Gå til innhold

Elefanter og sykefravær

mars 12, 2010

Tidlig i høst åpnet jeg Aftenposten og leste innlegget til Lege Jørgen Skavlan og ble litt mo i knærne. Jeg mente å se tydelige konturer av en mulig polarisert debatt komme -og dermed stor fare for stigmatisering av enkeltgrupper. For å unngå den fella kan det være nyttig å ta utgangspunkt i en elefant.

Jeg skrev litt om sykefravær og forsøkte å gå igjennom de ulike argumentene som hadde kommet opp  med «Det er slutt på kake -gi folket brød»
Det har vært uenighet om hvorvidt sykefraværet er for høyt eller ei, om det egentlig har økt noe særlig i det hele tatt og jeg sitter igjen med en følelse av at ingen sier noe om hva fraværet er for høyt i forhold til. Hva vi hadde håpet på? Hva vi hadde vedtatt at det skulle bli? Hva som er det reelle sykefravær? Skulker vi? Vi nordmenn har jo aldri hatt så god helse som nå og vi er veldig fornøyd med livet. Hvorfor er vi likevel syke?

Det har vært foreslått at vi skal sykemelde sjablonmessig,
slik som vårt naboland, Sverige, og som siden overføre de syke til arbeidsledighetskø, eventuelt at de går syke på jobb. Forslaget ble trukke tilbake etter kort tid, og vi lærte at denne ordningen fikk massiv kritikk fra svenskene selv. Opplevelse av desperasjon gor desperate løsninger.

Vi har sett flere leire som har hevdet at sykefraværet skyldes dårlig moral og leger som gjør en slett sykemeldingsvurdering. Disse leirene står i skarp kontrast til de som hevder at de er arbeidsforholdene som er synderen. Dårlig arbeidsmiljø og ussel lederstil er mantraet i denne leiren.

Når jeg skal løse et problem, velger jeg ofte å se problemet som en elefant
som jeg skal spise, eventuelt tegne en detaljert tegning av. De fleste vil ikke tenke tanken på at man kan svelge det store dyret helt, men hva om vi tar frem kniv og gaffel; er det da mulig å dele saken opp i flere deler og dermed få en forståelse av hvordan elefanten ser ut? For å kunne se en elefant, må jeg går rundt den, jeg må se fra ulike vinkler, litt på avstand og noe veldig nært. På den måten danner jeg meg et helt bilde jeg kan se og som nærmer seg «sant».

Det rare er at de aller fleste sier at sykefraværet er sammensatt -likevel blir debatten lite preget av dette.
Hvordan kan man tenke seg at man skal kunne finne løsningen på et sammensatt problem om en ikke evner å se hele elefanten på en gang?

Jeg er redd for at den polariserte debatten har ført til mye usikkerhet. Usikkerhet om hvorvidt det er lov til å være syk i dette landet, om man er snylter når man er syk i en lenger periode en en ukes tid.

Jeg har lest mange blogger som er fortvilet over det nye stigma som er oppstått denne vinteren. Det har ført til at de som er sykemeldte føler det mer belastende enn før og de uføre føler seg som snyltere og som ufrivillig medlem av en pariakaste. Mon om dette får ned sykefraværet?

For det er vel slik, som i de fleste andre deler av livet, at vi er ulike? Det er individuelle årsaker til at noen blir syke og at vi tåler ulike belastninger ulikt, ikke sant?

Jeg velger å være optimistisk
, til tross for at jeg ser tegn gjennom ulike lovendringer og forskrifter på at den rød-grønneregjeringen ikke lenger har så sterke røtter ned i den gode, gamle arbeiderbevegelsen og den sosialdemokratiske tankegangen som de en gang hadde. Det er mulig at jeg tar feil.

Jeg velger å tro at regjeringen ønsker å se hele elefanten
-at den ønsker å lytte, finne løsninger der det er løsninger å finne og skape plass for alle. Jeg ser at regjeringen har opprette samarbeidforarbeid.regjeringen.no -et godt initiativ som jeg håper blir fulgt opp.
Jeg tror at regjeringen tar innover seg at det må forskes mer på hva som gjør frisk, både arbeidsmiljøfaktorer, men også sykdommer som feks psykiske lidelser som har en stor del av sykefravær statistikken og uførepotten.

Noen bedrifter har tatt til orde for en slik helhetstenking.

Jeg ser ulemper med dette, men likevel -det kan være at regjeringen skal tørre å tenke like «helhetlig» de også?

Jeg er overbevist om at om vi ønsker et inkluderende samfunn, der de fleste er friske, så gjelder det å høre på brukerne og forskerne. Stikke fingeren i jorda og finne ut hvordan det egentlig ser ut fra de ulike ståsteder.

Det gjelder å satse på forebygging, på «friskhetsfaktorer».
Jeg er veldig for friskhetsfaktorer.

På arbeidsplassen vil det dreie seg om et grundig og seriøst HMS-arbeide. De mer individuelle faktorer; som å skape gode møteplasser, god kostholdsveiledning og regelmessig mosjon, har også stort potensiale.

Det gjelder å ha hele elefanten i balanse, fysisk, psykisk og mentalt -på den måten blir elefanten sterk og skal leve lenge i landet.

(oppdatert: Dette innlegget, sammen med bloggposten Et NAV i hjulet ligger inne på samarbeidforarbeid.regjeringen.no sin sider. Ta en kikk på andre blogger om samme tema.

Oppdatert2 : Tante Grønn sier viktige ting om hvordan det er å være heltidssyk i sitt blogginnlegg og Spindellett om arbeidslinja, inkludering og verdighet. Vel anvendt tid å ta en runde.

32 kommentarer leave one →
  1. Diva permalink
    mars 12, 2010 16:09

    Jeg mistenker vinterens debatt for å virke mot sin hensikt. Jeg merker i alle fall selv at det har vært veldig tøft å følge med på debatten, og det har ikke vært bra for min selvfølelse eller helse. Flere ganger har jeg tenkt at «nå orker jeg ikke mer hets».

    Jeg er veldig glad for at du har skrevet om temaet flere ganger. Etter å ha lest Skavlans og noen andre legers meninger om late nordmenn, er det godt å vite at ikke alle ser på det på samme måte.

    Og forresten: jeg digger bloggen din! 🙂

    • mars 12, 2010 17:05

      Ja -jeg er redd for det samme som deg, at debatten ble så polarisert og unyansert at den ikke trekker i riktig og frisk retning.

      I stedet for å fokusere på «syk» og «skyld» -så hvorfor ikke fokusere på hva som funker, hva som skal til for at den enkelte skal kunne være i arbeid?

      Arbeidsavklaringspenger og meldingskortene har vært relativt utskjelt, men intensjonen er god.

      Som jeg har skrevet om før, må NAV fungere optimalt, som en samarbeidspartner. I tillegg har jeg fått øynene opp for at Individuell Plan kan være et godt redskap for å fokusere på «det friske», eller i alle fall fokusere på best mulig livskvalitet. Som noen erfarer, kan det gjøre deg i bedre stand til å ta valg som fører deg ut i yrkeslivet igjen.

      Takk for diggingen, Diva!

      Jeg digger leserne mine og er veldig glad når noen vil bidra med tanker 😀

  2. mars 12, 2010 17:21

    Utrolig bra skrevet, Maria! Liker tankegangen din, og bildet med å spise en elefant er glimrende 🙂

    • mars 15, 2010 16:58

      Takk for det Goodwill -det gjelder også å tygge mange ganger. Har hørt det kan være ganske seigt kjøtt 😉

  3. mars 12, 2010 19:41

    Så godt du skrev om dette! Det har vært en tøff periode å gå på yrkesrettet atfføring, —og snyltet på systemet— Jeg har nok hatt lyst til å gi opp en del ganger. For en kan jo like gjerne bare være i det systemet, ikke kjempe for å komme tilbake i arbeidslivet. For det har likosm ikke vært noen heialgjeng av profesjonell art rundt en. Det har bare vært å da seg selv gjenom dette. Men nå er jeg forhåpentlig på vei tilbake, foreløpig i deltidsjobb..Men tungt å kjempe mot hetsen en har følt…

    • mars 15, 2010 17:05

      Det er så jeg tenker at en for sørge for seg selv ig ikke la andre definere egen verdi. Om en ønsker å komme tilbake i jobb -ønsker et godt liv for seg selv, på den måten som er bra; så får en ta ansvar for å gjøre det beste.

      Klart det er lett å kjenne at en synker ned i hullet av «udugelige, uverdige» -men hvorfor skal jeg la andre ha den makten over meg til å bestemme hvem jeg er?

      Det er «farlig» å åpne opp for tanken om at man selv er verdt mindre enn andre når en er syk. Det er veldig fort gjort at andre tenker det samme om meg som jeg tenker om meg. Skammen jeg meg forteller jeg jo verden at jeg har grunn til å skamme meg.

      Så bra at du er på vei tilbake og har tatt ansvar for livet ditt ved å lukke ørene for hva andre tenker om deg! Jeg er stolt av deg, jeg 🙂
      Vær det du også!

  4. mars 12, 2010 23:05

    Jeg er ikke så mye inne og anbefaler andre blogger, ei heller ffnorer jeg andre på Twitter. Det kommer av at jeg har egen personlig og langvarig kamp å kjempe privat, samtidig som jeg administrerer FB-gruppa NAV – når du trodde du hadde nådd bånn, hjelper NAV deg mye lenger ned
    http://www.facebook.com/#!/group.php?gid=24884305086&ref=mf

    Jeg har allikevel linket til deg et par ganger tidligere, samt til Valgerds Verden: Uførelivets parallelverden
    http://valgerd.blogspot.com/2009/10/ufrelivets-parallelverden.html

    – og sikkert et par tre til. Men ikke stort mer.

    Ble oppmerksom på dette som alltid gode innlegget fra deg, da jeg koblet oss sammen i overskrifts- paralleller til dyreverdenen 😉
    Sykefraværet, og apekattenes anklager:
    http://sommer17.wordpress.com/2010/01/08/sykefrav%C3%A6ret-og-apekattenes-anklager/

    Her er og vist en del sammenhenger i overordnede strukturer som kludrer det hele til og lar de mest ubemidlede av oss «betale regningen»…

    • mars 15, 2010 21:29

      Hei Jeanine og velkommen til bloggs!

      Veldig hyggelig å bli lenket til. Ikke fordi det jeg skriver er så veldig unikt -men fordi det på denne bloggen er så mange gode kommentarer og refleksjoner fra dere som er lesere. Det er dere som gjør det interessant.

      Jeg har lest om din kamp, som du vet. Jeg håper du snart får hvile.

  5. mars 12, 2010 23:23

    Flott skrevet og assosiert rundt elefanten 😀

    Selv så tenker jeg mye på noen deler av sykefraværet som jeg tror skyldes et stadig mer firkantet samfunn hvor anderledeshet er negativt og gjør folk sykere enn de egentlig er. Det er også mange sykdommer/uføretilstander som kunne vært gitt mer fokus og tilrettelegging slik at folk kunne jobbe istedenfor å være passive mottagere av trygd. Et slikt firkantet A-4-samfunn vil uansett til sist møte seg selv i døren å stoppe men det er trist så lenge det fortsetter fremover og det lager et kaldt fargeløst og trist samfunn.

    • mars 15, 2010 23:27

      Ja -elefanter er fine og rare dyr, ikke sant? 🙂

      Det er ikke lett i dag å være «annerledes», men på mange måter er det kanskje lettere i dag enn for 50 år siden?
      Eller?

      Det kan være at vi alltid vil ha et samfunn der noen vil «havne utenfor» og at slik skal det være?
      Spørsmålet blir da hvordan vi -som samfunn skal forholde oss til dem som er «annerledes»?

      Det er mange gode tiltak/redskap gjennom NAV for å kunne tilrettelegge arbeidet individuelt-spørsmålet er HVOR godt disse utnyttes og brukes? Dette er en av mange ting vi vet for lite om, så vidt jeg har forstått.

  6. mars 13, 2010 09:30

    Kan de ikke la oss bare få lov til å være syke uten stress og mas. Men ikke til vi få mose mellom tærne og gnagsår på rompa. Grodd fast og det er noen gjør det og som egentlig er friske også. Og det er der saken ligger mener jeg. De som faller å slår seg og skal bare være hjemme litt….lengre og lengre. Kjenner flere jeg som synes det er deilig å være sykemeldte og gå på trygd på heltid. Og så renoverer de eget hus…

    Men slik at vi kan vil gå på jobb og være effektiv når vi kommer tilbake. Uten å bli sykere av stresset med å prestere noe med en gang.

    Og jeg liker mangfold i samfunnet som alle andre. Jeg ser at helt nede på barneskole skal alle være like, like flinke, like intresser, like venner, samme sport, og likt hår…….osv.
    Og får da ikke mulighet til å bare være seg selv.
    Jeg har tenkt noen ganger hvem er jeg, jo syk……, trygdet, en belastning……

    Tenker ikke slik nå, men hadde en peroide der jeg ikke viste fordi jeg bare var et nummer i rekken av de som ingen vil ha…

    • mars 15, 2010 23:34

      Hei lykkefund!

      *ler* Vi ER jo ikke like -og vil aldri bli det heller. Kan hende blir noen syke av å skulle være noe de ikke er?
      Flere av dere tar opp denne tanken om «enhetsstaten» – om at alle skal passe inn.
      Likevel så tenker jeg på hvordan det var før -var det lettere å være annerledes da?
      I dag -er det færre muligheter innenfor arbeidslivet?
      Om flere opplever at de faller utenfor -hvorfor er det slik?

      Jeg er glad for at du har funnet ut at du ikke skal la deg definere av andre og at du stopper tanken om at du er «uverdig», som jeg opplever at du sier at du kanskje tenkte.

      • lykkefund permalink
        mars 20, 2010 23:25

        Jeg tenkte nok tidligere at jeg ikke hadde noen form for verdi i samfunnet. Det var nok meg selv som følte seg verdiløs. Andre var heller litt imponert, noe jeg ikke forstår helt fordi jeg viste noe de andre ikke viste eller skjønte hvor syk jeg egentlig er. Men jeg har en glede og et smil til alle. Men er ikke så sosial og blir heller veldig kjedelig fordi jeg er en tenker og drømmer. Jeg opplever da å være i jobb som mere samfunnsnytting. Men som kreativ og tenkende sjel, ser jeg så mange posetive sider med det å være/har vært syk, fordi det gjør noe med meg som menneske, empatien, og gleden over de små ting i livet. Jeg føler jeg har måtte begynne å leve på nytt og har fått ett nytt og andreledes liv i gave. Og jeg er ikke lykkelig hele tiden. Men det drypper inn i sjelen noen gode ting hver dag.

        Ikke som da jeg gikk på jobb og gråt av smerte og følte at jeg var maktesløs fordi jeg ville så sinnsyt mye.
        Mitt liv som arbeidsnarkoman……veldig syk. Nei, når jeg tenker etter så har jeg det mye bedre nå.

        Men jeg hadde stor verdi som mor, og har hele tiden kjempet en kamp om å få overleve slik at jeg får se mine unger vokse opp.

        En annen ting vi hadde flere yrker tidligere som var mere praktiske. Og vi er ikke like smarte alle sammen, heller ikke har vi samme intressene slik at mangfoldet var større. Og en kunne være en respektert tulling, eller enstøing. Mens nå skal vi alle gå i årets klær og vi skal spise den samme maten. Hvis ikke er du ut liksom. Jeg ser mye av dette. Og så er det ikke så kult blandt unge å være flink på skolen lengre. Det er synd, men utviklingen er slik i allefall. Fordi nå kommer ungdommen inn på skolen uansett, de slipper å kjempe seg inn på de beste linjene som før. (noe få klasser må det) alle får studiekompetanse. Jeg ser en negativ utvikling på denne fronten. Og mine gutter som egenlige er skoleflinke ikke kjemper lengre med flyter på hvor smarte de er. For meg blir det feil. Fordi jeg tror på kunnskap og at det gjør noe med livet. Og ikke minst med selvtilliten. Og vi trenger også de som er flinke, hvor er det blitt av stoltheten vår, det å være stolt. Det å slå oss litt på brystkassa og si at dette klarer jeg, dette fikser jeg, det skal jeg jammen gjennomføre uansett. Og klarer det med stil, eller ryker med stil. Men kan si jeg prøvde med både hjerte og sjel. Og det blir ikke godtatt, fordi jantelovene er sterkere enn noen gang.
        Nå er kreftene mine oppbrukt, men jeg skal studere voksen pedagogikk i første omgang nå. Og så blir det nok studier til høsten. <Og jeg er ikke friskere, men stabil, og ikke minst er sinnsykt motivert!!
        God Natt Maria.

        • mars 21, 2010 01:45

          Tusen takk for, som alltid, kloke ord jeg lærer noe av, Lykkefund!
          Det er så flott å høre at du har tatt tak i det du har og er og klarer å bruke det til noe.
          Jeg ser at mange ME-pasienter har store ressurser der. Til tross for at de på mange måter har «mistet livet sitt» er de bemerkelsesverdige positive og fremtidsrettede.
          Ikke for det -det er veldig lov å være sint og sorgfull også og å av og til tro at dagene aldri skal bli bedre. Det er plass til alt.

          🙂

  7. Benedikte permalink
    mars 13, 2010 10:48

    Veldig fin post igjen Maria!
    Du sier det akkurat som det er, og skriver veldig godt.
    Som Goodwill sier: «Bildet med å spise en elefant er glimrende» !
    Jeg heier på deg!
    Hilsen Benedikte

    • mars 15, 2010 23:37

      Hei igjen, Benedikte -og takk for klapp på skulderen!
      Veldig hyggelig og fint sagt.

      (Jeg liker visst godt å skrive :-D)

  8. mars 14, 2010 17:40

    Skal man forsøke å spise en hel elefant må man antagelig ha trent lenge med å svelge kameler. 😉

    Jeg setter stor pris på din optimisme når jeg selv har en mistanke om at politikere helst griper til et enkelt snabelaktig grep for raskt å kunne framstå som handlekraftige og effektive. Den eneste måten vi kan unngå det siste er å klart og tydelig kreve ordentlige og helhetlige løsninger.

    • mars 15, 2010 23:39

      *ler*

      Ja -du. Håkon, du Håkon; du får sagt det!

      Det er åpnet for dialog -og så er det bare til å sitte fast som en klegg, for å holde oss i dyrenes verden, om enn litt mer norrafor en tjukke jungel´n.

  9. mars 14, 2010 17:56

    Jeg tror problemet noen ganger er at vi ikke tenker helhetlig nok. Tenk f.eks. på ungdom som faller ut av en skole som er altfor teoretisk for dem, som følger trenden med at «lediggang er roten til alt ondt» og som kanskje ender som rusmisbrukere og sosialhjelpsmottagere resten av livet– som koster samfunnet titalls millioner av kroner.

    Jeg ville brukt slike ungdommer i eldreomsorgen. Det finnes eldre som sulter fordi ingen har tid til å gi dem mat nok. Her kunne de gjøre nytte for seg. Når ungdommene blir så gamle at de kan ta sertifikat, kan de kjøre de gamle rundt og gjøre livet lysere for dem. De unge vil føle at de har et meningsfullt livinnhold, de kan lære mye av de eldre, og også få sosial støtte i de vanskeligheter de har. Selv om de eldres fysikk begynner å skrante, så er de jo ofte svært oppegående på det sosiale området.

    Med en slik løsning ville samfunnet få både i pose og sekk. Ungdommene ville utføre en viktig oppgave, og samfunnet ville spare store penger på mennesker som er i en labil fase og fort kan havne i varig trøbbel.

    • mars 15, 2010 23:46

      Hei igjen, Inger -det var lenge siden!

      Det er flere som har tatt til orde for å tenke mer helhetlig; absolutt!

      Løsningen du skisserer høres glimrende ut på papiret.

      Hva om disse ungdommene ikke er interessert overhode i å jobbe med eldre? Hva om de mye heller vil bli bilmekanikere, men de kan ikke fordra kateterundervising og teori?

  10. mars 15, 2010 10:31

    Så lenge inklusjon er rettet mot deltagelse i arbeidslivet, og at lønnsarbeid er det eneste saliggjørende, er jeg usikker på om vi får et inkluderende samfunn i den grad det er ønske om. Alle kan ikke være friske, det er plent umulig. Alle kan ikke være i lønna arbeid. Problemet med arbeidslinja er at den i så sterk grad handler om «arbeidsetikken» og at det på sett og vis (satt på spissen) handler om at det er moralsk forkastelig å ikke jobbe i sitt ansikts sved.
    Jeg tror det vil være lurt av styresmaktene å tenke en litt videre arbeidslinje der man får en annen forståelse enn det som ligger i lønnsarbeidet. Det finnes mye ressurser blant folk som ikke først og fremst kan nyttiggjøres i lønnsarbeid. Disse må også inkluderes, og da er en arbeidslinje som også innbefatter inkludering i samfunnslivet mer helhetlig enn en arbeidslinje som har sitt fulle og hele fokus på at folk skal i arbeid, koste hva det koste vil. Jeg tror at en samfunnslinjefokusert arbeidslinje vil ikke føre til slik stigmatisering som dagens arbeidslinje, og at mennesker som allerede er «marginaliserte» i form av f.eks. lengre sykmeldinger ikke blir ekskludert, slik de til en viss grad blir i dag. En høyst ufrivillig eksklusjon for de fleste, vil jeg tro.

    • mars 16, 2010 11:09

      Mange gode tanker her -Vibeke.

      Hvordan kunne man gjort noe slikt i praksis?
      Hvilke fordeler ville samfunnet som helhet ha?
      Hvilke ulemper ville det føre til?

      Ser frem til flere innspill fra deg -som jeg vet du går og grunner på.

    • mars 21, 2010 22:45

      Flott bloggpost det ble fra deg!

      Legger inn lenken til din blogg her, Vibeke:

      http://spindellett.net/?p=5263

  11. mars 15, 2010 16:17

    Hei, Maria.
    Jeg er også veldig skeptisk til å følge den svenske modellen. Dersom kart og terreng alltid hadde stemt, hadde det ikke vært noen problem å være helsearbeider i det hele tatt. Diagnose A utløser behandling B. Punktum. Et skjematisk behandlingssystem. Både du og jeg og flere til vet meget godt at DEN pasienten finnes ikke. Det er alltid et sammensatt problem og hver enkelt må behandles indivduelt.

    Når det gjelder debatten om sykefravær, har jeg en fornemmelse av at vi blander flere grupper i samme smørje og dermed føler alle seg stigmatisert. Jeg er ikke i tvil om at skulkerne finnes i stort manntall. Hvor mange ganger hører man ikke uttalelsen: «Jeg skal bare til legen og få meg en sykemelding». Akkurat som om det er en vare, et gode man bare kan gå og bestille! Jeg blir fly forbanna når jeg hører slikt! Jeg tror dette er et symtpom på at brukerne/pasientene har fått ganske stor makt etter hvert. Så stor at det kan være vanskelig å være helsearbider og gjennomføre det man mener er til det beste for pasienten. Dette opplever jeg mange ganger på jobb. Det skjer faktist relativt ofte at man gir etter for press fra pasient/pårørende og henviser eller oppretter et tiltak man ikke har tro på selv en gang. Jeg tror det er mange leger og helsearbeidere som kan føle seg ganske maktesløse i en del sammenhenger. Vi må helt sikkert bli mye strengere og våge å ta upopulære avgjørelser i flere sammenhenger, tror jeg.

    Det er vel også ganske utbredt å «ta seg en tredagers» etter hva jeg forstår. Jeg tenker at de tre første arbeidsdagene man er borte fra jobb, skal man få trekk i lønn. Det hadde sannsynligvis ført til at færre hadde vært syke. Og ja, det rammer de som er syke, men jeg tror ikke det finnes noen annen måte å få bort problemet på.

    Så når man snakkes om langtidssykefravær, snakker man altså om denne gruppen. Og kun de. Alle er ikke slik, og det synes jeg også kommer lite frem i debatten. Hva med de som virkelig ER syke? Jeg skjønner veldig godt at de føler seg stigmatisert og blir mistenkeliggjort. Man bør være tydelig på hvilken gruppe man snakker om når man snakker om sykemeldte.

    Trivsel på jobb er kanskje det viktigste som skal til for at vi skal klare å holde folk i jobb. Den faggruppen jeg tihører, har det laveste sykefraværet blandt alle yrkesgrupper i landet, og så vidt jeg husker, tror jeg også vi skårer høyest når det gjelder trivsel på jobb. I hvertfall veldig høyt (fikk tallene refert fra et kurs jeg nylig deltok på og husker ikke hvor de kommer fra).

    Jeg er helt enig at HMS på arbeidsplassen og at arbeidsgiver må ta en større del av ansvaret for sykefraværet. Nå er også bedriftshelsetjenesten kommet inn i en ny tidsepoke med store forandringer på tjenestene som blir tilbudt og en helt annet helhetlig tankegang. Jeg tror dette kommer til å bli et enda større fokus på dette i tida fremover.

    Dette ble langt, og det ble mange moment, ser jeg.
    Bare tenker høyt over et tema som engasjerer meg.

    🙂

    • mars 16, 2010 11:34

      Takk for et langt bidrag, Anne!

      Ja -det er nok både hummer, kanari, snørr og barter som blandes i denne debatten. Vi skulle i langt større grad se på hva som funker der det funker, i stedet for å synse og tro.

      Hver av en av oss som står på ulike steder og ser på denne elefanten vil jo beskrive den ulikt, fordi vi ser igjennom vårt eget, lille vindu. Til sammen danner det kanskje et bilde vi kan forstå?

      Om å «gå til legen for å sykemelde seg»: Ja-mange leger vil nok kanskje føle seg «presset» til å skrive ut kortere sykemeldinger. På den annen side så kan man som lege vanskelig overprøve de symptomer og plager pasienten bærer til bords. Legens oppgave i en sykemeldingsprosess er å finne ut om pasienten er for syk til å arbeide eller ei.

      Det er ikke helt uproblematisk å skulle tenke seg at man trekker alle som er borte de tre første dagene i lønn. Det er greit for dem som tjener mer enn nok til å svi av noen hundrelapper -kanskje en tusing, på en kveld på byen, men hva med dem som ikke har økonomi til å ta seg en tredagers? Hva med dem som har det -blir det bare en enkel måte å «ta seg fri på uten å spørre»?

      For å få folk til å gå på jobb, også når det er litt motstand, tror jeg de må føle en sterk tilhørighet og jeg tror de må kjenne at de er viktige for bedriften og at bedriften og de ansatte bryr seg om dem. Vi er jo bare mennesker og mennesker trenger å «bli sett».

  12. mars 16, 2010 16:36

    Hei, Maria.
    Jeg, jeg ser helt klart ulempen med å trekke ansatte i lønn for en tredagers. Jeg sier ikke at det er ideelt med en slik lønsing, men jeg mener at på et eller annet vis, må det merkes at man ikke er på jobb. Kanskje er tre dager trekk vel mye. En eller to dager er kanskje mere realistisk. Poenget mitt er egentlig at jeg i langt større grad tenker at hver enkelt må ta et større ansvar for seg selv og sin egen helse. Hvor mye ansvar skal samfunnet ta? Hvor mye ansvar skal hver enkelt ta? Hvor mye ansvar skal arbeidsgiver ta? Slik jeg ser det, tar samfunnet størstedelen av ansvaret slik det er nå. Jeg tror det er mere hensiktsmessig å fordele litt mere ansvar på arbeidsgiver og hver enkelt av oss.

    Jeg vet at man ikke kan skjære alle under en kam og det er vel så godt som umulig å finne et system som er rettferdig for alle. Elefanten du skisserer er stor og kompleks og det er vanskelig å få et klart helhetsbilde. Innlegget ditt er et fint bidrag til å få frem noen nyanser.

    • mars 21, 2010 01:01

      Dette er helt klart komplisert og krever mye refleksjon, ja!

      Hvor mye ansvar skal samfunnet ta og hvor mye skal enkeltindividet ta?
      Jeg har snakket litt om det før her inne et sted. Det jeg tror kommer til å «tvinge seg frem» er at samfunnet hverken kan eller vil ta hånd om alles plager. Noe vil hvert enkelt individ måtte betale for selv.

      Vil vi kunne se for oss at helsevesenet ikke vil betale for selvpåførte helseplager?
      Om du har skader relatert til røyking eller alkohol, for eksempel?
      Hva når vi finner at alkohol og røykavhengighet er relatert til gener -skal samfunnet da likevel betale? Er det da den enkeltes «skyld», eller er personen «unnskyldt»?
      Hva med hjertekarsykdommer? Prognostiske prøver og gentester vil kunne si noe om din risiko. Om du da velger å likevel droppe å leve etter livsstilsråd som helsemyndighetene mener er de rette -hvem skal da betale?
      Du? Arbeidsgiveren når du er borte? Helsevesenet for din behandling?

      Å ta «ansvar for egen helse» kan være så mangt 😉

      Takk for at du deler tanker, Anne; det gjør at jeg finner nye!

  13. mars 19, 2010 13:54

    Gleder meg til å lese innlegget ditt her Maria, men er for dårlig nå med min ME. Men ville bare dele en link med deg ifht CFS/ME. Kanskje du kjenner til denne fra før, men dette var virkelig god info for oss 🙂

    http://www.investinme.org/ResearchCurrentProjects.htm

    • mars 21, 2010 01:27

      Hei Linn og velkommen inn på besøk på denne bloggen!
      Jeg unner ingen dårlige dager og blåser litt «godbedringsønsker» din vei, Linn.

      Dette er spennende nyheter og det blir enda mer spennende å se hva som skjer på forskningsfronten det nærmeste året!

  14. august 4, 2011 08:43

    A propos elefant: Denne lignelsen (Buddha) sier vel en god del om måten man behandler dette temaet på i de ulike fora:

    Det var en gang en konge som bare for å more seg, fikk bragt en del menn som hadde vært blinde fra fødselen av, fram foran seg. Deretter ble en elefant bragt inn og plassert midt i mellom dem. De ble så bedt om å strekke ut armene og føle på den delen av dyret som var nærmest dem. Noen tok på hodet, andre igjen på et øre, en støttann, snabelen, en fot, halen, og en følte på haledusken. Så ba kongen hver av de blinde mennene om å beskrive hva en elefant er for noe. De som hadde følt på det runde harde hodet dens, sa at en elefant er som en stor gryte. De som hadde følt på øret sa at en elefant er som et sold, støttannen ble oppfattet som en plog, snabelen som en sjeke, foten som en søyle, halen som en støter til morteren, mens den som hadde kjent på haledusken sa at en elefant er som en feiekost.

Trackbacks

  1. Elefanter og sykefravær « Marias Metode
  2. Takk for at du bidrar til debatt! – Samarbeid for arbeid

Legg igjen en kommentar