Først – gjør ikke skade

Ganske så kort tid etter at jeg kom inn i denne verdenen av pasienter oppdaget jeg at mange var svært misfornøyd med hvordan de hadde blitt møtt av sin lege.

Hva kan man forvente av en lege, sånn egentlig?

Hippokrates, legekunstens far, sa Primus non nocere, først, gjør ikke skade.

I audiotoriene på gamle Rikshospitalet lærte jeg i begynnelsen av medisinstudiet å legge meg på minne Hippokrates ord « Aldri skade. Av og til helbrede. Ofte lindre. Alltid trøste.» Dette skulle være vår ledestjerne når vi kom ut på den andre siden og skulle praktisere som leger.

Å ikke bli sykere eller skadet og å få trøst er altså minste forventning en kan ha som pasient til sin lege.

Jan E. Hansen spør i en kronikk i  Aftenposten «Hva med litt trøst?» og sier «Jeg kan kanskje ikke helbrede deg, men vil gjerne gi deg et glass vann» og «Vi tror vi kan redde hverandre, men slutter derfor å trøste den som ikke kan reddes.»

Jeg vil legge til for pasienter med såkalte diffuse symptomer  «… den man tror ikke kan helbredes»

«Skade» i Hippokrates tid var nok konkret ment. En allmennpraktiker skulle ikke begynne med kirurgiske inngrep, sånn uten videre.

Kan man skade pasienten ved å ikke lytte til hva som blir sagt? Bryter man da eden en har avgitt?