjort den erfaring at folk spontant og med styrke blir med på opprør mot det utstrakte tabuet mot uttrykk for sinne og diverse «barnslighet». Det tar jeg som et åpenbart bevis for at veldig mange av oss, etter Alice Millers mening de fleste, har fått en del av de naturlige uttrykksrettigheter tråkket på i barndommen. Det føles støttende for meg når folk blir med og viser temperament og glede ved det. Men under det «tøffe» og energigivende ved banningen, ligger en stor sårhet og dysterhet over å ha fått et trangt handlingsmønster tredd ned over ørene av foreldrenes problemer. Den sårheten har jeg bare så vidt rukket å smake på foreløpig. Takk igjen for at du spurte, det er virkelig pussig og flott hvordan man kan få tak i mer bare ved å snakke litt om det.

  32. Jørgen permalink
    november 24, 2009 13:44

    Jeg håper jeg ikke blir for trøttsom, men det dukker opp tankemessige etterdønninger av diskusjonen med Titta. Som jeg skrev, strever jeg med følelsen av at folk som blir foreldre selv psyker ut fra å snakke om sin egen barndom og bakgrunn. Tipper at mange andre kjenner til ulike varianter av utsagnet «du vil komme til å skjønne det hvis du selv får barn». Skulle gjerne ha mer svar fra mødre og eventuelle fedre (!) som leser her.

    Jeg endte opp med å si at det var nødvendig for meg å kunne stikke og unngå å binde meg med målerklæringer. Kan det være nettopp dette som er det springende punkt? Er det som utgjør den mystiske forskjellen nettopp det at man som forelder ikke kan stikke?

    I det vi åpent sier for tiden, er vi stort sett skjønt enige om at foreldrerollen består i imperative fordringer, noe som er irreversibelt og totalt. Som mann er det første man liksom burde gjøre å erklære at det var forrige generasjon fedre, ikke vår, som var ute og drev sport om kveldene og lot barna gå for lut og kaldt vann. Og uansett burde man nok bruke pengene sine på de stadig digrere hyllene om «barneoppdragelse» i bokhandlene.

    Jeg syns det utgår en heroisk selvoppofrende, nesten overmenneskelig klang fra «du ville ha skjønt hvis du selv hadde barn». Jeg føler det som en halv anklage om at jeg selv er en egoistisk unge. Men jeg tror det er grunn til å bli mistenksom når personer, begreper eller talevendinger formidler skyldfølelse. Er det sant at man som forelder ikke kan stikke? I så fall tror jeg det trengs en grundig nyansering.

    Som voksen kan man stort sett stikke når som helst. Det er også slik at faktiske foreldre gjør det. Menn stikker rett som det er og etterlater seg alenemødre, og mødre stikker med respekt å melde de også, men oftere inn i grandiose og lidende positurer, eller til kjemiske og sosiale bedøvelsesmidler slik som åndstomt småprat om mann, barn og kaffeslaberas på søndag. Er det ikke sånn at nettopp det å terpe på det absolutte ved foreldrerollen er å stikke, og det på en forvirrende og underfundig måte som særlig barn aldri har muligheten til å gjennomskue? Nemlig inn i en opphøyd, heroisk og dermed martyraktig posisjon som sprer skyldfølelse nedover.

    Jeg er rett og slett tilbøyelig til å tro at det oppskrudde og overmenneskelige foreldrebegrepet, bundet på hender og føtter på livstid av absolutte fordringer og «ansvar», er en idealiserende forvrengning, en tankefetisj som vi klamrer oss til for å slipper å se det som ligger under: Det er barna, rett og slett barna, som ikke kan stikke, som ikke kan velge seg andre foreldre, som svært ofte ikke kan velge hva de vil uttrykke, vise og fortelle, fordi beklemte voksne ikke tåler eller våger å høre.

    I en kultur der vi er fratatt retten til å anklage opphavet vårt, synger vi en vise om det heroiske og ansvarlige voksenliv i stedet. Det var, er og blir i barndommen den virkelige faren for fangenskap ligger. Det er grusomt slitsomt å huske hvor prisgitt man var som liten, særlig når det vanlige ikke er at vi støtter hverandre i å rulle opp eget liv, men derimot at vi leker flinke og «positive» og kommer med «nyanserende» og «kontekstualiserende» bud til hverandre, om at foreldrene «mente det godt» eller «hadde sitt å stri med».

    Det er barnet som ikke kan velge, men nesten den eneste tillate måten å snakke om dette på, er å klage over hvor vanskelig det er å være voksen. Jeg tror det er den samme fortrengingsdynamikken som gjør at vi «helligholder» og fetisjerer foreldrefiguren per se, og konstruerer hele læresystemer om hvor viktig det er å bekrefte den som er over oss på stigen, enten i form av forsoning med foreldrene til slutt (totalt uavhengig av hva de har gjort), eller i form av snakk om hellig «nåde» fra oven. Det er også for å vedlikeholde denne verdistigen at psykiske problemer og indre smerte i følge den stadig mer fremherskende «kognitive terapi» blir definert som «negativ tenkning», en unote som skal bekjempes med voksenpedagogiske teknikker.

    Vel, nå kunne jeg virkelig holdt på i det uendelige, : ) Det jeg først og fremst ønsker, er å få «foreldrekommentarer» til dette, til det bindende ved foreldrerollen. Hvordan føles det ikke å kunne stikke? Anybody?

  33. Jenna permalink
    mars 28, 2010 00:06

    Jeg leser i bloggen din med jevne mellomrom. Har som mål å ha lest gjennom alt etter hvert. Jeg er kjempeimponert over alle kloke og gode innlegg du skriver på bloggen din. Og at du bare har blogget siden august 2009?

    Du har fortjent hver eneste nominasjon du har fått, for makan til flott blogg skal en lete lenge etter. Nå følger jeg med i en del blogger som blant annet har med me å gjøre, din er blant mine absolutte favoritter.

    Jeg er veldig takknemlig for at du skriver som du gjør. Jeg har også anbefalt bloggen din til min lege. Tenkte at h*n ville ta me litt mer på alvor dersom bloggeren selv var me syk OG LEGE. 😛 !!

    Her kommer jeg til å henge med og lese. 🙂
    Jeg skulle gjerne laget min egen blogg, men jeg føler ikke at jeg har så mye å fare med. Så jeg har laget bloggen, men jeg har ikke skrevet i den ennå. Så enn så lenge leser jeg hva andre skriver, og jeg liker din blogg spesielt godt.

    Klem fra meg 🙂

    • mars 28, 2010 10:17

      Å -nå ble jeg veldig glad, Jenna!

      Tusen takk for gode ord. Eeegentlig stjeler bloggingen energi av meg og i perioder blir jeg veldig sliten etterpå og får symptomer, både mentalt og fysisk. Så jeg burde jo begrense meg litt….

      Er ikke så sikker på om legen din vil ta ME mer på alvor, selv om jeg er lege….
      Jeg skulle ha lagt inn mer forskning og sånt…

      Flere leger har tatt kontakt med meg gjennom denne bloggen. De er selv syke -men snakker ikke om det.

      For i helsevesenet er dessverre den gjengse holdningen forsatt «noe mellom øra» som hovedårsak -og ja, kanskje var det en infeksjon samtidig, men det er ikke grunnen, lism.

      Forrige dagen regnet det her. Da tenkte jeg på en av de første gangene jeg skrev et innlegg -i regnet, på verandaen, under en grønn parasoll:

      https://mariasmetode.wordpress.com/2009/08/26/det-regner-i-dag-jeg-er-lykkelig/

      Klem, Maria

  34. mars 30, 2010 13:41

    …nå er det så mange som vet hvem jeg er -enten ved at noen har sladret, eller at de forsto det utfra hvordan og hva jeg skrev om.

    Legger like godt ut bilder av meg, fra gode dager. For de gode dagene vil jeg ha tilbake, nemlig!

    (Ja -også får jeg vel legge inn sannhetsmalurt: jeg er myye, myye penere på bildene enn i virkeligheten. Bildene lyver! Fyysjj!)

    Dessuten, dessuten, kjære, fine leserne mine; takk for at dere er her og deler av dere selv! Jeg må ha verdens beste lesere, det er jeg bombesikker på!

  35. Saturnin permalink
    april 7, 2010 13:40

    Kjekt å se deg Maria 🙂

  36. april 7, 2010 16:10

    Vakre Maria! Så fint å se deg i tillegg til å lese deg! ♥

    • april 7, 2010 18:57

      Nåda…er ikke sååå vakker, da.
      Bilder ljuger, vettu. 🙂

      Det er fint å kikke tilbake på dem som kikker innom MariasMetode.

      • april 7, 2010 21:25

        Pssst, Lothiane: Jeg har møtt Maria, hun er like vakker i virkeligheten og bildene er ikke i nærheten av å fange opp den herlige utstrålingen hennes!!

        Fine folk er dere!!!

  37. Diva permalink
    april 7, 2010 17:29

    Der er du jo! 🙂

    Det er rart å se bilde av forfatteren bak en anonym blogg. Jeg prøver jo å forestille meg hvordan menneskene bak anonyme blogger ser ut, men så stemmer det jo slettes ikke med virkeligheten. Det var hyggelig å se deg! 🙂

    • april 7, 2010 18:40

      Da MÅ jeg spørre…hvordan tenkte du at jeg så ut, Diva?

      😀

    • Diva permalink
      april 7, 2010 20:04

      I mitt hode var du blond og hadde halvlangt hår. 🙂

      • april 7, 2010 21:12

        Øhhh….hehehe…morsomt hvordan folk tenker 🙂

        • Diva permalink
          april 8, 2010 13:26

          Men jeg hadde rett i én ting: du ER vakker!

        • april 8, 2010 21:10

          Takk, Diva -det trengte jeg å høre akkurat nå.

          🙂

  38. elisabethdl permalink
    april 7, 2010 18:42

    Hei på du! 😉

  39. april 7, 2010 18:45

    Gode dager kan visst være veldig sjenerte av seg, men de klarer aldri å hjemme seg helt bort. Og vær sikker på at din tilstedeværelse gir andres dager både små og store løft.

    • april 7, 2010 18:47

      Å -tusen takk for gode ord, Håkon!

      Det er godt å vite at det er noe jeg kan gjøre for andre -og meg selv, også når jeg er syk og ikke funker som jeg vil.

  40. april 7, 2010 19:13

    Hei Maria.

    Moro å se et ansikt bak bloggen.
    Jeg følger fortsatt bloggen din og om jeg ikke engasjerer meg med
    kommentarer, så er jeg likevel engasjert i tankene mine og det trenger jeg.
    Sykdommen min tar det meste av energien, men jeg henger med fortsatt :-))

    Ha en fin kveld.

    Anita

  41. april 7, 2010 21:09

    Så hyggelig å se deg, Maria 🙂

  42. Trine Grung permalink
    april 7, 2010 21:32

    Nydelige bilder! Kjekt å se deg «live» Maria, håper kurset hjalp!! Ha herlige dager da!

    • april 7, 2010 21:36

      Takk for det, Trine!
      Og for kurset. Et flott kurs som var helt annerledes enn det jeg hadde trodd.
      Tok med mange inntrykk fra workshopen -fordøyer for tiden.
      Leser bøker og forskning og kommer tilbake til saken!

  43. Kaisa permalink
    april 7, 2010 22:17

    Dette var en fin blogg Maria! 🙂

    Jeg var så lei meg i dag fordi dagen har ikke vært god. Jeg vil også være energisk og flink! Men…energien har vært bort i dag, og hodet verker slik. Det var god trøst da å finne bloggen din, og lese om andre som kjenner til hva jeg «baler» med! Gleder og sorger ved å ha en energisvikt diagnose. Jeg har ikke fått ME diagnose enda fordi fastlegen min og jeg så ikke at det skulle tjene til noe. På sykemeldingen har det stått trøtthetssyndrom i over 2 år…

    Jeg kjente meg igjen i det du skrev at:

    «For jeg er meg; jeg er energisk, jeg er kreativ og levende, jeg har en sylkskarp hjerne og en sterk og utholdende kropp. Det hele er bare litt på vent “for tiden”.»

    Slik er jeg også! Det er bare litt på vent…

    God klem fra Kaisa

    • april 7, 2010 22:33

      Hei Kaisa og velkommen inn hit!

      Jeg er glad for at du fant trøst her inne.
      Vet du -det er veldig viktig å få en ordentlig diagnose. «Trøtthetsyndrom» er en «ikke-diagnose» og kan romme hvasomhelst.
      Når du får en diagnose vet du litt mer om hva du har å forholde deg til – i stedet for å leve i et enda større vakum av «vet ikke».

      Det har i alle fall vært viktig for meg -slik at jeg i stedet for å trene, som jeg alltid har gjort, for å overkomme utmattelsen, så avpasser jeg nå aktiviteten.
      I tillegg til at du blir bedre i stand til å sørge for optimale forhold for tilfriskning, vil det også være greit overfor NAV når du trenger hjelp og støtte derfra.

      Om jeg ikke hadde visst hva jeg dealet med, ville det også vært vanskelig å finne løsninger. Mitt håp er jo å bli frisk igjen. Ingenting av det jeg gjorde -og jeg har gjort mye, førte til at kroppen min ble friskere. Tvert om.

      Om du selv finner ut at du vil utredes skikkelig, etter ME-protokoll, og fastlegen din holder tilbake -bytt lege!

      Lykke til og klem tilbake!

  44. alva permalink
    april 8, 2010 09:21

    Hei Maria.
    Et fantastisk flott bilde av deg.
    Jeg har hele tiden trodd du har vært veldig mørk, og litt Ronja Røverdatter aktig, om du forstår hva jeg mener? 🙂
    Det var veldig kjekt å se deg.
    hilsen Alva

    • april 8, 2010 10:08

      Ja -jeg forstår hva du mener, Alva!
      Mitt hjertebarn er Ronja -da må jo jeg være Røverens Kvinne? 🙂

  45. Kaisa permalink
    april 8, 2010 16:38

    Hei igjen!

    Takk for tilbakemelding! 🙂 Jeg har fylt ut noen papirer fra overlege Nyland v/Haukeland sykehus, og skal be fastlegen om utredning for ME på time neste uke. Jeg går på et mestringskurs for personer med ME i regi av Haukeland, og fikk papirene (kartleggingsskjeme e.l.) der. Det er med blandede følelser jeg ber om den utredningen. På den ene side vil jeg jo IKKE ha ME!!! Men…på den annen side skjønner jeg jo ikke hva annet som kan feile meg. Jeg leste litt om det du skrev om depresjon et annet sted på bloggen din. Det er ikke rart man blir fortvilet, trist og lei når man mister energien og får teflon hjerne! Jeg er sosionom og har også hatt litt psykologi i utdannelsen. Men, jeg vil også!!! Jeg vil løpe på fjellene, danse natten lang og herje med ungene! Ergo det er ikke mangel på lyst! 😉 Så, det kan ikke da være en depresjon som tar energien min… Vel, setter igang prosessen, så får vi se hva de sier! 🙂 Jeg lever vel ut fra at jeg har ME d.v.s. at jeg må aktivitetstilpasse dagene. Men, jeg liker og trene, så sliter med at det ikke er bra med for mye. Det begrenser seg imidlertid selv. Men, nå skal jeg på salsakurs koste hva det koste vil! B-)

    «Snakkes»! Ønsker deg en fin ettermiddag! 🙂

  46. Tanne permalink
    april 8, 2010 17:42

    Hei Maria, det var kjekt å «se» deg, og et herlig bilde der du står i vinden mellom hav og himmel.
    Og takk for supert arbeid du gjør.
    Jeg har akkurat kommet hjem etter hyttetur i havgapet og så var det hyggelig å besøke deg og og lese og attpå til få se bilde av deg.

    • april 8, 2010 21:13

      Ååååå -hyttertur i havgapet?
      Jeg eeelsker havgap. Og tango. Det passer sammen.

      Bildet er tatt i Lofoten for snart 2 år siden. Et fantastisk sted!

      • Tanne permalink
        april 8, 2010 23:01

        Havet og Tango–, Har aldri tenkt på det sammen før, men bølgene på havet kan jo være små og rolige eller hissige og krappe eller voldsomme og store. Litt sånn tenker jeg om tango og.

        Mitt havgap er noen mil nord for Bergen og jeg elsker å være der. Den friske gode sjøluften og naturen og roen.

        Skulle gjerne ha opplevd Lofoten, det står på ønskelisten min.

  47. juli 6, 2010 09:49

    Jeg tenkte på deg her om dagen, hvor du var blitt av, og så var du her hele tiden! Godt å se deg igjen! 🙂

  48. Kåre permalink
    februar 16, 2011 18:42

    Hei Maria,

    Har lest litt på en norsk web side hvor en hevder at kvikksølvforgiftning (fra amalgam i tenner) kan ligge bak Me. Noe ved navn DMSA og ALA skal bidra til å få fjernet kvikksølv som ligger i systemet og forgifter hjerne/kropp. (www.noamalgam.org)

    Har du hørt noe positivt/negativt om DMSA og ALA , eller hvert inne på tanken selv?

    Ps, vet at du er sliten så forstår om du ikke orker å svare. Det er kanskje noen lesere som vet noe om dette?
    ———————————————

    Personlig har jeg tenkt på amalgamfyllingene før. Fjernet mine 14 stykker for 15 år siden. Den gang tenkte jeg ikke på Me. Men hadde i lengre tid følt at hjernen bare var 90 % og at noe forgiftet meg. Det føltes som en litt uforklarlig tåkehinne hadde omsluttet hjernen.

    Vel, en klarer seg utmerket med 90%, så reflekterte ikke for mye over problemet.

    Dagen kom da tungen plutselig ikke klarte å følge helt med når jeg snakket. Tungen føltes 50% bedøvet. Snakket/snakker hurtig, så jeg måtte snakke saktere for at tungen skulle holde følge. Dette var ikke permanent, men skjedde noen ganger. Følte også at tåkehinnen som omsluttet hjernen hadde vokst seg større.

    Husker jeg fikk følelsen av å gå sakte mot Alzheimer (billedlig). Tenkte; kanskje kvikksølvforgiftning? (tungen kjente en slags metallsmak fra fyllingene). Skiftet ut fyllingene med porselen.

    Opplevde etter dette aldri mer at tungen sviktet meg når jeg snakket, men hjernen forble 90%. Følelsen av å gå sakte mot ”Alzheimer” opphørte.

    Har lest at kvikksølv som binder seg til hjernen ikke forsvinner, selv om en fjerner amalgamfyllingene. Nå skal en ikke tro alt en leser, men det kan forklare mine 90% og senere Me problemer. Har derfor vurdert DMSA (Dimercaptosuccinic acid) og ALA (Alpha Lipoic Acid).

    Det påstås at Korianderblader skal kunne fjerne noe kvikksølv. Kan neppe være noen alvorlige bivirkninger av Koriander, så skal gå til innkjøp av det. Mye å vinne, lite å tape.

    Hilsen Kåre

    • februar 16, 2011 19:34

      Heisann, Kåre!

      Jeg ser du har lest og kommentert flere poster. Takk for kommentarene!
      Noen av postene er gamle og for meg var det kjekt med et gjensyn.

      Amalgam med kvikksølv ble forbudt brukt i Norge i 2008. Jeg synes det var sent. Mange har rapport plager i en årrekke som de mener kan relateres til amalgamfyllingene.

      Jeg kan ikke så mye om kvikksølvforgiftning. De tre karene du har sett nettsiden til kommer med råd og egne erfaringer: http://bit.ly/fnQcw0

      Forbundet Tenner og helse skriver en del om forgiftning: http://bit.ly/dU1xh1

      Tidsskriftet har publisert fra 2007 en studie som viser usikker effekt av utskiftning http://bit.ly/eZDfJa

      Spørsmålet om hva man gjør med dem som mener de er blitt syke etter amalgamforgiftning ble tatt opp i Stortinget i 2008 http://bit.ly/hhIFk1 hvorpå det ble i gangsatt et samarbeid mellom tannhelsetjenesten og helsetjenesten http://bit.ly/dOuK79 Hvor dette prosjektet står i dag vet jeg ikke.

      Selv fjernet jeg mine tre fyllinger år tilbake hos en av de første tannlegene i landet som hadde skikkelig avsug. Det ser ut til at mange av symptomene pasienter rapporterer fra det de mener er amalgamforgifting ligner på de som går inn under diagnosen ME. Jeg har dessverre ikke kjennskap til de midlene du nevner.

      • Kåre permalink
        februar 17, 2011 15:16

        Mange takk for tilbakemeldingen Maria 🙂

        • februar 17, 2011 21:44

          Jeg regner vel egentlig med at du har lest det meste av dette fra før, men jeg la inn lenker slik at andre også kan lese og orientere seg, dersom de ønsker det 🙂

  49. Kåre permalink
    februar 19, 2011 19:10

    Hei igjen Maria,

    Ønsker å dele noen tanker med deg og andre lesere, relatert til kvikksølv og Me.
    Kom nettopp over en engelsk nettside skrevet av en Ian Solley:
    http://www.thiscureworks.com/leakygut/?gclid=CLzK1976k6cCFcWGDgod9UYxbQ#read

    Følte det svært treffende det som Ian Solley og fornøyde ”kunder” skriver.

    NOEN SOM HAR LEST BOKEN HAN PRØVER Å SELGE ?

    Slik forstår jeg Ian Solley:
    Utspringet og selve kilden til problemene, er at kroppen har lagret kjemiske giftstoffer og tungmetaller (uavhengig av om man tidligere har fjernet kvikksølv/amalgamfyllinger). Han hevder at forgiftningen blant annet resulterer i Candida/sopp overvekst. Dette igjen fører til tarm/mage problemer.

    Soppen får røtter som vokser inn i tarmveggen. Mye sopp, hertil mye røtter. Soppens store rotsystem medfører at lekkasje oppstår via rotsystem/tarmvegg (leakygut). Soppen i seg selv produserer mye avfall/gift som skader kroppen. Det hele medfører en betydelig mengde ekstra basselusker i blod og lymfe/vevsvæske. Som igjen fører til Me og annet.

    PERSONLIGE REFLEKSJONER
    En gang jeg gikk i skog og mark kom jeg over et stakkarslig furutre som stod blant de andre furuer. Furuene stod der flotte og staute, de struttet av farge og energi. Bortsett fra denne ene. Den stod der halvveis overgrodd av mose og en slags trådaktig sopplignende sak. Den var riktig så grå og blek, nesten fargeløs. Treet var ikke så gammelt, så alderdom var det ikke.

    Jeg tenkte at furuen måtte ha blitt svekket av ett eller annet. Dette hadde medført en invasjon av sopp og mose. Den hadde nok kjempet en bitter kamp mot invasjonen, nå var den imidlertid sliten og inntrengerne så ut til å vinne. Bare et beskjedent antall grønne furunåler var igjen som vitnet om liv.

    Tanken slo meg at jeg følte meg nettopp litt som dette stakkarslige furutreet.

    Var det en slags sopp og mose som hadde invadert meg i et svakt øyeblikk hvor jeg hadde mye stress? Pågikk det en kontinuerlig innvendig kamp mot sopp som gjorde meg sliten?

    Vel… drikker jeg timian te (som inneholder det sopp/bakteriedrepende stoffet Thymol), føler jeg meg mye bedre i sinn, kropp og tarm. Dette blir nesten som å leie inn ekstra soldater for å vinne kampen. Dette kan tilsi at jeg har for mye bakterier/sopp i systemet.

    Med for mye bakterier og sopp i systemet får kroppens rense/søppelsystem mye å gjøre, kanskje det blir overarbeidet og ikke klarer å håndtere alt? Fra dette kan det virke som en god idé å hjelpe kroppens søppelsystem. Jeg går jevnlig til en kar som påstår han hjelper mitt søppelsystem (lymfesystem) ved trykk/pressing. Dette gir positiv effekt. Det får meg til å tro at mitt søppelsystem har for mye å gjøre på og trenger hjelp.

    Tenker tilbake i tid, den gang jeg var dårligere, da bød alkohold meg imot. Alkoholen ville ha belastet mitt søppelsystem. Var det mitt søppelsystem som fortalte meg at det er overarbeidet og sa: hjelp meg ved ikke å tilføre mer arbeid?

    Er det derfor jeg ofte føler det som om jeg har lett feber. Skrur kroppen opp temperaturen litt for å hjelpe på i den innvendige kampen? Er dette årsaken til at jeg oftere fryser nå i forhold til før?

    Kanskje det er slik at alt jeg kan gjøre for å avlaste mitt søppelsystem hjelper på kampen som pågår. Jo sunnere mat, jo mindre belastes søppelsystemet. Er det derfor så mange får god effekt av sunt kosthold?

    Er kroppslagre av kvikksølv og andre giftstoffer roten til ondet?

    Kanskje jeg må drikke timian te, få massert lymfesystemet, spise sunt, osv… i all evighet om jeg ikke får vekk kvikksølv fra systemet? M.a.o. båten lekker, jeg øser og øser, dette gjør meg trøtt. Er det mulig å tette hullet slik at jeg slapp å øse?

    Min intuisjon tilsier meg at jeg er forgiftet av noe, men hva?

    Ian Solley hevder han har funnet svaret og vil selge meg det for 150 kroner.
    Han røper at han bruker en spesiell diett og tar tilskudd av stoffer som binder seg til giftstoffene som er lagret i kroppen. Dette fører så til at giftlagrene kan fraktes ut av kroppen. Han sier det tar fra 3 til 24 måneder å bli bra.

    Dette minner om metoden til de tre norske karer på http://www.noamalgam,org

    Til deg som har orket å lese helt ned hit;
    Tror du Ian Solley er en bløffmaker?
    Tror du Ian Solley’s metode er make til gutta på noamalgam?

    Personlig har jeg lyst å kjøpe boken og se om det er samme metode. Kanskje heller først spørre gutta på deres hjemmeside, …hmm.

    En av gutta stod frem på NRK PULS, så han er i hvert fall ekte.
    Metoden høres svært slitsom ut, orker jeg den? Jeg føler meg jo relativt bra nå.
    På den annen side, det å føle seg 100% er verd sin vekt i gull.
    Jeg får se.

    Hilsen Kåre

  50. mars 28, 2011 21:37

    Skal etterhvert lese gjennom denne bloggen! Jeg er sjøl en av dem som har vært langtidssyk, og forhåpentligvis på vei tilbake nå! Og det er vel likhetstrekk om diagnosen er forskjellig, vil jeg tro – kanskje jeg kan lære noe her inne…

    • mars 29, 2011 19:15

      Velkommen!
      Ja! Jeg håper inderlig jeg at jeg har klart å formidle og fange noe av det som er felles for mange langtidssyke. Gi meg en tilbakemelding etter du har lest, kanskje?

  51. egima permalink
    mars 31, 2011 19:25

    AMALGAM.

    Hei,mellom 1985 til 1990 fjernet jeg alle amalgamfyllinger og erstattet dem med plastfyllinger.Dette ble gjort uten verneutstyr og jeg reagerte kraftig hver gang,derfor brukte jeg ca.fem år på dette.Ble skikkelig dårlig etter en uke og dette kunne vare to-tre uker til.Hadde følelsen av å være fyllesyk med kraftige influensasymptomer(men uten snørr he,he).I denne perioden tålte jeg heller ikke alkohol,mer enn en pils forverret de symptomene jeg slet med(sliter fortsatt, mer info om dette senere)
    I 1992-93 begynte en langsom bedring og jeg er fortsatt i fremgang helsemessig.Ble 100% sykemelt ca.1979 24år gammel,gikk på attføring frem til 1989 da jeg,mot min vilje,ble uføretrygdet.
    Å skrive dette er mer slitsomt enn å sykle birkebeinerrittet(syklet i 2008 på ca 5t.30 min.)
    så jeg avslutter her men kommer snart tilbake med mer.

    Mvh egima (mann 50+)

  52. egima permalink
    april 5, 2011 22:40

    SLUTTEN (eller begynnelsen)

    Ja,jeg har ikke svaret,vet bare at uansett hvor veien går videre skal jeg forsøke å være med.
    Fra 1990 og utover ble jeg stadig bedre,særlig på området angst,fobier og da særlig sosial fobi.Trening med eksponering gjorde at jeg sakte ble bedre av dette.Trøttheten(lik me) ble ikke noe særlig bedre.Jeg vil heller kalle det sovesyke,sovnet hvor som helst og når som helst.Til tross for denne trøttheten er det ikke foretatt søvnutredning.
    I periodenfra 1969 til sluutten 90 tallet kan også beskrives som en eneste lang influensa.2-3 kraftige influensa med mer enn 3 ukers varihet i året.Antar at imunforsvaret var pjuskete i denne perioden.Mye er tilfeldig i livet,også det at jeg skulle starte egen butikk i 2001.
    I starten så det ut til at jeg mestret dette,men etter hvert skjønte jeg ar så ikke var tilfellet.

    Dette er nok for idag,mer følger, håper jeg. Mvh egima

  53. egima permalink
    april 6, 2011 07:09

    LITT TIL

    Da jeg gikk ut i det offentlige rom i 2001 tenkte jeg ikke på at fallhøyden dermed ble større.Jeg gjør forøvrig nokså mye uten å tenke,samtidig som jeg tenker(grubler) alt for mye.Veldig slitsomt.Som ufør gikk jeg på nav og innformerte om attføringsprosjektet mitt.
    Her ble jeg oppmuntret til å forsøke dette,nen nav hadde desverre ingen hjelp å tilby.Det var jo ikke overraskende,ga opp nav på slutten av 80 tallet.Prosjektet kastet ikke av seg noe økonomisk,men med uføretrygden i bunn gikk det på et vis.Jeg skjønte jo at uten en bedring i funksjonsevnen min ville dette ikke gå.Var derfor innom nav,og mange andre,for å prøve å få hjelp mestring.Beklager ingen hjelp,men lykke til.Jeg skjønte jo at dette ikke gikk,men stakk hodet sanden og fortsatte.Jeg hadde nå skaffet meg en fasade som utad var mye bedre enn å fremstå som trygdet.

    Vel, her sier kropp og hode stopp,må spare litt energi til resten av dagen.

    Mvh egima

    • annecy permalink
      april 8, 2011 12:30

      Til nest siste avsnitt , siste setning .

      Fasaden er viktig for de fleste , selv om få vil innrømme det .

      Jeg har vært uførepensjonist i mange år men skryter ikke akkurat av det . De nærmeste vet det og jeg har blitt stemplet som familiens skam .

      En meget god venn av meg tok livet av seg fordi ingen ville akseptere at han var syk , selv ikke i den nærmeste familien . Ta deg sammen og gå på jobb du som har fire barn var den eneste beskjeden han fikk fra nærmeste familie , da hev han seg foran toget .

      Syke er ikke populære i dagens effektive samfunn . Få blir syke og langtidssyke med vilje . Er det veldig vanskelig å forstå ? For veldig mange friske er det tydeligvis det .

  54. Håpefull permalink
    oktober 25, 2011 15:45

    Hei,

    En utrolig inspirerende blogg, det varmer hjertet å lese, ihverfall de innleggene jeg har lest til nå.

    Jeg så også intervjuet ditt på God morgen Norge, og jeg må bare si min første tanke etter at jeg hadde sett det var; for ei Nydelig dame! Det ser ut som at du har klart å beholde livsgleden og livslysten til tross for alt du har vært igjennom. Det inspirerer!!

    Selv har jeg ingen diagnose, men jeg har ikke gitt meg enda. Har hatt påvist kyssesyke, men kan ifølge lege ikke datere når, selv om jeg ved å se på sykdomshistorien min mener selv jeg kan datere til når. Det var en periode jeg var mye syk, og fikk aldri kreftene helt tilbake etter dette. Her mener jeg (og mannen min) at jeg har hatt kyssesyken som ble påvist i blodprøver over et halvt år senere. Fortsatte å presse kroppen, fordi man er ikke hjemme fra jobb bare fordi man er sliten, og selv om kreftene ble mindre og mindre, klarte jeg dette i et halvt år til, men da sa kroppen stopp. Juni 2010 begynte «kampen» min med helsevesenet/fastlegen. Jeg fikk sykemelding, men legen ville sette meg på lykkepille, og fikk henvisning til psykolog, grunnet at jeg «selvfølgelig» var deprimert. Han mente at utmattelsen ikke hadde noe med kyssesyken å gjøre. Jeg nektet å ta piller, og nektet for depresjon, men han holdt på sitt. 5 måneder senere med flere utsettelser fikk jeg endelig time hos psykolog, og etter en måned avskrev han depresjon. Jeg klarte å avstå fra å «gni det inn» til fastlegen min, men rolig fortalte hva psykologen mente.

    Etter ca tre måneder med sykemelding begynte presse med å starte å jobbe litt igjen, og jeg begynte med 20% stilling, delt over 2 dager i uken. Dette ble egentlig for mye, men samvittighet og pliktfølelse gjorde at jeg fortsatte. Til jul måtte jeg be om å få en ny blodprøve, for å se om det var mulig å finne ut mer. Og som sikkert flere kjenner seg igjen i, måtte jeg mase om der var muligheter for å gjøre noe mer angående redegjørelse for hvorfor jeg var så utmattet. Men lite ble gjort. Legen min » lekte» med tanken om at det kanskje kunne være ME, -men hva er nå det? la han til etterpå, og mer ble ikke sagt eller gjort om den saken. Jeg fikk henvisning til indremedisiner av en annen lege, ny blodprøve, og det ble påvist et minimalt avvik i stoffskiftet, og jeg begynte på Levaxin, noe jeg fortsatt går på, og har gått på i 9 mnd uten virkning.

    Da det nærmet seg et års sykemeldning, bestemte mannen min og jeg oss for å reise til varmere strøk av diverse grunner, mest for å komme vekk fra stress og kav og for meg å bli frisk. Jeg var sikker på at jeg kom til å få drastiske forbedringer. Vi har vært her i 3 mnd, og har 5 mnd igjen, men ingen bedring. Eller, jeg fikk en rask bedring, og gjorde altfor mye, og var tilbake til null, deretter en matforgiftning som tok resten av kreftene jeg ikke hadde.

    Jeg begynner å bli skikkelig lei av usynlig sykdom uten diagnose, og har nå bestemt meg for å oppsøke helsevesenet her vi er nå. Jeg har veldig mange symptomer til ME, men også i forhold til utbrendthet og stress. Men jeg vil vite hva, og ihvertfall utelukke det jeg kan utelukke. Så da er det i gang igjen… Men det er ett nytt land, og kanskje jeg her vil bli hørt på og trodd på. Det er lov til å håpe:)

    Jeg er 29 år, ikke sengeliggende, og klarer mye av lav energi aktiviteter, men høy energi blir det svært lite av. Jeg leser, ser på tv, film, «surfer» på nett, litt formingsaktiviteter når formen tillater det, og en liten tur ut med 2-3 dagers mellomrom. Av til klarer jeg å begrense meg, andre ganger ikke, og da kommer prisen for det i etterkant. Men jeg har en fantastisk mann som støtter meg, og jeg prøver å gjøre det jeg klarer, og det jeg får glede av. Det holder meg og humøret mitt oppe i hverdagen, og håpet om å bli helt frisk holder meg gående:)

    Det er også så bra, og gjør så godt at noen tar langtidsykemeldte på alvor. Som du skriver er du Maria her inne, og ikke lege, men det at du har tittelen lege, selv om ikke praktiserende, gjør at folk tar det du sier mer seriøst. På en måte kan man si dessverre, men sannsynligvis har du fått og vil få noen til å lytte, som ellers ikke ville lyttet. Og det er igjen kjempe bra!

    Det er alltid godt å se at man ikke er alene, og å kunne føle samhørighet til andre, selv om det er til totalt fremmende mennesker.

    Takk for en god og bra blogg!
    Stå på, og fortsett å inspirere!! Og jeg ønsker deg gode dager!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: