Skip to content

Når Rosene snakker

juli 25, 2011

Det går kaldt nedover ryggen min. Hårene reiser seg på armene, huden knopper seg og jeg kjenner det stikker rart i hjertet.  Jeg ser opp mot en himmel dekket av roser. De strekkes opp av lange armer fra strake rygger.


Det er Oslo i sorg.
Trassige Oslo.
Verdige Oslo.
Inkluderende Oslo.
Oslo som ikke vil la frykten styre oss slik at vi leter etter hevn og lukten av blod.
Oslo som vil vise at ingen, ingen skal få drepe vårt samfunn, til tross for at umistelige mennesker er mistet, massakrert.

Rosene er like strake som vi, Norges innbyggere skal være i tiden som kommer. Rosens klare tale er at dette landet skal bygges på verdiene demokrati, likhet, likeverd, samhold og fellesskap. Som Eskil Pedersen, leder av AUF sa i sin appell:

«Han har tatt noen av de fineste rosene våre, men han kan ikke stanse våren«.

Roser foran Stortinget

Sjelden har jeg kjent slik vilje til godhet, omtanke, bevaring av frihet og oppmerksomhet og ønske om samling som i kveld.
Aldri har jeg vært så stolt over å bo i dette landet.

Like stolt som dette jeg var i kveld, vil jeg være i årene som kommer. Jeg vil!
Det fantastiske er at vi, alle innbyggerne, alle borgerne, hver eneste av oss, til sammen skaper det samfunnet vi ønsker oss.
Det er ikke «alle andre».
Det er jeg. Det er du. Det er vi. Sammen og hver for oss. Hver dag. I det store og i det mindre. Med de forutsetningene vi har og med den stemmen vi er i stand til å bruke.

Vi kan vise engasjement, om vi vil. Rett ryggen!
Vi kan bruke den demokratiske stemmeretten vår. Stem!
Vi kan argumentere i mot når vi hører og ser situasjoner og ord som ikke bygger våre verdier. Si ifra!
Vi kan strekke ut armene i nysgjerrighet mot det vi ikke ennå kjenner. Vis mot!

La oss skape et samfunn vi kan være stolte av sammen!
La dette forferdelige som har skjedd være grunnlaget, gjødsel, for noe nytt.
La 22.07.11 være dagen da Norge ble samlet og vi endret vår framtid til noe bedre.
La oss møte alle innbyggerne med det alle mennesker trenger som sine grunnstener: verdighet, tilhørighet og likeverd.
Jeg mener fortsatt hva jeg skrev i forrige post «Når ord blir ordløse handlinger»  om hvilket ansvar hver og en av oss har i tiden som kommer.

Start i dag, hev Rosen og fortsett med det, langt, langt inn i framtiden!

Sterke Roser og Løver

Advertisements
11 kommentarer leave one →
  1. juli 25, 2011 21:22

    Godt skrevet som vanlig, Maria. ❤
    Føler det samme som deg. Skulle gjerne vært tilstede i rosetoget i kveld.
    Fantastisk syn å se det på TV, og kan forestille meg at det måtte være uvirkelig å være tilstede der…
    Flotte taler i kveld også.

    Stay strong. ❤

  2. juli 25, 2011 21:41

    Det ble en utrolig vakker markering i Oslo i kveld! Nå er det vår oppgave å ta med oss videre vårt ønske om å inkludere, skape fellesskap som bærer, velge det som er livgivende og være nære. Vi må minne hverandre på dette fremover. La oss aldri glemme det!
    God klem til deg

  3. juli 25, 2011 21:42

    Det vokser gullroser i himmelen.
    De er synlige for oss om natten,
    der de skinner med hele seg.
    De bringer mennskene håp.

    Og det vokser roser på jorden,
    som fanger ditt blikk,
    Lag på lag sitter kronbladene
    og danner en haromoni av
    kunnskap og umettelig skønnhet.

    Det skinner igjennom
    en tanke om perfekthet
    og yndighet,stolthet
    og avmakt.
    Uten visdom og tanker.

    Der jeg sitter finnes
    ikke noe perfekt,
    men en sårbaret og visdom,
    om roser med enkle roseblader
    som dufter deilig.

    Det virkelige liv
    uten pomp og prakt,
    men godhet og snillehet.
    I en kombinasjon av enkelhet
    og indre ro.

    Her er alle roser velkomne,
    og gi så mye de orker av seg selv.
    Om de tappes raskt og svinner hen.
    Er det ingen her som glemmer
    dens skjønnhet og vakre tanker.

    Om et liv
    i ro og fred.
    Der en kan nyte skjønneheten
    i øyeblikket der du er du
    og andre ser deg som du er.

    Vi tenner lys over minnet.
    Gir omsorg og kjærlighet.
    Gi ei rose og en hilsen til alle,
    både de sårede, døde og pårørede.

    Borghild

  4. Anonym permalink
    juli 25, 2011 22:19

    Langt fra byen Oslo og Utøya bor jeg. Likevel det betyr ingenting hvor i dette fantastiske landet vi bor i disse dagene. Sorgen har tatt grep, hjertene kjenner smerten, men hodene har vansker med å fordøye og forstå det ufattelige som har hendt i vårt trygge lille land. Jeg opplever fargene tidvis som svakere, et grått vakum demper sansene når massemedias nyhetsdekning får innpass i hjemmet. Jeg velger det bort innimellom, tenner lys og kjenner på roen, stillheten og takknemligheten over å kunne leve i dette mitt Norge. Vi kan besvare hatet med åpenhet, verdighet og varme, vi kan vise menneskelig helhet og storhet i møtet med den ynkelighet som ble utvist fredag. Ønsker at dette vokser seg enda sterkere i tiden som kommer og at denne grusomme terroren kan gi kimen til et enda bedre Norge for oss alle.

    God klem ❤

  5. Anna permalink
    juli 26, 2011 01:11

    Jeg tenker,( selv om det er sent..) at støtten i et felleskap kan gjøre hevn overflødig. Det er en enorm styrke i samhold som gir lindring selv i en så stor sorg.
    Det som gjør meg litt ettertenksom her, er nettopp kontrasten til det å være alene, og krenkelser som er umenneskelige å bære uten støtte. Hat og hevn får ikke den samme plassen i et felleskap. Da har man handlingsalternativer som er utenkelig uten.
    Det er bare så flott og sterkt med at vi er så mange sammen i dette.

  6. Magnhild permalink
    juli 26, 2011 07:25

    En fantastisk sterk opplevelse å stå i blomster toget i går og du setter ord på dette på en fin måte. Refleksjonene dine om veien videre er viktig å ta med seg når nummenheten etter det som har skjedd har lagt seg og vi ikke lenger strømmer ut i gatene med roser. Spesielt viktig er «Vi kan argumentere i mot når vi hører og ser situasjoner og ord som ikke bygger våre verdier. Si ifra!» Vi må si i fra at vi ønsker ett flerkulturelt samfunn, si i fra at alle med en annen hudfarge er ikke fanatiske muslimer som vil ta landet vårt, si i fra at fanatisme er like farlig uansett hudfarge og trosretning.

  7. Lilja permalink
    juli 26, 2011 12:37

    Slutter med til alt det du har skrevet over, Maria
    I dag er jeg stolt over å være norsk…!
    Ut av tragedien og smerten har et kollektiv engasjement av medmenneskelighet, kjærlighet, omsorg og omtanke vokst fram.
    Et kollektivt svar fra det «felles vi», som møter hat med massiv kjærlighet, som strekker hender mot og holder opp bildet og standarden av det gode, inkluderende og tolerante samfunnet de unge og engasjerte menneskene på Utøya kjempet for.
    Bildene av hundretusen røde roser som strekkes resolutt mot sommerhimmelen på Rådhusplassen, var et utrolig kraftfullt bilde på vår respons som enkeltindivid, samfunn og nasjon på det tragiske terroranslaget som rammet oss alle. Det bildet vil jeg ta med meg videre.
    Alle som døde i Oslo og på Utøya arbeidet på ulikt vis for et bedre samfunn.
    Vi kan hedre dem ved å holde vårt eget engasjement varmt, om det er i den lille eller en større kontekst. Det handler om å bry seg og aldri glemme å være medmenneske…

    «Han har tatt noen av de fineste rosene våre, men han kan ikke stanse våren……….»

  8. Tore Forsberg permalink
    juli 30, 2011 12:10

    Elsker deg Maria, ikke bare for disse ordene men aller mest for handlingene, motet og Kjærligheten du viser som må være forhistorien til disse ord.

    Ønsker å invitere det norske folk og verden til krig for dette til hverdag og fest. Privat, offentlig, lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Vi alle uansett hvem vi er, kan!
    Har handlingens kraft i hverdagen, og har ennå mye å lære. Aller mest på det skriftelige.

    Kan vi møtes en dag for å se om vi bør teame mere opp?

    • juli 30, 2011 13:23

      Takk for det, Tore og velkommen til bloggs!

      Dette er EN av sidene ved det vi har opplevd den siste uken. Kjærlighet, mot til å kjenne samhold, å jobbe videre med det jeg skriver over som perspektiv.

      Jeg er likevel mest opptatt av alle de andre dagene. Hva vi gjør med dem og hvordan vi fylle dem med verdier og handling.

      Legg meg til på Facebook, du, og andre som ønsker. Der kan vi utdype samtalene:

      https://www.facebook.com/mariasmetode

      🙂

  9. juli 30, 2011 12:16

    Fantastisk! denne bør leses av fler.

  10. august 8, 2011 14:01

    Henger litt etter med blogglesinga, men dette var vakkert og sant skrevet. Håper vi alle klarer å ha kjærlighet og styrke i hjertene våre! ❤

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: