Skip to content

Styrkedråper fra Ground Zero

juli 15, 2010

.

Han bøyer nakken, ser ned, skamfull. Han var en gang en ingeniør, hadde oversikt og fremdrift, nå er han syk. Sykemeldt. Ny sykemelding i dag. Snart arbeidsavklaringspenger.

Vi vet begge at han ikke skal tilbake til jobb. Ikke på lenge -kanskje aldri noen gang? Likevel skal det hver 14 dag avklares hvorvidt han er i stand til å jobbe eller ei. Jeg vet det river i ham, han krymper seg i det å bli påminnet sin egen udugelighet. Han har vært en flink medarbeider, en som ga det meste. Funksjonen han hadde som arbeidstager var med å definere ham som menneske.

Det skal jammen sterk rygg til for å bære sykdommen din -sier jeg.

Han ser opp, forundret -er det noen som ser hans styrke, den han mobiliserer hver eneste dag for å komme gjennom dagen?

Sterk? Jeg føler meg veldig svak, kroppen makter ikke det den klarte før. Likevel -når du sier det, på mange måter tror jeg at jeg er sterkere i dag enn det jeg var før, når jeg var frisk. Jeg tåler dårlige dager, jeg tåler netter uten søvn. Jeg tåler ubeskrivelige smerter. Verdens beste skuespiller er jeg også blitt.

Når noen spør hvordan det går, tenker jeg alltid -vil du ha den sanne eller den rosa versjonen? Jeg gir alltid den rosa. Syting er jeg veldig redd for å komme med. Mange av vennene mine er forsvunnet, jeg har ikke råd til å miste enda flere og kan ikke ta sjansen på å ta for stor plass. Noen ganger føler jeg at jeg er venn “på nåde”.  At jeg ikke kan snakke om sykdommen min mer enn i en bisetning, ja, egentlig ikke det en gang. Hvem er interessert i å høre om den? Det er jo det samme, ingenting endrer seg. Jeg har ikke blitt bedre og jeg tror det er vanskelig for andre å forholde seg til. Det var lettere den gang jeg var akutt syk -det hadde en viss nyhetens interesse og var noe andre kunne relatere seg til uten å kjenne redsel for. Det er ganske annerledes nå som jeg har disse plagene hver dag.

Faktisk så tror jeg at for mange som hører meg snakke om sykdommen min, tenker “svak”.
Ingen vil være svake, det er stakkarslig og ingen vil være stakkarslig, være avhengig av andre og dermed et godt stykke nede i verdighetshierarkiet.

Noen ganger føles det som om andre nesten er redde for å bli smittet av min svakhet og stakkarslighet; min mislykkethet.

Så, ja -du har rett, doktor, jeg er visst sterk. Det krever større styrke, både mentalt og psykisk å holde ut og mestre mitt liv nå, som jeg er syk, enn det det gjorde å mestre mitt liv som frisk. Likevel vil det være slik at så lenge normen og det eneste akseptable er “frisk” og «arbeidsfør» vil jeg aldri nå særlig langt opp på andres mestringsskala, vil jeg vel?

Det er klart -jeg forstår jo at jeg må holde ut. Det er ikke annet å gjøre. Likevel ville det jeg kjemper vært lettere å stå i om jeg hadde følt meg forstått og respektert som likeverdig.

Jeg er usikker på hvordan jeg skal snakke med andre om dette uten at det blir oppfattet som syting. Hver dag kjenner jeg på ytterpunktene av det svakeste i meg.

Jeg kan ikke vise frem mine følgesvenner Utilstrekkelighet og Tilkortkommendhet. Mine tårer, som sakte tørker og kiler i øregangene er usynlige. Hvordan kan jeg forklare det uforståelige i å skulle bruke alle krefter på å mobilisere for å komme gjennom den neste timen?

Selv har jeg lært hvem jeg er på bunnen, lært å stå der, ta i mot og akseptere. Det er noe med det -å kjenne sin kjeller og stå støtt der. Det krever sitt menneske å hente styrke fra nullpunktet.

– Ground Zero -avslutter han med et skjevt smil.

Jeg beundrer denne mannen..

.

Edit:
Jeg setter stor pris på om dere som leser vil dele med meg deres egne erfaringer, hva dere selv gjør, sier eller tenker. Gjør det gjerne helt anonymt, om dere vil det 🙂

Takk, fine og kloke lesere!

