Klanmedlem og dugnadsarbeid
Til lyden fra taktfaste raspelyder mot grus tenker jeg på bekrepet «Klanen».
I klanen hører man til.
Alle har en plass -sin plass, noen har brukt for deg og det er viktig at du er til.
Det er dugnad på grusbanen, jeg raker side ved side med en annen fotballmamma. Jeg er lykkelig.
Mangelen på plass, på funksjon kan for mange kronisk syke være det vanskeligste av alt. Det kan bli enda vanskeligere når en sjukling blir møtt fra storsamfunnet at kategorien «syk» gjør deg mindre verdt. Som menneske, som deltager, som klanmedlem.
Verdighetsskala.
Hvilken sykdom du har bestemmer hvor på skalen «verdighetsgrad» du ligger. Dersom det er et bittelite snev av tanke om at du selv kan ha skyld i din egen sykdom, eventuelt at du kan «skjerpe deg frisk», faller du raskt ned på verdighetsskalen.
Det er akseptert med en kreftdiagnose -i alle fall om den ikke kan relateres til noe selvpåført, slik som en lungekreft kan. Psykiske lidelser etter traumatisering eller sykdommer der man ikke helt har funnet forklaringen ennå, kommer nederst på stigen over godkjente årsaker og du forvandles fra syk til snylter på felleskapet i løpet av kort tid.
Produksksjonslinje
Noen vil kunne tenke at du er lat, unnasluntrer, trygdemisbruker. Noen av de syke vil tenke slik om seg selv -til tross for at de faktisk er syke. Vil vi ha det slik? Skal alle inn i en produksjonslinje -hele tiden, hele livet?
Spindellett snakket godt om dette for en tid tilbake.
For det første: skal du kunne skaffe deg det som skal til for å holde deg i live og være lykkelig, må du gjøre noe som av andre anses som en verdi det er verdt å betale for. Du må først gi for å få.
For det andre: det er både moralsk forkastelig og dumt å være tilfreds med det du allerede har. Det å ikke arbeid er uverdig og ufornuftig. I følge arbeidsetikken er arbeid rett og slett en verdi i seg selv; en aktivitet som både er edel og foredlende.
Det er altså godt å arbeide, og det er dårlig å ikke arbeide – og her kommer de underforståtte premissene: for det første – arbeid er menneskenes normaltilstand, og for det andre – det er lønnsarbeidet som har den høyeste moralske verdi.
Funksjon er synlig
Denne mangelen på funksjon kan ofte medføre skam. Skam over å ikke strekke til, skam under øyne som ser «skyld i egen lidelse», skam over å være en byrde for andre, skam over å ikke være strømlinjeformet og passe inn i produksjonslinjen. Uten funksjon blir du usynlig -hvem vil vel være det?
Ta deg selv tilbake
Hvordan skal man ta tilbake eget verd når en mistet den plassen en hadde og en kjente som «sin»? Skape en ny funksjon? Riste seg løs fra andres forventninger og tenke at jeg er «bra nok» som jeg er? Forklare for andre hvordan tingene henger sammen -vise seg som det mennesket man er?
Hvordan skaper du deg din plass?
Jeg er på dugnad og raker. I feel happy!
Igjen, foto fra Children At Risk
Trackbacks
- ~SerendipityCat~ » Respekt, identitet, sykdom, verdi, plass
- Klanmedlem og dugnadsarbeid « Marias Metode
- Verdighet, verdig liv og menneskesyn (Del 2 av 3) « Marias Metode
- Syk og dermed en kvise på samfunnets rompe?
- Jeg -en kvise på samfunnets rompe? « Marias Metode
- John og Ulven « Marias Metode
- Show on, show off – vis ansikt « Marias Metode
- Tenk om det du gjør utgjør en forskjell? « Marias Metode
Marias Metode 
Denne helgebloggen din er så bra Maria, og så igjenkjennende.
Tusen takk for at du setter ord på dette vanskelige…
Det vanskelige det er å finne seg en ny plass.
Så godt for deg å kjenne lykke 🙂
Å rake, og ikke minst det å være på dugnad er godt.
Kan jeg linke denne til FB?
Klem fra Benedikte
Bare lenk i vei, du, Benedikte!
Kanskje er det andre som får hjelp av å lese dette?
Ja Maria, det tror jeg absolutt, at dette innlegget kan hjelpe mange.
Jeg tror vi er mange som leter etter en ny plass og nesten en ny identitet.
Du er så beundringsverdig god til å sette ordene på det mange av oss har inne i hodet, men ikke får ut hverken på papiret eller i tale.
Ønsker deg en god dag. 🙂
Skriver meg på den! Identitetsspørsmålet og forholdet til omverdenen er mer utfordrende enn de fysiske aspektene ved ME som sykdom synes jeg.
Og så er det en så _bakvendt_ sykdom føler jeg! Altså, hele livet har jeg lært og erfart at det som hjelper er ambisjoner, hardt arbeid, stå på når det trengs etc. etc. Ja, det hjelper fortsatt, men nå er det små skritt som teller, tålmodighet, å ikke stresse, å ikke legge inn det ekstra giret – selv om det trengs! (Eller synes som om det trengs.) Er det rart man føler seg litt «sprø» innimellom??
Ingen ønsker å være usynlige. Kjenne seg uverdige eller bli sett ned på. Når jeg leser blogginnlegget ditt, lurer jeg på hva som gir verdi. Når jeg ikke lenger orker å jobbe. Være sosial. Sprudlende. Deltakende. Eller bare orker det av og til og andre dager ikke i det hele tatt. Jeg for min del synes det er strevsomt å dele av meg selv. Å gang på gang skulle forklare. Fordi jeg ikke egentlig vet forklaringen selv en gang…
Du stiller spørsmålet – «hvordan skaper du deg din plass?» For noen måneder siden kunne jeg ikke gitt noe svar på det spørsmålet i det hele tatt. I dag har jeg funnet en plass for å nyansere mitt bilde av meg selv. Det høres jo kanskje rart ut, men ja, det er en blogg. Jeg ønsker å lete etter meg selv. Fordi jeg er mer enn en sykdom. Jeg vil noe og engasjeres, selv om det er en del jeg ikke orker. Jeg tror vi trenger stemmer – som din – for å gi språk til en tanke og holdning om at vi mennesker er så mye mer enn det vi ser. Vi er dyp under dyp. Tror jeg. Vi er velv som åpner seg dersom vi våger å nærme oss hverandre i stedet for kategoriene som gjør at vi skjuler ansiktet og skammer oss.
Dette ble litt langt svar fra meg, men et kjempeviktig innlegg fra deg synes jeg.
Takk du skjønne!
Nå ble jeg så glad!
Det jeg ble aller mest glad for er at du sier at din plass er å blogge.
Det er slik -vi kan alle være noe, enten for andre eller oss selv, i en eller annen grad.
Den syke er mye mer enn en sykdom -det er det lett å glemme, både den som er innafor og den som står og ser inn.
Tusen takk for langt svar!
Jeg tror vi skaper plass for oss selv og andre blant annet gjennom bruk av ord, som du Mary og Maria her gjør. Jeg vil ikke innbille meg at andre kommer og løfter frem i lyset mine kvaliteter, men kan synliggjøre hvem jeg er og hva jeg står for og at jeg har en verdi jeg også bl.a. gjennom blogg og nett.
Og ord kan forandre. Flere har takket for at de (som friske) har forstått mer av ME etter å ha lest på blogger, folk som har venner med ME som ikke har visst hva de skal gjøre har fått inspirasjon og tips. Kunnskap blir spredt. Det er godt!
Mange viktige spørsmål. Ingen enkle svar på dette. Alle må finne sin vei. Det viktigste er kanskje å bli sterk som seg selv, som den man er, uansett hvordan man er?
Ja -det tror jeg er viktig.
Det er likevel ikke så lett, når en hele tiden blir speilet som av mindre verdi.
Det gjelder å finne egne verktøy for å finne plass -finne hvem en vil være, for seg selv og andre.
«…når en hele tiden blir speilet som av mindre verdi.»
En oppdagelse jeg har gjort: Jeg tenker mer negativt om meg selv enn mine venner gjør det. Ville det falt meg inn å bli sint eller irritert på en venninne som ikke kom seg opp av senga pga feber og smerter? Nei. Men jeg blir irritert og sint på meg selv. Er vi ikke like forståelsesfulle overfor oss selv kanskje?
Verdien man har for andre gjenspeiles i hvordan relasjonen tilfører begge parter noe, ikke hvorvidt den ene tjener så mye eller klarer å gå så langt. Sånn tenker jeg i alle fall, men det er helt sikkert andre som tenker annerledes også. Dem orker jeg ikke bry meg så mye med, det prøver jeg å si til meg selv om og om igjen.
Jeg ser hva du sier -absolutt.
Vi -alle vi mennesker -er ofte vår egen største fiende.
Når jeg skrev dette med å bli speilet som en som har mindre verdi, tenker jeg mer på de man ikke kjenner, den som ikke har innsikt og vennskap med den syke.
Alle kommentarene om psykisk syke, pasienter med diffuse symptomer, om ME-pasienter, all uvettig omtale, nedlatenhet -jeg kjente ikke på det på samme måte før. Nå ser jeg det ofte.
Det kan likevel være mye som tyder på at forståelsen av hvordan menneskene med disse lidelsene/sykdommene har det, øker. Med økt forståelse minker kanskje stigmatiseringen?
Hvorfor i alle dager er det så farlig om barn og kvinner voldtas og mishandles dersom traumer likevel ikke er en legitim årsak til uhelse og uførhet?
En ny undersøkelse fra UiB viste at halvparten av incestofre ikke klarte å jobbe.
I dette ligger en bloggpost til, i bahodet.
Hva tenker du om dette -er slike traumer en legitim årsak til sykdom og uførhet, blant «folk i gata»?
Om det skal være en legitim årsak -må en da kringkaste den, da -slik at folk vet hvorfor?
Hos mannen i gata er det ifølge utenlandske undersøkelser nettopp forestillingen om traumer som årsak til psykiske lidelser som skaper størst forståelse og minst fordommer overfor psykisk lidende. Det er her helsemyndighetene gjør en stor feil, som tror at informasjon om diagnoser og gener er veien å gå for å skape bedre holdninger. Har blogget om det: http://bit.ly/cGd7q9
Om en må kringkaste årsaken? Noen ganger kan det nok hjelpe. Men folk er jo forskjellige. Stikk i strid med hva som er blitt sagt i forbindelse med «Hjernevask», er mitt personlige inntrykk at akademikere er mest hekta på gener, og minst på traumer, når det gjelder årsaksforståelse og psykiske lidelser.
Takk for at du skriver slike innlegg, Maria!
Når man ikke kan «gjemme seg» bak en jobbtittel lengere, må man jobbe for å finne ut hvem man er. Sånn i seg selv. Innerst inne. Det blir selvutvikling av slike vanskelige, men givende jobber:)
Fint sagt Hanna:) Da jeg ble uføretrygda i en alder av 28 og hadde total identitetskrise, var det en vis dame som sa til meg at «samfunnet behøver folk som IKKE er fastlåst i 9-17 mølla, som er tilgjengelige som medmennesker, samfunnsdebattanter, deltagere, aktivister, naboer, venner» De ordene har jeg tatt med meg videre. Når jeg nå bruker tid på å overvinne sykdom og utvikle meg som menneske deler jeg det med andre, som kanskje ikke har like mye tid eller drivkraft for det selv.
Velkommen til bloggs, AnnaTW!
😀
Fint at du skriver dette -godt for andre å se at det er mange måte å ha verdi og funksjon på.
Åh, vet du AnnaTW, det var godt å høre det «den vise damen» sa. Jeg har tenkt i de baner selv, men du skrev det så konkret. Det at man kan ha sin nyttige funksjon der man er, uten å være i en jobb. Skal ta det med meg videre, nå som jeg er godt plassert utenfor arbeidslivet en stund fremover.
Viktige spørsmål du stiller, Maria! 🙂
Ja – det er nok sånn der ute at det er lønnsarbeid som har den høyeste moralske verdi ute i samfunnet, at det å ha lønnet arbeid ses på som det normale. Dessverre.
Det er mulig jeg blir i overkant filosofisk nå, men dette med lønn kontra verdi kontra arbeid..
Det å være «syk», og arbeide seg mot det «friske» er jo en jobb, et arbeid, uansett hvilken sykdom eller lidelse man måtte ha, fysisk eller psykisk. Man mottar lønn i form av penger og kroner gjennom sykemelding, attføring, rehabiliteringspenger for å jobbe seg mot det friske (selv om oppfølging kan være mangelfull, er det jo det man i realiteten gjør), men man mottar jo også lønn i form av noe annet enn kroner og ører. Gode dager. Fine øyeblikk.
Om man noensinne kommer seg ut i ordinært arbeid er en annen sak, kanskje blir man ufør resten av livet, helt eller delvis. Man har fremdeles en jobb å gjøre. Jobbe seg igjennom dagene, f.eks. Jobbe med å aksepterere situasjonen sin. Jobbe med å akseptere at ikke alle forstår.
Jeg tror at mange definerer seg selv utifra (den lønnede) jobben sin, eller den manglende (lønnede) jobben. Kanskje vi i større grad bør definere oss utifra noe annet, noe mere helhetlig?
Jeg definerer meg selv ut fra menneskerettighetene, som fastholder alle menneskers samme, iboende verd. Det hjelper, om enn ikke alltid i alle situasjoner.
Marita: Jeg tror alle skal være glade for at samfunnet ser på lønnet arbeid som det normale, ellers hadde samfunnet klappet sammen ganske fort.. Når det er sagt, så er det heller ikke unormalt å være syk. Ganske normalt vil jeg si, de aller fleste er mer eller mindre syke i løpet av livet. Man kan godt blande moral inn i det, men jeg vet ikke om det er tjenelig, det kan selvsagt det, alt ettersom. Å ha god arbeidsmoral synes jeg det er fint at arbeidsføre mennesker har. Den som er syk og jobber mot å bli frisk, eller arbeidsfør i en mindre prosent ser jeg på som et menneske med god moral. Den som er så syk at den ikke kan jobbe, trenger ikke å ha dårlig moral. De kan ha mer moral enn andre, for det vi vet.
Jeg er blant dem som definerer meg bla ut fra jobb, men jeg ser ikke noe galt i det. Det er ofte flere enn en faktor som bidrar til å definere mennesker.
Dette var SÅ bra skrevet Maria!!! 🙂
Jeg må også ta dette med til fb.!
Budskapet er viktig og bare må formidles til omverden!
Kunne du sendt det til noen politiske parti også gjerne? hehe
God søndag til deg skjønne damen! 😉
Søndagsklem
(fra ei som kjente lykke og takknemlighet for å kunne ta barna med på badeland)
Dette er viktige ting å sette ord på og og viktig for oss som er i situasjonen å ta et oppgjør med; hvordan ta tilbake vår egenverd og hvordan definere oss selv. Det er trist å snakke med mennesker som sier de heller vil ha kreft eller annen alvorlig sykdom, enn ME, for å slippe skammen som diagnosene nederst på rangstigen fører med seg.
Takk for en viktig blogg!
Ja det er skummelt å gå fra en tilstand hvor en føler en har levd med vinterklær, for så å stå der og føle seg veldig naken. I offentlighetens lys. Slik opplever jeg det å være ufør.
Da jeg var frisk og jobbet, da «var» jeg noe. Altså «var» i betydningen at jeg hadde verdi som menneske. Nå så har jeg ingen rolle i samfunnet mer, alt det jeg kunne «gjemme» meg bak, som yrket mitt, familieplasseringen med de roller og rolleforventlinger som fulgte med der, hobbyaktiviteter som sa noe om hva jeg likte å holde på med, ulike verv i foreninger og lag, som sa noe om mitt personlige verdigrunnlag uten at jeg trengte å stå på en kasse på torget å snakke om det. Alt dette ble ribbet vekk gradvis da jeg ble syk, og jeg føler meg naken i et samfunn hvor i alle fall jeg ser flest «påkledte» mennesker.
Jeg er også i den kategorien at jeg strever med å finne meg selv igjen i denne møljen. Hvem er jeg nå da, når det meste av det jeg kunne defineres ut fra for andre mennesker, er vekke? Jeg er usikker på meg selv, og jeg opplever også at andre er usikker på meg. Jeg er jo egentlig den samme. Eller……?
Igjen, tusen takk for en kjempeflott innlegg Maria. 🙂
Klem fra Jenna
(me-kollega, blant annet…)
Takk -dette var veldig fint at du skrev, Jenna!
Jeg tror det du beskriver er veldig gjenkjennelig for mange.
Hvem er vi når vi ikke lenger kan bruke rekvisitter for å illustrere oss selv som «personen jeg»?
En gang jeg ble baaabuuuet inn på sykehus, tatt fra alle klærne, dyttet inn i kjortel -og ble fratatt «meg» til det bare var «syk pasient» igjen.
Det skjedde noe med meg -både hvordan jeg så på meg selv og hvordan andre så på meg. Jeg måtte aktivt fremme individet Maria.
Denne hendelsen gjorde at jeg enda mer enn før behandlet pasienter jeg tok i mot i akuttmottaket på sykehuset som gjester -ikke som pakker ribbet for menneskefunksjon.
(Men det var en digresjon, gitt!)
Både hovedinnlegget ditt og denne digresjonen gir gjenklang hos meg. Bare ordet; «akuttmottak» gir meg frysninger. Ikke akkurat bygget for trygghet og varme, det oser av kriser, hastverk, smerte, frykt …
Jeg har skrevet et innlegg som går litt i samme gate som ditt, litt langs fortauet, kanskje 🙂
Jeg har kalt det; «Tilbake til samfunnet?».
Jeg er så dårlig på teknikken at jeg ikke greier å linke til selve innlegget, men det ligger nå der, hos meg 😉
Her er lenken:
http://gunnhildcorwin.blogspot.com/2010/03/tilbake-til-samfunnet.html
Om du klikker inn på selve innlegget ditt, så vil du se at den lenken jeg har lagt inn her kommer opp i adressefeltet. Kopier og lim inn 🙂
Du sier:
«Vi snakker om verdige eller uverdige liv. Vi snakker om uverdig alderdom, uverdig sykdom, uverdig demens, eller uverdig død. Men verken sykdom, alderdom, demens eller død er uverdig, i seg selv. Det er vi som gjør det uverdig, ved å ikke akseptere det som en naturlig del av livet.»
Og det tror jeg er rett; vi aksepterer ikke like villig det som ikke er strømlinjeformet.
Noen ganger kan jeg se at det faktisk er en viss fordel ved å bo slik langt ute i skogen uttafor allfarvei som en eremitt… det blir jo ikke så langt å gå for å dø liksom.
Standardfrase: Gå i skogen å dø du…
Men jeg håper å bryte meg fri… fremtiden er min 🙂
Jeg orker ikke at kæmpe mig fri igen. Efter 25 års kamp – kom jeg ovenpå til det liv, jeg ønskede mig. Da mobning og chikane tog det liv fra mig igen. Oveni mistede jeg min elskede bror. Og ingen af delene anerkendes som udløser af min tilstand.
Siden har det været en kamp i systemet. Jeg kastes på forgodtbefindende rundt. Jeg genkender det fra mine unge dage, da jeg havde 5 år i systemet og kæmpede mig ud.
Jeg orker det ikke igen. Jeg har tabt 25 års hårdt arbejde med mig selv. «Jeg var for god!» til mit arbejde og jeg skrev så indlevende at hele min omverden stigmatiserede MIG på grundlag af det.
Jeg har ikke længere nogen motivation til at få et liv. Jeg tror ganske enkelt ikke på det.
Så jeg kæmper lidt, slapper lidt af – uden at tro på fremtiden…Jeg var nået så langt…… Og er tilbage til nulpunktet. NU uden tro på relationen som livredder.
NU, hvor jeg har lært magten at kende; tror jeg ikke på livet mere. Ganske enkelt..
Nanne, det var trist lesning å se hvordan du har det akkurat nå.
Jeg kjenner deg jo ikke, jeg vet ikke mer om deg enn akkurat det du skriver her.
Det kan se ut som om du har «gitt opp». Gitt opp å finne en plass i det du har og det du lever, gitt opp livet.
Gitt opp at noe noengang skal bli bedre.
Du må ha hatt det tungt og vanskelig.
Du sier du ikke tror på fremtiden.
Hva ligger i «fremtiden»?
Er det å få full helse igjen?
Få plassen du en gang hadde, som et menneske med en gitt funksjon?
Kjenne varme fra venner, være likt, være elsket?
Er det mulig at noe av dette kan komme på plass -om enn ikke slik det en gang var?
Kan hende kan livet være godt selvom det ikke blir på samme måte?
Du sier at du kjempet deg opp -fikk det livet du ønsket deg, for deretter å oppleve at det ble tatt fra deg.
Hvilke valg har du nå, Nanne?
Hva vil du ha, hva er realistisk å få til, hvilket skritt, om så det minste, er ditt neste?
Er det noen måte du kan ta tilbake makten fra den som ødela livet ditt og bruke denne makten til å nekte dem å fortsette med det?
(Å bli lykkelig og ha det godt er den beste hevn!)
Jeg forstår fra det du skriver at du har det forferdelig, at du er desillusjonert.
Tenk likevel på at ingen kan leve livet for deg -noen valg kan du ta selv, andre saker blir påført deg.
*klem*
Kan hende er det andre her inne som har gode tanker å dele med deg?
Hei Nanne:-)
Jeg har i mitt lille liv sett døden og livet mitt gått til grunne.
Jeg har sett tonene inni i hjertet mitt blitt stille.
Og hjernen hadde ingen tanker igjen.
Jeg måtte da ta et valg i mitt liv. Valget skal eller ikke skal leve og hvilke intresser har jeg.
Jeg begynte å skrive opp mine negative og posetive sider.
Jeg skrev opp mine tanker om livet og intresser.
Jeg skreiv opp hvordan året har gått, skilte arket i to og skrev opp alt det posetive og det negative. Uansett om det var em varm klem og store krokodilletårer fordi jeg var blitt fornærmet eller hadde smerter. Og alltid vann det gode.
Det ble veldig langt og en lang prosess i livet mitt. Men endte opp med å finne ut att jeg likte de små søte tingene i livet. Jeg hadde ikke behov for å få noen jobb eller finne meg en kjæreste. Men jeg kunne bli verdensmester i mitt eget liv. Jeg kunne ta de små stegene slik at jeg lærte meg å kjenne. Jeg brukte tid på meg. Og kjenne etter hva jeg likte og begynte å sette grenser for hva andre mente og hvordan de skulle korrigere meg eller si at jeg måtte ta meg sammen. Jeg hadde gjort det i min lille verden. I min lille familie skulle vi ha det godt som egne individer, som tenkede og ha evnen til å tilegne seg ny lærdom og kunnskap. Og Da er jeg fremdeles nede på hverdags lærdom. Det å lære seg å leve på ny, med et handikap, med en god i stedet for negative tanker.En kunnskap i der en selv begynner å tenke igjen, begynner å drømme igjen osv.
Og la seg gjøre bare det, man trenger ikke å vaske, rydde eller å betale en regning.
Jeg går ut og med min kopp kakao og ser på stmoren som jeg har plantet og nyter det at jeg har gjort det. Og at den vil vokse og bli fin der den står. Nydelige fargene, formene og viljen den har til å vokse. Det er den viljen som den har, lære jeg noe av. Jeg lærer av hunden som lukter på alt, jeg har begynt å lukte på ting igjen. Lukte på blomster, god mat, fislukt…ja hva som helst bare for å kjenne at jeg lever. Og at jeg kan kjenne hva det er ut i fra lukt. Osv. Det gjør jeg med andre ting i livet også. Det å greie å lage noe med hendene. Sy eller lage noe. Jeg blir stolt av meg selv, og er ikke redd for å være det. Man skal være stolt av at en kan leve og at kan kjenne at en lever. Det er bestandig noen som har det verre enn meg. Og jeg har det vel ikke så ille likevell!!
I stedet for å dø i skogen Catalyzator. Jeg tenker ofte på deg, og jeg hadde håpet du kunne ha funnet igjen troen på livet, på at du kan leve. Livet blir ikke som før og en kan desverre ikke tenke at alt var bedre før. Men heller tenke jeg får starte på nytt igjen i dag, og i morgen og neste dag….osv. Skriv ned det posetive om og om igjen. Og du har så mange flotte ord som gir noe for oss andre. Jeg har lært av mange inne på nettet, spesielt da jeg lå og var mye dårligere enn nå. Det ga meg energi til å fortsette livet. Klem
Kjempeinnlegg Maria og selv om jeg ikke har så mye fornuftig å si el tillegge så vil jeg gjerne få lov å legge en kobling på FB! Er det ok?
Klem fra nok en *ME-kollega*
Ja, sånn er det veit du.. 😉
Ja du… hadde jeg visst svaret på dette, hadde jeg vært glad! Akkurat nå står jeg i enda større grad utenfor resten av verden og det kjennes ut som om jeg står på siden av mitt eget liv også. Det er vondt, forvirrende, slitsomt og demotiverende. Jeg vet ikke hvor veien skal gå videre, om jeg skal fortsette på samme måte eller om jeg må gjøre en forandring. Forandring frister mest, men hvilken forandring vet jeg ikke. Jeg greier ikke å gi mitt liv særlig verdi nå. Denne unntakstilstanden har vart for lenge og jeg har mislyktes i å komme tilbake en gang for mange til å bevare selvresepekten. Jeg vil ikke ha det sånn, men jeg vet ikke hvilke tiltak jeg kan gjøre for å komme videre.
Hei Salander
-Long time, no see: du har vært savna!
Jeg tror jeg kan forstå følelsene dine -også dette om å finne vei videre.
Det er vanskelig for meg å skulle si noe spesifikt til deg om veier og tiltak videre -men jeg forsøker likevel å si litt om det.
Du sier at du ikke klarer å gi livet ditt særlig verdi akkurat nå. Tenker du at det vil endre seg -denne verdigivingen?
Har du erfaring om at ting kan endre seg fra der du er i dag til noe annet og bedre?
Når en er nede i en dal kan det være nyttig å tenke på om en har vært i den dalen før, og om en kom opp igjen, for på den måten ikke miste håpet om å se fra fjelltopper igjen.
Kanskje du ikke skal «tilbake», rett og slett? Kanskje du skal et annet sted og det «andre stedet» tar tid å finne ut av?
Om du strever med å bevare selvrespekten fordi du mislykkes kan det være at du skal prøve noe annet på en annen måte.
Vær snill med deg selv! Hva ville Salander sagt til sin venn Salander om vennen Salander hadde vært der Salander er nå?
Jeg vet ikke om noe av dette i det hele tatt gir gjenklang hos deg, men jeg håper du finner veier, og om du ikke finner dem alene, at du tør be om hjelp til å holde lykta mens du går.
*klem*
Takk for gode ord, Maria! Jeg vil gi en god tilbakemelding, men har stor egensensur i dag. Klem!
*klem tilbake*
Jeg håper dagene dine blir bedre etterhvert, Salander!
Et veldig bra og viktig innlegg, Maria. Og for et flott kommentarfelt!
.
Det første året jeg var syk følte jeg meg i en evig identitetskrise. Jeg var ribbet for alt som jeg tenkte på som «meg» og følte meg redusert til kun «syk». Det var en lang prosess å finne andre sider i meg og faktisk bli glad i dem også. Tror det er viktig å være oppmerksom på de gode tingene i en annerledes tilværelse også. Etter at jeg har blitt syk har flere venner bemerket at jeg er en god lytter. Jeg skal ingenting og er tilstede her og nå, uten å tenke på alt jeg skal rekke. Uten sykdommen hadde jeg aldri funnet denne roen, og jeg håper jeg klarer å ta den med meg videre når jeg blir frisk.
Takk for fin kommentar, Tante Grønn.
Nå for tiden synes jeg at jeg er veldig heldig.
Det har foregått flere prosesser hos meg -samtidig. Hver enkelt av dem har vært vanskelige og utfordrende, men her jeg står nå -nesten på toppen, har oversikt og skuer utover så tenker jeg at, jammen, jammen er jeg heldig!
Hver dør som lukkes fører til nye som åpnes -tenker jeg -og tenker at det er mange korn av sannhet i dette 🙂
Takk. Tusen takk. Jeg kjenner meg såå igjen i dine ord kjære Maria. OG, så mange andre som…. kjenner seg igjen… Mistet jobben grunnet ustabilitet grunnet psoriasis spondylitt. Mistet livsgleden etter forskjellige jobbsøk. Var for syk. Og NAV som maser… Også så smertefult. Vi går mot sommer, varmere dager, hete, feber, men jeg har det jo bedre allikevel enn under vintermånedene, kulde og nedkjøling av feber. Okkesom, det er grusomt. Men det er mange i min situasjon, men det er så mange som ikke forstår :-((
Takk for at du beskriver det så mange kjenner på.
Jeg er glad for at andre kan lese dette, kjenne seg igjen og kanskje føle en eller annen slags trøst i at de ikke er alene?
I dag har jeg skrevet den første posten om skam- der kommer vi nok inn på lignende følelser som kanskje blir vekket hos noen av leserne av denne posten?
http://bit.ly/cffSgB