Skip to content

Gråtende autopilot

september 14, 2009

Inni meg gråt jeg.  Jeg lurer på om spesialisten så det?

Denne timen hadde jeg gruet meg til. Det var noe annet enn å gå til hjertespesialisten, EEG-taking, alle blodprøvene. Denne spesialisten skulle liksom oppsummere funnene.

Han, vennlig, interessert. 15 minutters intens utspørring; «Diagnose er ikke så mye å lure på, er det vel? Har du selv tenkt på hva det kan være?»

Jeg snor meg unna og vil ikke si noe om hva jeg tror. Syk, og at det er noe som ikke stemmer, til tross for at blodsukkeret, hormonprøvene og jernstatus er fint, har jeg kjent på i mange år. Enda en gang med en som avviser med at – det går nok over, orket jeg ikke tanken på. Så jeg sier lite, men litt mer om hvilke symptomer jeg har.

Han ser på meg med et granskende og undrende blikk: «Hvordan du har klart å studere medisin med dette i kroppen, er vanskelig å forstå. Du studerte i Oslo også? «.

Nikke og svelge og gråte inni. Endelig en som har en viss anelse om hvordan det må ha vært og er. Endelig bli «sett».

» Jeg har alltid bare satt på autopiloten. Jo tyngre, dess mer innbitt autopilot. Og så ligge etterpå. Ville ikke være syk. Kunne ikke. Det var ikke rom»

Nå må det bli rom, skape rom. Jeg må vende skuta.

Det må være «lov» å slå av autopiloten nå?

Advertisements
12 kommentarer leave one →
  1. september 14, 2009 14:14

    *klem*

  2. september 14, 2009 14:30

    Åååå…tusen takk, Anne!

    Nå ble jeg så overrasket og så glad at jeg felte en liten tåre, jeg :-). Den klemmen trengte jeg.

    *Klem tilbake*

  3. september 14, 2009 15:34

    Stor klem fra meg også!

  4. september 14, 2009 16:53

    Den autopiloten altså! Tror den har en egen autopilot inni seg, som går på når man prøver å slå autopiloten av selv…
    Sender en klem og gode tanker i din retning 🙂

  5. september 14, 2009 16:56

    Hege Renate; den klemmen var veldig fin.
    Takk!

    Jeg føler meg litt rar inni nå, på en måte.

    Ambivalent.

    Det var godt å endelig komme til noen som så igjennom «jeg fikser det, jeg».
    På den annen side; det innebærer at jeg ikke har noe «trivilelt» , som et ben som kan gipses, eller at jeg kan få en pille som kan trille og ta bort det som er ille.

    Hva skal jeg nå gjøre?
    Hva skal jeg si til alle de som ikke vet, som ikke har sett en flik av den Maria jeg «egentlig» er ( akkurat nå :-)). De som forventer at autopiloten er på, som forventer 100?

    Jeg må nok gå noen runder med meg selv. Noen runder jeg antar alle som får en diagnose de ikke ønsker seg.

  6. september 14, 2009 17:03

    En autopilot som automatisk slår på autopiloen….

    Hehehehe…Tante Grønn, du har sikkert rett.

    Jeg får slå meg til i slow-boaten sammen med deg, antar jeg.

    Takk for klemmer og gode tanker; det varmer!

  7. september 16, 2009 19:36

    Oi, nå ble jeg satt ut litt her; har tatt en titt rundt hos deg og tenkte ikke på at du….at du faktisk studerte mens du hadde ME og ikke ble syk etter du var ferdig.

    Utrolig imponerende men samtidig veldig trist at du er rammet. Håper inderlig du blir frisk slik at du får utøve legegjerningen din :0)

    Godt og gjenkjenbart å lese det du skriver for ei som ikke kom så langt som å få den ønskede utdannelsen.

    Klem

  8. september 16, 2009 20:27

    Emme; tusen takk for hyggelig og omtenksom kommentar! Jeg blir glad for at du har tatt en kikk rundt her inne.

    Jo, jeg studerte mens jeg var syk.

    Jeg unner ingen den følelsen jeg fikk når jeg leste det samme om igjen og om igjen uten å forstå ordene som sto der. Ikke forstå sammenhengen, som om det var et fremmedspråk. Til slutt følte jeg meg ganske dum, til tross for at ingen andre merket hvordan det var fatt og jeg selv visste at jeg egentlig ikke var dum.

    Jeg har sagt det noen ganger; hadde det «bare» vært kroppen, så kunne jeg blir kjørt frem og tilbake i bil og dratt opp bakkene/trappene rent fysisk ( slik som hele det siste året har foregått). Men å miste hjernen, det er liksom ikke så mye en kan kompensere med, følte jeg.

    (Bortsett fra en velutviklet logisk evne og evne til å sette sammen de enkelte små ting til å bli et større bilde, da :-).)

    Om du ikke fikk den ønskede utdannelsen, kan hende er det noe annet du vil gjøre når du blir friskere? Kan hende kan du bruke erfaringene du har gjort deg nå til noe som er bedre? Kanskje blir du kjempegod på å leve NÅ?

    ( Det er nemlig sabla vanskelig å få til og den som får det til har et fortrinn der ute i verden. Tenk på det!)

    Tusen, tusen takk for lykkeønskinger! Emme; jeg ønsker også deg alt godt.

    Tillegg: Emme; jeg har lest på den fine bloggen din og det ser ut som om du både er flink til å samle informasjon på en oversiktlig måte OG i tillegg er god far/mormor. Jeg skulle ønske jeg klarte å strikke som det du klarer! Hvordan har du tålmodighet til slikt?

  9. oktober 2, 2009 13:53

    Jeg er ikke så veldig tålmodig som det kanskje virker som ;o) hender rett som det er at strikketøyet havner *en viss plass* men det er noe av det jeg orker gjøre når jeg sitter iro, og det gjør jeg jo ganske så titt…

    Det jeg IKKE er flink til er å bare sitte uten å gjøre noe som helst, må strikke el lese, selv når TV’n står på om kvelden (kan ikke lese da foressten, ikke med lyden av TV’n i bakgrunnen), blir så rastløs av å ikke gjøre noe.

    I.o.m. at jeg er på beina hver dag så kjeder jeg meg når jeg ikke er god nok til å gjøre *nyttige* ting og da er strikk og pc’n god å ha ;o)

    • oktober 2, 2009 16:00

      Halve slekta min er håndarbeidsfreaker, med det som for meg fremstår som uendelig av tålmodighet.

      Selv har jeg klart en halv genser før min mor måtte ta over *ler*

  10. Vicky permalink
    oktober 18, 2009 14:22

    Nå farer jeg over sidene dine! Og ser deg stadig tydeligere.

    Synes veldig synd på deg, jeg vet du må ha kjempet fryktelig for å greie det. Du har vist styrke!
    Supergod klem fra meg også. To forresten!

    Jeg syntes også at det å miste hjernekapasiteten var verst.
    Aldri har jeg vært så glad for IQ-testen jeg tok en gang under rehab…
    Nå, etter tre år, har tenkeevnen vendt mye tilbake dit den hører hjemme, mens resten av kroppen ligger i ruiner. Hjernen min virker i litt lenger tid om gangen iallfall. Etter en liten stund kortslutter den, men det GÅR framover.

    Nå kan jeg faktisk snakke engelsk igjen! Og litt russisk. Spansk er det verre med, for det har jeg aldri lært….!

    Så det er håp! Jeg er ikke dum lell.

    Kjempespennende med ny forskning! Nå skal du se at du greier å henge med på den, du har et godt utgangspunkt.

    Og husk, dere leger er viktige på disse bloggene. Tragisk at du er rammet! Men du kan gjøre noe virkelig viktig likevel. Om du så bare ligger i senga med pc på magen, yter du samfunnet masse positivt. Takk, Maria!

  11. Sunny permalink
    oktober 18, 2009 15:46

    Hei igjen 🙂

    Jeg støtter meg til Vicky over her, det er helt tydelig at du har slitt mye, som mange av oss. Har lest dette innlegget før tror jeg, men nå fikk jeg tårer i øynene av ordene dine. Kanskje det er pga siste ukens berg-og-dal-bane etter publiseringen av XMRV-dataene. Det både gir håp og er skummelt på en gang. Men ordene dine traff meg hvertfall, jeg har så lyst å vise bloggen din til alle jeg kjenner, «se her, hun klarer å sette ord på det jeg har prøvd å forklare i årevis», og få folk til å forstå.

    Jeg tar meg ofte selv i å tenke at jeg skulle ønske jeg kjente noen som har det som meg. Det er litt trist å tenke på at de som kjenner meg best, de kjenner meg ikke likevel. Har tilbrakt siste uken hos mamma og pappa i hjembyen, og formen min bare synker som et lodd. Var på et kjøpesenter med dem igår, og det var rett før pappa måtte bære meg ut igjen da vi skulle dra hjem. Mamma har operert kneet sitt, og bruker krykker. For første gang i livet mitt har jeg seriøst vurdert å låne en av dem, og kjent på den delen av meg som begynner å fatte hvorfor noen ender opp i rullestol.

    Jeg vil ikke ende opp i rullestol! Men hva kan jeg gjøre for å bedre formen min, når jeg ikke vil vente på at «det skal gå over»? Har jo prøvd LP, og det førte bare til at når jeg endelig ga meg selv lov til å føle på kroppen i to sekunder, så ble jeg kjempesyk. De første mnd svevde jeg på en rosa sky, men så etter 4-5 mnd begynte infeksjonene å strømme på. 1-2 i mnd, er i meste laget for selv den flinkeste LP-utøver..!

    Jeg ser at det siste halvåret jeg praktiserte LP, jobbet jeg meg halvt i hel, avfeide alle symptomer som tull, men ble syk hver eneste gang en basill fly forbi. Når jeg nå har lagt fra meg LP, og trappet kraftig ned på jobbingen, blir jeg ikke syk lenger, men kroppen blir bare mer og mer sliten.

    Hva skal man velge? Jeg vil jo være frisk, men jeg orker faktisk ikke å holde kjøret oppe lenger. For første gang siden jeg ble syk for 6,5 år siden, skal jeg kjempe for å få lov til å hvile. (Er det noen som ser paradokset der? )

    Nåde den som står i min vei, verken NAV eller trangsynte leger skal få hindre meg fra å få den behandling jeg har rett til. Det er på tide å roe ned.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: