Skip to content

Jeg -en kvise på samfunnets rumpe?

september 3, 2010

Som “kronisk syk” er man en kvise på samfunnets rumpe. Det er kanskje litt bardust reflektert og spissformulert, men slik kjennes ofte virkeligheten ut for den som er syk og er det over lengre tid.

De færreste tar innover seg at de en gang selv trenger hjelp. Her ligger et potensiale til forståelse. Syke har en gang vært friske, og friske vil bli syke. De fleste trenger relativt mye helsehjelp i løpet av sitt liv – de færreste dør av en akutt tilstand som ikke utløser helsehjelp av et visst omfang. Dersom vi ugleser de syke, vil vi få et samfunn som segregeres i «frisk»/«syk», der «syk» ikke innehar en funksjon. Mitt klare inntrykk er at mange langtidssyke har unødvendig ublide møter med helsevesenet.

.

Illustrasjonsbilde. Mann med hjerte i hånden.

.
Det er ikke slik at noen ønsker seg syk
. Kanskje var man uheldig i valg av gener, kanskje var man uheldig i valg av oppvekst, og kanskje tok man noen valg man ikke skulle tatt. Er det dermed sagt at det er ens egen skyld at man er syk – og at man ble langvarig syk? Jeg er ikke så sikker på det, men slik blir ofte syke møtt. De får ofte høre at det er deres eget ansvar å bli frisk igjen, dersom helsehjelpen de har fått, ikke helbreder; det er deres liv, deres skjebne. Etter kort tid er det nærmest forventet at de skal oppføre seg som friske, og ingen er spesielt interessert i å høre om deres sykehverdag. Det er mye å forlange fra en som er syk, er i en krise og ofte har følelsen av å ha “mistet seg selv” i en periode.

Man kan føle mye skyld og skam av mindre enn å være langvarig syk. Mange, inkludert den som er syk selv, vil ofte ha den oppfatningen at det følger med mange utgifter med sykdommen deres. Man blir sett på som håpløs og krevende når flere over tid har lett etter svaret på hva som er årsaken til sykdommen. I og med at man fortsatt er syk, har man altså ikke funnet svaret. Dersom man ikke blir frisk i løpet av relativt kort tid, vil mange syke oppleve at man må kjempe både hos behandlere og saksbehandlere for å bli trodd, og man må stå på for å få videre hjelp om ikke tilstanden er enkel å håndtere.

Min påstand er at dette er med på å forlenge sykdomsprossesen.

En gang blir det din tur. Dersom vi alle hadde hatt en forståelse for at det en gang kan bli vår egen tur til å bli syk, vil det kan hende være større sannsynlighet for at den syke raskt blir tatt på alvor, mottar adekvat hjelp og kan starte på tilhelingsprosessen uten ekstra bagasje som skam og skyld.

Det er altså det vi vil, vi som er helsepersonell: gjøre frisk; helbrede. Vi vil lete etter kategorien den syke skal puttes i, systematisere, og deretter finne ut av hvordan vi skal gjøre pasienten frisk slik at han/hun ikke kommer tilbake, i alle fall ikke for den samme tilstanden. Vi vil av hele vårt yrkesstolte hjerte og med vår viten hjelpe den syke med det vi kan.

For mange av oss som er hjelpere, er det vanskelig når den syke ikke blir helbredet
. Hvorfor er dette så vanskelig, mon tro? Har det noe med at det kan oppleves som en fallitterklæring? Har vi glemt den mest brukte aforismen vi har i medisinen: «Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste»?

Det kan se ut som om det ikke lenger er vårt ideal. I dag ønsker vi å helbrede alle, til tross for at det vi egentlig driver med, stort sett er symptomlindring, for å sette det litt på spissen. Kan hende har vi urealistiske forventninger til medisinen?

Jeg ser at det kan oppstå store skadevirkninger når mennesker med omfattende hjelpebehov blir fortolket og forklart av personell som ikke har innsikt i hva pasienten virkelig trenger, og hvem pasienten ”er”. Når sykdommer ikke kan repareres, blir dette en stor kontrast i et helsevesen der idealet er varig og full helbredelse. I mange sammenhenger er det fint og flott med idealer, de skal være der, men for en del langvarige syke vil fokus på idealet kunne være en hindring for et fullverdig liv.

Antallet langtidssyke og kronikere i flere land øker. Det betyr at mange er avhengig av felleskapets evne og vilje til å sørge for hverandre. Hva gjør vi om de som til enhver tid er friske, sier fra seg ansvaret for de syke?

Det er nødvendig fortsatt å tenke som om vi er medlemmer av en klan, et samfunn, der vi har ulike funksjoner og ulik grad av tilstedeværelse til ulike tider, for å hindre at vi ender opp med et “innenfor”- og “utenfor”-samfunn.  Kan hende må vi også tenke nytt når det kommer til hva begrepet «arbeidslinje» skal inneholde?

Hvordan ønsker du som er pasient, å bli møtt?

Hva skal til for å lage en god kommunikasjon, og hvem har ansvaret for den?

Hva skjer når vi som helsepersonell møter denne ufullkommenheten, at vi ikke kan helbrede, både i oss selv, som behandlere, og som forvaltere av en slags «sannhet»?

Er vi som behandlere trygge nok til å stå i en slik situasjon uten å føle et så sterkt ubehag at vi agerer på en ikke-hensiktsmessig måte?

Når dette ubehaget, paret med hverdagstresset, blir sterkt nok, kan det da tenkes at vi tyr til handlinger og ord som definerer og psykologiserer den andre?

Jeg tror det. Det ville være menneskelig.

.

Dette innlegget er publisert på Tidsskriftets blogg, der jeg nå er fast blogger. Det hadde vært flott om du vil legge igjen en kommentar der inne i stedet for her -slik at alle kan lese alle kommentarer. Det er jeg som eventuelt svarer begge steder. På bloggen til Tidsskriftet må du enten kommentere med fullt navn eller med lenke til din egen blogg. Om du ønsker å være anonym, er det flott om du legger igjen en kommentar hos meg.

Takk!

@All right reserved Foto fra Children At Risk Foundation, etter tillatelse

Advertisements
49 kommentarer leave one →
  1. september 3, 2010 07:29

    Som sagt; innlegget er publisert på Tidsskriftets blogg og lenke ligger nederst i innlegget over.

    Det hadde vært flott om du vil legge igjen en kommentar der inne i stedet for her -slik at alle kan lese alle kommentarer.
    Det er jeg som eventuelt svarer begge steder på innspill som kommer.

    På bloggen til Tidsskriftet må du kommentere med fullt navn eller med lenke til din egen blogg, slik det er nå.

    Dersom du ikke har lyst til noen av delene -legg kommentarer inn her, hos meg!

    • mhj permalink
      september 3, 2010 07:51

      Takk Maria, for ett flott innlegg og ja, må si det ett engasjerende emne!!

      Når det gjelder kommentarene til bloggen til Tidsskriftet, vil det etter min mening begrense kommentar-mulighetene, om du må fremstå med fullt navn.

      Er dette nytt nå, for forrige gang, sto det at du bare må bruke e-post-adresse. Ikke alle har egen blogg heller!

      😉 ???

      • mhj permalink
        september 3, 2010 08:12

        Hei Igjen Maria 😉

        Måtte skjekke e-posten min, noe jeg glemmer støtt…

        I denne lå det denne beskjeden:

        —————————————————-
        Tusen takk for kommentar på Tidsskriftets blogg!

        Vi oppfordrer alle til å skrive under fullt navn eller med pseudonym som kan knyttes til navnet. Se åpningsinnlegget i bloggen: Den farlige tausheten (http://blogg.tidsskriftet.no/2010/08/den-farlig-tausheten/) og Om bloggen (http://blogg.tidsskriftet.no/om-tidsskriftets-blogg/).

        Kunne du vurdert å legge inn kommentaren med fullt navn? Vi kan evt. hjelpe deg med dette.

        Vennlig hilsen
        Stine Bjerkestrand

        Stine Bjerkestrand
        Utviklingsredaktør

        Tidsskrift for Den norske legeforening
        Telefon 23109059
        Mobil 48071533

        —————————————————-
        Nå fikk jeg ikke snakket med Stine B, da hun er på tjenestereise, og fikk ikke tak i ?Åse?

        Da blir spørmålet, som kanskje du kan svare på:
        Hvilket pseudonym er det de ønsker seg? Nicknavnet mitt er jo mitt pseudonym!

        Kan du hjelpe meg til å forstå?

        😉

      • september 3, 2010 08:20

        Så flott at det engasjerer!
        Hva tenker du om temaet?

        Hvordan ønsker man som pasient å bli møtt?
        Hvordan kan kommunikasjonen bedres og hvem har ansvar for den?

        —–

        Og til det andre mht kommentarer:

        «Pseudonym» tror jeg det menes slik som mitt, MariasMetode, som kobler inn til en blogg eller kanskje en twitterprofil der det står mer om meg. Det er en gradsforskjell mellom «pseudonym og anonym» slik jeg ser det. Pseudonym er en du «er» over tid i sosiale medier. Anonym er «hvemsomhelst».
        Det er gjort for at Tidsskriftet skal forsøke å unngå personangrep og usakeligheter i størst mulig grad, slik at debatten holder seg til saken.

        🙂

  2. september 3, 2010 09:03

    Jeg legger inn kommentaren min her og, siden jeg ikke vet om den blir godkjent hos Tidsskriftet.

    Veldig bra artikkel, Maria!

    Jeg er enig i at de negative møtene i helsevesenet, samt kampen om å bli trodd/få hjelp og økonomisk støtte, er med på å forverre og forlenge sykdomsperioden. Det er rart man ikke ser mer på dette både hos helsepersonell og hos NAV.

    For egen del blir det stadig vanskeligere å leve med å være en av de “ødelagte” tannhjulene i samfunnsmaskineriet. Jeg vil være med og yte, men kan ikke bidra stort. Føler min verdi blir sett på som nærmere null, og i ekstra tunge perioder føles det som jeg er totalt uønsket i samfunnet.

    Det er et godt poeng dette med at vi alle sannsynligvis havner i pasientrollen en eller flere ganger i løpet av livet. Kanskje det er dette mange ikke orker ta innover seg, og dermed heller skyver de vanskelige følelsene over på de syke og “vanskelige”?

    • september 3, 2010 11:53

      Takk, Lothiane, for ditt gode innspill og glimt inn i «hvordan det oppleves».

      Hvordan ville du ha ønsket deg, i en perfekt verden, at NAV og helsevesenet skulle ha møtt deg?

      • september 3, 2010 16:03

        Hvordan jeg ønsker å bli møtt…

        Hos NAV skulle jeg ønske jeg hadde ett menneske å forholde meg til, og hvis de byttet ut personen ønsker jeg at jeg fikk vite hvem den nye er. Slik det er nå – og har vært i mange år – så aner jeg ikke hvem som er min kontaktperson, og det skifter uansett hver gang jeg prater med dem. Jeg vet de er overarbeidet og blir satt til stadig nye oppgaver, så jeg skylder ikke på den enkelte medarbeider hos NAV, men ledelsen.

        Ønsker også de var mer hjelpsomme til det praktiske, det å finne ut hva man skal gjøre, rett og slett. Hjelp med skjemaer og å finne fram i «systemet».

        Og så ønsker jeg at politikerne (for jeg mener de har hovedansvaret for det hele) slutter å behandle syke/trygdede som PROBLEMER. Måten de snakker om oss på trygd, er til tider så ydmykende og umenneskelig, at jeg ikke trodde det var mulig. De lyver om hvor store problemene er, for å få unnskyldning til å stadig kutte ned, stramme inn og gjøre ting så vanskelig for folk som allerede er langt nede, at det virker som de egentlig skulle ønske vi kunne forsvinne fra jordens overflate.

        Når det gjelder leger har jeg opplevd mye rart. Jeg har vært hos en spesialist som nektet å undersøke meg fordi jeg tok ordet «ME» i min munn. Han rygget bokstavelig talt flere skritt bakover. (Jeg måtte likevel betale for timen.)

        Jeg har gått til flere almennleger, som har brukt kjeft på meg, som har skrevet ting i journalen jeg gjerne skulle hatt vekk, som ikke har sendt meg til utredning, selv etter at ME kom opp som tema – men fortsatt å presse meg til å ta antidepressiva, eller forsøkt skyve problemene over på helt andre ting.

        Legen jeg har nå er flott, men jeg savner en oppfølging som er mer rettet mot å bedre situasjonen min, ikke bare slukke branner når jeg får en influensa eller lignende.

        Det er i grunn det jeg ønsker meg i en perfekt verden, i tillegg til å slippe å bli mistrodd når jeg forklarer hvordan jeg har det, eller bli mast på av naboer om å prøve en eller annen vidunderkur. 😉

        • september 4, 2010 08:48

          Takk, Lothiane -for innspill.
          Det ser ikke ut til at dette skulle være ublu og urealistiske forventninger.

          Hva tror du er årsaken til at disse forventningene ikke oppfylles?

          Hvordan kunne politikere og «folk» tenkt om de ikke skulle tenkt «problemer» om langvarig syke?

  3. wondersnow permalink
    september 3, 2010 09:44

    Syk.

    Jeg kjenner mange som er ute av arbeidslivet. Jeg er ute selv nå, av diverse grunner. Jeg har fått høre at jeg kan jo bare skifte jobb, om det er så ille. Eller at man må ikke gi opp. Andre sier det bare en en fase, og antar meg frisk med en gang jeg har fått hjelp. Å være syk over tid virker som et stadig sjokk for folk som tror man alltid blir frisk like fort som av en influensa. To uker, og back in business. Hadde det bare vært så enkelt.

    Som pasient vil jeg bli sett og lyttet til, ikke belært av bedrevitende som har sett «min situasjon» mange ganger forut. Selv om helsepersonell godt mulig har vært borti mye som ligner, er alle individer og fortjener å bli møtt med den respekten åpne ører og åpne øyne gir.

    God kommunikasjon innebærer at man tar til seg det som blir formidlet. Det krever oppmerksomhet, åpenhet og tillit. Alle involverte har sitt ansvar for at kommunikasjonen skal fungere, men er man syk så har helsepersonellet ekstra-krav. Som psykisk syk opplever jeg at jeg ofte ikke klarer å formulere meg godt nok verbalt (jeg er et klassisk skriftmenneske, som bytter og snubler i talte ord og dermed føler meg mer ekte i tekst).

    Min mor, og mine to søstre, er helsepersonell. Ingen av dem er eiere av sannhet, selv om de tidvis oppfører seg som om de er det. De er heller ikke helbredet, heller tvert om. Det er alltid noe å kurere. Ingen er så syke som dem, og ingen formidler medisiner/behandlinger som dem. Det skal visst finnes en kur for alt.

    Kanskje det er det som er «sannheten.» Men denne «sannheten» er også arroganse. En svett og klebrig bedrevitenhet som lukker for kommunikasjon og dermed utvikling og reel helbredelse, spesielt i psykiske tilfeller (antar jeg…).

    Du skriver : «Når dette ubehaget, paret med hverdagstresset, blir sterkt nok, kan det da tenkes at vi tyr til handlinger og ord som definerer og psykologiserer den andre?»

    Det er det skumleste jeg har lest på en stund. Dette definerer helsepersonellet i min familie. Dette er noe som skjer både i hjemmet og på jobben. Definering og psykologisering av andre er generelt skummelt, men når det blir en del av alle samtaler man har – hjemme såvel som på jobben, er det ofte demoralisernde og ødeleggende.
    På den ene siden ser jeg ønsket om å forstå og dermed hjelpe/helbrede ved hjelp av denne «teknikken», og i så måte kan jeg finne meg selv deltagende i dens diskusjon. Samtidig griper jeg ofte meg selv brutalt i det og ser at jeg har ingen rett til å psykologisere og definere uten at den det gjelder kan være aktivt deltagede i det som skjer, eller nylig har vært det.

    Det må være en utfordring, på behandlernivå, å forholde seg til mennesker som kanskje ikke kan eller vil ytre seg så man får hjelp til helbredelse. Da blir man kanskje fortere kategorisert ved hjelp av forstå-seg-på-samtaler.

    Jeg tenker bare: trø varsomt. Men ikke for varsomt…… Det er en umenneskelig hard balanselinje det der.

    • september 3, 2010 11:55

      Takk for flott og god kommentar, Wondersnow!

      Her ga du mange gode eksempler på hvordan helsepersonell kan møte deg på en god måte.

      Opplever du at man må «oppføre» seg på en bestemt måte for å bli hørt/sett?

      Et ledende spørsmål, kanskje, men jeg synes vel det er noe av det du sier mellom linjene?
      I tilfelle det er slik -hvordan opplever du at man skal «oppføre» seg?

      • wondersnow permalink
        september 3, 2010 14:00

        ja, man må visst det. føler jeg. hadde jeg visst hvordan man best blir sett/skal oppføre seg hadde jeg nok gjort det også. men jeg har ikke funnet «formelen».

        • september 3, 2010 14:54

          Dersom du har overskudd og lyst -kikk på lenken jeg la inn til Beate.

          Der ligger en interessant doktoravhandling om emnet.
          Det ville være spennende å se om du kjente deg igjen, eller om dette var «far fetch» for deg.

        • wondersnow permalink
          september 3, 2010 20:29

          tok en titt, og det er mulig det er litt far-fetched for min del, da jeg har en klar psykisk diagnose, men opplever at det er veldig mye frem og tilbake rundt den slags. men det er nok noe i dette «syte og klage» , vil jeg tro. at vi «bare bærer oss».

  4. september 3, 2010 10:10

    Jeg skal ikke mene noe om Tidsskriftets retningslinjer for kommentarer før jeg har forsøkt å legge inn en kommentar selv, men det kan nok hende de starter litt forsiktig med hensyn til å la det strømme på med kommentarer hvor forfatteren bare framstår som en forkortelse eller et mer eller mindre tilfeldig pseudonym.

    Jeg ville antagelig gjort det samme selv i starten, for å oppfordre egne brukere til en kultur hvor flest mulig bruker eget navn oglokke flest mulig av Tidsskriftets faste lesere til å delta også her.

    Så er det opp til alle som ikke ønsker å bruke eget navn å skrive så saklige kommentarer at Tidsskriftets redaksjon mener at slike stemmer også bør få slippe til. Det kan hende det tar litt tid, la nå i det minste redaktøren få litt betenkningstid og noen kommentarer som hun kan lese først. Med andre ord: ikke gi opp med en gang.

    Innholdet i Marias artikkel skal også jeg kommentere, men jeg sender den til kommentarfeltet i Tidsskriftets blogg først. 🙂

  5. september 3, 2010 10:22

    Dette er et tema jeg har vært opptatt av lenge. Eller rettere sagt, det er jo flere temaer du tar opp her:

    – selvfølelse når man er syk
    – kommunikasjon med legen
    – hvordan legen skal klare å forholde seg til pasienter hun ikke klarer å gjøre frisk
    – hvordan man som pasient opplever forholdet til leger og hjelpepersonell

    Da jeg var tidlig i 20-årene tok jeg det for gitt at kommunikasjonen var legen sitt ansvar. Jeg tenkte det ikke bevisst, men jeg trodde at i det jeg kom på legekontoret, så ville jeg, sammen med legen, finne mer ut av hva jeg slet med. Det tok mange år før jeg skjønte at det ikke var slik det fungerte, at jeg som pasient faktisk måtte ta ansvar for å servere min helsetilstand, sykehistorie og mine symptomer på en slik måte at det ga mening for legen. At jeg måtte skolere meg, ikke bare i å klare å sette ord på det som var ganske diffust for meg – hvordan kroppen min fungerte annerledes enn en frisk kropp – men også hva legen trengte av informasjon om dette for i det hele tatt å kunne begynne et sted.

    Jeg forsøkte etter hvert å sette ord på dette og å gi konkrete råd og tips i et innlegg på ME-forum.

    http://meforum.info/viewtopic.php?t=1321

    Så er det alle de vonde følelsene knyttet til å være syk, spesielt i opplevelsen av maktesløshet i møte med helseapparetet. Jeg har skrevet om dette også, og fått mange, mange reaksjoner fra andre som opplever det samme.

    Disse innleggene er også gamle, men de er desverre like aktuelle nå:

    http://beatesrasteplass.wordpress.com/2007/03/29/mitt-forhold-til-leger/

    http://meforum.info/viewtopic.php?t=3822

    • september 3, 2010 12:18

      Du har lagt ved mange interessante lenker, Beate -som jeg tror beskriver det mange opplever.
      På Tidsskriftets blogg la Berit inn en spennende doktoravhandling:

      Den går rett inn i dette jeg skriver her og mye av det du beskriver i dine lenker.

      Anbefaler dere en titt i kommentarfeltet:

      http://bit.ly/drfmnX

  6. Unni C. Johansen permalink
    september 3, 2010 10:59

    Veldig godt skrevet! Jeg pleier å si at jeg forbeholder meg retten til å være spesialist på meg sjøl og hvordan jeg føler meg. Det er bare jeg som er inni kroppen min og kan forklare hvordan det føles.

    • september 3, 2010 12:19

      Flott at du kikker innom, Unni!

      Hvordan skal du få formidlet og hvordan skal legen forstå hvordan du føler deg og hvordan kroppen din er?
      For det er det som skal til for å kunne bidra med hjelp -kommunisere virkeligheten, er det ikke?

  7. wondersnow permalink
    september 3, 2010 11:11

    Unni: Der sa du det meste 🙂

  8. mhj permalink
    september 3, 2010 11:42

    Her er en meget relevant sak, om hvordan vi ønsker å bli møtt og ikke minst hørt i helsevesnet!

    http://merutt.wordpress.com/2010/09/03/brev-fra-me-foreningen-til-unn-programkomiteen-for-regionalkonferanse-om-me-og-helsedirektoratet/

    Her trenger det holdningsendringer til!!!!

    Forøvrig Maria, så er jeg stort sett veldig enig i det du skriver.
    «mine meninger er dine og dine meninger er mine»

    ….og synes det er fint at du er modig og setter saker på dagsorden!

    Jeg får prøve å forklare Stine B situasjonen min med nødvendigheten med å være halv-anonym og at jeg ikke har lyst å bytte nick/psaudonym, da dette er min nett-identitet. Så får jeg se om jeg får godkjenning eller ikke.

    HA en fin-fin helg 🙂

    • september 3, 2010 12:49

      Flott, mhj -her inne, på MM har jeg diskutert dette med anonymitet og bruk av pseudonym flere ganger, så her aksepteres dette inntil personangrepene kommer. 🙂

      Tidsskriftet og redaksjonen tenker litt annerledes rundt dette -men send en mail og forklar, du.
      Først og fremst, som Håkon sier over her -skriv skikkelig, høflig og saksrelevant. Det gjør gode saker for alle som bruker pseudonym.

      Jeg har sett innlegget du lenker til og det er betimelige betraktninger.

  9. september 3, 2010 12:04

    *stående applaus*…
    -og et høyt Hurra! for avsnittet
    “Det er ikke slik at noen ønsker seg syk.”

    Har selv en diagnose, der de lærde strides om både kronisk/ikke kronisk, og ikke minst; ingen vet “svaret” på gåten om hvorfor man er syk. Og det finnes ingen medisin….kun mestring….

    Å bli møtt med så mye ubehag, både hos sin egen fastlege og i nav-systemet….-det er en stor belastning når en selv er syk.
    Jeg tror mange glemmer at man har vært en pliktoppfyllende arbeidstager, men er kommet i den vanskelige situasjonen det er, å bli syk.
    Jeg kjemper til tider, om min plass i samfunnet, og ikke minst; min verdighet.
    Å komme i en situasjon, der man er helt avhengig av både behandling og nav, og må kjempe seg vei gjennom det hele…..det er vanskelig.
    Jeg har nå forstått innholdet i frasen; du skal være sterk for å være syk……..

    Holdningene til det å være syk, sitter dypt i den norske folkesjela.
    Jeg var selv en av dem, som tenkte; slutt å klag…..brett opp armene, og jobb litt, så skal du se det blir bedre…..
    Latskap er rota til alt vondt……osv…
    Huhei, som jeg har lært….
    Latskap og sykdom har sjelden en sammenheng….mildt sagt.
    Det er en stor feiltagelse, og en stor skam, å tro at mange uføre, går ufør på grunn av latskap.

    • september 3, 2010 12:45

      Velkommen inn hit, Kathrin!

      Ja -du er sier noe som mange langtidssyke har kjente på; hvordan en mister noe av tilliten til hvem en «er» når en mister det som tidligere definerte en som frisk og arbeidstager.

      Det er altså noe med en grunnleggende holdning til den som er syk, hos «folk flest» som skurrer, eller?
      Hvordan skulle holdningen har vært, ideelt sett -og hvilke konsekvenser ville en slik holdning ha?

      Mine tanker om å ha en sterk rygg når en er syk har jeg drodlet litt om her -en slags hyldest, kanskje?

      http://bit.ly/9kkhK4

      Ta den til deg!

      • Kathrin permalink
        september 3, 2010 16:51

        Ground Zero…..kunne ikke vært bedre beskrevet…..

        Ja, det er holdningen i folk flest….vi er jo «godt oppdradd».
        Og vi har lært god norsk folkeskikk.
        Vi har lært å stå på, gjøre vårt arbeid med flid, gi litt ekstra.
        Vi har lært høflighet.
        Vi har lært å være tålmodig og vente på tur.
        Vi har lært så mye fint.

        Vi dyrker perfeksjonisme.
        Vi dyrker framgang og suksess.
        Vi dyrker skjønnhet…..

        Vi lever i et av verdens rikeste land.
        Og det bærer vi preg av.

        Alle disse punktene som jeg har nevnt, er jo positivt.
        Men hva skjer når vi ikke lenger får det til, ikke strekker til, fundamentet vi står på, raser sammen?
        Hva skjer om en blir syk? Hva skjer når kroppen sier stopp verden, jeg vil av….?

        Vi må kunne tenke to tanker samtidig.
        Det er ikke galt å lykkes og ha framgang. Alle vil vi jo det!
        Det må samtidig være rom for den som rammes av sykdom.

        Dersom folk flest, tilegnet seg en inkluderende tankegang…..ville ideen om inkluderende arbeidsliv muligens fungert?

        Jeg tror desverre, at det kan gå generasjoner, før denne holdningen er forandret hos/i folket.

  10. anonymica permalink
    september 3, 2010 13:53

    Jeg ville bare si tusen, tusen takk, Maria, for et glimrende innlegg! 🙂

    Orker ikke å skrive så mye i dag. Vil bare si at jeg håper Tidsskriftet omgjør sine strenge regler om at anonyme ikke kan blogge. Jeg tror nok at dialogen ville blitt både mer levende og mer nyansert hvis de løsnet på dette. Det er nok fler enn meg som er både pasient og helsepersonell, og av ulike grunner ikke ønsker å bruke eget navn – og heller ikke har overskudd til å ha sin egen blogg. Skulle ønske du ville ta en prat med dem om å løsne litt på kravene der….

    • september 3, 2010 14:52

      Ja-jeg vet jo at du er en av mange helsepersonell og NAV-ansatte som er syke og som jeg skriver med på «bakrommet».

      Å være langvarig syk ER visst veldig skamfullt og befestet med ulike og rare forestillinger. Det smitter, disse forestillingene.

      Takk for at du orket å legge inn denne kommentaren!

      Ønsker deg langt bedre dager enn denne.

  11. september 3, 2010 15:21

    Takk for at du tar opp dette Maria! Godt å «ha» deg, en lege som framstår som et vanlig (med)menneske!

    Mener å ha lest at i gjennomsnitt har vi mennesker tre diagnoser hver. Så hvor mange 100 % friske finnes det?

    En fellesnevner for å få til god kommunikasjon er å bli tatt på alvor. Jeg går ikke til legen for moro skyld. Det er alvor – hver gang! Av varierende grad riktignok og med alvor mener jeg ikke at det ikke er plass til humor og smil. Men alvoret ligger i bunn.

    Videre syns jeg at jeg ser tegn til at en holdning går igjen: Vanskelige problemstillinger er ikke-problemstillinger. En slik holdning hjelper ikke meg som pasient, ei heller er det en samfunnsnyttig holdning. Hvis legen ikke skjønner raskt hva som er problemet, er det liten utforskertrang å spore.

    Å bli bedre til å lytte og å tørre og tenke høyt sammen med pasienten tror jeg vil hjelpe! Dessuten bør leger generelt bli mer bevisst på sitt kroppsspråk. Jeg har opplevd det jeg har oppfattet som hånflir og jeg har opplevd at leger har himlet med øya og skjært grimaser.

    En kan bli flinkere til å følge opp pasienter en ikke kan helbrede. Innkalle til samtale med passende tidsintervaller utfra behov, sykdomsbilde og utvikling. Ikke bare «nå har jeg gitt deg opp, lær deg å mestre». Her kommer trøsten og lindringen inn.

    Som pasient tror jeg at vi må bli bedre til å være direkte og tydelig på hva problemet er, tørre og motsi legen hvis vi ikke er enig, tørre å ta plass og spørre hvis vi ikke har fått svar.

  12. september 3, 2010 16:06

    Et lite P.S. fra meg når det gjelder Tidsskriftet og godkjenning av kommentarer. Så lenge de forlanger kommentarer under fullt navn, kommer ikke jeg til å delta der inne. Jeg har ikke noe ønske om å koble nick og navn på søkbart nett, og det er av flere grunner.

    Håper de begynner å se på innholdet i det folk skriver, enn å avvise alle som ikke bruker fullt navn.

  13. anonym permalink
    september 3, 2010 17:43

    litt artig sammentreff dette. I går kom jeg over et ord jeg aldri har hørt før: utenforskap. Som nettopp beskriver grupper av mennesker som føler seg utenfor det såkalte «normale» samfunnet av ulike grunner. Det kan være sykdom, etnisitet eller andre slike ting som gjør at man kanskje føler seg som en «kvise på samfunnets rumpe». Utenforskap ja….Et beskrivende uttrykk på mange måter. EU har en egen definisjon på dette ordet men man kan likevel kjenne det igjen i alle samfunn, små, store og kanskje til og med i hjemmet, innenfor familie, altså ned til den minste detalj. Det aner meg at dette uttrykket kommer godt med i en maurtue også;)

    • september 4, 2010 08:54

      «Utenforskap» er et godt begrep på den opplevde og faktiske situasjonen mange er i.

      Hvem har ansvaret for å få til «inneforskapet»?
      Den som er utenfor eller den som er innefor?

      Det kan hende at dette er litt søkt, men jeg har et barn i barneskolealder. På skolen, og i andre sosiale sammenhenger, lærer de at man skal kikke seg rundt om det er noe som stå alene. Dersom så, lærer de å kjenne på hvordan det er, å være utenfor, og hvordan det er å bli invitert inn.

      Dette dreier seg kanskje i bunn og grunn om empati? Empati kan læres.

      Vi heier på «vinnerne» og disser «taperne». Det er ikke empati, men likevel en menneskelig reaksjon i oss.

  14. Vestlending permalink
    september 3, 2010 22:44

    Kvise på samfunnets rumpe, ja slik føler jeg meg også med en ME diagnose jeg har gjort alt (og brukt mye penger) på og løpe fra og bli frisk av ME. Har møtt flinke kjekke leger men og leger som har møtt meg med avsky og stigmatisering og blitt fratatt ME diagnosen (i periode) av en lege som diktet opp falsk informasjon (heldigvis slettet) i håp om å få ME diagnose som ikke lengre gjeldene og erstattet av annen.
    Har penger, makt, ære og prestisje fått større makt enn det etiske for legeyrket?

    • september 4, 2010 09:00

      Velkommen til bloggs, Vestlending!

      Du beskriver dessverre en vei som mange langvarige syke går.

      Det er rart, det der med troverdigheten til enkelte pasientgrupper. De bruker store summer på å bli frisk og en skulle tro at antall kroner og energi brukt på å lete etter friskhetsmetode skulle fungere som vitne på at det man ville, er å bli frisk?

      Jeg vil tippe at langvarige syke ikke bare er en utgiftspost på statsbudsjettet, men også langt inn i egen portemoné, som i utgangspunktet er temmelig slunken når en har vært syk en stund.

      Noen tenker at den syke «dyrker» sin sykdom, «blir» sin sykdom, «lever» sin sykdom.
      Hva tenker du, eller andre, om det?

      • september 5, 2010 10:48

        «Noen tenker at den syke “dyrker” sin sykdom, “blir” sin sykdom, “lever” sin sykdom.
        Hva tenker du, eller andre, om det?»

        JEG tenker, når jeg hører slike utsagn, at det er rent ut sagt bullshit fra noen som enten ikke vil eller klarer å forstå hva de snakker om. 😉

  15. Vestlending permalink
    september 4, 2010 20:43

    Takk Maria, fant mye nyttig på denne bloggen:-)
    Det du tar opp med troverdigheten i helsevesenet (gjelder og NAV) er så sant, så sant.
    Dessverre er det vel også slik at NAV og regjeringen presser på for å få ned sykefraværet men gjerne uten at de hører på eller har forståelse av hverandre…selv om alle vil det samme.

  16. Vestlending permalink
    september 5, 2010 11:01

    Enig med SerendipityCat!

    • september 5, 2010 13:00

      🙂
      Det var veldig flåsete formulert av meg, men essensen i det er det samme: Når man er nødt til å gripe til forklaringer som skal skyve skyld og skam over på den som er syk, er det for meg kun et uttrykk for at den som sier det ikke er i stand til å fatte hva den syke går gjennom, eller ikke har vilje/rom til å ta det inn over seg, for eksempel fordi man ikke vet hvordan man skal hjelpe.

      Da ser jeg selvfølgelig bort i fra de pasientene som er hypokondere, noe som jo er en sykdom i seg selv…

      Uansett er det skammelig å for eksempel bortforklare en pasients stadige søken etter hjelp og løsninger med at man «dyrker sykdommen».

      • september 5, 2010 14:01

        Takk for refleksjon.
        Du sa det veldig bra, Cathrine.

        Det er så lett å kikke på den andre.

        • Diva permalink
          september 5, 2010 17:27

          Jeg må innrømme at jeg har møtt noen få mennesker jeg mistenker for å dyrke sykdommen sin. Da mener jeg noe helt annet enn når en lege som nekter å bry seg med ME, beskylder pasienten sin for å dyrke sykdommen når man egentlig leter etter løsninger. Kanskje heller det motsatte – at man IKKE vil se etter en løsning? Og da heller ikke de som føler seg maktesløse eller ikke klarer å gjøre grep som kunne bedre sykdommen de har. Det handler om at noen definerer seg utifra sykdommen de har, det er deres identitet. Hvis man prøver å rokke ved den, kan det virke truende. Man vet hva man har, selv om det er smertefullt. Å forlate den identiteten, innebærer at man må bygge seg en ny og et nytt liv. Det kan nok være tøft og krevende.

          Jeg er ikke helt ferdigtenkt når det gjelder dette temaet (som du Maria bruker å si), og jeg føler jeg lett kan tråkke noen på tærne med å ta opp dette. Og hvem er jeg til å dømme? Jeg er ikke ekspert på noen andres liv enn mitt eget.

        • september 5, 2010 18:19

          Som Diva sier, man skal jo ikke se bort i fra at det finnes mennesker som «sitter fast» i en identitet som syk. Jeg tror nok også at det av ulike grunner kan hende. Men det er en slutning man skal være meget, meget forsiktig med å trekke når man ser det hele utenfra.

          Jeg tror faktisk jeg har sittet med en del fordommer selv, som jeg har fått kraftig utfordret av å bli langvarig og alvorlig syk.

      • september 10, 2010 22:52

        Traff i en privat sammenheng, en som hadde fått satt inn helprotese i hofta for noen måneder siden. Han var fremdeles sykemeldt og var tydelig prega av å ha fått satt in en reservedel. Han klarte ikke å flytte fokuset fra å se seg selv som pasient til å være en mann som skulle trene opp kroppen til å fungere normalt igjen. Dette er min subjektive opplevelse og vurdering ut fra min kjennskap til ham og til rehabilitering av mennesker med hofteprotese.
        Men sett i forhold til debatten her om å dyrke egen sykdom, så begynner jeg å tenke på at en sykdom er ikke bare en fysiologisk prosess, det er også en psykisk prosess, slik at mestringstenking og støtte til å se seg selv som frisk, at sykdommen en dag er borte, er en del av menneskets helningsprosess.
        Og noen må faktisk forske ut alle sidene ved sykdommen, de er skrudd slik sammen som menneske.
        Da blir min tanke at vi må følge det Maria sier «Sjelden kurere, ofte lindre, alltid trøste», og legge til «støtte i alle sammenhenger».

        Spurte en gang en lege om målet skulle være å være smertefri? Det var i forbindelse med en skade jeg pådro meg for en del år siden. Jeg fikk ikke noe svar, han hadde kanskje ikke et, men jeg måtte selv lære meg å leve med smertene uten hans hjelp, selv om han ga støtte i andre sammenhenger.
        Mitt foreløpige svar er at; «Nei, det er ikke et mål å være smertefri, det er et mål å kunne fungere best mulig ut fra de forutsetningene jeg har etter skaden»

        Derfor tror jeg at det å dyrke egen sykdom, kan være en løsning for noen. At de gjennom den kan finne tilbake til sitt friske jeg, og derfra gå videre i å hele sykdommen.

        For det er den enkelte som er ekspert på seg selv og sine egne utfordringer. Som terapeuter, leger, pleiere kan vi bare være støttespillere i den prosessen den enkelte må gjennom for å komme dit h*n skal.

        Og det gjør at jeg som bruker av min leges og resten av hjelpeapparatets tjenester, ikke er en kvise på samfunnets endestykke, men er et verdifullt medlem av dette samfunnet. Utenforskapet er en sosial oppfinnelse som den enkelte selv definerer seg i forhold til, også hvem h*n vil ha innenfor sitt -skap.

        Blir alltid en utfordring når man er på flere sider av bordet. En gang er jeg forelder til funksjonshemmede barn, neste gang er jeg terapeut, og etterpå er jeg selv bruker av helsetjenestene. Og da gjerne samme dagen. Men det er kanskje derfor jeg er her, for å lære å takle alle de utfordringene?

    • september 6, 2010 21:55

      Har lest og tvittret Nordbøs passiar tidligere -takk for at du la den inn, Cat!

      Dagfinn sier mye som er gjenkjennelig, til tross for et par «feilspark», i alle fall i mine øyne. 🙂

      • september 9, 2010 17:10

        Det er jo ikke et superseriøst innlegg han har skrevet heller. 🙂

        • september 9, 2010 18:21

          Akkurat passe seriøst med humorsnert -slik det skal være for at en kan le litt og samtidig tenke litt når latteren stilner.

          🙂

    • september 10, 2010 22:17

      Ja, har noe med bestillingen å gjøre. Hva er det brukeren forventer av meg som terapeut, og hvordan klarer jeg å svare på bestillingen.
      Syns den linken var god, passe på kanten til at man kunne begynne å tenke litt utenfor boksen. Eller man kan si det med Kumbel

Trackbacks

  1. 67% av ME-pasienter liker ikke barn « Marias Metode
  2. Det å skille snørr og bart, eller arve versus eie meninger | Karavanseraiet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: