Skip to content

Den Rosa Hvalen

mars 21, 2010

«Blupp…blupp…»

Hvalen er stor, rosa og synker seg ned i sitt uendelige hav.
.

«Egentlig», tenker hvalen,

«Egentlig er jeg jo ganske sliten av å svømme rundt her nede. Mon om jeg skal hvile litt?»
.

Noen ganger funderer hvalen på om det er slik det skal være -svømme og svømme, rundt og rundt -uten annet mål enn å overleve denne dagen?

Når den rosa hvalen møter andre hvaler, sånn en gang hver 10ende måned, tenker hun om de andre at de ser så harde ut.

Skallene.

Hvalhuden.

Ugjennomtrengelige.

.

Hun iler forbi og ser like opptatt ut som de andre hvalene.
Hva vil de andre hvalene tenke om henne om hun ikke iler like mye? Om hun er hvalsyk og ikke hvalkroppen vil annet enn å ligge hvalstille og ha hvalfeber og hvalvondt i alle hvalmuskelene sine? Tenker de at hun ikke har et hvalmeningsfylt liv? At ingen har hvalbrukt for henne?»
.
Her om dagen tenkte hun på om det kanskje kunne være slik at de andre hvalene hun har truffet også bare svømmer rundt og rundt og iler ekstra når de møter andre hvaler. Kan hende svømmer også de ut i det store, sorte -uten egentlig mening?
.
Hvalen har hørt om elger.

«Elger er skogens konger», summerer hun, «slik som hvalen er havets. Mon om elgene virrer like målløst rundt? Kan hende er roen bare utenpå? Kan hende er roen inni? Kan hende snakker elgene mer sammen enn det hvalene gjør?»
.
Hvalen, som nå er blitt liten og rosa, klapper seg på buken og oppdager sin egen mjukhet. Hun lar seg synke ned mot havbunnen og stryker seg inntil sin koseklut av rosa sjøgress. Det kiler så godt i pannen når hun stryker ansiktet mot dette gresset. Det gir ro og vekker vilje.

«Enn så lenge», tenker hun, «enn så lenge, skal jeg hvile meg her. Jeg skal hviske vakre hvalord til meg selv. Jag skal samle mot og styrke til å svømme opp igjen -opp til der lyset skinner, der planktonet er azurblått. Der skal jeg leke, lage små, grønne kruseduller med halen min og vifte med den i luften slik at skogens kongen kan raute tilbake. På den måten vet vi at vi ikke er alene».
.

Jeg, betakteren -vel, jeg lister meg vekk. Den rosa, mjuke hvalen trenger å bli kilt litt av sjøgresset som lager rommet hun vil være i.

På vei bort hører jeg hun hvisker for seg selv, hun smaker på de hvalvakre ordene sine:

«Laktose. Laktoooose. Laaaaktose. Laaaaktooooseeee»

Jeg kan høre hun smiler.

Jeg lar meg stige opp og jeg venter på at hun snart skal komme opp til overflaten og lekedaske halen sin i vannskorpen slik at jeg får en dusj og hun ler med pustehullet sitt så spruten står.

______________________

Det er kanskje mange som ikke forstår en millimeter av dette? Det kan jeg godt forstå. Dette er en fri assosiasjon til bildet over. Jeg lagde meg ett ord som jeg synes representerte bildet -HVILE, tok de første ordene som falt meg inn til hver av bokstavene: Hard, Vilje, Ile, Laktose og Elg og lagde en historie. Slik ble den.

Som du vil se noe annet enn meg om vi lå på rygg, side mot side, på gresset, en sommerkveld og myste opp mot skyene -og der du vil se en kongle ser jeg en dinosaur, på samme måte ser kanskje du noe helt annet i bildet enn det jeg gjorde?Min datter så noe helt annet enn meg og det innebar krone på hodet og greier.

Kanskje tolker du historien jeg skrev annerledes enn jeg tenkte den?

Morro er det -og jeg lærte mye!

Advertisements
8 kommentarer leave one →
  1. mars 21, 2010 03:25

    Jeg synes det var en nydelig hvalhistorie med fine assosiasjoner og gode ord. Det får meg til å tenke at det er godt å leke med tanker og perspektiver, og jeg liker bildene du lager i hodet. Om vi ser forskjellige ting i skyene kan vi likevel glede oss over å dele med hverandre det vi ser!!

    • mars 21, 2010 10:32

      Enda en natterangler, jo! 😀

      Det er befriende å leke med sitt kreative sinn -det skaper andre veier for hjernen og hjertet å gå. Det er viktig.
      Er det ikke en veldig deilig følelse å ligge på rygg, i gresset og peke på skyene og sammenligne, eller bare fortelle om det en ser?

      For meg gjør det meg klar over hva min intuisjon forteller meg er riktig. Intuisjonen har en sterk stemme-men jeg er et råskinn på å rope høyere!
      🙂

  2. mars 21, 2010 07:34

    Artig eksperiment, og en utrolig herlig historie, Maria! Den gav fine assosiasjoner til det å være eller føle seg både stor og liten på en gang.

    Dessuten dette ordet ‘hvile’, som jeg syns er litt undervurdert i dagens prestasjonsrettede samfunn.

    • mars 21, 2010 10:37

      Ja -det har du rett i, Goodwill.
      «Hvile» er undervurdert. Hvordan kan man tenke seg at man kan prestere uten å hvile?
      Vi hviler jo på mange ulike måter, hver og enkelt av oss. Noen ganger tror jeg det er viktig å bare være helt i ro, ingen inntrykk, bare tanker som kommer og får lov til å passere. På den måten åpner det for de nye tankene, de som ikke er oppe i dagen.

      Før, når jeg trente en del, var det mye hvile i det å trene. Når kroppen bare gikk av seg selv og tankene fløt i stille sjø, ble det rundvask der inne. Nå kan jeg se på bilder, sitte helt stille ute i naturen, helst se utover et vann, eller rusle i skogen og se på fargene og høre lydene som en må lytte etter.

      Artig å høre hva dere ser i historien!

  3. mars 21, 2010 09:27

    Nydelig! Det er akkurat som du med den rosa hvalen din har satt ord på stedet jeg har befunnet meg en stund. Eller kanskje jeg bare legger helt andre ting inn i det enn du har tenkt, men det er det som er så fint med denne type historier. 🙂

    • mars 21, 2010 10:41

      Så flott at du liker og så flott at du har din egen historie som du spinner på, Lothiane!
      Jeg jåper jo at jeg vekker minner og tanker hos den som leser, saker som er viktig for en selv.
      Om jeg i tillegg kan få andre til å tenke over hva som rører seg inni en selv -og helst gjerne lære noe av det en ser, så er det supert!

      Nydelig Tiara-søndag til deg!

  4. mars 21, 2010 15:04

    En underfundig filosofihistorie med mange tankesprett og åpninger til et utall hjørner inni og utenfor vår egen hjerne 😀 Kjempefin historie !

  5. Saturnin permalink
    mars 21, 2010 19:32

    Store tanker på deg for tiden Maria, Hvaler, Elefanter…Elger (er jo litt store de og – i alle fall om man plutselig møter dem i skogen). Ser jo egentlig både hval og elg i krusedullene – men det ser ut som det er «fluen på veggen» som følger med på historiene dine mens den prøver å finne ut av alle irrgangene… eller er det egentlig hvalen som går rund og rundt på veggen…. nei nå går det visst rund og rundt for meg…. uansett gøy å være flue på veggen din Maria 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: