Hell Hoooo og forbi?

Det du betrakter meg som, blir jeg. For deg. Jeg tilfører det retoriske spørsmålet: Og slik skal vi se og snakke forbi hverandre til evig tid?

 

Tre tegnede smileansikt - tekst Hell hoooo

Vi mennesker definerer alt og alle enkelt hele tiden. Det er noe vi må leve med og som man stort sett lever greit med. Men i forhold til alvorlig sykdom er det selvsagt ikke enkelt, og denne pasientgruppen, ME-pasientene, vet antagelig mer enn noen annen hvordan det er å være ferdig definert, nær sagt før man får åpnet munnen. Når den profesjonelle standen har definert oss for lenge siden og over tid, er det jammen ikke rart at de “ikke-profesjonelle” eller omgivelsene for øvrig, instinktivt og med lettvinthetens manglende fundament gjør det samme.

Det kan oppleves som overveldende å forsøke å gjendrive det lettvinte, det kunnskapsløse, gjendrive alt det man ikke er. Å endre inngrodde holdninger er på mange måter den ultimate utfordring, hvor det er snakk om et skritt frem, to tilbake eller tre til siden. Man får bare fortsette denne nødvendige “kampen” og tro at man vinner frem sakte men sikkert.

Selv om pasienter i 2011 i større grad enn tidligere kan kommunisere med kvalitet med flere helsearbeidere, så er det et langt igjen. Det ville vært befriende om man helt kunne slippe tanken på det er “fronter”, tanken på å måtte drive “opplæring”, men dessverre er det et stykke igjen før vi er der.

I kampens hete er jeg litt opptatt av hvordan man som definert bør/skal kommunisere med tanke på at det gavner saken best mulig. Når vi deltar i ulike fora og forsøker å drive “opplæring”, skulle det i grunn bare mangle om vi ikke ble engasjerte, konkrete med hensyn til våre utfordringer, til tider viste både sinne og frustrasjon og følelser. Men akkurat dette er vanskelig, for den helsearbeideren som har definert oss, har ikke bare det, han/hun har også sensurert oss fra retten til å forsvare oss ved å bli konkrete. Den gale definisjonen han/hun har i sitt hode, blir sementert ved en bekreftelse på at vi er sutrende selvopptatte med dårlig fokus og tankesett mv., og at det er der problemet ligger.

Antagelig skal vi bruke svært lite energi på de som sensurerer oss, de som aldri vil høre eller er åpen for å lære fra pasientene, for dem er det svært vanskelig å nå frem til. Det er for øvrig et stort paradoks at enkelte helsearbeidere ikke en gang vil høre på pasienten, men uten en markør er ikke pasienten mye verdt, det er helt sikkert.

Vi får konsentrere oss om de i helsevesenet som er våre lagspillere, og legge inn tyngden der, sette vår lit til at disse menneskene arbeider godt, og at skeptikerne med tiden faktisk lærer av de eneste de har tiltro til, nemlig fagfolk/sine kollegaer.

Når det gjelder dette med kommunikasjon, så er det ikke noe fasitsvar, men vi får søke den fine balansegangen mellom å være både konkrete og mer prinsipielle. Den helsearbeideren som er interessert i å lære (og det blir jo heldigvis flere av dem) vil ta til seg både det konkrete og det prinsipielle. Den som ikke er interessert men holder fast ved definisjonen for alt den er verdt, vil kanskje bite merke i det mer prinsipielle. Og det er da i det minste noe.

Pr. i dag er vi der at det å gjendrive den gale definisjonen og gavne saken, innebærer at vi må kommuniserer helt konkret og mer prinsipielt. Noen støter vi sikkert fra oss ved å bli konkrete, men det får så være. De er i stadig mindretall og de vil til slutt måtte revurdere sin definisjon.

_______

Dette over er en kommentar fra «Pete» til posten «Diskurs og definisjonsmak», der jeg tar opp hvordan vi definerer andre og hvordan man kan bli det andre definerer deg som. Pete har godkjent at kommentaren løftes inn i et eget innlegg. Takk!

Pete tar opp viktige saker. Først og fremst reflekterer han godt rundt dette med å bli definert.

Like viktig er refleksjonen rundt hvor en skal bruke kreftene sine.

Jeg har valgt å ikke polarisere meg, ikke være bombastisk, ikke tro at jeg eier den eneste sannheten. For andre.

La heller andre gjøre det, har jeg tenkt. Polarisere, definere. La det som kommer på trykk, alle uttalelsene, alle definisjonene, stå der – for evig tid.

Min sannhet om meg, mitt og min kropp, eier jeg og bare jeg. Jeg har valgt å svare saklig, også når kommentarene er usaklige. Jeg har valgt å ikke stange hodet i vegger som står bom fast, men heller snakke med dem som vil høre og lære.  Jeg holder meg unna fora der det er mennesker som ikke er nysgjerrige på det de ikke vet noe om,  i stedet for å gå inn i ørkesløse diskusjoner og sinte definisjonsmaktkamper. Jeg inntar heller Buddha-stillingen og lar ingen se hvovidt jeg lar meg vippe av pinnen, slås overende i fortvilelse over ukunnskap og ignoranse , eller ikke – for jeg vet at tidene vil endres. Ja, jeg innrømmer det, noen ganger føler jeg meg som en Ghandi-look-a-like- når jeg snur det andre kinnet til. I alle fall litt Gandhi på utsiden.

Den oppfatningen mange, dessverre, har i dag, vil gå over i historien som enda en ting vi gjorde og trodde. «Tenkte vi virkelig slik?», vil vi si og riste på hodet.

Det er lett å bli sint. Eitrande sint. Og krenket.  Det slår likevel bare tilbake på meg selv om jeg lar meg rive med av disse, jada- menneskelige og naturlige reaksjonene.

Hva tenker du om hvordan forholde seg i kommentarfeltene, i alle mostvar på og i møtene med dem som ikke vet det du vet? Skal vi være like «dårlige», eller åtte hakk «bedre»?  Akkurat nå er kommentarfeltet hos Dagens Medisin veldig flott og viser kunnskapsrike og saklige innspill.

I en tidligere post har jeg reflektert over krenkelse, bedrevitere og Janter

God fredag!