Skip to content

To be reframed…

juni 17, 2011

Everywhere I go, I talk about the most unsexy theme that exists. Long term sick people. How can I reframe so people see things differently?

REFRAME

REFRAME

Yesterday I attended the first Norwegian TED-event, TEDxOslo. Again, a wonderful way of meeting people who want changes and dare visualize them.  I always strongly believed that you, and I, can’t save the world – but surely we can change it!

At meetings like this, people tend to talk about needed actions like environmental issues, poverty in underdeveloped countries and women/children issues or Norwegian drop-outs dropping back in again. FERD sosiale entreprenører support different projects. All good and more than important projects!

When I speak in general about seeing each other as part of ourselves, and I encourage people to grab the idea that there is something called «we», I know that this is the truth. It’s a universal need that human beings have for being part of each other, to belong, feel love and care for other people. Being needed.

I know that there is only one idea that might save the planet: If we understand this «we» and what it applies. Most people can relate to this vision. Men and women who understand this, all nod, knowingly. Despite this, when I’m referring to long term sick people, their vision seems to become blurred. In a way.
Is that because sick people are invisible? Too visible? Sick people should help themselves? Is it difficult to see the impact of illness on peoples lives because «everybody has been ill, why should I care about you?», and therefore think that they know something about «everyday trauma and illness and just cope with it!»?
(Are you getting bored reading this now?)

It’s hard to imagine that the situation of becoming so sick that you can’t cope with your working situation anymore, is closer than you want to imagine. It can happen to anyone. Even yourself.
I know that I was thinking like this myself, even though I was a medical doctor and meet sickness all the time. That was before I became too ill to function at all.

There’s a huge difference between «understand» and «recognize». The first implies that you stand outside looking in. The second that you have experienced something yourself. The latest implies using more than your brain – you need your heart in it as well.

One of the speakers at the event, Anders H Lier, with his project Naandi Foundation, opened his speech by telling about his close Indian friends and that he was a father himself and that this was his heartfelt reason to get involved in Indian girls education. Angela Morelli surely has a passion for her planet. In a clear and understandable way, she explained overwhelming facts beautifully. You can see both speeches and more at TEDxOslos homepage.

Returning to my main concern: When you loose work, you often loose a part of yourself and track of who you are. For society as a whole, both economical and ethical, this is an unwanted situation. How do we keep sick people as healthy as possible through an equal partnership between patient/helper, and the patient as workable as possible on their own terms?

On TEDxOslo’s pages you can share your idea.  Click in and have a look. Share yours, as I have done.

I described my idea like this:

I was a helper, a medical doctor on a mission. I didn’t know that I was also going to become a patient – with another mission. After being longterm sick, I discovered through this blog, that my newfound patient colleagues often became more traumatized during their search for the right diagnose and treatment by their helpers.
If you haven’t been in need of health care for a longer period, you would think it is functioning and everything is fine. Those of us who have tried it, know that this is not the case.
When Martin Luther King spoke, he spoke of his dreams, not his nightmare. To change, one need visions.
What if the health care system started defining their values, their visions, their path?
One tend to define the longterm sick in one of three categories: 1. The Lazy One 2. The Victim; The person who becomes the illness and otherwise is useless. 3. The Hero(ine); who has inhuman strength, positive thinking beyond imagination and despite the worst illness you can think of, goes to work every morning at 6.

There are a huge group of longterm sick people who want to, and are able to, work if the working conditions are compatible with what their illness requires. Instead of equal partnership for finding solutions that work in the long run, many patients find themselves living «outside» society, becoming second grade citizens filled with shame. No one benefits from this situation.

What if I acknowledged that every human being has a part of themselves that is similar to me and thereby understand that there is something called «we». Would I become more willing to trust and help the «other me», because it in the long run availed me?
What if the doctors, the patients and the welfare system established an equal partnership, where both partners contributed with their specific knowledge for the same goal; to facilitate the significant elements as dignity, belonging and autonomy; work?
I would like to establish an arena that enhances this dual understanding between the equal partners, the patient, the members of the health care and the welfare systems. Because it’s needed – both for economical reasons, and because we need a society which includes you, on your terms, also when you are sick and able.

EDIT: Posten kan leses på norsk med Google Translator her

Advertisements
20 kommentarer leave one →
  1. juni 17, 2011 13:14

    Denne posten er skrevet på engelsk fordi jeg i dag tenker slik i dag etter å ha snakket språket i hele går.

    Jeg oversetter den gjerne til norsk, dersom dere ønsker det!

    🙂

    • juni 17, 2011 20:43

      Flere har bedt meg oversette, men jeg har visst ikke tid nå. En god erstatning er å klikke på denne lenken. Der ligger en grei oversettelse som bør gi en sammenheng:

      http://bit.ly/j2yL5g

  2. juni 17, 2011 15:43

    Takk for noen en glimrende bloggpost. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver om. Senest forrige uke satt jeg og skulle «gjøre opp status» inne i hodet mitt over de år som er gått, over hva som har skjedd og tiden jeg har vært i mitt eget univers. Det føles i alle fall som om jeg er alene der. Og jeg kom sørgelig nok frem til, nok en gang (har gjort slike evalueringer om meg selv før), at jeg føler at krenkelsene jeg møtte og måtte gjennom for å få diagnose, innvilget mine rettigheter i nav, skaffe meg hjelp til å prøve ut mye for å forsøke å bli bedre, det føles faktisk tyngre å bære enn tyngden av en sykdom med uklart forløp fremover. Jeg vet ikke om jeg helt føler meg knekt, men jeg blir uvel og kaldsvett av å se brev med nav logo. Jeg er nervøs hver gang jeg skal til lege, selv om legen jeg har nå er ok. Det blir ikke lettere å uttrykke seg verbalt av den nervøsiteten som sitter dypt. Ikke er det lett å slippe nye mennesker innover meg heller. Jeg føler nok skyld og skam som det er, om ikke nye mennesker skal komme med de samme nedverdignede og spørrende kommentarer til meg, som den trygdemottaker jeg er. Fordi jeg tilfeldigvis er langtidsbruker av vårt velferdssystem.

    Jeg kjemper hver dag for å rette rygge, for å gå med verdighet. Jeg kan sette meg i vilen og kjøre til en by lenger unna, der er det stor sjanse for at ingen kjenner meg. Der kan jeg bedrive «sosial trening», der kan jeg føle meg trygg, der kan jeg leve. Der kan jeg bevege meg i det offentlige rom, uten å oppleve at blikk fra folk jeg kjenner møter meg, for så å kikke på klokka, for så å si noe til den de er sammen med. Jeg slipper å undre om de spekulerer i hvorfor jeg ikke er på arbeid, eller om de snakket om grillfesten de skal ha i morgen og samtidig tilfeldig så på klokka og ellers lot blikket gå i min retning. I fremmed by får hodet mitt fred og ro, og jeg føler at jeg slipper å bevise at jeg duger. Jeg er akkurat like bra som andre kunder, hverken mer eller mindre.

    Jeg skulle ønske at flere skjønte at mennesker som er langtidssyke ofte har masse av kunnskap, livserfaringer på ulike måter, ja egentlig kort sagt så har de egenskaper som kunne kommet fellesskapet til gode. Men fordi en er ufør og nesten stemplet som annenrangs (tenker på alle utspill fra sittende regjering blant annet, som har ført til debatter i ulike fora – alle som en dømmer og bedømmer de syke nord og ned. Det skal spares her og der, og vi tar fra de svakeste), så ser en ikke så mye håp slik situasjonen er nå egentlig. Men en må bevare håpet, en kan ikke gi opp. Dessverre har leger lett for å anbefale pasienter å unngå likemannsforeninger. Hvorfor det, har jeg spurt direkte når det har blitt sagt. Jo, legene mener vi syke rotter oss sammen, har konkurranser om hvem som er syklest, og at vi er et hylekor som psyker oss selv og de andre i gruppa ned. Det synes jeg er et veldig merkelig utsagn fra en lege, og ikke overraskende har ikke legene selv noen gang vært på slike likemannsmøter. De bare tenker sitt om dem. Nettopp det ja. De tenker seg til det. Jeg for min del kan melde om det motsatte: i likemannsgruppene jeg har vært i, har vi hatt det utrolig flott. Vi har delt av erfaringer, og jeg har ikke sett sutring på noen måte. Jeg har derimot ledd så masse at jeg har hatt vondt i magen i flere dager etterpå. Jeg føler meg «normal» blant likesinnede, fordi i det øyeblikket noen sier noe, så svare noen andre «virkelig, du også?» En skal ikke undervurdere fellesskapets betydning med positivt fortegn. Gjenkjennelse fra andre gir en form for identitet, validitet. Ikke slik at man er/blir sin sykdom, men e får den lille trøsten om at en er ikke alene om å gjennomgå ting på både det kroppslige og det mentale planet. En slik oppbacking har jeg ALDRI opplevd hos fastlege, uansett hvor greie mange av dem faktisk er.

    Nå har jeg skrevet meg langt ut av tema, og nå har jeg også klart å dokumentere hvor lite jeg klarer å holde fokus på emnet jeg skriver om. Er ikke for ingenting at min egen blogg ligger brakk! 😉 Jeg er ikke noe tess til å spissformulere, finpusse og å fatte meg i korthet. Kognitiv svikt gjør sitt, men jeg prøver så godt jeg kan å leve med det. Og håper på bedring.

    Jeg håper på forandringer, slik at det kan bli plass til langtidssyke i samfunnet på en slik måte at det er mulig å gå på butikken i nærmiljøet, så jeg slipper å dra til en annen by for å slippe å skamme meg for å være på butikk på et tidspunkt hvor jeg som frisk normalt ville vært på jobb. At langtidssykes ressurser ble verdsatt for det det er, og at de friske skjønner at vi er faktisk mennesker vi også. Vi har fortsatt drømmer, vi har fortsatt behov. Og jeg tror jeg tør påstå at langt de aller fleste ønsker å bidra med noe i samfunnet. Som et likeverdig menneske. Jeg ønsker i alle fall det. Dessverre er min dyrekjøpte erfaring av krenkelser, nedverdigelse og skam i møte med «systemer» som syk, ikke verdt en fille. «Du har da ikke opplevd noe du, som bare har gått hjemme i årevis». Jeg bruker ikke svare på slikt. De vat ikke hva de snakker om slike som sier sånt.

    Jeg er glad for at du lagde denne bloggposten Maria, og jeg er spent på om det blir endringer i samfunnet fremmover. Jeg har i alle fall drømmene. 🙂

    Justina
    (Hjernetåke tykkere enn hvitosten….. 🙂 )

    • juni 21, 2011 21:19

      Takk for at du deler dine tanker, Justina 🙂
      Mange av dem er lette å kjenne seg i for de som har vært syke over tid.

      Jeg jobber for tiden med å arrangere og å lage foredrag på en nordisk konferanse der langtidssyke og aktivitet er tema. Jeg er FOR likeverdig partnerskap når det kommer til å øke tilfriskningskompetansen hos den syke. Jeg vil ENDRE samfunnsdebatten rundt langtidssyke, der man nå problemfokuserer, stigmatiserer og ser på langtidssyke som udugelige. Det er veldig langt fra rett.

      Jeg vil at vi skal tenke SYK, STOLT, STERK – og dermed «SEXY» når vi snakker om langtidssyke – og å se på hvilke gode roller de syke er og gjør i samfunnet i dag.

      I mellomtiden: Jeg har skrevet en post mange liker og finner seg selv igjen i. Ta gjerne en kikk:

      http://bit.ly/gJ0KEx

  3. juni 17, 2011 15:57

    Great post, Maria!

    «People’s greatest need is not to be EXPLAINED, but UNDERSTOOD!» – ‘Understood’ in my context is the All-Inclusive Recognition that includes such elements as extending respect, heartfelt care and social/system-wide INCLUSION in spite of yet undefined diagnostic criteria. I.e. trust, respect and willingness to tailor responses and harmonized action-steps based on symptom pressure, level-of-functioning, as well as the patients’ subjective rating of their own current health conditions (and much more).

    Furthermore, the All-Inclusive Recognition includes awareness among Medical Doctors, Professional Helpers, the Healthcare System (all levels) and society as a whole of the critically important dynamics found in the so-called SoC (Sense of Coherence/ «OaS» = Opplevelse av Sammenheng!). Whether a patient falls into Category 1, 2 or 3 (the ones you referenced above), losing their SoC typically equals gradual isolation, mistrust, increased symptom pressure, and the sometimes totally crushing experience of losing one relational and societal connection after the other (including collegial interaction, and even social togetherness outside work). Ultimately, patients in this category lose their tie-ins to all facets of the Universal «WE/US».

    We know that HOPE is a powerful condition and quality! We also know that it’s oft-times strongly tied into relational support and the sense of at least *still belonging to social and other dimensions greater than the semi-isolated «I/me» *. Even WHILE research into rare and/or little-known/invisible illnesses progresses, those awaiting results leading to ideal outcomes or radical improvements in their health conditions actually tend to find glimmers of Hope in the mere fact that R&D is ongoing. THAT hope easily fades away too, when/if the individual patient adopts/sub-consciously accepts a «2nd Grade Citizen» label. FREQUENT RESULTS? –> Gradually, their perspectives and level of so-called «Self-Efficacy» («Mestringstillit/Mestringsforventning») fades out as well.

    At this stage, men and women arrive at a critical Milestone where they need us and other «All-Inclusive Recognizers» more than ever!!! — Unless they can REdirect their focus, experience REignition of Hope, and thus a robust and solutions-oriented REframing of Perspectives, they’re undoubtedly at great risk. IF they find theselves at this Crossroad, and sound assessments of their «Here-and-Now» PLUS Futuristic Outlooks end in apathy or resigned spirits, their mental tracks and overall thinking can produce overwhelming amounts of negative expectations, uncertainty, numbing lack of predictability, and (the common undercurrent of) fear.

    These powerful emotions color and numb their thinking (and thus behavioral patterns!) to the extent that it ultimately becomes an unending series of «Self-Fulfilling Prophesies». (MOSTLY…) beyond consciouss control, rather than leaning on social/relational and professional support, embracing a strong Sense-of-Coherence, and extracting strength from bona-fide Self-Efficacy, many end up at the ‘mercy’ of thoughts, feelings and (partially) behavior simply *proving* their «Prophesies» (fear-based expectations) RIGHT! This snowballing effect and roller-coaster ride jointly control them, and SELF-FULFILLING as a phenomenon occurs more and more frequently.

    THE SADDEST PART? The majority of these incidents were and ARE avoidable! The darkness, multiplied pain, and lack of a clear path forward (usually) aren’t theirs to blame. YES: I DO believe in self-responsibility and amassing every iota of internal strength and resources at the personal level (as you know!). I have spent 3+ decades helping people do so, and having had to do so myself as well (due to serious «long-term» illness). Understood Wisely, Cared for Timely, Connected Caringly; and positively challenged in line with Reality and on Reality’s Terms; most of these men and women would have maintained a level of Strength, Hope, Proactiveness, Self-Care Ability, Sense-of-Coherence (Opplevelse av Sammenheng) and Self-Efficacy (Mestringsforventing/tillit) Empowering enough to remain not only Candidates for Health Improvements, but also Change Agents themselves 🙂

    TRANSFORMATIONAL ARENAS!

    Today, we have several smaller arenas and platforms (in Scandinavia) for «dual understanding between equal partners» (as you described it). The challenge AND opportunity (!) imminently available (ideally speaking!) to a tightly connected group advocating the «Universal WE» on health-promoting and care-driven terms are these:

    1. How do we best harmonize, synergize and implement ENHANCED CO-OPERATION & INTERPLAY on one, clearly visible and single-mindedly committed Arena?

    2. How can we most effectively ensure that *the Arena* as an Outreach Initiative gains broad reach, deep penetration, and tie-ins with every Equal Partner Group imperative for maximum and measurable Goal Achievements?

    3. How do we bring this MUST-HAVE Arena from words to action so that it captures the hearts, minds and knowledge/experience based resources of a sufficient number of Equal Partners with commonly shared Visions, Objectives and over-arching Purposes?

    I sure have my thoughts (as presented System-wide and Patient-wide, including Patients’ inner relational circles), and will lend ear, heart, mind and actions to any viable «All-Inclusive Recognizer» and Positive Catalyst desiring progress in this critically important area; for individuals, families, Caregivers, communities, – and our nation(s) 🙂

    Warmest,

    Kristen L. Skogrand
    Author, Trainer & Cognitive-Emotional Therapist

    • juni 22, 2011 07:41

      Takk for god og lang kommentar, Kristen 🙂

      Når vi skal snakke om endringer i helsevesenet, må vi også snakke økonomi. Hvordan tenker du at det passer inn i dine (og mine!) visjoner om et system der disse verdiene er bærende og de nødvendige arenaene skapes?

      Spørsmålet går til alle som har tanker rundt dette 🙂

  4. Anne F permalink
    juni 17, 2011 23:50

    Har lest bloggen nå på oversetter – norsk….akk vet ikke om jeg har oppfattet det slik du ønsker…..men slik jeg ser det , tross stor utvikling og mye viten rundt sykdom – mye forsking og informasjon osv så utvikler ikke vi mennesker oss i like stor fart / grad…..den dag i dag 35 år etter jeg fikk min diagnose og min funksjonshemming er de samme holdningene og fordommer tilstede – følelsene og tankene er de samme….også folks holdning og fordommer….

    • juni 22, 2011 07:45

      Takk for at du la inn kommentaren fra Facebook her også, Anne F 🙂

      Om disse holdningene har vært der så lenge, er det jammen på tide å snu dem.
      Hva skal til for å snu? Hva skal til for å endre måter andre, som ennå ikke er syke, ser på de som er syke?
      Hva kan vi, som har erfaring med langtidssykdom, bidra med for fylle begrepet «langtidssyk» med annet innhold enn de fordommene og holdningene vi ser i dag?

      Spørsmålene er selvsagt ikke stilet bare til deg, men til alle som leser. Jeg vil ha innspill!

      • Anonym permalink
        juni 22, 2011 19:10

        Holder meg til norsk jeg 🙂 Ikke godt å si…nå holder du en helt annen skala enn meg….:-) For min del blir det til de rundt meg – familiemedlemer , venner og bekjente og deres venner , folk i nærmiljø – det har vært en lang lang prosess . Mye handler kanskje om å akseptere situasjonen og å beholde selvrespekten og mene at man duger tross man er langtidsyk og har en funksjonshemming .Å forstå sin egen sykdomhistorie , det er neimen ikke lett bestandig , især når man er ung / tenåring og ikke kan være i stand til å forstå omfanget av sykdommen og hva som gjør deg sykere .Å beholde seg selv i sykdom er en utfordring .Har ofte opplevd at folk kommer og sier : Nå forstår jeg hva du mener / hvordan det oppleves, når de først har opplevd noe lignende – sykdom eller tap – det sier litt om hva mennesker er i stand til å ta til seg . Informasjon , informasjon og informasjon er veldig vesentlig uansett hvor langsomt / fort informasjonen når ut . Dere som blogger – her om sykdom og å være langtidsyk gjør en kjempe gjerning – både for dere selv og for å nå ut til mennesker ! Tommelen opp for dere ! Det som slår meg er at følelsene , tankene og opplevelsen er helt lik den dag i dag….med det så slår det meg at tross masse informasjon , kunnskap , stor utvikling på alle områder osv så er vi mennesker ikke i like stor «utvikling » – om du forstår hva jeg mener 🙂

  5. juni 19, 2011 14:46

    Maria, the context of your entry is spot on. Good stuff.

    «How do we keep sick people as healthy as possible through an equal partnership between patient/helper, and the patient as workable as possible on their own terms?»

    And there you have the current conundrum that, in many ways, should be fairly easy to progress towards, IF the medical system itself applies a set of building blocks that allows for a certain level of dynamics applicable for each patient. Today, this is not the case due to the stigmatization of many illnesses, ME/CFS being one of them. Ironically, the ‘stigmatizer’ is the medical system itself.

    Instead of excelling patients towards recovery, or at least major improvement, many are instead held back.

    As a result, patients may not be given the opportunity to contribute to the society in the way the society and the individual would benefit from.

    Socioeconomicallly this is nonsense. Morally and ethically this is wrong.

    • juni 22, 2011 07:53

      Takk for kommentar, Arnar – og skulderklapp 🙂

      Selv om det ser ut som om dette er et enkelt spørsmål:
      “How do we keep sick people as healthy as possible through an equal partnership between patient/helper, and the patient as workable as possible on their own terms?”
      er det visst ikke så enkelt å sette ut i livet det som skal til for å oppnå dette målet…

      Alle kan se at dette både sosioøkonomisk, moralsk og etisk er fullstendig galt, men likevel står vi med begge bena i det vi ikke ønsker.

      Mye av dette dreier seg både om holdninger og kunnskap. Debatten må snus, defragmenteres og bygges opp igjen, og kanskje er det noen av oss som har erfaring som langtidssyke som skal endre debatten?

      Jeg vil finne konkrete løsninger på et stort problem. Eller det ble feil – jeg vil finne konkrete løsninger på mange problemer rundt langtidssyke.

      Dere som leser: Kom gjerne med konkrete tanker, uansett hvor dumme, lavmål, ikke gjennomførbare, fantastiske og smarte løsningene er!

  6. juni 19, 2011 19:32

    This reminds me of an old saying – allegedly Mayan – that I heard about years ago: In Lak’Ech.
    It translates to: «I am another you» – in Norwegian «Jeg er en annen deg».
    I think it’s the most beautiful saying and it holds so much truth, if this motto was what all us humans lived by, the world would be a better place for sure.

    • juni 22, 2011 07:55

      Ja, tenk hvis….

      «I’m another you» – ja, sant! Det høres fryktelig naivt ut, men av og til er det naive langt fra barnlig og lettlurt, men heller sannhetskorn.

  7. juni 19, 2011 19:52

    Oh, and there is a link too, that was supposed to follow my comment: http://www.kachina.net/~alunajoy/97aug.html
    Haven’t done much research about it though.

    Great post as always, Maria! 🙂

    It seems that when you suddenly trip and fall into the «long term sick»/patient/disabled group, many stop seeing you as an actual person with education, skills, life experience and resources, and just perceives you as a burden for society and relatives. It’s so unreal and unjust, and we have to keep working to change this perception.

    We need people like you who try to carve out a place in society for every one of us, a voice to be heard no matter what. I personally think that as in many debates about integration, we can draw a parallel to the debate about long-term illness, and look at work as a very important factor. Even having just a few hours a week of work, even if most of if were to be executed from home, would give a chronically ill or disabled patient who were able to manage a lot of dignity. But that means someone must be willing and ready to give that person these tasks and pay the small sum and take the effort to include that person. Just as it can sometimes be an effort to include a professor from another country in your research team, but you still do it, right?
    So I think work for those who _can_ work a bit is an important factor.

    And then of course an overall change in the discourse of long term sickness; the way people who are ill are being talked about and treated in society.

    I have found that you have to demand respect as a patient as well. I try to treat my helpers just as I would with colleagues in a project – they have an expertise I’m after, but it’s my health and my life we are talking about. I expect nothing less than full cooperation, openness and respect. I find myself saying «that answer is just not good enough». We need also to struggle to hold on to our self-respect. So much is being said already about the system’s ability to push you down; I agree of course. But I’m willing to keep fighting a bit longer… 😉

    • juni 22, 2011 08:00

      Takk for lenke!

      Du er sosiolog, Cathrine, og det er alltid interessant å lese dine perspektiver rundt langtidssyke. Kanskje fordi vi er så enige? 😉

      Et godt og nyttig poeng å lenke denne debatten opp mot intergreringspolitikk. Takk!
      Rett til arbeid er grunnlovsfestet, og vel – vi kan snakke om diskriminering av langtidssyke som ønsker og kan jobbe. En post om dette kommer senere 🙂

      • juni 22, 2011 08:13

        Tusen takk 🙂

        Ja, jeg synes integrering ikke bare handler om innvandring, men også om hvordan vi inkluderer/integrerer andre grupper i samfunnet som av en eller annen grunn er havnet litt utenfor. Mange av de samme prosessene, prinsippene og mekanismene gjør seg gjeldende for langtidssyke – så vi kan benytte lærdom på tvers av fagfelt. Jeg mener også at det er diskriminering, og vi kan sikkert trekke frem flere konkrete eksempler på dette etter hvert.

        Arbeidslinjen er sentral i den norske velferdspolitikken, og vi må bygge så godt vi kan på denne. Jeg etterlyser et enda større inkluderingsperspektiv fra arbeidsgiverne – både de offentlige og de private.

        Samtidig må selvfølgelig omsorgs- og behandlingstilbudene diskuteres og forbedres, men det var det ikke plass til i akkurat denne kommentaren, akkurat denne gangen. 🙂

  8. Nito permalink
    juni 20, 2011 11:09

    Jada, jeg er imponert over engelskkunnskapene deres. Synd at det ekskluderer så mange andre som har problemer med å kunne få med seg hva dere har på hjertet!

    • juni 20, 2011 12:03

      Hei Nito og velkommen!

      Beklager engelsken, det er flere som synes den er kinkig!
      Om du bruker dette verktøyet, kan du klippe og lime inn teksten og få den oversatt fra engelsk til norsk:

      http://translate.google.com/

  9. mars 8, 2013 04:28

    I do not drop a lot of comments, however after reading through a few of the
    remarks on this page To be reframed | Marias Metode. I do have some questions for
    you if it’s okay. Is it simply me or does it look like like some of the responses come across as if they are left by brain dead people? 😛 And, if you are writing at other online sites, I would like to follow you. Would you post a list of every one of all your social community pages like your Facebook page, twitter feed, or linkedin profile?

  10. juli 18, 2013 14:35

    I wanna comment that you have a excellent site, I love the design and style it really
    stands out.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: