Skip to content

Arbeid pågår!

april 21, 2010

.

Det er et godt stykke arbeid å leve. Å bli menneskelig. Jeg driver med det for tiden -jobber med å bli menneskelig.

Mennesker, de består av kjøtt og blod og celler og transmittersubstanser og pust.

Det er greit. Det fikser jeg.

.

Jeg er mye dårligere til å være syk. Når jeg tenker meg om, så suger jeg på det å være syk. I sengen, sammen med min kropp som forsøker å ligge helt stille, musestille, til det er over, banner jeg. Jeg forbanner kroppen min. Forbanner at den ikke vil som jeg vil. At den legger seg ned, på umulige tidspunkt. Når jeg vil ut å løpe, vil den ligge i sengen under lag med dyner, ha feber og muskelvondt, være lyssky og late som om den har influensa. Drittkropp! Drittsykdom!

Når man har en drittkropp med en drittsykdom, så er det lett at situasjonen tar en. Den fyller hele ens verden. Inne i hodet glemmer vi da at kroppen før har danset med med oss, løpt sine mil, elsket i lange netter vi skal elske igjen.

Jeg tar meg i å  lure på om dette er alt? Er det slik livet skulle bli? Meg -inni; en kreativ, energisk, glad og sprudlende Maria, fanget i et skall som bremser og bremser?

Når jeg ligger der, som et halvt oppspist aspeløv, gråtende av takknemlighet over et vennlig blikk som aksepterer og forstår -hva da? Hva velger jeg?

.

Valg har vi alltid, ikke sant? Mon om det å akseptere situasjonen slik den er, akkurat nå, akseptere at en er syk, kaste på båten skammen over å ikke strekke til, ikke være superpumagod, ikke være på topp og proaktiv -og dermed ta hensyn til hva kroppen vil og ikke bare hodet vil, til slutt gjør oss mer menneskelige?

Ja -for det er menneskelig å være syk, ikke sant? Det er lov?

Vi kan velge å synke lenger ned i mismotet og forbannelsen i slike situasjoner. Vi kan velge å bli der også. Vil jeg velge å være glad i meg selv -min kropp, for alt den har gitt meg; det den har tatt meg med på av eventyr av både nevnelige og unevnelige slag?

Hva hjelper meg mest? Skal jeg være sint på kroppen? For evig tid?

Det er greit å være sorgfull -selvsagt. Å være noe annet når en har mistet mye er bare dumt. Med sorg kommer ofte sinne og fortvilelse. Mange kronisk syke kan oppleve at lunta blir kortere, humøret endrer seg -og jeg hører mange sier; følelse av en endret personlighet. Vi aksepterer det. Det kan da ikke være særlig ok å få for eksempel en kreftdiagnose, eller annen sykdom som snur opp ned på livet -og fortsette å smile, som om alt er greit? Være like tålmodig, forståelsesfull og empatisk som tidligere? Ikke alltid så lett -men kanskje ønskelig.

Jeg er sint på kroppen min. Jeg er sint på spesialisten som for få uker siden så meg rett i øynene og sa «Du blir aldri frisk».

Arbeidet med å bli menneskelig innebærer å lytte etter det som ofte ikke får komme til ordet -fra innsiden.

.

– Er dette bra? *kjenne etter*
– Nei -kast det. Gammalpottit, sjø!

– Dette da? Jepps! Gull og kjør på!

.

.

Foto hentet fra http://rosettasister.wordpress.com/2009/02/09/human-after-all/

Advertisements
27 kommentarer leave one →
  1. Funkster permalink
    april 22, 2010 00:05

    Heisann Maria 🙂

    Til spesialisten din kan du bare melde at det finnes andre spesialister på denne kloden som mener du kan bli helt frisk.

    Her er Judy Mikovits i en omfattende Spørsmål og Svar om XMRV og ME:

    http://www.iacfsme.org/Portals/0/pdf/IACFS-Attachment4-April2010.pdf

    Slett ikke alltid, men noen ganger er det som kommer fra Junaiten bare best, rett og slett. På sitt beste er amerikansk forskning overtruffen.

    God lesing, og keep up the good spirit :).

    Digger bloggen din, og synes den burde bli kåret til Norges Beste Blogg!

  2. april 22, 2010 07:14

    Takk for gode tanker, kjære Funkster!
    (Norges Beste Blogg er nok en stor overdrivelse -men, men ;-D)

    Fra Junaiten kommer det mye bra og siste ord er ikke sagt 🙂

    Dette stykket over er noe jeg har skrevet en tid tilbake -jeg har det ikke slik lenger.
    Når jeg hadde det dårlig, ville jeg ikke legge dette ut. Nå er det lettere -med noe luft i mellom meg og det som var.

    Når man innser at man er syk, med en kronisk sykdom, som det ikke er noen kjent behandling for -går en igjennom ulike faser.

    I en av mine hadde jeg det slik som jeg beskriver. Forvirret og mange følelser på en gang…

    Nå -nå, er jeg mye, mye bedre. Jeg er så mye bedre at jeg igjen har fått håpet om å bli helt frisk!

  3. april 22, 2010 07:41

    Muskelvondt? Ikke hvalvondt altså? 🙂

  4. Ellemeller permalink
    april 22, 2010 07:42

    Hei Maria!
    Å, som eg kjenner meg igjen! 🙂
    Nokre periodar er tøffe, spesielt i starten og so kjem dei gode periodane der ein held hovudet over vatn og ser lys i både tunnelen og alle andre stader!
    Det å behalde håpet om å bli frisk er det som held meg oppe på tunge dagar:) Eg har lært desse åra at det startar innabords, i hjartet, i hovudet og i sjela.
    Eg er glad for at du ser lysare på det!!
    God klem!

    Psst, du skriv heilt nydeleg!!

    • april 22, 2010 07:54

      Hei og velkommen til bloggs, Ellemeller!

      Ja -det gjelder å holde motet oppe -bra du kjenner deg igjen. Jeg tror de fleste går igjennom slike faser?

      Jeg? Jeg er nestensikker på at jeg skal bli frisk igjen, jeg.
      Helt frisk -som en fisk i det dype havet. Det vil jeg bli 😀

      Fikser ikke å tenke noe annet, rett og slett. Er alt for dårlig på å være sjuk.

  5. april 22, 2010 08:46

    He he, kjenner meg igjen i det å ligge og banne over kroppen min 😉 Den har måttet tåle mye pepper, men sannelig er den der for meg fremdeles.

    • april 22, 2010 12:12

      Hehehe…med litt chilli også, blir det rene sambaen til slutt, Tante Grønn!

      Jepp -jeg digger kroppen min!
      Tenk alt den har gjort for meg i så mange år?
      Alle stegen den har båret meg, alle fjelltopper den har vært på, alle lange, korte netter den har levd, all svetten, alle tårene, all latteren, dansen – alle smilene den har mottatt, alle kjærtegn, de forelskede øynene den har møtt, alle blåmerkene, alle milene jeg har løpt, alle våkenettene?

      Og enda gidder den være med meg?

      *ler*

  6. Alva permalink
    april 22, 2010 08:47

    Maria, dette jubler jeg over. Gratulerer!

    Du har et direkte språk, litt Ronja og røfft…:-)
    Jeg blir glad da jeg opplever slike innlegg som dette, ikke fordi du følte deg forvirret og syk, men fordi det er skrellet av og det griper meg.

    Det er lov å være forbannet, og jeg tror sågar det er viktig å bli sint og kamplysten.
    Man må ikke la denne drittsykdommen få taket på en. Om spesialister sier det ene eller det andre, så stå på, søk svar på spørsmålene, gå andre veier og vær resultatorientert.

    Dette er en sykdom som er så anderledes enn andre sykdommer. Nettopp fordi det opplagte svaret ikke er der. (-enda)
    Man blir forbanna på både kroppen (som ikke funker), NAV, leger, spesialister, media, forskere og mangel på behandling. Jeg har hatt andre diagnoser, sykdommer på veien, bl. annet opplevd redselen og operasjoner rundt dette med kreftfare og fikk en langt bedre og respektfull behandling.
    Hvis det går an å sammenligne forskjellige sykdommer eller vondter jeg har hatt igjennom livet, (kan ta med 4 fødsler også), så er det ME som har vært verst.

    Kjekt at du er på bedringens vei, Maria. 🙂

    alva

    • april 22, 2010 12:19

      Takk Alva!

      Jeg tenkte at det var greit å legge inn denne -både for dere som er der akkurat nå, og for å minne meg selv på hvordan det var. Det har vært en tøff periode -men jeg er sånn laga at jeg i alle forhold forsøker å skille snørr og bart, forstå og systematisere og finne ut av hva som er bra til slutt. Noen ganger kan det føre til lette valg, andre ganger til valg jeg ikke har lyst til å ta.

      Av og til tenker jeg på; hva om vi hadde visst alt på forhånd -ville jeg synes det hadde vært toppers? Aldri ta gale valg? Alltid ta valgene som er de rette?

      Kan hende er det rette å vente på at norske helsemyndigheter skal åpne øynene, systematisere den forskningen som er gjort, utenfor Norge -og servere oss dette på et fat?
      Kan hende er det rette å skille snørr&bart, systematisere og ta eget valg?

      Jeg vet ikke om jeg blir frisk nå -men jaggu kjennes det slik ut!

      😀

      • Alva permalink
        april 22, 2010 12:36

        he he he-jammen det høres bra ut!!
        🙂

        • Alva permalink
          april 22, 2010 12:39

          Jeg må bare si det engang til; «Du skriver godt!»

  7. Kaisa permalink
    april 22, 2010 08:50

    Hei kjære deg!

    Du setter nok ord på frustrasjoner som mange kjenner på ja!

    Man går gjennom ulike faser…

    På mestringskurset for personer med ME, som Haukeland sykehus arrangere, sa en psykolog at AKSEPT er viktig!

    Den måtte jeg «smake» litt på! Jeg har det nok bedre ved å akseptere at kroppen min ikke virker som før! Prøver å akseptere iallefall… Og det hjelper nok også å formidle dette til omverden. Ikke for å få sympati, men for å møte forståelse. Det er lettere å leve dersom jeg aksepterer at jeg må ta pauser! Jeg tror det er lettere å klare å fokusere på andre ting også da. Vi er jo mer enn vår diagnose!!! Det har vi vært inne på tidligere. Jeg ble så lei av å bare være en person med ME! (Ikke fått diagnosen enda da, men…trøtthetssyndrom.) Jeg er da MYE mer enn det!!! Jeg tror man bruker så mye energi på å kjempe mot sin sykdom, at fokuset blir veldig der! -på sykdommen! Ved å akseptere, så kan vi slippe litt taket og fokusere på andre ting også! Det gjør godt!

    Ute er det deilig vår, og påskeliljene blomstrer. Tulipanene er på vei opp, og det er vi også! 😉
    Jeg klarer nemlig ikke akseptere at jeg ikke skal bli frisk.
    Jeg skal det!
    Vi skal det!

    Dr. Nyland, overlege på Haukeland sykehus, gir oss gode prognoser! Men, det tar tid sier han.
    Vi må være tålmodige!

    Men, til slutt skal vi bli frisk som fisk! 🙂 🙂 🙂

    Nemlig! B-)

    • april 22, 2010 12:23

      Ja -det gjelder å finne den formen og den måten som er rett for seg selv, det er sikkert og visst.

      Sorgprosesser har ofte lignende forløp -jeg har for leeeenge siden tenkt til å skrive noe om dette også.
      Det kommer vel en dag? *ler*

      Det viktige er å akseptere det som er her&nå -annet sliter en ut.
      Det betyr langt fra at jeg aksepterer å være syk -jeg skal bli frisk, jeg. Jeg vet at det gjøres mye på mange fronter og en dag er det mange som må spise hatter. 🙂
      Sånn er det med den saken!

      Å, jøss som jeg gleder meg til å danse på bordene! (Foreløbig holder jeg meg til gulvene, altså)

  8. Trude permalink
    april 22, 2010 08:52

    Arbeid pågår her også!

    Det blir en balansegang, det der. Hvor mye krefter skal brukes på å bekjemepe, søke nye veier, holde motet oppe, kontra det å akseptere kroppen og sykdommen?
    I disse dager arbeider jeg med å akseptere at jeg ikke i år heller får gått på ski over fjellet med 15.000 andre skiglade mennesker, får sitte på siste fjelltoppen i sola og ta en bitteliten Jäger før vi setter utfor.
    Jeg blir sint på kroppen min, banner og sverter litt, får lettet på trykket – og vet at sånn blir det – i år igjen. Men neste år,da er jeg klar!!
    Håper jeg. Det håpet har kostet meg noen kroner i ubrukte påmeldingsavgifter og flybilletter uten avbestillingsforsikring. Men det er det verdt.

    For uten det håpet blir det veldig vanskelig å skulle komme igjennom dagene:-)

    • april 22, 2010 12:26

      Ja -der sier du det; uten håpet er det vanskelig å komme gjennom dagen.
      Som jeg har skrevet over er aksept likevel viktig. Her&nå-aksept, ikke for «resten av livet» -aksept.

      Da jeg fikk beskjeden fra spesialisten jeg var hos -ja, jeg var kjempesyk da jeg var der -dro han i teppet jeg sto på.

      Man skal ikke ta fra folk håp -det er livssfarlig!

      Neste år er du klar, Trude!

  9. hanna permalink
    april 22, 2010 08:53

    Enig me deg Maria og med tante Grønn, kroppen har måttet tåle en del kjeft. «Drittkropp» og «drittsykdom» er jo egentlig milde betegnelser. Det er godt å få ut litt eder og galle innimellom, -så det ikke samler seg opp i kroppen liksom;)

    • april 22, 2010 12:27

      Velkommen til bloggs, hanna!

      Jepp -alt for mye galle er ikke bra, slikt kan en jo blir helt grønn i øynene av, ikke sant 😉

      *drittsykdom* *ler*

  10. april 22, 2010 09:47

    Veldig gjenkjennelig det du skriver!
    Å bli menneskelig er for min del en jobb jeg står midt oppe i nå.
    Det er en fulltidsjobb.
    Det handler om å få være meg
    – øyeblikk for øyeblikk. Det kan innebære å
    være i sinne, sorg og fortvilelse, men også innimellom å håpe – lengte i øyeblikket og fremover.
    Som du skriver – lytte til innsida, våge å vise seg, fortelle om det som rører seg i meg for å kunne finne frem det menneskelige i meg…

    Jeg er glad for at du er mye bedre og har håp!

    • april 22, 2010 12:31

      *klem*

      Det kan være en heltidsjobb, dette -å akseptere, gå igjennom alle de nødvendige prosessene når livet blir dratt bort fra en. For noen skjer det «over natta».
      Det er modig å tørre være i det som skjer, se sorgen i hvitøyet -og kjenne at en overlever. Det også.

      Lengsler har jeg -det har vi vel alle i større eller mindre grad. Om vi er i standt til å kjenne etter?
      Jeg er mye bedre og håper jeg kan gi andre håp!

  11. april 22, 2010 12:22

    Han sa: Du må slutte med å kjenne etter på kroppen hele tiden! Du må komme deg ut blandt andre mennesker og leve! Du må trene og gjøre noe aktivt! Du må Du må Du må….

    Jeg tenkte: Jasså… denne fastlegen er ikke noe anderledes enn de andre… herefter bruker jeg kun tiden min på Dr.Ingrid, hun forstår meg iallfall og ser at kroppen min er belemret med deffekter som er mitt største hinder, ikke psyken.

    Å sånn går dagene…

    KLEM til deg Maria og takk for at du idag skrev om nettopp det å lytte til sin kropp og ta vare på den og hvor viktig det faktisk er for å kunne bli menneskelig igjen 😀

    • april 22, 2010 13:10

      Vet du -jeg forsøker å tenke at de ikke vet hva de snakker om, mange av dem.
      Kjenne på kroppen hele tida? *ler*

      Time will show!

      Hodet er hodet og kropp er kropp -de henger sammen, men jeg er i alle fall ikke blitt syk av opplevelser jeg har hatt.
      At en kan bli friskere ved å ha det bedre med seg selv, og at en kan føle seg sykere når en ikke har det bra «inni» -det tror jeg også på.

  12. april 22, 2010 13:51

    Kjære Maria, dette var sterkt å lese, og jeg ble rett og slett trist til sinns av det. Tilværelsen du beskriver er så tøff at friske mennesker nok ikke evner å forstå hvor tøft det er.

    Så leste jeg nedover i kommentarene, og skjønte hva jeg egentlig trodde jeg hadde oppfattet tidligere, at du er bedre nå. Og når du til og med sier «mye bedre», da smiler jeg bredt. Da blir jeg glad. Du fortjener det! Det er få steder jeg har lest så mange positivt vinklede tanker i en krevende situasjon som her, det er få mennesker jeg har opplevd med en sånn innstilling til livet som det du har.

    Fortsett sånn, så skal du se at livet leker for deg igjen, ganske så snart! :o)

    • april 22, 2010 14:48

      Å -Goodwill….nå ble jeg jo litt rørt, altså.

      Tusen, tusen takk for gode tanker fra deg -og at du synes jeg fortjener!

      Jeg VIL at livet skal leke!
      VILVIL *ler*

      😀

      • april 22, 2010 17:53

        Goodwill og Badwill …
        Viljens kraft er enorm, og jeg tror kanskje at min gode vilje er med på å dra meg opp. Mens den dårlige viljen min har en tendens til å skru meg nedover.
        Og som en liten digresjon: Jeg ble først venner med navnet mitt da jeg forsto at det betyr Stridsmøy! Der ligger det mye vilje, skjønner’u 😉
        Takk for at du tar opp så mange viktige tema. Det er lærerikt for oss som er friske, å få så gode beskrivelser på blant annet ME. Kanskje blir vi mer tolerante av å se hverandre bedre …

  13. mari permalink
    april 22, 2010 23:55

    Føler virkelig med deg. Er i samme situasjon selv og er møkk lei av det hele. Jeg vil ut å leve livet, nyte hver dag, og håper at EN dag vil det kunne bli mulig igjen.. Åååh gud hvor jeg savner livet.. Vi er sterke som holder ut denne kampen 🙂 Ønsker deg god bedring.

  14. lykkefund permalink
    april 23, 2010 20:01

    Hei, Maria 🙂

    Så fint at du begynner å bli bedre. Ingen ting er bedre enn det!!!

    Det er en kamp, kampen om hverdagslykke og trivsel i eget liv.
    Det er mange tårer som skal felles når en skjønner at en må lære å gå på ny. Lære å leve på en annen måte. Ikke være den tøffe spreke og ha kapasistet til det meste. Stå på hele døgnet for alle og envær.

    Nå er det leve hele døgnet for seg selv og sine. Nå er det slippe til med masse galgenhumor og glede for de små ting. Drittsykdom skal bli til et rom med nye spennede opplevelser og fantasier som ingen andre kan drømme om. Tenk på alt en kan gjøre og klare. Tenk på alle målene en kan nå, hvis en bare prøver og ikke setter seg på bakbeina og blir redd for å bli værre. Som en kan leve og kose seg.

    Og det er godt å kjenne at en har fremgang og blir bedre. Det godt å kjenne at en lever, kan begynne å bruke kroppen og ikke minst tenke igjen:-))
    Men det kan ta lang tid, og det er tålmodigheten, uvissheten og smertene som kan ta livet av en.

    Nå skal jeg lage en stor røre vaffel og så skal vi kose oss:-)
    God helg til deg:-)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: