Skip to content

John og Ulven

januar 5, 2011

John G Bernander roper «Ulv», men hvem er Hyrden? Jeg vil se NHO-toppene stramme inn livreima og leve på 290 000 blanke. Det er topputbetalingen om du blir langtidssyk. Arbeid lønner seg, Bernander.

Ulven og Hyrden

NHOs konferanse om velferdsstatens utfordringer er over. På konferansen var det flerstemt roping på «Ulv!» og lite oppmerksomhet rundt hva Hyrden skal bedrive. Det er menn i dress som har snakket. Menn som er milevis fra de bølgene de frykter; eldrebølgen, innvandrerne – og kanskje den mest skremmende av alle – de uføre som smetter inn i de vide dørene inn til velferdsordningene. » Vi må gjøre inngangen til trygdesystemet trangere» oppfordrer sjefsøkonom Andreassen og har de fleste andre NHO-topper med seg. En sprudlende opplagt Jens Stoltenberg snakker om at det dreier seg om et samarbeid Arbeidsgiverne må lage plass for dem som ikke kan yte 100%. Det finnes noe mellom «frisk» og «syk».

Det er flotte ord – men hvordan få dette til i praksis?

Økonomiske forklaringsmåter

Bernander er svært opptatt av å gjøre det vanskeligere å (for)bli ufør både ved hjelp av skatteincentiver og vilkår for å få trygdeytelser. Han mener at mange egentlig ikke er syke, de har bare problemer. Logisk sett må da bety at han tenker at de som nå får ytelser får det fordi de ikke egentlig er syke? Til tross for at det meste av det som blir sagt høres slik ut, kan man ikke vedta noen friske og så blir det slik. Det forundrer meg at oppegående, smarte folk bruker  økonomiske forklaringsmåter på samfunnsmessige og personlige utfordringer. Enkle og populistiske utsagn holder ikke en gang til utgangsdøra i de kompliserte problemstillinger vi står overfor. Bernander avsluttet konferansen med å si «at vårt utgangspunkt er at arbeid lønner seg». Selvsagt, kan jeg bare si. Det vet jeg alt om. Når han sier slik – ligger det implisitt her at det lønner seg, rent økonomisk og verdighetsmessig å være utenfor jobb? Forsøker Bernander å hjernevaske folk til å tro at det lønner seg å ikke arbeide og på den måten lettere kunne dytte på incentiver som undergraver velferdsstaten vi er stolte av å tilhøre og som forfekter verdier om å hjelpe dem som har mindre og har det verre enn oss selv?

Marsj inn i arbeidslivet

I løpet av de siste ti årene er det mobilisert 300 000 flere ut i arbeid. Det har det vært en marsj inn i arbeidslivet og ikke ut, som det ofte fremstilles. En stor andel av den voksne befolkningen er i arbeid.

Mange snakker om at det kommer til å bli færre hender å rutte med i fremtiden. Dersom vi faktisk får færre hender, må vi sørge for at disse hendene kan brukes og nyttes best mulig. Noen har helseform som varierer fra periode til periode. Det må en langt større individuell tilpassning til. For å få til det, må man tilpasse arbeidsplasser og oppgaver slik at flest mulig kan få et tilfredstillende arbeid de har evner til å utføre. Blant annet. Det er også grunnleggende endringer i selve helsesystemet som må på plass for å gjøre det mer effektivt og vi må se en mer individuelt tilpasset samhandling mellom hjelper og hjelpetrengende på et tidligere tidspunkt.

Kresne arbeidsgivere?

Det er mange eksempler på at arbeidsgivere skyr arbeidstagere som ikke gir 100% hele tiden, eller som mistenkes for å slakke litt i svingene. Er du av den eldre garde, innvandrer, tidligere langtidssykemeldt eller på andre måter ikke følger malen – er det vanskeligere å bli ansatt.

Hvor attraktivt er det for arbeidsgiverne å ha arbeidstagere de ikke kan regne med fra uke til uke? Er de villig til å tenke nytt, eller vil de kun skyve ansvaret over på den som er syk, stikke hodet i sanden og satse på å vedta folk arbeidsføre?

Arbeidslivet må skape rom for de trygdede som kan arbeide og arbeidsgiverne må legge forholdene til rette for det. Det må ikke bli vanskeligere for de som trenger det å få trygd. Arbeidgiverne må innse at om de skal ha flere hender, vil noen av hendene være sprukne, slitne og trenge hyppig hvile, noen vil mangle fingre, mens andre vil løpe avgårde som lek over et tastastur.

Skoen som trykker

Jeg hører lite om hvordan Bernander og NHO tenker seg løsning for denne virkeligheten. Er de klar over at de selv, om de ikke har egne, private ordninger, må leve på 290 000 i året om de blir langtidssyke? Andre må leve helt ned på 152 000 i året. Tenker de at det lønner seg å gå leve på trygdeytelser og på hvilken måte skulle det være? Det lønner seg, på alle mulige måter, å arbeide. Jeg har en mistanke om at den som ikke har måtte motta bidrag fra velferdsordningene våre selv, er de eneste som kan ta så feil.

Edit:

NHO på ville veier

Forskjellsfella

Edit 2: Les Sigve Indregards glimrende analyse: Tre bølger

Advertisements
36 kommentarer leave one →
  1. januar 5, 2011 22:10

    Jeg er enig i det meste du skriver, men jeg tror du bommer litt på «arbeid skal lønne seg». Jeg setter det mest i sammenheng med en artikkel som viste det at enkelte uføre tapte kraftig økonomisk med å forsøke seg med delvis jobb. De fleste som har vært utenfor arbeidslivet i en lengre periode vil ha bedre av en gradvis tilbakeføring? Og da må det legges til rette for for en smidig og økonomisk tiltalende vei, og ikke for en mistenkeliggjøring om at stønadsmottakeren vil forsøke å hente både i pose og sekk (både fra stønad og jobb).

  2. januar 5, 2011 22:17

    Tidligere markedsdirektør i Nav Hordaland, Kenneth Stien, sa i et intervju til BT i fjor høst , at for to tredeler av de som mottar uføretrygd, så er dette det eneste rette ut fra en helsemessig vurdering. Det betyr at 1 av 3 bør kunne tilbys en tilrettelagt arbeidsplass som alternativ til uføretrygd. Mange mottar uføretrygd fordi den arbeidsevnen de ennå har igjen er så lav til at arbeidsgivere har noen interesse av å ansette dem. Stien mener at det trengs omlag 50000 tilrettelagte stillinger. Han mener stat og kommune bør gå i bresjen for å opprette stillinger som er tilpasset mennesker med restarbeidsevne. Problemet er vel at verken stat eller kommune har dette fremst på agendaen. Selv om f.eks Lindås kommune har som motto «der draumar blir røyndom», så blir ikke drømmene til virkelighet for alle. Det er ikke enkelt å skape arbeidsplasser for alle.
    Jeg hørte foredraget om trygd som smitter. Der viser forskeren til andre undersøkelser som viser det samme som hennes funn, men hun sier ikke noe om hvordan de har kommet fram til disse funnene. Hun sier intet om metodebruken, eller hvilke perspektiver som er brukt. Det hele blir for meg så utrolig naivt, så lett, så inn i hampen tåpelig.
    Mennesker blir ikke syke bare fordi naboen blir det, de trygdes ikke bare fordi naboen er trygdet. Jeg har søren meg jobba så lenge i dette gamet, at dette vet jeg. Sosiale forhold kan føre til at flere innenfor en familie havner i trygdesystemet, men det er ikke det som er «sannheten» når det gjelder denne komplekse greia som kalles trygd.
    Jeg blir redd når voksne dressbekledde kvinner og menn får seg til å tro på enkle løsninger på utfordringer som inneholder mer enn tall.

    Takk for blogginnlegget. Det var som jeg skulle sagt det selv 🙂

  3. januar 5, 2011 22:17

    godt poeng Maria. Jeg sitter igjen med akkurat samme følelsen.
    jeg har jobbet i andre skandinaviske land som sykepleier, og opplevde at fagkravene var høyere men fysisk utformingen til jobben var lavere. Dvs at ansatte jobbet 20-30% stilling, noen timer daglig til faste pasienter, eller på sykehus så hadde de i små stillinger med fysisk begrensning sitt «avgrenset jobb». f.eks sårstuer på dagtid.
    Logikken var at man jobbet også for å unngå isolering etc.
    Men de som ikke kunne, me pas eller andre med meget variabel form var unntatt jobb.

    Jeg har vært så dum at jeg ikke har sørget for privat uførpensjon… nå sitter jeg igjen med studielån, billån og leier leilighet. Måtte solgt for å holde hodet over vannet, vært utenfor arb.livet i 5 år. og inntekten blir mindre og mindre, mens helseutgiftene (fra medisiner, psyk.mot.spl til fastlege) øker.
    Lillestrømklinikken og virustesting er utelukket, har ikke mer kapital på vent.
    Bare matutgifter til et kosthold uten carbo,stivelse og lactulose (candida) velter min budsjetter.

    Sant å si så lurer jeg også på hva Bernander ønsker at min arbeidshverdag skal være?
    Som sykepleier? sentralbordame? postbud? drosjesjåfør? og hvorda skal jeg overleve når jeg ikke kan jobbe pga me symptomene som tar overhånd?
    Nav-ministeren kan og vil ikke svare. hvem er egentlig intressert å sette seg inn i mikroperspektivet istedefor å brøle ut på foredrag og tv om makroproblemer som egentlig ikke er et problem, før man tar sak for sak. Nav-østfold har en overvekt av unge arbeidsledige, i andre fylker har man mange unge uføre… (bygda Åmli i aftenposten f.eks)

    Og når Navministeren og Bernander snakker så lurer jeg på hvem av oss i nav er det de vil til livs. Unge arb.ledige som kan ende opp som ufør, funksjonshemmede som vil ut og somatiske og psykiske på bjarnetrygd (aap) som trenger svært flesible løsninger.
    Vi er nå bare blitt et tema i en velferdsfelle… og nå kommer de altfor spreke pensjonistene også i nav….

  4. Jorunn Andreassen(jojja) permalink
    januar 5, 2011 22:55

    Veldig bra Maria.. Jeg har vel 198000 i året fordi jeg ikke var så smart at jeg ventet to uker før jeg ble syk, da hadde jeg hatt 290000 i året..

    Jeg skulle gjerne ha jobbet, for det er ikke mye lukrativt å gå hjemme på den trygden, jeg har mer utgifter nå en før jeg ble syk.. Så hvis de kan veta at jeg blir frisk og jeg blir det, skal jeg med glede marsje ut i arbeidslivet igjen…

  5. januar 5, 2011 23:17

    Penger, penger, penger……
    Jeg leter etter noen å betale min strømregning med…..er ikke akkurat rik.
    Det blir vel storsalg av høner…..hehe..

    Noen ganger kan bli mektig lei av å være «lykkelig», ha et «godt liv» og skal presses til alt mulig som koster penger som nav/ helsevesen norge ikke dekker……og no har jeg ikke mere lykke å ta av hvis jeg skal ha mindre å leve av…nope!!

    Det er så tøft å finne håp nok til å holde ut dette smertehelvete som kommer hvis jeg beveger meg for mye og løfter for tungt. Men nå har jeg kjøpt meg treningskort og skal begynne gradert trening over veldig……………lang tid! Slik at jeg muligens kanskje kan greie å få meg en liten strøjobb som jeg må betale 36% skatt av og da mister jeg trygda mi som er mye høyere de timene. Er det verdt alt slitet…..nei, egentlig, men selvfølelsen over å mestre noe som er viktig..

    Ellers blir jeg så feit av å sitte på rompa innaktiv i lag med min symaskin (som jeg noen ganger kun greier å se på) og huset mitt som er så lite at jeg skjemmes av å ha besøk….
    Fordi jeg er syk greier jeg ikke å oppgradere det heller. Sukkkkkk……………

    Men med hjelp av byggmester er jeg faktisk i gang, fordi ungene jobber også og sammen klarer vi å få til noe. Og vi vil også ha et godt hus, tett hus og mere lettvindt for meg med min ME. Men også for den ungen som vi har i blant. Og som gir oss livsglede!!

  6. januar 5, 2011 23:17

    Veldig bra innlegg.

    kampen mot Nav og trygdevesenet kan være den største belastningen som langtidssyk. Jeg opplevde at problematikken med å bli uglesett, ikke kunne jobbe, og det å føle seg som en snylter gav meg angst. En person som er skikkelig syk trenger ikke slike bekymringer.

    De aller fleste vil jobbe, og de aller fleste som sitter i slike synsegrupper er helt friske. Slipskledde skal sette seg inni en stuasjon det blir umulig å tenke seg. Jeg kan se fra mitt eget liv hvor lite jeg forstod av kronisk smerte før jeg opplevde det selv.

    Jeg stemmer for at vi legger til rette for at Nav spesialtilpasser arbeidplasser for uføretrygdede som har erfaring i «faget»…

    Klem
    Hilde

  7. januar 6, 2011 00:27

    Tror nok det stemmer at det er mange som har løsninger som ikke har peiling på hva de vil løse.
    Man ser i alle offentlige stillingsannonser at de «ønsker mangfold og oppfordrer kvalifiserte kandidater til å søke uansett alder, kjønn, etnisitet og funksjonsnedsettelser.» (Sitat fra en tilfeldig valgt offentlig stillingsannonse). Men det er funksjonsfriske, norske nordmenn som blir ansatt i 95 – 98 % av stillingene. Ikke så rart, effektivitetskravet er så høyt at man vegrer seg for å ansette folk med nedsatt funksjonsevne eller som ikke snakker godt norsk. Unntaket er kanskje NAV Oslo hvor man etter sigende har mange saksbehandlere med kunnskaper om norsk som krever at eldre mennesker må ha med tolk.
    Tilrettelegging for mennesker med nedsatt arbeidsevne ser man lite av. Men kanskje NHO-sjefen kan tenke seg at to eller tre deler jobben som sekretæren hans? En i rullestol, èn som er blind og en med giktslitte fingre?

    Kamelryttersken postet sist Når personalet må legge vekt på verdighet?

  8. januar 6, 2011 01:36

    Du skriver godt og engasjerende! 🙂 Glad for dine innlegg som får uttrykt det mange uten stemme tenker.

    Tror det er helt feil å gjøre inngangen til trygd trangere. Tenker snarere tvert i mot! La hjelpen komme raskt og presist, gi ro og trygghet i den fasen det trengs og la UTGANGEN av trygden bli videre. Mange som får tilleggsproblemer av «NAV prosessen» (les: NAVsirupen) og aldri kommer ut av trygd selv om de hadde potensial for nettopp dette.

    Lønner seg å leve på trygd… Yeah right!… Menneskelig sett går en kraftig i minus selv om en hadde hatt en aldri så fet trygd. Når trygden i tillegg ikke er til å leve av, og setter bremsene på i forhold til tiltak som kunne gjort en friskere, er det grunn til å påstå at trygd gjør en bankrott. Økonomer sa du?? Fikser de ikke dette regnestykket burde de aldri vært uteksaminert!

  9. januar 6, 2011 02:43

    Det som slår meg er hvor utrolig lite løsningsorienterte disse toppene ser ut til å være, de er veldig flinke til å sette ord på det de mener er problemet, men så stopper de der, og da blir jo poenget med disse konferansene borte. Vil jeg tro. Det er jo litt fortvilende bare det.

  10. januar 6, 2011 09:11

    Disse blårussene som bestemmer, og som sannsynligvis aldri har vært syke selv, eller kjenner noen som er skikkelig syke, gjør mye rart.

    På Blakstad sykehus, hvor jeg har atelier, har de for eksempel funnet ut at dette som heter sykehus er spesialisthelsetjeneste. Og spesialisthelsetjenste skal for eksempel ikke ha en hyggelig kafe for de som er psykisk syke. En kafe som huser en kabaret, drevet av pasientene, «Kabaret for øyeblikket», hvor de skriver, syr og gjør alt selv. Og blomstrer opp. og våger gjøre noe de aldri har gjort før. Eller et atelier hvor noen kunstnere har tilbud til pasienter som vil forsøke å gi utrykk for noe via blyanter og maling. Det skal være grå vegger og terapi. Det står ingen steder i noen helselover at sykehus skal ha en kafe som er hyggelig, hvor de ansatte ser pasientene og smiler til dem. Dessuten kunne andre psykiatriske sykehus komme til å ønske koselige kafeer de også, med arbeidstrening og alt annet bra for pasientene. Det blir for dyrt. Bort med det!

    Det er til å gråte av. Neste år, når de gode tingene er borte, som kafeen og andre ting som ikke hører hjemme i spesialisthelsetjensten vil kanskje flere psykisk syke være enda sykere, på grunn avbortfall av myke og snille arbeidstreninger og varme i kafeen. Men det synes på et annet budsjett.

    Og vi vet jo at det er mange store ord om tilrettelegging og tilbakeføring til arbeidslivet. Mange som er delvis uføre, ønsker å jobbe, men de får ikke jobb. Hvem vil ha folk som ikke klarer å yte maksimalt?

  11. shadow permalink
    januar 6, 2011 09:55

    Bernander hadde hatt meget godt og nyttig kunnskap av å selv oppleve kronisk sykdom – det er det eneste som skal til for at han og andre slips-og dresskledde makter å forstå.
    At arbeid lønner seg er en selvfølgelighet, det trenger ingen å bli fortalt. Jeg har tapt 1.5 millioner på sykdommen, iløpet av 10 år. Og min trygdeutbetaling er en vits – pga at jeg ble syk før jeg hadde opparbeidet nok. Mange av oss har en enorm vilje og livsglede, til tross for alle utfordringene i hverdagen. Ytterligere innstramninger vedrørende trygdeytelser vil kun medføre at utfordringene bli enda større.
    Flott blogginnlegg – igjen – Maria!!

    • januar 6, 2011 10:14

      Shadow: Jeg tror ikke verden er så svart/hvit at man å ha hatt en kronisk sykdom for å forstå den som sliter med kronisk sykdom. Man kan sette seg inn i andres situasjon ved bruk av andre teknikker og kunnskap.

      • Hilde permalink
        januar 6, 2011 15:11

        Helt uenig. Det blir som å tro at en mann kan forstå hvordan det er å føde. Blir umulig. Jeg har vært frisk og kronisk syk,, hadde ikke sjans,, det er naivt og tro at man kan sette seg inn i det. Kunne man det så hadde «sykevesenet» sett helt anderledes ut, tro du meg.
        MEN man kan såklart ha empati,, og spesiellt om man har vært ute en vinternatt selv.

        Det er kunnskap og det er visdom,, det ene kan ikke læres, men må leves.

        Hilde

        • januar 6, 2011 21:02

          Uenig. Det er ikke naivt å tro at man kan sette seg inn i en annens situasjon uten selv å ha vært syk. Poenget mitt er at man skal ikke forstå «vondtene» til personen, man kan sette seg inn i og forstå situasjonen personen er i. Det gjør man ved å skape tillit, både den ene og den andre veien.

        • januar 6, 2011 22:17

          Mjain, VibekePV. Kanskje ikke naivt, men du skjønner ikke hvordan en person har det før du har gått noen mil i hans sko. Bjørn Eidsvåg synger om å gå veien sammen med deg, han kan ikke gå veien for deg. Så uansett hvor mye du klarer å forstå av en annen persons utfordringer, vil du alltid mangle den dimensjonen at du er ikke ham, du har ikke kjent på din egen kropp hvordan hans situasjon påvirker ham og hans reaksjoner. Derfor blir forståelse en intelektuell tankeøvelse som man gjør med mer eller mindre hell. Man forstår at et spebarn skriker fordi h*n er sulten, for man har vært sulten selv. Men når man har dekket alle grunnleggende behov som mat, tørr bleie, kos, og likevel skriker ungen som et rent h… og man vil helst gjøre unevnelige ting for å stoppe bråket. Det er da utfordringene med å forstå begynner å bli reelle.
          Man kan forstå at det å ikke ha penger til husleia kan være tøft, men klarer man å forstå fortvilelsen man føler ved å vite at kroppen svikter og at man ikke kan forsørge seg selv? Klarer man å møte brukeren der? At det å gi ham penger til husleia bare skaffer ham tak over hodet, ikke avhjelper fortvilelsen over en kropp som svikter.

  12. shadow permalink
    januar 6, 2011 11:12

    Svart hvit er ikke verden, det er jeg enig i. Men jeg har ingen tro på at alle iform av sine teknikker og kunnskaper kan klare å forstå eller evner å sette seg inn i situasjon som syke opplever. Hvis så hadde vært tilfellet hadde ikke disse uttalelsene fra Bernander blitt offentliggjort. En annen side av saken er at man kan lære seg tenknikker og tilegne seg kunnskap, men dette er basert på vilje og motivasjon. Friske i den posisjonen og med den makten som Bernander og co innehar kan, som vi nå leser, ha store utfordringer med denne kunnskapen de teknikkene som er nødvendig… 😉

    • Hilde permalink
      januar 6, 2011 15:13

      Enig med deg jeg Shadow. Hadde frikse kunne forstå,, jeg mener virkelig forstå,, hadde mye vært anderledes. Jeg husker da Bondevik fikk angst probleme,, skal si det ble fart i sakene! 😉

  13. januar 6, 2011 11:51

    Jo, i flere fall hjelper det nok å selv oppleve hvordan det er å være syk dessverre! Eller å ha noen i sin omgivelse som er det.
    Har møtt mange levende eksempel på det. Det er mange som har synspunkter på ting selv om de ikke har satt seg inn i problemet.
    I møter med leger, psykologer (meg selv også) og pasienter har vi hatt tanker om akkurat det som Maria skriver om her på bloggen. Jeg har hatt pasienter som tidligere har vært i sjefsposisjoner som har fortalt meg at de tenkte negativt om de som sykemeldte seg lengre eller kortere tider. De hadde tenkt at de ikke hadde arbeidsmoral nok og at et nok kunne være godt å være fri en stund. Så tenkte de til de selv gikk i bakken og kom inn i en alvorligere sjukdomstilstand. Da såg de hvordan de selv hadde levd og hvordan de arbeidskamrater de hadde sett ned på hadde levd. Hvem var frisk og hvem var syk? Da var også de skeptisk til den debatten som ville ha syke mennesker tilbaks til arbeide så raskt som mulig. Man begynte i feil ende, sa de. Det blir bare fler uføretrygdede av det.
    Det var interessant å høre deres refleksjoner. Det var tidligere meget fremgangsrike menn og kvinner som hadde fått ny lærdom i livet.
    Ska man løse et problem må man definiere det først. Man trenger en kartleggning av hvordan problemet ser ut. Sen trenger man å tenke over eventuelle løsninger. Det er essentiell i kognintiv teori etter hva jeg har forstått. Vi kan ikke løse et problem gjennom å bare se til de økonomiske faktorene. Kostnadene er konsekvensene av mange faktorer som gjør oss syke. Det å ikke se de underliggende faktorene, er som jeg ser det, bare en måte å skyve problemene unner teppet.
    Det er bra at fler og fler diskuterer det her, for skal vi løse det her sammen må vi ta vekk teppet og å se hva som finns under.
    Jeg lurer også på hvor nestekjærligheten finns, når man ikke fordyper seg i å forstå de sykes situasjon. Det føles som om samfunnet blir mer og mer egoistisk, og at det handler om meg, meg, meg….Er det virkelig så her vi vil ha det, eller har vi gått oss vill fra våre dypere og sjelslige behov?
    Det er ennå et flott innlegg av deg Maria! Jeg har funnet ennå en medsøster som tenker etter hva som er viktig i livet! Skål tamefan! 🙂

    • Hilde permalink
      januar 6, 2011 15:22

      Jeg har også etterlyst nestekjærlighet. Det er ikke bare i jobbsammenheng at kronisk syke sliter. Også sosialt er det vanskelig for mange. Det er liksom ikke like stas å være trygdet for en kronisk lidelse som det er å være butikksjef eller direktør. Vi lever i et samfunn hvor det vi gjør ofte er viktigere enn det vi ER.

      Som et resultat av dette så vil de fleste, heldigvis ikke alle se på kronisk syke som svakere, litt ødelagte og ikke like oppegående som mennesker. Jeg tror at det er fordi vi faktisk ikke KAN sette oss inn i en annens situasjon, skikkelig. Hva om vi kunne det? Jeg tenker på foreldre som har mistet et barn,, jeg kan prøve å forstå, men hat jo ikke sjans til virkelig å ta det inne, da kunne jeg jo ikke leve livet mitt, jeg ville sørget konstant ) satt på spissen her altså)))

      Derfor tenker jeg at det ville vært flott om vi kunne fått plassert ut flere som vet hva det er i stillinger hvor det er viktig. De beste motivatorene foe rusmisbrukere er for eksempel en tidligere rusmisbruker..

      Og så får vi jobbe med samfunnets mange steriotype oppfattninger. Jeg var eier av eget firma, og lå i sengen i to år,, skal si de fleste stakk ja,, og at NAV ble en belastning som jeg ikke behøvde.

      Klem
      Hilde

      • januar 6, 2011 16:32

        Vi har blitt human doings mer en human beings kan det se ut til. Da risikerer vi nok å miste kontakten med visdomen i oss.
        Når jeg fremdeles var i jobb, var det mye jeg hadde lyst å si i offentligheten. Det kunne jeg forstås ikke gjøre, ettersom jeg har taushetsplikt. Men når jeg selv er syk, kan jeg bruke meg selv til å fortelle hvordan jeg opplever det. Vi trenger å kaste av oss den mørke og begrensende kåpen som handler om skam. Ikke faen om jeg skal dyrke skamfølelsen, når jeg vet med meg at jeg har gjort hva jeg kunne i hele mitt liv! Gjennom å stå frem med mine erfaringer så gir jeg meg selv kraft og forhåpentlig noen annen også.
        Vi har også livets rett og vi må ta før oss den plass og verdighet som er vår fødselserett. Når vi tier om våre erfaringer og skjuler oss dyrker vi skamfølelsen og gir de som dømer oss kraft. Livet er sårbart og alle kan vi bli syke! Gjennom at vi støtter hverandre, gir vi oss selv og hverandre et større egenverdi. Derfor, føler jeg , at det er viktig å tale hva hjertet er fullt av!
        Kanskje kan et slikt prosjekt virkelig gjøre noe for folkehelsen. Det er lov å drømme! 🙂

        • Hilde permalink
          januar 6, 2011 20:21

          Amen, godt sagt, jeg følger deg hele veien 😀
          Sammen står vi også sterkere!

  14. januar 6, 2011 14:08

    Jeg har funnet ut at det faktisk er bedre for meg å innrette meg i stedet for å kjempe.
    Er jeg da feig?
    Er jeg da ei som ikke lengre orker å følge med og er utenfor eller vil jeg bruke energien på noen annet i stedet for å kjempe mot myndigheter og stat. Bli den som kjemper….

    Jeg blir veldig usikker fordi en blir så lei seg og lei av å lese om alle nedskjæringer hele tiden.
    Man prøver med dårlig humor, men det fungerer ikke så bra lengre det heller.

    Nå skal jeg ut og ta vare på meg selv, min mor ble sendt på sykehus i dag. hun er kjempesyk, men forstår ikke at en trenger ikke å være sta og skal klare alt selv hele tiden. Og nekter å ta i mot hjelp, ikke engang med egen helse. Nei jeg vil ikke bli slik.
    Men det er veldig trist…å ikke ha energi til bade å kjempe og samtidig være syk. Irriterende og jeg føler noe ganger at livet er en tapt sak når jeg kommer til slike saker som å forstå kroniske som friske. Jeg har fått beskjed om ta meg sammen tusen ganger. Og har sikkert gjort det like mange ganger, men da har jeg kanskje klart å dusje, eller vasket klær, kopper osv. Det er å ta meg sammen, men andre mener å komme seg ut i jobb?

    Jobb? Hvem vil ha meg da? Jeg kan jobbe litt helt de spør hva som feiler meg og jeg svarer med ME og da sier det det går ikke. Beklager, jeg hadde en fin liten jobb i sommer. Men da jeg fikk dette spørsmålet fikk jeg fyken med en gang følte jeg. Ingen jobb neste dag…sukk. Og ingen klage på jobben jeg utførte den var god. Slik er det engang, skulle ønske jeg hadde brukket ein fot. Virkelig altså!!

  15. selsius permalink
    januar 6, 2011 14:36

    Vist man er ute etter å ta de som bedriver trygdesvindel, er ikke reduksjon i utbetalingene det rette virkemiddelet, siden disse bruker trygden uansett som bi inntekt. For disse er det ikke noen trussel med reduksjon i ytelsene, de er der og skaper bare masse ubehag for de som virkelig er så syke at man ikke greier å jobbe. Sånne uttalesere som at bare man reduserer trygden, så jobber de nok, er utrolig innskrenket tankegang og krenkende mot de som er helt avhengi av trygden. Dessuten er antallet nye uføre per år over 60 år, så det er ikke ung ufør eller de under 60 år som er tyngden av det som oppfattes som det misvisende ordet ”trygdebølgen” Så det er totalt skivebom fra NHO og folkene som sitter så godt i det i sin lille boble av en helt annen verden!

    Det skal lønne seg og jobbe. Når gjorde det ikke det?

    Det er en hetsekampanje mot de som er så uheldig og måtte gå på trygd, vi ser det nesten dagelig i media og den har pågått lenge. Denne kampanjen og dens innhold smitter over på befolkningen som i utgangspunket alt hadde en merkelig holdning ovenfor oss som dessverre må krype til korset og leve på trygd. Det er en ekstra og ofte stor belastning, når man er trygdet, er det som å ha en sykdom man ikke snakker om, litt som ME…

  16. januar 6, 2011 16:21

    Dette er ikke forsøk på å få i gang en diskusjon om å forstå eller ikke fortstå hvordan det er å være syk. Det er åpenbart vanskelig for meg å erkjenne hvordan det er å være utsatt for seksuelle overgrep, for eksempel, men jeg kan forstå fordi jeg kan bruke erfaringer fra andre deler av livet, jeg kan bruke min empati og min evne til å lytte og ønske om å forstå.

    Jeg kan ikke kreve at noen skal erkjenne min situasjon, like lite som jeg kan møte den andre og erkjenne dennes. Det forhindrer meg ikke fra å ville gjøre et forsøk på å endre noe som jeg oppfatter som åpenbart urett; nemlig hvor dårlig barn som har vært utsatt for overgrep blir møtt og ivaretatt – eller at det i det hele tatt er mulig at overgrep kan skje.

    Så – den som ikke selv er syk, behøver hverken forstå eller erkjenne hvordan dette er. De må akseptere. Det holder lenge nok til å i gangsette fruktbare tiltak.

    Takk for mange gode innspill, tanker og refleksjoner! Jeg vet de leses av mange – så det er bare å fortsette å dele.

    *jeg er heldig som har dere -tusen takk – igjen – for deling av viktige tanker og at dere sprer bloggposten til andre!*

    • januar 6, 2011 16:31

      Helt enig 🙂
      Viljen til å forstå,, eller som du sier aksepten er viktig. Da kommer det noe fruktbart utav det.

      Hilde

  17. Tone permalink
    januar 6, 2011 16:53

    Veldig mye bra sagt i innlegg her og nok et flott innlegg av Maria:-)

    Det snakkes så flott om IA avtale og inkluderende i stat, kommune og privat sektor, men for mange kroniske syke blir virkeligheten gjerne utstøtning når en ikke kan yte 100%, da det er bunnlinja og statistikker som teller i alle bedrifter.
    Det blir et nytt dilemma da, arbeidslivet vil ikke ha kronisk syke og trygdene og trygdeinngangen innskjerpes….
    Ikke skal det brukes penger på og få ned ventekøer og har man ikke kreft eller hjertesykdom bør man være rik eller vinne i lotto for å bli frisk eller friskere.
    Håper noen begynner og tenke langsiktig snart, for det koster med handlingslammelse!

  18. januar 6, 2011 16:59

    Det kom visst en post til med flere refleksjoner – om noen vil lese:

    Den egentlige Velferdsfella

  19. Rav permalink
    januar 6, 2011 19:52

    Lønne seg å arbeide? Som om jeg ikke vet det? Er man så uheldig at man må klare seg på trygdeytelsenes minimumssatser har man mer enn nok å bruke tida si på, nemlig å bekymre seg for økonomien. For de som ikke har vært så heldige å opparbeide seg ei høy lønnsinntekt før de fant på å bli syke, er alt håp dessverre ute. Selv om man, som jeg, har klart å jobbe halv stilling i mange år, så teller ikke dette med.

    Ifølge NAV er det bare å henvende seg til sosialkontoret nå når helsa ser ut til å svikte totalt og sykepengene forsvinner, håpe at de har noen ordninger det går an å søke på.

    Jeg kjenner meg som en sisyfos-maur. Jeg sliter og sliter mot ei sviktende helse, jeg strekker meg hele tiden på og over grensen for det jeg kan klare. Jeg balanserer på stram line, og vet at den dagen jeg snubler, den dagen jeg ikke klarer mer, så klarer jeg meg heller ikke økonomisk.

    Det mangler ikke på intellektuell kapasitet, det mangler ikke lyst og innsatsvilje, det mangler rett og slett på helse. Hva gjør man da?

    Var det noen som ropte at vi mangler motivasjon for å jobbe? Var det noen som synes trygd var for fett og ønsket seg samme ubekymrede slaraffenliv?

    Om ikke annet kommer jeg til å bli ekspert på å tenke positivt, og på å ta en dag av gangen. Å tenke på framtiden kommer ikke på tale.

    • januar 6, 2011 22:21

      Det mangler ikke hverken motivasjon eller lyst til å jobbe.
      Det mangeler ikke innsats når en kommer seg på jobb. Men desverre blir innsatsen ikke tatt hensyn til fordi en har en diagnose som ikke er populær……Jeg tror mange hadde blitt veldig stabile arbeidere bare vi kunne ha fått jobb uten så mye stress, eller tunge tak. Ha variasjon og få inn litt glede så tror jeg nytter. Og ikke minst være tålmodig med oss i stedet for å tenke ubrukelig med en gang!

      Og en skal stå på til en stuper, jo jeg har gjort det. Nektet å ta i mot sykemelding….jeg som var så lykkelig over å være ute i jobb, ble blind på egen smerte og helsetilstand. Jo da fikk jeg høre det. Og min bedrift var ikke villig til å ta i mot meg mere. For et forferdelig nederlag!!
      Jeg elsket jobben min. Men hva hjelper det meg i dag, jeg har ingen profesjon slik at jeg kan komme tilbake. Jeg må starte livet på nytt, og er i den prossessen. Men jeg skal ikke klage: jeg har lege, NAV og familien min endelig med meg, ikke mot meg. Og en jobber med seg selv for å overlever. Og jobber for å få endene til å møtes, og som regel går det i minus når det faktisk er for lite penger.

  20. Rakel permalink
    januar 7, 2011 12:52

    Jeg savner også at NHO ikke henvender seg til arbeidsgiverne i forhold til å endre holdning til arbeidstakere som ikke har 100 % arbeidskapasitet. Skjønt den som virkelig er verstingen i klassen er jo statlige og kommunale bedrifter. I mitt siste attføringsforsøk opplevde jeg to ganger å få avslag på forespørsel om hospitering /praksisplass fordi jeg ikke kunne jobbe mer enn 50 %. Begge tilfellene gjaldt Høgskolen i Sør-Trøndelag. De var ikke interessert i GRATIS arbeidskraft i 2-6 måneder når det ikke var 100% .

    Hvordan mener de egentlig at de uføre og syke skal komme seg inn i en jobb egentlig? Når vi ikke er interessante selv helt UTEN kostnader for arbeidsgivere…! Og det er jo ikke akkurat sånn at en CV med «sykdomshuller» blir lagt øverst i bunken…

  21. Hjørdis permalink
    januar 17, 2011 17:54

    Veldig fine refleksjoner i forhold til jobb og lønnsomhet Maria. Jeg tenker at en «trang inngang» til trygd er nødvendig og kan være med på å sikre at de som virkelig har en funksjonsevne (som f.eks ME kan medføre) som er uforenelig med arbeid får den økonomiske, praktiske og sosiale støtte som de har behov for. Så er det jo uendelig med variasjoner mellom frisk og syk – arbeidsfør og arbeidsufør som utgjør menneskene i samfunnet vårt. Jeg håper at forskning på de som er i jobb på tross av helseproblemer eller andre problemer blir mer vanlig i tiden fremover. Det tror jeg både de utenfor og de innenfor arbeidslivet kan lære mye av. Kanskje stigamtiseringen av syke og uføre blir mindre dersom kunnskapen om hva som fremmer arbeidsevnen øker istedenfor dette evindelige (negative) fokuset på faktorer som hemmer arbeidsevnen. Det kan jo f.eks vise seg at noen av de «dresskledde» også har sykdommer de sliter med. Da er det interessant å vite hva som gjør at de fungerer likevel sånn at NAV, arbeidsgivere, de syke og alle de andre kan jobbe mot inkludering. Vi vet ganske mye om hva som fører til langvarig sykemelding og utstøting av arbeidslivet nemlig, men desto mindre om hva som fører til det motsatte.

    • januar 17, 2011 19:33

      Takk for kommentar, Hjørdis!

      Jeg tror også det er en viktig innfallsvinkel – å se på hvilke faktorer som karakteriserer situasjonen der arbeidsevnen beholdes i så stor grad som mulig og hva som skal til for at arbeidslivet skal bli mest mulig inkluderende.

      For; som veldig mange syke sier – de skulle gjerne arbeidet, men de trenger tilrettelegging som de ikke får slik situasjonen er i dag.

Trackbacks

  1. Den egentlige Velferdsfella « Marias Metode
  2. Karavanseraiet » Jobbintervju? Du :O? Går det an da?
  3. Takketale og sånt… « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: