Skip to content

Hvem vil vi være? Arrogant, Jante, krenket?

desember 22, 2009

Når noen har behov for å synes, ønsker å vise frem det de kan og vet, og gjør det ofte; hva vekkes i oss og hvordan møter vi det i oss selv?

En av mine lesere spør meg om hva jeg synes om at folk opphøyer seg til noe stort ved å vise at de er bedre enn andre eller har mer enn andre. Hun lurer på hva jeg tenker om de som tillegner seg masse kunnskap om et område, som for eksempel syke som vet mye om sin egen sykdom, for så å briefe om temaet de vet mye om.


Det er mange tanker jeg får når jeg møter mennesker. Og jammen er det mange automatiske tanker jeg møter i meg selv. Ofte er de full av fordommer og Jante kan godt slumpe til å stå i et hjørne.

Jeg tenker at det kan være at noen ønsker å vise frem all glasuren, det de får til eller har, fordi de er usikre på det som er inni dem selv, det de faktisk har; om kaka holder, rett og slett.

Kan hende er det for noen som er syke en måte å ta en slags kontroll over egen sykdom, egen situasjon, det å vite mest mulig? Kan hende ønsker de å dele denne viten med andre som er syke; fordi de ønsker å hjelpe? Ikke fordi de ønsker å vise seg frem eller fordi de mener de er mye bedre enn andre.

Det kan like godt være sånn at det slett ikke er sikkert at den du, eller jeg, tror «opphøyer seg til noe», eller briefer med noe, faktisk gjør det? Det kan jo også være at du eller jeg i bestemte situasjoner opplever det slik? Kanskje opplever vi det slik fordi vi selv føler oss små?

Jeg drodler litt nå:

Om jeg møter noen som har behov for å bli sett og denne viser dette på en måte som jeg opplever som selvhevdende, kan jeg jo velge mange måter å møte denne personen på?

Jeg kan velge å tenke at personen er arrogant og prøver å dytte meg ned. Det vil føre til at jeg avviser, fordi jeg føler meg avvist. Der stopper enhver mulighet for å lære noe av hverandre og å få avkreftet eller bekreftet om det er slik jeg trodde; en person som ønsker å tråkke meg ned.

Jeg kan anerkjenne det denne personen gjør eller viser at den kan. Om jeg gjør det, vil jeg kanskje få en alliert, en som blir trygg på meg, en jeg etterhvert kan snakke med, møte, lære noe av.

Det kan også være at personen ønsker å fortsette å dytte ned, fordi det er det eneste den personen kan, eller behersker.

Jeg vil igjen ha flere valg:

1. OK. Greit, vi passer ikke sammmen.
2. OK. Du har et problem, jeg vil ikke være en del av det.
3. I h… hvem innbiller du deg at du er! Og siden ta meg seg følelsen av å være krenket.

Så, i bunn og grunn handler det kanskje om hvor vi ønsker å plassere oss i forhold til den andre?

Hvorfor er det så vanskelig for oss å ha tid til å faktisk vente til den andre får forklart hva den andre mener og hva den andre vil?
Hvorfor er det så vanskelig for oss å la være å la oss styre av våre følelser av egen litenhet, egen krenkbarhet?

Er det galt å mene at en er flinkere til noe enn andre? Om du mener det; er det feil å vise det?

Hvorfor er det vanskelig å være flink til noe?
Hvorfor er det vanskelig å ikke være flink til noe?

Advertisements
14 kommentarer leave one →
  1. desember 22, 2009 22:29

    Så fin post! Det er nettopp dette som er å jobbe kognitivt med seg selv, at vi blir klar over hva som settes igang i oss selv av andre – istedet for å fokusere på hva andre gjør eller sier …
    Hvor ofte spør vi; «når du sier slik og slik, så oppfatter jeg sånn – ER det dette du mener?»
    – altfor sjelden, er jeg redd!

    Ofte gjør man en antakelse på hva folk har ment å si – vi tolker kroppspråk og tonefall, og finner bevis. Men er disse «bevisene» egentlig verdt noe?
    Det er som du sier, vår oppfattelse av en situasjon eller noe som blir sakt …. MIN oppfattelse! .. ikke nødvendigvis budskapet til den som snakket!

    Takk for tar dette opp 🙂
    Klem!

    • desember 23, 2009 00:12

      Hei og velkommen inn hit, Embla!

      Ja, jeg tror jo at vi ofte tolker ut fra hva vi tror og gjerne lenge før vi har sjekket at det vi tror samsvarer med det som den andre mente.

      Det koster å være undrende, spørrende og å ikke gå i felle med begge beina.

      Jeg tråkker selv i salaten stadig vekk; kan føle meg krenket og såret av det som øyensynlig dreier seg om bagateller.

      Da gjelder det å plassere krittet rett sted på tavla og tegne rett bilde.

      Like ofte opplever jeg å bli misforstått, mistolket; det er like vanskelig.

  2. desember 23, 2009 02:26

    Flott, som jeg tenkte.
    Jeg er slik som tar livet med ro og venter ofte på hva som sjuler seg bak fasaden. Fordi det kan ligge noe uskuldig vakkert som er litt usikker og redd. Og da føler at en må vise på sin måte at en er verd noe. Mange kjemper en indre kamp som er så stor at den overhode ikke må vises. Men jeg ser de ofte, fordi det blir så overdrevet livet de viser til. Ofte det ytre. Ikke indre, umodne/umodne tanker. Ikke noe tull og tøys, og ingen rot utenpå.

    Jeg har en lykkefilosofi om at mange prøver å kjøpe, eller vinne sin lykke. Men den kommer innenifra. I gleden over å dele glede, sorg, og ulykkelig kjærlighet/lykkelig kjærlighet. En evne til å se de rare ting og le av rare ting. Og ser ofte damer som strever med alvor, viten og flink pike syndromet. Det å skjule sin sorg og bitterhet. Fordi den kommer frem. Ofte fort og bestemt. Uten form for noe selvransakelse eller at en selv kan ta feil.

    Men de fortjener å bli hørt, men jeg går raskt lei hvis det ikke blir temaskifte. Og de kan kanskje bli såret når jeg må bryte inn å si. Dette snakket du om i går også. Hva meg framtiden. Jo kjøpe en ny bil, sofa, vaske hus, ny lampe til hytta. Og ikke minst at mannen er veldig lat…….eller et nytt symptom om kanskje en ny sykdom….mange er veldig fiksert på helse og helsevesen!!

  3. desember 23, 2009 10:17

    Selvinnsikt, og evnen til å oppfatte og ikke minst forstå hvordan andre ser en selv er antagelig en av de viktigste egenskapene vi kan ha (og forhåpentlig lære å forbedre).

    Sånne innlegg som det du skriver er knakende godt lesestoff.

    • desember 30, 2009 15:14

      Håkon; å forstå hvordan andre oppfatter oss er vanskelig.
      Det synes i alle fall jeg.

      Jeg prøver å sjekke ut med jevne mellomrom ved å spørre, rett og slett.

  4. Arthur Park permalink
    desember 23, 2009 13:16

    Personality-lessons,

    Cliff Clavin forsøker, i Cheers.

    God jul! 🙂

  5. anne - moseplassen permalink
    desember 24, 2009 00:20

    Til det din leser spurte deg om har jeg dette å si.
    Hva er galt med kunnskap?
    Hva er galt med å dele av sin kunnskap?

    Det kan naturligvis være at måten man deler av kunnskapen på oppfattes støtende, men ofte så virker det på meg som om det er nettopp dette at noen veit mer enn personen som missliker andres fremvisning av kunnskap som er problemet….

    Jeg tenker aldri at folk prøve å brife når de deler relevant kunnskap i relevante situasjoner.

    • desember 27, 2009 22:40

      Hei, Anne moseplassen.

      Det var meg som spurte og og du skal få svar av meg.

      Det er ingen ting galt med kunnskap. Overhodet ikke, men måten den fremstilles på. Og at noen gjør det hele tiden uten at andre får komme til. Eller bruker det i mot en slik at en føler seg liten å svak uten å være det. Noen bruker sin bedreviter kunnskap for å hevde seg selv frem, for å muligens dekke over sin usikkerhet. Men vi er ikke opptatt av det samme, men jeg liker personer som har en framgang, og opptatt av flere ting en ensidig kunnskap slik at en kan få til en trivelig samtale slik at det ikke blir enveiskjøring, og enetale. Der jeg bare nikker. Og det blir ingen deling og jeg blir lei. Min erfaring er at mange er veldig ensidig, og er opptatt av f.eks kun sin sykdom, sitt hus, sin familie, sin hobby, sin jobb, sine barn, kun ensporing av enkle for noen. Men for dem avanserte ting. Og ender opp med egne løsninger fordi de ikke lytter til andre men sin egen stemme. Og får noen ganger et tankesett som blir temmelig enveiskjørt, og usikker på å samtale om andre menneskelige ting fordi de er egentlig usikker på livet. (kan være i allefall)Enkelt, men jeg har tid til å lytte, men ikke samme samtalen hele tiden, en må gå vidre i livet.

      Og jeg er absolutt for å dele kunnskap. Det ligger mitt hjerte nært. Jeg deler også på bøker, opskrifter osv. Også når det gjelder fagkunnskap. Og jeg lett å be hvis jeg må lete på opp noe. Og jeg liker folk som er flinke til å prate, fortelle og undrevise. Jeg må innrømme at jeg er svak for de som er engasjerte, men også er ydmyke og villige til å høre på andre. Kanskje de ikke har rett, tar feil osv. Men gir dem en mulighet og respekt. Som en kan fortelle etterpå uten å såre hvordan ting henger sammen eller bare tenke. Ok det er ikke så enkelt kanskje. Men likevell har vi forskjellige intresser osv. Men det er viktig med kunskap er å ikke trokke over/på andre. Ikke knuse dem med sin viten.

      Jeg har et eksempel, jeg har en bror jeg er veldig glad i. Men en periode i sitt liv var han mye bedre enn meg i alt. Og han snakket med masse fremmed ord hele tiden for å imponere. Jeg er ikke så opptatt av det, og endte opp med at jeg ikke forstod hva han snakket om og jeg ble veldlig fustrert og sint. Og han skjønte ikke det. Jeg trodde du likte å diskutere, ja…jeg gjør det. Men jeg må jo forstå hva samtalen handler om. Min bror er yngre enn meg, men tok høyskole udannelse før meg. Da jeg tok min utdannelse ble det mere slutt på det. En annen respekt, tja…..jeg mener det blir feil. En trenger ikke å brife og gjøre andre usikker. Bare for å vise hvor god en selv er blitt. Man skal heller være ydmyk og rolig. Gi andre en sjangse fordi en kan jo lære forskjellig kunnskap av hverandre. Det er ikke bare høyskole og bok lærdom som er viktig. Men også det menneskelige, med menneskelige
      og ikke minst om hverdagslykke. De små enkle ting som kan forsvinne i en hektisk hverdag. Alle har kunnskap om noe.

  6. Ambivalenta permalink
    desember 25, 2009 20:25

    Først – jeg liker å komme inn til deg her, Maria og akkurat dette innlegget har jeg grunnet på et par dager nå.

    Nå oppdager jeg til min glede at kloke Håkon har vært i kommentarfeltet før meg, og sagt noe om det jeg etter hvert kom til at jeg ville si noe om.

    Men jeg har mer på hjertet. Kunnskap er viktig og personlig setter jeg pris på dem som er generøse ift å dele det de besitter med andre. Men – som ellers i livet, så er hverken takt eller tone, uvesentlig. Og heller ikke motivasjonen bak det å dele kunnskapen. Jeg tror mange har et genuint ønske om å dele kunnskap og erfaring de føler kan være av betydning for andre i samme situasjon. Det er en veldig fruktbar og fin ting.

    Dessverre tror jeg enkelte andre posisjonerer seg slik at de kan bruke det som en innfallsvinkel til å sanke sympati og skape en slags legitimitet rundt det å være et offer. En rolle som også kan innebære innflytelse og makt – og som kan skape en heltestatus.

    • desember 30, 2009 15:19

      Hei Ambivalentia og velkommen i kommentarfeltet!

      Jeg har ikke tenkt på det før; at det å være et offer, ha opplevd det unevnelige, og kunnskap om hvordan dette er, kan gi innflytelse og makt – og i tillegg skape en heltestatus.

      Spiller det egentlig noen rolle om en bruker kunnskap på denne måten? Jeg mener; går det utover en annenpart?

  7. september 23, 2016 05:19

    At this moment I am going away to do my breakfast, after having my breakfast coming yet again to read additional news.

  8. januar 15, 2017 23:05

    This website certainly has all the information I needed about this subject and didn’t know who to ask.

Trackbacks

  1. Hell Hoooo og forbi? « Marias Metode
  2. Show on, show off – vis ansikt « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: