Skip to content

System-menneske?

desember 4, 2010

Godtfolk!

Jeg skriver på noe som kanskje blir født som en kronikk en eller annen gang og lurer på om noen av dere har tanker å bidra med?

Tegneserie: Tommy og Tigeren: Ti:Har du en ide for ditt prosjekt ennå? To: -Nei, jeg venter på inspirasjon. Man kan ikke bare skru på kreativitet som en kran. Man må være i rett humør.

Tegneserie: Tommy og Tigeren: Ti:Har du en ide for ditt prosjekt ennå? To: -Nei, jeg venter på inspirasjon. Man kan ikke bare skru på kreativitet som en kran. Man må være i rett humør.

Da jeg startet opp bloggen tok det veldig kort tid før jeg oppdaget at mange som ferdes i helsevesenet og trengte mer enn ett plaster på såret, opplevde å ikke bli møtt på en måte som gjorde at de følte seg verdsatt og «sett». Mange følte seg krenket. Som lege så jeg verden fra det stedet jeg kom fra -helsearbeidersiden og ble samtidig nysgjerrig på hva andre syke hadde opplevd. I tillegg hadde jeg selv erfaring som en bruker av helsetjenester, til tross for at jeg, som mange andre, i grunn har gjort det meste for å ikke havne som «pasient».

Jeg ser altså begge sider. Jeg er både lege og pasient. Jeg ser hva som er noe av utfordringene i helsevesenet og for helsearbeidere i dag, men også hva som rører seg blant pasientene.

Denne bloggen er ikke bare en «ME-blogg». Til tross for at det er blitt skrevet en del om ME og XMRV på denne bloggen den siste tiden, er jeg ikke uendelig opptatt av temaene. Hva som skjer rundt ME er uhyre interessant å følge fordi jeg oppfatter ME som en «signalsykdom». Her vil vi ha mulighet til å følge fra A til Å hva som skjer rundt mennesker med en sykdomstilstand der det knives mellom ulike definisjonsleire – den som definerer ME psykosomatisk fundert og ME som biomedisinsk fundert. Det er selvsagt interessant for meg å følge hva som skjer rundt dette fordi jeg har diagnosen selv, men jeg har funnet det som ser ut til å fungere veldig bra for meg.

Triangelen langvarig syke, helsevesen og samfunn. Jeg er mest opptatt av nå er triangelen langvarig syke, både somatiske og psykisk lidende, helsevesenet og samfunnet forøvrig. Det er dette MariasMetode først og fremst skal handle om. Jeg er opptatt av å formidle tanker rundt dette i ulike fora, blogg, twitter, facebook og kronikk og å lytte til det andre vil dele med meg. Jeg er heldig for det viser seg at mange har ønsket å dele. Takk!

Vil du bidra med dine tanker? Som jeg begynte med å si – jeg skriver på en kronikk om mennesker og helsesystemet, samhandling mellom helbreder og den syke og hva som skjer med mennesker når de er syke og hva som skjer med helbreder når de ikke kan helbrede. Jeg har god erfaring med å lytte til andre og andres tanker og å formidle dem videre. Fordi jeg vet at så mange av dere som leser bloggen har erfaringer både fra helsearbeidersiden og pasientsiden ber jeg om innspill til kronikken jeg pusser på, korte som lange, om dine erfaringer om møtet mellom langvarig syke og helsearbeidere.

Hva gjør et møte mellom pasient og helsearbeider bra og hva gjør det mindre bra? Hva skulle vært annerledes og hva passer som hånd-i-hanske? Er det noe i selve systemet som skulle vært organisert på en annen måte? Hva er det hos pasienten selv som vanskeliggjør en kommunikasjon og hva har behandleren med seg av bagasje? Hvem har «ansvar» for kommunikasjonen som oppstår? Hvordan bidar du til at kommunikasjonen mellom deg og legen skal bli best mulig? Hva gjør du for å trygge din lege?

Ordet er ditt – kjør drodlerier!

Kan jeg si: På forhånd -takk?

Advertisements
54 kommentarer leave one →
  1. Tege permalink
    desember 4, 2010 21:38

    Jeg hiver meg rundt – for å kunne få ha privilegium til å kanskje bli førte kommentator på denne tråden..:
    Jeg vet ikke om jeg selv kan si at jeg har langvarig erfaring med helsevesenet – tiltross for å være syk i 14 år.
    Men en replikk slo meg – sagt for noen år siden av en annen pasient: «Hun hadde så mange leger å forholde seg til hun fordi sykdommen hennes førte til at hun fikk så mange funksjoner og kroppsdeler som trengte behandling»
    Min egen erfaring er at helsearbeidere som har ønske og mulighet til å lytte og prøve å forstå – er kanskje den beste katalysator en behandling kan ha. («katalysator» er slik jeg lærte det – noe du tilsetter i en kjemisk prossess for å få den til å gå fortere.) Derav har jeg tenkt at kanskje vil det være slik på en avdeling at pasientene ble fortere klare for utskrivning hvis avd brukte tid på pasienten.

    • desember 4, 2010 21:44

      Takk, Tege 🙂

      Du sier noe om at mennesket blir sett på som litt «stykkevis» og at det er for lite helhetstenkning, om jeg forstår deg rett?

      Hvordan tenker du at tiden skal brukes på pasienten for at denne skal bli raskere klar for utskriving?
      Hva er viktig?

      • Tege permalink
        desember 5, 2010 14:45

        Helhetstenkning er en utfordring! Kroppen henger sammen, mens helsevesenet ser spesialisert i sine særfelt. Skjønner behovet for spesialisering. Det er likevel kanskje årsaken til at helsevesenet sliter ekstra med systemsykdommer. Legemet vårt henger likevel sammen (heldigvis!).
        Jfr min katalysator-tanke: 3 ting som er gjennomgående viktig: God kommunikasjon, god kommunikasjon og god kommunikasjon.
        Alle er tjent med at man vet hvordan pasienten har det. Pasienten er ofte den beste kilden til kunnskap om seg selv. Og det er pasienten det handler om.
        Alle er tjent med at pasienten vet hva som tenkes eller skal skje.
        Og alle er tjent med at rammene og dialogen rundt kommunikasjon er gode.

  2. desember 4, 2010 22:00

    Viktig problemstilling.
    For meg har Kierkegaards ord om Hjelpekunst blitt mer og mer som et mantra. Man kommer ikke videre uten å ha et felles ståsted, en felles forståelse for hva den felles utfordringen består av. Istedetfor dialog får man diskusjon og konfrontasjon.
    Har skrevet endel om det på http://karavanseraiet.no

    • desember 4, 2010 23:46

      Takk for innspill!
      Hvordan skal man få en felles forståelse og hva er denne felles forståelsen?

      • desember 5, 2010 14:46

        Dialog og respekt.
        Og det virker begge veier.
        Ser lenger ned her at du fisker litt etter pasientens ansvar i dialogen med helsepersonellet. Selvsagt har pasienten ansvar for seg selv og sin måte å kommunisere på. Men det skal ikke være slik at pasienten har ansvar for å møte helsepersonellet der det er. Det er helsepersonellet som må være på tilbudssida, og gi pasienten mulighet til å gi det han har og vil gi.

  3. desember 4, 2010 22:09

    Det er en kjent sak at relasjonen er viktigste faktor for bedring når det gjelder terapi. Mange av dem som oppsøker alternativ medisin, og også alternative behandlere, sier at det som skiller dem fra klassisk skolemedisin er tiden. Tid til å lytte, tid til å se. Det skjer noe med oss når vi blir sett.

    Jeg tenker at som helsepersonell bør vi trenes opp til fullstendig tilstedeværelse i samhandling med kolleger og pasienter. En form for meditasjon eller avspenning og fokustrening tror jeg kan være nyttig, for helseutøveren selv og for pasienter, men også i dagliglivet. Det er for mye stress i hverdagen. Og mange av oss mangler teknikker og mestringsstragegier for å takle det. Jeg tror det skaper flere syke mennesker, eller mennesker som opplever at deres verdi blir redusert fordi de ikke klarer henge med på presset lenger, som igjen kan sette fart i sykdomsutviklingen.

    Det vi trenger er tid, tid nok. Avspenningsteknikker, meditasjon osv er ikke nok.

    Dette er generelt, ikke nødvendigvis i forhold til ME.

    • desember 4, 2010 23:51

      Flott med innspill!

      Tid er jo stadig en en mangelvare, men altså ikke hos alternative behandlere.
      Må man ha mye tid for å «se» den andre?

      Når man som som forvalter av fellesgoder skal være portåpner eller bom ifht goder og videre undersøkelser etc for pasientene man møter, kan dette i seg selv være noe som forstyrrer kommunikasjonen? Må pasienten bli en «flink pasient» og legen «streng og rettferdig»?

      Helsevesenet tar en stor del av den økonomiske kaka. Å kjøpe tid koster penger. Kan det være andre og mer hensiktsmessige måter å organisere oss på uten økte kostnader?

      Fritt frem for alle og kommentere spørsmålene, her, altså -de er ment som «triggere» 🙂

      • Tege permalink
        desember 5, 2010 14:50

        Mitt siste besøk på en barneklinikk i en uke – så erfarte jeg at mange løp. Bemanningen var liten. Og resultatet deretter. Dette var en planlagt innleggelse og man brukte utrolig lang tid på ymse undersøkelser og å få tingene gjort. Hadde det vært en privat klinikk hadde de gått konk for lenge siden, tror jeg. Derfor ble 2 dager innleggelse til 8 dager. Med bedre planlegging ville man kunne ha vært der færre dager, og det kunne utløst ressurser på andre måter. Kanskje bedre tid? Men tror dette også har noe med prising av tjenester å gjøre.

      • desember 6, 2010 14:32

        Nei, jeg tror ikke man må ha mye tid for å gi den andre opplevelsen av å være viktig og å bli tatt på alvor, mao bli «sett». Det handler til dels om tiden, men kanskje mye heller effektiv bruk av tid.

        Ved å være tilstedet for det mennesket man har framfor seg, ved å stenge ute alle andre forstyrrende faktorer og rette oppmerksomheten mot den andre, kan en oppnå mye. Vi åpner oss lettere når vi opplever andre som interesserte. Som lege med pasienten foran seg tror jeg det er nødvendig å være bevisst tidsbruken på den måten at h*n legger fra seg andre tanker og lytter til pasientens budskap. Jeg tror det egentlige problemet lettere kommer fram da. Økonomisk sett kan en da forhindre at den samme pasienten kommer gjentatte ganger med samme problemstilling, eller diffuse problemstillinger fordi han ikke klarer å formidle godt nok på få minutter. Kanskje. På den andre siden skal leger være sin posisjon bevisst og styre samtalen hvis det er nødvendig, slik at det ikke blir skravlerier.

        Som alle andre bevisste forandringer kan det være vanskelig å lære seg tilstedeværelse, men det går absolutt an. Det koster personlig innsats, ikke penger. Praktisk er dette noe som kanskje bør legges inn på medisinstudiet?

        Selv om mental tilstedeværelse er en viktig faktor for opplevelsen av møtet med andre mennesker og å bli sett, er den faktiske tiden en faktor som ikke kan overses. Det er lettere å være mentalt tilstede dersom en vet at tiden strekker til.

        (beklager at jeg ikke har klart å svare deg tidligere)

        • desember 8, 2010 00:11

          Blogg er så kjekt -her kan det ta lang tid før svar kommer og går -og det gjør absolutt ingen ting!

          Ja, selvsagt hadde det vært knall og flott om vi hadde vært laget slik alle sammen at vi var eksperter på mindfullness og tilstedeværelse!

          At vi kunne stenge ute vissheten at det er to med akutte magesmerter som er på vei inn i mottaket og at det minuttet før pasientmøtet legen skal ha full oppmerksomhet på, var varslet brystsmerter på vei i ambulanse. Å samtidig skulle vite at her gjelder det å få skrevet ut så mange som mulig før klokken 12, slik at sengen kan rees til de som er ventet i løpet av formiddagen til mottaket, er alltid i bakhodet.

          Det er jo slike forhold legen jobber under når de jobber på sykehus. Jeg kunne ha hatt andre eksempler fra fastlegetilværelsen. 🙂

          Men jeg kan likevel være enig med deg i noe av det du sier, melivetpaaslep, -det dreier seg ikke _bare_ om tid. Det dreier seg også om evne.

  4. desember 4, 2010 23:25

    «jeg skriver på en kronikk om mennesker og helsesystemet, samhandling mellom helbreder og den syke og hva som skjer med mennesker når de er syke og hva som skjer med helbereder når de ikke kan helbrede»

    Det viktigaste for ein pasient er å bli trudd, enten ein kan bli helbreda eller ikkje.
    Ut frå mine opplevingar i møte med legar er at når dei ikkje finn noko gale på dei «normale» blodprøvene, so er det ikkje noko gale med pasienten.
    Det som skjer då er at pasienten oppleve å ikkje bli trudd, og går heim og søke etter svar via nett eller andre plassa. Dette synast eg er legen sin jobb! Det enda til slutt med at pasienten kjem tilbake til legen med «tips» om kva det kan vere etter å brukt masse energi på å lese seg opp fysiologi,anatomi, forskningsrapportar o.l.
    Når ein då kjem tilbake til legen med dette vil Legen sette seg sjølvsagt på «bakbeina» og seie at «tipsa» ikkje kan brukast.

    Snart kan vi pasientar meir om ting som skjer i kroppen enn kva legar gjer.

    Trudde legane var der for å prøve helbrede alle, uansett om det er ein «enkel» eller «vanskelig» sjukdom.

    Eg kan gje eit eksempel frå noko anna enn ME:
    Ein mann har hatt problem med mange oppvakningar på natta, mykje tissing, uopplagt pluss ein del andre symptom. Det skal og seiast at han andre ting som KAN spele ei rolle. Pasienten fekk ikkje noke hjelp, fekk beskjed om at det va bivirkninga og måtte leve med det. Pasienten kom sjølv med eit tips om at det kunne vere pustestopp på natta. Legen avviste dette fordi ekstra urinering ikkje var eit symptom på dette, og vill ikkje henvise mannen til søvnsenter. Pasienten gjekk då heim og fann ein forskningaartikkel der det påpeikast at ekstra urinering er eit symptom som oftare dukka opp enn dei som skulle vere «vanlig» ved dettte. Manne gjekk tilbake til legen med artikkelen, og fekk då henvisninga vidare etter at legen ikkje visste heilt kva han skulle seie…. Mannen hadde mange pustestopp i timen gjennom heile natta og måtte dermed til med oksygenmaskin. Dette kunne vore oppdaga leeenge før……

    Kvifor er det pasienten sin jobb å finne dokumentasjon, slik at ein kan bli trudd???

    • desember 5, 2010 00:01

      Velkommen til bloggs, A!

      Takk for lang og bra kommentar.

      Du tar opp en viktig sak og noe som mange leger må forholde seg til hver eneste dag. Mange pasienter setter seg grundig inn i symptomer, leter på nett og finner mer eller mindre bra informasjonskilder. Ofte kommer pasienten til en konklusjon uten å ha en helhetsforståelse av sine symptomer og ofte finner pasienten noe som de virkelig kjenner passer til seg og sin situasjon.

      Jeg har vel sagt at jeg tipper at morgendagens leger vil fungere mer som «rådgivere» en premissleverandører nettopp fordi tilgangen til informasjon er så stor og pasientene i større grad tar «ansvar for egen helse» og kanskje etterhvert tar større ansvar for egen sykdom.

      Det er helt klart legens jobb å gjøre det den kan for å hjelpe den syke! Likevel er det umulig for en allmennlege å hele tiden holde seg oppdatert innenfor et stort felt som hele tiden vokser og blir mer spesialisert. Det er også helt umulig å tenke at en skal helbrede alle. Det kan jo leger ikke. Dessverre 🙂

      Hva tror du er årsaken til at «legen setter seg på beina og ikke vil ta i mot tips»?

      • desember 5, 2010 00:32

        Det er nok ingen fasit på kvifor mange legar sette seg på bakbeina og ikkje vil ta imot tips.

        Det var slik før at legar var noko ein såg opptil og dei visste «alt» om sjukdommar og dei var «høgt på strå» i samfunnet. Legane klara ikkje ta imot «den vanlige mann eller kvinne» i gata som kjem og fortelle «ein lærd mann» kva som kan vere gale eller korleis hjelpe.
        Dei føle seg kanskje krenka av dette….og dermed sette seg på bakbeina for å få fram at den vanlige mann/kvinne ikkje kan komme og lære legen noko.
        Legar veit tydlig best, i følge dei sjølve….

        Dette er og forståelig, men legen veit ikkje kva du som pasient føler og kjenne av ein eventuell sjukdom.

        men eg trur og det handlar litt om å virkelig høyre på pasienten på kva symptomar pasinten har og kanskje i felleskap leite etter svar og sjå på kva legen har funne ut/tenkt på og kva pasienten har tenkt på/funne ut.

        • desember 5, 2010 08:57

          Takk igjen, A!

          Du tenker at legen og pasienten i felleskap skal lete etter svar.
          Etter hva jeg forstår fra deg ønsker du da et tettere «samarbeid»? At pasienten skal være med å ta «ansvar» for sin egen tilstand?

          Nå provoserer jeg litt, altså: 🙂
          Hva om legen ikke tenker det samme som pasienten om tilstanden og hva som skal videre utredes? Tror du da at pasienten opplever at «legen setter seg på bakbeina», mens det egentlig er det at legen allerede har vurdert, men kommet til en annen konklusjon?

          Er det _måten_ legen og pasienten snakker sammen på som er de avgjørende, tror du, og ikke resultatet av samtalen? Jeg mener -dersom det er en god kommunikasjon, pasienten kjenner at legen hører på, har tillit til at legen vurderer, så er det greit om de ikke kommer til samme konklusjon?

        • desember 5, 2010 09:50

          Eg synast at legen skal ha ansvar for pasienten og hjelpe han/ho på best mulig måte. Men når ein lege ikkje veit kva som feilar pasienten og ikkje har tid til å undersøke meir, bør han/ho vere åpen for innspel og kunne samarbeide med pasienten.

          Kommunikasjon er veldig viktig mellom pasient og lege. Lege bør sette seg inn i sjukdomsbilde og ikkje sette spørsmål ved symptom som pasienten har og heller ikkje avvise symtom hos pasienten fordi dei ikkje passa inn med alle andre symptom.
          Det handlar vel i bunn og grunn om gjensidig respekt.

          Legen kan så klar ha ein anna konklusjon enn pasienten. Men kvifor trur pasienten at legen har feil? Er det fordi legen «fjerna» symptom som pasienten har og ikkje tar det med i heilvurderinga?
          Og so klart kan legen ha rett, og eg trur ikkje pasienten vil sette spørsmålstegn ved det om dei legen har funne ut kva som egentlig er feil.
          Vi menneske er ute etter svar på problema våre, får vi ikkje dette eller hjelp for det, ville pasienten sjølvsagt lure på om det er riktig diagnose.
          Ein kjenne best kroppen sjølv!

          Eg har sjølv vert til legen og har ikkje kunne fått forklart alle symtoma mine pga at legen stoppa meg og seie at dei har ikkje samanheng.

          Hadde eg fått ei diganose i det heile tatt, hadde eg kanskje godtatt at eg er sjuk.
          Men når legen «ikkje gidd» bruke tida si på å undersøke ting for å kunne finne ut kva som feila ein og skulda på at det ligge mellom øyra, er ikkje legen ein god lege. Er det noko eg alltid har vert sikker på so er det at eg ikkje er sjuk mellom øyra, men i kroppen.
          Legen har sikkert ikkje vert like sikker i sin sak, sia dei «normale prøvene» ikkje gir noko svar på plagene.

  5. Rakel permalink
    desember 4, 2010 23:27

    Jeg tenker at det er viktig at helsearbeidere blir bevisstgjort og lærer å forholde seg til sin egen avmakt. For de føler den de også når de møter pasienter de ikke kan hjelpe, ikke vet hvordan de skal hjelpe. Dersom helsearbeidere ikke er bevisst denne avmakten det kan det som pasient oppleves som et press: «nå har jeg gjort alt jeg kan for deg så det burde du sette nok pris på og slutte med å være så syk, ha slike problemer…» For ordens skyld: jeg har aldri møtt helsearbeidere som uttaler seg slik, men jeg forsøker å sette ord på hva jeg selv har følt i møte med dem. Jeg opplever noen ganger at helsearbeidere legger «skylden» for den avmakten de føler over på meg som pasient…

    Får litt lyst til å spørre deg Maria, som er lege selv. Hvordan lærer leger å forholde seg til det de ikke kan «fikse»? Er det et tema i utdanning, videreutdanning etc?

    Jeg har selv en helt fantastisk fastlege, men også i møtet med ham føler jeg det noen ganger nødvendig å si: «jeg forventer faktisk ikke at du skal fikse dette, jeg forventer ikke at du har noen mirakelkur…!» Disse forventningene ser ut til å eksistere mer i legens hode enn i mitt.

    • desember 5, 2010 00:08

      Rakel, jeg tror du har mye rett i dine betraktninger og dette er noe jeg har skrevet om allerede i min påbegynte kronikk.

      Mange leger kjenner nok en forventning om at de skal helbrede alle og alt hele tiden. Jeg mener; vi lever i 2010 – og så kan vi ikke fikse alt, lism?

      Jeg opplever vel at det er ulik oppfattning hos pasientene. Noen aksepterer ikke at ting ikke kan fikses, andre erkjenner dette og lærer seg å leve med det som er.
      I så måte er jeg nok en dårlig pasient. Jeg ville ikke akspetere «må leve med» og forstår godt pasienter som ikke kan svelge det som kan oppleves som en «falitterklæring».

      Legeutdannelsen og avmaktsproblematikk? Jeg kan ikke huske at vi hadde noe spesielt om det da jeg studerte i Oslo, men vi hadde noe som het adferdsfag, som tok for seg noe rundt kommunikasjon. Jeg tror det er et tema som kunne vært bredere behandlet, ja…

      • Rakel permalink
        desember 5, 2010 16:58

        Min fastlege sier i blant at han burde få kurspoeng for samtalene med meg fordi han lærer så mye… da svarer jeg at de poengene får han samme sted som jeg får kurslederhonorar!

        Ad. hva som kan fikses og ikke og dårlige pasienter… jeg tar først og fremst utgangspunkt i min egen situasjon. Jeg har flere kroniske sykdommer (disse blir stort settt behandlet i spesialisthelsetjenesten) i tillegg har jeg somatiske og psykiske symptomer, bl.a. kroniske smerter på grunn av traumer i tidlig barndom. Mulige andre årsaksforhold er utredet. Dette er ting som ikke lar seg «fikse» men hvor kommunikasjon og det å SE meg er det som fastlegen best kan hjelpe med…

        Jeg mener ikke at pasienter med uklare symptomer og hvor årsaker er uklare men kanskje KAN finnes og behandles skal slå seg til ro med «å leve med det». Bare for å være klar på det.

        Mine smerter er ikke så lette å behandle, men jeg vet etterhvert noe om sammenhenger. Jeg får god behandling av av en veldig dyktig psykolog, og har etterhvert funnet ut at jeg har smerter nesten «i stedet for følelser». Eller som psykologen sier: smerten bedøver deg så du ikke kjenner det som er vanskelig å kjenne på. Det var kanskje litt personlig men bare for å tydeliggjøre at mitt utgangspunkt er annerledes enn f.eks. pasienter med ME.

        Så til slutt ad. kognitiv terapi som regnes som den beste(?) behandling for psykosomatiske tilstander… Det er ikke riktig så enkelt er min erfaring. Jeg trenger smertebehandling for å kunne «overleve» behandlingen, jeg får mer og mer smerter etter som jeg behandles psykologisk… og jo mer smerter jeg har jo mindre tilgang har jeg til de vanskelige følelsene som er årsaken til at jeg har smerter i utgangspunktet….

        Der føler jeg at jeg sliter med å bli sett, hørt og forstått. Men smerter som har psykologiske årsaker er akkurat like smertefulle som andre smerter. Jeg skulle ønske det fantes lindrende behandling også for pasienter som ikke skal dø av sykdommen/tilstanden sin…

        Der deler legen min og jeg den samme avmakten, at slik behandling rett og slett ikke finnes… Smertestillende medisiner finnes men de fleste er vanedannende og skal helst ikke brukes, i hvertfall ikke til kroniske smerter… og alternativer finnes nesten ikke.

        Dette ble visst langt, og litt personlig. Men du skriver jo innlegget ditt at det ikke er bare en ME blogg. Da er det kanskje plass til litt av min historie også…?

        • desember 8, 2010 00:17

          Takk for at du delte din historie, Rakel. Her er plass til alle!

          Du sa noe jeg skal ta med meg:

          «Men smerter som har psykologiske årsaker er akkurat like smertefulle som andre smerter. Jeg skulle ønske det fantes lindrende behandling også for pasienter som ikke skal dø av sykdommen/tilstanden sin… «

  6. hasla permalink
    desember 4, 2010 23:32

    Det første som slod meg, Maria etter å ha lest innlegget ditt er at det er mangelfull kultur blant leger med hensyn til å ha tid til å snakke med pasienten slik at viktig informasjon kommer på bordet og tolkes på rett måte.
    Det å ikke bli sett og hørt er kanskje det som svir aller mest.
    Pasientene har rett på forståelse, respekt og skikkelig behandling.

    Det er også et politisk ansvar å sikre organisering av helsevesenet slik at denne viktige siden ved lege-pasient-forholdet, kommunikasjonen, kan få den plassen den fortjener.
    Her har pasient og lege felles interesser.
    En presset arbeidssituasjon, stress og økende krav gjør at det blir mindre tid og gir lett slitne leger som dessverre kan komme til å oppleve pasienter som vanskelige. Pasienter og leger blir motstandere, leger opplever sikkert å bli syndebukker og at det kan føles urettferdig.

    Som pasient med en «diffus» diagnose som ME, en diagnose som selv de lærde strides om, har jeg flere ganger opplevd at tidsknapphet og stress har svekket kunnskapsinnhentingen og evnen til å sette kunnskapen sammen.

    Jeg har forståelse for at enkelte opplever skuffelse over å ha blitt feildiagnostisert eller å ha blitt feilvurdert og dette kan i verste fall påføre pasienten unødig psykiske skade. Mange får ikke rett diagnose før etter mange, mange år.

    Med årene har jeg lært meg at bare fordi legene går i hvit frakk og bruker store instrumenter, betyr ikke det nødvendigvis at de har rett, så det gjelder å tro på seg selv, stole på seg selv, kjenne seg selv godt og ikke gi opp. Vi får håpe at det vil ordne seg i fremtiden.

    Det er fint at modige pasienter og pårørende kan bruke mediene for å sette i gang nødvendig holdningsendring blant leger og flott om det kan bidra til at sykdommen blir tatt på alvor.

    • desember 5, 2010 00:13

      God kveld, Hasla 🙂

      Du sier noe viktig og riktig -pasienter og leger har felles interesse av at systemet er bygget slik at det er mulig å være menneske. Jeg tenker at når leger skvises, så skvises pasientene.

      Ja, jeg tror det føles urettferdig for mange leger å bli gjort til syndebukker. De fleste vil jeg tror føler at de løper og løper og gjør det beste de kan, på alle fronter, hele tiden. Pasienten ser jo bare hva som skjer i den situasjonen der og da og ikke alle de andre tingene, de andre som venter etc som legen skal håndtere på en og samme gang.

      Dette er kanskje er dumt spørsmål – men hvordan bidar du til at kommunikasjonen mellom deg og legen skal bli best mulig? Hva gjør du for å trygge din lege? 🙂

      • hasla permalink
        desember 5, 2010 01:12

        Jeg har hatt den samme fastlegen de siste 12 åra. Vi har alltid hatt en god tone. Jeg føler en gjensidig respekt. Denne fastlegen er veldig flink til å henvise videre til spesialister.
        I forhold til ME-diagnose opplever jeg legen som nysgjerrig og ærlig på det at man ikke vet og ikke har noen behandling.
        Legen støtter min kontakt med Lillestrøm Helseklinikk og har vært behjelpelig med alt fra legeærklæringer i forhold til skattefradrag for høge sykdomsutgifter, nav, arbeidsgiver m.m
        Det er så rart, men de nærmeste dagene etter at jeg hadde sett filmen «Få meg frisk!» (jeg har omtrent en identisk historie som Anette) forstod jeg hvor mye krefter jeg har brukt på å finne ut av egen helse. Hvor mye energi det har tappet meg å ikke vite. Hvor vondt det har gjort å ha en diffus ME diagnose. Å bli overlatt til seg selv. Å ikke bli trodd. I min fortvilelse har jeg flere ganger sendt varme tanker til uskyldige fanger som bruker alle midler for å bevise at de snakker sant.

        Den lettelsen det var å få svar på alle testene på LHK, få vite hva som feiler meg. Om dette bare kunne ha kommet inn i det off. helsevesen, for det er en ubeskrivelig følelse som jeg unner alle å få oppleve.

        • hasla permalink
          desember 5, 2010 01:15

          Å gud, nå svarte jeg visst ikke på spørsmålet ditt. 🙂

          Hvordan bidar du til at kommunikasjonen mellom deg og legen skal bli best mulig? Hva gjør du for å trygge din lege?

        • hasla permalink
          desember 5, 2010 01:23

          Hvordan bidar du til at kommunikasjonen mellom deg og legen skal bli best mulig? Hva gjør du for å trygge din lege?

          Jeg har alltid forberedt meg, tenkt igjennom hva jeg skal si-skrevet ned stikkord i en notatblokk slik at jeg ikke snakker meg bort, som jeg har til vane å gjøre eller glemmer.
          Av og til faxer jeg oppdateringer fra LHK til fastlegen i førkant av evt. legetime. Jeg prøver å være klar. Jeg er blid, rolig og høflig.

          🙂

          (var det svar på spørsmålet?)

  7. desember 4, 2010 23:46

    Vil si at A har skrevet meget godt det som jeg tror svært mange opplever idag, at leger ikke gidder rett å slett å sette seg ned å være sykdomsdetektiv. Legene idag har fullført sin utdannelse og ferdig med det. Det som ikke står i boka fra legens skoletid er irrellevant og basta bom. Hvis vi rusler over på veterinærer så ser man en helt annen oppfatning av det å være lege, nemlig den stadige søken etter ny kunnskap og at hver passient er et ubleket ark som må dechifreres ned til minste detalj for å forstå hva som er galt. OG en viktig ting til når det gjelder veterinæryrket: De plikter å hjelpe passienten ! En lege avviser mange med ordene: Lær deg å leve med det… eller: Det er intet vi kan gjøre. Hos en veterinær vil dette være som å banne i kjærka og jeg tror mange av oss ville hatt det langt bedre om vi kunne velge veterinærer som våre fastleger.

    • desember 5, 2010 00:23

      Kjære Catalyzator –
      Det høres ut som om du har hatt erfaringer som ikke har vært gode.

      Jeg er likevel ikke enig med deg. 🙂
      Det jeg har sett fra «innsiden» er at de aller fleste leger jobber mye med å forsøke å henge med på oppdateringer innen sitt fagfelt så godt de kan. At de ikke klarer å være oppdaterte til enhver tid, det er likevel helt sikkert. Jeg tror bestemt at det ikke bunner i en «holdning» men et kapasitetsproblem.

      En lege plikter å hjelpe pasienten med det legen kan hjelpe med. Det betyr ikke at det er alt leger vet om kropper og at det er alt det finnes helbredelse og bot for. Den enkelte lege jobber også under noen forutsetninger. For eksempel kan ikke leger ta hvilke blodprøver legen ønsker dersom dette ikke er blodprøver som trygdesystemet dekker og har bestemt at den skal dekke.

      Hvilke gode erfaringer har du med helsevesenet og hva var det som gjorde dem bra?
      Hvem har ansvar for kommunikasjonen som oppstår?

      • desember 5, 2010 12:18

        Takk for kommentarsvaret Maria men jeg tror nok at veldig mange fastleger idag ser bort fra muligheten til å være sykdomsdetektiven som nettopp skal hjelpe passienten. Som du sier er kapasitetsproblemer en nøkkel men hvorfor kan ikke legene gi muligheten til å la passienten betale dette da ? Isteden må passientene lete å finne private aktører for å kjøpe seg sykdomsdetektiver og prøvetakninger utover standarden til norsk helsetjeneste. Kapasitet vet vi det er i norge men økonomi til å holde kapasiteten på topp mangler og det ser vi jo når passienter velger å entre det samme helsevesen men via private aktører og betaler det hele selv. Men samtidig så har også fastlegene et valg, leve med nesa i sky eller være passientenes sykdomsdetektiv med ihuga initiativ i possitiv forstand nettopp for å være den hjelperen de trossalt har utdannet seg til.

        Må kommentere «Psykisk lidelse» kontra «Psykisk syk» også. Jeg lider ikke selv om jeg er syk… men en sykdom kan føre til lidelse… Jeg er ikke nødvendigvis syk selv om jeg lider… (Å lide virker nesten som en har en lidelse en selv lider av å lide av, mens det å være syk ikke nødvendigvis er så tungt å bære) Vel… meg om det liksom 😀 Lidelse høres voldsomt negativt ut, som en fordømmelse av en tilstand liksom…

        • desember 8, 2010 00:21

          Jeg vet ikke om jeg helt forsto hva du mente med:

          «Som du sier er kapasitetsproblemer en nøkkel men hvorfor kan ikke legene gi muligheten til å la passienten betale dette da ?!

        • desember 8, 2010 07:10

          Jeg forstår ikke hvordan lidelse kan høres negativt og fordømmende ut. Men funksjonsnedsettelse er vel egentlig et bedre ord.

  8. desember 5, 2010 00:23

    Jeg har redigert innlegget litt, lagt inn noen spørsmål etc 🙂

  9. desember 5, 2010 01:58

    Tips: Skriv «psykisk lidende» i stedet for «psykisk syke». Ikke alle med psykiske lidelser liker å bli kalt «psykisk syke».

    Vedr. ansvar, så sier jeg til helsepersonell at jeg har en overgrepsbakgrunn og ikke takler så godt all fysisk berøring. Men ofte er det som å snakke til veggen, det får ingen konsekvenser. Hvem sitt ansvar er det? Utdanningsinstitusjonene?

    • desember 5, 2010 09:16

      Tusen takk for tips, Sigrun -det setter jeg stor pris på!

      (Kan du forklare meg hvorfor mange ikke vil ha «syke», men istedet «lidelse» så blir jeg enda gladere)

      Hvem sitt ansvar det er at legene ikke hører deg når du sier at du ikke vil bli fysisk berørt?
      Altså -jeg synes kanskje det blir litt søkt å skulle sette ansvaret over på utdanninginstitusjonene. Slik jeg forstår det du sier, er det snakk om leger som enten ikke har erkjent det du snakker om og i forglemmelse gjør det likevel, eller det er leger som hører, velger å ikke ta hensyn og likevel rører ved deg? Dette må jo være hver enkelt leges ansvar i den spesifikke situasjonen?

      Når det er sagt -ja, jeg tror kanskje det kan være mangler i medisinutdannelsen, både teoretisk og i praksis. Det er kanskje litt snålt å si det, men jeg har faktisk ved flere anledninger trukket garvede klinikere til side, både da jeg var student og turnuslege, og sagt noe om at måten å kommunisere på var svært uheldig. Den eneste som ikke tok tilbakemeldingen alvorlig er en kjent psykiater. Dessverre.

      Min opplevelse er likevel den at pasientene ikke blir systematisk behandlet med arroganse. Det jeg kan se er leger som er distanserte, behandler pasienter som en «jobb», en utfordring, noe de gjerne vil løse -men hvordan kan man gjøre det annerledes og samtidig ta vare på seg selv og ikke gå under over all uløselog lidelse en møter hos det andre menneske?

      Burde legene hatt jevnlige debriefingmøter, kanskje, for å hindre mulig avstumpning?

      Jeg vet ikke -jeg ser begge sider. Både hvor tøft det kan være å jobbe med harde tidsrammer, mange som trenger deg, hele tiden, ikke klare å hjelpe alle, følelsen av å gjøre sitt beste, men ikke strekke til, se folk i øynene, hver dag, og si -«Dessverre».
      På den annen side ser jeg jo klart hvordan mennesker ofte ikke blir behandlet som individer og at dette i seg selv gjør dem sykere. Det er jo ikke meningen.

      • desember 5, 2010 11:52

        Jeg tenkte ikke bare på leger, men også sykepleiere. Jeg nevnte utdanningsinstitusjonene, fordi ifølge Pål Gulbrandsen lærer leger lite om overgrep: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1454292.ece

        Grunnen til at jeg og en del andre ikke liker uttrykket «psykisk syk» er at vi ikke oppfatter følgene av krenkelsene som er påført av andre mennesker, som noe sykt ved en selv. «… de misbrukte blir definert som syke, enda de i bunn og grunn reagerer helt som man burde vente, gitt det de har vært utsatt for», sier Kirkengen http://kilden.forskningsradet.no/c17251/artikkel/vis.html?tid=37256

        Det fins andre forståelsesmodeller enn den hegemoniske sykdomsmodellen. FN-konvensjonen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne bruker «mentale funksjonsnedsettelser», mens ”psykososiale funksjonsnedsettelser” anvendes av den internasjonale brukerbevegelsen. I brukermedvirkningens tidsalder er det ikke legitimt å nærmest konsekvent bruke – slik journalister og fagfolk gjør – en betegnelse som mange berørte ikke bare føler seg fremmed overfor, men også opplever som krenkende. Man burde ta hensyn til at mennesker med psykiske lidelser, i likhet med andre, ønsker å ha et ord med i laget om hvordan de selv skal navngis.

        • desember 8, 2010 00:27

          Jeg er enig med deg – pasientene bør selv ha innflytelse på hvordan de blir navgitt.

          Er det slik at det er en stor enighet i pasientgruppen at «lidelse» er å foretrekke fremfor «sykdom», eller er dette mest utbredt hos dem som har blitt traumatisert?

  10. desember 5, 2010 08:56

    Hei, kom inn her tilfeldig på morgentimene i dag. Er ikke opptatt av ME spesielt, men av helse. Ikke som pasient eller lege, men som journalist og blogger. Siden du ber om innspill i forbindelse med en aldri så liten skrivesperre…det er ulikt hva som motiverer oss; kanskje hjelper det med en gåtur i kulda; lufte både deg og hjernen? Tenkte å tipse deg om en undersøkelse som ble gjort av Trygdeetaten for 5-6 år siden. Jeg jobbet dengang i VG og skrev om studien. Kanskje den kan være et godt grunnlagsmateriale til kronikken din. Studien viste at brukere av trygdeetaten, sosialetaten og helsevesenet ikke fikk den informasjonen de burde få, ikke fikk den hjelpen de hadde krav på i forhold til loven og at de dermed var sykmeldte langt lenger enn nødvendig. I dag er det trolig ikke bedre – kanskje verre – etter omorganiseringen i nav. Jeg har dessverre ikke artikkelen, men den kan fåes ved å kontakte biblioteket i VG. Lykke til

    • desember 5, 2010 09:26

      Velkommen til bloggs, Irene!

      Takk for tips 🙂

      Jeg har en mistanke om at det er helt rett, og det er også min erfaring: langtidssyke kan bli ytterligere traumatisert og tilfriskningskompetansen blir dåligere dess lengre tid det tar før den syke får adekvat hjelp. Når vi vet at det tar dager, måneder for å komme inn til en spesialist, som kanskje sender deg tilbake til fastlegen uten ytterligere svar eller forslag, i beste fall gir deg adekvat behandling, kan veien bli lang og lidelsen blitt forverret.

      Å navigere i NAV krever sin friske kropp og en masse høy i hatten. Det viser jo det meste av det som er av avisoppslag. Å jobbe på NAV ser ut som en mer enn tøff jobb å være i… Igjen ser vi et system som skviser den ansette og at det dermed går utover brukerne.

  11. desember 5, 2010 09:03

    Tusen takk for fine svar, Hasla 🙂 (peker lengre opp)

    Selv om du ikke svarte på spørsmålet første gangen, fikk jeg mange tanker fra deg om det jeg ikke hadde spurt om. Det er nesten enda viktigere.

    Jeg synes det går ofte igjen fra mennesker som ikke har en tilstand der man raskt finner årsak og diagnose -det å ikke bli trodd og å bruke så mye ressurser på å kjempe seg frem til en felles forståelse for det en selv kjenner i egen kropp, tar på.

    Synes du kom med mange gode innspill på hvordan du bidrar konstruktivt til kommunikasjonen.
    Jeg tenker at klart legen er den som har det overordnede ansvaret for kommunikasjonen, men pasienten må også ta innover seg at den ikke er den eneste pasienten legen har og at legen faktisk bare er et menneske med begrensede ressurser og evner og selv kan tråkke feil.

  12. desember 5, 2010 12:34

    Å så vil jeg kommentere litt på dine spørsmål fra innlegget ditt. Jeg har nevnt det i kommen taren lenger oppe her og minner om begrepet SYKDOMSDETEKTIV. Det er nettopp dette som er hovedansvaret til en lege. Ingen ved siden og ingen over. Passientorganisasjoner skusler bort dyrbar tid ved å fokusere på å bli sett som menneske, dette forvirrer en lege og er en stor tidstyv fra hovedformålet som sykdomsdetektiv. Omsorgen for mennesket bør ligge hos sykepleierne på legekontoret som kan forklare og støtte å være den omsorgsfulle ivaretageren av helhetsmennesket når mennesket føler seg som en kasteball mellom sykdomsdetektiven og andre innstanser i helsevesenet. JA selvfølgelig vil legen ha nytte av å vite mer om passienten som fremkommer i personlig dialog og ved å SE helhetsmennesket men dette bør være uhildet vurdert og en lege klarer tydeligvis ikke å være mirakelmann (bombe?) og derfor er det på tide å innse den fatale tabben med å «se/høre passienten» hvorpå nettopp tiden hos legen blir missbrukt og sykdomsdetektiven ikke får gjort sin jobb. Atter igjen peker jeg til veterinærene, en veterinær er veterinær (generellt) fordi han/hun liker dyr, respekterer dyr og ønsker å hjelpe disse ved å være dennes sykdomsdetektiv. Dette gjør veterinæren uten at dennes passient har annet språk enn dyrets natur hvorpå den viser smerte og man kan se sykdomssymptomer og finne biologiske markører i prøver av ulike slag. Dyret forteller ikke noe med ord men får faktisk behandling på høyt forskningsmessig plan av sin sykdomsdetektiv. Slik bør helsevesenet også være istedenfor å være fullt opp av fastleger som nesten kan sammenlignes med ekspeditøren på nærmeste RemaRimi1000KiwiPrixIca hvor den ekspeditøren vi føler oss sett av er den vi går til i kassa. Jeg savner profesjonalitet hos fastleger! Sykdomsdetektiv som ikke skyver sitt felt under bordet fordi han må ha tid til å se passienten…

  13. virvelvirvel permalink
    desember 5, 2010 17:39

    her var det mange flotte innlegg og veeeeeeldig mye å lese, men jeg henger meg litt på likevel. Nå skal jeg vinkle det litt annerledes, og det er fra skolens hverdag, en lærers hverdag. Jeg er allmennlærer, du er allmennlege. Allmenn betyr faktisk at man skal beherske veldig mange områder, og fokuset er som lærer, det viktigste målet, hvorfor man jobber som lærer er at man SER HELE eleven. En elev=ett menneske, helhetlig som henger sammen, på godt og vondt. MEN jeg ser utfordringene i skolen på samme måte som jeg ser utfordringen for leger, nemlig tid. Jeg som lærer ønsker meg mye mer tid med hver enkelt elev, men har ikke sjans. Og problemet er enkelt- det er for mange elever pr lærer. Og jeg ser det samme skjer med leger. Som lærer så har jeg plikt til å se hver enkelt elev. Se deres behov og hva jeg kan gjøre for å gjøre hverdagen enklere for hver enkelt. Her kommer selvsagt foreldrene inn som samarbeidspartnere, men det er ikke alltid det fungerer som det skal heller. Det JEG må gjøre er å forberede hver enkelt undervisningsøkt, forberede konferansetimer, elevsamtaler o.l.I tillegg er det ikek bare viktig, men en nødvendighet å lese rapporter til elever med spesielle behov og andre ting. Dette tar tid, men det er det viktigste man gjør for at møtet med eleven skal bli så bra som mulig ut fra de rammene man har til disp. Og her kommer poenget mitt. Jeg ser et utrolig forbedringspotensiale hos ulike leger nettopp på dette punktet, lese gjennom evt journaler og sykehistorier FØR pasienten kommer. Rett og slett sette seg inn i pasientens situasjon, for å se hver enkelt som et individ. Her kunne mye frustrasjon vært unngått. For det å fortelle den samme historien om og om igjen for ulike spesialister o.l. er et sant mareritt i seg selv. Jeg setter også opp en agenda for hva jeg skal ta opp hos min fastlege, rett og slett for å ha kontroll selv og fordi jeg vet at spørsmålene ikke blir stilt. Jeg har plikt til å informere så godt jeg kan, men legen har også plikt til å sette seg inn i pasientens evt lidelser og gjøre legebesøket til en god time ved nettopp å forberede seg på hvilke pasienter har jeg til mandag, og hvilke trenger mer oppfølging og forberedelser enn andre. Jeg har selv ME, og det var jeg, med hjelp av en venninne, som måtte fortelle fastlegen hva hun burde gjøre for at jeg skulle få en bedre hverdag. Og da mener jeg at legen min har gjort en dårlig jobb, og det sa jeg til vedkommende. At jeg forventer at hun leser gjennom hva jeg har vært på av undersøkelser, hvilke tilbud kan jeg få, hva slags hjelp kan jeg få osv. At det er legens plikt å undersøke hva man skal gjøre når en pasient har fått en alvorlig, kronisk lidelse. Ikke motsatt. Jeg opplevde faktisk det samme på Ullevål-ME-senteret. Jeg skulle til ulike spesialister der, ernæringsfysiolog, sosionom, fysioterapeut o.s.v. Jeg hadde i forkant av dette (over lang tid) skrevet «min sykdomshistorie», kort men en grei oversikt. Nettopp fordi jeg ikke orket å fortelle historien flere ganger, og i tillegg la jeg ved min sykdomsjournal som jeg tok med første gangen jeg var der. Jeg spurte da om de kunne ta en kopi slik at alle jeg skulle innom fikk en slik. Men det skjedde ikke. Jeg ble så rasende og brukte så mye krefter på å fortelle om og om igjen, og nok en gang ble jeg bare lei meg fordi jeg hadde faktisk gjort det mye enklere for de ulike spesialistene å imøtekomme meg som pasient. Og her tror jeg kjernen i alt dette ligger, forberedelser og kommunikasjon. Allmennlærer, allmennlege, tomato-tamato? Håper du fikk poenget mitt her maria:)) Og det er noe som ikke er belyst her, såvidt jeg kan se……

  14. virvelvirvel permalink
    desember 5, 2010 17:56

    Den ble veldig lang den forrige kommentaren min. Men jeg mener at det å jobbe med mennesker krever forberedelser på individnivå. Og der tror jeg det svikter på mange plan. Og forberedelser tar tid, men likevel er det tid man skal sette av og prioritere, for alt som er forberedt på en god måte gir et bedre resultat. Spesielt når man har med mennesker å gjøre, det er den hellige regel nr 1 for alle som behandler/underviser/samtaler med andre mennesker. Og jeg har, og jeg vet mange andre har, opplevd nettopp det at man sitter og snakker med en person som ikek har forberedt seg til «timen», og da er man som regel enig med seeg selv om at dette ikke var den beste «timen» man har hatt. Og dette bør og skal man slippe som pasient. Kan jeg spørre hvor mye man har av pedagogikk og lære seg å samtale med pasienter under et legestudium? Har man noe i det hele tatt? For det er i såfall en meget stor svikt som man absolutt skal ha i bunnen når man arbeider med mennesker. Er leger fritatt for det? For det burde de absolutt ikke være, kanskje heller legge mye mer vekt på nettopp dette enn å gjemme seg bak instrumenter og dårlig tid. For jeg mener at essensen i det å jobbe med mennesker er å sette seg inn i andres situasjon og lære seg å lytte og bry seg. Som kirurg vet jeg ikke helt hvor viktig det er, men jeg mener dette er en mangelvare generelt, spesielt for de som jobber med mennesker, ofte mennesker i krise.

  15. desember 6, 2010 09:21

    Jeg respekterer en lege som sier «det vet jeg ikke», «det må jeg undersøke» (når jeg hører det siste føler jeg at jeg har vunnet i lotto), eller liknende. Jeg respekterer en lege som respekterer og vektlegger mine opplevde symptomer i like stor grad som mine blodprøver…
    Jeg liker å bli møtt av et lyttende menneske som bruker sin spesialkunnskap sammen med mine symptomer til å se etter sammenhenger. Og som lærer meg opp både innen mitt kasus og min sykdom i de grove trekkene. Da kan jeg gå hjem, lete og lære selv også. Jeg har ingen illusjoner om at alle leger skal kunne alt. Jeg har mye mer tid til å sette meg inn i mitt tilfelle.
    Det jeg ikke respekterer er leger (eller andre mennesker) som avfeier uten å sette seg inn i ting og som ikke minst sier «depresjon» eller «ME» når de finner noe de ikke skjønner. (Jeg er stoffskiftesyk og har valgt bort behandling med levaxin til fordel for thyroid – med det resultat at jeg mistet fastlegen. )

    Ellers jobber jeg – som pasient – mye som virvelvirvel. Jeg fører symptomdagbok, har oversikt over egne prøvesvar, leter etter informasjon som stemmer med min diagnose og har med en agenda til legetimen. Dessverre har ikke dette fungert bra med fastlegen, så jeg forholder meg nå til en privatlege som jeg opplever at jeg kommuniserer bra med – og som jeg har fått god bedring av å jobbe sammen med.

  16. desember 6, 2010 12:00

    Tusen, tusen takk for alle kommentarer!

    Jeg lærer veldig mye fra dere nå.
    Jeg leser alt, selv om jeg ikke kommenterer. (med en gang)
    Og det dere tenker som enten «for korte» eller «for lange» kommentarer er akkurat heltperfekt passe korte/lange!

    Dere er så dyktige til å dele erfaringer og har så reflekterte tanker og svar!

  17. desember 6, 2010 15:23

    Ansvaret for en god dialog går naturligvis på begge hold. Husker de første åren jeg arbeidet som psykolog. Pasienter kom og fortalte at deres lege ikke forsto dem og hvor fortvilt det var. Jeg satt som et levende spørsmålstegn, for det var elt åpenbart hvorfor pasienten slet. Velutdannede mennesker som ikke såg det her? Når jeg da spurte pasienten om de hadde fortalt sin lege om de ting de fortalte til meg, pleide svaret å være, nei. Det hadde de ikke fortalt. Da støttet jeg pasienten til å fortelle sin lege om hva de slet med, og at jeg trodde det skulle gå bra. Flere ganger fikk jeg love pasienten at legen kunne ringe meg om det ble noen problemer. Det svarte jeg naturligvis ja på. Legen pleide ikke ringe og det ordnet seg. Nå er det primærleger jeg mest har hatt samarbeide med, og jeg har syntes det har vært viktig med å helpe til med å forbedre dialogen. Uten en god dialog blir det ikke noen god vurdering eller behandling. Da stopper alt opp.

    Men pasienten har en historie og den overfører hun eller han på oss behandlere. Vi i vår tur overfører våre erfaringer på pasienten. Der kan vi gjøre mye. Hvis en person har dårlig erfaring med auktoritetspersoner, kan det raskt bli en låsning med legen eller psykologen. Der trenger vi behandlere skape en trygg setting, for at personen skal tørre å tørre å ta nye steg i relasjonen. Mye av det her er ikke bevisst, men det finns der. Når dialogen utvikles mellom pasient og lege blir det mer levende for begge parter.

    Nå er det mye i ropet med kognitiv terapi, men vi som har utdannelse i psyko-dynamisk teori har fått mye trening og opplæring i dialogens betydning. Hva pasienten vekker hos oss er noe som vi må snakke om allerede i utdannelsen. Jeg hadde en gang en arbeidskamerat i psykiatrien som gikk sin videreutdannelse til distrikslækare. Hun hadde vegledning hos en psykolog i dialogens betydning i samtaler. Hun syntes det var meget stimulerende, da hun ikke hadde fått det i sin utdannelse. Nå er det her 15 år siden og mye kan ha skjedd siden da.

    Det går jo å ha konstruktive diskusjonsgrupper leger og psykologer imellom til inspirasjon til begge parter.

    Vi møter pasienter som har det helt forferdelig og det er ikke sjelden man skulle ønske at man kunne gjøre mye mere. Det er viktig å føle på det, ellers merker pasienten det når vi prøver å skyve de følelsen fra oss. I pasientsituasjonen ser man mye, men det er ikke alltid lett å tolke alt som man ser. Da er det lett å tro at legen ikke bryr seg.

    Når man møter sin lege er det viktig å føle at han eller hun liker en, og tar en på alvor. Det er da man begynner å fortro seg mer og mer. Nærhet er kjæmpeviktig her, ellers blir det mest stress. Nå har jeg sett at «alle» sliter og drar i legene, at det ikke er rart at ting kan bli kompliserte ibland. Derfor har jeg skrevet en huskeliste når jeg skal til legen. Når jeg har lest spennende forskning om ting som kan være interessant for oss begge kopierer jeg det. (Ikke minst om kosten.) Har jeg mye å fortelle så skriver jeg brev som jeg sender til ham.

    Siden tror jeg at integrert medisin blir noe som kommer i fremtiden, og vi må arbeide for at staten legger mere penger på helsefremmende informasjon til oss alle. Vi kan ikke bare vente på at folk blir syke og at legene skal stresse med å være brannmenn.

    Det er god folkhelsepolitikk å hjelpe de syke og å lære hva som gjør folk syke. Hvis vi ikke tar tak i problemet i tid blir samfunnet sykt. Vi må alle tenke over hva det er for samfunn vi ønsker oss. Vi må selve leve i det samfunn som vi skaper oss og alle kan vi bli syke. Det er en del av livet!

  18. Tone permalink
    desember 7, 2010 23:38

    Jeg har god erfaring og møte forberedet (hvis ikke akkutt time) og gjerne observere/tenke over og skrive ned stikkord på symtomer man opplever, eventuelle endringer, som kan potensielt ha betydning (eller skrevet av pårørende)
    Erfaringen er tidsbesparelse for meg som pasient og legen, og så slipper jeg komme på noe som kanskje var relevant etterpå, som kanskje kunne vært avgjørende og slipper gjerne unødvendig ny time.
    De fleste leger må jo multitaske med og skrive og lytte, og da kan kanskje en liten lapp være grei slik at ikke noe «mistes» i kommunikasjonen/hjernetåken og kan hjelpe legen og stille de rette spørsmål/forstå problemet?

  19. Salander permalink
    desember 8, 2010 13:35

    «Hva gjør du for å trygge din lege?» Det fikk meg til å lure på -skal man trygge sin lege og hvordan gjør man det? (mulig det er svart på i det lange kommentarfeltet, men har ikke energien til å lese igjennom hele, håper du orker å svare 🙂 )

    • desember 8, 2010 14:24

      🙂
      Klart det, Salander!

      Jeg tenker på – er vi flere i en kommunikasjon?
      Er det bare pasienten som har ansvar for kommunikasjonen?
      Har begge parter ansvar?

      Dersom -hvordan trygger du din lege?

      Jeg tror at når man er trygg, går samtalen lettere.

      • Salander permalink
        desember 8, 2010 22:56

        Takk for svar.
        Tenker at man får gjøre sitt beste på begge kanter… 🙂

  20. Rakel permalink
    desember 8, 2010 22:27

    Takk for hyggelig kommentar til min kommentar lenger oppe Maria (finner ikke noen svarlenke under din kommentar). En føler seg litt sårbar når en forteller noe om seg selv på denne måten. Takk for at du tar i mot bloggleserne dine på en så fin måte.

    Jeg er glad for at du valgte å ta med deg akkurat de ordene og skulle ønske flere ville gjøre det… Det virker som psykosomatisk har kommet til å bety tilnærmet «innbilt» eller «ikke reelt»? Også blant leger??? Jeg lurer på hvordan det er blitt slik, psykosomatisk betyr jo at kroppen reagerer på tanker eller følelser, for eksempel med smerte. Jeg skal ikke påstå at jeg fullt ut forstår hvordan det henger sammen, men jeg tenker meg at det kanskje er slik at hjernen tolker noen signaler feil, eller at noe er «feilkoblet»… Og sier i blant, litt oppgitt til legen min at hjernen min er jo også en del av kroppen!

    Jeg skulle virkelig ønske jeg fant nøkkelen til å kunne koble riktig igjen! Jeg opplever at helsevesenet er veldig fokusert på hva man IKKE skal gjøre. F.eks. når det gjelder bruk av smertestillende, men så langt har jeg ikke møtt noen som har kunnet si noe om hva som kan hjelpe. Kan hjernen reparere seg selv? Og i så fall hvordan?

    Mest sett fra min side, men handler også om kommunikasjon, om å bli sett og hørt og forstått.

  21. Tone permalink
    desember 9, 2010 10:39

    Mitt inntrykk er at psykratrien i Norge kanskje har fått for stor dominans?.
    Vi har blitt oversvømmet av reklame for «Tips og tips telefonen for mulige psykisk symptomer» , Nav’s reklame «du blir raskere frisk av og jobbe» osv. Det er vel kanskje ikke så rart at mange blir «feilstemplet» og lett settes i feil bås?

  22. mars 5, 2011 15:37

    Maria: Jeg fikk ikke svart på spørsmålet ditt der oppe. Jeg kan ikke besvare det nøyaktig heller. Men folk jeg kjenner som har brukererfaring fra psykisk helsevern, er stort sett alle kritiske til den medisinske modellen og sykdomsbegrepet. Også en del fagfolk er kritiske til at denne modellen skal ha forrang foran andre forståelsesmodeller. Fra fagpolitisk plattform for Norsk Forening for Psykisk Helsearbeid: «Feltet har … adoptert sykdomsmodellen fra somatikken. Naturvitenskapelige forståelsesformer og en diagnostiserings- og klassifiseringstankegang har dermed i stor grad blitt bestemmende for forståelse og behandling i møte med mennesker med psykiske problemer. Psykiske lidelser møtes med kartlegging, diagnostisering og behandling med tilhørende metoder/teknikker. Spørsmålet er om vi ikke nå bør føre feltet og det psykiske helsearbeidet ut av et slikt paradigme. Psykiske vansker vil alltid være innvevd i den enkelte persons historie, relasjoner og virkelighetsforståelse, og knyttet være tett knyttet sammen med de livsbetingelsene den enkelte lever under.
    Derfor vil psykiske vansker vanskelig la seg fange inn i generelle diagnostiske klassifiseringssystem og møtes med standardiserte behandlingsmetoder – uten at helt vesentlige aspekter går tapt. Sykdomsmodellen står i fare for å snevre inn våre perspektiver og samtidig innsette ekspertene som autoriteter på våre liv. Dette gjør at den som eier problemet og opplevelsen, blir fremmedgjort og opplever seg som avmektig i forhold til endringsarbeidet». http://nfph.blogspot.com/p/fagpolitisk-plattform.html

    • mars 6, 2011 09:31

      Takk for svar, Sigrun!
      Det er ikke alltid viktig å svare nøyaktig, og ikke alltid er det mulig heller.

      Ottar Grimstad har skrevet en kommentar som omhandler der samme på en annen post, delta gjerne i diskusjonen på den. Jeg vet du har en del erfaring og mener en del om dette temaet.

      http://bit.ly/evQOih

Trackbacks

  1. Diskurs og definisjonsmakt « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: