Det er slutt på kake -gi folket brød!

Alle skal med – sier Jens og smiler skjelms til Erna, som ber ham med ut å gå. Det river i seilene for tiden, som det har gjort så mange ganger før. Det er sykelønnsordningen det dreier seg om. Den svenske sykelønnsordningen ble innført i Sverige i 2007 av den borgelige regjering, så det er kanskje ikke oppsiktsvekkende at Erna vil ut å gå med Jens?

Statistikk kan leses på mange måter og briller skifter nese avhengig av hva en vil se.

Mange hevder at sykefraværet ikke er dramatisk øket, slik det som oftest fremstilles. Professor i sosialmedisiner John Gunnar Mæland er en av dem. Han hevder at sykefraværet nå ligger på samme nivå som tidlig på 2000-tallet og som på 1980-tallet. Unntaksperioden var fallende sykefravær under konjunkturnedgangen tidlig på 1990-tallet. Vi har høyt sykefravær i Norge, men det har vi stort sett hatt siden vi innførte verdens mest generøse sykelønnsordning i 1978.

Mæland mener at økningen i årene etter år 2000 langt på vei kan forklares av at det er et økende antall eldre i arbeidstyrken. Disse er nå i slutten av sin arbeidskarriære. Faktisk, hevder han, har uføretilbøyeligheten blandt eldre gått ned de siste årene, men siden risikoen for å bli ufør stiger så sterkt med alderen, slår denne demografiske forskyvningen nå inn med full tyngde.

Hvorfor snakker ikke flere om dette; eldre arbeidstagere, som man ønsker skal stå i arbeid lengre, vil ikke dette unektelig føre til økt fravær?

Ebba Westlund, spesialist i arbeidsmedisin og mangeårig forsker på sykefravær legger også bredsiden inn og hevder at sykefraværet er uendret og advarer samtidig mot «fraværshysteri».

Sykefraværet ER høyt i Norge.
Det ER grunn til å se på hva som gjør at sykefraværet er høyt.
Reduserte oljepenger, økte trygdeutgifter med flere eldre og økte sykefraværutgifter, går ikke opp. Staten er en av landets største bedriftseiere. Utgifter til sykefravær øker med 4 milliarder til 33 milliarder.

Hva legger Stoltenberg i ett inkluderende arbeidsliv; alle skal med, uansett lyter og sykdommer; for her er det plass? Når flere av de syke og funksjonhemmede skal ut i arbeid, forventer man da at legemeldt sykefravær skal ned? Disse, som ikke fungerer helt 100% i utgangspunktet, skal bli sprell 100% funksjonelle når de inkluderes i et arbeidsliv, som kanskje ikke egentlig innehar kvaliteter til å kalle det «inkluderende» i det hele tatt?

For meg er det en umulig og uforenelig tanke at en skal ha alle i arbeid, samtidig som en tenker at alle skal holde seg langtidsfriske, klare omstillingene og de økte krav til effektivitet som en arbeidstager møter, uten å se på forholdene de ansatte arbeider under, uten å vise dem tillit og uten å fokusere på den enkelts forutsetninger og egenskaper.
Steinar Olsen, suksessrik gründer av Stormberg, er en bedriftslederne som har tatt innover seg nærværsfaktorer, praktiserer inkluderende arbeidsliv- og tjent på det.

Kan hende medfører det ikke riktighet at så mange funksjonshemmede og kronisk syke er inkludert i arbeidslivet når man teller opp? Generalsekretær Liv Arum i FFO, mener at IA står for Ingen Adgang og ønsker å være formell part ved utarbeidelse av videreføring av IA-avtalen for å få flere ufrivillig uføre over i arbeid.

I slutten av 2008 var det i følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) 92.000 funksjonshemmede som ønsket arbeid. I tillegg opplyste 46.000 funksjonshemmede at de kunne jobbe, eller jobbe mer, ved bedre tilrettelegging av arbeidssituasjonen.

Det kan være at det før i tiden var enklere å gå på jobb om du led av lettere grader av angst eller dersom du hadde en mild depresjon. Kan hende var det ikke så høye krav til proaktivitet, tilstedeværelse og kameleon-egenskaper i hver eneste omstilling bedriften skal igjennom? Kan hende var forholdet til arbeidsplassen mindre preget av fremmedgjøring, mer av trivsel og nære forhold til kollegaer? Var arbeidsplassene et sted man ønsket å være i større grad enn det det er i dag?

Om alle skal med, om det er det vi vil, er det da maktpåliggende å se på kvoteringer inn i arbeidslivet? Hva med bedret stillingsvern for den som ikke klarer omstillingene? Hvordan er stillingsvernet for den som blir syk?

Hvordan står det til med den norske arbeidsmoral?

Professor i samfunnsmedisin, Steinar Westin tror ikke på at dårlig arbeidsmoral er årsaken til et eventuelt økt sykefravær.

Professor ved institutt for helseledelse og helseøkonomi ved Universitetet i Oslo, Ivar Sønbø Kristiansen tror at hovedårsaken til økt sykefravær er at vi har mindre pliktfølelse enn før. Ikke moral, men pliktfølelse, altså.

Overlege Håkon Lasse Leira lurer på hvor de late er og finner dem i alle fall ikke i statistikken.

Vi er blitt flinkere til å behandle sykdommer. Vi behandler flere sykdommer i dag enn for 20 år siden. Flere lever lenger og flere overlever lenger med skavanker og skjevheter som usynlige arr etter sykdom. Når man har hatt kreft – og overlevd.

Forventer vi at majoriteten av disse menneskene skal arbeide og leve som om de aldri har hatt kreft, som om de ikke har ettervirkninger av behandlingen, eller fikk en psykisk knekk? Som om det var et lite hull i livet, som så ble tettet igjen, slik at livet forsatt går med full fart og uten tegn til bivrkninger?

Forventer vi at utslitte rygger, som bar tunge løft lenge før det var noe som het hjelpemiddler, skal glemme de tunge løftene og bli som nye og ubrukte fordi noen vedtar at en vond rygg skal være bra innen et visst antall dager?

Hvilke faktorer som fører til behov av trygdeytelser er vanskelige saker. Stoltenberg viste seg handlingsklar, så ut til å ville ta tyren ved hornene, og foreslo i forrige uke en enkel resept:

Han synes det  svenske systemet for sykemeldinger, diagnosebasert sykemeldingspraksis, var svært interessant.

Han ville at «noen» skulle kikke legene i kortene ved å øke antall trygdeleger, som kontrollører av fastlegenes sykemeldingsspraksis og som skulle overprøve fastlegenes vurderinger.

Stoltenberg så på endepunktet; den syke. Han så ut til å betrakte den syke som i et vakuum.

Han har denne uken moderert seg ved å si at han kom med ideer og innspill.

Likevel; når vi har det godt i dette landet, det er høy yrkesdeltagelse og vi arbeider raskt og effektivt kan det se ut som om vi står igjen med er  forhold rundt den enkelte: sykdommens natur hos den syke, hvilken innstilling den enkelte har til å bli sykemeldt, og hvilken rolle legen har i sykemelding-praksisen.

Stoltenberg ser tilsynelatende lite på hvilke forhold individet lever i; som de arbeidsrelaterte forhold, den generell samfunnsutvikling eller hvordan helsevesenet med utredning og behandling er lagt opp. Det er fint at han etterlyser innspill fra sin egen blogg.

Vi vet lite om hvorfor sykefraværet er på det nivået det er.

Vi vet lite om hvilke tiltak som fungerer.

Vi vet lite om hvorfor køene for utredning og behandling er lange og hvordan de best kan forkortes.

Likevel skal Jens handle og han skal handle raskt. Det er fint med politikere som viser handlekraft; men det er viktig å sparke rett vei.

Vi har for liberale regler, legene står i lojalitetsskvis, NAV er for slepphendte. Helsen er god, vi lever lengre og vi er fornøyd med arbeidet vårt. Hva står igjen? Skulk, unnasluntring og latskap?

Om det er snylterne man vil til livs, dreier vel temaet seg om trygdesvindel og ikke om hvordan tvinge syke raskere ut i jobb, gjerne før de er friske?

Noen tror det er lett å bli – og å være, uføretrygdet. De fleste med en uføretrygd i kofferten har mange år bak seg med lengre og kortere peridoder med fravær fra arbeidslivet, de har gått gjennom utallige undersøkelser og vurderinger og forsøkt det som er å forsøke av behandling. De ble ikke friske nok til å arbeide. Det er vanskelig å få innvilget uføretrygded i dag. Det som blir definert som diffuse sykdommer er i realiteten sykdommer og tilstander vi ikke har verktøy for å behandle og er ofte en sammensatt lidelse.

De fleste som går over på trygd går drastisk ned i inntekt, samtidig som de får klart høyere utgifter til behandling og medisiner. En misunnelseseverdig situasjon? Leve i sus og dus som trygdet?

Det er merkelig og rart at denne gruppen blir sett på som snyltere, som slabbedasker. Mange faller utenfor det sosiale livet, mister kollegaer, lever med mager inntekt og mister en del av sin selvfølelse på en relativt humpete vei.

Direktør i Attføringsbedriftene i NHO Service, Johan – Martin Liekvoll, sier i et intervju i Dagsavisen 25.09 :

I dag er sosialhjelpen på et så lavt nivå at de som mottar den, strever med å få endene til å møtes. I tillegg er det nesten en dagsjobb å skaffe seg de ytelsene man har rett på. Da har du ikke energi til å bruke krefter på å komme deg i jobb

påpeker Johan-Martin Leikvoll. Og han fortsetter:

Jo mindre du trenger å kave for å få nok til mat og brød, jo større sjanser har du for å komme i jobb. Det har ikke det politiske Norge forstått.

Kan hende er det til syvende og sist legene som er synderne?

Om Stoltenberg vil ha det som det er i Sverige, er det altså andre instanser enn fastlegen som skal være den egentlige sykemelder og legens uttalelse skal i praksis kun sees på som en anbefaling.

Finnes noe av svarene til det høye fraværet på det enkelte legekontor; er forholdet mellom pasient og lege for tett og preget av lojalitet, slik at legen ikke kan vurdere pasientens helsesituasjon på objektivt og rent medsinsk grunnlag?

Legene skal opptre både som pasientenes advokat og som portvokter til hele rettighetskjeden av sykelønn og trygder, skriver Sjur Holsen i BT.no. Han hevder at Legeforningen ikke vil diskuterer legenes bidrag til det høye sykefraværet.

Er det en mengde uverdige syke der ute som snylter på felleskapet ved hjelp av de «nyttige idiotene», fastlegene?

Jens Stoltenberg tenker at det er flott og fint at arbeidstilsynet skal føre kontroll med sykemeldingspraksisen og ønsker samtidig at det skal bli flere trygdeleger, som kan føre kontroll med hvordan den enkelte lege fører sykemeldinger. Om fastlegen, som kjenner pasienten, dennes sykdomspanorama og har lang erfaring i å vurdere sykdom og friskhet, skriver en sykemelding som trygdelegene ikke er enig i, kan denne sees bort i fra.
NAV i Sverige anser sykemeldinger fra fastlegen mer som en anbefaling og ikke en ferdig vurdering, sier Ulla Lindqvist, nestleder i det svenske LO.

Legene sliter ofte med å finne årsak og behandling til mennesker med uavklarte diagnoser. Er det slik at en trygdelege, som kan hende ikke en gang ser pasienten før denne uttaler seg, er mer dugelig til dette enn en fastlege som kjenner den gjeldende pasientens sykdomspanorama?

I Sverige kan den syke prøves i hvilken som helst jobb som NAV finner, slik at arbeidsevnen kan vurderes. På denne måten blir i praksis det stillingsvernet vi til en viss grad har i dag under sykdom, kraftig svekket.

Noen leger vil tenke at andre får ta på seg oppgaven ved å skille verdige fra uverdige syke. For det er vel kanskje dette som ligger i denne mistilliten; den uverdige syke, den som ikke får aksept som syk av trygdelegen, er en snylter og uverdig?

Man kunne kanskje se for seg et system der legen ikke sykemelder, men der pasienten selv vurderer sin helsetilstand? Sykemelding eller ikke blir da en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, der legen kun kommer inn der man trenger en attest og selvfølgelig som behandler av den aktuelle tilstanden? På denne måten ville forholdet mellom legen og pasienten vært uvedkommende.
Er det slik vi vil ha det?

Hva med NAV?

Hvordan har NAV og tiltakene gjennom NAV fungert? Det kan se ut som om NAV har fungert mindre tilfredstillende.

Det sendes ikke inn oppfølginsplaner for mer enn halvparten av de sykemeldte og dialogmøter for mindretallet. Riksrevisjonen har også tidligere i år gitt NAV knusende kritikk.

NAV har ikke mulighet til å rekke igjennom alle sakene og de syke blir gjort til sosialklienter.

NAV-sjef Tor Saglie, uttrykker i sentralt brukerutvalg februar 2009 (pdf)

misnøye med resultatene av brukerundersøkelsen, som viser at det er et klart dropp blant de som er fornøyde med NAVs service og tjenester. Han er ikke fornøyd med dette omdømmet. Sykefraværet i etaten er også for høyt. Han informerte litt om årsakene til dette, særlig understreket han den omstillingsprosess NAV er inne i, og hva det krever av ressurser for blant annet å få lært opp medarbeiderne i nye stønadsområder og nye rutiner. Han var bekymret for den tidsskvisen både medarbeidere og brukere opplever; på den ene side må man få lært opp de ansatte, på den annen side må brukere og søknader bli behandlet

Nå skal arbeidsavklaringspenger innføres. Saksbehandlerne skal fra 1 mars møte hver enkelt søker før et vedtak gjøres, og det skal utarbeides detaljerte planer for den enkelte bruker.

Dette fordrer tid og en velutviklet evne til kommunikasjon, og innebærer en ytterligere tidsskvis for NAV-ansatte.

Er det på tide å se på ressursene til det enkelte NAV-kontor, arbeidsmiljøet de ansatte arbeider under, samt hvilke holdninger som lever i jobbkulturen hos NAV-ansatte når det kommer til både de syke og hvordan velferdsystemets ytelser skal fordeles? Avgjørelsene NAV-saksbehandlerne er ofte skjønnsvurderinger.

Hvilket skjønn som skal ligge til grunn må gjennomarbeidet i organisasjonen.

Kanskje er det aller beste å studere de bedriftene som får det til fremfor å synse og tro om det som ikke går bra?

Jeg har nevnt Stormberg som en bedrift som ser ut til å ha et gjennomtenkt forhold til at de er en IA-bedrift.

Hvelven bofellesskap for demente i Hønefoss, opplever at sykefraværet synker Erven Orucevic er enhetsleder i bofellesskapet. Det ligger bevisst jobbing blant både ledere og ansatte for å gjøre det attraktivt å gå på jobb. Arbeidsmiljøet er alfa og omega, mener Orucevic.

– Vi har god arbeidsvilje, kommunikasjon og det er fleksibilitet fra begge sider.
Åpen diaolog mellom ansatte og ledelse er viktig, sier han.

Når de ansatte blir syke, er det raske med å bruke ressurser fra NAV for å tilrettelegge arbeidsplassen.

Manifest en kommet med en politisk anbefaling etter å ha gått igjennom flere slike suksessbedrifter. Dette er hva Manifest har funnet hos de som har lykkes med nærværsstatestestikken og kommer frem til følgende fellesnevnere:

• Ansatte vises tillit.

• Ansatte gis økt innflytelse.

• Ansatte behandles som fagpersoner.

• Ansatte betraktes som kilden til kunnskap om forbedring av virksomheten.

Dette kan synes lite kontroversieltt, men det står altså i relativt rak motsetning til hvordan mange tenker rundt sykefravær i dag. I dag synes det som om mange tar utgangspunkt i at mennesker sluntrer unna, og dermed må kontrolleres i større grad, enten ved økt kontroll eller straff for fravær.

Hvorfor er det ikke mer fokus på hva som holder folk i arbeid?

Hvor blir det av forebyggende tenkning?

Hvor blir det hyllemeterne med evidensbasert kunnskap før man begynner å gå fremad marsj – i alle retninger?

Hvor stor andel av sykefraværet som er arbeidsrelatert er det ikke sikre tall på.

Mitt hete tips i denne debatten er likevel at bedriftslederen må heies frem som den som sitter med mange nøkler.

Dennes fremste oppgave er å vise en ekte interesse for sine medarbeidere, som et menneske og kollega, samt formidle erkjennelsen av at det er medarbeiderene som samlet er bedriften og at det er helt nødvendig for bedriftens ledere og dens ansatte å fokusere på felles mål; bedriftens suksess som helhet.

Jeg tror, utfra egenerfaring og uten en millimeter med forskning i ryggen, at god trivsel, følelse av verdi og betydning, tillit fra arbeidsgiver at jeg kan sakene mine,  gjør at jeg som ansatt kan leve med rimelig høyt press og stressnivå, uten at dette fører til fravær, men heller en givende følelse av å «dra lasset sammen».

Jeg tror at man ikke kan gjøre noe med alle faktorene som utløser sykefravær, men å gjøre forholdene optimale på arbeidsplassen er et godt sted å begynne, sammen med fleksible løsninger rundt når, hvor og hvordan man arbeider.