Skip to content

Fremad marsj – uten retning

oktober 15, 2009

Det er fint og flott med fokus på hvordan få flere ut i arbeid.

Arbeid adler, som kjent, mannen (og kvinnen) og  lediggang er roten til så mangt.
Lege Jørgen Skavlan gjør dessverre en bommert i sin kronikk i Aftenposten i dag « Nå tar vi oss sammen» ; han setter ensidig fokus på den enkelte, norske statsborger og at denne ser ut til å være en trygdemisbruker med lav terskel for sykemelding. En debatt uten å se på forutsetningene som ligger på arbeidsplassen eller i manglende behandlingstilbud blir en fruktløs debatt preget av skyldfordeling i den trygdemottagendes disfavør. Utfordringen med økte trygdeytelser er mer kompleks enn som så.

Skavlans kunne ha spissformulert på en mer heldig måte, enn å hevde at «sykdom premieres med trygd». Spydig, useriøst og kun egnet til å drepe en i utgangspunktet interessant diskusjon.

I motsetning til Skavlan antar jeg at folk flest vil ut i jobb.

Ullen Skavlan på stupet

I sin kronikk er Skavlan relativt ullen, i forhold til det spenstige hoppet han legger ann til før kanten av stupet.

Skavlan hevder at vi i Norge fokuserer på sykelighet i stedet for friskhet og premierer sykdom med trygd. Han spør hvorfor vi ikke tør diskutere dette. Skavlan mener at det er noe fundamentalt galt med individets og samfunnets terskel for sykemelding.

Skavlan spør, men kommer med lite som kan minne om forslag til løsning. Ved å unnlate å komme med forslag selv, gjør han det han sier han ikke ønsker å gjøre; stigmatiserer syke mennesker.

Han kjøper seg goodwill og legger ann til en forsonende linje når han sier at « De som er syke, de som er arbeidsuføre og som ikke lenger er i stand til å delta i samfunnsmaksineriet, fortjener hver trygdekrone de får og vel så det» og

«Velferd handler om trygghet og forutsigbarhet, og vi kan alle være enige om at intet er viktigere i et samfunn enn akkurat dette»

Hvem er det som ikke fortjener Skavlans trygdekroner?

Jo – i følge Skavlan er det en hel generasjon som sørger for at faren for å underminere Norges velferdsøkonomi er overhengende; «Dessertgenerasjon», de som fikk olja i julegave i 1969, de som snart er på vei ut i pensjonistenes rekker.

« Vi som synes at livet har mer å by på enn bare jobb. De av oss som burde ha vært i arbeid eller hjulpet tilbake i arbeid» Det hjelper ikke med inkluderingstrikset «vi». Han tar ikke bort insinuasjonene om unnasluntring, stjeling fra statskassa eller løgn av den grunn.

I og med at han hevder at denne holdningen utgjør en fare for hele de økonomiske rettighetsbaserte trygdeytelsene, går jeg ut fra at dette må dreie seg om mange mennesker. Mange i denne generasjonen av snart-kommende pensjonister?

Er det virkelig det du mener, Skavlan; at de som nærmer seg pensjonsalderen er de store trygdemisbrukerne?

Sykemelding som belønning

Neppe. Skavlan fortsetter med «Den delen av velferden hvor det nå knaker i alle retninger i sammenføyningene er nemlig den økonomiske rettighetsbaserte, som feks betaling for kur og terapi, sykepenger, rehabiliteringspenger og uføretrygdytelser.»
Nær-forestående pensjonister er ikke den største gruppen som mottar disse ytelsene.

Det kan se ut som om Skavlan sparker i flere retninger; først snakker han om generasjonen som er i ferd med å gå av med pensjon, deretter snakker han om at terskelen er lav for å bli sykemeldt generelt, og at vi nordmenn kjenner ekstra, ekstra godt etter og at vi kjenner mye, mye bedre etter enn det folk i andre land gjør.

Han hevder at det er en belønning å bli sykemeldt.

Ok; så Skavlan ser ut til å snakke i generelle ordelag. Han mener at det norske folk generelt har en svært lav terskel for å søke lege.

Om å hoppe over kjensgjerninger

Skavlan sier tidlig i kronikken at han ikke ønsker å bruke mer tid på kjensgjerninger. Han hopper galant over flere sider av mulige årsaker til trygdeøkningen.

Det er flere faktorer Skavlan helt har valgt å se bort fra. Jeg kan nevne to av dem:

Arbeidslivet:

Arbeidslivet krever generelt mer, eller annet, av en arbeidstager i dag, enn for en generasjon siden. Kravene til omstilling, gjøre karriære og å ha høyere utdannelse er høyt. Mange som tidligere kunne være i samme stilling gjennom et helt liv, vil nå måtte ha en stor grad av plastisk evne for å kunne fortsette i en jobb. Kan det være at «dessertgenerasjonen» ikke fikk dessert likevel?

Jeg har ikke statistisk belegg for det jeg sier nå, men jeg vil tro at i forrige generasjon var arbeidsgiver mer villig til å tilpasse arbeidsplassen, eventuelt arbeidsoppgaver, enn det arbeidsgiver er i dag. Ikke bare villig, men det var også større rom for tilpassinger. Kan det være at en det i dag er slik at en arbeidstiling er langt mer spesialisert og arbeidsgiver er mer presset i forhold til inntjening enn før?

Uføre som arbeidsledige:

I Norge er det en lav arbeidsledighet i forhold til andre land i Europa. Mye lavere. Det er politisk vedtatt, gjennom hvordan ordningene er formet, at man vil ha lave arbeidsledighetstall og høye uførhetstall.

Vi vil kunne få nær samme tall for uføretrygdede her i landet som i andre land i Europa, avhengig av hvordan man klassifiserer. Om man ser på antalll uføretrygdede arbeidsledige i Norge sammenlignet med andre land i Europa, vil vi havne på omtrent samme antall.
Fra en politikers ståsted vil jeg anta at det er langt mer u-effent å skulle vise til høye arbeidsledighetstall, som politikeren må stå til ansvar for, enn høye tall for andre trygdeytelser, der ansvaret kan dyttes over på det enkelte individ.

Imidlertid vil utgiftene være den samme; men over ulike budsjett.

…og konklusjonen var?

Skavlan håper på at en politiker tør å formulere ordet «karens». Hvorfor snakker ikke Skavlan selv om karensdager, dager man ikke får betalt når man er syk og borte fra arbeidet?

Jeg synes det er på sin plass at hver og en av oss viser arbeidsmoral og ansvar. Hele trygdesystemet vårt er tuftet på tillit. Det er helt greit å problematisere dette.

Min erfaring er at det står mange utenfor arbeid i dag, som kunne ha bidratt i arbeidslivet dersom det var større tilrettelegging på arbeidsplassen, et trygdesystemet som var villig til i større grad se på individuelle tilpassninger på den sykes premisser og en lege som spilte på lag med pasienten om å forske i muligheter.

Å be noen gå ut i skogen, spise mer meierismør, drikke et glass rødvin, som Skavlan foreslår, vil neppe føre til færre sykemeldinger, om Skavlan tror det aldri så mye.
Sint, jeg?

Nei. Bare veldig, veldig skuffet. Skavlan viser i kronikken manglende evne til helhetstenkning, bringer et ullent budskap og det skapes ekko i fraværet av forslag til løsning.

(Lese noe annet og mer? Sjekk ut Kvinnekongen og Hjortens gravalvorlige lek om samme tema og Spindellett grundige gjennomgang)

Advertisements
29 kommentarer leave one →
  1. oktober 15, 2009 15:38

    Det ble hevdet på fjernsynsnyhetene i går, i forbindelse med statsbudsjettet og trygdeutbetalinger, at folk er mer tilbakeholden med å være syk hvis det ligger et økonomisk incentiv i bunn for å holde seg på jobb.

    Man har forsket, nemlig – og forskere skal man ta på alvor, i motsetning til politikere, som ikke er like troverdig alltid.

    Å tro på folk, at de ikke benytter seg av våre velferdsgoder når de finner det formålstjenelig – er naivt. Folk vil, til enhver tid, være seg selv nærmest. Noen er ikke riktig navla og ringer arbeidsplassen for å sjekke hvor mange sykedager de har til gode.

    De gode av oss, altså gode på sykedager, vet hvor mange sykedager vi har, og priser oss lykkelige over at vi er en IA-bedrift hvor vi har tre uker ekstra fri hvis vi ønsker – i tillegg til å være velsignet med et «sykt barn» med jernhelse.

    Forskeren nevnte også i går at nye landsmenn er overrepresentert blant trygdebrukere lenge før nordmenn begynner å ta ut attføring og… *re-formulèr!*
    Utlendinger går ut i attføring eller tidligpensjon eller annen form for ytelse (uføretrygd) mye før nordmenn gjør det.

    Jeg liker å tro at det er fordi de har slitt seg ut ved å ta drittjobbene som nordmenn ikke vil ha, men hvis jeg tenker meg om, så har jeg erfaring med at dette er et gode som de godt kan leve med – redusert lønn, i hjemlandet sitt. De trenger ikke reise lengre enn til Belgia for å leve godt på 2/3 lønn.

    I forhold til lange trygdeytelser, så er det mer plundrete å gå ned 35 % i lønn hvis man ikke liker å bo i Asia. Man skal jo leve.

    For mange mange (mange) år siden jobbet jeg som baker, og som postbud – og vi hadde tre karensdager, og det var ikke så enkelt å være litt sliten, eller trett på morgenen og så bestemme seg for å holde seg hjemme. Det svei på pungen.

    Vi har høyt sykefravær, men kostnadene for sykemeldinger ligger på arbeidsgiver de første 16 dagene, og er ikke med i noe statsbudsjett. Det er langtidssykemeldingene som koster penger.

    Uff, dette ble springende. Jeg leste ikke Skavlan engang, bare de ferdigtenkte tankene mine.

  2. oktober 15, 2009 15:45

    Jeg tenker to ting:

    Skavland som leger er nærmere å gi en løsning på dette «problemet» enn en politiker. Ikke minst – han har mer faktisk matk, i det det er han som sykemelder og kjenner de det gjelder personlig.

    Så tenker jeg at jeg lurer på hvordan det kjennes ut å være Skavlands pasient. Hvem andre er det han kan ha fått intrykk av at «verden er slik» fra?

    Og så tenker jeg at alt snakk om «De andre» «De som snylter» «De som ikke er som meg» byr meg veldig imot.

  3. oktober 15, 2009 16:15

    Huff!
    Det var da litt av et fokus å legge for dagen..For en mann som vises og syns i så mange fora. Som blir innkalt til puls og blir hørt..
    Mener vi virkelig at verden går fremover..?
    Fint at du «tar til motmæle» Maria!

  4. Bambi permalink
    oktober 15, 2009 16:19

    På redaksjon 1 i går hevdet en mann, som er forsker og professor i samfunnsmedisin, at det norske folk hadde dårlig arbeidsmoral.

    Han ivret for at sykemeldingene skulle avskaffes, og at legene burde miste autorisasjonen til å sykemelde mennesker.
    At sykefravær var en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstager.

    Hva er dette for slags holdninger? Og menneskesyn?

    Også han påberoper seg å ha rett i sine «politisk ukorrekte» påstander – fordi han har forsket på nettopp dette. Hvor nyansert er hans forskning? Antar at de færrreste er trygdemisbrukere.. Skal en liten gruppe ødelegge for trengende?

    Er det ikke med på å stigmatisere en gruppe syke mennesker – der de fleste skulle gitt mye for å være frisk og arbeidsyktige?
    Som ME -pasient synes jeg det er alarmerende…

    Dette er skremmende, meget skremmende holdninger…

    • oktober 15, 2009 17:50

      Hei Bambi.
      Så koslig å se deg igjen. Har lurt lenge på hvor du ble av 🙂
      Klem.

      Interesant diskusjon. Har vært borti lignende vinklinger tidligere. Og jeg tror dette er en diskusjon på mange plan.

      Et problem er hvorfor har Norge så høyt sykefravær?

      Ser man noe mønster hos de som er sykemeldte?

      Trygderettigheter.

      Og hvordan og hva kan man gjøre for å få ned sykefraværet?

      alva

  5. oktober 15, 2009 16:27

    Dette er veldig vanskelig. Jeg er redd du går i den åpenbare fella og påviser at Skavlan tar feil eller gjør dette på gal måte. Kom heller med forslag til hvordan vi kan få til en diskusjon som fører fram.

    Jeg ser du har diagnosen ME. Alle vet, eller bør vite, at ME-pasienter ikke kan «ta seg sammen». Dermed er du jo ikke blant dem som urettmessig «tar ut» sykedager. Jeg tror din erfaring er uvurderlig i diskusjonen nettopp fordi du kan hjelpe til med å finne metoder for å skille skulkerne fra de syke.

    Så kan man si at det ikke er ditt ansvar å gjøre det. Det er jo i teorien helt riktig, men her må alle bidra, og den som vet mest kan bidra best. Jeg tror innføring av karensdager tvinger seg fram dersom trenden fortsetter og vi som er motstandere ikke evner å vise hvordan vi kan verne dem sykelønnsordningen er ment for.

    Så blås i Skavlan. Spørsmålet om å redusere sykefraværet er for viktig til å bruke ressurser på å tilbakevise ham.

    • oktober 15, 2009 17:05

      Bare et kort svar nå, Eigil:

      Jeg er ikke bare en pasient, jeg er også en lege. Jeg har altså sittet i samme posisjon som Skavlan, med sykemeldingsblokken foran meg. Likevel har jeg altså et annet utgangspunkt enn det han har; jeg tror ikke folk skulker for å «slappe av litt» og ser på sykemeldingen som en belønning.

      Skavlan er et TV-fjes; det er viktig å se på hva han faktisk sier, og ikke sier.

      Det er essensielt hvordan man møter folk.
      Om det er slik at man tror at pasienten «skulker», hvorfor spør ikke legen om årsaken til ønske å være hjemme, eventuelt være borte fra jobb? Hvorfor tar ikke lederen dette opp?
      Hvorfor tar ikke legen dette direkte opp når legen ser hyppige, korte sykemeldinger?

      Det er lov å spørre, det er lov å problematisere, når det gjøres på en respektfull måte. Det er også lov å finne ut at noen faktisk skulker og komme med restriksjoner i etterkant.

      Vi har et velferdssystem som ikke tillater at folk er utslitte, man kan ikke være sykemeldt om man er «utbrent» eller » i sorg» eller «veldig slitne.» Man må ha diagnoser å vise til.

      Hvilken arbeidsplass tillater at du jobber med halv fart når du i perioder i livet ikke klarer 100%?

      Jeg tror man må gå i tettere dialog med arbeidsplassen; det må lønne seg å tilrettelegge for den syke. Jeg tror man må skape arbeidsplasser der de ansatte trives og har det bra.
      Jeg er usikker på om karensdager eller trekk i lønn de første sykedagene er tingen. Trusler og straff fungerer ofte dårligere enn samarbeid og løsningsorientering.

      Jeg er langt fra «ferdigtenkt».

      Det jeg er sikker på er at dette er en samfunnsutfordring som ikke blir mindre i de nærmeste årene og som krever bred tilnærming og ikke ensidig fokus på «svake grupper».

      Hvordan tenker du deg at man kan gå frem for å diskutere dette på en skikkelig måte?

      • Bambi permalink
        oktober 15, 2009 17:55

        Maria, støtter meg til det du sier – du er så saklig og konstruktiv. Ære være deg, for det.

  6. Karius permalink
    oktober 15, 2009 18:07

    Her må jeg bare få slenge inn en liten fakkel. For all del… Mange er selvfølgelig reelt syke. Men jeg er bombesikker på at det er mange som tar seg en «tredagers» uten å være syke. Jeg jobber i helsevesenet, og min arbeidstager bruker mye innleid arbeidskraft i form av helsekonsulenter som driver for egen regning. Sjekk opp sykefraværet her! Rett å slett ganske lavt fordi de fleste har ikke sykeforsikring som trer i kraft før 17 dag. Ingen arbeid, ingen penger. Terskelen blir derfor mye høyere for å ta en såkalt «tredagers»

  7. oktober 15, 2009 18:19

    Det var veldig godt tilsvar du har skrevet til Skavlans kronikk, som stort sett får meg til å lure på hva slags meninger han har om pasientene sine, og om noen av dem er så ille at de kan kalles fordommer.

    Et problem med denne debatten er at den gjerne bruker statistikk som argumentasjon, og de fleste av oss er ikke gjennomsnittsmennesker. Når Skavlan argumenterer med at «vi går til fastlegen 4,7 ganger i året» er det langt unna min virkelighet, og antagelig langt unna virkeligheten for de fleste av oss.

    Vi trenger antagelig først og fremst noen som kan forstå og forklare statistikken for oss, og særlig for politikere. Det er sikkert mye som kan gjøres for å fange opp og hindre misbruk, men å mistenkeliggjøre alle som oppsøker lege er for drøyt.

  8. Jojja permalink
    oktober 16, 2009 01:23

    Jeg var nettopp innom å leste hva han hadde skrevet, ikke minst hva han hadde svart på nettprat. Merket meg først at det bare var de som støttet han, som fikk svar..Ingen som var negativ. Deretter så jeg at jeg er veldig glad han ikke er min lege, for det inntrykket jeg fikk av han, så tror han nok ikke at ME finnes, og de som har det burde nok bare ta seg sammen…Om de ble syke av det, å ta seg sammen, så er det uansett ingen sykdom…

    Tenk hvor mange leger som tenker som han…

  9. Bambi permalink
    oktober 16, 2009 10:07

    Maria, jeg minnes at Puls på NRK har tidligere behandlet tema: hypokonderi. Dr. Jørgen Skavlan var der og innrømmet at han av led av det selv. Og ga lidelsen et ansikt.

    I den anledning sa han at legene måtte ikke sende paisentene sine på utredninger hvis de ikke gjorde funn – for da bidro de bare til å vedllikeholde hypokonderiet…

    Har hans utspill en sammenheng med hans egne tilbøyeligheter til hypokonderi? På seg selv kjenner man andre, eller? Jeg vet ikke… men tanken slo meg, når jeg nå leste hans satiriske kronikk, leserinnleggene og svarene han ga.

    Sånne debatter blir farlige når man spissformulererer seg.
    Det er ingen enkle løsninger. Fornekler man så risikerer så stigmatiserer man.

    Skvalan burde vite bedre.

    • Bambi permalink
      oktober 16, 2009 10:33

      PS!
      Skvalan har selvsagt noen poeng, om både det ene og det andre – men han må ikke mikse alt til en stor smørje sånn som han gjør.

  10. oktober 16, 2009 12:18

    Takk for mange innspill!

    Lydfølsom som jeg er har jeg ikke fulgt debattene på TV, ei heller har jeg nilest nettpraten; dette var en spontan reaksjon fra min side etter å ha lest kronikken til Skavlan. Kanskje skulle jeg ha hørt for og i mot før jeg selv deltok, ikke vet jeg.

    Til tross for at jeg har ME har jeg aldri, aldri noensinne følt at jeg har vært unnasluntrer, skulker, trygdemisbruker. Heller skulle jeg hørt på min egen lege og vært mere hjemme.

    Min reaksjon kommer altså ikke som følge av at jeg synes jeg må forsvare meg, men som følge av det, for meg, åpenbare urette og unyanserte budskap i artikkelen til Jørgen Skavlan.

    For meg kunne denne kronikken ikke stå alene, som en snøpinne som viser vei.

    Til det var kronikken i for stor grad preget av synsing og uten retning i denne viktige debatten om trygdesystemet i Norge. Jeg synes den totalt mangler evne til perspektiv.

    Jeg sier igjen at jeg ikke mener at sykefravær skal problematiseres.

    Jeg tror vi lang på vei har mange midler for å kunne gjøre noe meg sykefraværet i Norge; men bruker vi dem slik de er tenkt?

    http://www.nav.no/1073746771.cms

    Aktivt deltagende leger på dialogmøte med arbeidsgiver og -tager; er dette noe staten og legen virkelig ønsker skal skje, eller er det bare ord på papiret:

    http://www.nav.no/805367078.cms

    Nær åtte av ti arbeidstakere er villige til å gjøre andre arbeidsoppgaver for å unngå sykmelding. To av tre tror arbeidsgiver vil legge forholdene til rette.

    En undersøkelse i 2008 viser at de fleste arbeidstakere er positive til å jobbe selv om de er syke, hvis arbeidet blir tilrettelagt, i følge NAVs hjemmesider. 78 prosent er villig til å endre arbeidsoppgaver en periode for å unngå sykmelding, og 65 prosent tror arbeidsgiver vil legge forholdene til rette dersom legen anbefaler en «avventende sykmelding».

    Denne relativt ny-innførte «avventende sykemeldingen» innebærer at lege/sykmelder kan be arbeidstaker snakke med arbeidsgiver om muligheter til å være i jobb når det medisinsk sett er forsvarlig.

    Er ulike tiltak spill for galleriet?

    Vet vi noe om i hvor stor grad tiltakene utføres korrekt, og hvor stor suksessraten er i disse tilfellene?
    Hvor mye forskning er faktisk gjort før jeg, og andre synser om det ene eller det andre?

    En «tre-dagers» gjør ikke innhogg i statsbudsjettet, slik AP påpeker i begynnelsen av tråden.
    De første 16 dagene for hver eneste gang du er syk, er det arbeidsgiver som betaler for. Arbeidsgiver har mye å tjene på å skape en arbeidsplass sammen med arbeidsgiver der arbeidsgiver har høy terskel for å være borte fra.

    Felles ansvar er absolutt en fint slagord på disse kortidssykemeldingene.

    Langtidssykemeldinger er en annen båt.

    Det er disse som belaster budsjettet og altså gruppene som Skavlan da ser ut til å snakke om.
    Det blir da i beste fall tøvete å snakke om «belønning» og å «drikke rødvin og å komme seg ut» og stopper med det effektivt enhver fruktbar debatt, slik jeg ser det.

    Hva vil vi? De som er i stand til å jobbe, skal jobbe på den måten de er i stand til å jobbe. Det er noe alle tjener på.

    Det høres kanskje departementalt ut; men kanskje er det på sin plass å _vite_ mer om hvordan vi bruker disse incentivene fra myndighetene før vi kaster oss over en enkelt forklaringsmodell?

    Opplys meg gjerne!

  11. oktober 16, 2009 12:25

    …og, ja:

    Jeg vet ingenting om hva Skavlan tenker om sine pasienter og det har jeg ikke lyst til å spekulere i heller, for å være ærlig. Han har manges om ønsker å gå hos ham, så da regner jeg med at han har pasienter som er fornøyde med ham som lege.

    Jeg er overhodet ikke ute etter ham som «Jørgen Skavlan»; jeg tar for meg det han skriver og bringer til bords.

    Jeg synes i utgangspunktet Skavlan er en bra mann i det han tar hånden ned i vepsebolet.
    Min reaksjon går mer på det som jeg sier i kommentaren over; hva han velger å trekke opp av endimensjonell årsaksforklaring på noe som tilsynelatende er et stort samfunnproblem.

  12. Bambi permalink
    oktober 16, 2009 12:39

    Jeg er heller ikke ute etter Skavlan personlig – så det er sagt… Men han stiller seg til hugg når han ytrer seg så unyansert og bastant.

    Jeg synes du har mange konstruktive tanker, Maria. Legger her er en liten artikkel i Flux, til inspirasjon og ettertanke:

    Uvitenhet – en kilde til visdom

    Ved University of Arizona finnes et kurs i uvitenhet for medisinerstudenter. Usikre og arrogante studenter kommer ut av kurset med en fornyet selvtillit basert på åpenhet, undring og ydmykhet. Kurset gir ingen svar, men dyrker spørsmålet og de kilder spørsmålet åpner i studenten. (les videre her på følgende adresse)

    http://www.flux.no/default.pl?showArticle=490&pageId=253&utm_source=Flux+impuls&utm_campaign=be076fec54-Flux_impuls_oktober_2009&utm_medium=email

    • oktober 16, 2009 16:59

      Jeg vet jo det, men jeg synes likevel jeg ville si det.

      Tusen takk, Bambi, for lenken!

      Den ble min «Dagens indrefilet» 🙂

      • Bambi permalink
        oktober 16, 2009 18:09

        Se her, du… Så hyggelig at jeg kunne bidra!

  13. oktober 17, 2009 11:51

    Jeg trodde jeg hadde kommentert denne, men dengang ei: Jeg er så fryktelig glad for at du skrev denne posten!
    Det er så umulig å diskutere sykefravær når man skal ha det som utgangspunkt at det er så fælt med alle disse som «vil» bli sykemeldt.
    Vi trenger et fokus på hvordan vi skal få syke til å bli friske og istand til å jobbe, et positivt fokus.

    • oktober 17, 2009 16:14

      Så bra!

      Vi trenger også å ha en debatt som viser litt mer differensiering.

      Vi må skille mellom kortids- og langtidsfravær.

      Vi må finne ut av hva som utvikler godt arbeidsmiljø, hva som gjør det attraktivt for den som har litt vondter å komme på jobb, fremfor å bli hjemme.

      Igjen; pisk tror jeg har lite for seg; da tror jeg mer på å bygge felleskapsfølelse, ønske om å dra i samme retning og ta ansvar for at retningen følges. For å få til dette, er det essensielt å få et eierforhold til prossessen. Alle parter må altså involveres i planlegging og fremdrift.

      Hvordan skal dette gjøres? Her er mange muligheter, og selvsagt har jeg ikke fasit.

      Min erfaring er at arbeidsgiver i grunn er villig til å bruke en del penger på arbeidstagers beste, i visshet om at «what comes around, goes around».
      Vi kan jo bare se på hvor mye penger som brukes på bedrifthelsetjenester på mange arbeidsplasser til noe, som mange ganger kan være penger ut av vinduet. ( Får vel ikke snakke for høyt nå, kanskje?)

      Det kan altså være at både arbeidsgiver og -tager ønsker å kommunisere, men at de kanskje ikke helt vet hvordan?

      Hvordan skal vi kunne organisere slik at det blir lett for arbeidsgiver og arbeidstager å finne løsninger?

      Skulle man ha laget et team som rykker ut og tegner og forklarer, trykke en «how-to-do»-folder, sørge for at rutiner for «frisk og nærværoppfølging» er like viktig som sikkerhetsrutinene i off-shorebransjen?

      Når en arbeidstager _er_ blitt syk, må partene sammen bruke de muligheter vi har i dag til å fokusere på det som er mulig- og ønskelig å bidra med, ut i fra ståstedet at meningsgivende arbeid og en god arbeidsplass ofte kan være med som friskhetsfaktorer.

      Om man først faller helt ut over en lengre, kan det bli svært vanskelig å komme tilbake.

  14. Harald Sundby permalink
    oktober 18, 2009 09:43

    Hei på «Marias metode». Kort om meg: Allmennlege, spesialist i allmennmedisin, klinisk praksis i 20 år snart, bor i Trondheim. Ikke SÅ «populær» som dr. Skavlan, har bare 1080 pasienter, skal ned på 1001!
    Havnet her fra Eyr, allmennlegenes e-post diskusjonsformum, via artikelen fra Flux: Uvitenhet – en kilde til viten.
    Ad sykmeldingsdiskusjonen: kan vi vel bare vidreføre dette med uvitenhet, legge inn ordet Ydmykhet, og erkjenne: At INGEN i Norge riktig forstår hvorfor det er så mange som av forskjellige grunner havner utenfor arbeidslivet. Og at tallene her er alvorlige. Og at de som havner utenfor, de fleste av dem er offer for kompleks helseskadelig ekskluderingsdynamikk. Og at de derfor er under komplisert helsetrussel. Og at vi må vokte oss vel, og dette er til deg særlig, Skavlan, for «blaming the victim» pregede forklaringer.
    Jeg kjenner meg IKKE så godt igjen Skavlans bilde av problematikken. Jeg synes jeg møter komplekst OVERBELASTEDE pasienter i mange varianter, i bøtter og spann. Og tenker : At kanskje er ME- epidemien et lite varsel om denne komplekse overbelastningen vi ALLE befinner oss under. En slags symptombærere på ikke så bra ting, på grunnleggende kulturelt / samfunnsmessig / endog globalt nivå, Maria?
    Pga. mottakelighet og mindre «vilje» / evne til å beskytte seg mot alle dillemaene et moderne liv fører med seg? Bevisst ( ubevisst? Altså litt som kanarifuglene i gruvesjakten. Varslere?
    Dette som noen strøtanker en søndags morgen. Dette er jo virkelig en spennende diskusjon, og dr. Jørgen S.: veldig flott at du drar dette i gang, og jeg er ikke i tvil om at du har en mengde erfaringer og synspunkter du også til å nyansere diskusjonen ytteligere.
    Men, om enn utilsiktet: «ikke mobb pasientene mine!!!!!!!!!» de gjør f……. meg stort sett så godt de kan og vel så det! Det siste de trenger er ytteligere mistenkliggjøringsdynamikk. Det er helseskadelig. VELDIG helseskadelig, faktisk.
    Uansett: her har du en unik kompetanse, Maria. Jeg fornemmer at vi har mye å lære av metoden din. Men HVA, DET vet jeg ikke. Ennå.
    God søndag! (hviledagen!)
    Harald Sundby

    • oktober 22, 2009 16:37

      Hei Harald og velkommen til bloggs!

      Jeg er glad for alle som leser og er interesserte; og spesielt er jeg glad når noen av mine kollegaer kommer og deltar.
      Det kan se ut som om noen leger leser blogger som skrives av ME-pasienter, og det flott. På den måten tilegner legen seg samtidig en kompetanse som er nyttig i sin kliniske hverdag.

      Jeg er glad det er flere leger som ikke kjenner igjen Skavlans beskrivelse av pasientene!

      Du har rett når du sier at mistenkeliggjøring og stigmatisering er helsefarlig.

      Det er forferdelige historier om hvordan syke mennesker må bruke av de kreftene de ikke har til å kjempe seg igjennom NAV systemet som et sammensurium av Catch-22 og Kafkaprosess – ready-to-go.
      Et eksempel er denne:

      http://iskwew.com/MEblogg/2007/02/27/nav-trygd-er-det-noen-som-bryr-seg-nar-det-ikke-fungerer/

      Som leger vet vi også noe om hvor fortvilet vanskelig navigertbart systemet kan være.

      Vinklingen Skavlan har tatt i artikkelen gjør ikke situasjonen bedre og målet helliger ikke middlet, etter mitt skjønn. Jeg vet at ikke alle er enige med meg; mange vil synes det er flott at «noen endelig tar bladet fra munnen».

      Som sagt tror jeg vi må skille snørr og bart før vi kan ta frem bartevoksen.

      Kan du si noe mer om hva du mente med
      «helseskadelig ekskluderingsdynamikk» ?

      Jeg vet ikke helt hva metoden går ut på; det ser jeg kanskje når jeg når målet?

      Ikke vet jeg hva det at mange er ME-syke er et tegn på, heller. Time will show, for håpentligvis.

  15. Salander permalink
    oktober 18, 2009 19:47

    Å, var det bare å ta seg sammen? Det har jeg ikke tenkt på før. At det skulle være SÅ enkelt! Beskrivende tegneseriestripe: http://salanderwanabe.files.wordpress.com/2009/10/snap-out-of-it.jpg?w=450&h=429

  16. oktober 20, 2009 09:50

    Takk Maria…! Jeg er så sliten om dagen, totalt gåen også psykisk og kjenner at jeg ikke tåler lese/høre mer om de «forferdelige» trygdede. Føler meg som en blodsuger som lever på andre og egentlig ikke burde finnes mer.

    Og så ble jeg så inderlig glad av å lese det Harald Sundby skriver, at jeg nesten griner litt, men skal forsøke la være. 😉 Bare nøye meg med å si TUSEN TAKK!

    Veldig interessant dette med at vi med ME kanskje er som kanarifuglene som varsler om fare. Kanskje er vi mer «sarte» enn andre, jeg vet ikke… men jeg har på følelsen av at arbeidslivet har blitt ekstremt tøft for de fleste og lurer på hvor lenge det holder.

    • oktober 22, 2009 16:40

      Lothiane; du er ingen blodsuger, men det vet du nok fra før, sånn inni deg, håper jeg?

      Jeg forstår at det kan kjennes slik ut, når det snakkes om uføretrygdede i samme åndedrag som de som er «mandags-syke» etter en fyllehelg.

      Her er noe av utfordringen i diskusjonen; man må være klar i hva man diskuterer om en ikke vil gå vill.

      Jeg setter også pris på Harald sin uforbeholdne støtte og vern om sykes verdighet!

  17. Jojja permalink
    oktober 22, 2009 17:41

    Hei Maria !

    Var hos legen i dag, og hun hadde gledet seg til timen med meg i dag, for hun var så glad på mine vegne at det var så mye nytt ang ME, hun nesten sprudlet. Hun sa at hun hadde lest alt hun kunne komme over, fordi hun ville vite mest mulig for å unne hjelpe meg mest mulig..

    Jeg er bare så takknemlig for at jeg har en sånn fantastisk lege, jeg sitter her og er faktisk rørt.. Fordet om det å ha en god lege er noe burde ta som en selvfølge.

    Jeg har oppført meg litt som en flue på veggen her og inne hos tante Grønn, for jeg har ikke så mye å bidra med, men jeg lærer mye, Så takk for det.

    Ha ei fine helg 🙂

    • oktober 22, 2009 17:49

      Så bra, Jojja!

      Det er gull verdt å møte mennesker som forsøker å forstå og å bidra!

      Helt greit å være flue på veggen hvor som helst; vi snakker om hverandre og bortover, så det er bare til å henge på!

Trackbacks

  1. Twitter Trackbacks for Fremad marsj – uten retning « Marias Metode [mariasmetode.wordpress.com] on Topsy.com
  2. Elefanter og sykefravær « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: