Skip to content

Verdighet, verdig liv og menneskesyn (Del 2 av 3)

juni 27, 2010

.

Mange rusavhengige har «dobbeltdiagnoser», det vil si de sliter både med rus og psykiatri. Hva som kom først er ikke alltid så interessant. Dersom man ikke hadde en traume i bagasjen før man ble rusavhengig, er det stor sannsynlighet for at avhengigheten har ført til situasjoner der de er blitt traumatisert. Tradisjonelt har de hatt problemer med å få behandling i helsevesenet. Dersom du er rusa blir du ikke tatt i mot på psyk. Dette er uhørt og hører ingen steder hjemme, selvsagt. Igjen -stemmer ikke kart og terreng og man har forsøkt det samme før, så må en tenke nytt.

.

Verden på gata leves annerledes enn den de fleste av oss kjenner. Et slikt liv gir andre perspektiver. Perpektivene er uforståelige om man selv ikke har kjent på den desperate følelsen av å ville overleve, parret med et mismot og resignasjon. Det krever en enorm grad av styrke, mot, motivasjon og vilje, samt massiv støtte for å klare å gjennomføre et avrusningløp når man kommer rett fra gata. Alle som har sett en sliten narkoman på nært hold og har en evne til å tenke «hva om det er jeg som skulle ha…?» vil forstå dette.

.

Alle snakker om «verdighet» og mener selv at de behandler en rusavhengig som et likeverdig menneske. Vi vil likevel ikke ha de narkomane tett innpå oss, vil vi vel? Så lenge vi ikke erkjenner denne menneskelige redselen for det uforståelige, det forstyrrende, det «farlige», vil storsamfunnet utvikle skjulte mekanismer som støter andre ut av felleskapet. Vi har sett det før. Mange ganger. Det er ikke lenge siden vi så slike mekanismer rundt HIV-syke, for eksempel. Jeg ser at mange snakker om «verdighet» og i det definerer andres verdighetsfølelse og ikke sin egen. Det som oppleves som uverdig for den ene, kan oppfattes som fullverdig for den andre.
Å være avhengig av et narkotisk stoff kan frata en følelse av autonomi og kontroll. Det beste er antagelig å ikke være avhengig av noe i det hele tatt. Vi er likevel tilbake til dette at vi sannsynligvis aldri vil få et helt rusfritt samfunn. Det betyr ikke at menneskene ikke kan leve verdige liv.

.
Hvem og hva gir følelsen av hva som er verdig eller ikke verdig? Skamfullt eller ikke? Er det oss som står rundt, vi som betrakter og får den andre til å krype i skam? Er det følelsen av å ikke ha en funksjon, å ikke være til nytte, å ikke bli hørt og å ikke ha noen kontroll med livet?

.

Jeg kan forstå at å være avhengig av et narkotisk stoff kan frata en følelse av autonomi og kontroll. Det beste er å ikke være avhengig av noe i det hele tatt. Vi er likevel tilbake til dette at vi sannsynligvis aldri vil få et helt rusfritt samfunn. Det betyr ikke at menneskene ikke kan leve verdige liv. Hva som er verdig for den enkelte er opp til den enkelte å bestemme -det er ikke vi rundt som skal dømme og definere. Dette betyr at det som oppleves som uverdig for den ene, kan oppfattes som fullverdig for den andre. Her, som i alle andre saker, må det individuelle vurderinger og avgjørelser til for å nå sitt eget mål.

.

I begrepet «rehabilitering» ligger ikke nødvendigvis full tilfriskning, men å oppnå best mulig funksjons -og mestringsevne, selvstendighet og deltagelse sosialt og i samfunnet. For noen kan det å få «vaska seg», fysisk og mentalt, få på plass trygge rammer og å gjenfinne egen funksjon være en nødvendig øvelse før en klarer nedtrapping og overgang til andre rehabiliteringstiltak enn heroin.

Uansett om situasjonen er «selvforskyldt» og man gjør ulovlige saker, er situasjonen den samme. De narkomane er forsatt like syke. De trenger like mye hjelp. De trenger en plass i samfunnet, en funksjon, slik som alle andre.  De er fortsatt også vårt, storsamfunnets ansvar. Hva skal vi gjøre med og for disse syke menneskene? Se på at de får et hav av sykdommer og infeksjoner, at de dør av utelivet, og puster med det eneste for øye å overleve en time til?

Jeg er usikker på hvilke signaler det gir om verdighet å til enhver tid ha 4000 dødssyke mennesker stå i kø for å å få behandling til en presumptiv rusfri hverdag. Ville de som venter på hjerteoperasjonen «bypass» akseptert å stå som nummer 3490 i kø for operasjon? Er tette årer til hjertet, høyt blodtrykk og sukkersyke «selvforskyldte» sykdommer? Kunne mange av dem ha unngått behandling dersom de hadde gjort dyptgripende livsendringer? Kanskje. Det er fort gjort å dø i ventekøen for begge grupper.

.

Hva slags menneskesyn skal vi tufte vårt samfunn på?

Det enkleste er å objektivisere hverandre. Når vi tenker på andre som «dem», som en «gruppe», som noe som ikke hører «oss» til, er det enkelt å tenke og kjenne at «de» ikke angår oss. «De» slutter å være din søster, din bror, ditt barn, din forelder. Når det blir «de» og ikke «en av oss» er det lett å behandle dem som pakker, tall i et budsjett, figurer i et diagram.

Det første jeg tenker vi må gjøre er altså å velge å se subjektet, mennesket. Vi vil da forstå at «de» lett kan bli «oss». Når vi får nærhet til andre, tar vi de rette beslutninger. Innvendinger kan være at vi alltid skal ta rasjonelle beslutninger, basert på faktakunnskap og vurderinger og ikke magefølelse. Ja -det er også rett. Det er også rett at vi snakker om mennesker og skal vurdere hva som er best for menneskene. I spørsmålet skal -skal ikke gå inn for heroinassistert rehabilitering, for eksempel, finnes intet fasitsvar. Det er derfor vi har debatt og det er derfor det taes ulike valg i de ulike land.

Dernest må vi innta fulgeperspektivet og se fra subjektet og ut på storsamfunnet. Det som bidrar til at den enkelte rusavhengige får det bedre, gagner oss, storsamfunnet.

Ikke bare økonomisk, med antatt lavere kriminalitet knyttet til rusmiddler med antatte mindre nyrekruttering, bedre generell helse i befolkningen, færre smittsomme sykdommer, men også rent moralsk. Et samfunn som tar vare på den som trenger det, er et godt samfunn for alle å leve i. Det har noe med hva slags moralsk standard vi vil legge oss på. Alle innbyggere tjener på at flest mulig har det bra.

.

Dette er andre del av tre deler med mine tanker om Stoltenbergutvalgets rapport om narkotikapolitikk.

Første del finner du her: Skremmende narkomane og den imperfekt verden

Siste del her:  Fra justis til helse

.

Denne posten er stengt for kommentarer. Kommentarer kan legges inn etter siste del.

Advertisements
2 kommentarer

Trackbacks

  1. Brødbaking | Karavanseraiet
  2. “De farlige narkomane” « Marias Metode

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: