Skip to content

Hva er nyttig med en tom kopp?

august 7, 2011

Hei alle lesere!

Jeg har tidligere bedt dere om bidrag og innspill til et foredrag jeg skulle holde for helsepersonell i Helse Sør-Øst og dere ga meg da mange og verdifulle tilbakemeldinger. Posten kalte jeg «67% av alle ME-pasienter liker ikke barn». I etterkant av foredraget fikk jeg tilbakemelding om at flere av deltagerne hadde hatt konkret nytte av det dere kom med av tips og forslag i kommentaren deres. Så – igjen; tusen takk! Det var nyttig for mange!

I slutten av august skal jeg igjen holde et foredrag, men denne gangen blir det på Legeforeningens årlige Nord-Norgeskonferanse. Det er mange spennende foredragsholdere med kjente og dyktige mennesker og jeg har fått den utfordrende oppgaven å snakke i en klokketime som nr 2 etter kaffepausen. Tittelen er «Alle mennesker er like. Er leger likere?«, som er den samme som et av de tidligere blogginnleggene mine.

Foredragsnotater med mange fine farger på Post-it lappene

Foredragsnotater med mange fine farger på Post-it lappene

Som dere ser på bildet over, er jeg i gang. Temaene vil hovedsakelig være empati, antipati, mentalisering og mirror neurons. Men samma det – det viktige er at jeg gjerne tar med meg deres innspill og ord til andre leger som ønsker å ha en best mulig kommunikasjon med sine pasienter.

Jeg kommer antagelig til å snakke litt om hva sjuke folk trenger fra legen sin for å få størst mulig friskhetskompetanse, eller «mestringsevne» som andre kaller det. Et likeverdig partnerskap mellom lege og pasient er også noe jeg er svært opptatt av.

Om du vil bidra med innspill på noen eller alle spørsmålene under – skriv i vei!

Hva trenger du fra din lege for at du skal ha best mulig mestringsevne som langtidssyk?
Hva forventer du er din jobb, som pasient?

Kan du akseptere at legen har mindre kunnskap om et tema, bare legen viser nok empati?
Hva betyr «empati» for deg? Har du noen eksempler der du ble møtt med empati?

Ser du på legen foran deg som et «menneske» med feil og mangler, som du kan akseptere, eller forventer du at «legen skal vite og kunne og være alt»?
Dersom legen gjør en feil, hvordan ville du forholde deg til det og hvilken reaksjon forventer du fra legens side?

NB: Jeg snakker IKKE om enkeltdiagnoser nå altså, men rent generelt!

Takk for at dere hjelper til å fylle den tomme koppen! 🙂

Tegning av tom kopp: Vet du hva som er bra med denne koppen? At den er tom!

Tegning av tom kopp: Vet du hva som er bra med denne koppen? At den er tom!

Jeg titter innom av og til for å se om noen kommer med kommentarer. Kapasitet til å svare hver enkelt dersom dere er like gode til å kommentere som sist, vil jeg nok ikke ha, men håper på forståelse for det. Om det er noe jeg ikke forstår eller håper dere kan utdype, legger jeg inn en tilbakemelding etter kommentaren deres.

Psst…etter jeg har holdt dette foredraget, skal jeg planlegge neste konferanse sammen med andre dyktige mennesker. I oktober skal jeg bidra med å holde foredrag på Norsk Revmatikerforbund sin nordiske konferanse Anna Torstrup Worsley og jeg skal sammen holde åpningsinnlegg «Syke samtaler» og være konferansier gjennom dagen.  Konferansen har vi kalt «Sykt aktiv». Er ikke det er bra navn, eller?

Fortsatt god søndag!

Advertisements
59 kommentarer leave one →
  1. august 7, 2011 14:46

    Hmmm…dette har jeg kanskje en del å si om…har jo vært hos en del leger sjøl opp gjennom tida!

    For min egen del kan jeg vel bare si at fra legen min trenger jeg at vedkommende faktisk TROR på meg, at han/hun gjør sitt ytterste for å
    1. stille riktig diagnose
    2. forklare hva den evt diagnosen betyr
    3. fortelle utsiktene til å bli frisk, og hvis mulig komme med et tidsanslag(joda, er så klart ikke alltid dette er mulig, men dersom det er mulig, så er dette ønskelig!)
    4. at legen også forklarer hva jeg evt kan gjøre sjøl, om det er noen andre som kan hjelpe meg osv…
    Her er sikkert også andre ting som betyr masse, men dette er noen punkter i full fart…

    Min jobb som pasient er bl.annet å følge opp behandlingen, om det er medisiner, trening, samtaler i psykiatrien osv, men også fortelle legen alt om sykdomsbilde, bedringer, forverringer osv…

    Jeg har et godt eksempel på hvor jeg ble møtt med empati! Hadde en lege for noen år siden, som både jeg og min datter brukte. Hun var til dels litt rask med en del ting, hun sendte henvisninger uten grundige forundersøkelser osv, skrev ut sjukemelding veldig lett osv…men grunnen til at jeg på tross av feil og mangler beholdt henne gjennom mange år var at hun hadde omsorg for meg og datra mi! Om jeg var der med vond hals, spurte hun alltid hvordan det gikk sånn ellers, og hun spurte alltid hvordan det gikk med datra mi. Dette betydde faktisk veldig mye for meg i den situasjonen vi var i der og da! Om legen mangler kunnskap, er det vel ikke nok med empati, sjøl om det hjelper. Jeg mener at legen i slike tilfeller også skal vise vilje/evne til å skaffe denne kunnskapen! Og dette har jo også opplevd, og det er tillittskapende!

    Ser du på legen foran deg som et “menneske” med feil og mangler, som du kan akseptere, eller forventer du at “legen skal vite og kunne og være alt”?
    Jeg ser på legen som et menneske med feil og mangler som alle oss andre, og det kan jo ikke forventes at de skal kunne alt om alt…men som nevnt over, vilje og evne til å finne mer kunnskap er jo viktig…Har spesielt innen psykiatrien møtt behandlere som opptrer som mennesker med feil og mangler, som av og til kommer med eksempler fra sitt eget liv/familie(uten å bli for privat av den grunn), dette gjør det ofte enklere å takle sin egen situasjon – for denne er faktisk ikke «unik», man er ikke aleine…Jeg og min siste psykolog satt innimellom f.eks å snakka om våre håpløse(men akk så fantastiske) mødre…

    Håper noe av dette virker noenlunde fornuftig også for deg, måtte bare skrive tankene jeg fikk her og nå, så dette er mine første tanker!

    • august 7, 2011 14:57

      Tusen takk for at du delte og tok deg tid!

      Her var det mange og gode innspill og tanker 🙂

    • Annhild permalink
      august 7, 2011 17:35

      Er veldig enig med «amrama»! Å bli trodd er alfa/omega. Og at man får gode råd i henhold til de 4.pkt.som «amrama» nevner. At man ikke blir sett på som «dum»,-men faktisk er et selvstendig tenkende menneske. For min del er det viktigere for meg en empati,-selv om empati selvsagt er viktig (i den forstand at empati betyr medfølelse). Ser man empati som «evnen til å sette seg inn i en situasjon» er det selvsagt utrolig viktig 🙂

  2. meg permalink
    august 7, 2011 15:40

    En gang jeg skulle til legen, kom jeg uten å få vite det til en vikar. I ettertid ser det ut som det var noe de gjorde bevisst, forresten, å ikke varsle om at det var vikar, men de har endret praksis. Trolig var det flere enn jeg som mislikte dette og seinere presiserte at jeg ville til «min lege», uansett om det tok lengre tid, så sant det ikke gjaldt noe overfladisk, da.

    Denne gangen hadde jeg to, tre små filleting og en alvorligere sak jeg grudde meg for å ta opp. «Filletingene» var så små at jeg vurderte ikke å bestille dobbeltime.Men legen var fersk og hun strevde med de små tingene. I mens satt jeg med gråten i halsen og kvinnet meg opp til det siste, vanskelige. Dumt det ikke var «min» lege… Men det kunne jeg spart meg. Da jeg ville ta opp den siste saken, avbrøt hun meg. Nå hadde jeg brukt opp tida.

    Jeg skjønner at en må ha dobbelttime om en har mye å ta opp, men her var det da hun som hadde brukt opp tida på småsaker, og ikke jeg. På grunn av sakens natur, var det vondt å måtte gå med uforrettet sak, og det tok tid før jeg prøvde å ta opp saken med «min » lege. Det ser jeg i ettertid var veldig uheldig.

    Problemet er vel ikke lett å løse, det er vel allerede alt for mange leger som jobber for mye overtid og mister lunsjen sin fordi de ser at pasienten trenger mer tid enn det som er satt av. Jeg kan ikke huske at legen denne gangen lå noe etter skjemaet, forresten. Og så er det neppe uvanlig at om en har flere ting å ta opp, så starter en vel ofte med det trivielle?

  3. gamle ugle permalink
    august 7, 2011 16:04

    Hei, dette må jeg svare på. Jeg ønsker at legen skal tåle at jeg er et selvstendig tenkende menneske som vil styre meg selv. Det betyr at jeg vil bli snakket til som en som forstår. Jeg vil heller ikke at legen skal skjule ting for meg, eller manipulere meg til en behandling eller noe ved noen teknikker ala motiverende intervju el.
    Og jeg vil velge selv, dvs. forklar meg hva du tror dette handler om og foreslå hjelp. Men respekter meg hvis jeg sier nei, for det er jeg som vet best i min livsituasjon.

    Empati er viktig, men anerkjennelse er noe mer grunnleggende. Det betyr å skille mellom ditt og mitt, deg og meg. En hjelper som etterstreber en anerkjennende relasjon vil ha som utgangspunkt at det er den som søker hjelp som kjenner sin verden best. Å anerkjenne noen vil si å få dem til å merke seg selv tydeligere. Altså hjelpermedvirkning, som jeg har nevnt før.

    Alt dette handler for meg om å praktisere empowerment av det frigjørende slaget. Lege / pasient-forholdet er en maktrelasjon. I disse dager med NAV og alt dets vesen oppleves avmakten som enda større hos pasientene, men nok også hos legene. Dette oppfatter jeg egentlig som motkrefter til anerkjennelse og empowerment, nærmest et slags formynderi, noen som vet hva som er best for deg, du forstår det bare ikke selv. Dette tror jeg ikke er helsebringende, snarere tvert imot. Og jeg synes faktisk synd på fastlegene, men aller mest på pasienter med såkalte subjektive plager. En subjektiv plage er også en plage, faktisk er det meste her i livet subjektivt, har vi glemt det? Obs, der sporet jeg kanskje litt av…

    • Sol permalink
      oktober 5, 2011 23:45

      Hei, Gamle Ugle!

      Dette var flott formulert!
      Jeg har «byttet ut» mine fastleger etterhvert. Jeg har benyttet enormt mye tid til å sloss for å få legene til å: Ikke endre rekkefølgen på mine symptomer, fordi dette da vil gi meg feil diagnose; til å forsøke å få legene til å lese noe annet enn VG når de skaffer seg informasjon om ME (dog: legen jeg har i dag har vært på en 3-timers konferanse om ME); til å sende meg til undersøkelser de «virkelig ikke tror jeg har lyst til å gjenomføre, da de er smertefulle, – og dessuten ingen vits på meg»; til å forstå at jeg faktisk SYNES jeg har hatt et bra liv før jeg ble syk, og at jeg faktisk IKKE er deprimert (skjønt man ble det kanhende til slutt, etter nær 20 års manipulering fra helsevesenet, som lette gjennom alle detaljer i livet mitt og påsto jeg var særdeles sart (he-he,- de skulle virkelig kjent meg da jeg var frisk! Sart?).

      Å få en kronisk/langvarig sykdom er i seg selv en vond traume. At man i tillegg blir degradert til et undermenneske fordi man motsier legenes definisjoner av ens plager, og dermed blir stemplet som hypokonder, gjør vondt verre.

      Takk for at du tar dette med til de som trenger det, Maria!

  4. august 7, 2011 16:13

    Jeg har vært en del hos legen de siste 7-8 årene eller så, etter at han ga meg diagnosen fibromyalgi. Og det jeg savner mest er ikke empati (for det hjelper jo faktisk ikke meg et spøtt når alt kommer til alt), men en evne til å tenke helhetlig. Jeg har faktisk klart å løse de fleste av mine egne problemer, uten at han har bidratt i nevneverdig grad med annet enn å si at «svømming kan være lurt» og «gjør ikke så mye i huset».

    Om han hadde tenkt litt mer helhetlig, så hadde jeg blitt kvitt smerter og plager betraktelig tidligere enn jeg gjorde. Han ga meg innsovningstabletter når det viste seg at alt jeg trengte var mineraler. Fordøyelsesproblemene kom ikke bare av stress, slik han mente, men av at jeg ikke tålte brødskivene han mente jeg burde spise. Smertene han sa jeg alltid ville ha, ble betraktelig mindre etter at jeg tilfeldigvis oppdaget yoga og derigjennom nøyaktig hvilke muskler som starta hele smertehelvetet (og da kan man styrke dem og tøye dem ut og gjøre livet veldig mye mer levelig!), og enda bedre ble det da jeg begynte å bruke barfotsko (høy vrist + hypermobilt bekken + sko med demping i tillegg = smerte). En hel haug med sånne ting, med elementer fra både ernæring, fysioterapi og andre «grener» som til sammen blir hele livskvaliteten min.

    Det hjelper liksom ikke så mye om kommunikasjonen er der, når budskapet mangler. Etter dette har legen blitt en fyr jeg snakker med når NAV trenger papirer eller noe sånt (selv om han faktisk brukte et halvt år på å skrive legeerklæringen!!), ikke en jeg går til for å bli frisk, om det da ikke handler om en UVI jeg ikke klarer å knekke selv med tranebær og sitronsaft eller andre sånne ting. Han er rett og slett litt ubrukelig for meg på noe annet plan enn det.

  5. august 7, 2011 16:30

    MEN det skal jo samtidig også sies (blir litt ivrig her nå, hehe) at han heldigvis aldri har vist noen fordømmelse av de ulike teoriene jeg har tatt opp med ham disse årene, og DET har vært fint å oppleve. Et åpent sinn er bra hos en lege, og det at man kan si «jeg praktiserer skolemedisin, og det er ingenting av det JEG har lært som tilsier at …..» og dermed ikke fullstendig påstå at skolemedisin i seg selv er det eneste rette – eller si at «nei, det er ikke BEVIST, ikke enda i allefall» når det er snakk om forskning, er en meget god ting.

    Jeg tror det kanskje blir viktig for legestanden fremover, å ha integritet i sitt fag, men samtidig åpne for andre muligheter og derigjennom vise pasienten respekt for egne tanker og synspunkt.

    For om jeg blir alvorlig syk en dag, vil jeg selvsagt gå til legen – men ikke BARE legen, basert på det jeg nå har lært meg om egen helse og alternativer. Et samarbeid mellom både lege, pasient og alternative behandlere ville vært fantastisk. 🙂

  6. Anonymica permalink
    august 7, 2011 18:00

    Det er mange ting i ditt innlegg jeg kunne tenke meg å komme med innspill til, men her tar jeg bare fram ett: «Kan du akseptere at legen har mindre kunnskap om et tema, bare legen viser nok empati?»

    Jeg har ikke noe problemer med at legen har mindre kunnskap enn meg om et tema, – bare hun/han sier nettopp det. Det mest irriterende som finns er når en lege som åpenbart ikke vet nok om et tema, avfeier informasjon jeg gir, artikler jeg kommer med, eller kunnskap jeg deler, – bare fordi legen ikke klarer å tre ut av rollen som «den som vet best». Da er det legen selv som har det største problemet.

  7. august 7, 2011 18:51

    Jeg skulle ønske noen kunne få tilbake gnisten hos legene til å være mer detektiver i pasientens medisinske tilstand ! Mer nysgjærrighet på det som havner utenfor standardiserte diagnoserammer ! Mer initiativ til å lete videre å ikke tolerere ubehandlebare diagnoser ! Og mer åpenhet ovenfor pasientene og evne til å opplyse om muligheter utenfor det offentlige helsevesens rammer når det offentlige ikke fungerer !

    Men absolutt viktigst er nok det jeg skrev først fordi en leges interesse i å være detektiv i pasientens medisinske tilstand burde være ustoppelig og grenseløs !

  8. Marianne permalink
    august 7, 2011 21:29

    Jeg har en fantastisk lege. Hun har alltid tid, og hun spør alltid om det er noe annet. Og så ser hun meg når jeg ikke tør ta opp ting, og da spør hun heller igjen om jeg sier «neida, alt er fint» den første gangen.
    Legen min vet aldri best, hun vet ofte mer om ett emne, men hun er alltid åpen for å høre hva jeg tror. Hvis jeg tror det er noe annet enn stress, så kan det veldig godt hende det er noe annet. Jeg bor jo tross alt inni min egen kropp.

    Det verste jeg vet når jeg møter andre leger, psykologer og helsepersonell, er at de prøver å belære meg, og behandler meg som om at jeg er dum. Jeg var hos en gynekolog en gang, og han var … klein. Skikkelig kleint hele greia. Manglet humor, gadd ikke å bry seg med å bruke latexfrie hansker når jeg bad om det (jeg har jo ikke noen allergi, så da er det ingen grunn til å bruke vinyl fordi sånn er det. Nemlig.), og han mumlet. Jeg hadde sagt at jeg hadde litt vondt i ørene, og hørte litt dårlig. Da jeg bad ham om å snakke litt høyere, mumlet han like mye. Jeg bad om det en gang til, og da sluttet han å bruke faguttykk, og oppførte seg som om at jeg er dum. Jeg er ikke dum, jeg hører bare litt dårlig når jeg har ørebetennelse!
    Han kunne sikkert veldig mye om faget sitt, men det hjelper ikke når han behandler folk som om de er dumme når de ber om tilrettelegging eller stiller spørsmål. Særlig når det gjelder veldig personlige ting, som det tross alt er når legen stikker kalde dingser inn i steder kalde dingser helst ikke skal være…

  9. Pinup permalink
    august 7, 2011 21:39

    Veldig enig med kommentaren over, at legen vil undersøke og fundere litt mer på hvorfor jeg er syk, ikke bare si at vi finner ikke noe på prøvene dine…
    Også skulle jeg ønske som langtidssyk, og i tillegg så syk at man ikke kommer seg til legen, burde legen ta tak i pasienten og følge opp. Selv om legen ikke kan gjøre så mye med tilstanden, vil jeg gjerne at de tilbyr et hjemmebesøk og jevnlig oppfølging, så man i det minste føler at man blir litt ivaretatt, og også har noen å snakke om medisinske ting med.
    En annen ting er at legene må lære seg å lytte, og ikke belære. Jeg hadde for en liten stund siden besøk, som faktisk så at jeg kunne trenge et besøk, men etter han dro var jeg bare helt fortvilet, for han vendte og vred på alt jeg sa. Jeg har ME, men han ville sende meg på rehabilitering, når jeg såvidt klarer å gå på do, også ville han selvfølgelig sette meg på antidepressiva, og også at jeg skulle slutte med sovemedisiner. Alt hva som er motsatt for ME. Derfor ønsker jeg at selv om allmennlegen ikke kan behandle, bør de være godt nok informert i disse dager om hva man ihvertfall ikke skal gjøre, og heller lytte til pasienten.
    Når det gjelder min rolle, er det vel å informere legen på best mulig vis. Og har man en sykdom det finnes noe å gjøre med, er dette oppgaven min å følge dette.

    • august 10, 2011 11:39

      Ja, hvorfor kan de ikke tilby hjemmebesøk? Hvis de legger merke til at pasienten må utsette eller avlyse timer fordi de rett og slett er for dårlige til å komme på hjemmekontoret, eller at de får beskjed om at pasienten opplever en forverring i helsesituasjonen av å dra på legebesøk – kunne det ikke da vært mulig å få tilbud om at legen kom hjem til pasienten i hvertfall en gang i blant?

      Blodprøver er det jo også mulig å få tatt hjemme ved at det kommer en sykepleier fra f.eks. Fürst. Vet at ikke alle steder har dette da.

  10. august 7, 2011 21:47

    Hei.

    1, jeg trenger respekt og forståelse, og at legen prøver å forstå min situasjon som langtidssyk.
    2. Min jobb er å få kroppen til å bli bedre og forstå hvorfor eller godta at jeg er syk. Slik at jeg kan gi meg selv muligheten til å bli bedre. Ikke bare sitte der å synes synd på meg selv og er sint på alle andre i tillegg som jeg ikke føler forstår meg. De har ikke råd for å forstå kroppen min, spesielt hvis det ikke vises på noen prøver osv. Men jeg skal ikke gi opp og lete etter nye muligheter og håp.
    3. Ja, og legen min viste ikke så mye om min helsetilsatand og diagnose. Men jeg foret han med informajon før jeg kom til time. Han viste meg stor respekt og var glad for informasjon som jeg sendte. Litt spesielt, men det fungerte veldig bra. Og jeg hadde skrevet liste over ting jeg skulle ta opp og ga den til legen først slik han kunne være med på¨å avgjøre hva som var viktigere enn annet. Helt topp!! Jeg er faktisk opptatt av at legen er litt nøktern og saklig. Empati er bra det, men kunnskap er viktigere nesten slik at en kan få skikkelig hjelp.
    4.Empati i lege sammenheng….jo. Ikke så mange ganger jeg har følt det. Men den legen jeg har nå er både saklig og har empati. Men, jeg kan fortelle om min smerte i hodet som jeg hadde for noen år siden. Gikk til legen min og vi kunne ikke finne utav det. Og da jeg var inn der engang og skulle fortelle hvordan det var spurte jeg legen om han hadde barn, vært med på fødsel osv. Jo da hadde han. – da skal jeg fortelle det at min smerte i hodet kjennes ut som jeg skal føde, det sprenger på som i rier, og når veene kommer kommer det ingen unge ut av kjeften på meg. Men det er noe som vil ut. Da viste han bare empati og full forståelse over hvordan mine smerter kan være. Jeg hadde dem i over 3 år. men er mye bedre nå. Fordi vi fant en løsning på hvordan jeg kunne få dempet smertene med medisiner. Og om du leser dette legen min, så er jeg evig takknemmelig for det.
    5.Legen behøver ikke å være allviten, men det er flott om han er engasjert og kan prøve å finne løsninger. Og at en ikke blir sur nå jeg kommer med informajon, men ser det som en mulighet til å lære noe nytt.
    6.Hvis en lege gjør feil og oppdager det synes jeg det er ok med en oppringing og en beklagelse. Og det fungerer veldig godt for meg. Hvis en lege ikke sier noe og later som ingn ting og jeg oppdager det. Blir jeg fornermet som menneske og ikke respektert. Hvis han ikke bryr seg er mye værre. Og jeg har opplevd mange rare ting fra leger. Men at mange sier det sitter i hodet og når jeg kommer til psykiateren som sier, tror du trenger hvile fordi kroppen din ødelegger seg selv ved fysisk trening osv….da mister jeg respekt. Og bytter lege. Nå kan jeg ikke tenke meg å bytte lege.

    enkelt og nøkternt fra meg Maria.

  11. august 8, 2011 03:14

    hihi åå gud Maria – du spørr feil pasientgruppe!!!

    Gode spørsmål – kommer tilbake til de….. fordi i dette tilfellet er det viktig synes jeg at det tenkes over hva en forventet da en ble syk og gikk til lege, samt hva som en har lært i forhold til sin egen sykdom og etterhvert hvordan en da forventer at en lege skulle opptre.

    Så hva kan leger lære av hva som er nødvendige spørsmål og tiltak ovenfor en ME-pasient feks… kan jo ikke svare for noe særlig mye annet, siden jeg ikke har vært ofte til lege…. men en kan da virelig trekke en del generelle betraktinger, for å ikke komme inn på spesifikke diagnoser som du nevner i posten din…

    😉 so long…

    Ja annonserer dette innlegget i mårra, fordi jeg regner med at det er flere som kanskje tenkes vil bidra på nettopp dette området – som er helt sentralt og vitalt…

  12. august 8, 2011 05:04

    Det hender jeg må til min lege og han har en dårlig dag. Da sitter han og ser på skjermen sin i stedet for meg. Han er et menneske og har sine mangler og feil, som meg. Men leger må SE pasientene sine, ikke bare diagnosene og ordene.

    Min lege har, etter lang tid, endelig lært at det går an å spøke med mine «vondter», smerter og sykdom og at det (for meg) er letter med en humoristisk tone. Selv om det hele nok er ganske alvorlig, Han sier at han får bedre informasjon på den måten og han gir meg bedre informasjon.

    Han er ikke så flink til å høre etter om jeg prøver å få ham til å forstå hva medisinene gjør med meg. En del av dem jeg har fått, har bare hatt bivirkninger, uten å endre sykdomsbildet.

    Jeg forventer ikke at han skal ha kunnskap om alt, han er en almenmedisiner, men er det noe særskilt, venter jeg at han skal finne en som vet mere enn ham, om han ikke kan oppdatere seg på annet vis.

    Noen punkter, men ikke mange 🙂

    Ha en god dag 🙂

  13. august 8, 2011 13:46

    Mange pasienter vekker vanskelige følelser i leger. Det jeg ønsker meg er leger som tar dette på alvor, kjenner til mekanismene og er i stand til å forholde seg til dem. På meg kan det virke som om det er spesielt to følelser ME-pasienter vekker: Redsel for å bli manipulert, og hjelpeløshet. Disse henger sammen, når man føler seg hjelpeløs er det lett å skyve ansvaret over på den andre.

    Jeg tror også det er viktig at legen erkjenner hvilken makt hun eller han har. Og at når man er på legekontoret er man på legens domene, ikke pasientens. At det å lære å være pasient, en pasient som kommuniserer godt med legen også er et ansvar legen må ta på seg om pasienten ikke bestitter slik kompetanse.

    Jeg har skrevet en del om dette her:

    http://meforum.info/viewtopic.php?f=5&t=1321

    • august 10, 2011 11:40

      Godt poeng synes jeg, at legen må erkjenne hvilken makt han/hun har.

      For mange som er syke klarer ikke tale sin egen sak så godt som de burde. Da er det lett å bli overkjørt! Her kreves ekstra tid og innsats av legen.

  14. august 8, 2011 20:20

    Takk for mange kloke kommentarer. Jeg leser dem alle sammen!

    Hva jeg ser går igjen foreløbig er at dere snakker om det jeg betegner som et «likeverdig partnerskap» – der legen og pasienten har hver sine roller og der forholdet mellom partene er bygget på gjensidig respekt og annerkjennelse av den andres kunnskap og intensjon.
    (For å si det litt kronglete, hører jeg ;-))

    Noen leger opplever at de synes det er direkte vanskelig å forholde seg til enkelte pasienter. Noen kan kanskje rett og slett kjenne antipati. En lege jeg snakket med klarte ikke lenger jobbe som allmennlege fordi han ikke fikset følelsen av at han var et uhyre, et slemt menneske, når han ble irritert på pasienten som var langtidssyke og som aldri ville høre på hans forslag om hvordan de kunne bli friskere, men heller bare ville bli eller fortsette å være uføretrygdede.

    Jeg tror mange leger kjenner ambivalens til sine pasienter, i alle fall enkelte grupper av dem, slik Beate skriver noe om over her og jeg har skrevet om i posten om empati fra i vinter.
    Jeg lurer på hva man da skal gjøre som lege?

    Hvordan ville du ha reagert om legen sa til deg at legen synes det var vanskelig at du aldri ville høre på hennes forslag, at du alltid mente at du visste best og at hun ikke helt visst hva hun skulle gjøre med den motstanden hun kjente når hun så at du kom på lista over pasienter den dagen?

    • gamle ugle permalink
      august 8, 2011 21:19

      Dette tror jeg er ganske sammensatt. Hvis du i utgangspunktet blir irritert på langtidssyke så har du kanskje et holdningsproblem? Eller kan det handle om din oppfatning av legerollen? Som vel har endret seg gjennom tidene?

      Jeg mener dette handler om relasjon. En lege bør utvikle profesjonell relasjonskompetanse. Det betyr at en sånn reaksjon som du beskriver har noe med legen selv å gjøre. Og for all del, den er menneskelig, men legen må selv ta ansvar for den og adressere den der den hører hjemme.

      Som profesjonell og den som har makta her har legen en særlig ansvar for å utvikle relasjonen. Pasienter kan være svært sårbare og hjelpeløse, noen av oss er livredde når vi søker hjelp. Det er i hele tatt så mange grunner til at pasienter reagerer som de gjør, det trenger ikke stemme at de ikke vil hjelpes. Det er ikke sikkert pasienten er klar over dette selv heller.
      Jeg ville anbefalt å ta det du beskriver opp med pasienten, men valgt ordene mine med omhu. Motstand høres kanskje litt vel negativt ut, hva med usikkerhet, opplevelse av ikke å kunne hjelpe? Men for meg ville det være greit å bli møtt med: Jeg ser ikke helt hva jeg kan hjelpe deg med, jeg forstår ikke. Hva tror du selv? Osv. osv. Og lyttet og utforsket dette sammen med pasienten.

      Jeg føyer til at jeg selv er en hjelper av profesjon, om enn ikke lege. Men jeg kjenner godt igjen relasjonsproblematikken. Her gjelder det å være profesjonell i relasjonen. Det er som oftest en forklaring på hvorfor folk handler og sier det de gjør, og hvorfor de reagerer som de gjør hos legen. Det gjelder bare å komme på talefot, og det er individuelt hvordan det kan skje, i den enkelte relasjon. Samme lege fungerer ikke for samme pasient heller.

      Apropos: Jeg for min del opplever det å hjelpe andre som uendelig mye lettere enn selv å søke hjelp.

    • Anna permalink
      august 8, 2011 23:04

      Bare et lite innsmett; har en kjempehyggelig lege, likevel,- f.eks råder hun meg ofte til å begynne svømmetrening i basseng, hver gang svarer jeg henne at jeg reagerer sterkt på klor. Det blir litt «goddagmann-økseskaft-følelse» som jeg hver gang må bruke litt tid på å komme meg ut av.

    • august 9, 2011 00:53

      Tror ikke det er like enkelt å være lege bestandig. hvis en pasient er tverr og pålete blir det så vanskelig uansett hva legen mener og vil det beste om sin pasient. Han/hun vil få problemer med å vise empati mot den ene pasienten som ikke vil prøve noen ting. fordi det er mange som er slike også. Og det er mange som vil beholde sine rettigheter som evig trygded. Jeg kjenner flere selv som har det så godt med god trygd. Det er noen som meg som er villig til å prøve alt, men som ikke får tjene noen ting fordi en går på AAP. Det tok jeg opp med min lege. Og vi ble enige om å prøve å jobbe litt uten at nav er innblandet. Jeg tror det viktig å være litt frampå selv til legen og fortelle om den en har faktisk prøvd å gjøre med livet, helsen og med det vise både pågangsmot. Og om det gikk bra eller ikke. Legen må jo stole på det vi sier, han kan jo ikke se etter om det er sant det vi forteller. En kan lyge så det rinner av seg om helsetilstand, familie liv osv. Så det er et toveis tillittsforhold. Noe som er veldig viktig å tenke på. Og noen ganger tror jeg nok legen kan være i veldig tvil. Husker egen lege var det engang for lenge siden. Han trodde ikke på meg og jeg hadde slike smerter at jeg trodde jeg skulle dø. Det var i hoftene, jeg fikk en kortison sprøyte og jeg spurte om jeg kunne går tur med hunden samme kveld. ikke noe probelm fikk jeg til svar! hm…..jeg trodde ikke jeg fikk med meg foten hjem igjen(15 min gange). Den sprøyten varte bare i to-tre timer. Jeg følte meg så lurt og skuffet. Så en skal ikke love bort for mye heller. Bedre å være litt forsiktig enn skråsikker og påståelig. Og det gjelder også pasienten. Jeg er sikker på at ydmykhet er like viktig og rauset. Man skal ikke dømme en lege som gjør feil heller og spre rykter over hele byen, han er bare et menneske som kan ta feil. ta det opp og fortell hvordan du føler det.

      Alt ordner seg til slutt og det går helt fint å bruke en annen lege til å dobbelskjekke hvis en er usikker, men ikke ødelegg noens liv fordi en har gjort en feil, sagt feil eller at du som pasient oppfattet feil. Det har jeg gjort selv engang da jeg fødte min første og fikk beskjed om at hann hadde fått cp, men jeg missforstod….og han hadde en lammelse i armen ved fødsel. Den er bra nå. men jeg hadde da ringt til hele slekta osv….fordi jeg ikke hørte godt nok etter. Jeg lyttet ikke, jeg brukte ikke hele meg…bare et ord som gikk inn, jeg hørte en parese. og fikk ikke med meg at han hadde hull på hjertet etter flere dager. Jo alt pga meg selv. Så jeg kunne ikke skylde på noen andre og en jordmor fortalte meg at jeg hadde tatt feil. Jeg ble så flau….og beklaget meg etterpå. Men med en syk unge så jeg ikke etter, hørte ikke godt nok i den situasjonen. Jeg tror ikke en lytter godt nok etter fordi smertene er så store, eller håpløsheten og tungheten over å følt at en har mistet livet overskygger helheten. Overskygger alt untatt deg, meg eller hvordan en kan komme til et steg til på veien. Og jeg var et håpløst tilfelle og fikk ikke skikkelig hjelp selv etter 13 år som syk. Og på den veien har jeg lært mye om forholdet lege og pasient. Og det er ikke så enkelt å være lege når kroppen til pasienten svikter helt og alle prøver er fine…..ikke enkelt når en får lyn i hodet, lammelser, smerter, svikt i det meste også hukommelse. Hvilke skoler hadde jeg egentlig gått på……ikke så enkelt med bare empati når en skulle heldst ha vært frisk igjen.
      Hilsen ei som er til lege 4 ganger i året og er kronisk syk!

    • august 9, 2011 17:34

      Jeg siterer fra din kommentar her Maria: » Hvordan ville du ha reagert om legen sa til deg at legen synes det var vanskelig at du aldri ville høre på hennes forslag, at du alltid mente at du visste best og at hun ikke helt visst hva hun skulle gjøre med den motstanden hun kjente når hun så at du kom på lista over pasienter den dagen? » /Sitat slutt
      Jeg tror det ville hjelpe mye om legen var ærlig og at systemet kunne legge vekt på nettopp kjemi og gjensidig respekt mellom lege og pasient og at det ikke var så snevert med tid, man trenger komunikasjon begge veier for å fungere og det har jo ikke fastleger tid til idag.
      Jeg var i kontakt med legeforeningen for mange år siden for å forhøre meg om det var mulig å bli tipset om fastleger som kunne være anbefalt for de diagnoser jeg selv hadde. Der ble jeg da fortalt at dette ikke kunne opplyses om men at jeg som pasient hadde rett til å gjøre en form for interviu av legen for å forhøre meg før jeg byttet fastlege. Da jeg forsøkte å få til en slik time med å samtale med fastlege før jeg bestemte meg for å bytte fikk jeg bare beskjed overallt omat jeg måtte bytte til den ønskede fastlege før jeg kunne få time så dette var altså umulig å gjennomføre i praksis. Det jeg vil frem til her er jo nettopp dette med kjemi og forståelse mellom lege og pasient og at dette er svært viktig kan man ikke stikke under en stol. Det er også velkjent at en fastlege med mange likedanne diagnostiserte pasienter på sin liste med stor sansynlighet også vil ha mer erfaring med denne gruppen pasienter og kan både forstå samt bidra positivt til denne pasienten. Vel… jeg fant aldri «min» lege men endte med å bli stemplet som «legeshopper» og jeg gav derfor opp hele fastlegesystemet.

    • Amanda permalink
      august 10, 2011 18:29

      Jeg ville sette pris på at legen sa akkurat det. At hun uttrykte sin frustrasjon. Dette gjør det tydelig at vi er to autonome individer i samtalen, og åpner for en gjensidig forståelse. Ved å si hva hun tenker, gir hun meg ikke en beskjed om å «oppføre meg ordentlig», men en mulighet til å unngå missforståelser. Dette må ikke forstås som et forslag om å ansvarliggjøre pasienten med tanke på legens følelser, men en måte å gjøre begge parter mer klar over hvilke mekanismer som er i sving.

  15. Pinup permalink
    august 8, 2011 22:20

    Jeg tror det er mye på hvordan legen møter sin pasient også. Motstand møter motstand og omvendt, i mine erfaringer ihvertfall. Er de vennlige, og lytter, og kanskje fremlegger ting på en måte at pasienten føler han har et valg/ verdsatt synspunkt, er det også lettere å ha en hyggelig samtale.

  16. nmgds permalink
    august 9, 2011 00:31

    Gode spørsmål Maria. Store spørsmål å reflektere over.

    Jeg tenker forresten på empati som det å fange opp elementer av den enkeltes sårbarhet, og å utvise hensyn overfor vedkommende, på akkuratt dette området.

    Empati er for meg det motsatte av det å fange opp sårbarhet hos den enkelte, og forsøke å «ta» vedkommende akkuratt «der».

    (Og litt på siden av det å i ikke fange opp den enkeltes sårbarhet i det hele tatt.) 🙂

    Men uansett, litt mer konkret:
    – en liten metode for å legge grunnlaget for gjensidig åpenhet og respekt mellom lege og pasient, som samtidig kan gi et utgangspunkt for en fornuftig dialog, kan kanskje være at legen på slutten av timen leser opp for pasienten hva h*n har konkludert med som relevant og med det notert i journalen?

    Intensjonen må i så fall være å lese opp journalnotatet som utgangspunkt for en kort dialog. En dialog for å kvalitetssikre at pasientens problemstilling faktisk er oppfattet av legen, og som samtidig kan gi pasienten innblikk i legens synspunkt på problemstillingen.

    Hvis dialogen og undersøkelsen (og kjemien folka i mellom) har vært vellykket, vil det legen har oppsummert i journalnotatet være gjenkjennelig for begge. Korrigeringer og evt en oppsummering om evt. ulike synspunkter kan jo noteres i samstemthet.

    Betryggende og givende for begge parter, eller uhensiktsmessig?

  17. the colour of milk permalink
    august 9, 2011 23:46

    Jeg er den eneste jeg kjenner med ME, (diagnostisert etter kanadakriteriene), som er skikkelig fornøyd med legen min!!!
    – Det begynte med at jeg kom til en helt fersk og ung lege som geleidet meg gjennom prosessen fra første møte, til diagnostisert av spesialister, etter ca 7-8 måneder.
    Nøkkelordet her var ydmykhet. Han var helt åpen om alt han ikke visste, og at han rådførte seg med andre mellom møtene våre. RESPEKT! Vi vet at ydmykhet og åpenhet er vanskelig, det krever trygghet på flere plan. Nettopp det at legen var trygg på seg selv, ga meg en trygghet også, og en følelse av at vi står overfor dette sammen. Dermed anerkjente han meg som en som kunne lese meg opp på feltet, jeg la mine, og han la sine erfaringer i det, og sammen lærte vi mye om sykdommen.

    Ved flytting trengte jeg ny fastlege, og ba om en second opinion hos legesekretæren. Jeg presenterte problemstillingen min, altså ME, for legen, og hun ga et svar som fortalte meg at hun ikke syns hun er ekspert, at hun har litt erfaring fra andre MEpasienter.
    Skillet går på om hun viser ydmykhet overfor manglende kunnskap, og klarer å utvise trygghet på seg selv i sin rolle som lege. Det har hun absolutt gjort! I tillegg tok hun det å bli spurt om sec opinion helt sporty. Det viktigste er kanskje at jeg kommer med klare og tydelige bestillinger til henne.
    Her er vi inne på forventninger. Jeg er klar over at hun har begrenset med virkemidler og kunnskap om sykdommen, nyeste forskning etc. Det er ett premiss jeg aksepterer 100 %.
    Det jeg forventer er at hun sender henvisninger og tar tester, og følger opp dette, min rolle er å lete opp informasjon jeg ber henne vurdere, og kanskje teste ut.

    Har lyst til å gå forbi empatidiskusjonen, og heller si noe om aktiv lytting! Både fastlegen og pasienten har ansvar for å kjenne etter om forholdet er fruktbart.
    .Hvis ikke, kan pasienten finne en ny lege.
    Hvis det ikke skjer, må legen lete i kofferten sin etter innlevelse , og teknikker for å bli bedre kjent med pasienten.
    Min lege bruker aktiv lytting. Hun stiller mange spørsmål, og følger opp svarene mine med nye spørsmål. Det hun finner bra,feks min viljekraft, blir anerkjent ofte, og i situasjoner som viser at hun husker hva jeg har svart og sagt tidligere. Hun har gjort et stykke arbeid med å bli kjent med hvem jeg er som menneske på alle plan.
    Jeg føler meg sett og verdsatt som pasient, takket være legens menneskelige og profesjonelle egenskaper. C

    • august 21, 2011 20:31

      Har også ME (pluss mer) og jeg også er veldig fornøyd med alle legene! Spesielt fastlegen og den andre faste legen/spesialisten (to kroniske sykdommer og den andre trenger mye –for meg– blodprøver og «aktivitet») men også alt mulig av spesialister, sykepleiere, og helsepersonell forøvrig både på helsesenteret, sykehus, og laboratorier (det er ikke få mennesker i løpet av de siste åtte årene). Veldig glad for at jeg ikke har hatt noen store utfordringer sånn sett.

      Det høres sikkert galt ut (men jeg har en veldig dårlig dag/periode og orker ikke lete etter ord) men jeg tror mye handler om å ha lave forventninger (ME er jo en uvanlig sykdom, kanskje en samling beslektede sykdommer/varianter, man vet veldig lite håndfast om) og også akseptere at det sannsynligvis ikke blir så veldig mye bedre. For meg er «håp» ganske slitsomt fordi det automatisk konfronterer meg med hvor dårlig ting egentlig ligger an, men jeg er nok en veldig sær mann så det gjelder kanskje bare meg 😀

      Ellers er en grei tone fint men det blir jo veldig subjektivt 🙂 også må ihvertfall jeg ta høyde for at jeg egentlig er ganske redusert rent mentalt, ofte mye mer enn både andre og jeg selv legger merke til.

  18. august 10, 2011 06:23

    Jeg tror jeg ville ha tenkt meg grundig om, sett på egne handlingsmønstre og reaksjonsformer vis a vis min lege om h*n hadde funnet meg vanskelig. Er man i opposisjon til sin lege, kan man ikke vente å få det bedre. Men jeg ville ha satt stor pris på ærlighet, der også, som jeg setter pris på den ærligheten jeg møter ellers.

    Respekten må være gjensidig. Og så må man bli tatt på alvor, både lege og pasient.
    Som pasient må jeg forholde meg til og stole på legens kunnskaper. Som lege venter jeg at denne stoler på og tar på alvor mine «beretninger om sykdom». Det er tross alt min kropp og min psyke det er snakk om. Og jeg tror jeg kjenner dette best.

    Ha en fin dag 🙂

  19. gamle ugle permalink
    august 10, 2011 09:05

    Jeg kjenner at jeg må snakke mer for alle dem som synes det å søke hjelp er en av de aller største utfordringene som finnes. Utad er jeg veltalende og også kunnskapsrik, høyt utdannet akademiker, terapeut og en som veileder og underviser andre.
    Men når jeg kommer inn på et legekontor eller lignende ja da blir jeg hyperstresset. Og det kan da skje to ting: 1) jeg fokuserer på å sørge for at legen har det bra og synes godt om meg, og framstår da som mye mye friskere enn jeg føler meg 2) jeg blir helt satt ut som et lite barn og er bare i redsel, inn og ut av samtalen, høyt tempo osv. Og det er mye jeg ikke får med meg da.
    Denne siste situasjonen er kritisk. Og jeg er overbevist om at den ikke er unik for meg. Men, det jeg trenger da er uendelig respekt og tålmodighet. Jeg trenger ikke å bli dirigert eller manipulert, men på et vis bli beskyttet mot å underkaste meg for mye. For når jeg går ut døra hvis dette siste har skjedd, ja da har det legebesøket gjort mer skade enn gavn.

    Jeg vil derfor advare mot å kreve så altfor mye av pasienter. Vi er sårbare når vi er syke eller er i livssituasjoner som belaster. Sånne som meg trenger bare å få lov å være som vi er, ikke tilpasset oss og oppfylle krav. Faktisk så er mange av oss flinke piker som i alt for stor grad har tilpasset oss og pleaset omgivelsene. Kanskje helt til vi ble syke av det?

    Og, dette vises ikke alltid utenpå mennesker. Så dette er en utfordring, men medisinen jeg foreskriver er fokuse på profesjonell relasjonskompetanse. Legen er i en maktposisjon (men, også etter hvert mer og mer satt i avmakt av systemene, men det er en annen sak), pasienten settes lett i avmakt. Og avmakt er vel ikke bra for helsa?

    • the colour of milk permalink
      august 10, 2011 10:16

      Jeg blir provosert av dette.
      Når vi blir syke har vi noen valg, selv om det ikke nødvendigvis føles sånn.
      Vi kan være aktive, eller passive – ansvarlige eller offer.

      En lege er ikke selektert til utdannelsen pga empatiske ferdigheter, men skoleflinkhet.

      Mitt ansvar overfor meg selv, ligger i å finne en lege som kommuniserer godt med akkurat MEG. Altså personlig kjemi.

      Det hadde vært fint om legen også spilte rollen som psykolog og psykiatrisk sykepleier innimellom.
      Men hvem har ansvaret for at vi er mange flinke piker som vil leve opp til forventninger? I hvert fall ikke legen. Hvem pleaser vi ved å ikke shoppe lege som det passer oss? Fastlegekontoret?

      • gamle ugle permalink
        august 10, 2011 11:36

        Det er greit, du må gjerne være provosert, men dette er virkeligheten for mange mennesker. Dette er ikke noe vi velger, det sitter dypt i kroppen. Vi jobber med saken ja, men som sagt, det tar år. Vi mennesker er ikke 100% rasjonelle vesener som har kontroll med alt, mener jeg.

        Beklager hvis jeg fortsetter å provosere deg, men det er sånn jeg ser dette. For meg handler det om å tåle menneskelig variasjon. Og om profesjonalitet i relasjoner.

        Vi har både kropp og psyke med oss når vi går til legen.

        • gamle ugle permalink
          august 10, 2011 11:55

          Forresten, jeg glemte å kommentere ditt forslag om å bytte fastlegen. Det største hinderet for dette kan være bosted. Det må være leger å bytte til, og de som er ledige må du da være så heldige at du fungerer med. I distriktet finnes ikke alltid denne valgmuligheten, ikke i byene engang.

          Offer ja. Mange av oss har aldri tillatt oss å være offer, det er derfor vi havner i denne situasjonen. Så det er ikke som offer jeg beskriver dette, tvert imot. Jeg tar ansvar for meg og likesinnede når jeg endelig etter alle disse åra forteller at det er sånn det er. Nå når jeg forstår og kan sette ord på det. Men hvordan i all verden skulle jeg ha gjort noe med dette som var så subtilt og automatisk at det var uoverskuelig for de fleste?

          I

    • august 10, 2011 11:51

      «Jeg trenger ikke å bli dirigert eller manipulert, men på et vis bli beskyttet mot å underkaste meg for mye.»

      Slik har jeg det også. Spesielt fordi når jeg er dårlig, så klarer jeg hverken si fra hvordan jeg har det, eller om det som skjer er greit for meg. Jeg mister faktisk min samtykkekompetanse. På den måten har jeg opplevd å bli fullstendig overkjørt hos leger, og å ikke klare å si «stopp» for eksempel under smertefulle undersøkelser. Dette har vært traumatiserende.

  20. august 10, 2011 12:06

    Synes kommentarfeltet har så mye bra om det relasjonelle, at jeg ikke har særlig mye mer å tilføye. (I dag i alle fall… ;-))

    Men jeg har lyst til å si noe om det _praktiske_ ved å gå til legen. Jeg velger å beskrive dette som hvordan en bra lege fungerer praktisk for meg.

    * Det er forholdsvis lett å komme gjennom på telefon, man slipper å sitte i telefonkø. Muligheter til å bli ringt tilbake eller kommunisere med SMS er alternativer.
    * Legesekretærene er hyggelige og profesjonelle. De er proaktive og forsøker å finne løsninger. De er ikke rigide.
    * Det er lett å få time når man trenger det. Gjerne på dagen når det er en akutt situasjon. Hvis man trenger jevnlige kontroller blir dette satt opp, slik at man ikke trenger tenke på å bestille ny time. Dobbelttimer finnes og foreslås for kronisk-/langtidssyke.
    * Min lege ringer meg av og til opp og sier at hun vil ha lengre tid til å snakke med meg (f.eks. hvis det er lenge siden jeg har vært der), og spør om vi kan flytte timen. Det er flott!
    * Man trenger ikke sitte lenge på venterommet. Legen er så punktlig som mulig. Forsinkelser beklages.
    * Venterom er behagelig utformet med lite støy og skarpt lys. Det finnes muligheter for å legge seg ned for de som ikke er i form til å sitte oppreist og vente.
    * Legen er tilgjengelig på e-post for avklaring av korte spørsmål og bestillinger av f.eks. attester som ikke trenger egen time. Legen avgjør om spørsmålet er egnet til å behandles slik, eller om pasienten må møte på time for dette. Pasienten avstår fra lange «livshistorier» og kompliserte spørsmål på mail.
    * Legen er punktlig med henvisninger, attester etc. som skal sendes videre. Det skjer ikke at legen sier h*n skal sende en henvisning, og så viser det seg at det er avglemt eller ikke blir gjort før flere uker senere.
    * Blodprøvesvar etc. blir sendt i posten så fort de foreligger med kommentar fra legen. F.eks.: «Lavt jernlager – ta jerntilskudd», eller «Avvik på noen prøver, diskuteres neste time.»

    Dette var bare noen punkter. 🙂 Jeg tenker at slike praktiske ting må være i orden for at det ikke skal føre til irritasjon og misnøye uansett. Jeg har en lege som er fantastisk, det skal sies. Men jeg har også en lege som det er nærmest umulig å få dokumentasjon fra, uansett hvor mye man maser. Legeerklæringer til NAV kommer ikke etc. Det forsurer det hele en god del.

  21. august 10, 2011 19:04

    Jeg skal ikke forsøke å gi direkte svar på alle spørsmålene, men her er noen synspunkter som jeg synes er veldig viktige og som jeg fikk lyst til å uttrykke. De er basert på min erfaring som pårørende og gjennom kontakt med andre syke og deres pårørende.

    Med visse unntak har pasienter rett til å bli behandlet, rett på å få informasjon om sin helsetilstand og lov til å nekte å la seg behandle. For å ha disse rettighetene stilles det ikke noen krav til pasientens oppførsel. Pasienten har lov til å krangle, rope, le, gråte, være redd, fortvilet, sint og lei seg eller bare uhøflig, og likevel ha rett på behandling, informasjon og medvirkning.

    Legen velger å utdanne seg og deretter la seg ansette i en stilling hvor konsultasjonssituasjonen er en av arbeidsoppgavene. Legen forbereder seg og spesialiserer seg for å være i denne situasjonen. Pasienten havner der fordi hun har en plage som hun gjerne skulle vært foruten. Pasienten har verken fått opplæring i å kommunisere bort sine plager eller ta imot vanskelige beskjeder. Derfor er det naturlig at det er legen som har ansvar for at konsultasjonen går forsvarlig for seg, ikke pasienten.

    Ingen lege kan forventes å ha fullstendig oversikt over alle plager vi mennesker kan finne på å ha. Jeg forventer ikke at en psykiater vet noe om kreft eller at en revmatolog forstår seg på blodsykdommer. Det jeg derimot forventer er at legen er ærlig om egen kompetanse og ber om hjelp når det måtte være behov for det. Dette gjelder både når legen oppdager egen utilstrekkelighet og når pasienten oppdager den.

    Legen bør være åpen for at pasienten kan ha viktig kunnskap om egen sykdom som hun ikke har. Dette gjelder spesielt langtidssyke. Mennesker som ofte bruker lang tid og mye krefter på å følge behandling for, lære om, og lære å leve med sin tilstand. Legen må ikke forveksle eget ønske om makt med ansvaret for å sikre at helsehjelpen ytes forsvarlig. Pasienten kan ha berettigede bekymringer for egne nyrer, lunger eller psyke. Dersom pasienten ber en lege om å konsultere spesialister på deres andre sykdommer før beslutninger tas, så bør slike ønsker etterkommes, selv om legen tror det bare er tull.

    Selv de som oppfører seg helt urimelig kan finne på å ha rett. Grunnen til at pasienten/den pårørende oppfører seg upassende kan faktisk være frykt basert på erfaring eller kunnskap. Den lungesyke vet kanskje mer om hva som hva skal til, og hva det vil innebære å havne på respirator, enn hva en gynekolog gjør.

    Jeg har opplevd at spørsmål om prognose, forventede virkninger og bivirkninger av heftig behandling mot livstruende tilstander, blir avføyd med oppfordringer om ikke å tenke på det. Når enkelte leger tillater seg å svare veldig alvorlig syke slik, så lurer jeg på hva de tillater seg å si til pasienter som har kroniske smerter og diffuse symptomer.

    • gamle ugle permalink
      august 10, 2011 22:00

      Flott skrevet, helt enig. Dette er det jeg forstår med profesjonalitet. Og en annen ting, jeg finner det selvfølgelig at legeutdanningen fokuserer på relasjonelle ferdigheter når andre yrkesgrupper som lærere, ledere av ulike slag, sosiale yrker m.m. vektlegger det så sterkt. Er det noen som møter mangfoldet i befolkningen og mennesker på sitt mest sårbare, ja så er det fastlegen.

  22. Amanda permalink
    august 10, 2011 19:33

    1. Jeg ønsker god og nøyaktig informasjon når jeg ber om det, og å bli tatt på alvor når jeg opplever ting som utfordrende.

    2. Min jobb er å uttrykke mine behov så tydelig som mulig.

    3. Det er uproblematisk at legen ikke kan alt om alle diagnoser. Jeg blir bare redd når det virker som legen ikke kjenner sine egne begrensninger eller lar være å ta hensyn til dem.

    4. Empati er evnen til innlevelse. For meg betyr derfor det å bli møtt med empati, at legen evner å se hvor jeg er, altså om jeg trenger mye informasjon eller lite, trøst eller oppmuntring, med andre ord at legen bruker sine sosiale antenner på en fornuftig måte, slik vi alle burde, i situasjoner hvor vi har med mennesker å gjøre.

    5. Ved et tilfelle fikk jeg en svært alvorlig diagnose med dårlige prognoser. Det var tydelig at legen ikke var vant til denne situasjonen og hadde derfor tatt med seg forsterkninger i form av en kollega. Begge satte seg ned. Min lege gav den alvorlige beskjeden, og selv om jeg var forbredt på at dette kunne skje, virket det hele for tragisk, eller så utrolig, at jeg begynte å le. Legene så på hverandre og på meg, begge virket helt i villrede til min latter gikk over i gråt. Da begynte de to å snakke igjen, vekslet rolig på å ha ordet og gav all den informasjonen som var å gi. De viste en varme og oppriktig medfølelse både i kroppsspråk og i ord. For meg gav deres usikkerhet en form for trygghet. Vi var alle på ukjent farvann.

    6. Dersom jeg noen gang hadde illusjoner om at legen var Gud, så ble de borte for lenge siden. Det er noe vakkert med at et menneske velger å bruke sitt liv på noe så usikkert som å skulle helbrede syke. For ikke å snakke om kronikere… Jeg har derfor stor respekt for hva det vil si å skulle ta avgjørelser som påvirker andre menneskers liv hver dag. Det ville egentlig være fint om legene kunne vise frem sin utilstrekkelighet litt oftere.

    7. Etter flere hundre liggedøgn på sykehus, har jeg opplevd svært mange feil. De fleste av dem er riktignok begått av sykepleiere. Når det gjelder legetabber, har jeg pleid å ta det opp med legen direkte og løst situasjonen i en samtale. Det jeg ønsker meg, er at legen tar ansvar og ikke bortforklarer problemet med dårlig bemanning og liten tid. Jeg er klar over at feilen ofte har gode forklaringer, men det er faktisk ikke mitt ansvar. Når jeg ligger på sykehus har jeg mer enn nok med å takle bivirkninger, få i meg mat og komme meg fra senga til do, om jeg ikke skal bruke energi på legens stressede arbeidssituasjon. Jeg tror leger kan spare seg for mange konflikter ved å bli flinkere til å leke ”være ydmyk”-leken.

  23. august 10, 2011 21:14

    Som vanlig kommer jeg trekkende med Kierkegaard og hans ord om Hjelpekunst.
    «For i Sandhed at kunne hjælpe en Anden, maa jeg forstaae mere end han – men dog vel først og fremmest forstaae det, han forstaaer. Naar jeg ikke gjør det, saa hjælper min Mere-Forstaaen ham slet ikke.»

    Om respekt, verdighet og kommunikasjon på Karavanseraiet

  24. virvelvirvel permalink
    august 10, 2011 22:16

    mange spørsmål her, men et jeg henger meg opp i, er dette med empati, eller mangel på empati. Jeg stiller kanskje et spørsmål som er litt utenom, men kan empati læres? Av erfaring så kan det ikke det. Det finnes jo hauger av forskning på nettopp dette, og det viser seg at empati kan læres til en viss grad, men det blir da innlærte fraser som er lett å gjennomskue. Jeg vil si det så sterkt som at hvis en lege ikke har empati, så burde legen heller ikke ha mye pasientkontakt. For når en behandler (det være seg lege, psykolog, lærer e.l.) ikke har empati, så vil den gode samtalen aldri komme. Det vil heller aldri bli et tillitsforhold som kan bygges videre på. En annen ting jeg etterlyser og har etterlyst, er å få svar på om leger jobber i team? Da tenker jeg først og fremst på fastleger. Slike team burde være på ethvert legekontor, slik at man som lege kan lufte evt ting man finner vanskelig og dra nytte av hverandres kunnskap. Kunnskapsdeling! Nettopp fordi det virker som legen åpner sin dør for en ny pasient, og lukker den igjen og sitter alene med ting som man kanskje ikke har så mye kunnskap om. Et eksempel her er f.eks hvordan fortelle en pasient alle de praktiske ting som må gjøres hvis man blir syk, og langtidssyk. Jeg tenker her på forholdet til NAV og hvilke rettigheter man har. Er dette noe legene kunne blitt flinkere til? For selv føler jeg at jeg snart har 60 studiepoeng i å sette meg inn i nav sine regler og rettigheter. Og det er en voldsom tilleggsbelastning når man er syk. Jeg har ikke fått vite gjennom min lege noe av dette, og det har jeg etterlyst flere ganger. Og jeg tror mange av disse spørsmålene kunne vært besvart hvis man hadde jobbet i team. I tillegg kunne de som kan mye om en sykdom fordi de har en pasient med denne sykdommen, opplyse de andre i teamet om dette og hvor man finner relevant info, organisasjoner, nettsider, kontaktpersoner osv. Jeg ser at teamjobbing som man er pålagt i skolen, også kunne vært en veldig fordel for leger på et legesenter f.eks. For både legen og pasienten kan til tider føle seg ensomme med sine diagnoser og pasienter (inbiller jeg meg utfra min erfaring med leger). For i mitt tilfelle er det jeg som har kommet med all informasjonen til min fastlege, og jeg vet at jeg må pushe på for at h*n skal prøve å sette seg mer inn i mitt sykdomsbilde, og det er slitsomt og av og til lurer jeg på hvorfor jeg går dit……

  25. august 11, 2011 10:00

    Empati er for meg medfølelse. Det trenger jeg strengt tatt ikke så mye av fra legen. Det jeg trenger er likeverd/respekt, «tro» (på at jeg forteller sannheten sett fra min kropp) og en liten dose ydmykhet.

    Gjensidig respekt, likeverd: For meg er det viktige at legen er en åpen forskningspartner. Jeg kan godt bruke timer på å finne info om min diagnose, men jeg trenger hjelp til å vurdere hva som kan hjelpe meg – og til sluttpunktene i prosessen med å skille «skitt og kanel.» Og jeg må teste på min kropp, siden heller ikke pasienter er like. Dermed er det viktig at legen er open minded og villig til å tenke «team». Jeg må på min side akseptere at det vil ta tid å finne det som passer for meg – og at det blir en del prøving og feiling. Sånn er det å ha en kronisk lidelse.

    Tro på meg: Jeg forventer å bli trodd. Jeg har bodd snart 40 år i denne kroppen. Og jeg VET hvordan den skal fungere når den er frisk og normal. I stedet for å avfeie ting så vil jeg heller høre «jeg vet ikke». Det er tross alt min oppgave å gi legen informasjon og siden jeg ikke har kompetansen til å skille mellom «relevant/irrelevant» så er det nødt til å bli mye.

    Ydmykhet: Ingen kan alt – heller ikke leger. Dette må legen være villig til å erkjenne. Jeg hater besserwissere uten fundament. Har gått fra én lege på den bakgrunnen. (Vedkommende hadde «bestemt seg» for at et preparat var bedre for meg enn et annet. Vedkommende lege hadde ikke kjennskap til/brukt det preparatet jeg ønsket å forsøke. Da jeg gikk til en annen lege, fikk prøve ønsket preparat og bedre virkning forklarte besserwisserlegen det med placebovirkning. Denne virkningen har nå vart i over ett år… )

    Kunne skrevet et par sider til, men dette er de absolutt viktigste punktene for et godt lege-pasient-samarbeid for meg.

  26. august 12, 2011 12:31

    Jeg fant en blogpost jeg synes det passet å tipse om her: http://feedproxy.google.com/~r/blogspot/cirq/~3/smJnPO1w7yI/3-as.html

    Faglig passe flink og hyggelig trumfer altså faglig enestående og sur, arrogant eller utilgjengelig lege. 🙂

  27. virvelvirvel permalink
    august 12, 2011 20:41

    Empati er ikke bare medfølelse i mine øyne. Det handler om å sette seg inn i en annens persons virkelighet, sykdomsbilde, problemer e.l. Og jeg mener at det er den empatien en lege burde ha. Ikke medfølelsen så mye. Det nytter ikke for noen av partene. Så med empati her mener evnen til å sette seg inn i pasientens sykdomsbilde, forståelse og å forsøke å finne ut mest mulig om evt hjelp man som lege kan gi. Ikke et klapp på skulderen, men en lege som finner ut det h*n ikke kan om en sykdom og «ser» pasienten på denne måten. Men jeg vil heller ha Dr House som fastlege som finner ut av ting, enn Nurse Betty som koseluller med meg og sier at det orner seg nok;))

    • Anna permalink
      august 24, 2011 13:31

      Som kronisk syk, føler jeg at jeg feiler nå det viktigste ved å være pasient; nemlig at legen får bekreftelse på at han eller hun gjør (og kan) jobben sin.

      Med erkjennelsen av å være alt annet enn et «easyfix», synes jeg det er vanskelig å kreve noe som helst av en lege. Men jeg blir veldig glad når legen støtter meg i forsøkene på å bli bedre, og å finne ut hvordan jeg kan fungere bedre.
      Jeg tror det krever at legen ser hvordan sykdommen virker inn på livet mitt, og ikke føler at det ligger urealistisk forventninger til å helbrede.

  28. august 13, 2011 08:19

    1. Hva trenger du fra din lege for at du skal ha best mulig mestringsevne som langtidssyk?
    Riktig diagnose, kunnskap om hvilke behandlingsmetoder som finnes og funker, at vedkommende lytter til det jeg har å si og fungerer som sparringpartner når behandlingsmetoder feiler.

    2. Hva forventer du er din jobb, som pasient?
    Å kommunisere hva som er problemet (-ene), teste de forskjellige behandlingsmetodene, ta i mot og bruke kostholdsråd, råd om fysisk aktivitet, andre ikke-medisinske råd som kan hjelpe i min tilstand. Holde meg oppdatert på sykdommen, ikke tviholde på egne teorier, men lufte dem for legen.

    3. Kan du akseptere at legen har mindre kunnskap om et tema, bare legen viser nok empati?
    Ja, hvis vedkommende forteller at hun ikke sitter inne med kunnskap om akkurat det temaet, og at hun er villig til å lære for å hjelpe meg som pasient.

    4. Hva betyr “empati” for deg? Har du noen eksempler der du ble møtt med empati?
    Medfølelse, forståelse for at situasjonen/tilstanden er vanskelig. Alle de tre siste legene mine har vist empati, men de to siste har vært mer effektive enn empatisk, noe jeg som langtidssyk og med kunnskap om egen diagnose setter pris på. Jeg er ikke avhengig av å bli møtt med trøst, bare ideer/forslag til hvordan ting kan gjøres for å bedre situasjonen.

    5. Ser du på legen foran deg som et “menneske” med feil og mangler, som du kan akseptere, eller forventer du at “legen skal vite og kunne og være alt”?
    Jeg aksepterer at vedkommende ikke er et overmenneske, men at hun har yrkesstolthet og gjør sitt beste. Herunder skaffe kunnskap dersom hun mangler det på et tema.

    6. Dersom legen gjør en feil, hvordan ville du forholde deg til det og hvilken reaksjon forventer du fra legens side?
    Jeg ville tenkt at «sånt skjer», men en beklagelse hadde vært fint. Som den første legen min som tviholdt på at jeg var deprimert og ga meg antidepressiva, i stedet for å finne ut hva som virkelig lå bak muskel- og leddsmertene mine. Det viktigste i sånne situasjoner er kanskje at legen lærer, og at neste pasient ikke må gå gjennom det samme.

  29. Oscar permalink
    august 15, 2011 07:20

    Jeg er en 61 år gammel arbeidstaker som fikk diagnosen barneleddgikt som 14-åring og jeg har hatt den samme fastlegen i de siste 35 år. Da fastlegen begynte å forberede seg til å bli pensjonist bestilte jeg øyeblikkelig time hos ham for kun å stille ham dette spørsmålet: Vet du hvilke ferdigheter du har som gjør deg til en god lege i mine øyne? Han vegret seg for å svare og jeg fortalte ham da følgende: ”At du alltid har startet konsultasjonene med å se min situasjon med mine øyne, med mine briller, eller fra min synsvinkel. Noen ganger har du hatt grunn til å korrigere meg og da har det gått greitt når du først hadde anerkjent mitt ståsted. Andre ganger har du ikke hatt behov for å korrigere meg.”
    Han svarte at det var godt å få en slik tilbakemelding fordi han brukte mye tid å lære turnusleger at personer med kroniske sykdommer har kunnskaper og kompetanse om egen sykdom som i en del sammenhenger overstiger det leger kan stille opp med og det er viktig at leger anerkjenner og bruker denne kompetansen.
    Jeg har etter hvert opparbeidet meg en solid mestringsplattform og en av søylene under denne plattformen er nettopp bidragene fra min fastlege gjennom 35 år. Og da tenker jeg ikke på alle sykemeldingene, alle blåreseptene og alle rekvisisjonene på fysiskalsk behandling jeg har fått i disse årene. Men jeg tenker på samtaler, resonnementer og refleksjoner vi har hatt og som har gjort at jeg mange ganger har gått ut av hans kontor med en styrket tro på at det er mulig å leve et godt liv med en kronisk sykdom.

    • august 19, 2011 07:28

      Fantastisk bra historie. Og til ettertanke. Kanskje vi (jeg) skal bli bedre til ikke å bare si ifra når jeg oppfatter meg dårlig behandlet, men også når jeg oppfatter meg godt behandlet – og hvorfor.

  30. Synnøve permalink
    august 15, 2011 18:46

    Legens viktigste egenskap er to gode ører til å lytte med. Samt en link fra ørene til hjernen og en hjerne som kan tolke budskapet. Pasientens viktigste rolle er å lære seg å bruke munnen. Forklare hvordan situasjonen er, hva som gjør vondt og hva som tynger. Legen er ikke tankeleser.

  31. august 15, 2011 21:48

    Tusen, tusen takk for mange, verdifulle og innsiktsfulle kommentarer fra dere!
    Jeg tar med videre mange av tankene dere deler. Kan hende tar jeg meg den store frihet og leser opp noen av dem også 🙂

  32. Deontologen permalink
    august 16, 2011 00:45

    Jeg er en hyppig bruker av legetjenester, og det som går igjen hver gang er mangelen på tid. Det er satt av ett kvarter til hver konsultasjon, og dette er altfor lite i mange sammenhenger. Det er derfor jeg tidvis har benytttet meg av private leger. Da vet jeg at jeg får igjen for det jeg betaler. Selv om den prisen er langt høyere. En annen sak er at veldig mange leger vet veldig lite om kvinnesykdommer og underlivssykdommer. Jeg har vært plaget av det i en årrekke, og det er svært få som rekker ut en hjelpende hånd. De fleste skriver ut en resept, uten å si så mye mer. Så akkurat her føler jeg empatien burde bli forsterket.

    Fra 2006 til 2008 fikk jeg foreskrevet antibiotika mot urinveisinfeskjon fra ulike leger. Grunnen var mine symptomer som lignet urinveisinfeksjon. Jeg bestilte selv en time hos gynekolog, siden jeg fikk utført keisersnitt i 2006 -og tenkte at plagene mine kunne komme fra det. Og jeg fikk rett. Gynekologen satte inn en hormonspiral, og henviste meg videre for å få operert bort livmoren. Men denne prosessen for å finne denne legen tok to år! Og dette inngrepet trengte jeg ikke. For da blødningene forsvant, så forsvant også plagene fra urinveiene. Og jeg var sikkert 20 ganger på den lokale legevakten, til utredning ved Volvat hos Urolog for mine egne sparepenger, gynekolog andre steder. Og det skremmende er at så få leger vet om symptomene ved adenomyose. Dvs endometriose i livmoren. Jeg har sannsynligvis dette, og har det nå tipp topp så lenge jeg ikke blør. Rett før blødninger så får jeg en følelse av at jeg må tisse mer, akkurat som ved urinveisinfeksjon. Det var derfor jeg gikk så mye til lege etter det siste keisersnittet. Men ingen leger så denne sammenhengen. Det er jo ikke så komplisert å lære seg denne sammenhengen. Hvorfor er det likevel så mange leger som ikke vet om dette?

  33. august 17, 2011 21:53

    Vil bare tipse om en som forteller sin historie – kanskje du kan hente noe inspirasjon der? http://tidsskriftet.no/article/2122912
    Lykke til
    Hilsen Helene

  34. Maija permalink
    august 21, 2011 08:27

    Ønsker deg lykke til! 😀

  35. åshild permalink
    august 27, 2011 12:43

    Hei alle sammen. jeg har hatt post virus utmattelse i 11 år. Måtte helt slutte med fysisk aktivitet…etter virus infeksjonen 2oo1. Leste alt jeg kom over på bibloteket vedr.mine symt og det var p.v.utmattelse syndrom som passet best på mine symtomer. Men fastlegen og andre spesialister….skjønte ikke hva som feilte meg…..og da ble jeg og usikker i flere år. Jobbet som sykepleie forsatt i mange år…men all fritid gikk til å hvile. For 1 år siden fant jeg frem til Merete Sparre på nettet..og kontaktet henne…hun sa med en gang du har klassisk m-e.og siden har jeg fått det bekreftet på spesialist senteret av endokrinolog…..Først nå vet jeg at jeg har en kronisk sykdom også i gode perioder.. Og jeg har sluttet og bruke opp all energi de gode periodene….Og det beste av alt er at familie og venner vet det,så jeg slipper å skjule at jeg holder senga el.ikke orker å ha besøk mer enn 2 timer av barnebarna f.eks. Det var så energi tappende å dekke over at jeg ikke hadde krefter. Merete Sparre sa : Man må få riktig diagnose,når man har m-e»..for å bli bedre. Det har jeg nå erfart…..Dessuten har jeg stor nytte av å lese på marias metode. Hilsen Åshild

  36. september 4, 2011 20:31

    Tusen takk for alle tips, råd og fantastiske innspill!
    Dere bidro til at kurset og foredraget ble godt mottatt. Jeg tok med både innspill og tanker dere har delt i kommentarfeltet og en av kommentarene leste jeg høyt opp, etter å ha fått tillatelse fra vedkommende.

    Igjen, tusen, tusen takk! Dere hjalp meg til å komme med et klart budskap i et foredrag som jeg innledet ved å si:

    » Norge har verdens beste helsevesen.
    Vi får høre at pasientene er fornøyde.
    Det finnes likevel mange og andre historier.
    Disse skal jeg fortelle nå.»

  37. september 5, 2011 10:17

    Hei!
    Du dukket opp på twitter og jeg besøkte med interesse bloggen din -et flott sted for inspirasjon og innspill!
    Ville bare legge igjen en takk for det!

Trackbacks

  1. Bloggeren Maria Gjerpe skal holde foredrag om kommunikasjon mellom “pasient og lege” i slutten av august – lyst å bidra med dine erfaringer som hun kan ta med videre? « ToTo NeuroImmunologisk Kurativ Behandling
  2. » “Being the patient is the hardest job in medicine”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: