Skip to content

Dumme leger og troll til pasienter?

september 17, 2009

Legerollen versus pasientrollen utforskes for tiden. Jeg smaker på begge kakene; både som pasient og lege selv.

I dag vil jeg skrive litt om det å leve med så kalte diffuse sykdommer og møte med slike pasienter.

Tidligere på denne bloggen har jeg skrevet et par snutter til. Om du er interessert kan du jo kikke her , der jeg leter litt etter hva som er et godt helsevesen og her der jeg skriver litt om hva du kan forvente av legen din som et minimum.

Først: Diffust, for hvem?

Pasienter med det vi oppfatter som uforklarlige og diffuse sykdommer kan fort oppleves som krevende, kravstore og vanskelige pasienter. Når vi ikke finner årsaken ved hjelp av de undersøkelsene vi gjør, tenderer vi til å tenke «psykisk» og ikke at det per dags dato dessverre ikke finnes metoder som kan påvise årsakene til denne pasientens plager.

Med «psykisk» kan pasienten ofte oppfatte «noe du må gjøre noe med selv», eventuelt «har skylda for selv». Det har ikke helt smaken av stuereint.

Det er usmakelig arrogant å tenke at vi vet og kan det som er å vite om menneskekroppen. Det medisinske fagfelt er kan hende i praksis akterutseilt; vi tar ikke til oss ny viten før vi absolutt må. Det finnes mange eksempler på tilstander som ble avfeid som «psykisk» og som man nå kan diagnostisere ved hjelp av laboratoriefunn.

Noe av det jeg sitter igjen med som lege er at det er fryktelig mange ting vi ikke vet noe om.  I mange tilfeller vet vi ikke helt sikkert hvorfor vi bruker de medisinene og metodene man ofte bruker, hvordan de egentlig virker, om de virker for den aktuelle pasient i det hele tatt, er også usikkert.
Det er først de siste år man har begynt å snakke om evidensbasert medisin.

Da jeg startet studiene varte en medisinsk sannhet i 10 år.
Nå for tiden er den nede i 2 års varighet.

Det er altså håp i hengende snøre!

Jeg vil ha gips!

Etter jeg selv forsto at jeg var syk – og i tillegg var så «heldig» å bli syk med diffuse symptomer som jeg ikke kunne få en gips på for å vise frem – har jeg snakket med mange syke i samme situasjon som meg selv.
Det samme går igjen og igjen hos de jeg møter, nærmest som et mantra:
«Legen tror ikke på meg.
Legen vil ikke hjelpe meg videre og sier at jeg er frisk fordi prøvene viser at jeg er frisk.
Legen avfeier meg med at dette går over.

– Jeg har gjort alt legen sier jeg skal gjøre, det går ikke over, jeg blir ikke frisk.
Jeg skulle ønske jeg hadde et røntgenbilde å vise til!»

Sykt heltemodig

Å leve med en lidelse som har det som oppfattes som diffuse symptomer, krever sin helt. En er syk, en gjør det en kan for å bli frisk, en oppsøker sin lege, man finner ikke ut av hvordan en skal helbrede – tvertom; en blir mistenkeligjort, blir stemplet som lat, unnasluntrer og må slåss med trygdesystemet, som en selv har vært med å finansiere i en årrekke for nettopp slike situasjoner som en nå uvirkelig er kommet i.

Man skal være temmelig frisk for å være syk, er det noe som heter. Det er kanskje ganske nær sannheten?

Det er mange av dere som leser dette jeg skriver som har egne historier.

Vil du dele hva som gjorde at du følte deg «sett»? Var det noe legen gjorde eller sa?
Hva var det eventuelt som ødela alliansen mellom deg og din lege?

Advertisements
39 kommentarer leave one →
  1. september 17, 2009 20:03

    Hei

    Jeg leser med stor interesse alle dine innlegg. Det er interessant å lese hvordan en lege ser på dette.

    Jeg har heldigvis vært ganske «frisk» slik at jeg har orket å komme meg til legen. I begynnelsen var det mye snakk om psykosomatisk og det kunne jeg være enig i siden jeg hadde vært mye hos legen for diffuse plager (irritabel tarm og mye stress) samt endel infeksjoner. Likevel følte jeg at dette var litt annerledes (det kom brått og jeg kunne plutselig ikke gå 10 minutter til jobb, jeg som var vant til å trene mye..)

    Legen sendte meg med engang til psykolog som med engang sa at dette nok ikke er depresjon, men heller ME. Etter det følte jeg at jeg ble mer «trodd» av legen. Likevel ble jeg sendt til attføringssenter (med fokus på aktivitet). Dette gjorde selvfølgelig at jeg ble enda dårligere. «Heldigvis»var det da lege og andre som så hvor dårlig jeg responderte på relativt lite aktivitet. Det har nok også hjulpet i forhold til min kommunikasjon med legen.

    Jeg ble senere diagnostisert av en nevrolog. og legen virker enig i diagnosen.

    Likevel føler jeg at jeg ikke kommer noe vei. Legen har ingenting å komme med bortsett fra et skriv fra Nyland. (og nå har hun begynt å mase om LP igjen). Men det er jo ikke legens skyld at det ikke finnes noe vidunderkur…

    Heldigvis er hun flink til å ikke presse meg for mye tilbake i jobb. Vi bruker mesteparten av tiden på snakke om hvor mye jeg skal jobbe (jobber 40 %). Sjefen spurte meg hva legen sier i forhold til å jobbe mer. Og jeg sa at jeg fortalte legen hvordan formen min var og at vi diskuterte det. Svaret jeg fikk var noe alla :» Den legen skulle jeg ha tatt et alvorsord med. Virker som hun har litt svak ryggrad.. »

    Hva skal man si til det? Så lenge legen ikke kan ta prøver for å se hvor syke vi er må han/hun stole på det vi sier.. Eller?

    –dette ble litt langt, men —

    tigern

    • september 18, 2009 08:36

      Hei Tigern; hyggelig å se deg her og godt å vite at du leser bloggen.

      Noen ganger synes jeg det er litt rart, litt følelsen av at jeg roper ut i et intet. Jeg ser at mange er innom, men få skriver, også lurer jeg litt på hvorfor.

      Takk for at du delte din erfaring; du skriver akkurat passe langt, slik alle gjør 🙂

      Jeg er jo både lege og pasient. Noen ganger er jeg sint og fortvilet over at jeg selv ikke ble møtt med en gang jeg ble syk og derfor valgte strategien «bit tenna sammen og ikke la noen se – heller ikke meg selv» i mange år.
      Noen ganger tenker jeg på hvordan det selv er å jobbe som doktor. Press fra alle sider; departementet presser øverste sjef, som presser undersjef, som presser de ansatte….som løper og føler at de ikke strekker til for annet enn å slukke branner.

      Jeg synes du skriver svært reflektert, Tigern.

      For meg høres det ut som om du tenker at din lege vil deg vel, til tross for at hun ikke kan hjelpe deg mer enn det hun kan?

      Det virker som om legen din tror på det du sier om din egen arbeidsevne i og med at hun ikke «presser deg» ut i jobb, til tross for at sjefen din mener du er «frisk nok». ( Noe som forøvrig er ganske vanlig; man tar seg myyye sammen for å ikke vise hvor dårlig en er).

      Legen din har et sett med føringer hun må forholde seg til både gjennom diagnoseverktøyet og trygdekontoret. Trygdekontoret ville tidligere kreve at du forsøkte attføring, psykolog eller annet som gjorde at hun kunne dokumentere at du var under «behandling med utsikt til bedring». Pr i dag er «hvile» en behandling i seg selv dersom man har ME-diagnose.

      Det er nok mange, mange som er blitt dårligere ved å ha blitt pålagt fysisk eller arbeidsrelatert trening over tåle-evnen.

      Velkommen tilbake og lykke til videre!

  2. september 17, 2009 22:47

    Jeg fikk vite at jeg hadde kols og at jeg måtte slutte å røyke. Jeg er 59 år og har røkt siden jeg var 12 år. Altså hadde jeg ikke hatt en voksen dag i mitt liv uten røyk. Etter nesten tre lykkelige røkefrie uker,som faktisk gikk over all forventning, este jeg to størrelser på en natt. Jeg våknet og kunne ikke bruke hverken klærne eller BHen, hevelsen var til og med tydelig i pannen. Da jeg omsider fikk legetime, tittet legen bare på anklene mine og sa: Det var jo ikke mye hevelse.
    «Jeg har som oppgave å finne alvorlige sykdommer,»sa hun, «som kreft og hjertelidelser.» Hun så bebreidende på meg, som om jeg var dum som trodde hun ville bruke av sin tid på små filleting! «Du kan jo prøve alternativ medisin, de hjelper jo mange.»
    Nå har jeg gjort det.

    • september 18, 2009 08:43

      Hei Predikeren og velkommen hit!

      Jeg har vært og lest på bloggen din og lagt igjen en kommentar til et av innleggene dine. Jeg kunne ha lagt igjen fler. Du skriver godt og reflektert, Predikeren!

      ( Jeg skal huske å sjekke formaldehydlukt i sponplatemøblene mine fra Ikea :-))

      Fra det du skriver ser jeg at du har mange dårlige erfaringer med helsevesenet, både på egne vegne, men også på vegne av dine familiemedlemmer.

      Det var en forferdelig kommentar å komme med, den du fikk fra legen som så på anklene dine. Virkelig.

      Hva tror du er årsaken til at slike ting som du beskriver her og i bloggen din skjer i helsevesenet i dag?

      Jeg ser at du har hatt god hjelp av rå kål ( ! ante jeg ikke noe om; takk for tips!) og kvantemedisin og det er helt supert!

  3. september 18, 2009 10:02

    Jeg har gang på gang møtt leger som ikke har vært interessert i meg som pasient. Leger som ikke lytter, leger som ikke bryr seg. Leger som er mer opptatt av å bli ferdig, enn å hjelpe.

    Jeg orker ikke remse opp alle svikene her og nå, noen var grove, andre kan jeg til nød forstå i et stresset legehverdag. Livet mitt hadde blitt bedre om jeg ikke måtte sloss med legen for å bli trodd, trodd på ting jeg får bekreftet at jeg hadde rett i (bekreftelser jeg får alt fra 2 til 20 år etter at jeg først rapporterte problemer)

    Jeg har også møtt leger som forstår, eller som i det minste viser interesse for å forstå. Leger som lar meg få fortelle om problemer, og som ikke avviser at jeg har problemene. Noen av disse har henvist meg videre til andre, da blir jeg glad. Jeg forventer nemlig ikke at legen skal kunne alt, men jeg forventer at legen innrømmer at h*n ikke kan alt, i det minste ovenfor seg selv.
    Det beste er jo når legen skjønner hva problemet er, og er villig til å hjelpe, men som sagt, bare en bekreftelse på at man har et problem er bra bare det.

    Mye av problemet for diffuse symptomer er jo at de ikke nødvendigvis dukker opp på testen. Vi som er litt drevne i gamet veit at tester ikke er feilfrie, ganske mange av de er rett og slett ikke gode nok. Av og til så tester ikke testen på rett sted, eller rett ting eller til rett tid, også evner ikke legen å respektere testens svakheter.
    Konkret eksempel: Jeg er testet flere ganger når jeg var liten for matvareallergi. Intet utslag. Resultat = du tåler alt, at du blir dårlig av noe er bare innbilling.
    Jo eldre jeg ble, jo dårligere ble jeg med magen, når jeg var omtrent 25 snakket jeg med legen om mageproblemene og nevnte at jeg ikke taklet melk, jeg får helt fnatt av smaken av melk, at jeg var ganske sikker på at jeg ikke tålte melk, men det slo jo ikke ut på allergitester. Legen så på meg og sa noe slikt som at kroppen min nok hadde mer rett en testen! Det kunne godt være at jeg ikke tålte melk selv om det ikke slo ut. Hey! så kjekt å få høre (bekreftet)! Spoler vi frem noen år til så slår jeg ut på matvareinntolleranse, spoler vi enda noen år til så er vi i dag, og jeg har muligens fått enda en god grunn til å ikke drikke melk (tester avventes).

    Min drøm er at legen har lyst og tid til å engasjere seg i pasienten, ikke bare kjøre samlebånd og være fornøyd med å få løst det mest innlysende.

    • september 18, 2009 17:45

      Så bra at du er i positiv venten på prøveresultatet, Anne!

      ( Håp i hengende snøre osv :-))

      Slik jeg forstår deg synes du det hadde vært fint om legen kunne vist at legen var en menneske-lege og ikke ufeilbarlig allviter?

      Dersom det er slik :Hva kan det skyldes, tro?

      Pasienter er så ulike. Jeg har opplevd at når jeg vise tvil – eller lar pasienten delta i beslutningen av hva som skal skje videre, blir jeg sett på som en faglig usikker lege og det vil de ikke ha noe av! Om de ikke kan stole på at legen vet hva h*n gjør, hvem skal man da stole på, lissom?!

      ( Har lært meg å se ann pasientene, men det hender en tråkker feil likevel )

      Det kan være at legene har en for stor tiltro til testene som taes.

      Jeg prøver å tenke meg inn i legedagen og tenker at vi blir frarådet på det sterkeste fra «fagfolkene som skal ha greie på det» å for eksempel bare kutte ut matvarer som det ikke er påvist at man er allergisk/ her matvareintoleranse mot.

      Man kunne jo tenke seg at det ble utviklet mangelsykdommer…..
      ( For å være ærlig, og det skal man jo være, er jeg ikke helt sikker på rasjonale, men jeg antar at man er redd for ernæringstilstanden )

      Om man skal henvise videre må man ha tester som viser utslag på noe, gjerne laboratorietester eller kliniske tester.
      Det finnes en form for hieraki i hvilke tester som anbefales å taes når.
      Om fastlegen henviser en pasient uten «funn» overhodet etter å ha vært utredet med tester gjennom fastlegen, får man henvisningen i retur.

      Dersom man kunne tenke seg at man ikke skulle ta hensyn til testsvar, kun hva pasienten sier, ser jeg for meg at pasienten ville blitt glad, en hadde fått en god behandlingsallianse men jeg antar at NAV og de styrende organer for helsevesenet hadde satt seg på bakbena.

      Man gir jo diagnoser utfra symptomer og funn. Diagnoser utløser rettigheter, ofte økonomiske.

      Som doktor er det mange ting å ta hensyn til. Skulle den enkelte lege mistro testene vi har, har trygdesystemet ikke mye å holde fast i.

      Når det sies vil jeg legge til at i hvor stor grad man kan stole på testene varierer betydelig fra test til test.

      Det er en stor, men vikig jobb å sette seg inn i den enkelte prøve og hvor stor andel av de positive svarene ( de som forteller «syk» ) som faktisk betyr at pasienten er syk og motsatt. Det er altså mange prøver som kan ha en stor andel pasienter som _faktiske er syke_, men der testen viser at du er frisk.

      I tillegg vil hver test ha et definert «referanseområdet». Referanseområdet er ikke en fasit på hva som er sykt og hva som er frisk, men sier at man antar at 95% av befolkningen som ikke er syke vil ligge innenfor disse referanseområdene. Da gjenstår det 5% av befolkingen. De vil ha prøveresultat som ligger utenfor dette. Enkelte syke vil også ha resultater som ligger innenfor referanseområdet.

      Dette ble langt og kronglete, dessverre.

      Det er ikke så lett….

      Anne, personlig tenker jeg det samme som denne legen du var hos, er det noe du har aversjon mot, er det sannsynlig at du ikke skal ha det. Jeg vil vel også legge til at er det noe du har «craving» for – må ha det, bare MÅ ha det, er det nok også sannsynlig at det er lurt å holde seg unna.

      Jeg skal love deg, Anne, at mange, mange leger jeg snakker med er fortvilet over tidspresset, at de ikke får hjulpet pasienten slik de ønsker og at de «må ta unna».
      Jeg tror de færreste leger er fornøyd med en slik arbeidsform.

      Du sier at du føler deg grovt sviktet av mange leger. Det kan jeg forstå.

      Hva har skjedd fra man begynte på legestudiet til an kom i den situasjonen der man sviktet pasienten sin? Jeg antar at de aller fleste som begynner på det lange medisinstudiet har et genuint ønske om å hjelpe andre

      Hvorfor blir man lege?

      ( Det der er egentlig et helt lite innlegg…nå fikk jeg mange tanker.)

  4. Trollmor permalink
    september 18, 2009 10:32

    Hei maria.
    Fint innlegg! 🙂
    Jeg har en veldig grei lege. Har hatt den samme legen hele tiden.
    Men som legen sier, så lenge de lerde strides er det ikke lett å vite hva legene skal forslå av behandling. Tror ikke dette er en lett diagnose å forholde seg til for fastlegene. Uansett så er det viktig å lytte. Finne ut funksjonsgrad og hjelpe til så godt de kan.

    Nyland var vel den første av alle 9-10 spesialistene jeg var hos som fikk meg til å føle at han virkelig forstod.

    Trollmor lusker ut i solen. Ha en fin dag! 🙂
    klem

    • september 18, 2009 17:47

      Lytte, lytte, lytte….

      Ja, du, Troll, der tror jeg man kunne vunnet mye :-).

      Det er usigelig godt å bli forstått og bare det i seg selv føles som en liten opptur.

      Håper soldagen din var fin og velkommen tilbake!

  5. september 18, 2009 13:33

    Regel nr. 1 = Se på pasienten når h*n snakker til deg! Jeg har opplevd så mange leger som såvidt ser deg i øynene når du kommer inn på kontoret for deretter og kun se inn i datamaskinen. Den legen jeg har møtt som provoserte meg mest satt og sang trallalalala mens han skrev. Han avbrøt meg når han tydeligvis syntes jeg hadde sagt nok om saken og fortsatte å nynne mens han skrev, slik at jeg ikke skulle si noe mer. Hersketeknikk, spør du meg!
    Hver gang jeg har vært hos Kenny De Meirleir har jeg opplevd og bli sett, hørt på og kommunisert med. Jeg har fått ca 1 time hver gang (ikke 15 min), han har sett meg inn i øynene hele tiden og pratet med meg som et medmenneske.
    Mvh Rutt

    • september 18, 2009 17:56

      Hei Rutt!

      Om man har 1 time inne hos legen, er det klart at saken blir noget annerledes :-). Det tror jeg de færreste har!

      Når man går til privatpraktiserende leger, som ikke forholder seg til NAV og trygdesystemet, og der man da betaler for tidsbruken, kan man ta seg tid i langt større grad. Det er en veldig god ting.

      Å se på pasienten er en selvfølge og det du beskriver gir jo ikke akkurat en behandlingsallianse. 😦

      Hva tror du er årsaken til at denne legen gjorde slik?

      Min lege lener seg alltid tilbake i stolen, ser på meg passe avventende og lar meg bestemme tempoet. Jeg føler meg sett og tatt i mot, til tross for at han jo egentlig ikke har gjort så mye for meg, når jeg tenker meg om 🙂

      Dette er en erfaren lege. Han vet at jeg kommer til å si alt på mye kortere tid, dersom han lar meg snakke ferdig.

      Ideelt sett for mange burde kanskje konsultasjonen hos legen oppleves som en sam-tale mellom likeverdige partner, der begge sitter med info som skal deles.

      Lykke til videre i behandlingen hos Kenny De Meirleir, Rutt! Jeg forsto det slik at du nå er godt i gang.

  6. september 18, 2009 18:11

    Jeg tror at denne legen (som var en vikar for min fastlege) syntes at det var utrolig tåpelig at jeg hadde vært i Belgia for utredning, brukt masse penger på det når jeg bare hadde ME. At jeg i tillegg satte magesårfunn i sammenheng med ME, det syntes han var for dumt, derfor var han ikke veldig interessert i å snakke med meg. Det var ihvertfall dette han fikk kommunisert i løpet av noen minutter. I grunden greit for meg, jeg var ikke veldig interessert i å snakke med han heller. Så sånn sett var den nyningen totalt unødvendig.

    Jeg har da også opplevd at leger som har tidsbegrensning også klarer kunsten å se meg. Det skal ikke så mye til, og etter min oppfatning er dette fult mulig selv om man ikke har så god tid 😉

    Rutt

    • september 19, 2009 06:42

      Rutt, jeg er helt enig med deg; det skal i utgangspunktet ikke så mye til å for «se» det andre mennesket. Det vet vi alle fordi vi er mennesker selv. Jeg mente at det er mye lettere å «se» når en har god tid og ro, slik jeg kjenner det.

      Hvordan gjør vi det når vi skal «se» våre egne venner, kollegaer, barn, partner? Hvordan får vi det til i en helt vanlig, travel skvis-hverdag?

      Hvordan gjør du det selv?

      Når du opplevde at legen med tidsbegrensning «så» deg, hva var det da som skjedde i situasjonen?

      ( Det ER vanskelig å forstå at enkelte personer har behov for å vise arroganse når det er saker en ikke er enig i, eller komfortable med – og i tillegg overfor personer man ikke kjenner, slik du opplevde.)

      • september 19, 2009 10:29

        Det er ingen enkel kunst det å virkelig møte mennesker. Noen klarer dette, har det i seg, noen klarer det ikke uansett om de bruker alle de rette teknikkene. Det handler vel mye om å ha en genuin interesse for mennesket, være villig til å gi det full oppmerksomhet og forsøke å møte personen på dets premisser. Dette gjelder jo særlig hvis personen er i spesielt behov av å bli møtt som i en pasient-lege situasjon.
        Min erfaring er at dette ikke nødvendigvis handler om tid. Det er min erfaring som pasient, som mor, som venn og som kone. Jeg forstår jo at det kan være vanskelig i en stresset hverdag, men jeg syntes alikevell det er langt fra en unskyldning! Spesielt når man har valgt å jobbe med mennesker som trenger hjelp i sårbare situasjoner.
        Jeg har med unntak av få situasjoner vært heldig på min veg gjennom det norske helsevesen. Jeg har møtt endel faglig ukyndige leger som har feilbehandlet meg, men stort sett både blitt sett, hørt og tatt på alvor. Jeg har imidlertid blitt fortalt mange graverende eksempler på hvordan man kan bli totalt oversett og ignorert som alvorlig syk.
        Rutt

  7. september 19, 2009 06:32

    Hei, M. Takk for fin kommentar.

    Du spør:»
    «Hva tror du er årsaken til at slike ting som du beskriver her og i bloggen din skjer i helsevesenet i dag?»

    Tenk om vi kunne funnet «svaret » på det!
    Men likevel er det mange «småsvar» som jeg mener er med på å dra denne utviklingen i gal retning.

    Stykkpris er en ødeleggende faktor i den forstand at den kan virke korruperende. Når man bestiller en time og skjønner at «taksameteret går» etter 10 min og sluttstreken settes definitivt etter 20 min., så mistenker man at ordningen er laget etter legens inntektsbehov, og ikke etter pasientens utredningsbehov.

    Fastlegeordningen, dette at et bestemt antall leger skal få refusjon, og at disse er ment å være tilstrekkelig tilbud til befolkningen.
    Denne ordningen gir oss leger med ca 2000 pasienter hver.
    Min lege har standard åpningen «Hva kan jeg gjøre for deg?» Og hun er blid og hyggelig, men hun har aldri lest hva hun har skrevet om meg på skjermen sin, slik at en stor del av konsultasjonen går med til å innformere henne.

    Så noen minutter hvor jeg sier hvorfor jeg kommer, hva jeg vil, og vet jeg ikke det selv så er løpet kjørt. Dersom plagene ikke virker som de kan relateres til kreft eller hjertesykdom, får jeg trøste meg med at det ikke er så alvorlig!

    Jeg har lurt på, siden dette er så tydelig og uttalt prioritering hos henne, om dette er essensen i det statlige helsetilbudet : Å skille ut de plagene som alternativ medisin ikke har lov til å behandle, for å yte topp hjelp der, mens resten kan godt alternativ medisin gjøre.

    Det er jo nedfelt i Amsterdamtraktaten at alternativ medisin skal integreres med det ordinære helsetilbudet, og disse «godkjent listene» som utarbeides er jo en del av dette integreringsarbeidet. Det er bare åpenheten om dette som ikke er på plass ennå, og refusjonsordningene fra det offentlige er kanskje ikke på plass i forhold til disse listene? Eller er legene og alternativerne dårlig informert om refusjonsordninger?

    • september 19, 2009 08:55

      Takk for interessant innlegg fra deg, Predikeren.

      Om man tenker seg at trygdesystemet skulle betale for pasientens utredningsbehov; hvordan skulle dette gjøres bedre?

      Myndighetene har bestemt at man vanligvis ikke trenger mer enn 15 minutter inne hos legen, så en standarskonsultasjon ligger her.
      Dersom man er det inne hos fastlegen mer en 19 minutter og 59 sekunder, ansees man som man er en pasient med problemstilling der man har sæskilt behov for tid.

      Slik det er i dag får legen ekstra betalt dersom konsultasjonen går utover disse 20 minuttene. Likevel ikke like mye som legen ville fått betalt dersom h*n hadde brukt tiden til en ny pasient.

      ( Jeg har aldri tenkt over dette før, men jeg prøver meg…)

      Hvilke signaler gir politikerne legen?

      1. «De fleste har kvikk-fix-problemstillinger og slike problemstillinger tar per def ikke mer enn 15 minutter fra du sitter på venteværelser til du er ute hos legesekretæren igjen.»

      I praksis skal dette inkludere at legen finner pasienten frem i journalen sin, går fra sitt kontor, roper pasienten opp, pasienten reiser seg, går bortover korrioderen, hilser pent, oppretter allianse og gjensidig respekt, kler av seg, etablerer ro, kommer med sin problemstilling, snakker ut, svarer på spørsmå.
      Legen skal vurdere, diskutere, beslutte en videre plan, forklare, fylle ut nødvendige papirer.
      Samhandlingen skal avsluttes på en slik måte at pasienten blir respektert og ikke føler seg avspist eller avvist, samtidig som konsultasjonen egentlig ikke kan gå utover 15 minutter fordi det sitter noen på venteværelse som kikker på klokken og tenker at «nå er den forbannede legen forsinket – igjen; og hvilken respekt viser legen for meg i dette?!»

      Det er ikke lov å la konsultasjonen starte før pasienten er kommet inn på kontoret. Det vil si; dersom man skal se på notatene FØR pasienten kommer inn til legen, må man logge ut og inn på journalen og man må legge det inn i den tiden som er igjen mellom forrige og neste.

      Slik er det ofte i det virkelige livet.

      2. «Den tiden som går utover 15 minutter, i praksis altså ca 10 minutter, det vil si den tiden som legen bruker til «å la ting ta litt tid», er mindre verdt enn den tiden der h*n presser inn en ekstra pasient. »

      Dette er en kanskje samlebåndstenkning. Flest mulig pasienter igjennom systemet i løpet av kortest mulig tid.

      Det er slik hele velferdssystemet vårt er bygget opp. Kostnad-nytte-effekt.

      Ingen i det politiske system snakker om «å ha tid til omsorg».

      Nå er jeg kanskje kommet litt ut på viddene og jeg burde kanskje heller laget dette som et eget innlegg?

      Kan hende har du rett i dine observasjoner av din lege; det er hjertesykdommer og kreft hun er opptatt av å utelukke.

      Jeg tror likevel ikke det er essensen i det statlige helsetilbudet å skille ut disse sykdommene fra de som faller utenfor den gamle «kvakksalverloven». Helsevesenet tar seg jo av så veldig mange fle tilstander enn det disse står for.

      Ofte tror jeg man tenker «utelukke det alvorlige» og » la tiden jobbe» på den måten at mange vondter og uvelheter går over av seg selv og er borte neste gang man oppsøker legen.

      EU har ønsket å innlemme flere alternativmedisinske disipliner i sitt helsevesen, som du sier.
      Slik jeg har forstått det skulle man i Norge se på hvilke alternative behandlingsmetoder som har effekt og hvilke som ikke har det.

      Den gang dette var under utarbeidelse studerte jeg homeopati, så jeg husker godt gleden over denne vendingen!

      Nå vet jeg ikke hvem som har kommet med på denne refusjonsordningen eller om det er opprettet refusjon i det hele tatt for noen av de gruppene som ble foreslått innlemmet.

      Det vet kanskje du noe mer om?

      Opplys meg gjerne!

      ( Tigern; DETTE er hva jeg kaller en lang kommentar :-))

      • Kåre permalink
        februar 11, 2011 12:24

        ”Myndighetene har bestemt at man vanligvis ikke trenger mer enn 15 minutter inne hos legen, så en standarskonsultasjon ligger her.”

        Hjertelig takk for infoen Maria!

        Har irritert meg nok en gang på at legen fremstår som han har stykkpris i tankene og vil ha deg ut døren fortest mulig. Forstår sammenhengen bedre nå.

        Hva med å endre ”timebestilling hos legen” til ”kvarterbestilling hos legen”. Eller kanskje en lett synlig informasjonsplakat, som gjør oppmerksom på at myndighetene har satt 15 minutter som tidsramme for hver pasient?

        Tror det er mange som hadde fått en aha opplevelse av denne informasjonen. Tror også de fleste ville slått seg til ro med at denne tidsrammen er bra for fellesskapet.

        Hilsen Kåre

        • anonymica permalink
          februar 11, 2011 14:22

          Hvis du føler at du trenger mer tid hos legen din, kan du bestille en dobbelttime. Det pleier ofte jeg å gjøre, og jeg opplever da at legen min tar seg god tid.

  8. september 19, 2009 09:08

    Jeg håper at Bjarne Håkon Hanssen, dersom han skulle fortsette som helsepolitiker, og hans ekspertgruppe, leser noen av kommentarene vi kommer med her inne.

    Jeg har lenket inn til hans samhandlingsblogg og håper at kommentarer fra dere vil gjøre at når det i neste runde settes fokus på «kvalitet» i helsereformen, taes også med «tilstedeværelse» som kvalitetsparameter.

    Jeg vil også legge til at om det ser ut som om jeg forsvarer all helsepersonells fremferd, er det ikke slik. Jeg er pasient selv og har også møtt mye krenkende og uvettig oppførsel og behandling, slik mange beskriver.

    Jeg forsøker å få frem flere sider, for å forstå hva som skjer, men aner ikke om jeg lykkes.

    By the way – jeg ser at det i løpet av de siste 2 dagene er 110 treff på dette ene innlegget. Det tolker jeg som at temaet engasjerer. Det er bra!

  9. emanon permalink
    september 19, 2009 10:46

    De aller fleste leger er vel ikke dumme like lite som pasienter er troll. Jeg pleier å henge meg opp i overskrifter…

    Vi har fokus på alt som ikke funker, og det er sikkert greit, men i lege/pasientrollene funker vel vanligvis det meste?
    Det skrives lite om ting som funker, eksempelvis taxinæringen i Oslo opplever tidvis mye pepper, men det er tusenvis av passasjerer som daglig kommer frem til avtalt tid og pris, og gamle kjærringer blir hjulpet både ut av bil, og inn i leilighet.

    Ingen skriver særlig mye om slikt, det er ikke interessant.

    Det er opp til de ulike virksomheter etterhvert, å måle kundetilfredshet. Det burde leger også gjort, når de møter negative medieoppslag – de kunne sagt at 90 % av mine kunder er fornøyd, de kunne sagt at de resterende var fornøyd, selv om de ikke kunne hjelpes – sånne ting, dokumentert at det ikke er så ille som man kan tro når man leser avisen.

    Det er klart at diffuse plager er vanskelig å behandle. Det er vel derfor de er i kategorien «diffus».

    Vi har, de fleste av oss – opplevd leger som ikke har vist den «nødvendige» sympati eller empati eller hva vi nå enn venter. De «lytter» ikke – og det er kanskje riktig, fordi de har hørt samme historien tidligere, det er en influensaepidemi, det er klart de ikke nikker like empatisk på den nittiandre pasienten, selv om den nittiandre pasienten sannsynligvis mener at h*n’s situasjon er unik.

    Selv om vi har møtt leger som ikke viser den nødvendige omsorg, så har de fleste av oss en lege som vi er fornøyd med?

    Jeg mener, vi har vanligvis den fastlegen vi har valgt? (Hvis vi ikke bor i Aremark eller noe)

    • september 19, 2009 17:05

      Vi skulle nok har blitt flinkere på å evaluere hele helsevesenet, emanon. Både brukerfornøydhet og resultater.

      Jeg har opplevd mange ganger å få høre fra pasienter at
      «Jøss, så bra dette var! Raskt, effektivt og god service. Det står jo noe helt annet i avisene. Vi burde skrive leserinnlegg om dette!»

      Ja, det hadde vært fint, sier jeg. Det er sjelden kost å få ros!

      Og tenker at noe innlegg blir det neppe.

      Jeg tenker at dess mer vi kan behandle, dess mer penger vi bruker på helsesektoren, dess mer ser det ut som om pasientene er misfornøyde. Det skapes en forventning om at når vi KAN behandle ditt eller datt, eller en slik eller så maskin eksisterer, så skal vi behandle eller vi skal kjøpe inn.

      Det er kanskje en annen diskusjon?

  10. emanon permalink
    september 19, 2009 10:57

    Rutt, der oppe et sted:

    Du sier at du har blitt feilbehandlet, men at du har blitt sett.
    Jeg er mann, jeg hadde valgt det omvendte hver gang, kuren fremfor å «se meg!»

    Dessuten sier du at leger har valgt å arbeide som leger, og derved bør ta seg tid til å SE! pasienten.

    Leger har valgt å arbeide som leger, IKKE under et regime. Et sånt tjueminuttersregime

    • september 19, 2009 11:29

      Med dette mente jeg absolutt ikke at jeg heller ville bli sett enn å få en kur! Hvis en lege kunne tilbydt meg en kur hadde det vært totalt likegyldig om han «så» meg!!
      Jeg blir «sett» mer enn nok på andre arenaer, trenger ikke legen til dette heldigvis :-).
      Mange opplever og IKKE få adekvat behandling og hjelp fordi de ikke blir «sett», tatt på alvor og det er alvorlig.

      Jeg sa heller ikke at leger bør ta seg tid til å «se». Jeg sa at det er fult mulig å «se» pasienten, selv under et 20-min-regime, da jeg mener at dette er en egenskap som ikke har med tid å gjøre.

  11. september 19, 2009 11:22

    Jo, det har absolutt noe for seg! Kommunikasjon og adferdslære er essensielt i alle yrker hvor man skal danne et hjelpeapparat for mennesker i kriser. Og jeg tror at alle har noe å lære av det.
    Jeg sa ikke at noen «aldri vil få det til», men at noen ikke mestrer dette på tross av at de bruker de rette teknikkene. Jeg mente at de som ikke har en genuin interesse for mennesket, et genuint ønske om å møte mennesket der det er og med en gjensidig respekt kan bruke alle innlærte teknikker, men alikevel ikke klare å etablere denne sam-talen.
    Jeg tror også at talentet ligger i personlighet og styrkes bedre gjennom egne erfaringer enn akademisk læring. Med dette mener jeg ikke at spesifikke fag skal tas ut av medisinstudiet!

    • september 19, 2009 12:00

      Det var bra!

      Jeg tolket deg altså feil når du sa «noen klarer det ikke uansett om de bruker alle de rette teknikkene».

      Jeg tror jo at det er helt nødvendig å se på alle deler og sider problemstillinger som denne.

      Rammene må være på plass i alle ledd; det må være vilje, det må være kunnskap og det må være tilstrekkelige ressurser, både i form tid og penger.

      Jeg har sett mange menneske-leger som har en genuin lyst – og evne, til å møte sine pasienter. De klarer det likevel ikke hver eneste gang, hver eneste dag, nettopp fordi de er mennesker og feilbarlige.

  12. september 19, 2009 14:15

    Det sisste her, om fagkompetanse er nok, eller om man også må ha en genuin lyst til å møte dem det gjelder, bringer opp et gammelt vondt minne.
    Jeg tok gr.fag spes.ped. og klassen hadde fått tilbud om å følge en spesialklasse i gymnastikk.
    Jeg møtte opp første gangen, men tilbudet ble trukket, fordi det ikke møtte flere.
    Klassen ble spurt om hvorfor de ikke møtte, og en av elevene svarte : » Jeg syns de er så ekle, så jeg vil ikke ha noe med dem å gjøre i gym, da må jeg kanskje ta på dem.»
    Jeg innrømmer at jeg ønsket at hun måtte stryke til eksamen.

    • september 19, 2009 17:08

      Dette dreier seg om «egnethet», en svært viktig del av et praktisk studium og noe man skal evaluere ved utplasseringer.

      Det kan høres ut som om denne personen aldri skulle blitt uteksaminert, ja….

  13. Lymefreak permalink
    september 19, 2009 19:15

    Det finnes vel dyktige og ikke dyktige leger, slik som det gjør i alle andre yrker.
    Men går det an å bli for dyktig i sin tro på seg selv??

    Min fastlege var best i sitt kull fra medisin studiet. Han var utvilsomt dyktig og kunnskapsrik. Han var svært ærgjerrig og satte sin ære av å lage gode henvisninger til spsialistene. De skrøt og sa jeg var heldig som hadde han til lege.
    Ingen ble henvist før de var skikklig utredet av fastlegen og henvisningen var svært god.

    … Men da jeg begynte å snakke om usikre flåttprøver og utlandet, ble jeg avvist på det sterkeste. Jeg hadde 5 negative Elisa tester og jeg hadde garantert IKKE borreliose.

    Jeg skiftet lege, han stilte seg åpen og sa OK la oss prøve. Blodprøvene fra SIV og tyskland kom tilbake positive.

    konkl. Jeg vil heller ha en lege som gjør det middels i studiet og som kanskje ikke er helt up to date. Han vil forhåpentligvis henvise meg en gang for mye, for sikkerhets skyld. Om enn bare for mitt ønskes skyld…

    Vi er mange pasienter som kan skaffe oss kunnskap om egen sykdom, og utfordrer derved legens autoritet.

    Er det et problem?
    Min lege visste ikke hva western Blot og Immunkompleksserologi var…og mente det derfor bare var tull å ta disse prøvene for flått.

    Er det mye prestisje blant leger og spesialister. Får en lege dårlig rykte blant spesialister hvis henvisningene ikke er til toppkarakter?

  14. lars permalink
    september 19, 2009 21:37

    hei maria, du traff også meg med ditt innlegg.

    Jeg tror det handler om ydmykhet og å innse at man ikke forstår alt. Som du sier har historien vist at alvorlige organiske sykdommer er blitt sett på som hysteri,stress osv. Jeg forstår derfor ikke helt denne arrogansen som endel leger omgir seg med…er de historieløse?…jeg savner vurdering av helheten, symptomer, sykdomshistorie osv…..jeg har vært innlagt på sykehus og jeg oppfatter f.eks. legevisitt som en anakronisme (alt er sentrert rundt legen og avsigelsen av «dom»)…det burde hete pasientvisitt…og pasienten burde være i fokus, ikke legen…vel, nå drar jeg alle over en kam, og ME/CFS pasienter er nok spesielle «ofre» idenne sammenheng, kreft pasienter opplever nok virkeligheten annerledes…

    • Trollmor permalink
      september 19, 2009 21:54

      Hei Lars.
      Jeg har vært innlagt på sykehus med ME diagnose, p.g.a. sterke nakkesmerter og sviktende bein og jeg har vært innlagt p.g.a at jeg hadde forstadiet på kreft og måtte opereres. Gjett når jeg fikk verdig behandling?
      Og gjett når jeg hadde det vondest og sterkest smerter?

  15. lars permalink
    september 19, 2009 22:04

    trollmor,
    jeg behøver ikke gjette…jeg vet svaret..har vært der selv…

    ironien i det hele er at det kanskje er kreft leger (re. studie på Haukeland) som kanskje åpner øynene til medisin verdenen om hva slags lidelse endel pasienter under ME/CFS paraplyen faktisk har…

  16. september 20, 2009 08:48

    Hei M,
    takk for fyldig og godt svar!
    Jeg vet ikke om konsultasjonene stort sett, for de fleste, har tilfredsstillende lengde. Jeg vet bare at jeg i en periode bestilte dobbelt time, for å sikre meg tid nok til å drøfte både symptomer, mulige undersøkelser og de sykemelding/navpapirer som var aktuelle, mens jeg nå kun bruker fem min. som i sin helhet går ut på å ordne papirene til NAV, for plagene mine bruker jeg Kvakksalverne, slik hun ba meg om.
    Når jeg tenker at stk.pris og fastlegeordning korruperer, er det fordi fastlegen får et fast beløp pr pasient i året enten pasienten er frisk eller syk. Den økonomiske motiveringen her er dermed å ha så mange pasienter som mulig, for å sikre et høyt fast utkomme, uansett pasientens helsetilstand.

    De kinesiske «barfot» legene hadde en liknende ordning, men med en sterk motiveringsfaktor til beste for pasientens helse, ved at de kun fikk betalt for de friske pasientene.Skulle legen tjene mer, måtte han få dem friske, eller i så god bedring at pasienten var fornøyd.

    Det er sikkert ikke gode nok systemer noen av dem, men de viser at man kan med fordel benytte disse økonomiske motiveringsfaktorene slik at de støtter bedre opp om pasientbehandlingen.

    Angående journalen er det kanskje ulike krav til de ulike yrkesgrupper? Som lærer kan jeg ikke ha foreldresamtaler, eller tverrfaglige møter uten å kjenne elevens journal. Det forventes at den ajourføringen gjøres på forhånd ved planlagte konsultasjoner, og at den er forventet å være en effektiv og nødvendig presisering av elevens tilstand, tiltak og evalueringer.

    Det virker ikke tillitsskapende å ikke» ha peiling på» hva man feiler etter ett års sykemelding. Og når legen da skummleser på skjermen hva hun selv har skrevet tidligere, konsultasjon for konsultasjon bakover, blir det svært preget av raske kjappiskonklusjoner. Derfor lurer jeg litt på hva kravene er for pasientjournaler? Kanskje det bare er min lege som ikke tar seg den tiden som skal brukes til dette?

  17. september 20, 2009 20:47

    Jeg tror jeg bare svarer forløpende nedover her: det blir litt rotete her inne ser det ut til:

    LYMEFREAK: Takk for gode spørsmål; jeg ble inspirert til å skrive litt om et av spørsmålene du stilte : https://mariasmetode.wordpress.com/2009/09/20/lege-til-salgs-%E2%80%93-kan-ogsa-brukes-som-kelner/

    Om henvisningene er dårlige blir ikke det sett på med blide øyne. Årsaken til det tror jeg ar at spesialistene skal jo også prioritere hvem som skal raskt inn til videre vurdering og hvem som kan vente. De ønsker også en effektiv tidbruk, slik at om det står lite i henvisningene om hva som er gjort, må man bruke mye tid på å lete frem dette senere.

    LARS: Du har absolutt rett! Det burde hete «pasientvisitt». Jeg kan forsikre deg om at en slik visittrunde, i alle fall for meg, føles litt «rar» ut. En hale med mennesker etter legen, som ser ned i papirene, kikker ned på pasienten og skal komme med en avgjørelse. Den 14ende i løpet av den siste timen.
    Jeg kan heller ikke egentlig forstå denne historieløsheten….

    PREDIKEREN: Fastlegen får stykkpris for det antallet pasienter legen er villig til å ta ansvar for. Det er en øvre grense for hvor mange pasienter som en lege kan ha på «sin liste». En lege kan likevel ikke ha flere på sin liste enn at ventetiden er «akseptabel». Jeg er ikke helt sikker på hva som er regnet for «akseptabel» ventetid, men jeg tror den vil ligge på 2-3 uker.
    Noen fastlegen har mange på sin liste. Det behøver ikke følge at dette er sn stresset lege med dårlig tid og liten interesse. En av Norges mest populære lege, Dr. Skavland, er et eksempel på dette. En lang liste kan også skyldes at legen har et nærområde med mange unge og lite syke mennesker som trenger lite legetid.

    Det kan _absolutt_ være at det er en lege som vil tjene mest mulig på sine pasienter, som ikke har særlig interesse utover dette. Jeg husker veldig godt jeg var i utplasserning som sisteårstudent hos en almennlege som hadde dette på agendaen. Det tok ikke mange dagene før jeg selv satt der med 4 pasienter i timen. Galskap!

    Jeg har inntrykk av at de kvinnelige legene tiltrekker seg de pasientene som lett oppfattes som de «tyngste» de mest resursskrevende; de med diffuse symptomer, kvinnene, de eldre, de med psykiatriske lidelser.

    Mennene, de som vil ha det klare svaret på få minutter, som emanon her oppe, oppsøker mannlige leger og mannlige leger kan da io teorien altså ha flere pasienter på sin liste og ha like god eller dårlig tid som sin kvinnelige kollega.
    ( Dette har jeg ikke statestikk på, det hadde vært interessant å se om dette hold vann.)

    På den annen side; om det er penger i seg selv man er ute etter, oppdager man ganske raskt at man kunne tjent dem mye enklere og på langt kortere tid i en annen bransje ;-).

    Jeg er ikke sikker på hva du mente med «hva kravene er for pasientjournaler»?
    Jeg mener at den tiden i løpet av sin arbeidsdag som legen kan bruke til å sette seg inn i pasientens journal skal foregå med pasienten i rommet. All annen tid er ubetalt – gratisarbeid, bortsett fra når det kommer til innhenting av opplysninger i forbindelse med trygdesaker etc

    Den som jeg har oversett; rekk opp hånda!

    ( Puhh…litt susete nå. Takk for interessante diskusjoner, jeg lærer både det ene og det andre!)

  18. september 20, 2009 21:41

    Takk for godt svar.
    Angående journalene, jeg prøvde å si at i læreryrket har vi klare regler for elevjornalene. Jeg trodde kanskje at legene også hadde klare regler for pasientjournalene.

    Det beløpet legen mottar pr pasient pr år er vel ment å være betaling «for noe»? Som kontorarbeid, ajourføring av journaler mm.

    Er virkelig pasientjournalen ment å være både lest og ajourført innenfor de 15 min. med konsultasjon?
    Jeg ser av spesialist timer jeg har vært på, at spesialisten leser inn en oppsummering av konsultasjonen etter at konsultasjonen er ferdig. Da oppleves det ikke som om den type kontorarbeid taes fra konsultasjonstiden

    Uansett, det var dette jeg tenkte på da jeg nevnte pasientjournalen.

  19. Annonym permalink
    oktober 1, 2009 23:26

    Jeg er nå diagnostisert med M.E fra en spesialist. Henvisningen fikk jeg fra et annet helsetilbud jeg mottar. Hos min lege finnes ikke denne diagnosen. Alt jeg nevner er «psykosomatisk». Jeg har revet en sene i armen. Dette er psykosomatisk. Ryggproblemene jeg har hatt siden jeg ble sparket i ryggen på ungdomsskolen, som min tidligere kiropraktor karakteriserte som skiveutglidninger, er også psykosomatiske. Jeg har blitt medisinert med mye psykofarmatika, basert på uklare lidelser jeg ikke har fått bekreftet hos verken psykolog elle psykiater. Bare fordi jeg har en person i familien med lidelsen. Disse medikamentene har jeg blitt svært dårlig av. Jeg er tydeligvis allergisk mot medisinene, men jeg har måttet gå igjennom mye kjemisk lobotomering, bare for å finne ut at lidelsene de gav meg ikke stemte. Mine nærmeste kunne fortalt dette for lenge siden, jeg har prøvd.

    Men nå har jeg altså en diagnose. En ny diagnose.
    JEg har fått med meg at M.E er en utelukkingsdiagnose. Ingen av prøvene som nevnes er tatt. Jeg tenker hele tiden. «ja, men jeg er jo ikke såå syk som en med M.E», hvorfor tar de ikke prøver?

    Min bestefar var lege. Hans motto var heller 100prøver for mye enn én for lite. I 50år lange karriere som lege, hadde han ikke en eneste feildiagnose. Legene i dag har ikke tid til dette, og derfor blir mennekser kastet frem og tilbake i systemet i lange tider. Hvilke prøver bør jeg få tatt? jeg føler at diagnosen ikke er rett. Jeg fikk diagnosen etter 1,5timer med dialog hos en fremmed, og ble sendt ut med et par brett epilepsimedisin.
    Jeg har ikke epilepsi. Epilepsimedisinen var noe de forsøkte der jeg var.

    Nå har jeg fått beskjed om å være aktiv. Men styrketrening skal jeg ligge unna. Jeg skal gå tur, sykle og svømme. Siden jeg sliter med knær har jeg måttet unngå å svømme, sykle og gå tur siden ungdomsskolen. Jeg elsker styrketrening, og det er godt å trene dette, så lenge jeg tar det rolig med økninger. Jeg skal gjøre ting fordi det visstnok er bra for meg (jeg blir liggende langflat etterpå), og om noe er lystbetont har det ikke noe å si.
    jeg får også beskjed om å meditere. Å bli frisk kan jeg ikke bli på egenhånd. Jeg skal bare ta det med ro og vente.

    Beskjedene er overlappende. Og min lege på sin side hevder at det meste er psykosomatisk. jeg må bare ta det med ro og hvile.

    Jeg går ikek til lege lengre, ikke til spesialister heller. Jeg føler meg ikke bra når jeg er der, siden jeg sees på som en hypokonder. Psykosomatisk er påtenkt, fordi jeg «stresser for mye». At jeg «stresser for mye» skal enkelt kureres ved at jeg «stresser ned». Siden ingen kan hjelpe meg i helsevesenet, har jeg ingenting der å gjøre. Det er håpløst, når man tenker over det, men likevel står jeg opp hver dag og tenker, «i morgen blir det nok bedre».

    Får bare håpe jeg ikke gror fast i NAV-labyrinten underveis.

    • oktober 2, 2009 13:49

      Det høres ut som om du har hatt mange opplevelser som ikke har vært bra for deg og som du godt kunne vært foruten, Anonym. Det er triste saker.

      Du sier «Ingen av prøvene som nevnes er tatt. Jeg tenker hele tiden. “ja, men jeg er jo ikke såå syk som en med M.E”, hvorfor tar de ikke prøver?»

      Jeg vet ikke hva som er gjort av utredning hos deg, men det er et visst sett av blodprøver og andre undersøkelser som skal gjøres i utredningen av «utmattelsestilstander» for å skille den ene tilstanden fra den andre.
      Slik ME oppfattes av de fleste i dag, er ME blitt en «utelukkelsesdiagnose».

      Det er stor forskjell på pasientene som har ME og graden av symptomer. Noen er helt sengeliggende, i mørkt rom og tåler svært lite stimuli før de blir alvorlig syke, andre kan fungere bedre og være noe i arbeid.

      Jeg har trent mye før, elsker det, men må nå dessverre dempe ned min fysiske aktivitet, da jeg blir syk i ettertid. Jeg gir sjelden direkte råd, men vil likevel si deg at det er viktig at du ikke er i så stor aktivitet at du blir syk etterpå. Du har da trent for hardt. Min personlige erfaring er at jeg ble sykere etter som tiden gikk når jeg trente; ikke friskere, som jeg hadde blitt forespeilet.

      Selv har jeg meldt meg inn i ME-foreningen. Der fikk jeg en del god informasjon. Jeg har lagt ut lenke på høyre siden på denne bloggen.

      Jeg planlegger etterhvert å legge ut definisjoner på ME, hvordan utmattelsestilstander skal utredes, og trygderettigheter som følger diagnosen.

      Lykke til, Anonym! Du ser her inne at du ikke er alene, og det kan av og til være godt å vite.

    • Tone permalink
      februar 13, 2011 23:35

      Stå på Anonym, klem:-))

      Det du har opplevd må vel karakterieres som mobbing eller?.
      I disse dager er det fokus på mobbing i skolevesenet, men det er ikke bare der mobbing skjer.
      Dessverre forekommer mobbing også på arbeidsplasser, og i tilfeller mot pasienter enten ubevisst eller bevisst etter hva som kommer frem her eller ute i media?.

      Jeg drister meg og linker til arbeidstilsynet for definasjon av mobbing:

      http://www.arbeidstilsynet.no/artikkel.html?tid=206964.

      Helsetilsynet har ved anledninger presisert i media at leger må tenke på hva de både sier og gjør i forbindelse med forskjellige saker.

      Vet ikke om denne er fortsatt up-to-date…men passer kanskje:-)

      http://www.legeforeningen.no/assets/etikkregler.pdf

      Ellers har jeg 99% vært heldig og fornøyd med leger jeg har møtt, men som mange har påpekt så er tiden knapp og med press på tid, effektivitet, løsninger og legens skrivearbeid så kan det fort bli misforståelser,feil og stress i et tungt rigid organisert system.

Trackbacks

  1. Lege til salgs – kan også brukes som kelner! « Marias Metode
  2. Min tarm, min tarm -et Dronningrike for min tarm! « Marias Metode
  3. System-menneske « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: