Dumme leger og troll til pasienter?

Legerollen versus pasientrollen utforskes for tiden. Jeg smaker på begge kakene; både som pasient og lege selv.

I dag vil jeg skrive litt om det å leve med så kalte diffuse sykdommer og møte med slike pasienter.

Tidligere på denne bloggen har jeg skrevet et par snutter til. Om du er interessert kan du jo kikke her , der jeg leter litt etter hva som er et godt helsevesen og her der jeg skriver litt om hva du kan forvente av legen din som et minimum.

Først: Diffust, for hvem?

Pasienter med det vi oppfatter som uforklarlige og diffuse sykdommer kan fort oppleves som krevende, kravstore og vanskelige pasienter. Når vi ikke finner årsaken ved hjelp av de undersøkelsene vi gjør, tenderer vi til å tenke «psykisk» og ikke at det per dags dato dessverre ikke finnes metoder som kan påvise årsakene til denne pasientens plager.

Med «psykisk» kan pasienten ofte oppfatte «noe du må gjøre noe med selv», eventuelt «har skylda for selv». Det har ikke helt smaken av stuereint.

Det er usmakelig arrogant å tenke at vi vet og kan det som er å vite om menneskekroppen. Det medisinske fagfelt er kan hende i praksis akterutseilt; vi tar ikke til oss ny viten før vi absolutt må. Det finnes mange eksempler på tilstander som ble avfeid som «psykisk» og som man nå kan diagnostisere ved hjelp av laboratoriefunn.

Noe av det jeg sitter igjen med som lege er at det er fryktelig mange ting vi ikke vet noe om.  I mange tilfeller vet vi ikke helt sikkert hvorfor vi bruker de medisinene og metodene man ofte bruker, hvordan de egentlig virker, om de virker for den aktuelle pasient i det hele tatt, er også usikkert.
Det er først de siste år man har begynt å snakke om evidensbasert medisin.

Da jeg startet studiene varte en medisinsk sannhet i 10 år.
Nå for tiden er den nede i 2 års varighet.

Det er altså håp i hengende snøre!

Jeg vil ha gips!

Etter jeg selv forsto at jeg var syk – og i tillegg var så «heldig» å bli syk med diffuse symptomer som jeg ikke kunne få en gips på for å vise frem – har jeg snakket med mange syke i samme situasjon som meg selv.
Det samme går igjen og igjen hos de jeg møter, nærmest som et mantra:
«Legen tror ikke på meg.
Legen vil ikke hjelpe meg videre og sier at jeg er frisk fordi prøvene viser at jeg er frisk.
Legen avfeier meg med at dette går over.

– Jeg har gjort alt legen sier jeg skal gjøre, det går ikke over, jeg blir ikke frisk.
Jeg skulle ønske jeg hadde et røntgenbilde å vise til!»

Sykt heltemodig

Å leve med en lidelse som har det som oppfattes som diffuse symptomer, krever sin helt. En er syk, en gjør det en kan for å bli frisk, en oppsøker sin lege, man finner ikke ut av hvordan en skal helbrede – tvertom; en blir mistenkeligjort, blir stemplet som lat, unnasluntrer og må slåss med trygdesystemet, som en selv har vært med å finansiere i en årrekke for nettopp slike situasjoner som en nå uvirkelig er kommet i.

Man skal være temmelig frisk for å være syk, er det noe som heter. Det er kanskje ganske nær sannheten?

Det er mange av dere som leser dette jeg skriver som har egne historier.

Vil du dele hva som gjorde at du følte deg «sett»? Var det noe legen gjorde eller sa?
Hva var det eventuelt som ødela alliansen mellom deg og din lege?