Advertisements
44 kommentarer leave one →
  1. juli 15, 2010 23:28

    Jeg har ikke ord.
    Det er akkurat slik jeg har det – det kunne ikke vært sagt bedre. Det traff meg midt i hjertet.

    **snufs**

  2. Anders permalink
    juli 16, 2010 01:56

    Takk for en flott tekst. Gode beskrivelser av kjente opplevelser og følelser, som det er vankselig å sette ord på. Det gjorde godt. Takk 🙂

  3. juli 16, 2010 08:37

    Nydelig formidla dette Maria.

    «Det krever sitt menneske å hente styrke fra nullpunktet» ,det gjer det,men ein får ein styrke som ein tek med seg på vegen vidare.Det er god grunn for å beundre denne mannen ja.

    Å bli satt på utsida av samfunnet,på ubestemt tid,gjer noko med ein sjølv,dei rundt og måten samfunnet ser på ein.Å gå frå nullpunktet og oppover krev òg mot og styrke, for ein kjempar mot mange fordommar.

    Å sjå og bli sett,for den ein er her og no,ja det er viktig.

  4. juli 16, 2010 09:39

    Dette er tanker som er kjent. Det lokker frem følelser som også er veldig kjent. Takk for at du setter ord på dette. Klem.

  5. @gbjanson permalink
    juli 16, 2010 09:41

    Med tårer i øynene leste jeg din flotte beskrivelse som kunne vært skrevet om meg. Jeg har vært der, jeg er der og det ser ut til at jeg kommer til å være der en stund til.

  6. juli 16, 2010 09:47

    Flott skrevet og veldig gjenkjennbart selv om utgangspunktet er forskjellig.

    Jeg ble ikke akutt syk, det kom over år selv om jeg husker tydelig når og hvordan det startet!

    Helgeklem til deg Maria 🙂

  7. Tin Tin permalink
    juli 16, 2010 10:50

    Ja det er undelig dette med hvor «svak» leger, helsepersonell, folk i omverdenen ser på oss som. Virkeligheten er jo det motsatte. Ikke er det hjelp å få for helseplagene en har, smått med støtte og forståelse er det uansett hvor man vender seg. Man må stort sett klare seg selv, og på toppen av det hele så er man altså «svak». Det er litt vanskelig å skjønne for mange det der tror jeg, for i virkeligheten så er det paradoksalt nok mange syke som er sterkere enn mange friske mennesker tilsammen med tanke på alt de må gjennomgå.

    • Diva permalink
      juli 16, 2010 14:37

      Begrepet «de svake» irriterer meg skikkelig. Å bli definert som svak når man egentlig er sterkere enn mange andre… ja, det gjør noe med identiteten.

      • Tin Tin permalink
        juli 16, 2010 15:36

        Ja det irriterer meg masse også. Jeg har fått høre fra leger, på nav, på aetat og fra «mannen i gata» at jeg er «svak». Ordrett at jeg er svak. Enda så masse jeg kjemper for å klare av dagene med de sykdomsplager jeg har. Jeg kjemper i helsevesenet, og jeg kjemper i nav systemet. Har fint liten støtte i andre mennsker, og de nærmeste som kjenner meg og som burde forstå meg, gjør dessverre ikke det. Likevel er jeg bare en av mange mennesker, som holder ut dag etter dag. Likevel blir vi kalt de svake. Det like jeg meget dårlig.

        • Diva permalink
          juli 16, 2010 16:31

          Vet du hva? Jeg synes det er direkte frekt å kalle deg (og andre) for svak!

          Selv har ingen sagt det til meg direkte og ordrett, men man får det jo jevnlig inn indirekte over alt. De som kjenner meg godt sier «jeg kjenner ingen som er så sterk som deg.» Det kommer godt med når man stadig vekk puttes i bås som syk og svak, marginalisert, viljeløs, mindre smart, vanskeligstilt osv… Jah, det er litt av noen merkelapper man skal få!

      • juli 16, 2010 17:43

        Nemlig! Jeg vet at jeg er utrolig sterk som klarer å stå midt oppi alt dette med sykdom, og likevel ta hånd om mange viktige ting i livet. Å ikke knekke av dette, det ER stort faktisk. Så provoserende at andre ser på en som svak!

        • Tin Tin permalink
          juli 16, 2010 18:09

          Ja det er veldig provoserende. I «min» lokalavis, har mennesker fritt fått utfolde seg med å få innlegg på trykk i over to måneder nå, hvor de virkelig har langet ut og sparket etter sykmeldte og trygdede. Det er så fryktelig og grovt det som er kommet på trykk, at jeg holder på med å skrive mail til «sjefen sjøl» og spørre hva i huleste det er de tillater å ha på trykk. Jeg har selv forsøkt å skrive korte, saklige innlegg, som selvsagt ikke har kommet på trykk. Jeg kjenner også andre som har gjort det samme, men svært få har fått sine innlegg på trykk. Det jeg har fått lese av det som er forsøkt satt inn, er hverken krasst eller på annen måte upassende. Det jeg vil frem til, er at i «min» lokalavis så har «folk flest» (de som gidder) fått herje fritt over tid, og fått særs krenkende og sjikanerende innlegg på trykk, innlegg som krenker syke mennesker. Jeg finner det svært beklagelig og skammelig at media og denne konkrete avisen tillater en slik type mobbing i den aktuelle spalten. Ved siste opptelling hadde det kommet inn 47 innlegg med angrep på syke og uføre, hvor av 12 av innleggene er særdeles grove. Til sammenligning er det kommet på trykk 4 (!!!) innlegg fra personer som enten tar syke/uføre til forsvar på en eller annen måte, eller som er syk/ufør selv. Det sier litt om avisens holdning. Jeg finner det svært alvorlig at avisen gir «mobben» en sosial arena i avisen til å sparke etter folk som er syke eller uføretrygdede. Og bare i min omgangskrets vet jeg om til sammen 23 innlegg som er forsøkt fått på trykk men som ikke har lykkes. Hva med alle de innlegg jeg ikke vet om? Jeg kjenner da ikke alle som har skrevet innlegg som ikke er kommet på trykk, men jeg tenker det er en god del? Avisen lar mobbere fritt herje og tråkke på folk, og viser med det at mobbing av nevnte grupper er ok. Skammelig.

        • vived permalink
          juli 16, 2010 19:35

          Jeg har lagt merke til en skremmende utvikling her. Det er visst fritt frem for å hetse uføre og sykmeldte, særlig etter siste vinters debatt på tv, radio og i aviser. Norge er angivelig en nasjon av snyltere. Hva gjør dette med de som egentlig mottar sin trygd med god samvittighet og i visshet om at de ikke kunne gjort noe annerledes? Enda mer skam og skyld! Og det er det siste man trenger når man er syk. Jeg mener dette har blitt mye verre de siste årene. Men, er man en av «de svake» så har man visst ikke så mye man skulle sagt. Man må ofte pent ta imot den hjelpen og den krenkelsen man får og være fornøyd med det. Huff!

  8. Tin Tin permalink
    juli 16, 2010 11:05

    Jeg kommer på noe Hans Majestet Kong Harald sa i sin nyttårstale i 2008. Det handlet riktignok om rusmisbrukere, men det som ble sagt synes jeg passer veldig godt også på mennesker med andre sykdommer.

    Kongen sa:
    «Hadde vi erkjent at alle mennesker er like mye verdt, ville vi heller ikke tålt at noen møtes med nedlatende holdninger på grunn av at de sliter med et rusproblem. En kvinne jeg møtte, sa til meg: «Ingen aner hvor mye det koster å gå oppreist når jeg blir avvist gang på gang. Jeg må minne meg selv om hvem jeg egentlig er – ikke hva andre seg meg som.» Det krever sterk rygg å gå med verdighet gjennom krenkelser. Jeg skulle ønske at vi sluttet å bruke betegnelsen «samfunnets svakeste». I realiteten er noen av dem de sterkeste blant oss.

    Vi er alle ansvarlige for at vi selv og våre medmennesker kan leve verdige liv. Dette ansvaret er ikke noe vi får – det er noe vi tar.»

    Dette synes jeg var fine ord fra vår monark. Og jeg synes de ordene passer på mennesker som sliter, enten det er med rus eller andre problemer.

  9. Anna permalink
    juli 16, 2010 11:23

    Kjenner så godt igjen dette. Tilkortkommenhet, utilstrekkelighet og svakhet. Jeg er ikke like syk hele tiden og skjønner det vel ikke helt selv heller før jeg er slått ut igjen. Det ligger endel mislykkede prosjekter i kjølvannet av dette.
    Jeg har sluttet å forklare og nevner sjelden at jeg er syk.

    Det skal mye styrke til for å tåle andres bedømning. Det skal også mye styrke til for å tåle egen bedømning.
    Men at det er forakt for svakhet,- ja det kjenner jeg igjen. Ligger den innebygd i oss alle?

  10. Rosa permalink
    juli 16, 2010 12:19

    Nå vet jeg ikke helt hva jeg skal si/skrive.. men det var fint men også vondt å lese.. Og også noe mange vil kjenne seg igjen i kanskje..

  11. juli 16, 2010 12:22

    Kan bare si: Wow. Det er akkurat sånn det føles.

    Jeg er veldig forsiktig med å snakke med venner om ME. Som regel er det kun om de spør meget direkte. Noen få og nære venner har gitt klar beskjed om at de ikke vil ha den rosa versjonen, men den ærlige, og det får de. Andre får «Det går opp og ned» eller den enkle utveien»Det går ok her». Selv om det faktisk egentlig kan være en helt for j***ig dag. Det er derfor jeg er så utrolig glad for dere skjønne menneskene her i bloggverdenen og på ME forum. Dere forstår, og blir ikke redde og skygger unna av å vite sannheten.

  12. juli 16, 2010 14:46

    «Kronisk» kan nok være den vanskeligste sykdommen å forholde seg til og å leve med.

  13. juli 16, 2010 15:17

    Been there, done that er ofte en floskel man bruker for å slippe å utbrodere egne opplevelser.
    Det satt langt inne hos meg den gangen legen sa det samme til meg, som du Maria, sa til din pasient. Og det tok enda lenger tid før jeg skjønte at det var en av de beste komplimentene jeg kunne få. For jeg var jo ikke sterk, jeg hadde jo tapt jobben fordi det ikke var plass til meg i arbeidsmiljøet. Det å se seg selv i øya og innrømme at det var styrken min som de andre ikke hadde plass til har vært en enda lengre bakke å kravle seg opp.

  14. juli 16, 2010 16:07

    Takk for mange delte historier fra dere!

    Kanskje er av og til den tøffeste kritiker den som selv er syk?

    • Diva permalink
      juli 16, 2010 16:36

      «Kanskje er av og til den tøffeste kritiker den som selv er syk?»

      Absolutt. Det er viktig å minne seg selv på dette med jevne mellomrom.

  15. Salander permalink
    juli 16, 2010 17:47

    Først turte jeg ikke si noe fordi jeg selv trodde jeg var lat. At det var latskap som gjorde at jeg ikke greide fortsette på livet mitt. Så sa jeg det i lettelse. Så fikk jeg en psykiatrisk diagnose, da ble jeg lettet, men jeg sier det nesten ikke til noen. Jeg vil ikke skremme dem eller få en merkelapp. Være hun psykisk syke. Hun ustabile. Når folk spør hvordan det går, tør jeg ikke svare ærlig. For de fleste spør jo bare om slikt for å være høflig, komme i gang med samtalen. De som virkelig lurer og vil vite, kan jeg telle på en hånd. Før jeg ble syk hadde jeg flere titalls som ville være sammen med meg. Nå prøver jeg å finne gode svar som er ærlige, for jeg vil ikke lyve, men som ikke er overveldende. Jeg kan si at jeg er sliten, hvis jeg er deprimert. Det er lettere å forholde seg til, egentlig også for meg. Men til de som spør bare for å være høflig sier jeg bare at det går greit, de orker jeg ikke bruke særlig med energi på uansett. Man må velge sitt publikum -kanskje?

    Heldigvis er jeg heldigere enn mannen, jeg skal tilbake. Det har bare tatt legre tid enn jeg hadde trodd. Selvsagt er jeg redd for at jeg ikke skal greie å komme tilbake i arbeid, hvem vil ha noen med en psykiatrisk diagnose som ansatt? En som er bipolar. Jeg er redd for fordommene og for å bli dømt. Men også redd for at jeg ikke skal greie å jobbe, at belastningen vil være for stor, at jeg ikke vil være stabil nok, frisk nok. Jeg synes fortsatt jeg er «fersk syk», om du skjønner? Tror jeg holder på å omdefinere meg selv. Fra superwoman til… meg 🙂

  16. juli 17, 2010 08:55

    Fine, fine, gode ord.

  17. juli 21, 2010 18:07

    får så mye ut av å lese innleggene dine maria og dette var intet unntak! takk og atter takk for at du deler 🙂

    vibeke

  18. juli 22, 2010 08:00

    Godt å lese dette innlegget. Kjenner igjen mye av dette.

    Noen ganger er det vanskelig å forklare uten at det høres ut som syting. Så hva gjør man da?
    «Det går bra» sier jeg av og til. Og så er det et skille mellom dem som tror på det og dem som ikke gjør det. Eller så lar man være å si noe, rett og slett.

  19. Kathrin permalink
    september 3, 2010 16:31

    Ground Zero……
    Det kunne ikke vært bedre beskrevet.

    Det er sånn det er….

    • september 4, 2010 08:50

      Jeg vet ikke om jeg skal si at det er fint at du opplevde det som gjenkjennelig?
      Det jeg håper er i alle fall at det opplevdes som en støtte.

  20. Solsikke permalink
    september 19, 2010 11:49

    ….ja, man er blitt godt kjent i kjelleren etterhvert ! Du setter ord på en av de mest krevende me-øvelsene (synes jeg) nemlig » å stå alene»…
    …Man føler seg veldig ensom i «unntakstilstad-land». Man blir ekspert på å skjerme, ta hensyn til de «de andre» mens man samtidig er smertelig klar over at man går på akkord med seg selv og sykdommen sin noe som verken er klokt eller fornuftig for kort eller lang sikt. Og hvorfor det er så vanskelig ; setter du ord på-på en treffende måte !
    Å ha evne og ikke minst ha vilje til å stå i andres smerte krever mot og styrke.
    Hvorfor skal det være vanskeligere å gi litt tid og omtanke til et medmenneske som strever i motbakke enn å vise solidatitet via et dusin støttemedlemskap som Amnesty o.l (ikke slik å forstå at sistnevnete engasjement ikke er viktig, for det er det definitivt ! ) Men det går kanskje an å ha to tanker i hodet samtidig ?
    Selv om «min jobb» er å sette grenser og informere omgivelsene hva jeg klarer og ikke klarer-er det så ufattelig vanskelig mange ganger. Selv velger jeg ofte å forklare funksjonsnedsettelsen gjennom
    «et utvalg» symptomer som jeg kort (!) beskriver. Betegnelsen «ME» fungerer ofte som en rød klut i mange sammenhenger så hvis man vil unngå ytterlige sigma, ydmykelser så nevner man ikke den.
    Man lærer fort….hvis man har tenkt å overleve
    Og man blir som kjent en god skuespiller med tiden. Gapet mellom strategi (med formål og beskytte seg selv- » Det går bra/ Det går opp og ned. Punktum») og realiteten bør ikke bli for stort.
    Det er så viktig å få være et HELT menneske, være seg selv -slik jeg er nå og få aksept på det.
    Inger ønsker å være en stein i skoa, en belastning for andre mennesker/omgivelsene….
    Nei, når kjelleren blir det eneste tilfluktsrommet, er jeg i hvertfall glad golvet er støpt i betong 😉

  21. martine permalink
    januar 2, 2011 20:03

    Fantastisk tekst! den beskriver nøyaktig hvordan det er å bære en sykdom. det er vanskelig å sette ord på selv, så det var godt å lese dette og få ut litt tårer. Takk:)

  22. Tone permalink
    januar 3, 2011 20:30

    Ja fantastisk treffende og velskrevet.

    En hollywood skuespiller med revmatoid artritt – leddgikt sa hun holdt sykdommen hemmelig og lot heller ryktene svirre om at hun hadde alkohol problemmer noe hun ikke hadde, da det var verre og få jobb/oppdrag med en uforsigbar sykdom som ikke ble forstått .

    Tilsvarende situasjon for oss med ME og andre diagnoser, som også er uforutsigbar og dårlig forstått eller misforstått så man holder det kanskje hemmelig eller kaller det noe annet..

    Å ha ME er til tider som og være en «persona non grata.

    Har man arbeidsevne oppfordres (iallefall tidligere) man til og holde sykdommen hemmelig for arbeidsgivere, blir det kjent at man har ME møter man gjerne samme virkelighet som de tidligere HIV syke, man forsøkes og bli presset ut pga sykefraværsstatistikker, forutsigbarhet for arbeidsgiver og frykt for å smitte andre ansatte (ja noen arbeidsgivere tror/trodde tidligere ME var smittsomt).

    Håper 2011 blir året for mer forståelse, åpenhet, aksept, helhetlig og inkluderende.

  23. maybee permalink
    februar 16, 2011 22:08

    flott skrevet,og kan bare si som de andre,jeg kjenner meg så igjen,i det å ikke kunne si det som det er,ingen venner å miste,folk spør hvordan har du det?hadde jeg fortalt dem hvordan det egentlig er å gå rundt som en zombie så hadde jeg aldri sett de fleste igjen.
    Redselen for å bli avhengig av medisinerne mine,den også oppå alt det andre kan bare ikke snakkes om,for hvem vil vel bli sett på som en narkoman?
    Så man blir en god skuespiller,setter på seg smilet og alt blir en vane,desverre.

  24. Anonym permalink
    juni 11, 2011 09:11

    Forguding av sykdom. Det er det denne bloggen handler om.

    • juni 12, 2011 21:39

      virkelig? Måtte dine nærmeste aldri oppleve å bli alvorlig syke.

  25. Anonym permalink
    november 13, 2011 13:11

    Et meget godt inlegg om sterke personer som står frem, beundringsverdig. Leser også her hvordan aviser skriver negativt om syke. Det forundrer meg ikke, avisene er KUN opptatt av å skrive negativt, for det er det som selger. Det ser vi i alle sammenhenger. Bare ta dem som gjør noe galt i samfunnet, dem får all oppmerksomhet, mens offrene blir skadelidende. Sånn fungerer all presse idag. DET ER SKAMMELIG.

    • november 22, 2011 09:38

      Takk for kommentar!

      Ja, det er nok lettere å skrive om det negative og konflikter enn å ta for seg de lange tankene.

      Da gjelder det jo å bidra til mindre tabloidisering, mindre polarisering og søke å finne dialog og løsninger framfor å skape fronter. Når det passer, selvsagt.

  26. Linda permalink
    november 27, 2011 10:10

    Dette var godt skrevet .Og hvis vi tar med alle de gangene vi avslår en invitasjon,hopper over noe vi har lyst til,og alle de tankene,følelsene som rir kroppen hver gang.For meg handler det stort sett om å få verden til å forstå hvorfor jeg ikke klarer.Burde ha gidd opp akkurat den tanken,men det er så viktig for meg at de forstår hvorfor jeg ikke kan delta.Det er ikke viljen det kommer ann på…..og det er så rart at andre tror det!!!!De kjenner meg jo…..jeg har alltid ønsket å bidra,og alltid gjort det før jeg ble syk.Jeg var aktiv,sosial og jobbet med mennesker.Nå er det få igjen rundt meg.det er en ensom sykdom.
    Og ser at en kommenterer likens som legen min….forguder sykdommen….legen sa:dere tror dere er sykere enn det dere egentlig er!!!!!!Hvorfor skulle vi det da?????Hvorfor er det noen som tror at noen er intr. i å miste alt rundt seg,venner,det sosiale,det trygge økonomiske,deltakelse?Fortvilende at folk tenker slik om oss
    Leser boken «De bortgjemte» av Jørgen Jelstad…..anbefales.Jeg prøver å lese alt jeg kommer over om Me.Fordi jeg vil bli frisk…..lære meg om det slik at jeg selv skal kunne bidra til bedre helse,forebygge det jeg kan forebygge.Og jeg er sterk,fordi jeg klarer det….klarer å holde ut andres fordømmelser.

Trackbacks

  1. Tweets that mention Styrkedråper fra Ground Zero « Marias Metode -- Topsy.com
  2. Det er den klokeste som gir seg | Karavanseraiet
  3. Kronisk syk eller langvarig syk?
  4. Kronisk syk eller langvarig syk? « Marias Metode
  5. Mikropolitikk -for the win! « Marias Metode
  6. John og Ulven « Marias Metode
  7. NAV – med rett til å drepe?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: