Kronisk syk eller langvarig syk?

Å få vite at man har en kronisk sykom, kan føre til at man mister håp om endring av den situasjonen man er i der og da. Det kan være at  “langvarig syk” er et begrep som er bedre å bruke enn “kronisk syk”.
I “langvarig” ligger nettopp at det vil kreve tid, ressurser og fokus for å bli i bedre form enn det den syke er i akkurat nå. Det ligger altså et endringspotensiale der.

Hos mange vil “kronisk” gi assosiasjoner til noe fastlåst, noe som bare er slik, og som i verste fall gjør at den syke blir oppgitt, både av seg selv og av de rundt.

Om vi tenker “langvarig”, vil vi kan hende også lettere fokusere på ressurser og muligheter til å komme seg, fremfor alt det som ikke fungerer, i samråd med pasienten selv?

.

 

Doctor, doctor...Maria Gjerpe, oktober 2010

Å bli langvarig syk med påfølgende funksjonssvikt er først og fremst noe den syke selv kjenner på kropp og sjel, men er også den viktigste utfordringen helsevesenet står overfor i dag. Oppmerksomheten og tilretteleggingen i helsevesenet er ofte rettet mot akutt sykdom og mindre mot langvarige tilstander, slik jeg ser det.
Mange kronisk syke vil kanskje være tilbakeholdne med å ønske begrepet endret fra “kronisk” til “langvarig”. Ikke fordi de ikke vil bli friske, tviholder på sin sykestatus eller gjerne vil hilse på NAV hver 14. dag. Det er få som ønsker en slik situasjon. Det kan likevel være at den syke ikke kjenner at han/hun får aksept for sin vedvarende funksjonssvikt og for det ståstedet der han/hun befinner seg akkurat nå. Kanskje den syke vil føle seg “presset” til å yte mer enn han/hun faktisk er i stand til over tid. Da er det greit med betegnelsen “kronisk” – for å få den rette forståelsen og støtten.

.
Den som er langvarig syk, har altså vært syk en stund. Når man har vært syk en stund, “kan” man en del om hva man trenger fra andre, av deres styrke og bærehjelp, ut fra egne muligheter, tålegrenser og forutsetninger, slik at man kan mestre og sørge for optimal helse i eget liv og til slutt kan finne styrke nok til å bære egen sykdom.

.
Vi snakker om “brukermedvirkning”. Brukermedvirkning er når pasient er likeverdig part i helsetilbudet som blir gitt. Brukermedvirkning skal være med på å fremme helsemessige, positive ressurser. Det er meningen at man skal vektlegge pasientens perspektiv, slik at hjelpen skal tilpasses den enkeltes behov, og slik at disse ressursene dermed kan utnyttes best mulig.
I og med at det blir flere mennesker som vil ha en langvarig sykdomstilstand, er det nødvendig at vi, som helsepearbeidere, legger forholdene til rette for en kontinuitet og forutsigbarhet i kontakten med våre pasienter. Langvarig sykdom vil kreve teamarbeid på tvers av yrkesgrupper og et forhold til pasienten der han/hun blir sett på som partner i prosjektet “fremme helse”.

.
Det er et fellesansvar når noen blir syke og endrer funksjon. Den friske må hjelpe den syke. Man blir ikke syk i et vakuum, og jeg tror det er vanskelig å tenke tilfriskning der den syke ikke omfattes av støtte, empati og deltagelse, slik at tilfriskningen kan optimaliseres.
Jeg ser stadig oftere at det snakkes om at man selv har lagt opp til den helsen man har.

.

Dersom det er den sykes skyld at den syke er syk, er det da den syke som har ansvar for å bli frisk igjen? Dersom det er det – hva innebærer et slikt ansvar? Hva har den syke selv ansvaret for på veien mot å bli “friskere”? Hva ønsker man seg av den friske når man selv er syk?
.

Lytter vi egentlig, vi som er helsearbeidere, til hva pasienten trenger? Dersom vi lytter og begriper – har vi det som skal til for å tilby det den andre trenger?
Er det slik at vi, helsepersonellet, er bedre til å definere hva vi mener at pasienten trenger og ønsker, ut fra vårt eget perspektiv som helsepersonell og ikke ut fra hva som faktisk er bra og støttende for den syke?
.

Spiller vi på lag, eller definerer vi laget?

.

Dette innlegget er dobbeltpublisert slik at den som vil kommentere med fullt navn kan gjøre det hos Tidsskriftets blogg her