Skip to content

Look to Sweden! Stigespill!

november 25, 2009

Jens Stoltenberg mener vi skal se til Sverige. Jens lanserer diagnoserelatert sykemeldingspraksis for det norske folk.

Han synes det er lurt å forholde seg til diagnoser, ikke de syke menneskene med diagnosene. Det er nesten litt rørende, hvordan Stoltenberg ser på diagnosesetting. Ser han ikke at diagnoser fremfor alt er et arbeidsredskap?
Medisinen har, som alle andre risikogrener, behov for å kartlegge og kategorisere i så stor grad som mulig. På den måten tenker vi at det er lettere å få oversikt.

Det er i overkant naivt å tro at man skal kunne angi hvor lenge et sykt mennesker forblir sykt basert på hvilken skuff den syke er blitt tildelt. Det er fint å ha tillit til og tro på leger, men ingen av dem kan forusi hvordan kropper reagerer eller hvor lang tid den bruker på å heles. Jeg vil anta at dette er langt over en NAV-ansatts evner også. Ordningen Stoltenberg har uttalt han ser på med «stor interesse», innebærer at NAV kan overprøve legenes utskriving av sykemeldinger og nekte utbetaling av sykepenger der sykemedingen går utover de definerte retningslinjene.

En blogger, Hjorten, skriver om opplevelsen av hvordan han opplevde det når han fikk en sorgreaksjon. Hvor mange dager ville det tatt før han ble definert som klar for arbeid? Dersom han hadde blitt tvunget tilbake tidligere,hvor stor er sjansen for at han hadde utviklet en depresjon? Vanskelig å si, selvsagt: men muligheten er absolutt til stede.

Om vi går inn og tar en titt på hvordan svenskene gjør det,  finner vi at en førstegangs depresjon som oftest ikke fører til sykemelding, men om den gjør det, forventes en full restitusjon innen 6 måneder. 

Det er anslått at omtrent 20% av oss vil få en depresjon i løpet av livet av en eller annen grad. Retningslinjene for behandling i Norge sier at det ikke lenger er «lykkepillen» som som er det salligjørende. Det viste seg at disse likevel ikke hadde den effekten vi ønsket at den skulle ha.
Nå for tiden anbefaler man terapibehandling, gjerne hos psykolog eller psykiater, også for dem lettere og moderate depresjoner, i noen tilfeller sammen med antidepressiva.
De 6 månedene det tar før en er i full restitusjon forutsetter adekvat behandling, sier svenskene.  Om man ikke er frisk slik som vedtatt at man skal være, blir man overført til psykiatrien. Det er sikkert samfunnsøkonomisk veldig smart.

Adekvat behandling? Er det mulig å i det hele tatt få time til en førstegangsamtale med en psykolog eller psykiater innen det er gått halvåret, dersom man ikke først har truet med å ta sitt eget liv og helst ha gjort et rimelig overbevisende forsøk på å gjennomføre trusselen?

Alle som enten har søkt psykologhjelp selv, eller som har nærkontakt med pasienter som trenger det, vet at ventetiden hos psykiaterne og psykologene er lange som vonde år. «Raskere tilbake» tiltaket skulle hindre den som er på vei til å bli syke å falle ut, eller å hjelpe den syke raskere tilbake til arbeid. Pr i dag tar det ca 2,5 måneder fra du endelig oppsøker lege til du får vite når du får en førstesamtale ved Lovisenberg DPS.

Betyr det at dersom pasienten ikke har fått det som defineres som adekvat behandling, ser man bort i fra denne tidsfristen for å bli frisk? Altså; du kan få sykepenger så lenge du ikke har fått psykologhjelp og i tillegg i hele den perioden på 6 måneder der man faktisk får adekvat behandling, altså psykologhjelp?

Hvor lang tid mener Jens man skal vente for å få adekvat og korrekt vurdering og behandling? Her suser vi innom noe av det vanskelige i denne sykefraværsdebatten.

Har noen spurt de syke, spør Revmatikerbloggen

«Den nylig lanserte rapporten Fit for Work fra Work Foundation i England, viser at mennesker med muskel- og skjelettsykdommer har store problemer med å bli værende i arbeid, hovedsakelig fordi de ikke får riktig behandling til riktig tid.
Rapporten forteller oss at muskel- og skjelettsykdommene utgjør en tredjedel av alle uføretilfeller og alle sykefravær i Norge. Ryggsmerter og leddgikt alene koster det norske samfunnet årlig rundt 21 milliarder kroner.»
Mange personer med revmatiske tilstander blir sykere mens de står i behandlingskø. Dette er forsmedelig all den tid mange av dem kunne ha kommet raskt tilbake i arbeid med rett behandling til rett tid. Vi vet at om man står utenfor arbeidslivet i mer enn 6 måneder, er det vanskelig å komme tilbake og veien er kortere til et liv på den andre siden; de uføretrygdedes.

Det er gjort lite hittil for å se på ventelistene for utredning og behandling. Helse- og omsorgsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen har derfor satt i gang et «omfattende arbeid for å finne treffsikre tiltak for å redusere ventetidene til behandling spesialisthelsetjenesten».
Det er også satt i gang et utvalg som skal se på årsakene til det høye fraværet i helse- og omsorgssektoren.

Dette er begge tiltak som er på tide. Kanskje skulle noen ha sluttført et slikt arbeid før en dro frem løse kanoner?

Hva skjer etter ett års sykemelding i Sverige?

I Sverige kan man være sykemeldt og få sykepenger opp til ett år, i unntakstilfeller i halvannet. Til tross for at man skal få støtte ut fra hvilken arbeidsfunksjon man har, er altså systemet bygget opp slik at sykemeldingslengden bestemmes av diagnosen.

Det er stor forskjell på funksjonsnivået innad i gruppen «deprimerte» personer eller «leddgikt». I ordningen i Sverige har man laget en sjablonmessig utregning av hvor lenge du kan være syk; i alle fall med økonomisk støtte fra staten.

Hva skjer i Sverige når den syke er syk i mer enn ett år, i spesielle tilfeller halvannet år? De flyttes over i en annen kø; arbeidsformidlingskøen.

På den måten blir sykepengeutbetalingene mindre, men blir pasientene friskere?

Hvor lenge den syke kan få arbeidsløshetspenger varierer i Sverige, alt avhengig av hvilken arbeidsløshetsforsikring den enkelte har. De som har vært syke lenge, har en veldig dårlig forsikring.
Når den syke har stått ferdig i arbeidsløshetskø, ikke blitt ansatt, da den syke jo fortsatt er syk, er det sosialhjelp som er siste stasjon.

Er det dette Jens ser på med «stor interesse»?

Som en liten bekk sildrer pengene nedover fra «syk»- båsen, til «arbeidsledig»-båsen og til slutt til «sosialklient»-båsen.

Vil arbeidsløshetstallene i Norge øke når sykefraværet går ned?
Vil dette stigespillet gi flere penger til å betale de forpliktelsene som er gjort i forhold til pensjon og trygd for den kommende eldregenerasjonen? Er det slik vi skal demme opp for fremtidens manglende oljepenger?

Det er ikke summen av utbetalingene som er den store forskjellen i de ulike land; det er fordelingen mellom antall i de ulike grupper. Som dere ser er det ikke vanskelig å få lavere sykefraværstall og høyere arbeidsledighetstall. Det er bare litt politisk godvilje som skal til for å ordnet det slik.

Førtidspensjon er også noe vi ikke har i Norge. I Danmark og Finland kan man førtidspensjoneres til tross for at sykdom ikke er hovedforklaringen.

Look to Sweden!

Det er ikke gjort noen grundige evalueringer av hvordan denne ordningen fungerer og hvilke implikasjoner den har. Det er stor uro rundt denne ordningen i Sverige.
Innføring av en slik diagnoserelatert sykemeldingspraksis kan føre til

  • at de som er syke går på jobb, til tross for at de fortsatt er syke og i neste omgang blir raskere syke igjen.
  • at de som er sykere enn det som er vedtatt, går hjemme uten å få sykepenger. Det blir ikke flere mennesker i arbeid av en slik løsning.
  • at det vil være flere som havner i arbeidsløshetskø og til slutt blir omdefinert til sosialklienter.
  • at dette neppe vil føre til en lavere total kostnad på helse – og sosialbudsjettet.
Advertisements
7 kommentarer leave one →
  1. november 25, 2009 15:22

    Jeg vet at Jens Stoltenberg har moderert seg den siste uken og sagt at hans utsagn skal betraktes som innspill – eller ideer.

    Han ber også om andres tanker og innspill. Om de blir hørt og har en virkelig gjennomslagskraft, er det enda bedre!

  2. Halvsjuk permalink
    november 25, 2009 15:25

    Det vi ikke snakker om, er hvordan vi håndterer å benytte denne «rettigheten» vi har med å være sjuk – uten egentlig å være det – jeg tenker spesielt på korttidssykemeldingene, der arbeidsgiver må kalkulere inn fra ni til 21 dager pr. ansatt pr. år.

    Det vil si, når vi blir spurt i petiter, i «fem på gata» – så vil enhver si at «jo, det er nok enkelt for de fleste å være borte fra jobb (men ikke jeg naturligvis)».

    Blir vi lettere «sliten»? Er vi småpingler?

    Så er det noen som utnytter et system som ikke er ment å utnyttes, men å be-nyttes.

    Hva med de som kom som arbeidsinnvandrere på syttitallet, som nå er tilbake i sitt hjemland, med norske trygdeytelser? (Ok, vi kan problematisere om det er en rettighet å kunne bo i utlandet på en eller annen attføring – eller om det skal forventes at man oppholder seg i landet)

    Hva med alle våre gjestearbeidere i dag, polakkene for eksempel, som på en norsk sykemelding eller arbeidsledighetstrygd kan leve godt hjemme i Polen? Hvor enkelt vil det der være å leve på 60 % norsk ytelse, ift full lønn.

    Skal «de» få tilgang til «våre» penger?

    Er det mulig at dette er tanker som er gjort av våre politikere, men at de ikke kan si det høyt? Vi skal ikke finansiere velferdsordninger rundt om i Europa, Afrika, og Asia – men holde det her hjemme.

    Samfunnet koster penger, det burde sannsynligvis kostet mindre enn det gjør i dag – for at flere kan få assistanse i fremtiden. Politikk er å sette saker opp mot hverandre, eller svake grupper opp mot hverandre – etterhvert som vi er nødt å gjøre prioriteringer for fremtiden.

    • november 25, 2009 16:43

      Godt innspill, Halvsjuk!

      Om det er unnasluntrerne man vil til livs, må man si det og ikke snakke om at der er de langtidssykemeldte og uføre man skal friskmelde.

      De som småskulker er en annen båt, tror jeg, og har ikke noe med sykdom å gjøre. Likevel kan man tenke seg at det å ta en liten hvil på en dag eller to innimellom, kanskje gjør at en unngår de lange sykemeldingene?

      Hva med å tenke seg at arbeidsgiver og arbeidstager kunne gjort en avtale om at man for eksempel hadde 10 dager man i løpet av et år kunne ta som «småferier» – ubetalte, selvsagt?

      Ville det gjort det enklere?

      Om det er noen som småskulker, og det tror jeg nok at det er; hva er årsaken til dette? Ville man ha småskulket om man trivdes på arbeidet, med kollegaene, følte et felleskap og dermed et personlig ansvar for hvordan det gikk med arbeidsplassen?

      Når Stoltenberg sier i sin blogg at » For mange er en viktig årsak til at de ikke kommer tilbake til jobb at de mister kontakten med arbeidsplassen mens de er sykemeldte. Derfor bør vi se på om de som er friske nok bør ha såkalt aktivitetsplikt. Det kan bety plikt til å delta i behandlingsopplegg eller plikt til å møte opp på jobb jevnlig, for å holde kontakten» synes jeg han mister helt fokus.
      Det er jo ikke en uønsket, påtvunget kontakt som gjør at man kommer tilbake på jobb, men en ønsket. Der man må tvinge den syke til å være på jobb, sitte i kantina et visst antall timer hver dag i stedet for å gjøre aktiviteter som er oppbyggende, så kan jeg ikke helt forstå hvordan det skal være en nærværsfaktor?

      Om leder derimot har vist interesse og omsorg for den ansatte når denne var frisk og fortsetter med dette etter at h*n får en syk medarbeider, vil det allerede være knyttet tette bånd til arbeidsplassen. Da vil nærvær på arbeidsplassen ha en verdi i sykemeldingsperioden.

      Jeg ser det du sier om «våre nye landsmenn» fra syttitallet. Dette er folk som har gjort sin jobb, og også ofte de tyngste med mye fysiske påkjenninger. Jeg har ikke sett tall fra denne gruppen, men antar at mange av dem vil ha slitasjeskader?
      De har, på lik linje med alle andre nordmenn, opparbeidet seg trygderettigheter. Det spesielle er kanskje at mange av dem velger å bo i «hjemlandet». I en slik situasjon kan veien være kort til å tenke at de tar med «våre» penger, noe som jo ikke er riktig.

      På den annen side, når noen drar til Spania, som Carl I Hagen, for eksempel, og velger å leve av sin pensjon der, taes disse pengene ut av sirkulasjon i Norge.

      Er det et samfunnsøkonomisk problem?

      Når det gjelder enkelte grupper som har kommet til Norge i senere tid, er det vanskelig å si hvordan disse kommer til å reagere på økt arbeidsledighetstrygd. Det samme gjelder her; etter en viss botid og skattebetalingstid i Norge, har man opparbeidet seg rettigheter.

      Fra 1 mars 2010 vil det innføres arbeidsavklaringspenger. Dette er en ordning som skal samkjøre trygdeytelsene attføringspenger, rehabiliteringspenger og midlertidig uførepensjon. Man må da sende inn meldekort hver 14 dag og man kan ikke oppholde seg i utlandet uten å ha søkt om dette. Les mer her: http://wp.me/pC5O4-4M

      På papiret blir det da vanskelig å skulle bosette seg et annet sted enn i Norge.

      «Politikk er å sette saker opp mot hverandre, eller svake grupper opp mot hverandre – etterhvert som vi er nødt å gjøre prioriteringer for fremtiden.»

      Det har du helt, helt rett i!

  3. Melek permalink
    november 25, 2009 18:13

    Takk til kloke Maria(smetode) for supert innspill! Støtter deg fullt ut. Jeg ser det heller ikke som er problem at folk som jobber i Norge får opparbeide seg trygderettigheter, de betaler skatt og trygdeavgift, så det skulle bare mangle. Det er altså ikke «våre penger», men en felles forsikringsordning som alle skatteytere betaler inn til. Dette temaet ser jeg som et blindspor i debatten om hva slags sykepengeordninger vi skal ha her i landet. Og jeg tror ikke det er lurt å nekte store grupper å reise ut av landet uten å søke først. Slik som det nå legges opp til ved arbeidsavklaringspenger. Føler meg satt i fengsel, uten lov og dom, på grunn av slike regler. Blir helt kvalt av å ikke kunne ta en helgetur til et sted utenfor Norge uten å søke først. Og tror ikke jeg er alene om at det påvirker helsesituasjonen min svært negativt å skulle kontrolleres og telles og overvåkes og bli mistrodd enda mer. Jeg tror det hele er feil vei å gå. Og jeg synes det er skremmende at Stoltenerg prøver seg i den retningen han nå har lagt opp til. Slike diagnose og bås tanker vil ikke gjøre folk friskere. Det vet alle vi som har vært syke en stund. Du trenger ikke være forskerfor å skjønne det…Derfor syns jeg det blir en stor løgn når man påstår at man ønsker å avkaffe fattigdom. De stadige endringene i systemene skaper ganske sikkert mer fattigdom i samfunnet, ikke mindre. Dessuten skaper endringene ganske sikkert flere psykiske problemer (angst og usikkerhet og bekymring) hos de som er syke, helt uavhengig av diagnosen.
    Likevel forstår ikke politikerne hvorfor det er så mange psykisk syke her i landet….helt utrolig! Jeg kjenner flere som har utviklet angst etter at de ble syke og kom inn i systemet, tidligere hadde de aldri slike problemer og var sterke, frie skattebetalende mennesker…Et tankekors. Men veien til helvete er jo som kjent brolagt med gode intensjoner….:-)

  4. Anne permalink
    november 25, 2009 21:07

    Sykemeldte og trygdede som syndebukker? Fint for Jens & co å ha noen som kan trekke fokuset vekk fra andre politiske arenaer.
    For iflg. flere har ikke sykefraværet økt de siste årene. Leste Dag Bruusgaards kronikk i Dagbladet i dag, hvor han presenterer fakta og vurderinger mht. dette.

    Jeg blir ellers oppgitt over hvordan sykdom blir sett på som en moralsk skavank. Og at det blir tatt for gitt at folk ikke ønsker å jobbe, eller er for pinglete når det gjelder helsen.(jfr. Skavland m.fl.)

    Jeg kjenner flere som har blitt arbeidsuføre i forholdsvis ung alder,- men ingen som ikke har ønsket å jobbe. De jeg kjenner har stått på for jobben sin på bekostning av helse, familie mm. De har stått på- kanskje uforsvarlig lenge -til det ikke har vært NOE igjen å hente. Og jeg tenker også at de jeg kjenner er representative for sykemeldte og trygdede.

    Det kan hende at det finnes tiltak som kan ha effekt for at også syke kan arbeide. Men sånn som NAV fungerer for tiden,- er det ikke mye å hente det. Har inntrykk av at mange av de ansatte opplever et sinnsykt arbeidspress. – Så da er det vel fint om de blir pålagt flere kontrolloppgaver da; kontrollere ukvalifiserte leger og snylterne (dvs. de som er syke)

Trackbacks

  1. Det er slutt på kake -gi folket brød! « Marias Metode
  2. Elefanter og sykefravær « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: