Skip to content

Diskurs og definisjonsmakt

mars 5, 2011

I ord er det makt. Mye makt. Definisjonsmakt. Den som behersker diskursen og innehar definisjonsmakten fremstår som premissgiver og vinner.  For slik er det; det du betrakter meg som, blir jeg. For deg.

Når noen stiller spørsmål ved deg, gjelder det å følge med.

Taperen vil tape, uansett hvor mye taperen har rett. Når taperen taes fra retten til å definere situasjonen eller verden, mister taperen kontroll. Hva vi legger i et ord eller et begrep er noe som endrer seg over tid. Er det vi, pasientene, som gruppe, som bestemmer hva et begrep skal inneholde?


Foto av baby som knytter neven emilype på flickr: http://bit.ly/dTRlZX

Foto av baby som knytter neven emilype på flickr: http://bit.ly/dTRlZX

Sigrun Tømmerås la inn en kommentar i posten min system – menneske. Hun mener at mange som har vært utsatt for overgrep vil bruke «psykisk syk» om seg selv, men heller «psykisk lidelse»  eller ”psykososial funksjonsnedsettelse” fordi mange av dem ikke oppfatter følgene av krenkelsene som er påført av andre mennesker, som noe sykt ved en selv. Hun fikk meg igjen til å tenke på hvordan vi bruker ord og begreper og hvordan dette påvirker vår adferd.

Psykisk sykdom – en Catch 22?

Jeg vil tro at noe av det vanskelige for mange mennesker med psykiske lidelser, eller tilstander der man relaterer helsetilstanden til en psykisk lidelse, er at disse kan komme i en slags Catch-22 situasjon, dersom man tenker på lidelsen som en «sykdom». I sykdom ligger noe som ikke er friskt, ikke fungerer, noe man ikke kan regne med -og dersom denne sykdommen ligger i hodet; kan man da se på den andre som tilregnelig? Eller kan man nikke overbærende, eventuelt bruke maktmidler, for å møte innvendinger som kommer, i og med at den andre ikke er «riktig frisk i hodet sitt»?

«Psykisk-lappen» frarøver autonomi.

Kan hende er det akkurat her dette stigma rundt psykisk lidende ligger: Du er ikke et autonomt menneske vi kan regne med eller høre på, siden du er syk i hodet?

Det må da være feil? For å ta et eksempel; Dersom man etter å ha vært utsatt for et traume, som et seksuelt overgrep eller mishandling, fikk en psykisk reaksjon i etterkant, så blir en fratatt enda mer og nærmest umyndiggjort? Historiene fra pasientene som har vært i nærkontakt med psykisk helsevern er mange om akkurat denne opplevelsen. Jeg kan i grunn ikke se noen logisk sammenheng. Kan du?

Flere, som Sigrun, er altså ikke veldig glad i begrepet «psykisk sykdom». De foretrekker «psykisk lidelse» – eller altså aller helst begrepet psykososial funksjonsnedsettelse. Det siste er muligens et nøytralt begrep som i grunn er relativt godt fungerende rent deskriptivt.
Jeg tenkte at «lidelse» kanskje var knyttet opp mot overgrep, mens sykdom mot det vi tenker er «biologisk funderte» psykiatriske diagnoser. Men jeg ser at andre er uenige med meg her.
Fordomsfull som jeg er trodde jeg at det å ha en «lidelse» var mindre befenkt med stigma enn å ha en «sykdom» når det kom til prefikset «psykisk». Det kan være at jeg tar feil – at en sykdom er mer stigmatiserende enn en lidelse.

Syk og lett krenkbar?

For hvordan kan man forsvare meg mot en slik catch-22 som «syk i hodet»-taggen innebærer? Om en blir saklig sint, kan jo noen finne på å si: Ah. Det er det at du er syk som gjør noe med hjernen din. *klappe på hodet*
Og det gjør det sikkert. De fleste vil merke forskjell på hva de tåler av krenkelser og kan bære når de er syke og kroppen krangler og hvordan en lignende situasjon preller av når de er sprellende oppegående. Slik er det for meg. Er det ikke slik for de fleste?
Likevel – for meg er det milevis avstand mellom den følelsen av å være litt mer nærtagende i enkelte perioder, enn at jeg ikke vet hva jeg står for, at min rettferdighetssans er intakt, at jeg blir sinna over maktbruk, utnytting, krenkende og definerende adferd, lurendreierier, maktspill og pengegriskhet. Der er jeg klinkende klar og det skal jeg jammen fortsette å være.

Det du betrakter meg som, blir jeg. For deg

Ord og utrykk vi bruker om den andre, er med på å farge vår adferd. Derfor er det viktig, og kanskje også essensielt, at man bruker rette begreper. For ME-pasienter, deres pårørende og leger står debatten rundt begrepene «Myalgisk Encephalopati/Enchepalitt (ME) og Chronic Fatigue Syndrom (CFS). Dette med definisjon av hvilket navn en skal sette på sykdommen, er det ikke alle som mener har noen betydning. Men det har det altså. Ikke bare fordi bokstavene er viktige, men fordi det er viktig å kategorisere pasientene slik at de får hjelp tilpasset sin sykdom. Og slik at pasientgruppene skilles i forskning. Hva er ellers god grunn for å ha diagnosekriterier og koder?

Det er interessante poster inne hos ME-nytt om hvordan synet på ME har utviklet seg og kampen om definisjoner ser ut til å ikke ta noe ende. Det som forundrer meg er at når mostanden fra pasientene er så massiv og stor, at noen ikke tenker at «kanskje er det noe i dette?». Det kan være at de syke pasientene vil bli friske. Det kan være at det som er foreslått allerede er blitt forsøkt. Det kan være at man snakker om ulike pasientgrupper. Noen av dem får et bedre liv og – flotte saker!-definerer seg som friske etter 3-dagers kurs. Noen av de syke blir bare sykere av slikt. De ressurssterke oppsøker leger som tar utvidede blodprøver og finner at det er noe rivruskendegalt i kroppene og gir dem behandling som de blir langt bedre av.

På seg selv kjenner en ingen andre

Dessverre er det enda en catch-22 i dette; «Om det  som vi, som kan og vet dette,  foreslo ikke hjalp, forsøkte du ikke godt nok.»

For jeg, Maria, innrømmer det; det er nesten, men bare nesten at jeg kjenner at den som snakker mer om positiv tenkning nå, ønsker jeg en måned med ME eller annen sykdom som virkelig invalidiserer en. Bare for å smake litt. Vi snakker ikke forkjølelse her. Er det noe jeg selv har gjort over lang tid, er det å være positiv, tenke «framover» og «videre» og ikke henge meg opp i fysiske bagateller. Jeg har oppsøkt det som fyller meg opp av gode saker. Likevel har det å måtte kjempe meg, veldig syk, på bena hver eneste dag over veldig lang tid, gjort meg sliten. For meg har det ikke vært noe annet alternativ. Det er få jeg har tillatt å se. Det er derfor så jeg nesten gulper når jeg hører noen trekke de enkle linjene at dersom man en positiv innstilling til livet, er det mindre sjanse for at du har negative mestringstrategier. På den måten  får du da mindre stress — og bedre helse. For forskningen viser jo (leser opp og vedtar) at mennesker som er pessimistiske får et svekket immunforsvar. Svekket immunforsvar kan jo lede til sykdom. Det er nesten som jeg hører en liten rød tråd av den motsatte implikasjonspilen; er du syk, er det fordi du er pessimistisk og har dårlige mestringstrategier. Ergo – back to start: tenk positivt, ha et positivt syn på livet, og alt skal gå deg godt her i livet.

Vi får sørge for at det forskes mer. Vi får unngå overskriftene. Tabloidiseringen. Om alle kunne ta innover seg at på seg selv kjenner en ingen andre, hadde det også vært fint. Vi får sørge for brukermedvirkning i størst mulig grad. At den som har skoen på kan fortelle hvor den trykker.

Edit: Hos ME-nytt er det lagt inn en oversatt post sakset fra The Guardian i spalten «Hva jeg virkelig tenker».

Advertisements
61 kommentarer leave one →
  1. Mamma til 2 syke barn som er lei av mistenkeliggjøring permalink
    mars 5, 2011 14:07

    Kjempebra innlegg Maria! 🙂

  2. Tussaluso permalink
    mars 5, 2011 14:17

    Her er det ikke annet å si enn «takk».
    Takk for at du klarer å uttrykke det som er min frustrasjon på en saklig måte!

  3. mars 5, 2011 14:42

    I en kronikk i Klassekampen i 2004 skrev psykiater Christiane Kolberg: «Vi mennesker er avhengig av samhandling og respons, men de fleste foretrekker å ha siste ord selv, om hvordan en skal forstås. En psykiatrisk pasient risikerer å bli fratatt denne retten. Hvis det er uenighet mellom pasientens måte å forstå seg selv og psykiaterens, blir pasienten ofte betegnet «å ikke ha sykdomsinnsikt».» Hun viste til filosofen Charles Taylor, som understreker at en persons verdighet er knyttet til retten til selvfortolkning.

    Så ja, folk må få lov til å si at de ikke har en syk hjerne.

    • mars 5, 2011 15:05

      Takk for innspill!

      Det er ikke greit å bli definert. Det er stor makt i dette. (Jeg opplevde det sist på et kurs jeg nylig deltok på, og som jeg bare er nødt til å skrive et anti-anbefalingsinnlegg om i en senere post. )

      Å «ikke ha sykdomsinnsikt» er hendig å ty til, eller, som er mer vanlig for den som har ME; «viser sykdomsframkallende adferd». Det kan gjelde enten den syke selv, eller gjerne foreldre som ser at sine egne barn er syke og endatil hevder det overfor helsepersonell, som ikke anerkjenner barnet som somatisk sykt.

      Da jeg var student var jeg en av veldig få som ikke synes at jeg hadde et snev av den ene eller andre sykdommen vi gikk igjennom på pensumet Det er derfor svært underlig å nå bli definert som en som «tenker seg syk» eller «er pessimistisk» eller har annen type sykdomsfremkallende adferd, som det altså heter. Svært underlig.

      Enda verre er det at denne mistenkeliggjøringen av hva og hvem jeg er faktisk påvirker meg. Jeg må stadig se meg i speilet, holde det fast, og definere meg selv. En kan lett glippe fotfestet og bli den som andre definerer meg som.

      Som jeg antar også du av og til kjenner på, Sigrun, må jeg være ekstra forsiktig, supersaklig, ikke komme med de samme sleivsparkene og på-kanten-uttalelser som andre kan tillate seg å komme med (om meg og de som har samme sykdom som meg), for eksempel i avisdebatter eller på twitter. Om jeg gjør, tillegges det noe «ustabilt» eller «syk i hodet».

      Jeg er ganske lei av dette nå, kjenner jeg.

      • mars 6, 2011 17:40

        OMG!! JAA!! Jeg er så lei, jeg også. Lei lei lei. Lei av at det blir snakket om den sykdommen jeg er invalidisert av som om det var en liten «møtt veggen bittelitt»-tilstand. Lei av at folk har «meninger» om hvordan det er å være syk. Lei av å tvile på meg selv, fordi tross alt er vi menneskelige og sårbare og klart det går inn på oss!! Dessuten er vi SYKE og desperate, og TENK om det HADDE hjulpet å gjøre som de sa??

        Så i åresvis prøver man kanskje alt, alt, alt. Man motiverer seg og tenker positivt så kaldsvetten pipler i panna. Man klamrer seg til kjøkkenbenken mens man bollebaker fordi det er «godt å få til noe», og etterpå skal man ligge med feber og smerter og tenke positivt fordi man tross alt har «mestret».

        Lei, lei, lei. Har litt lyst til å få lov til å være realistisk nå! Og LEI. Veldig.

        Det er jo forøvrig en surrealistisk opplevelse å gå fra å være funksjonsfrisk og arbeidsdyktig i stilling med ansvar for både penger og mennesker og regnet som et oppegående menneske selv, til den umyndiggjøringen og mistenkeliggjøringen av ens egen vurderingsevne og opplevelser man kan få trykket nedover seg som syk. Veldig surrealistisk.

        • mars 7, 2011 21:49

          Takk, Cat – du sa mye jeg kjenner meg igjen i, både i denne og de andre kommentarene.

  4. mars 5, 2011 15:18

    Jeg er kjempelei av det her maset om positivt tenkende i samband med ME, og jeg forstår godt Sigruns standpunkt om psykiske lidelser. Det er høy tid til å avsette Descarte! Han er død for lenge siden!
    Mennesker burde i 2011 være modne nok til å tenke helhet! Jeg er intressert i å lese om positive tanker, fordi det kan gi oss mer livskvalitet. Men de boter ikke ME, og kan dessuten brukes til å benekte vår livssituasjon her og nå. Vi trenger også realitetstilpasning og kroppsbevissthet! Nå man har problem med helsen, må vi trene opp vår ferdighet til kroppsbevissthet, ellers går det rett vest.
    Jeg tror også at det skjuler seg mye somatisk bak en depresjons diagnose.
    Det snakkes mye om tankens kraft nå, og jeg synes det er interessant, men vi får ikke glemme at vi er både energi og materie! Hvorfor drikker folk ellers alkohol om helgene? Hvorfor blir mange gladere når de ser solen? Har man hørt om virus og at de kan være både høy- og lav virulente. Hvorfor skal vi vaccinere oss når vi reiser til forskjellige plasser i utlandet? Hvorfor har http://www.kostdoktorn.se blitt Sveriges største helseblogg?
    Det finns forskning om matens konsekvenser på kroppen. For eksempel kan sukker og annet gi betennelser i kroppen, og vi kan bli syke av fettmangel.
    Hvorfor har legen snudd ryggen til det somatiske?
    Dessuten er den her Wyller stressteorien veldig spesiell. Den her løveteorien har jeg mange tanker om. Hvis man som syk har mye psykisk stress i kroppen, må man få hjelp med det. Problemet som jeg ser det er at mange av oss har kollapset når løven forsvant i livet! Jæmfør med at mange blir syk på ferien, når de slapper av og stresshormonene synker. Kroppen har holdet tilbake infeksjonen til individet slappet av. Langvarig stress kan gi vilke sykdommer som helst, til og mer hjernesskader. Når kroppen har blitt syk, så strekker det ikke til og ta vekk stressen. Det må annen behandling til også.
    Det er merkelig at det ikke begynner å ringe flere bjellrer hos for eksempel myndighetene, når fler og fler ME pasienter får hjelp med antibiotika behandling. Enda flere bjellrer burde ringe når så mange pasienter på Lillestrøm Helseklinikk tester positivt på retroviruset XMRV!
    De her «positive tankene» kan være en intellektuell konstruksjon, men under overflaten stryer våre naturlover, og vår helse sir noe annet, enten det handler om individet eller samfunnet.
    Det handler om å se hvem man har fremfor seg i en behandlingssituasjon!
    Dessuten når allmenntilstandet er lavt, da blir alle sårbare!!! De som har hatt influensa vet det!
    Jeg har møtt mange høypresterende som har tenkt positivt til de kollapset i alvorlige somatiske lidelser, ikke bare ME.Folk skal passe seg for å være arrogante og skråsikre, for det kan raskt vise seg at de ikke følger med i tiden, med andre ord ny vitenskap.
    Det er også interessant at individet får kle skott for noe som også er et økolgiskt og et samfunnsproblem. Vi har økende miljøproblemer i verden, og våre tanker kan ikke øverstyre alt det. Nei, vi får nok ta konsekvensene av det her og agere deretter. VI har fremdeles våre naturlover å følge. Mange som er friske tror at de er beskyttet og tror at når de er syk så finns det allerede god hjelp. Fler og fler våkner opp når virkeligheten er noe annet. Blir du ikke syk selv kan noen i din nærhet bli det.
    Forresten skrev jeg om din blogg på Robert Hahns blogg idag. Han er en klok mann med mye integritet! http://roberthahn2011.wordpress.com/2011/02/19/diet-mot-autism-och-adhd/
    Med internet kommer definisjonsmakten forandre sted! Vent og se! Det er på gang allerede! 🙂

    • mars 6, 2011 09:27

      Det er stor forskjell på å tenke positive tanker og å skulle tro at bare man tenker annerledes, ser livet fra en annen vinkel, blir alt bra og man får det man ønsker seg.

      For meg er det også en sannhet at en ikke kan tro at bare man ser og ser mot solen, så vil skyggene forsvinne. Det er, i beste fall, et naivt livsbilde. Livet er jo ikke slik. Med sol følger skygge.
      Når det er sagt er jeg veldig for å skulle se på mulighetene. Etterhvert. Man må likevel tillate folk å kjenne på det vanskelige som en mulighet for å komme videre. Jge tror det å se på muligheten, kjenne på overlevelsesevnen vi har, ligger innebygget i oss. Som helsepersonell er det en viktig oppgave å legge forholdene til rette for å styrke den.

      Altså – for meg ser det ut som om mange bærer på en livsløgn om alt dette rosenrøde, dette smilet, dette hyggelige. Når det butter blir man fryktelig ensom. (som jeg har skrevet om som dette tiårets tabuemne i en tidligere post her. )For hvem skal man da vise fram det vanskelige til, når det ikke eksisterer? Jeg har sett dette så mange ganger – fasaden er veldig, veldig viktig! Den gir mange en trygghet de trenger.

      Jeg synes somatopsykisk forskning og teorier, altså hvordan det kroppslige påvirker psyken, er svært interessant.

      Som jeg skrev som en kommentar inne på min FB-profil når en la inn en kommentar om psykisk helse ved langtidssykdom:

      «For det første mister man det meste av det man hadde og var dersom man blir alvorlig syk. Det kan føre til depressive reaksjoner. For det andre er jeg temmelig overbevist om at det er en fysisk, biologisk sammenheng mellom immunforsvar og depresjonslignende symptomer. Det er mange som erfarer at når immunforsvaret trigges, en feberkule er på vei, tar det noen timer og vipps- kan en få depresjonslignende symptomer. Disse forsvinner når infeksjonstilstanden er på vei ut av kroppen igjen.»

      Jeg er uhyre opptatt av å ikke polarisere meg og forsøker å unngå det tabloide, til tross for at jeg blir anmodet om det motsatte. Ikke fordi jeg ikke tør mene noe, men fordi jeg vil ha diskusjon og debatt, fremfor å slå bombefast hvordan sakene henger sammen. For alle andre. Jeg vet jo en del om meg og min kropp, men jeg vet lite om andres.

      Jeg har stor respekt for dem som kan si at «dette er kun en hypotese, foreløbig bruker vi denne. Dersom vi ser, etter systematisk og samvittighetsfull gjennomgang, at hypotesen ikke stemmer, er vi de første til å kaste de vekk. For vi er sannhetssøkere. Og vi vil raskt stoppe med det vi ser ikke fungerer

      Takk for interessante lenker!

      • mars 6, 2011 17:44

        Det er så interessant det du sier om sammenhengen mellom infeksjoner/biologi og depresjonssymptomer. Jeg opplever det akkurat slik – når jeg blir sykere, får infeksjoner og store smerter – så kommer selvfølgelig fortvilelsen. Med en gang kroppen får det bedre, smertene letter og infeksjonene roer seg – så forsvinner det igjen! Om jeg var klinisk deprimert, ville det ikke vedvart da?

        Dessuten synes jeg ikke vi skal pålegge folk som ligger og vrir seg i smerte å være positive – de skal få lov til å bare takle det som pågår «her og nå». Så kan vi heller glede oss på deres vegne når de er litt bedre og kanskje klarer å vakle seg ned trappa og kose seg med et kakestykke på kafé i 20 minutter. (Snakker vel ikke om meg selv her nå? Neida… Hehe, JODA! :-D)

        • mars 6, 2011 19:53

          Det finns mange hobbypsykologer som skader mer enn gjør nytte. Det her maset om at man skal tenke positivt blir for dumt i en del situasjoner. Iblant må man få være lei sg å reagere på livet som det er her og nå. Ellers bygger man opp en indre verkebyll som stresser mer enn gjør nytte. Det man kan trenge er trøst!
          Vi søker oss til ting som får oss at hvile fra oss selv, og det skal vi fortsette med. Det handler om balanse, men hvordan man klarer det må variere med dagsformen.
          Det å si til noen at de skal forandre tanker er IKKE kognitiv terapi, hvis noen tror det. Kognitiv terapi handler blant annet om å gi pasienten verktøy til hvordan man skal snu tanker og å mestre en situasjon.

          Jeg tror at mange syke tenker «God dag økseskaft» når de får høre enda en gang at de skal tenke positivt. Så feilplassert kan en slik kommentar være!

  5. mars 5, 2011 22:33

    Jeg likte setningen: «Det du betrakter meg som, blir jeg. For deg»

    • mars 5, 2011 23:01

      Så bra!
      Og det er jo sant, også…det er bare å unngå at en blir det for seg selv også 😉

  6. Ottar Grimstad permalink
    mars 6, 2011 00:13

    Forholdet mellom språk og tanke er viktig. Ein tenker lett at språk er noke vi uttrykker tankane våre med, men språket set rammer for tankane våre og er med på å definere dei.

    Diskusjonane på Sigrun sin blogg har fått meg til å gruble ein del over omgrepa sjukdom, diagnose og normalitet.

    Vi har for mykje tiltru til diagnoser. Diagnoser er ikkje absolutte sanningar. Det er språklege konstruksjonar som er laga for å gruppere like ting i lag slik at vi bedre kan undersøke og forstå årsaker og behandling. Nokre diagnoser er berre sammenstilling av symptom uten at vi aner noke om årsak og behandling. Dei kan vere nyttige for å undersøke eit fenomen, men det kan etter kvart vise seg at det er fenomen med svært forskjellige årsaker og behandling som lenge seiler under same symptomdiagnose. Nokre diagnoser er svært presise og gir oss svært nyttig informasjon og avgjerande grunnlag for behandling.

    Sjukdom er ikkje motsatsen til normalitet. 70% av befolkninga har ein eller annan diagnose, så det er normalt å vere sjuk. Samtidig er sjukdom eit uttrykk for endra funksjon i eit system som på ein eller annan måte går ut over daglegliv, trivsel, set ned leveutsikter el.l.

    Visse påkjenningar kan vere så skadelege at ein må rekne med at menneske utvikler funksjonsforstyrrelse som må kunne kallast sjukdom. Det er normalt å få influensa dersom du inhalerer influensavirus, men vi kaller det likevel sjukdom. Når funksjonsforstyrrelsen er alvorleg depresjon eller sterk angst, så synes ikkje eg det galt å kalle det psykisk sjukdom, sjølv om det er ein normal reaksjon på den påkjenninga ein har vore utsett for.Samtidig må det vere ei viss grad av funksjonssvikt eller plage før ein bruker sjukdomsordet. All menneskeleg variasjon skal ikkje kallast sjukdom, og tendensen i tida med å innlemme stadig fleire symptomkompleks i den psykiatriske diagnoselista, synes eg er forkasteleg.

    Psykotiske pasientar kan ha oppfatningar som er så vanskeleg å innpasse i det verdsbildet vi elles lever med, at oppfatningane blir umogleg å akseptere. Når dei fortsatt insisterer på umoglege ting, må det vere lov å seie at dei manglar sjukdomsinnsikt. Det betyr ikkje at ikkje vrangforestillingane kan ha ei meining og kjerne som kan vere rett på ein måte. Det betyr heller ikkje at ein ikkje kan kommunisere meiningsfullt og truverdig om mange andre spørsmål.

    Det blir i alle fall heilt feil og meiningslaust om sterk angst og uttalt depresjon skal gjere at ein blir sett på som «ikkje tilregneleg» og som ein som ikkje skal takast alvorleg og respekterast. Uansett kjem ein lengst med behandling ved å finne ein felles grunn og utgangspunkt for ei oppfatting av situasjonen (kall det gjerne diagnose)

    • mars 6, 2011 10:03

      Dette var veldig godt utrykt, Ottar:

      «Ein tenker lett at språk er noke vi uttrykker tankane våre med, men språket set rammer for tankane våre og er med på å definere dei»

      Det er dette jeg vil si med denne posten. Hvordan vi definerer den andre og den dermed blir hva vi definerer den som. Først og fremst for oss, som definererer, men enda verre, for den som blir definert. Jeg er enig i betraktningene dine og har skrevet om dem i ulike poster tidligere. Temaet er interessant og noe vi jobber med hele tiden, ikke bare som leger og definisjongivere, men som mennesker.

      Vi er mennesker. Vi trenger å systematisere verden og vår forståelse av den. Noen vil hevde at dette ikke er årsaken til å lage diagnoser for alt vi ser, men kun en innrettning for å kunne gi rett behandling. Jeg tror, og mener, at det er minst like mye vårt kategoriseringsbehov, definisjonsbehov og kontrollbehov som bestemmer dette i mange tilfeller. Spesielt gjelder nok dette i psykiatrien, og nettopp her er denne kategoriseringen kanskje mest skadelig for den en skal bidra med hjelp overfor? Mange jeg snakker meg, (og dette er ikke forskning eller statistikk!), opplever at det som hovedsakelig skjer i psykiatrien er at man får en diagnose, man observeres og krenkes. Jeg har ikke noe eget grunnlag for å si noe om dette, ei heller har jeg lest forskning om temaet.

      Likevel – vi trenger et sett med rammer som forteller den som skal samarbeide og den som trenger hjelp til å beskrive det vi ser på.
      Jeg synes Sigrun har et godt poeng når hun snakker om at en selv må få eie noe av definisjonen av hvordan merkelappen skal se ut. Hun har lagt inn en kommentar her rundt den samme diskjusjonen.

      Når det kommer til psykotiske pasienter sier de ofte i etterkant at de ikke var helt med og hadde et forvridd bilde av virkeligheten. Hva som eksakt skjer i hjernen til de psykotiske, vet jeg ikke, men jeg synes det er nyttig å tenke på situasjonen som om hjernen deres er «forgiftet» akkurat nå, satt ut av spill for en tid, og definerer dem ikke som «spik, spenna, gale» i sitt vesen. Jeg tror det kan være en fruktbar måte å tenke på?

      Ved det unngår vi å definere et helt menneske og mennesket kan beholde sin verdighet og autonomi, selv om det akkurat i den aktuelle situasjonen trenger hjelp til å komme seg ut av denne situasjonen. En slik holdning tror jeg vil merkes også av den som trenger hjelp og vil avspeiles i hvordan man kommunisere med den psykotiske i de andre situasjonene.

      Sykdomsbegrepet er interessant. Jeg ser at det er stor forskjell på folk hva slag symptomer og hvilken alvorlighetsgrad disse symptomene har, før de definerer seg som «syke». Det er stor forskjell på når noen mener sin funksjonsnedsettelse er av alvorlig grad og når den ikke er det. Dersom det er greit at enhver har ulik oppfattelse av hva som er sykt og frisk, blir det da opp til hver enkelt å definere seg som syk eller frisk? Hvordan vil det påvirke diagnosesystemet vårt og sykemeldingspraksis?

      • mars 12, 2011 13:13

        Hm. På den ene side «de psykotiske», på den anden skal enhver have ret til at definere sig selv. Giver ikke mening for mig. Hvis enhver skal tilkendes retten til at definere sig selv, må man vel også have ret til at definere sig som ikke værende én af «de psykotiske», selv om andre måske mener, man er én af dem? Hvad nøjagtigt gør «de psykotiske» så anderledes, end alle andre? Hvordan retfærdiggøres adskillelsen af «de psykotiske» fra alle andre?

        «Når det kommer til psykotiske pasienter sier de ofte i etterkant at de ikke var helt med og hadde et forvridd bilde av virkeligheten.» Her bør man tage højde for baggrunden til sådanne udsagn, sammenhængen, der skaber dem: «i etterkant» betyder efter gennemgået psykiatrisk «behandling», der har sørget for «sygdomsindsigt». Men hvad siger folk, der ikke blev påtvunget denne «sygdomsindsigt», respektive folk, der konsekvent var «uindsigtige»? Det kan være svært at vide, fordi disse folk ikke kommer til orde i fagrelateret litteratur. De eksisterer ikke. I hvert fald ikke som andet, end stadigt «syge» (siden «manglende sygdomsindsigt» jo er et «symptom»), og derved ikke troværdige. Fra en «uindsigtig», stadigt «syg», og således utroværdig person: jeg har aldrig været mere med, har aldrig haft et mere korrekt og skarpt billede af min egen virkelighed, end i den såkaldte «psykose». Bevis (videnskabeligt), at min hjerne var «forgiftet», «satt ut av spill», så kan du fortælle mig, at jeg tager fejl. Indtil da forbeholder jeg mig retten til at definere mig selv — som aldrig havende været «syg». 🙂

        • mars 12, 2011 13:20

          Det er din rett til å definere deg selv akkurat som du vil, Marian 🙂

    • mars 6, 2011 11:06

      Å ha svineinfluensa gjør deg ikke til avviker, men å få en psykiatrisk diagnose gjør det.
      http://www.psykologforeningen.no/pf/Kurs-og-utdanning/Kongresser-konferanser-seminarer/Kurs/Mot-normalt!-Normalitet-og-avvik-i-psykologien

      Begrepet funksjonsnedsettelse er mye bedre enn sykdom. Sitat fra Orefellen, Ellingsdalen og Njaa:
      «Psykososial funksjonsnedsettelse sier noe om at problemene oppstår i enkeltmenneskets møte med samfunnet og etablerte normer, og krever ikke at man anerkjenner psykiske lidelser som sykdom, knyttet opp mot den medisinske modellen. Psykososial funksjonsnedsettelse er på den måten et mer nøytralt begrep vi bør kunne samles om, selv om det foreløpig er nytt og lite kjent. »
      http://va.wso.no/filesystem/Saruttalelse%20WSO%20og%20Bjoerg.pdf

      Man tar språklige hensyn til andre minoriteter i samfunnet, og jeg skjønner ikke hva som er så spesielt med folk med psykiske lidelser at de ikke skal kunne få oppleve noe som er frigjørende. (Jeg er selvsagt klar over at det er ulike syn, og at noen omtaler seg som syke eller gale)

      • Ottar Grimstad permalink
        mars 6, 2011 18:47

        Eg overforenkla sjølvsagt i forrige innlegget mitt. Sjukdomsomgrepet er vanskelegare. Sjukdom inneber eit avvik frå det som blir betegna som normalt, enten det gjeld korleis hud ser ut, korleis lunger skal fungere, eller korleis vi skal ha det i forhold til energi, angst, depresjon, vrangforestillingar. Men eg meiner fortsatt at det er normalt å vere sjuk på den eine eller andre måten (meir enn 70% av befolkninga har ei diagnose). Det er også viktig at dette avviket frå normaliteten berre omfattar akkurat den tingen du avviker for, og ikkje heile din person.

        Maria spør om diagnosesystemet og sjukmeldingspraksis. No er folketrygdlova klar på at for å få rett til ytingar må du ha «sjukdom, skade eller lyte». Dersom vi endrer språkbruken vår slik at det ikkje fins psykisk sjukdom lenger, så har ein språkendra seg ut av sjukemeldingsrettar og rett til uføreytingar.

        Eg ser på andre grupper som rømmer unna stigmatiserande språkbruk, frå evneveik til psykisk utviklingshemma, frå neger til afroamerikanar, frå handikappa til fysisk funksjonshemma. Har du fordommer mot ei gruppe i utgangspunktet, så forsvinn dei ikkje fordi om du endrer orda rundt det. Det er fordommane som må bekjempast.

  7. Helge Torvund permalink
    mars 6, 2011 13:59

    Det er eit omfattande og interessant emne du tek opp, som eg har vore oppteken av i årevis. Eg har spissformulert meg både i dikt og i fagboka «Sjelsord» omkring tematikken. Mellom anna har eg uttrykt min eigen utilfredsheit nettopp med «positiv tenking» ved å skriva at eg av og til rett og slett sa til mine klientar at «Det er ille nok som det er!» i staden for å be dei tenkje positivt. Som fleire er inne på, kan det ha mykje for seg å fokusera på noko bra, på lyspunkt. Men for å trekkje Maria sitt bilde litt lenger, om ein nistirer på sola, vert ein jo blind! Ei form for dette å tenkje positivt er jo å visualisera seg sjølv i ein ønska situasjon, og arbeide for å nå denne. Dessverre er det mange som då skapar eit idealbilete som er uoppnåeleg. Det skapar eit stressande gap mellom det som finst, det som er realistisk mogleg, der ein er i dag, og der ein meiner ei BURDE vore. Det er då eg seier «Det er ille nok som det er!» om ein ikkje skal skape seg eit tilleggsproblem ved slike metodar.
    I artikkelen «Å puste i eit levande nå» som står i det nummeret av Syn og Segn som nett har kome ut, viser eg til ein annan måte å bruke merksemd og fokus på, som ikkje i utgangspunktet vurderer ting som positive og negative, men som bare vender merksemda mot det som faktisk er her og rører seg i oss og omkring oss. Ei akseptering av det observerbare utan å setja det i bås. Det kan vera vanskeleg å sjå korleis dette kan påverke situasjonen vår på nokon som helst måte, men erfaring og mykje dokumentasjon frå då ein tok til å nytte denne metoden innan helsevesenet i vesten i 1979 og fram til i dag , har ein hatt gode resultat på mange område ved ei systematisk opplæring i desse enkle, men ikkje lette prinsippa for merksemd. Metoden vil ikkje vera i strid med verken somatisk forskning eller fysiske realitetar av noko slag, men ein supplerande metode som kan auka velværet i den reelle situasjonen ein kvar måtte finn a seg sjølv i. Den krev ingen økonomiske ressursar. Faktisk er det lang tradisjon for at opplæringa SKAL vera gratis. Den krev likevel noko av oss sjølv, og eg veit at det kan finnast periodar der me ikkje har det som skal til for å arbeide med oss sjølve på noko vis. Kanskje kan ein ved å trene seg opp i denne metoden i dei betre periodane, likevel få ein viss overføringseffekt i forhold til opplevinga av seg sjølv også i dei tyngste og mest makteslause periodane? Det er sett i gang eit prosjekt for å prøve dette ut i Noreg.
    http://www.kunnskapssenteret.no/Prosjekter/11384.cms
    Eg understreker at det i mine augo ikkje er slik at denne metoden tilbyr nokon forklaring på tilstanden ME eller «medisin» som helbredar denne, men er ein generelle metode som kan ha gunstig verknad på livet med ei rekkje ulike tilstandar, mellom anna kroniske smerter og sjukdommar.

    • mars 6, 2011 17:49

      Det er kanskje først når man aksepterer nåtilstanden og hvor ille den er, at man klarer å finne litt mer ro i situasjonen noe som igjen gir styrke til å både hvile og gjøre gode ting for seg selv som fører til at verden oppleves som mer utholdelig, samtidig som det kanskje fører til konkret bedring! Vi stresser så mye med dette BURDE.

      Da jeg ble syk forholdt jeg meg til at det var en skala som sa noe om hvor mange prosent arbeidsdyktig jeg var. Det var det jeg ble målt på, og det jeg skulle jobbe for å bli frisk til – trodde jeg.

      Etter hvert lærte jeg at det fantes en annen skala – fra 0% arbeidsdyktig ned til 0% eksistens – og at det faktisk var den skalaen jeg befant meg på. Og fortsatt befinner meg på. Og uten aksept for at det faktisk er DEN skalaen jeg befinner meg på og må jobbe for å klatre oppover på, så er det umulig for meg å være i denne eksistensen uten å utvikle en enorm og gjennomgripende sorg og angst over å være så langt nede på «den riktige» skalaen.

      • mars 6, 2011 20:11

        SerendipityCat!
        Jeg føler at du har truffet hodet på spikeren her. Det er akkurat det her jeg har følt. Når vi strever og ikke ønsker å være i det som er her nå nå, blir det mye mer vondt. Jeg ser det som å være i stormens øye. Der er det rolig og fredfullt.
        Jeg hadde mye kreativ skriving når jeg var som dårligst. Da følte jeg at jeg hadde kontakt med sjelsstyrken. Jeg følte jeg hadde kontakt med sjelen og at den var usårbar, hvor dårlig jeg enn følte meg, hvordan livet enn ble. Den følelsene har jeg holdet fast ved, selv om jeg iblant har gått meg vill og hatt det vondt. Det ble et lys som ledde meg frem. Dit hadde jeg ikke kommet hvis jeg bare skulle «tenke positivt» eller om jeg hele tiden prøvde å flykte fra her og nå hele tiden. (Naturligvis gjorde jeg det også iblant.) Det finns mange måter å møte seg selv på, og dette er en av dem.

        En ting er veldig viktig, som jeg ser det, og det er håpet! Det er en lysflamme som virkelig kan variere i lysstyrke når utmattelsen er omfattende av noen grunn. Tro, håp og kjærligheten holder oss oppe. Det er det som løfter og bærer!

        • mars 6, 2011 20:44

          Tusen takk! Ja, jeg tror at vi først må finne ut – HVOR er vi/jeg nå. OK, vi er HER. Og det kan være på et ganske ille sted!

          Og da må vi finne ut hva vi KAN gjøre på det nivået/stedet vi er på – og det å finne en skapende aktivitet tilpasset det man klarer som du forteller om har jeg STOR tro på.

          Jeg har en liste over ting jeg VET er godt for meg å gjøre liggende – med stort sprik i hvor mye jeg vet det vil kreve av meg – slik at jeg nesten alltid kan finne _et eller annet_ som gir meg et hvileskjær. Det snakkes jo om å klare å finne «flyt» – finne et eller annet som gir et «friminutt». Enten det er å leve seg inn i en god bok, beundre vakre farger, selv male og skape – så er dette «friminuttet» så utrolig viktig.

          Hvis man alltid, hele tiden skal kjenne på utilstrekkeligheten ut fra nåsituasjonen, hvis man hele dagen skal tenke på det man BURDE – da tror jeg ikke man kommer noe vei. Da strammer det seg i brystet, da sitter angstklumpen i magen, da trekkes skuldrene opp og pusten blir kort.

          Så min konklusjon (en av dem! haha) er – noen ganger er man for syk og dårlig til å klare. Da er det OK. Da er du DER. Men så skal man være fornøyd med seg selv når det er noe man faktisk klarer igjen. Det tror jeg man bygger styrke på.

  8. Diva permalink
    mars 6, 2011 14:16

    Jeg er så mektig lei av å bli definert av andre. Hvem jeg er, hva som er problemet mitt, hva som er årsaken til problemene. Jeg blir definert inn i grupper jeg ikke kjenner meg igjen i, både av forskere, helsepersonell og den vanlige mannen i gata. Å være langtidssyk er en stor utfordring for identiteten i seg selv, og i tillegg må man bruke tid og krefter på å høre hva andre mener om «sånne som meg». Jeg har i stor grad gitt opp å forsvare meg og prøve å fortelle hvordan ting egentlig er, for jeg opplever at jeg uansett ikke når fram. Det er bedre å bruke tid og krefter på noe annet.

    Det er fint å være positiv, jeg blir selv sett på som en positiv person, men positivitetstyranniet har tatt helt av. The Secret er galskap, men jeg merker jeg blir en smule skeptisk til forskning om at pessimister har dårligere immunforsvar også.

    • mars 6, 2011 15:02

      Som Maria skriver så kan man føle seg depressiv og pessimistisk når man holder på å få feber. Et svekket immunforsvar kan jo også gjøre en pessimistisk. Jeg får fler spørsmål nå jeg leser slikt. Ja hva er hønen eller egget? Kan tenkes det går begge veger… Det å bare ta for gitt at man pessimistisk fra begynnelsen og derfor har et svekket immunforsvar, blir for enkelt for meg.

      • Diva permalink
        mars 6, 2011 15:04

        Ja, nettopp. Det er det jeg også tenker – hva er høna og hva er egget?

      • Anonym permalink
        mars 6, 2011 22:57

        Har «stjålet» denne fra Maria tidligere, men tenker at den har relevans også her

  9. mars 6, 2011 19:08

    Dette innlegget kan godt siteres med hva jeg bruker i signaturfeltet mitt:

    *indre styrke og mot* *tro, håp og kjærlighet* *Balanse, ro, flyt og harmoni*
    ~trygghet og beskyttelse~

    Finner en veien dit er en ja på go vei…. med egen identitet, om du trudde du mistet deg selv på veien!

    Har likevel lyst til å kommentere det Dr. Ottar, sier om akutte psykoser, har en vært vitne til det, så ring. Det samme gjelder mennesker med reell manisk/depressiv lidelser, som trenger stor oppfølging fra pårørende og helsevesen.

    😉

  10. Peder permalink
    mars 7, 2011 05:03

    Ottar Grimstad, hvordan kan du påstå at «70% av befolkninga har ein eller annan diagnose»? Diagnose er vel noe man FÅR, noe man blir gitt, noe man får stilt? Mener du at 70% av befolkningen har fått stilt en eller annen diagnose? Og hvor har du tallet 70% fra?

    Og igjen opplever vi altså påstanden om at stigmatiserende diagnoser er nyttige ut fra et behandlingssynspunkt. Hvis lille Per har vanskelig for å sitte stille, vansker med å konsentrere seg og lett for å glemme ting, kan man ikke bare forklare at Per er urolig, ukonsentrert og glemsom, i stedet for å gi ham den stigmatiserende og ofte selvoppfyllende merkelappen, den psykiske diagnosen ADHD? Hvilken betydning har det for behandlingen av Per om hans problemer blir beskrevet på den ene eller andre måten?

    • Ottar Grimstad permalink
      mars 7, 2011 06:58

      Eg har ikkje meint at 70% har ein eller annan psykiatrisk diagnose. 70% er basert på spørjeundersøkingar i befolkninga, og inkluderer all slags sjukdom, til dømes høgt blodtrykk, eksem, vond rygg, senebetennelse m.m.

      For ein del barn med ADHD er det ikkje først og fremst diagnosen deira som er stigmatiserande, men måten dei oppfører seg på. Dersom dei til stadigheit øydelegg klassemiljøet med uro og stadig kjem opp i konflikter med kameratar, ender dei kanskje opp med forklaringa rampete og hensynslause i staden for ukonsentrert, urolig og glemsom.

      Vi skal ha stor toleranse for variasjonar i menneskeleg oppførsel. Vi skal ikkje sette diagnoser på usemje. Vi skal ikkje behandle alt ubehag med medikament. Men vi skal ikkje falle i den andre grøfta, at det ikkje fins psykisk sjukdom, at ingen skal ha medikament mot det.

      • Peder permalink
        mars 7, 2011 09:39

        Jeg synes du unngår å svare på det mest interessante spørsmålet, nemlig hvilken betydning det har for behandlingen av Pers problemer at han gis en psykiatrisk diagnose. Kan man ikke hjelpe Per med hans uro, glemsomhet osv. uten å måtte gi ham en belastende, psykiatrisk diagnose først?

        Det finnes mer enn nok av dokumentasjon på at mange brukere av hjelpeapparatet opplever det å få en psykiatrisk diagnose som en stigmatiserende tilleggsbelastning, i tillegg til de plagene man allerede har. Når det i mange tilfeller er vanskelig å få øye på hvilken praktisk betydning det har for behandlingen av et problem at slike diagnoser stilles, psykisk sykdom eller ikke, er det logisk at det stilles spørsmål om motivene for slik diagnosesetting.

        • Ottar Grimstad permalink
          mars 7, 2011 09:48

          Dersom Per kan ha nytte av medikamentell behandling for sin ADHD, så er det av betydning å stille diagnosen. Det kan også vere nyttig å ha som bakgrunn for pedagogiske og miljømessige tilnærmingar for å hjelpe Per- i staden for berre å stemple han som rampete.

    • Løvemamma permalink
      mars 7, 2011 10:20

      Jeg tror gjerne at 70 % har en eller annen diagnose, det virker som et rimelig tall! Ta feks meg selv; jeg regner meg som frisk, men har like fullt 2 «små» diagnoser som (takket være effektive medisiner) ikke hindrer meg i å jobbe 100 %.

      Når det gjelder behov for diagnose, så tenkte du Peder kanskje helst på stigmatiserende psykiatriske diagnoser, men jeg vil likevel påpeke at feks ved ME som jeg er opptatt av siden jeg har barn med diagnosen, så er det faktisk helt essensielt å få stilt en diagnose. Uten riktig diagnose vil barnet gjerne stemples som lat, asosial, sosial angst osv, og oppleve å aldri strekke til. Bare det kan ødelegge et barn, men hvis man ikke vet at barnet faktisk lider av en alvorlig fysisk sykdom vil det bli utsatt for stort press om å komme seg på skolen, gjøre lekser, gå på aktiviteter osv, og jeg kan love deg at barnet da vil bli sykere og sykere… Det er ikke nok å slå seg til ro med, og forklare at barnet blir fort sliten, sliter med konsentrasjon og hukommelse, har hodepine, søvnvansker, vondt i magen og kroppen generelt. Slike symptomer hos barnet forklares gjerne med psykosomatiske symptomer, og mange vil gjerne «hjelpe» barnet til å gjenoppta en normal hverdag. Diagnose ME er ikke akkurat en drømmediagnose, og det er stor fare for stigmatisering og misforståelser her også. Mange har jo en mening om ME -dessverre, og det er ekstremt slitsomt å forholde seg til både helsevesenet og omverdenen generelt fordi diagnosebegrepet er så vidt, og forståelsen og kunnskapen veldig varierende for å si det mildt. Men uten diagnose er disse barna helt fortapt. De vil motarbeides og få forverring i sykdommen. I verste fall kobles barnevernet og/eller psykiatrien inn, og da kan resultate bli et svært sykt barn og en ødelagt familie.

  11. Trude permalink
    mars 7, 2011 17:24

    Maria; det er noe veldig riktig i din overskrift ”Det du betrakter meg som, blir jeg. For deg” Og du har skrevet om mye av dette tidligere, det er jeg så glad for!

    I forrige uke hadde jeg første time hos min nye fastlege. Etter lenge å ha tenkt og trodd at min tidligere lege snart kommer til å akseptere ME som en sykdom, eller i det minste være interessert i min helse, måtte jeg innse at dette ikke vill skje.
    Jeg er optimistisk og positiv av natur. Derfor var jeg overbevist om at den nye fastlegen ikke kunne være verre enn den forrige. Jeg tror godt om folk. Men au, så feil det går an å ta.

    Legen som møtte meg var ikke interessert i den nye pasienten. Tvert i mot, jeg opplevde ham sur, irritert, ja nesten sint over at jeg kom.
    Vi hadde aldri møtt hverandre før, han har ikke min journal, hans eneste oppfattningsgrunnlag var et brev fra Ullevål Sykehus som var sendt min (dessverre nye) fastlege. Jeg måtte avbryte mestringskurset ved ME senteret, jeg er for syk.
    Denne nye legen hadde mange oppfatninger om ME, som han hele tiden sammenlignet med fibromyalgi. Jeg fikk en lang lekse om motesykdommer, at jeg burde ta antidepressiva for det hadde så god virkning på smerter og at jeg burde akseptere at jeg er syk, framfor å prøve å finne svar. Dessuten mente han at det er PÅFALLENDE mange som har blitt friske etter et tredagers kurs.

    Denne ukjente legen hadde altså en klar oppfatning av meg og min sykdom. Og der satt jeg, og bekreftet vel bare disse oppfatningene. Kvinne, midt i livet, sliten og bleik. Tar til tårene fordi jeg enda engang blir møtt med så liten respekt og forståelse. Det blir en nedadgående spiral av oppfatninger. Hans og min. Min og hans.

    Det hører med til historien at jeg har startet utredning/behandling ved Lillestrøm Helseklinikk. Et av mine spørsmål til den nye legen var hvordan han ville stille seg til å følge opp det LHK vil anbefale av tester/prøver utført hos fastlegen. Av reaksjonen hans å dømme tråkket jeg på en øm tå: han var mektig lei av sykehus og privatklinikker som beordret ham til å ta prøver eller sende henvisninger.

    Er det dette mye dreier seg om? En lege som ikke vil ta i mot ordre fra en annen? Er det derfor motstanden er så stor hos fastlegene? Er det vanskelig å ta i mot ny kunnskap og viten de ikke selv har stått for? Har allmenlegene mistet noe av sin tidligere status? Fra å være en man bukket for på gaten, kommer pasientene nå på legekontoret med egen ferdigstilt diagnoe, funnet på nett.
    Nå stigmatiserer jeg, unnskyld. Men hvorfor er det så mange som møter leger som ikke vil tenke nytt, annerledes, utenfor boksen?
    Eller er rett og slett fastlegeordningen for behagelig? Jo flere kjappe caser i løpet av en dag, desto mer penger i kassa.

    Møtet med denne legen ga flere spørsmål enn svar. Vi skal slippe å se hverandre igjen, han og jeg.

    • mars 7, 2011 18:44

      Fysj for en opplevelse med denne legen… 😦 Skjønner godt at du ikke vil tilbake dit! Kan tipse deg om en privat lege jeg går til i stedet for fastlege som er god til å følge opp, hvis det er ønskelig. Kontaktinfoen min finner du på bloggen min.

      • mars 7, 2011 19:18

        Trude!
        Det var en trist fortelling. Er den legen på veg mot sykemelding eller er han bare allmennt utrivelig? Det får en å lure. Når han agerer som om han gir blanke f.. i både Ullevål sykehus og Lillestrøm Helseklinikk, da blir man meget betenkt!
        Skjønner godt at du byter igjen.

    • mars 7, 2011 22:02

      Du har fått flere tips om leger du kan oppsøke – og det er bra.
      Dette er jo et tema i seg selv. Jeg blir stadig spurt om jeg kan hjelpe med navn til helsepersonell, og da spesielt leger, som møter pasientene sine på en verdig og respektfull måte.

      Jeg kan forstå at en lege ikke vil ta over noe som helst av behandleransvaret en annen lege har i gangsatt, spesielt når det er en behandling som ansees som eksperimentell på dette stadiet, og legen ikke kjenner hverken til alle medikamenter ( mange brukes ikke i Norge).
      I tillegg kan jeg også forstå at legen kan være noe skeptisk til å rekvirere blodprøver som andre mener er rette å ta, da den enkelte, rekvirende lege står ansvarlig for hvilke blodprøver som taes og at disse er relevante og forsvarlige.

      Det betyr at det isolert sett ikke behøver å være legen i seg selv som er vrang.

      På den annen side – slik du opplevde og gjenforteller deres møte, høres det ut som om tillitsgrunnlaget ikke er helt til stede. Å øke tilfriskningskompetansen krever tillit.

      Jeg håper du finner en behandler som er bra for deg!

      • mars 8, 2011 11:17

        Kan skjønne den poengen. For meg blir det enda et dialogeproblem som Torunn beskriver. Jeg tenker meg inn i situasjonen her. Hvis det var jeg som hadde hatt kontakt med Ullevål og Lillestrøm Helseklinikk og fått en slik dialog med min fastlege etterpå da hadde den gode dialogen stoppet opp, hvis jeg var veldig syk og ikke orket forsvare meg. Det er noe helt annet å få høre at det som de ber om på de her klinikkene er fremdeles på forskningsstadiet, og derfor vil jeg avvakte ettersom det her er noe som jeg ikke kan stå for. Siden hadde jeg likt å høre at «Jeg skjønner at du sliter»! Det blir interessant å høre hvordan det går for deg i det her forskningsprosjektet.
        Når man har gått til en lege lenge tåler man at man ikke hele tiden er på samme linje, ettersom man har bygget opp en relasjon i en lengre tid. Men vid første besøk få høre at ME er en motediagnose også videre. Da er relasjonen kjørt fra begynnelsen. Alle kan ha en dårlig dag, også leger. Men relasjonen går rett vest.

      • Trude permalink
        mars 8, 2011 13:54

        Takk for svar, SerendipityCat, Anna-Lena, Tone og Maria. Dette med fastlege ordner seg, det vet jeg. Men det var ikke det som var mitt poeng, klønete (og drevet av mange følelser) skrevet hvis det ble oppfattet sån:-)

        Du ser poengene mine, Anna-Lena, takk for det. For dette handler om dialog og definisjonsmakt. Jeg opplevde at legen hadde definert meg allerede før jeg kom inn. Og da har jeg som pasient allerede tapt. Jeg vil tro at mange pasientgrupper opplever det. Hvordan skal det la seg gjennomføre å starte med blanke ark – for begge parter? Avklare forventinger er en god ting. Men det krever dialog og tillit.
        Maria; du nevner i et avsnitt «krenkende og definerende adferd». Det kan være en god beskrivelse av min opplevelse av dette. Og det var hovedpoenget mitt.
        Spørsmålene mine er ikke et generelt angrep på fastleger. Jeg har full forståelse for at leger ikke vil «ta over» en behandling sånn uten videre. Men som Anna-Lena sier – hvordan formidle det på en god måte?
        (Hvordan det i praksis skal gjennomføres i fht LHK hører hjemme i et annet fora:)
        Men jeg skjønner ikke helt reaksjone din – du er selv til behandling der og kjenner også mange som er det. Problemstillingen kan vel ikke være ukjent.
        Kanskje min søken og iver etter å finne en måte å bli frisk på gir en avmaktsfølelse hos legen – fordi de pr. i dag ikke har noe å tilby som fungerer.

        • mars 8, 2011 19:23

          Hei Trude 🙂

          Jeg forsøkte bare å drodle litt rundt hva som kanskje rører seg hos en lege i situasjonen og du lurte på om det dreide seg om å ikke ville ta i mot ordre fra en annen lege.

          Jeg lot det andre stå ubesvart – for det er jo klinkende klart at den adferden du beskiver ikke er god. Som jeg sa bittelitt om; den er ikke tillitsbyggende.
          Jeg vet ikke hva andre leger gjør, men min fastlege holder seg helt unna det som skjer på LHK – alt taes gjennom min lege ved LHK. Det eneste han sier er at «nå kan jeg si det høyt, Maria – du var virkelig veldig syk» og «jeg har aldri sett noen bli så raskt og så frisk på så kort tid».

          Min lege var, naturlig nok, skeptisk i begynnelsen. Han respekterte mitt valg, det var aldri noen antydning til å motarbeide meg, men han sa også at dette hadde han ikke kompetanse på.

          Jeg tror han er langt mindre skepisk nå 🙂

          Jeg synes Anna -Lena kom med et veldig godt forslag til hvordan man som lege kan formidle dette på en god måte!

          Jeg tror på denne avmaktsfølelsen, ja…og usikkerheten:

          http://bit.ly/exjpb9

    • Tone permalink
      mars 8, 2011 00:09

      Når jeg leste innlegget ditt Trude, minnet det meg om Øystein Sunde’s sang «Du må ikke komme her og komme her»….. Håper du får en lege som er mer åpen for at det kanskje finnes andre løsninger, og som kan spille mer på lag med deg og din tilfriskning.

  12. mars 7, 2011 22:33

    Jeg synes diskusjonene over om diagnoser er interessant.

    @Sigrun sier at en psykiatrisk diagnose definerer deg som en slag avviker, om jeg forstår rett.

    Kan det være at det er mest i psykiatrien, altså psykiatriske diagnose, som er de vanskelige?
    Dersom det er tilfelle, har det da noe med selve stigmaet som en psykiatrisk diagnose innebærer?
    Dersom – hva er det som gjør dette stigmaet?

    Er vi tilbake til at med en psykiatrisk diagnose får du stigmaet «kan ikke helt regnes med»?
    Igjen – dersom en ikke kan helt regnes med, frataes en autonomi. Uten autonomi mister en verdighet. Uten verdighet mister en seg selv?

    _________
    Jeg synes du har mange gode poenger, @Ottar – og du betrakter temaet nemsomt og reflektert.

    Du sier: «Det blir i alle fall heilt feil og meiningslaust om sterk angst og uttalt depresjon skal gjere at ein blir sett på som “ikkje tilregneleg” og som ein som ikkje skal takast alvorleg og respekterast. Uansett kjem ein lengst med behandling ved å finne ein felles grunn og utgangspunkt for ei oppfatting av situasjonen (kall det gjerne diagnose)»

    Og da tenker jeg at, ja – det skjer nok mye som er «feil» og mange blir sett på som «ikke tilregnelig». Når det da er slik, hvordan skal vi forholde oss til det? Vi kan ikke endre hva andre tenker, vi kan endre kun våre egne tanker og handlinger. Vi kan heller ikke oppføre oss som om dette stigma ikke eksisterer.

    Vi kan gjøre flere saker. Vi kan «nekte å være med på å opprettholde stigma» ved å fortsette å gi psykiatriske diagnoser for på den måten normalisere diagnosegruppen. Vi kan også velge å bruke psykiatriske diagnoser i mindre grad.

    Jeg har flere ganger diskutert diagnose med pasienten, faktisk, når det kommer til å sette en P-diagnose, nettopp fordi den kan kjennes stigmatiserende. For meg har det vært viktig å ha dette langt fremme i pannebrasken og ta dette med regnestykket. Hvor viktig er det for pasienten at denne diganose blir satt? Hva er konsekvensen, den positive og negative?

    ______________

    @Peder jeg ser godt ditt poeng og deler din skepsis til å skulle «sykeliggjøre» det meste. Når 70% av alle mennesker har en eller annen diagnose – er det lett å spørre seg hva man skal med en tag på oss alle for, i grunn, å fortelle at man faller inn i kategorien «normal». Mange diagnoser er jo symptomdiagnoser og ofte kan en lure på grunner til å sette en.
    Når pasienten forlater kontoret, bør det helst være registrert en eller annen diagnose som kontaktårsak, enten det er bekymring for egen helse eller sykdom av mer somatisk definert karakter. Kan hende det er noe av grunnen til så mange diagnoser?

    En skal ikke slenge rundt seg med diagnoser i hytt og pine, men det er heller ikke hva Ottar sier, slik jeg oppfatter ham. Heller tvert om.
    __________

    Som @Løvemamma er inne på – diagnoser utløser både sosiale rettigheter, men også et alvor som kan være absolutt nødvendig.

    Jeg har tenkt litt på ADHD-barna. Hva når de blir 18? Vil de få problemer med å få forsikring, for eksempel? Førerkort?

    Min holdning er at skal man ha en diagnose, skal det føre til en forskjell, til det bedre, å få den.

    • Tone permalink
      mars 7, 2011 23:18

      Det var vel ikke så lenge siden at det var fremme på nyhetene at en Asberger diagnose gav problemer på arbeidsmarkedet og hos nav (noen kontor) med jobbsøking, og eks narkoane med ny ADHD diagnose heller fikk hjelp til uføretrygd enn jobb.

  13. mars 7, 2011 22:51

    Det ser ut som om dette innlegget kunne tolkes og leses avhengig av hvor en er hen selv og hva er opptatt av for øyeblikket. Det er jo kjempebra!

    En fra bakrommet snakket om at for denne personen handlet denne teksten om å bli definert av en sosiopat/psykopat. Den kan meget vel leses på denne måten også, ja. Uansett hvem som definerer en, om en blir definert mange ganger nok, og i tillegg i ulike fora, må selv den tøffeste gå noen runder og kjempe tilbake sin egen identitet. Jeg tror mange har opplevd å ha med slike mennesker å gjør, uansett yrkesbakgrunn og uavhengig av helsetilstand.

  14. mars 7, 2011 22:57

    Takk for kommentar der oppe, @Torvund -og velkommen i kommentarfeltet!

    Du sa mye og mye bra, så egentlig står refleksjonen din godt der den står.

    Jeg husker en tid tilbake da du hadde et utsagn på din twitterbakgrunn om positiv tenkning som gikk rett hjem til meg.

    «Det er ille nok som det er» uten at en skal på død og liv burde være strålende lykkelig hele tiden, var et godt bilde.

    Mindullness er veldig i «tiden» og har vært det de siste årene. Jeg tror det er noe vi alle godt kunne ha erobret oss tid og opplevelse av i de hastige dagene vi lever. Når skal vi ha tid til å reflektere, puste, finne vei?
    Vi mennesker er i grunn ganske merkelige, når jeg tenker etter…

  15. Pete permalink
    mars 9, 2011 11:21

    Takk for en bra blogg. Den løfter problemstillinger om ME/CFS og langtidssykdom opp på et interessant nivå, og det at du har erfaring fra begge sider av bordet gjør det spesielt leseverdig. I kjølevannet følger også mange fornuftige innspill og kommentarer.

    Det du betrakter meg som, blir jeg. For deg. Jeg tilfører det retoriske spørsmålet: Og slik skal vi se og snakke forbi hverandre til evig tid?

    Vi mennesker definerer alt og alle enkelt hele tiden. Det er noe vi må leve med og som man stort sett lever greit med. Men i forhold til alvorlig sykdom er det selvsagt ikke enkelt, og denne pasientgruppen vet antagelig mer enn noen annen hvordan det er å være ferdig definert, nær sagt før man får åpnet munnen. Når den profesjonelle standen har definert oss for lenge siden og over tid, er det jammen ikke rart at de “ikke-profesjonelle” eller omgivelsene for øvrig, instinktivt og med lettvinthetens manglende fundament gjør det samme.

    Det kan oppleves som overveldende å forsøke å gjendrive det lettvinte, det kunnskapsløse, gjendrive alt det man ikke er. Å endre inngrodde holdninger er på mange måter den ultimate utfordring, hvor det er snakk om et skritt frem, to tilbake eller tre til siden. Man får bare fortsette denne nødvendige “kampen” og tro at man vinner frem sakte men sikkert.

    Selv om pasienter i 2011 i større grad enn tidligere kan kommunisere med kvalitet med flere helsearbeidere, så er det et langt igjen. Det ville vært befriende om man helt kunne slippe tanken på det er “fronter”, tanken på å måtte drive “opplæring”, men dessverre er det et stykke igjen før vi er der.

    I kampens hete er jeg litt opptatt av hvordan man som definert bør/skal kommunisere med tanke på at det gavner saken best mulig. Når vi deltar i ulike fora og forsøker å drive “opplæring”, skulle det i grunn bare mangle om vi ikke ble engasjerte, konkrete med hensyn til våre utfordringer, til tider viste både sinne og frustrasjon og følelser. Men akkurat dette er vanskelig, for den helsearbeideren som har definert oss, har ikke bare det, han/hun har også sensurert oss fra retten til å forsvare oss ved å bli konkrete. Den gale definisjonen han/hun har i sitt hode, blir sementert ved en bekreftelse på at vi er sutrende selvopptatte med dårlig fokus og tankesett mv., og at det er der problemet ligger.

    Antagelig skal vi bruke svært lite energi på de som sensurerer oss, de som aldri vil høre eller er åpen for å lære fra pasientene, for dem er det svært vanskelig å nå frem til. Det er for øvrig et stort paradoks at enkelte helsearbeidere ikke en gang vil høre på pasienten, men uten en markør er ikke pasienten mye verdt, det er helt sikkert.

    Vi får konsentrere oss om de i helsevesenet som er våre lagspillere, og legge inn tyngden der, sette vår lit til at disse menneskene arbeider godt, og at skeptikerne med tiden faktisk lærer av de eneste de har tiltro til, nemlig fagfolk/sine kollegaer.

    Når det gjelder dette med kommunikasjon, så er det ikke noe fasitsvar, men vi får søke den fine balansegangen mellom å være både konkrete og mer prinsipielle. Den helsearbeideren som er interessert i å lære (og det blir jo heldigvis flere av dem) vil ta til seg både det konkrete og det prinsipielle. Den som ikke er interessert men holder fast ved definisjonen for alt den er verdt, vil kanskje bite merke i det mer prinsipielle. Og det er da i det minste noe.

    Pr. i dag er vi der at det å gjendrive den gale definisjonen og gavne saken, innebærer at vi må kommuniserer helt konkret og mer prinsipielt. Noen støter vi sikkert fra oss ved å bli konkrete, men det får så være. De er i stadig mindretall og de vil til slutt måtte revurdere sin definisjon.

    • mars 9, 2011 11:34

      Kan jeg bare få lov til å reise meg opp, finne frem denne stolen, klatre opp på stolen og applaudere høyt og lenge for Pete sin kommentar? 🙂 Fint!

    • anonymica permalink
      mars 9, 2011 14:56

      Tusen takk for et aldeles glimrende innlegg!!!

  16. Tone permalink
    mars 9, 2011 20:15

    Bra innlegg Pete.

  17. mars 10, 2011 15:02

    Veldig bra formulert, Pete!

    Det er ikke bare om ME det streves med definisjonsmakten. http://www.kostdoktorn.se/scandlab-far-ytterligare-kritik-i-lakartidningen

  18. Milton permalink
    mars 11, 2011 06:12

    Det var for mange innlegg her til at jeg fikk lest dem alle sammen. Det er en liten tanke som henger sammen med det begrepene, nemlig diagnoser.

    Hva er en diagnose, om ikke annet enn en kasse. En kasse som man kaster folk i når de ligner tilstrekkelig på hverandre, og som foreskriver hvilken behandling man skal ha. Det jeg er mest redd for, er å bli kastet i en kasse hvor jeg ikke føler meg hjemme.

    Da blir diagnosen et verktøy for å gjøre vold på pasienten, og er man riktig heldig, er diagnosen skrudd slik sammen at det at man motsetter seg den, er en del av diagnosen. Jo mer du protesterer, jo mer riktig er diagnosen, Jfr. Arnold Juklerød.

    Derfor er jeg ikke noe glad i diagnoser. Jeg er mye mer glad i en lege som kan lytte til det jeg sier, og kanskje til og med forklare meg hvorfor han gir den behandlingen han gir. Det viktige er tross alt om det er den runde hvite eller den ovale røde pillen som virker – og ikke om den kassen jeg er kastet i foreskriver piller av den ovale røde typen.

    Essensen av det jeg skriver, er vel egentlig at jeg synes det er viktig at man ikke lar diagnosen tillegge pasienten trekk som han ikke har.

    • Tone permalink
      mars 12, 2011 10:55

      Bra forklart Milton, og Arnold Juklerød saken gir gufs…

  19. MorPN permalink
    mars 12, 2011 03:00

    Takk for en flott blogg !
    Et lite ps, har dere tenkt på at for oss som kommer fra kristne sammenhenger har disse «positive tankene» lenge vært en følgesvenn og resultert i at mange syke har forlatt menighetene de har gått i, så også vi etter at min datter fikk ME.

    Samfunnet har møtt koblingen mellom tro og «positivisme» og sykdom på en negativ måte men evner ikke å gjøre det samme når de samme mekanismene brukes i mer stuerene sammenhenger som innenfor psykiatrien eller i samfunnet generelt.
    Det er skremmende likt.

    Man møtes med en arroganse og «vi vet bedre enn deg holdning» og » hadde du vært positiv og trodd nok hadde du jo ikke vært syk».
    Resultatet er det samme, den syke sitter igjen med skylden for sin egen sykdom og tviler på seg selv. Man frarøves også omsorg fra omgivelsene som ikke trenger å hjelpe nettopp fordi den syke kunne kommet ut av dette ved å være mer positiv. Slik slipper de tom å ha dårlig samvittighet for ikke å hjelpe, det er tragisk spør du meg.

    Det var ellers nyttig å lese om definering, det er viktig å være bevisst på disse prosessene som foregår i oss når vi selv eller barna våre er syke.
    Det er mange ganger vanskelig å stole på seg selv og ikke den merkelappen man får påklistret men det er viktig å kjempe imot og ikke miste seg selv.

    Jeg synes det er veldig rart at de samme menneskene som for enhver pris skal unngå å bruke diagnoser for å unngå stigmatisering, er mer enn villig til å sette sine egne merkelapper på mennesker, merkelapper som i langt større grad kan definere et menneske.
    Et bitte lite eks, min datter en intelligent jente men sliter kognitivt som følge av denne sykdommen. Hvor «udramatisk» det faktisk er om noen sier nettopp det, at dette er et symptom som trolig vil avta og forsvinne i takt med sykdommen. Men istedet lager man en hypotese om læringsvansker generelt, sier at det handler om evnene, ikke sykdommen.
    Hva er mest stigmatiserende?
    Hva er mest definerende?
    Og viktigst av alt, hvorfor teller ikke sannheten?

    Mange synes ikke å forstå hvor mye håp det faktisk kan ligge i en diagnose, istedet for bare kaos ligger det noen svar på hva man faktisk kan gjøre for å få noe kontroll over sykdommen, det normaliserer og ufarliggjør mye av det » skumle » som foregår inne i kroppen fordi det er nettopp sånn sykdommen er og man føler seg ikke så annerledes enn alle andre fordi andre med har sykdommen har det akkurat likedan.
    Dermed kan jeg si til min datter at dette er naturlige reaksjoner og symptomer som følger sykdommen hennes, det definerer ikke henne men sykdommen.
    Det er noe helt annet!

    Mpn

    • mars 12, 2011 10:02

      Tusen takk for kommentar og velkommen til bloggs, MorPN!

      Jeg lar kommentaren din stå ubesvart akkurat nå, for i denne går du rett inn i en av mine kommende bloggposter! Fra min egen erfaring ser jeg godt linjene du trekker. Jeg har brukt både tanker, følelser og tid på temaet.

  20. mars 12, 2011 14:37

    Tak Maria! 🙂 Og skulle vi så ikke også tilkende alle de andre af «de psykotiske» denne ret, og holde op med at tale om «de psykotiske», anvendende systemets diskurs, og derved dets definitionsmagt over andre bekræftende?

    Interessant indlæg, for resten. En del gode overvejelser. Men altså lidt inkonsekvent hist og her. Lidt præget af angsten for, hvad der kunne/ville ske, hvis vi ikke længere kunne afgrænse os mod «de» (vare det sig «de psykotiske», eller en hvilken som helst anden gruppe mennesker, som vi nødigt vil blive identificeret med). Og også en smule af angsten for, hvad der kunne/ville ske, hvis vi gav slip på de stempler, vi identificerer os med. Stempler giver tryghed. Om det er, at man kan sige, man er det ene eller andet, eller at man ikke er det ene eller andet. Men denne tryghed er ikke omkostningsfri. Det må selvfølgeligt være op til hver enkelt menneske selv, om det ønsker at betale omkostningerne. Men jeg tænker ikke, nogen har ret til at løbe fra regningen, og lade andre betale omkostningerne for den egne tryghed.

  21. Tiram permalink
    mars 24, 2011 00:09

    Å bli utsatt f.eks overgrep og få problemer deretter , kan og sees som en normal reaksjon på en unormal situasjon. En ville ikke være frisk uten å reagere. ME , hva det enn kommer av , vil og en dag vise at kroppen reagerer «normalt» mot en unormal situasjon.
    Midt i svakhet og smerte må en være uendelig sterk . Begynner å lære at jeg skal verne meg mot all uforstand. En blir så sliten.Balanse mellom å beskytte seg og samtidig ikke bli flat og likegyldig.
    Et dikt sier : løfter stein med veikhetens styrke….leter leter etter kilden , det gjelder livet-

  22. august 3, 2013 02:50

    Great weblog here! Also your site quite a bit up fast!

    What host are you the use of? Can I get your associate link for your host?
    I desire my site loaded up as fast as yours lol

Trackbacks

  1. Hell Hoooo og forbi? « Marias Metode
  2. Show on, show off – vis ansikt « Marias Metode
  3. De to skalaene ~ Hvordan måler man livet? | ~SerendipityCat~
  4. vindebrua og speilet | definisjonsmakt

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: