Marias Manual
Om jeg skulle skrevet bok om min syke- og friskehistorie er jeg ganske sikker på hva jeg skulle skrevet om.
Jeg skulle skrevet om hvordan jeg gikk fra min legejobb til sengeliggende tre uker etter deltagelse ved Lightning Process-kurs hos Norges mest erfarne coach, etter å ha betalt 15 000 kroner for 12 timers kurs i gruppe med 6-7 andre. Jeg ville skrevet lite om min «lidelses- og hvordan jeg frisknet til mot alle odds»-historie. Om jeg da ikke hadde tenkt til å tjene penger på den i etterkant, selvsagt. Jeg kunne jo holde kurs eller foredrag. Heltehistorier selger, folk tror på dem, og historiene gir andre håp. Dessverre er det få helter. Heltehistoriene unnlater ofte å fortelle hele sannheten. Jeg er for sannheter.
"All of me" maleri av Maria Gjerpe
Før det skulle jeg spolt historien tilbake.
Jeg skulle skrevet om hvordan jeg ble akutt syk med kyssesyke da jeg var langt yngre enn nå. Kyssesyken syntes jeg den gang det var helt naturlig å få. I etterklokskapens lys kan det være at jeg var i en ekstremt stresset periode. For i boken skulle jeg tatt med hvordan jeg tror at jeg hverken før eller siden har kysset så mye på noen, som jeg kysset på kjæresten jeg hadde hatt det siste halve året. Året før hadde jeg flyttet fra drabantby til småby, der jeg ble mottatt og inkludert i lokalmiljøet på en nesten surrealistisk, omfavnende måte. Som vanlig trente jeg. Som vanlig var jeg lat, men veldig skoleflink. Jeg syntes at lekser var unødvendig. Det var det også – karakterene toppet taket uansett. Min hjerne sugde til seg det den skulle ha uten at det kostet meg noe.
Det kunne være at jeg var overmåte stresset av alt det som fløt fantastisk bra i livet, og hadde gjort det over tid. For livet hadde tidligere gitt meg erfaringer jeg nå bruker til å forstå andre mennesker som har mindre enn meg. Jeg er vel også ganske overbevist om at hadde jeg visst hva som ventet meg i årene etter denne sykdommen, hadde hele mitt stressorapparat slått alarm.
Men det visste jeg ikke. Jeg visste ikke da halsen hovnet opp og jeg ble slått tilbake i sengen, at jeg kom til å bli liggende i ukesvis. At jeg etter endt sykeleie var skinn, ben og 35 kilo, var også utenfor min fatteevne. Kroppen i sykesengen var sterk og trent. I min familie er folk lite syke, mine søsken og jeg klarte ikke en gang å få med oss de obligatoriske barnesykdommene. Jeg visste heller ikke at jeg kom til å bli verdensmester i mestringsteknikker. Jeg ante ingenting om alle legene og spesialistene jeg skulle komme til å oppsøke. Lite visste jeg om alle pengene som skulle gå til alternativmedisinere, som jeg etterhvert trodde mindre og mindre på, men kunne ikke tillate meg å miste håpet om å komme meg på beina igjen.
Det er en topp jeg skulle ha fortalt om
Jeg søkte jo all slags hjelp – for jeg visste at kroppen ikke fungerte som den gjorde før. Det meste av det som ble foreslått, var dyre saker som ikke gjorde det spøtt endring. Ett eneste vendepunkt kom: Etter kostendringer – og, igjen, utrolig nok (ironi her, for den som ikke tok den), uten noen som helst form for psykologisk terapi – gikk jeg i løpet av 10 dager fra å være så syk at jeg ikke kunne stå på bena eller jobbe, til å begynne å lese fagbøkene jeg ikke hadde klart å lese tidligere. Det neste året brukte jeg til å lese. Jeg tok igjen alt jeg hadde mistet av skolegang, 17 eksamener i løpet av året, fikk toppkarakterer og hadde det moro, så moro som jeg ikke hadde hatt det på årevis. Alt fløt igjen – no sweat. Jeg behøvde heller ikke nå å streve i særlig grad, bortsett fra at det selvsagt tok tid å komme igjennom pensum. Klisterhjernen sørget for at det stort sett holdt med en gjennomlesning og en kjapp repetisjon før eksamen.
I boka ville jeg ha dvelt ved at jeg igjen var lykkelig og syntes jeg hadde fått livet i gave. Om man ikke hadde visst om mitt meget skeptiske forhold til dop, skulle man nesten tro jeg var ruset på amfetamin. Det var så mye latter, energi og sprell i meg at det lyste langt vei. Jeg hadde vel litt å ta igjen, tenker jeg. Det var bruspulverlykke hver dag!
Skulle jeg ha skrevet salgsfremmende?
Jeg tror ikke jeg skulle skrevet veldig mange flere detaljer om lidelseshistorien min, selv om det nok ville gjort boka, eller meg som foredragsholder, mer salgbar. Mine dager og uker i mørke rom, med vissheten om at dette ikke vil vare, er historier som andre har fortalt før. Det kan være at jeg ville sagt noe om at jeg er en evig optimist og at jeg har en indre styrke og stemme som sier at jeg kan mestre alt. Alt. Det er ingenting jeg ikke kan leve igjennom. Bare jeg tar skritt for skritt. Det ville likevel vært unødvendig å fortelle, for historien, det som skjedde videre, hvor jeg kom, sier sitt.
Jeg skulle skrevet om friske år med sommerkjolefølelse på vinterdagene
Fire måneders ryggsekkreise til Asia skulle jeg tatt med, med så mange vaksiner at armene ble dobbelttykke. Jeg tror jeg hadde frarådet andre å spise så mye «gatemat» som jeg gjorde, for jeg ville ha fortalt om hvordan jeg de to siste månedene hadde mageinfeksjoner som gjorde at da jeg kom hjem, så jeg klin lik ut som etter kyssesyken; skinn på skjelvne pipestilker av noen ben.
Jeg tror ikke jeg hadde orket å fortelle om skuffelsen over igjen å bli syk. Igjen å oppdage at hjernen ikke virket. Igjen å måtte slippe det vanlige livet. Igjen å måtte mobilisere kraft, mot, styrke og optimisme fra sykesengen. Jeg tror jeg ville nøyet meg med å si at etter den siste infeksjonen ble jeg aldri frisk igjen. Jeg ville ha nevnt de alvorlige infeksjonene, der jeg ble innlagt på sykehus, men jeg ville droppet å si noe om at jeg i grunnen alltid hostet, hadde hoven hals og tette luftveier. Lidelseshistorier har verden nok av, og jeg fikser ikke å bli satt i «stakkarsboksen» ved å snakke om intime detaljer.
Det jeg skulle skrevet om, var at jeg ikke ville belaste noen med min sykdom
Jeg skulle fortalt at jeg takket nei til en legejobb der jeg ble tilbudt veldig gode lønnsbetingelser for å ta jobben. Jeg grunnla heller mitt eget firma, slik at jeg kunne jobbe redusert dersom jeg fikk en forverring i helsetilstanden. På den måten ville ingen andre enn meg tape på at jeg var syk. I lange perioder hadde jeg «lite energi». «Lite energi» i denne sammenheng var slik at jeg ikke klarte å gå selv til jobben. Ofte var morgenen slik at jeg måtte hjelpes opp den slake bakken og fysisk dras opp trappene til jobben. Men, jeg – like blid og godmorgen! til mine kollegaer. Ingen så at jeg låste dørene og hvilte. Ingen la merke til at jeg var syk.
Det jeg i alle fall ville ha skrevet om, var at jeg deltok på et Lightning Process-kurs og ble veldig syk i etterkant
Like syk som jeg hadde vært på det sykeste. Jeg skulle fortalt at kursleder var Norges mest erfarne. 15 000 kroner for 12 timers kurs, i gruppe med 6-7 andre som også desperat ville ha tilbake energien sin og bli friske. Som meg ville de andre også «gjøre og tro på hva som helst», som er kortversjonen av opptakskriteriene til kurset. Jeg ble bergtatt ganske raskt. Kurslederen fortalte sin historie om hvordan hun ble eneforsørger for familien da hennes mann falt utenfor arbeidslivet, og hvordan hun klappet sammen i etterkant, da situasjonen hun opplevde som fryktfylt var over. Hun ble syk og fikk en ME-diagnose. Hun var entusiastisk i sin framstilling av hvordan hun gikk fra å sitte i rullestol på formiddagen, til å reise seg, vandre rundt i byen og erklære seg «frisk» etter en dags kurs. Det samme skulle hun lære oss nå. Intet mindre enn fantastisk! Jeg vil også få livet mitt tilbake, gjenvinne energien jeg hadde hatt da jeg gikk på diett før jeg igjen fikk en massiv infeksjon! Hurra!
Boka skulle beskrevet min entusiasme rundt den besnærende tanken på at man kan helbrede langtidssyke i løpet av kort tid
Og det bare ved å tenke, og selvsagt, handle, annerledes. Jeg søkte, og ble sporenstraks tatt opp som elev ved coachingskolen i England. Jeg, som lege, hadde knapt opplevd det kurslederen om igjen og om igjen fortalte var mulig: Kast krykkene og gå! I telefonen var beskjeden grei: «Ta med deg joggeskoene, Maria, du vil kunne jogge hjem igjen». Besnærende tanke, men jeg tok ikke med skoene på kurs. Det jeg derimot gjorde var å skjenke i champagneglasset og se fram til resten av mitt liv etter andre kursdag. De svært, svært enkle teknikkene ble innprentet i en suggesiv situasjon, der deltagerne blir lært at «du gjør din egen sykdom». Har man sett vekkelsemøter på TV, så har man sett et Lightning Process-kurs. Jeg ropte også «Halleluja!», dro hjem og var overbevist om at jeg nå skulle få tilbake all energi. Frem til da hadde jeg ikke definert meg selv som syk, selv om jeg tidligere hadde fått presentert ME-diagnosen som et alternativ. Hva skulle jeg med en slik diagnose? Den ville jeg ikke ha for alt i verden.
Teknikkene er hemmelig, latterlig enkle, men deltagerne får ikke lov til å snakke om dem
Teknikkene er selvintruksjoner om å la hele seg fylles opp av opplevelsen av positive følelser når en kjenner at kroppen streiker, spørre seg selv om en vil ha et liv i grøfta eller det livet en ønsker seg (svaret er vel klart og greit?), for deretter å fortsette med det en gjør. Eventuelt ta en kort pause. En skal ikke «kjenne etter» eller bedrive «body checking». Begrepene og innholdet var nytt for meg og jeg var vel egentlig litt fnisete til hele konseptet. Jeg drev ikke og kjente etter «vondter» eller bedrev tankespinn rundt katastrofetanker, snarere tvertimot. Mitt mantra er «løsning» og har alltid vært det.
Men altså – det gikk jo ikke som kurslederen sa, og jeg tenkte ikke veldig mye over det. Da. Ikke før omtrent to år etter kurset. Enda noe jeg brukte pengene på, som ikke fungerte – ja, ja. Ikke noe å gjøre med det. No hard feelings. My bad. En erfaring rikere.
I boka ville jeg ha takket for at jeg ble akutt syk etter Lightning Process-kurs
Det var deltagelsen som gjorde at jeg forsto for aller første gang at denne kroppen min, den var alvorlig syk. Jeg ville ha skrevet kort om hvordan kroppen kollapset i løpet av de første to ukene etter kursslutt. Det ville jeg. Seks gåturer. 20 minutter hver gang. Etter tre uker var jeg 100% sykemeldt, sengeliggende, og like syk som jeg hadde vært på det sykeste. Igjen, i etterpåklokskapens lys, ville jeg se at et av hovedkriteriene for å få en ME-diagnose er utmattelse i etterkant av aktivitet. Selv om aktiviteten var svært liten, ble jeg altså veldig syk av den. Endelig fikk jeg en skikkelig utredning! Jeg kunne orientere meg om å behandle mitt immunsystem med skolemedisinske medisiner og ikke humbug, som selges av mennesker som ikke på noen som helst måte tar innover seg at folk blir syke eller ikke får noen som helst effekt av det de tilbyr. Mange er ikke, til tross for millioner i inntekt, så nøye på kunnskap rundt det de holder på med. De gjør en «deltagerevaluering» av folk som har lært at dersom du ikke blir frisk, er det ikke teknikken som ikke virker. Det er du, kunden, som gjør teknikken feil. Samtidig kan disse samme menneskene tjene millioner årlig på sin virksomhet. Det er gjennomtenkt markedsstrategi, superb markedsføring, nettverk som strekker seg så langt øyet kan se – og folk som vet å utnytte det på imponerende vis. Det skal en god del til å imponere meg, det innrømmer jeg.
Jeg er helt sikker på at jeg ville ha fortalt om behandlingen som hjelper meg
At den går ut på å finne infeksjoner, finne ut av hvordan immunsystemet fungerer, før man igangsetter behandling med skolemedisin. Det skulle ha stått et avsnitt om at jeg er en elendig pasient og ikke alltid har gjort som legene sa jeg skulle gjøre. Det jeg også er helt sikker på, er at jeg hadde fortalt at min historie er min. Min historie er en anekdote. Akkurat som alle andre historier som ikke er systematisert gjennom vitenskapelige studier. De er personlige historier, som anekdoter, personlige historier om helbredelse, placebo og tro. Historiene kan berøre oss, avhengig av hvor finurlige de er presentert. Likevel er personhistoriene ikke vitnesbyrd om at dette er dokumentert behandling vi kan stole på fungerer utover placeboeffekt – det vil si at tror du sterkt nok på at behandlingen virker, virker den. Uansett hva slags behandling vi snakker om.
Denne posten er en av de få personlige jeg har skrevet, men jeg tror den er nødvendig
I tillegg til å jakte på øyeblikk og helse, er jeg nødt til å si noe om det som strider mot alt jeg tror på. Denne posten er en del av det.
Det er laget en dokumentarfilm om Anette Gilje, som viser hvordan hun blir svært syk etter deltagelse hos en erfaren kursleder på Lightning Process-kurs. Anettes og min historie er ikke enestående. Snarere tvert imot. Det er bare ikke så mange som forteller om hvordan de mislykkes. De fleste var som meg, fortalte entusiastisk om at nå, NÅ, var løsningen funnet, nå skulle de bli friske! Ingen, ingen skeptiske tanker er tillatt – denne teknikken hjelper alle! Om den ikke hjelper, er det du selv som gjør feil. Hvor lett er det å si: «Jo – jeg får det ikke til og det er bare min feil. For teknikken, den er rett. Kurslederen ble jo frisk. Hun sier at hun hadde det samme som meg.»
Som avslutning på kapittelet om Lightning Process ville jeg ha sagt at jeg tidligere har valgt ikke å gi kurset mye oppmerksomhet fordi jeg vet at forskningen etterhvert vil fortelle om en annen virkelighet. Jeg ville lagt til at jeg er overbevist om at folk ikke svelger hva som helst for en hel pasientgruppe fordi noen forteller sin historie om helbredelse, uten engang å ha samme diagnose. Jeg ville skrevet at Norges mest profilerte kursleder ringer meg privat slik at vi skal komme til «enighet». I min verden oppfattes det som et ønske om å påvirke meg. Jeg ville ha understreket i boken at jeg formidlet tydelig til kurslederen at dennes og andres historier er interessante, men at kurset i seg selv er mest egnet som stressmestringskurs. Det er totalt uetisk å koble den opp til en diagnose.
Til slutt ville jeg igjen ha påpekt at jeg ikke er bitter, sint, ergelig og grinete for at jeg kastet penger ut av vinduet på et kurs som bare gjorde meg sykere. Slikt opplever vi som er syke over tid stadig vekk.
Det jeg er ergelig på er at jeg ser så mange syke som er fortvilet over at de ikke blir friske av dette kurset, og at de strever med å opprettholde troen på at bare de gjør teknikken rett, så…
Jeg blir også forundret over hvordan andre ser ut til å svelge suksesshistorien, kjenne empati med den som har vært syk (og bevares! Det er jeg jo veldig for!), men uten å undersøke saken ytterligere. Uten å se om dette fungerer som en behandling for den spesifikke sykdommen den hevder å kurere, etter vanlige, vitenskapelige metoder. I stedet bruker mange sin posisjon til å spre ren reklame for bøker og kurs. På den måten blir de kanskje selv brukt?
En ren forglemmelse fra min side, men her er en god gjennomgang av LP fra Gunnar Tjomlid som bør leses.
Edit: Det er kommet mange gode kommentarer til denne posten – det takker jeg for. Mange deler min erfaring.
Jeg vil likevel minne om det jeg presiserer i kommentaren min her: http://bit.ly/mGLRfE
Det betyr ikke at jeg ikke er bekymret for hva jeg skriver i kommentarfeltet her: http://bit.ly/jWFlXh
Andre innlegg om Lightning Process på denne bloggen:
«Røde kluter og leger som kunnskapsformidlere» Denne posten står også på Tidsskriftet for Den Norske Legeforenings blogg.
Edit:
Portrettintervju av meg i Tidsskriftet for den Norske Legeforening
Trackbacks
- Anbefalt bloggpost: Marias Metode skriver om sin erfaring med Lightning Process « Rutts tankespinn og ME-nyheter
- “Har man sett vekkelsemøter på TV, så har man sett et Lightning Process-kurs.” « blogg om M.E.-myalgisk encefalopati
- Marias Metode og andre om The Lightning Process
- Top Posts — WordPress.com
- Fortsatt rykk og napp « Fremad i alle retninger
- » Og LP-debatten fortsetter…
- Marias Manual (via Marias Metode – om LP-metoden) « {TITT TEI}
- Godbiter uke 22 | kaffedamen
- Høyspenning Livsfare « blogg om M.E.-myalgisk encefalopati
- Høyspenning Livsfare! « FM-Nytt
- Det ingen vil fortelle deg om Lightning Process. « FM-Nytt
- Høyspenning Livsfare! « FM-Nytt
- Bergens Tidende 19.10: "ME er ikke mote" | ME-nyheter
- Sensasjonelt gjennombrudd viser vei i ME-forskningen « Marias Metode
- Det ingen vil fortelle deg om Lightning Process… « FM-Nytt
- » Kort om LP-debatt og noen parkbilder
- TV2-innslag om Lightning Process « ~ME Nytt~
Marias Metode 
Hei Maria,
Jeg har ikke hatt erfaring med ME men egentlig kjent endel til det å gå på en smell som jeg kaller det, langvarig stress over lang tid. man får liksom ikke noe energi etter jobb og etterhvert går det utover humør enkelte ganger gikk det så langt at likegyldigheten til megselv og omgivelsene var enerådene! nok om meg.
Nok engang glittrende skildret avogtil kan det å skildre sin egen situasjon være det vanskeligste!
Stå på Maria, du taler de stemmeløse og de som har det vanskelig sin sak på en reflekterende måte 🙂
Klem Fredrik
Strålende skrevet IGJEN Maria! 🙂 Utrolig spennende å lese.
VELDIG bra skrevet! TAKK! Håper alle i hele Norge leser denne posten!!!
Tusen takk for at du skriver nettopp om dette !!
Det oppleves nesten til tider svært vanskelig «å være så vanskelig» å ikke ta det kurset, for det hjelper jo alle …
Det er vel en kjent kommentar.
Har ikke, skal ikke ta noe LP kurs, det bestemte jeg meg for lenge siden. Nå er jeg i allefall helt sikker på at jeg ikke skal på noe kurs etter å ha sett filmen til Anette.
Takk igjen.
Klem
M
Heia Maria :-))
Du er helt venlig dødlig ser jeg, som gjør det samme som mange andre.
Man kjemper og prøver alt. Men gir opp gjør en egentlig aldri, fordi det siste man har kan aldri forsvinne, drømmene og fantasien. Alle nederlagene sukk….. Og Håpet om bedre dager.
Og de kommer hvis en ikke stresser så mye om å bli frisk, men muligens lever her og nu. det lille/store en har.
Jeg er så glad for at mange bler så mye bedre men hjelp av det seriøse og vitenskaplige. Ikke bare humbugg og lett forsvinnede håp og penger. Som en kunne brukt på hobbyer el, en skikkelig lege som tror og kan gi hjelp. Fordi hjelpen finnes den. Så nå håper jeg og sikkert mange andre at staten kan være med å bidra slik at flere kan bli bedre.
klem
Takk for et flott innlegg! Innimellom trengs en sterk rygg for å holde fast på egne vurderinger og erfaringer gjennom langvarig sykdom. Det er lett å la seg friste til å prøve både det ene og det andre i håp om at nettopp denne vidunderkuren vil virke. Enten det er eget driv (en har jo så lyst til å bli bedre), eller andres press (vil du ikke bli frisk?).
Godt da å kunne støtte seg til slike innlegg som dette, jeg tar det iallefall til meg. Det vil si at jeg i svake stunder der tvilen begynner å gnage likevel kjenner etter og holder fast ved de erfaringene jeg har gjort meg, og de signalene kroppen har gitt meg over mange år.
Det er en fremmed tankegang å skulle grave seg ned i vondtene sine, la seg hemme og passivisere. Jeg ser etter muligheter utifra situasjonen og ikke etter begrensningene. MEN, jeg har blitt nødt til å ta egen sykdom på større alvor etter mange og harde tilbakeslag. Det å ta seg selv på alvor, ta mer hensyn til seg selv, betyr likevel ikke passivitet og nedgraving i problemer og vondter.
Av og til kjennes det som om mange i omgivelsene har problemer med å se at dette er en mulighet. Stereotypien av en som «syter og klager og har vondt og kjenner etter på alt mulig og sitter i en krok og er deprimert» istedenfor å tenke positivt, er dessverre noe jeg stadig må forholde meg til.
Ser på Twitter at du har lenke til S T Marthinsens bokanmeldelse. Jeg har selv anmeldt samme boka, og valgte da å fokusere på den innsikten den gir i syke menneskers erfaring, hjelpeløshet og opplevelse av håpløshet, og hva det krever av en selv, omgivelsene og ikke minst nærmeste familie. Jeg valgte bevisst å ikke omtale kurset som gjorde forfatteren av boka frisk. Det valget gjorde jeg fordi jeg hverken har erfaring med diagnosen ME eller kurset som reklamerer med at en kan bli frisk. http://marittotland.blogspot.com/2011/05/vekk-meg-nar-det-er-over-bokanmeldelse.html
Jeg synes det er problematisk at enkeltkurs skal være vindundermedisin for alle, men jeg tror det treffer noe hos noen som gjør dem fri. Det er nesten en parallell som jeg møter i mine kristne miljø. Jeg tror at Gud kan helbrede, men jeg krever ikke å bli helbredet. Derfor har jeg skrevet «Ta din seng å kom» som et klapp på skuldra til alle som ikke blir friske. http://marittotland.blogspot.com/2011/02/ta-din-seng-og-kom.html
Å bli frisk, å være frisk og å oppleve seg frisk er innfløkte saker, det vet du som lege. Det vet også jeg som har dårlig helse. Jeg kan også regne opp ulike moment i livet som har vært i ytterkant av vanlige prestasjoner. Jeg kan kalle det forklaringer, men det trenger ikke være det. Nå er jeg på bedringens vei. Forklaringen er trolig at kroppen har fått fred, kombinerte med operasjoner.
Jeg er glad for innlegget ditt. Ikke for at det skal ta motet fra noen. Men jeg kjenner på redselen for å få for store forhåpninger for så å bli skuffet. Jeg vil holde fast på den kontrollen jeg nå har over egen helse og framgang og håper at veien videre går framover. Gjør den ikke det, kan jeg se tilbake på en god periode med takknemlighet.
Jeg tror på menneskets styrke, jeg tror på legevitenskapen , jeg tror på mental styrking og optimismens virkning på kroppen og jeg tror på Gud. Men jeg tror også på sykdom og skadenes realitet.
Jeg ligger i sengen, enda en dag går mot slutten og den har vært forunderlig lik i går. Unntaket er vårluften som siver inn det åpne vinduet og de helt spesielle lydene av vår og snart sommer som når meg her jeg ligger. Jeg føler meg forunderlig langt utenfor den verdenen som er der, langt der ute, men jeg nyter det jeg kjenner av den. Og nå i kveld så har jeg lyst til å drikke et glass champagne med deg, for dette rørte meg på flere måter enn jeg kan si.
Ikke det at jeg selv har tatt et LP-kurs, men jeg har LEVD med denne fordømte metoden så altfor lenge. Møtt den fra familie som ønsker et annet liv og som klamrer seg til den utrolig drømmen om at kanskje, kanskje kan jeg og blir frisk på tre dager. Hos uinformerte leger som ikke vet bedre, som føler seg hjelpekåte og som ikke finner noe på mine prøver. Hos perifere bekjente som vet om datteren til en venninne som er blitt frisk og som vet det vil hjelpe meg. I avisene. Og evig evig evig på nett. Og dette ER ikke til forkleinelse for de som har tatt den og blitt friske, jeg unner dem deres tilbakevendende helse, deres boblende energi og deres muligheter for livutfoldelse av hele mitt hjerte. Men jeg unner IKKE den gode L-damen måten hun blir møtt på totalt uten spørsmål, der hun lobbyerer seg inn hos politikere og andre viktige, for å få pushet enda noen syke mennesker inn i en totalt spekulativ behandling. For de som blir bedre, de blir bedre, og det er deilig!! Men de som blir dårligere, de blir dårligere, og de får et helvete.
En skål for deg, Maria, som kan si dette bedre enn noen annen jeg vet om, som har skrevet det beste innlegget om LP jeg har lest noensinne.
Og la meg si: Hva er nå dette at det skal være et stressmestringskurs? Jeg fatter det ikke. Hvordan kan det å tyne kroppen til sin absolutt ytterste tålegrense, mot alle signaler om at det nå er fare på ferde, være stressmestring? Hvis jeg er tørst, så er det lurt å drikke. Jeg blir ikke mindre tørst av å la være å drikke, i håp om at det plutselig skal snu. Hvis jeg er veldig trøtt, så blir jeg ikke mindre trøtt og mer uthvilt av å holde meg våken i la oss si en uke. Hvis adrenalinnivået har hengt seg opp og pøser på med ville mengder adrenalin ut i kroppen, så blir ikke adrenalinnivået lavere av at en pusher enda mer. Da må en jo snu dette, da, med en lite dose parasympatikus. Hvile, meditasjon, avspenning. Heller en uke på spa enn en dag med L-damen. Antagelig til en lavere pris. Dette har ikke noe med stressmestring å gjøre. En behandling mot stress ville være jobbing med tankeinnhold i en gjensidig kommunikasjon med et klokt menneske (fnis), en rolig atmostfære tilpasset kravene til de kreftene en faktisk har og det fysiske funksjonsnivået en hadde, og MYE ro og hvile.
Skål, Maria, for at du turde å gå igjennom dette opplegget, og at du var tøff nok i etterkant til å forholde deg til det du hadde opplevd på en måte som gjorde at du klarte å stå oppreist til tross for at du lå.
Det jeg begynner å ane konturene av, det er at dette er en vår i dobbel forstand. Det er vår ute, og kanskje, kanskje vår i LP-skepsis-hjerter. Kanskje kan dette innlegget være begynnelsen på noe. En spire til motstand for L-damen, å, som jeg håper. For dette har vært ett av helse-Norges største skampletter, at den damen har fått ture frem uimotsagt. Hvis man hadde behandlet kreft og sagt at vel, riktignok blir en drøss av kreftpasientene sykere, de har vi ikke tall på, men vi er helt sikre på at de aller fleste blir veldig mye bedre, så er jeg usikker på hvor mye gjennomslagskraft man ville hatt, gitt. Eller hva med beinbrudd? Ok, riktignok blir 30 prosent av alle vi behandler lammet i beinet noen år, men de fleste blir jo bra, da. Kanskje ikke da heller, nei. Eller hva med stress? Jo, 50 prosent av de vi behandler blir bra, men 40 prosent blir uføre i ett år eller mer. Auda.
Skål igjen, Maria – og nå er det kveld: Skål for at du gir en arena for alle skuffelser og frustrasjoner, men også alle gleder, fandenivoldske som edle og snille og godhjertede, i et ME-liv. Du er gull verdt.
Ville bare si at dette var en fantastisk kommentar! 🙂
Enig
Det er ikke ofte komentarene er like gode som «stykket» men her vil jeg bare si FLOTT SKREVET!!
Fantastisk Innlegg, Maria:-)
og
Fantastisk kommentar, Thea 🙂
Mvh Sun
Takk for et flott blogginnlegg. Du har en utrolig saklig og skarp «penn», men samtidig behagelig. Jeg tror du når inn til mange.
Som alltid kan jeg for min egen del ikke dy meg for å se dette i større perspektiv. Dette føyer seg bare inn i min opplevelse av at det er et eller annet der ute et sted i systemene, en eller annen ide eller noe ubestemmelig, som tjener på folks opplevelser av tilkortkommenhet.
LP har jeg ikke erfaring med, foruten det jeg har lest på nettet. Jeg oppfyller alle kriterier for å ikke være klar for et slikt opplegg. Sant og si minner det meg om en utrert form for hjernevask. Noen av oss har smertelig erfaringer med varianter av den slags, fra vår egen barndom. Det er faktisk det siste vi trenger.
Det eneste vi kan gjøre er å stole på oss selv, tenker jeg. Og formidle til de menneskene vi møter på vår vei, at de kan stole på seg selv også. Og å lytte nøye til mennesker når de ber om hjelp til et eller annet. Dette er min private versjon av sosialt entreprenørskap.
Stå på!
Jeg hadde nær sagt: Halleluja!
-Takk, Maria, for at du forteller historien din! Vi er mange som har gjort oss samme erfaring! Men mange har aldri kommet seg igjen etter LP, og har dermed heller ikke overskudd til å ta kampen mot de som vil utnytte fortvilte syke.
Men en dag kommer sannheten for en dag! -Det vet vi jo!
Men du verden hvor mye skade LPs inntreden i ME-sykes liv får ødelegge på sin vei mot undergangen! Det hele er skammelig!
Takk igjen 🙂
Takk for den, Maria!
Jeg har veldig lik historie med LP, som deg. Jeg blir så sint hver gang jeg åpner Budstikka og ser «hennes» faste kronikk med reklame for sin egen virksomhet. Jeg har mange ganger begynnt på et leserinnlegg om dette, men klarer ikke skrive og formulere med denne tåkete hjernen. Så tusen takk for du tok det opp!
Jeg har opplevd akkurat det samme som deg. LP er livsfarlig for fibromyalgi og ME! Vil kun gjøre deg sykere, siden de mener du skal fylle dagene opp med avtaler og ikke hvile deg. Jeg gikk i bakken med et smell.
Nå misliker jeg alt «tenk positiv» grupper. For man må heller være realistisk. Mye av grunnen til at man tok er slik kurs er at samfunnet (leger) mener du gjør me eller fm. Så da tenker man hvis man bare tenker litt mer positivt vil det ordne seg for meg. Takk gud for at jeg var sterk nok til å skjønne at det ikke er min skyld at jeg har fm og me… Vi må spre denne kunnskapem vi sitter på. Takk for denne artikkelen!!! Evig takknemlig:-)
😦
Jeg skjønner ikke helt hva kursleder for LP har lært dere hvis han/hun sier at dere ikke skal hvile??
Jeg tok LP-kurset i London og der ble vi lært at vi MÅTTE hvile og lytte til kroppen når den var sliten! Det er en del av læringa/treninga til et bedre liv. En av de viktigste ting vi skulle huske på var at vi ikke skulle bruke LP «manisk», for da kom vi jo bare til å bli sykere…
Etter å ha lest mange av innleggene her, så tror jeg at det er kursleder som har ødelagt for dere med å instruere dere feil?!
Jeg kjenner igjen så lite av det dere skriver.. Det var absolutt ikke sånn jeg opplevde det da jeg var i London – eller etterpå for den saks skyld!
Samtidig så kjenner jeg tristhet over at dere har betalt 15.000 veldig sure penger for å bli sykere enn dere var før dere deltok på kurset!
Stående applaus! Dette var et viktig innlegg! Du er unik til å skrive levende og reflektert! Takk for at du gir håp og deler dine tanker! Applausen fortsetter…. Hør og nyt;-)
Kjære Maria. Jeg er så glad for at jeg ble introdusert din blogg av damene i Sweet Chili Stories. Tror dette oppleves av mennesker med ME, men jeg tror det oppleves i stor grad av andre med andre typer diagnoser som er vanskelig å stille. Jeg har slitt med fysikken de siste 20 årene og har fortsatt ikke fått noen diagnose………..men bruker MYE tid og ikke minst MYE penger på å prøve å bli klok på det som skjer. Mye foregår på egenvurderinge som ikke alltid slår til og lykkes. Det jeg syns er mest fortvilende er at ulike behandlere er så uproffe at de fraråder hverandres behadling, da får jeg en følelse at det kun er profit som er interessant……..Jeg syns det står stor respekt av hva du skriver og Står for. Takk for at du deler og setter lys på noe som føles litt betent for den som står i det 🙂
Flott innlegg!
Forstår veldig godt det du skriver om LP, men vil likevel be om å ikke ta alt over en kam.
Søskenbarnet mitt hadde ME i flere år og var mildt sagt svak før hun dro på en LP-kurs i London. Etter helgen kunne hun gå for egen maskin og bære lillesøsteren sin. Det er vanskelig å forstå hva som egentlig skjedde, men for oss er det viktigste at hun ble frisk igjen.
Men dette er nok svært individuelt og det er nok mange ulike årsaker til at en får ME. Synes forøvrig ikke noe om det at om man har hatt ME og er blitt frisk etter en LP kurs, og har tatt kurs for å selv bli en LP coach, gjør en til «ekspert».
Jeg håper inderlig at det kommer et gjennombrudd ifht ME og at det kommer en konkret og vitenskapelig basert behandlingsmetode. Enn så lenge – ta vare på dere 🙂 Krysser fingrene for at dere blir friske.
Oi, dette var sterk lesning Maria!
Jeg må nøye meg med en kort kommentar nå, med øynene halvveis igjenlukket…
Jeg synes det er fantastisk at du står frem med dine LP-erfaringer. Men du gjør jo mer en det i dette innlegget, du avkler hele LP-fenomenet på en kløktig måte med din fabulering om bokskriving.
Jeg finner hele LP-fenomenet veldig uetisk – å forespeile veldig syke mennesker, ja til og med syke barn, at de skal bli friske av alvorlige infeksjoner bare de vil det nok. Hvis det var SÅ enkelt, ja da ville metoden vært tatt i bruk over hele verden for all slags mulige sykdommer for lenge siden.
LP-utøverne driver lobbyvirksomhet mot politikere, bloggere, helsemyndigheter og legeforeningen. De drar rundt med sine tåredryppende anekdoter og hallelujah-frelste friskehistorier og planter tvilens frø – ja, for du vil vel prøve ALT for å bli frisk? Du vil vel glede deg på vegne av de andre som blir friske?
Jeg hører stadig flere som forteller om at de har blitt enda sjukere av LP-kurs. Kanskje var Anette Giljes historie i «Få meg frisk!» litt utløsende? Synes også det kommer frem en del interessante og smarte kommentarer under denne bloggen: http://blogg.aftenposten.no/marthinsen/2011/05/30/a-finne-balansen-om-me-live-landmark-og-helsevesen/
Og leser man den så ser man jo også hvilke metoder de jobber etter.
Jeg skulle virkelig ønske vi slapp denne debatten om igjen og om igjen, men så lenge LP-gjengen får påvirke på en måte som gjør at pasienter til og med blir møtt med anbefaling hos legen om å prøve LP (det har de ikke lov til å anbefale, bare så det er klart), da er det informasjon og kunnskapsøkning som må til.
Eh… min definisjon av kort kommentar. 😉
Dette var sterk lesning Maria… Men gud så viktig.
Jeg må si som seredipetyCat det LL gjør er uetisk.. Ikke bare måten hun prøver å få dette til å virke som den eneste rette vei.. Men hvordan hun tar kontakt med folk sånn som med deg.. For å komme til en slags form for enighet.
Det som burde ha vært hennes første prioritert var at disse ME syke menneskene hennes ble frisk, og hun burde hatt en lege som kunne ME inn og ut på disse kursene slik at de ikke ble verre. For tenk om en pasient ble skikkelig dårlig så er jo hun er ansvarlig. For hun sier at vi skal ikke lytte til kroppen, bare kjøre på.. Hva om noe dør, hvem er ansvarlig da?
Så heldig vi er som har deg til å kalle en spade for en spade.
«Ett eneste vendepunkt kom: Etter kostendringer – og, igjen, utrolig nok (ironi her, for den som ikke tok den), uten noen som helst form for psykologisk terapi – gikk jeg i løpet av 10 dager fra å være så syk at jeg ikke kunne stå på bena eller jobbe, til å begynne å lese fagbøkene jeg ikke hadde klart å lese tidligere.»
Av det jeg har lest rundt sykdommen ME virker det som om kroppens immunsystem har fått seg en alvorlig knekk etter lang tids rovkjør, dårlig mat, stress o.l. Derfor hører man ofte at personer med ME har fått det etter en annen alvorlig sykdom, f.eks kyssesyken. Noe også mitt søskenbarn fikk.
En annen faktor som underbygger dette er jo at symptomene og alvorlighetsgrad er meget forskjellig.
Jeg er av den oppfatning at hovedfokuset bør være på å styrke immunsystemet maksimalt og forebygge betennelser i kroppen.
I markedet i dag, er det et naturmiddel som jeg mener bør være av stor interesse, når det gjelder å styrke immunsystemet og bremse betennelsesprosesser i kroppen: Sulforafan (Brokkolieffekten)
I produktet Cognicore Daily er det Brokkoliekstrakt, Gurkemeie og Selen, som sammen trigger kroppens eget forsvarssystem, via en prosess som heter NRF2.
Les om Brokkolieffekten her:
http://www.brokkolieffekten.com/40562282
En artikkel i NHI ang Sulforafan:
http://nhi.no/livsstil-og-helse/kosthold/diverse/brokkoli-mer-enn-mat-34318.html
Brokkoli – mer enn mat
Å spise mye brokkoli sikrer deg ikke bare viktige næringsstoffer, det kan også forebygge og forsinke kreft, betennelser og styrke immunforsvaret. Dersom du noen gang har lurt på hva som er så sunt med sunn mat, bør du lese dette.
En artikkel om Gurkemeie:
http://www.dinside.no/346028/gurkemeie-senker-kolesterolet
Gurkemeie senker kolesterolet
I tillegg demper den betennelse, stimulerer fordøyelsen og hemmer dannelsen av blodpropper. Det er jo litt rart at vi ikke spiser mer av den.
Dette er jo ikke noe vidundermiddel som helbreder, men kan hjelpe kroppen til selv å bedre livskvaliteten. Kroppen er en fantastisk maskin bare den får riktig næringstoffer og pleie:)
Jeg ønsker å komme i kontakt med personer som er villig til å prøve en pakke som styrker immunsystemet, i 6mnd, til kostnad av 689/mnd (altså 20-25kr/dag). Da jeg er helt overbevist om at man vil få en bedre hverdag, ut fra egen erfaring uten å være syk.
Håper du kan se på dette som en opplysning, og ikke bare reklame, da jeg kan garantere for innholdet i produktene og har et genuint ønske om å hjelpe mennesker som sliter:)
Problemet med et naturmiddel er jo at man ikke kan reklamere med at det virker, for da blir det klassifisert som legemiddel. Og selv om det vitenskapelig viser seg at det virker, så kan ikke legemiddelfirmaene produsere det, da de ikke kan ta patent på det og tjene penger på det.
Derfor må det evnt foregå via folkemunn og rekomandering:)
Håper på positiv respons:)
Hei Maria.
Gratulerer med en vel overstått utstilling! 🙂
Det var godt å lese dette blogginnlegget, Maria! 🙂
Jeg har forstått at du har vært på LP kurs, men jeg har ikke fått med meg, eller visst hvordan du opplevde det.
Jeg tror også at din beskrivelse får mer tyngde hos leseren fordi det kommer fra en lege.
Det er over 3 år siden jeg startet en blogg hvor jeg brakte LP fram i lyset og inviterte ME-pasienter til å komme med sine erfaringer. Jeg ønsket at pasienter som ikke hadde blitt «friske» skulle få en arena hvor de kunne få lov til å fortelle sine historier.
Selv var jeg veldig syk på den tiden og ble nok oppfattet som både frekk og altfor direkte, men i virkligheten var det et skrik om hjelp. Jeg hadde prøvd så mange behandlinger uten hell og mente vel at LP ikke var løsningen for alle og at LP skygget for biomedisinsk forskning. Jeg ble kritisert og uthengt på nettet. Folk gikk til personangrep på meg, noen hadde sporet opp telefon nummeret mitt privat og ringte meg opp i heimen og jeg måtte til slutt stenge bloggen min. Det ble for stor belastning for familien min og meg.
Etter dette har jeg bevisst prøvd å holde meg unna LP-diskusjoner, men jeg innrømmer at jeg har klødd i fingrene noen ganger.
Mitt store engasjement i forhold til LP var iførste omgang for å få et nyangsjert bilde. Jeg kjenner flere ME-pasienter som har vært på LP-kurs og som ikke har blitt friske av det.
Jeg vet at mange av disse, særlig de yngre har pådratt seg skyldfølelse,
det har gitt dem en følelse av å ikke mestre,
mange av dem prøvde i lang tid å skjule for omgivelsene at kurset faktisk ikke virket på dem.
De var redd for å få stempelet
at de var late,
at de misforstå kurset
at de ikke trente nok,
at de ikke hadde tro nok,
at de ikke hadde selvdisiplin nok.
De sleit med en slags selvbebreidelse og det er jo så forferdelig synd. ME pasienter bør jo få fred fra krav og prestasjonsjag.
Jeg synes det har vært så vondt å se på hvordan dette kurset faktisk har gjort vondt verre for mange.
Og det burde absolutt være forbudt å knytte dette kurset opp mot sykdom!
Oi, oi, oi nå er jeg igang igjen. Men det verste av alt er jo at vi til stadighet liksom må unnskylde oss om vi tviler eller sier noe negativt om LP, og da må vi for all del huske å si at vi er selvfølgelig glade for at folk blir friske av det. Klart alle blir glade da noen syke blir friske. Selvfølgelig. 🙂
Samtidig må det være lov å se på og trekke frem baksiden av medaljen også.
Ha en fortsatt god kveld. 🙂
nyansert…skriveleif er med meg hi hi hi. 🙂
Glimrende formulert og oppsummert. Har selv tatt Lp i Norge, ble sykere, da ba » bedre vitere» meg reise til England å ta kurset der. Har sikkert kasta bort mye penger gjennom 27 år på div. alt. beh. og «medisiner» for håpet er der fortsatt, men jeg da ikke helt idiot hehehe. Mye man skal høre før ørene detter av.
Ser frem til flere innlegg fra deg ;O)
Takk for at du skriver, Maria.
…og så kan vi jo håpe at Erna Solberg leser og kommenterer denne på twitter også, slik at alle hennes kontakter snapper den opp og anser den som obligatorisk lesning…
Hei Maria,etter å ha lest ditt innlegg samt alle kommentarene føles det godt å få bekreftet at langvarig,ukjent sykdom ikke kan lastes den syke.At psykologiske forklaringer ligger bak ME er vel mindre sannsynlig enn andre biologiske forklaringer.Du skriver at en viktig del av ME-diagnoser er at aktivitet forverrer sykdommen.Vet ikke om jeg har ME,men det var et symptom jeg ikke forsto da jeg var på det sykeste.At både fysisk og psykisk belastning kunne føre til total utmattelse.At trening og turgåing ikke ga energi kunne jeg bare ikke forstå.Idag vet jeg bedre,takket være ME-foreningen som jeg er medlem av.Jeg har også prøvd mange mirakelkurer uten resultat og har etterhvert blitt mer skeptisk til nye mirakelkurer.Den siste jeg prøvde var tankefeltterapi.Ble av terapauten anbefalt å slutte med medisiner(seroxat),noe jeg gjorde.Ble svært dårlig psykisk,og sluttet med tf-terapien og begynte på medisiner igjen(januar 2006).Det var en kraftig anst/stressreaksjon med handlinglammelse(som ennå ikke er over)De siste 5 årene har jeg lidd under stort psykisk press og daglig stress.Til tross for dette blir den fysiske formen litt bedre for hvert år.Da er det værre med psyken,den funker dårlig under stress.Hva min tilfriskning skyldes vet jeg faktisk ikke,men jeg tror en rekke faktorer har dradd sammen og jeg tror også imunforsvaret er en viktig brikke.Fra Hongkongsyken i 1969 0g de neste 30 årene fikk jeg alt som var av influensa/forkjølese.De siste 10 årene har hyppigheten falt til nesten null.To år siden sist.Ut i fra ovenstående er den min klare mening at ME ikke kan forklares med psyke/stress,isåfall hadde jeg vært sengeliggende for lengst.
Ditt innlegg,Maria,er det beste LP-kurset jeg kunne fått.
Mvh Konfust
Kjære Maria!
Så modig og viktig at du forteller din historie. Som ny leser av din blogg blir jeg stadig imponert over dine evner til å sette ord på mye av det som vi andre bare såvidt klarer å tenke i gode øyelikk.
Jeg er også lege, selv om det nå begynner å bli noen år siden jeg klarte å jobbe som lege. Jeg fikk også kyssesyken. I godt voksen alder, faktisk på toppen av kurven for når man med størst sannsynlighet vil kunne utvikle ME etter kyssesyken.
Over natten gikk jeg fra et på alle områder aktiv, meningsfylt og godt liv, til å bli svært syk. Jeg skal heller ikke gå for mye i detaljer om hvordan mitt sykdomstilfelle artet seg. Bare nevne at jeg ikke hadde noen som helst symptomer fra halsen, men våknet om natten med en hodepine som bare fortsatte å torturere meg i uker, måneder og år, etter at jeg hadde gjenvunnet flere kg vekttap og den kliniske hepatitten gradvis hadde klinget av. Etter uker i uvisse ( på tross av en kjapp innleggelse natten over på Vestlandets mest spesialiserte infeksjonsavd..) ,der jeg var så syk at jeg for alvor ikke trodde jeg ville leve året ut, kom jeg selv på at jeg kanskje hadde fått kyssesyken (selv om jeg kun hadde kysset på den samme mannen i 25 år). En rask blodprøve bekreftet min mistanke. Nå ble jeg hyggelig innkalt til oppfølging på infeksjonsavdelingen : )
Men noen medisiner kunne de ikke tilby. De antivirale medikamenter ville måtte gis i så store doser at nyrene kom til å skades, var beskjeden jeg fikk. Her var det bare å sette seg ned og vente på at tilstaden vil gå over av seg selv ..
Og tolmodig har jeg ventet. ME visste jeg den gang lite om. Men min egen smørbrødliste av symptomer viste seg i etterkant å være mistenkelig lik..
Etter 1/2 års tid i sengen, noen månder i karens i huset, med gradvis utvidelse til postkasse og litt rundt i hagen, tenkte jeg at nå var tiden virkelig kommet til å gå «dette» av seg. For ME visste jeg fortsatt ikke helt hva var, og den diagnosen hadde jeg absolutt ikke tenkt å ha!
En rask spasertur ned til sjøen var helt vidunderlig! Jeg tok meg et kaldt bad og startet på oppturen. Dagene og ukene som fulgte har jeg nærmest fortrengt.
De neste pr. årene ble lignende fadeser gjentatt noen ganger. Inntil jeg motvillig måtte akseptere at denne diffuse, misforståtte og lite prestisjefylte diagnosen nok var den som passet best på mitt sykdomsbilde.
Min egen praksis har jeg klart å holde på med nebb og klør, bokstavlig talt. I rene Sherlock-Holmesstil har jeg jaktet på vikarer til stafetten. For gribbene står klar til å overta ( leger er
leger værst..). Så snart de ser at offeret ligger stille en stund, hopper de fram, klar til å forsyne seg. Men jeg kommer IKKE til å ligge stille! Selv på mine mest elendige dager, så skal jeg sparke og slå så hardt at de ikke klarer å ta så mye som et lite tygg.
Tross sykdommen har 3 stk. unger vokst opp. Den eldste er flyttet ut, og den minste husker vel knapt hvordan mor var som frisk, men hun har ihvertfall alltid vært til stede – i huset i det minste, når de kom hjem fra skolen. Enten sengeliggende med ispakning på pannen, eller sittende på kjøkkenet med middagen klar : ) ( om det så var nesten det eneste som ble gjort den dagen..)
Hagen har gått fra å være delvis velfrisert, til å kvalifisere til urskog, som nå tar nærmest hele utsikten til sjøen. På terrassen derimot, bugner 40 stk. krukker i ulik str. med stemorsblomster i alle regnbuens farger : ) Der sitter mor enten med eller uten ispakning på pannen, og nyter synet og duften så snart regnet stopper.
Til slutt et lite spørsmål til alle dere andre: Er noen av dere også plaget av følelsen av nærmest å ha et lite aggregat/motordur inne i den ene delen av hodet? I begynnelsen trodde jeg virkelig noen hadde parkert en bil utenfor huset som durte og gikk.
Gårsdagens aktivitetsnivå gjenspeiles ofte i motordurens styrke. Lydstyrken avtar ellers noe når hodet bøyes ned med haken mot brystet, og øker når jeg ser oppover.
Hei, jeg fikk lyst i svare på dette med motordur i hodet. Jeg pleier å fortelle at det som er en vaskemaskin som går. Og plutselig har sentrifugen satt seg på og det er det vill texas inne i hodet. Og jeg har også samme følese når jeg bøyer hodet opp og ned. Men som oftest på venstre side. Og hvis jeg har vært for aktiv kommer det som lyn inne i hodet. Jeg har fått tegretol i mot smertene i 3 år og nå har jeg sluttet fordi både smerten og lyden er nesten blitt helt borte. Og også sprengte øyne og ellers masse smerte i kroppen har vært værst hos meg. Ikke nødvendigvis utmattelsen. Man blir utmatta av konstant smerte. Og da er smertelindring veldig viktig…..mine unger har også vokst opp på samme viset. Og jeg var/er lykkelig for alle de fine dager og at middagen står på bordet. Og for snille gode unger selvfølgelig!
jeg pleier å si at det er som å være på danskebåten. I svært dårlige perioder har jeg problemer med hørselen, men ellers er duringa et barometer på aktivitet og form.
øresus…….. har fryseboks/kjøleskap på det ene øret (venstre) og piping på det høyre og ja det suser i vinden….
Det durer i mitt hode også. Som en motorvei i det fjerne. I tillegg suser det i tretoppene og noen ganger piper det 🙂
Dette varierer med formen og har blitt kraftig redusert med medisinsk behandling (det har også de fleste andre symptomer).
Hei! Flott at du skriver om ME, for det kan ikke fortelles nok om denne sykdommen som ødelegger så mange liv! Vår datter på 19 år fikk ME etter kyssesyken våren 2009, og ble sengeliggende i ett år. Hun fikk ingen hjelp av det offentlige, bare mange utredninger og blodprøver som ikke gav noen svar. Vi bestemte oss for å skrape sammen nok penger til ett LP kurs, noe som vi egentlig ikke hadde økonomi til med en haug inkassosaker som ventet på penger. Men det ble det beste vi noen gang har brukt pengene våre på! Hun lærte IKKE at hun skulle bli helt frisk etter 3 dager, men hun lærte en teknikk som hun kunne bruke for å få ett så godt liv som mulig med ME. Hun har etter kurset klart å fullføre videregående skole med gode karakterer, tatt førerkortet, klarer å ri hesten sin igjen, og å være sammen med kjæresten sin. Hun klarer ikke å være like aktiv som før hun fikk ME, men har nå ett mye bedre liv enn før kurset. Jeg syns alle må begynne å se helheten i det å ha ME, og se at ME er en omfattende diagnose som ikke kan behandles med sammen metode på alle. Anbefaler absolutt å ta LP kurset om man vil ha hjelp til å bli friskere, og så får vi håpe at staten vil innvilge mer penger til forskning slik at det etterhvert vil komme en behandling som hjelper flere. Jeg har IKKE tro på at bare medisiner skal hjelpe, vi trenger også kurs som LP for å fullføre behandlingen!
Takk for kommentar og velkommen til bloggs!
Jeg er glad for hver eneste en som blir friske fra det de var syke fra.
Som sagt over – jeg har forsøkt begge deler. Både tredagers lynkurs og biomedisinsk behandling. JEG vet meget godt hva som fungere for meg. Hva som fungerer for andre, vet jeg lite om ennå.
I alle fora jeg har sett i promoterer coacher LP ved å lenke til utsagn om «ble frisk etter 3-dagers kurs», eller «erklærte seg frisk etter tre dager» osv, ofte lenket til sykdommen ME.
Det gjøres svært få forsøk på å rette opp denne «misforståelsen» om helbredelse etter tre dager. Det er det kanskje også en årsak til?
Det betyr at jeg er helt uenig med deg i at vi trenger LP for å «fullføre behandlingen», som du sier.
Dette er en privat utviklet metode. De som utvikler den har selv ansvar for å sørge for uavhengig forskning. Det er midler nok i bransjen.
Hva jeg derimot mener er at som langtidssyk, uansett alvorlig diagnose, der en opplever «å miste alt», bli redd osv bør en få tilbud om kognitiv terapi. Dersom en selv mener en kan ha nytte av det. Dette mener jeg bør tilbys KOLS-pasienter, kreftpasienter, diabetikere osv.
Dette bør tilbys selv om det ikke viser annet enn liten til moderat effekt, ikke på selve sykdommen, hverken på de jeg nevner over eller ved ME, men på opplevelsen av livskvalitet.
Hvilket ansvar mener du at coachene og Phil Parker, mannen som utviklet denne metoden, har i markedsføringen, adekvat og gyldig forskning og å formidle at mange blir syke og at mange ikke har noen effekt i det hele tatt når pasientgruppen er alvorlig syke mennesker?
For det å kalle seg coacher og si at man «trener opp folk» kan jo ikke frata dem alt ansvar når de på den andre siden fremstiller dette som «behandling» i alt det andre de gjør i mediene?
En kommentar: Tilbud om kognitiv terapi, ja ok. Men det må være opp til den enkelte. Og ingen sanksjoner fra nav eller noen hvis en takker nei til dette. Ikke alt handler om negative tanker…..
Hei Tone Tonheim.
Du skriver at hun lærte IKKE at hun skulle bli helt frisk etter 3 dager, men hun lærte en teknikk som hun kunne bruke for å få ett så godt liv som mulig med ME.
Ja, det er en vesentlig forskjell der…Det er mulig coachene formidler dette litt forskjellig? Slik jeg har blitt presentert LP-kurset så var det en del av kurset, at du skulle si til deg selv at du var frisk. At de i den senere tid har forandret på ordbruken, moderert det til å si at du lærer en teknikk som skal bedre livskvaliteten at du skal få et så godt liv som mulig er nytt for meg. Men det er jo positivt å høre. Skjønt jeg kjenner ingen som har hatt en coach som har formidlet metoden på den måten.
Og det er klart at mange helt sikkert har nytte av å få innføring i metoder som kan styrke og systematisere/bevisstgjøre tankens og viljens kraft, men det er langt fra det, og til å si at det helbreder sykdom eller er en behandling.
Jeg mener at det ikke bør være lov til å reklamere eller markedsføre LP-kurs for annet enn det det er et mentalt mestringskurs, IKKE som helbredelse eller behandling av forskjellige sykdommer. Det burde nevnes i samme slengen som slike mestringskurs enkelte sykehus har satt i gang.
Om det er slik at noen trenger medisiner og andre trenger et mentalt mestrings kurs for å bli friske, så sier det meg at denne diagnosen favner mange forskjellige lidelser. Og om en pasient trenger både medisiner for somatiske lidelser og et LP kurs som mental hjelp til å bli frisk så er det forsåvidt helt greit, men det er viktig for meg å vite hva som hjelper for hva.
Og det er der jeg fortsatt har så mange spørsmål. Jeg gleder meg til jeg får disse svarene.:-)
mvh. hasla
Problemet med LP er jo ikke at det er noen som blir friske av det. Det er jo ikke de vi angriper. Men saken er jo, at hvis vi spoler din historie tilbake, Tone T, til tidspunktet da du sendte din datter på LP-kurs, så var sannsynligheten for at du fikk en MYE sykere datter tilbake, totalt uklar. Vi aner ikke hvor høy den er. 2%? 50% ? Hakkepeiling, og det har ikke LP-menneskene heller, fordi deres undersøkelser foregår på totalt useriøse og uvitenskapelige måter. Dere var heldige og trakk et langt, langt strå, og det er fantastisk. Da kan man trene med denne metoden og være fornøyd og bruke det som et verktøy videre. Men hva med alle disse unge som ikke blir det, som opplever at metoden ikke virker, og som blir sykere og sykere, eller som evt har et kjempekrasj etter kurset, og som prøver å holde det hemmelig for mamma og pappa fordi de har betalt så masse penger for det og fordi de blir så lei seg om de får vite at det ikke har virket? Disse unge som panisk fortrenger sine symptom, og som strever med den voldsomme skyldfølelsen fordi de fortsatt er syke? Dette er så grovt.
Når man har kommet seg igjennom kurset, og har kommet godt ut av det, så skjønner jeg at dette virker som et eventyrlig mirakel. Jeg kan så godt leve meg inn i følelsen av å ha fått livet i gave, av følelsen av at himmelen åpner seg, mulighetene som ligger og venter på geledd på et ungt menneske, alle drømmene som kanskje kan realiseres likevel. Men på samme følelse som livet åpner seg for dere, så har LP sørget for en opplevelse av at det har lukket seg for så mange andre, både enkeltpersoner og familier. Jeg ønsker deg og din familie absolutt alt godt og gleder meg over det livet dere har fått og den tilbakendende helsen. Og jeg unner ME-syke i Norge en tryggere og mer forutsigbar metode enn dette. LP er lotto.
Tusen takk for at du deler din erfaring med LP. Det Phil Parker og hans disipler bedriver kan ikke kalles noe annet enn uetisk. Isolert sett er det en genial markedsføringsstrategi, men moralsk sett er det forkastelig.
Så flott at mitt blogginnlegg http://blogg.aftenposten.no/marthinsen/2011/05/30/a-finne-balansen-om-me-live-landmark-og-helsevesen/ avfødet en så sterk beretning. Har nå også lenket til den i innlegget mitt. Skulle likt å lese den boken din, jeg…
Live Landmark fant til slutt en vei ut av uføret. Og du fant din. Helt forskjellige veier. Men det viktigste; begge fikk et bedre liv. Det er da jeg tenker: Er det mulig, på et eller annet vis, å få til en form for utveksling og noen felles treffpunkter som gjør at andre folk i sum kan trekke veksler på og lære noe av begge disse flotte damene? Er det mulig å få til en form for overbygning mellom alle de som åpenbart har negative erfaringer og de som har positive erfaringer med metoder og teknikker som befinner seg utenfor vårt ordinære helsevesen? For målet er jo det samme; å få et bedre liv.
Utenfra sett så virker det som om mange bruker mye energi på å slå hverandre i hodet, i stedet for å respektere og støtte hverandre. Det er så dumt. For mange har masse og ulik kunnskap som kunne brukes til noe nyttig. Tenk om en form for samarbeid var mulig å få til.
Det er kanskje en dum og naiv tanke. Fordi avstandene kanskje er så enorme at brobygging er umulig. Men generelt tror jeg uansett at ulike former for samarbeid er veien å gå for å få til et helsesystem som vi kan være fornøyd med.
PS: Er så glad for at jeg i sin tid ytte min lille skjerv for å få din stemme fram. Fordi den er verdt å høres. Du betyr åpenbart mye for mange!
Hei ST, og beklager at kommentaren hang fast i filteret. Den er ikke den eneste som havner der av og til 🙂
Det et trist om denne posten oppfattes som en «krigserklæring». Det er trist om jeg oppfattes dit hen at jeg ikke ønsker syke mennesker godt.
Jeg samarbeider gjerne med helseaktører som kan dokumentere hva de driver med. Som lege finner jeg det problematisk på å skulle samarbeide med en privat, kommersiell aktør som tilbyr behandling for svært høy timepris, uten å kunne dokumentere effekt. Spesielt når jeg har hørt om så mange med manglende effekt, eller som blir sykere. Min egenerfaring er selvsagt også tungen på vektskålen her. Hva jeg enn tror eller ikke tror om andres erfaring er jeg såpass klar i toppen at jeg kan systematiskere min egen 😉
Hva jeg vil er at syke mennesker skal få adekvat behandling gjennom det offentlige helsevesenet.
Jeg vil at LP-coachene skal fortelle sannheten: den at mange blir syke, at mange har null effekt og at disse to gruppene kaster bort mye penger. For mange av de syke er 15 000 kroner en hel måneds inntekt.
Jeg vil at det skal komme dementier, fremfor at lenker deles av coachene, når det skrives om at den meste profilerte coachen gikk på tredagerskurs og ble frisk av ME.
Jeg vil se en stringens i argumentasjonen. Man kan ikke både si at dette er en måte å lære å bli bevisst negative tanker og hva det gjør med deg, SAMTIDIG som den promoteres som noe som kan gjøre ME-syke friske, men likevel underslår at dette er en behandling, kurslederne tar ikke behandleransvar, må vite. Til slutt, om du ikke blir frisk, er det du, som deltager, som ikke har gjort metoden rett.
Dette er så uetisk at det strider mot alt jeg er, som menneske, og mine verdier, at jeg kunne ikke lenger la være å si noe, når du bruker spalteplass i Aftenposten til noe jeg nærmest opplever som en ren reklamepost.
Jeg ser og har sett lenge, lenge hvordan disse dyktige menneskene tar kontakt med toneangivende personer i sosiale medier. Hvordan en privat, kommersiell aktør kan klare å komme inn i de innerste kontorene til mennesker med mye politisk makt i dette landet, er imponerende.
Markedsføringsstrategien er godt gjennomtenkt. Først ble alle nettverk inn mot dagspressen brukt, den første LP-businessen besto jo av to mennesker; en VG-journalist med stort nettverk og en som har lang erfaring med å bygge opp business.
Det er brukt mye tid på å snakke med helsepersonell og leger og drive markedsføring overfor disse. Nå er det altså sosiale medier som er arenaen.
Når jeg samtidig ser hvordan profilerte coacher harsellerer og latterliggjør ME-syke, er jeg vel litt tvilende til intensjonene. Jeg mener- jeg er ikke i et øyeblikk i tvil om at den som selv har vært syk ønsker andre syke friske, men når det er noen millioner i årsinntekt pr coach vi snakker om, er jeg litt mer skeptisk. Hvor lett er det da å være ærlig på at dette ikke funker for alle – ja, kanskje til og med det er slik at en blir sykere, mye sykere av dette?
Jeg har spurt tidligere om man ikke bare kan ta dette inn i det norske helsevesenet og la folk få gratis tilgang. Svaret var enkelt og klart: folk må betale for det og betale dyrt. Da virker det best.
Lenger ned i kommentarfeltet dukker det opp en lege som tok med sitt barn. Hun er relativt klar på hvordan hun opplevde møtet med LP og er like kritisk til hvordan dette markedsføres, både overfor pressen og helsepersonell.
Du, som analytiker, ST – hvordan får du dette, og uendelig mye annet ved dette som er helthelt feil, til å henge sammen?
Er det greit å sile deltagerne på forhånd slik at bare de «mest motiverte» får delta og placeboeffekten får størst mulig innslag?
Er det greit å si at dette fungerer på alle, dersom man gjør metoden rettt, når det ikke finnes dokumentasjon på at dette er tilfelle?
Er det greit å forbeholde seg retten til å kaste ut folk fra kurset dersom coachene ønsker det, uten at man får returnert pengene?
For meg skurrer det voldsomt når det hevdes at en metode helbreder alt fra den alvorlige muskellammende sykdommen MS og den minst like alvorlige sykdommen ME, til lav selvfølelse og angst.
http://www.lightningprocess.com/Landing/
Når penger og prestisje er involvert er det lurt å følge akkurat disse to sporene.
Dette handler altså ikke om å «slå to gode hoder sammen og finne en løsning». Det handler om skikkelighet, etikk og å kalle en spade for en spade.
Jeg har sagt det tidligere; ja, LP kan være bra, for noen, som et stressmestringsverktøy dersom man feks sliter med tankespinn. Det er det jo mange som gjør når man blir alvorlig syk.
Jeg kjenner også til en som var alvorlig syk og kom seg ut av sengen hun lå i da hun var på det verste ved hjelp av LP, men hun sier selv, og det er enkelt å observere: hun er fortsatt veldig syk. LP hjalp henne å mestre stresset og angsten ved å være syk og slik angstfølelse kan ta mye energi.
Ja, det er visst mange som vil lese og høre på hva jeg sier. Det kan være også fordi jeg pleier å være relativt balansert og evner å se ulike sider?
Det er sjelden jeg lar meg rive med av følelser, blir sint, ukritisk eller tabloid. Når jeg nå er veldig klar på hva jeg mener om LP og markedsføringsmetodene, er ikke dette noe jeg bare slenger ut av med. Å tabloidsere eller å gulpe opp slagord som høres fyndige og bra ut, er heller ikke min stil. Dessuten tjener jeg faktisk ikke et eneste rødt øre på å si det jeg sier.
Jeg er stolt over at du er stolt over at du har hjulpet til å bære stemmen min fram, ST. Takk! 🙂
Jeg støtter deg helt, Maria. 🙂
Jeg kjenner personlig i overkant av 20 ME-pasienter som har vært på LP kurs. De fleste av disse er eldre mennesker med høg utdannelse og lang yrkeserfaring i krevende yrker. De har vært ME-syke i over 10 år og lot seg til slutt «lokke» til å være med på et LP.kurs.
Kurset’s innhold var velkjent stoff, bare pakket inn i et «lurepapir.»
At nå flere og flere leger og politikere «hopper» på eller lar seg » lure» av dette enkle konseptet er en skandale!
Noe av kommentaren forsvant, hmm…vet ikke hva som skjedde. 🙂
Glemte å skrive at ingen av disse har blitt friske av LP.
Vil bare få takke deg, nok en gang Maria! For klar tale når det virkelig gjelder. Dette er vel det man kaller god (lege-)etikk 🙂
Svein Tore: jeg ser at du på twitter fortsetter å ønske seg «utstrekking av hender» også etter denne utfyllende kommentaren fra Maria. Jeg er ikke på twitter, så jeg kommenterer her.
Den store forskjellen på det du kaller to sterke fronter, er at den ene har store økonomiske interesser! Det overrasker meg at en analytiker som deg, en sannsynlig kommende statsminister og et barneombud kan overse helt den faktoren.
Jeg forstår dessuten ikke helt hva du mener de skal møtes på halvveien om? Den ”andre fronten”, som du kaller det, har i flere år allerede fått talt sin sak fyldig gjennom media, legekonferanser, lobbymøter med politikere og samfunnstopper, for å nevne noe. Resultatet er blant annet at hun tjente 5 millioner på 4 måneder i 2009.
Maria på sin side har allerede uttrykt uforbeholden glede for de som blir bedre, men er en viktig og ganske enslig motstemme som poengterer for omverdenen at ikke alle blir det, men at det endatil finnes de som blir dårligere. Samtidig belyser hun problematiske sider av metoden, som ikke kommer frem i tabloidversjonen.
Hva er det de skal enes om?
Dette over er hva du aldri svarte på, Svein T…
Flott du setter fokus på det her, jeg har som deg samme erfaring med LP. Det gjorde meg ikke i bedre form. Mine tanker rundt det her er at ME nok er en samlediagnose for mange vondter- og at de som blir frisk av LP har mer enn psykisk diagnose, enn fysisk ? Ikke godt å vite, men noe må det være.
Bra det blir mer fokus på at LP ikke alltid er en løsning. Og at de som ikke føler det hjelper vet at det er » normalt» det og, så de ikke føler det blir et nederlag….
Har opplevd mange som sier- har du ME ? Jammen det er jo bare ta et 3 dagers kurs så er du frisk»!!! Blir masse misforståelser ute blandt mennesker pga alle «lykke historier «.
LP egner seg best for friske folk som vil styre livet sitt i en bestemt retning.
For å delta på kurs, stilles ingen krav til diagnose, veilederne har ingen medisinsk utdanning og i tillegg må deltakeren etter gjennomført kurs skrive under på at han ikke har ME! -For ellers virker ikke metoden og du forblir syk! Det er ingen forskjell på ekstreme religiøse sekters budskap og LP-veilederens budskap: Hvis du ikke gjør som vi sier, kommer du til helvete! Eller du forblir syk! Og det er din egen skyld fordi du lever feil!
Jeg har selv hørt Phil Parker uttale i et intervju: Alle kan bli friske av LP. De som ikke blir det, vil ikke bli friske.
Dette er grov utnytting av syke folk, og jeg ser virkelig fram til den dagen da dette humbuget blir avslørt en gang for alle!
Og Phil Parker himself, -ja han tjener penger på hver eneste LP-deltaker over hele kloden!
Penger, penger, penger handler dette om!
Man tjener nå penger i Norge også. Live Landmark tjente 5 millioner i 2009, i følge skattelistene. Lukrativ business. Skjønner godt at hun piper litt stresset på Twitter nå, forresten, etter innlegget til Maria.
Takk for god lesning og mange interessante synspunkter. Veldig bra!
Blir inspirert og føler selv behov for å komme med enkelte betraktninger om LP. Dette i egenskap av å være tidligere deltaker på et LP-kurs, ikke minst som uhyre kritisk til LP-menighetens forretningsmetoder og forenklinger.
Det er mye å si om Lightning process (LP). Det er ikke uten grunn at LP gjerne skaper sterke fronter. Lett å la seg rive med, men jeg skal ikke si all verden om min egen opplevelse, men prøve å bidra med noen generelle betraktninger.
Forsøkte selv LP for snart 2,5 år tilbake. På dette tidspunktet i sykdomsforløpet var jeg i ferd med å bygge meg opp igjen fra en all time low. Som så mange var jeg avspist med beskjeden om at det ikke fantes noen form for tilbud/behandling i det offentlig helsevesen. Med det store ”0-tilbudet” blinkende mot meg, bestemte jeg meg for å forsøke LP. Jeg hadde en slags forhåpning om bedring av helsetilstanden, og tenkte at det verste som kunne skje var at jeg tapte noen penger. Fair enough.
Effekt? I beste fall kortvarig placebo, slik det kan være med mange ting. I tråd med prinsippene som LP bygger på, forsøkte jeg en å “overstyre” kroppen og presse meg selv langt utover det fornuftige. Det bar helt galt av sted og hadde motsatt effekt av tilfriskning. Slik mange andre har erfart vet jeg med meg selv, at dersom jeg skulle fulgt LP fullt ut, så hadde jeg garantert tatt knekken på meg selv en gang for alle.
Så hva er egentlig LP?
Det handler altså om et 3 dagers kurs, hvor man skal lære seg et slags verktøy i form av noen mentale teknikker. Det er nytteløst å beskrive teknikkene nærmere, så det skal jeg ikke en gang forsøke. Det jeg kan bekrefte er at LP er oppsiktsvekkende banalt, uten at det i seg selv nødvendigvis er negativt.
Min personlige oppfatning er at jeg tror LP kan være “NYTTIG” for mange mennesker, med kraftig understrekning på NYTTIG. LP kan være NYTTIG for mennesker som befinner seg i en sykdomssituasjon, friske mennesker, mennesker med utfordringer eller mennesker som bare svirrer rundt i tilværelsen. Kort og enkelt: LP kan tenkes å ha en slags nytteverdi, men det kommer jeg tilbake til under.
Markedsføring og forenkling
LP-folkene har heldigvis moderert markedsføringen fra noen år tilbake, men det skulle bare mangle. Fremdeles er markedsføringen svært spekulativ og helt ukritisk legger man altså til grunn en kunnskapsløs og fjern virkelighetsoppfatning.
Jeg sier ikke at dette gjelder alle som driver med LP, for det finnes sikkert unntak, men jeg forholder meg til “primus motor” i Norge. Vi er alle kjent med LP-dronninga Live Landmarks nær sagt nevrotiske glede og all boltreplassen den tidligere journalisten får. Det går ikke mange dagene uten at man ser henne lire av seg alle sine upresisheter. LL er en direkte trussel mot denne “kampen”, kampen for satsning på forskning og kunnskap og til syvende og sist for å etablere et helsetilbud.
Jeg mener at alle som orker, må kjempe mot LL og det hun står for i alle relevante sammenhenger på en saklig måte. Vet at det siste til tider kan være vanskelig når det kunnskapsløse blir slengt i ansiktet på én, men i lengden vinner vi på saklighet og kunnskap, mens LL spenner ben på seg selv. Det er jeg trygg på.
Som nevnt er LP med rette omstridt, og årsaken til dette er først og fremst måten man markedsfører og kommuniserer og presenterer LP på. Det som altså er tidenes forenkling og helt uakseptabelt, er at LP-menigheten kort og greit behandler den store “ME-sekken” som en homogen gruppe. I virkeligheten vet alle som har noe kunnskap om dette at dette derimot handler om undergruppe a, b, c, d, osv.
Det er trist, men en kjensgjerning at isteden for å rydde opp i rotet, satse på forskning og kunnskap, så har helsevesenet i betydelig grad og over tid fylt opp ME-sekken med alskens mulig. Om diagnosen ikke er direkte ødelagt per i dag, så er den et eneste stort rot uten særlig verdi. Nettopp derfor kan LL holde på som hun gjør. Nå må det ryddes opp, men det er en annen sak.
Det store poenget i denne sammenheng, som LP-folkene må ta innover seg og erkjenne, er altså at alle som befinner seg i ME-sekken ikke er en homogen gruppe. LP-folkene legger helt unyansert dette til grunn, men alle som har et minimum av kunnskap om ME vet at dette ikke er tilfellet.
La oss som et kort opplagt eksempel på å illustrere de ulike undergruppene under sekken “ME”, vise til at den undergruppen enkelte tilhører (X) har noen fundamentalt andre utfordringer enn den undergruppen (Y) som blir “friske” av LP. Her er det vesensforskjeller rent medisinsk, og dette er noe LP-folkene må ta innover seg. At LP kan treffe undergruppe Y som kanskje har det man kan kalle mer “tankemessige utfordringer” er naturlig å anta, og antageligvis er det
disse “solskinnshistoriene” man hører om i blant, når enkelte er blitt “friske” og kurert etter et kurs med LP. Dersom LP kan kurere denne undergruppen av ME så er ingenting bedre enn det, men LL og hennes disipler må altså slutte å blande de ulike undergruppene sammen til en eneste stor og ensartet gruppe som trenger LP som “medisin”. Det er kort og godt uredelig, uetisk og respektløst.
Om mulig nytteverdi av LP!
Vi mennesker er svært forskjellige med hensyn til hvordan vi takler og mestrer en vanskelig hverdag, men jeg tror de fleste som har opplevd langtidssykdom i større og mindre grad vil kjenne seg igjen i følgende: Totalbelastningen ved å være 1)kronisk/langtidssyk 2)uten hjelp medfører at man med tiden vil støte på enkelte mentale utfordringer. Det er en helt naturlig konsekvens av nr. 1 og nr. 2.
Som om ikke bare må forholde seg til 0-tilbudet, så er antagelig ME den ultimate utfordringen, i den forstand at man i tillegg også møter nr. 3) som man kan kalle for “ytre ekstrabelastninger”, slik som stigma, kunnskapsløse helsearbeidere, mv. Med tiden lærer man seg å blokke ut nr. 3 i størst mulig grad, for det er ikke noe man kan bruke energi på.
Mitt poeng når det gjelder nytteverdi er at LP kan antas å hjelpe eller være et slags verktøy i forhold til mestring, stresshåndtering eller lignende, slik mange er inne på. Der stopper LP. Metoden vil selvsagt ikke hjelpe når det gjelder det underliggende og årsaken til at man er syk. Det er på tide at LP-menigheten forholder seg til virkeligheten, modifiserer sin markedsføring, helt enkelt orienterer seg mot kunnskapssamfunnet og vitenskapen.
Det kommer en dag da LL og hennes disipler skal stå til rette og unnskylde måten de har behandlet mennesker på. I mellomtiden får vi forsøke å avkle henne og metoden så godt og saklig som vi kan. Lykke til!
Du kunne ikke få skrevet det bedre, Maria!
Jeg har selv vært på LP og har samme opplevelse som deg! Det er så skremmende at man får holde på med dette, og når det da ikke virker får man selv skylden.
Jeg jobbet så intenst hardt med denne tankeprosessen, stod opp midt på natten til og med og hadde flere oppfølginger (man vil jo så inderlig bli frisk) – men måtte gi tapt og innse at det bare gjorde meg sykere..
Det var jo rart for omverdenen – for først må man jo erklære seg frisk etter kurset- ellers gjør man jo prosessen feil..for så en stund senere forklare at det bare var suggesjon og at jeg førte meg selv og andre bak lyset.
Når man så i ettertid finner ut at man har en rekke patologiske abnormaliter som må behandles – immunsvikt, infeksjoner, tarmbetennelse mm (her blir listen lang), så er det jo ikke så rart at man ikke blir frisk av å tenke positive tanker…
Har et ekspempel fra en annen pasient jeg snakket med. Han var på LP kurs og da han kom hjem etter første eller andre dag kunne han knapt stå på bena. Han kollapset i hagen og ringte da Live Landmark for råd. Live sa bare at han måtte forestille seg at han lå på en varm sandstrand og nøt solen…!!! Han var jo ikke syk han…han var jo frisk og skulle late som han var på ferie der han lå….
Jeg har ikke vært på LP-kurs, men jeg har sendt inn en søknad. Jeg valgte å være ærlig på søknaden, og ble ikke godkjent. Ikke overraskende, i og for seg. Jeg skjønte jo på forhånd at de bare velger folk som er i stand til å tro på hva som helst de blir fortalt. Sånn er ikke jeg, og jeg gadd ikke late som om jeg er det heller.
Det som derimot overrasket meg (eller rettere sagt sjokkerte meg), var telefonen jeg fikk i etterkant, med spørsmål om hvorvidt jeg ønsket å gjøre noe med mine homofile tendenser. Først forsto jeg rett og slett ingenting; jeg har ikke noe ønske om å endre min legning og kunne ikke fatte og begripe hva en britisk LP-coach hadde med saken å gjøre. Men her fikk jeg altså et klart og tydelig tilbud om å helbredes fra min homofili. Ved hjelp av LP, mot betaling, uten å ha bedt om dette tilbudet på noen som helst måte.
Jeg endte med å legge på røret uten egentlig å ha sagt så mye til svar. Jeg visste rett og slett ikke hva jeg skulle svare på en slik henvendelse, selv om jeg nå, to år etterpå, har en svært lang liste med ting jeg gjerne skulle fortalt vedkommende…
Ikke forsto jeg hvor informasjonen om min legning kom fra heller, og jeg følte meg rett og slett overvåket. I ettertid har jeg forstått at de fikk informasjonen fra skjemaet jeg fylte ut om ledsageren jeg ønsket å ha med meg på kurs. Et kvinnenavn, beskrevet som min kone.
Jeg må bare informere om at jeg i ettertid har «testet» det norske Aktiv Prosess på dette med helbredelse av homofile, og de avviste meg høflig, men bestemt. Heldigvis.
Takk for at du ville dele dette med oss. Er veldig glad for at noen tør og orker å skrive om alt som IKKE fungerer. Om alle de som utnytter det siste halmstrået den syke klamrer seg til!
Takk:)
Når jeg leser alle kommetareen her, forstår jeg mer av hva som har skjedd i noen miljø de siste årene, noe jeg ikke har fulgt med på.
Fikk lyst å dele noen tanker med dere alle:
Når ein ikkje meistrer meistringa, kva då?
Hippokrates sa; «Det interessante er ikke hvilken sykdom en person har, men hvilken person som har sykdommen».
Javel.
Då vil eg vera ein person som meistrar å leva med sjukdomen.
Eg vil også vera ein person som meistrer sjølve sjukdomen,
smertene, plagene og avgrensingane som fylgjer med.
Eg vil vera ein flink sjuk.
Og så lenge eg er ein flink sjuk,
får eg klapp på skuldra, oppmuntring,
– til og med respekt(?)
Men når eg kjenner at eg ikkje meistrer å meistra så mykje lenger,
då lukker eg augo
og ser at eg heng i ei line,
høgt over eit djuv.
Eg tviheld på lina,
for dersom eg slepp taket,
vil eg falla
langt, langt ned.
Når eg når botnen
er det berre ei oppgåve som ventar meg:
å klatra opp att
Takk for kommentar!
Denne vil jeg dele med deg, og alle dere andre:
Takk.. for at du deler… etter at jeg fikk diagnose ME har venner og bekjente foreslått Lightning Process-kurs. jeg har sagt nei .Og faktisk blitt møtt med » da vil du ikke bli frisk» .
Jeg jobber hver dag med min psyke og mestringer og trenger ingen kurs leder til og fortelle meg ting som går på det psysiske men ikke gjør meg frisk i kroppen.
Jeg oppdaga også at andre rundt meg har «min» diagnose. Men de driver egen stall,hver dag er de der rundt 12 timer har egene hester osv… så når jeg skal forklare felles vennegruppe at jeg orker ikke være steder mere enn maks to timer tror de jeg finner det på..er sær..
dette er en vanskelig sykdom og man kjemper hver dag. Jeg leser alt du legger ut og har blitt så mye roligere og klokere av det du skriver. TAKK.
Kjære Landmark, du må se positivt på dette. Sannheten kommer jo frem. Det er jo positivt ;; -))))) heaheaheaheh. 🙂
SMIL.
Maria, du er tøff!
Takk, Undre 🙂
Etter så lang tids blogging og meningsbryting i ulike fora, og spesielt etter møte med Jon Schau og min sjelevenn, Ann – er jeg ikke lenger redd for noe. Der er jo faktisk ikke så mye å være redd for.
En stor lettelse å oppdage akkurat det!
Jeg skrev en del om det i denne posten tidligere:
🙂
Maria, du er en stor og fin sjel i en liten kropp! 🙂
Jeg tror at det skulle mye til for at du skulle gå ut med din historia. Det skal til et stort mot til å vise sin sårbarhet, ikke minst i en slik infektert debatt som LP og ME er. Men så mange du taler for. Det er tydelig at det finns et mørker tall her. Det kommer hele tiden opp den ene etter den andre som forteller sin erfaring av LP. Det er mange triste fortellinger som kommer frem.
Det er trist å lese om alle som har følt seg presset til å gå på LP kurs av helsepersonell og av NAV. Når vi blir feilbehandlet i helsevesendet kan vi skrive til fylkesmannen, men hvor kan de personer som har opplevd feilbehandling på LP kurs? Her er alvorlige problemer med etikk og pasientsikkerhet.
Vi ser her en skandale som mange syke og deres pårørende får betale et høyt pris for.
Stakkars de barn og ungdomer som har gjennomført LP programmet og ikke blitt friske eller til og med blitt dårligere. De har fått lære seg at hvis de ikke har blitt friske, så er det de selv som er skyld i det. De stakkerne får leve med at foreldrene har lagt ut store penger på det her, og kanskje formidler til sine barn det de selv har lært seg om ME og LP. Det her er psykisk mishandel, selv om det er gjort i godhet.
Hei.
Er du interessert i å stille opp på et intervju angående dine erfaringer med Lightning process- metoden? Jeg er journalistikk-student, og har fått i oppgave å skrive en eksamensoppgave om alternativ medisin. Jeg ønsker å rette fokuset mot negative helsemessige og økonomiske konsekvenser av alternative behandlingsmetoder. Som en del av dette trenger jeg en uttalelse fra en person som har fått erfare disse konsevensene selv.
Artikkelen skal i utgangspunktet ikke på trykk, men hvis det skulle bli aktuelt, vil du bli spurt om dette er greit.
Jeg håper at du ønsker å stille opp og fortelle din historie. Isåfall- send meg en epost, og så kan vi eventuelt avtale nærmere.
Hilsen Sunniva
Fantastisk bra innlegg Maria. Applaus:-))) Så enig.
Som ME-syk i Norge har man måttet (og fortsatt må?) forholde seg til produktet LP.
Jeg satte det på vent og satset på biomedisinsk behandling.. det opplevde jeg som faglig. Konkrete funn som ble møtt med konkret behandling.
Ang livsmestring – du nevner jakt på «løsninger». Og du verden som jeg kjenner meg igjen – og som jeg kjenner sååå mange ME syke og pårørende igjen. Løsning på alt fra dagens «lille ønske» til dagens «må gjøre/burde ha gjort», til «det lille som kanskje løfter meg litt om ikke bittelitt»
Snakket med en lege som nylig har blitt kjent med flere ME-syke.. han sa han var imponert over hvordan denne sykdsomgruppen i det store og hele taklet sykdom og tilværelse.
(min kommentar: ja, selv uten kurs..)
Som tilskuer til mange som har prøvd LP jfr ME – så har det vokst seg fram ett stoort roop i mitt hjerte:
Er du like syk som før kurs? Er du blitt sykere? Da må du høre følgende klare SANNHET:
(… ops.. der lurte data’en meg.. men SANNHETEN skal du få med deg: Kommer her:)
– DU ER IKKE SKYLD I EGEN SYKDOM!!!
At du ikke er frisk SKYLDES faktisk sykdom fordi den er REELL. DU har ikke SKYLD i at tankesett ikke kan endre faktisk sykdom!
p.s. Snakket med en tidligere coach som også var veldig opptatt av å få formidlet det samme.
p.s. for «tidligere coach» var dette momentet en av grunnene til at vedk. trakk seg.
Jeg kan ikke svare dere alle sammen, forstår jeg nå.
Jeg tar en gruppeklem med dere i stedet:
*De som har fått hjelp fra LP, de som ikke fikk det og de som ikke har forsøkt*
Dette er ikke et angrep eller forsøk på å litenliggjøre andres resultater med denne metoden. Dette er et ærlig forsøk på å vise at det finnes mange andre sannheter rundt LP og at noen av dem ikke er så vakre og «ærlige» som de kanskje ser ut til ved første øyekast.
Skal vi ha debatt må de som driver med LP være konsistente i sin omgang med om hvordan de vil fremstille metoden. Det er de ikke i dag.
I det ene øyeblikket sier man at dette kun er teknikker der man lærer seg å håndtere negative tanker. I det andre sier man at metoden er ufeilbarlig. Om den ikke «virker», er det fordi man har gjort den feil. Man må bare prøve litt mer.
Selvsagt er det mange, mange andre useriøse sider ved dette kurset/treningsmetoden, men det skal jeg plukke fra hverandre ved en senere anledning.
Jeg vil bare som ME-syk lege med to ME-syke barn gi min varmeste støtte til LP-kritikken! Det er det mest nedverdigende jeg som lege og pasient noensinne har opplevd! Og jeg skammer meg personlig over at jeg lot meg og min da 11 år gamle eldste sønn presse til å delta på dette «frelserkurset» for 3 år siden. Vi ble satt langt tilbake og sliter ennå med ettervirkningene. Eneste trøsten er at vi nå ihvertfall med sikkerhet vet hva det dreier seg om. Men enda værre synes jeg det er at flere norske ME-leger mer eller mindre direkte gir sin tilslutning til denne mirakelkuren, der er skammelig det!
Jeg har mange ganger fortalt deg at jeg beundrer ditt mot, Maria! Det er så viktig med synlighet og tydeliggjøring.
Jeg har også ved noen anledninger nevnt i kommentarfelt at jeg jeg har prøvd Lp – og blitt dårligere. Men det som blir så provoserende med denne debatten, er ikke bare at den handler om LP, men at den får et så sterkt personfokus. Og at det er det enkelte aktører som på denne måten tenker at all markedsføring er god markedsføring.
Det er nok fremdeles mange som skammer seg over at de ikke har blitt friske av LP, som sliter med skyldfølelse. De har brukt mange penger, og har også fått beskjed om at manglende tilfriskning skyldes dårlig egeninnsats.
Motivert av Marias bloggpost, har jeg tørket støv av min egen blogg – som aldri rakk å komme helt i gang. Her har jeg lagt ut min egen dokumentasjon på LP prosessen:
Frisk ble jeg ikke. Men det er IKKE min skyld, og noen skam over det føler jeg ikke lenger.
Har selv aldri hatt noen erfaring med LP eller ME. Marias beskrivelse åpenbarer ny kunnskap og ny innsikt, som jeg synes er både interessant og fascinerende.. Også mange gode kommentarer. Bra!
Du er skarp, klar og ærlig Maria. Ingen kan være i tvil om hva du mener . Jeg synes det var sterkt og oppmuntrende å lese . Man skal ikke la seg knekke av å prøve ting for å bli frisk, det er jo gjort i aller beste mening. Det med LP synes jeg er svært uetisk, Punktum. Du er min ME- coach :). Ingen skjult agenda eller kommersielle interesser, så jeg heier masse på deg.
Ønsker deg en fin sommerhelg.
Då eg skreiv bokmeldinga til «Vekk emg når det er over» ante eg ingenting om den debatten som har pågått omkring LP. No har eg lese alle kommentarane her, og veit ein god del meir. Eg vil framleis halda fast på at boka gir innsyn i korleis det er å vera langvarig sjuk og kor fortvila ein blir. LP kan eg ikkje meina noko om, då eg ikkje kjenner til dette. men eg ser av innspela her at det er nødvendig mrd ei presiering av kva det er: ein meistringsmetode eller ein kur for einskilde sjukdomar.
Eg har no vore 100 dagar på sosial medier, og har skrive om dette på bloggen min. Der står det mellom anna:
«Så har eg nok dumpa bort i debattar som eg mangla bakgrunnstoff for å skjøna breidda i. Då er det berre å vera audmjuk nok til å seia at her mangla eg oversikta. Og når ein ligg ofte på golvet på offentlege møte, har ein trening i å leggja seg flat. Har du prøvd det, veit du at det er meir fakta enn leik med ord. Synsvinkel «frå golvet» gjer noko med deg.»
Kort – takk for kommentar 🙂
Har ikke hatt kapasitet til å svare deg på twitter, pga et sår 0 betennelse på øyet i etterkant, men jeg setter stor pris på dine refleksjoner!
Takk igjen for alle kommentarer!
Av en ren forglemmelse er lenken til Gyunnar Tjomlids post om LP falt ut. Den ligger her: http://blog.tjomlid.com/?p=2961
Les&lær!
Fantastisk godt skrevet, Maria! Jeg er så glad for at du (og Gunnar Tjomlid og andre) skriver velfundert kritikk av behandlingsmetoder som ikke begrunnes vitenskapelig. I likhet med mange her har jeg lest boka til omtalte kursholder, og ble ikke overbevist, men jeg føler, i vanskelige perioder, at jeg ikke burde la noe være uprøvd. I desperasjonen er det godt å ha noen å vende seg til som har et nyansert syn på saken. Det er ikke lenge siden jeg leste gjennom hele innlegget til Tjomlid, nettopp fordi jeg følte meg desperat og usikker på om magefølelsen med tanke på LP var riktig.
For min del, og sikkert for en del andre med langvarige/kroniske lidelser, savner jeg en metode for å mestre og akseptere det faktum at jeg har en lidelse jeg ikke nødvendigvis blir kvitt og som jeg ikke kan kontrollere selv om jeg er flink pike å gjøre alt riktig. Jeg trenger overhodet ikke mer skyldfølelse. Det har jeg nok av.
Har nettopp lest innlegget ditt her, Maria. Sterk lesning, genial vinkling. Jeg har selv tatt LP-kurset, og har samme erfaring som deg. Jeg må ha litt tid å fordøye det du har skrevet, og kanskje kan jeg komme med mer substans etter hvert. Det slår meg at vi som har gjennomskuet LP, skulle slått oss sammen i en gruppe for å advare mennesker mot å gå på et kurs der det er så mye hemmelighetskremmeri, ingen vitenskapelig dokumentasjon på at det virker og at man i verste fall kan bli sykere. Min påstand er at det er mye manipulasjon i markedsføringen av kurset og også selve innholdet i det.
😀 jepp vi liker sannhet, bevissthet og ærlighet – og problemløsning……
mestringsmetoder er nødvendig og virksomme – bare ikke LP-konseptet – dessuten stinker markedsføringsprinsippene i denne noe så helt……. jepp umoralskt og uetisk, manipulerende og…
🙂 som sagt før maria – det er flott at du setter fokus!
Tusen takk for at du fronter denne saken på en super måte!
Innimellom når jeg har bra dager prøver jeg å holde meg oppdatert om det er noe nytt (håp) på ME-/Kronisk utmattelsessyndromfronten. Da boken til Live Landmark kom gledet jeg meg vanvittig til å lese den – men det var som å få et knyttneveslag i både magen og hodet samtidig. At det skulle være så enkelt å bli frisk for alle som har ME/Kronisk utmattelsessyndrom som LL påstår er et hån mot de som virkelig sliter alvorlig med sykdom.
Det er sånne mennesker som Live Landmark som gjør at ME/Kronisk utmattelsessyndrom ikke blir tatt seriøst. Hun påstår hun var for syk til å snakke med barna sine, men drar likevel på en flere ukers tur til Thailand. Bare reisen til og fra flyplassen ville vært uutholdelig for en ME-syk.
Det er en stund siden jeg leste boken – men jeg ble dårlig av at hun hele tiden prøvde å gi inntrykk av hvor syk hun var samtidig som hun gjorde mye som selv funksjonsfriske ville funnet slitsomt.
Boken hun har skrevet er en reklameblekke for LP – som hun til og med tar betaling for! Hun har millioninntekter takket være sin smarte måte å reklamere for det hun driver med på. Et par helgekurs i London er alt som skal til for å bli LP-instruktør.
LP-kurset som hun fronter består av 8-12 timer sammen med en større gruppe fordelt over tre helgedager – dette betaler man 15 000,- for i Norge
Bruk en tiendedel av den summen på en god psykoterapeut i stedet. Der får du individuell hjelp og behandling og mye mer for pengene.
Det er flott at mange anser seg selv som «friske» etter LP-kurs – men glem ikke at disse som kjøper dette kurset skriver under på at de ikke får lov til å si at de er syke etter å ha gjennomført kurset.
Det er riktig innstilling å si til seg selv «jeg er frisk» i stedet for «jeg er syk» – men det blir helt feil når LP-instruktørene bruker dette når de skal si noe om hvor mange som blir friske – de som sier noe annet bryter kontrakten de har skrevet med LP-instruktøren, og dermed blir de utestengt og luket bort fra deres statistikker.
Vi har hørt veldig lite fra og om Scientologi-kirken i det siste – har de blitt LP-instruktører i stedet?
…..man skal jo prøve å ikke dømme noen, men den turen til en asiatisk millionby, på egenhånd med formål » å hvile, restituere seg…» gjorde inntrykk på meg også, må jeg innrømme…
Bare forberedelsene fysisk og mentalt i forbindelse med reiseaktivitet, tar normalt sett enormt med krefter og energi for mange av oss.
Man er forskjellig og sykdommen er full av paradokser, slik en del av beskrivelsene i denne boka også er. For å sette det litt på spissen dro hovedpersonen her rett fra rehabiliteringsopphold på institusjon til Singapore «på egenhånd» for å hvile, for å bli frisk (hun hadde fått låne en fantastisk topp-leilighet i et boligkompleks av en venn) i tillegg kom skytteltrafikken mellom Norge og London for deltakelsen på LP-kurs.
Kanskje er hovedpersonen ekstremt viljesterk og målrettet…? Tror ikke en «hopp-på-tur» til Singapore det har vært den første tanken som har slått meg i en periode hvor helsa har vært dårlig…kanskje den siste ?
Snåsamannen sier: Test evnene mine.Jeg stiller meg til disposisjon. Det er realt,selv om jeg ikke tror på han heller. Det som virker «legende» er nok den godheten som lyser ut av han.
Når det gjelder LP er det motsatt. De forsøker å stenge av alle lyskastere for å skjule seg i mørkket. «Mørkets barn forblir i mørket».
Vi er alle forskjellige. Vi får forskjellige sykdommer av forskjellige grunner. Er ikke det korrekt? Så vil ikke da også kuren være forskjellig for alle? Det som gjør noen friske trenger ikke nødvendigvis gjøre andre friske? Det som (kanskje) er viktig er å annerkjenne er at konsptet om at kropp, hode og sjel henger sammen og hver del spiller i større eller mindre grad en rolle i prosessen hvor vi blir syke og deretter friske, eller dør.
Hvorfor blir vi syke? Det er et godt spørsmål syns jeg…
Jeg er ikke opptatt av at noen skal angripes eller navngis spesielt. Jeg synes heller ikke noe om at det gjøres. Mange nevner Live Landmark. Jeg tror at Landmark tror på det hun gjør som noe som er veldig bra.
Det jeg ER opptatt av er at historiene fremstilles som suksesshistorier der man systematisk bortforklarer de få som «tør» fortelle at de faktisk ble syke, og sykere etter et kurs.
Jeg er opptatt av den manglende dokumentasjonen, som man vanligvis krever når man skal bruke den over for alvorlig syke mennesker. (Hvem man behandler, altså hvilken sykdom de har med hvilken diagnose, sørge for at placebo ikke er den gjeldende faktor, søke å unngå andre faktorer som påvirker og langtidsoppfølging av de som undersøkes og andre selvsagte parametere.)
Jeg er også opptatt av den svært uetiske markedsføringen og opplæringen under kurset. (Det ER gode grunner til at mange ikke tør fortelle sin historie om at «de ikke fikk til», for det skal i følge coachene ikke gå an, dersom man gjør det rett.)
Jeg er opptatt av hvordan argumentasjonen endres avhengig av hvilke innvendinger som kommer. Det burde ikke være nødvendig. Det bør være en konsistent forklaring på hvem, hva og hvorfor der dette ikke endres avhengig av kritikken som kommer.
Jeg vil at historiene om LP skal komme fram. Det betyr likevel ikke at _jeg_ mener at LP er en obligatorisk øvelse for å bli frisk fra ME, som en annen i kommentarfeltet over mener.
Jeg vil at de som er blitt friskere skal bli hørt.
Jeg vil vite hva de legger i «frisk» og om dette betyr at de er friske, slik som samfunnet rundt dem vurderer friskhet; altså i inntekstgivende arbeid, og hvor lenge dette har vart. Jeg vil vite hvor lang tid det tok før de kom tilbake. Jeg vil vite hvilken annen hjelp de fikk under sin tilfriskningsprosess.
Det jeg vil er altså å se en uhildet fremstilling, så objektiv som mulig.
Jeg vil også høre om dem som trodde de ble friske, som meg. De som skrev under på papiret de fikk forelagt på siste kursdag at det var friske. Jeg vil høre om hvor lang tid de trodde de var friske, hvordan tilbakefallet var, om de ble sykere enn før og om hvor de ble «coachet».
I motsetning til coachene har ikke jeg et stort markedsførings – eller økonomisk apparat bak meg.
Jeg har ikke drevet lobbyvirksomhet over år. Jeg tjener null og niks på dette.
For meg ser jeg kun «tap» der jeg blir oppfattet som «grinebiter» og «aggressiv», mot de coachene som «bare vil hjelpe». Jeg er fortsatt ikke et «offer» på noen måte, men dette er altså realiteten, som noen pekte på over, og jeg ser hvordan jeg blir oppfattet på twitter.
Jeg er også av natur lite opptatt av å fokusere mot negative saker, eller være opptatt av «mot noe», framfor «for noe», men det ser ut som om jeg er nødt til det en stund. Jeg er tvertom en grunnleggende optimist og problemløser og er rågod på akkurat det!
Det er svært mulig at min stemme ikke kan måle seg med den massive og profesjonelle stemmen vi har hørt og sett de siste årene i alle typer medier. Enkelte profesjonelle coacher har nettverk langt inn i mange legekontorer og mot konferanserarrangører. Jeg har dessverre aldri vært opptatt av nettverksbygging, men det begynner å demre for meg at det kanskje være nyttig å drive med slikt? Til tross for at jeg ikke har noe ”i ryggen” kan jeg altså ikke lenger høre på dette som jeg oppfatter som ensidig propaganda. Ikke når jeg vet om alle dem som har fortalt om negative opplevelser og forverring i sykdommen, uten å fortelle min egen historie og samtidig åpne et rom for andres.
Frem til nå har informasjonen, i beste fall, vært svært mangelfull og håndtert utelukkende av mennesker som gjør millionbutikk på syke. I beste mening. Det kan være at jeg er fryktelig skeptisk nå, men jeg stoler altså ikke så godt på bukken når bukken passer havresekken.
Mulig jeg er skikkelig sær og grinete – men slik er det altså.
La oss få frem nyansene – for de er mange!
(Og…psst…det er ikke slik at man blir mindre smart i det man har fått en ME-diagnose. Alle vet at psyke og soma henger sammen, slik som psyke og soma henger sammen for kreftsyke, diabetikere, revmatikere, allergikere osv. Intet nytt under solen, men mange av oss er lei av at man putter ME-pasientene i ”psykiskboksen” fordi man per i dag ikke har funnet entydig behandling og diagnostisering, slik som ved mange andre sykdommer. De som har levd tett med en ME-pasient er sjelden usikker på at dette ikke har noe med en psykisk ubalansert person å gjøre, Tvert i mot ser det ut til at ME-pasientene har mindre forekomst av psykiske lidelser enn gjennomsnittsbefolkningen. Pasientene skal bli grundig utredet og det skal utelukkes en psykisk diagnose før de får en ME-diagnose. Jeg får stadig høre dette om at vi som har ME-diagnose er så redde for å få en psykisk diagnose. Hvor dette kommer fra, vet jeg ikke. Jeg er i alle fall ikke redd for det. )
Dette var en veldig bra kommentar Maria.. Å hvis jeg skal få si det jeg har fanget opp er at når du sier noe så oppfanger veldig mange at det faktisk er tyngde bak ordene.. Grunnen til det er såre enkelt. Du er rettferdig og slenger ikke bare rundt deg med ting uten at du vet at det er fakta.
«Jeg er opptatt av hvordan argumentasjonen endres avhengig av hvilke innvendinger som kommer. Det burde ikke være nødvendig. Det bør være en konsistent forklaring på hvem, hva og hvorfor der dette ikke endres avhengig av kritikken som kommer.»
Dette er et godt poeng. Et veldi godt poeng!!
Så lenge der ikke finnes vitenskapelig forskning på LP, vet vi ikke hva som feiler de pasientene som har effekt av kurset, vi vet heller ikke hva som feiler de pasientene som ikke får effekt eller blir sykere av dette kurset. Ingen av coachene har kommet med noen medisinsk forklaring på hvorfor noen blir sykere.
Det svekker absolutt fortroligheten at teksten i markedsføringen/reklamen for dette kurset til stadighet er i forandring. Vi vet at denne endringen er avhengig av kritikken som til en hver tid har kommet.
Jeg har også lagt merke til at de ( Coachene’s markedsføringen) henvender seg til flere og flere grupper, andre diagnoser og denne stadige forandringen i salgsteksten får meg til å tro at det er pengene som er det sterkeste motivet. Kundene har blitt skuffet over produktet og for at varen fortsatt skal være salgbar må selgeren tilfredstille kjøperen og derfor forandres teksten i reklamen for å friste kjøperen. LP kurset, selve konseptet er jo det samme, men innpakningapapiret forandres. Dette er suspekt og forteller meg at her dreier det seg om å selge en vare til flest mulig for egen vinning-altså PENGER.
Jeg også synes det er synd at man går hardt ut mot enkelt personer og jeg tror at det er veldig viktig å beholde saklighet og prøve å unngå personangrep.
At coachene fremstilles i media som hjelpere, nærmest som Florence Nightingale blir for meg veldig vanskelig å fordøye. Pengene blinker i bakgrunn.
Da noe av lovnaden i kurset er å ta kontrollen, få det livet man ønsker seg og coachen bruker seg selv og sitt «nye» liv som forbilde/lokkemat på en som har lykkes med LP og blitt frisk og forteller kursdeltagerne sine om sitt store flotte hus, da er det noe som ikke henger på greip.
Jeg håper journalister og media snart kan presentere noen artikler som skaper et nyansert bilde for leserne, helsepersonell og politikere. Lykke til flinke journalist!
ha en fin dag
-smile…
VIKTIG: The American Psychiatric Association har laget forslag til ny psykritatisk diagnose:
Complex Somatic symptom disorder (CSSD)
Link med linker: http://www.meforum.info/viewtopic.php?f=5&t=12339
Blir disse forslagene endret og diagnoseforslaget godkjent – kan vi si takk og farvel til å bli tatt på alvor med å bli utredet for det vi feiler. Dette er faktisk værre enn LP. I motsetting til å bli overbevist og overtalt at du ER frisk, kommer du til å bli overkjørt med det her og behandlet deretter – DETTE ER MEGET ALVORLIG og kommer til å få store konsekvenser (som om det ikke er ille nok fra før).
Håper du kan se på dette Maria og tipse dine legevenner – som har tro på naturvitenskap og at sykdom og lidelser skal dokumenteres basert på objektive kliniske funn. Legeforeningen må da reagere på dette??!!
Det er frist til 15 juni til å sende inn motinnsigelser!
Æ e skræmt
Ja underkjenner ikke at soma og psyke henger sammen, men det her forslaget er helt ut av proposisjon!
😀 Forøvrig bra jobba maria – 120 kommentarer det e imponerende – skal faktisk ta en titt på de nye her.
🙂 Go’ helg a ❤
Interessant innlegg… Jeg bare lurer på om du har noen tanker rundt håp og tro, som jeg antar er noe av det grunnleggende ved å være menneske, en av våre drivkrefter? Hvor har håp sin plass i den såkalte «vitenskapelige» dokumentasjonen du etterlyser? Er håp i den type forskning bare en «forrstyrrende element» eller «feilvarians»? Her tenker jeg litt på f.eks. i forhold til placebo. Behandlingsforskning viser at placebo/håp er en viktig del av helbredelsesprosessen i psykiatri, og også selv ved fysiske tilstander… Eller er det naivt å tenke på håp og tro i forhold til det å leve med/mestre/komme ut av en ME-diagnose?
Hei Birgit.. Jeg er ikke Maria, men jeg hadde litt lyst til å svare deg.. Egentlig tror jeg ikke du helt vet hva du spør om.. Men slik jeg tolket det, lurer du på om HÅPET har noen plass her..
Jeg vil tro at alle vet at hvis du mister håpet mister du alt, så jeg tror vi kan utelukke at maria mener at håpet ikke har noen plass.
Så det jeg egentlig lurer på er hva er det egentlig du vil frem til? At den eneste veien ut av MEdiagnosen er å ta et kurs med LP, at det er den eneste veien ut?
Av å til er det lurt å ta et skritt tilbake for å få et overblikk, hva er det egentlig som blir skrevet, hva mener hun egentlig, eller han. Jeg tror det er flere veier til Rom, og slikt er det med mange sykdommer… Så jeg tror heller man skal være litt mer objektiv og kanskje tenke at det som er rett for en person trenger ikke være rett for alle andre.
Ha en fin uke Birgit.
Hei Birgit!
Jeg har hatt ME i 20 år. Jeg har aldri sluttet å håpe. Håp er en av de sterke drivkreftene i oss mennesker, og selv etter 20 år har jeg et sterkt håp om å bli frisk(ere). Jeg tror faktisk ikke at det har manglet på håp og tro hos meg, og jeg har hørt fra første stund at det er viktig å være optimistisk med hensyn til egen prognose. Det har jeg også vært. Jeg har både trent med forskjellige fysioterapeuter, snakket med personer som kunne hjelpe meg, prøvd ulike behandlinger, og i bunnen av dette er jeg et menneske med mye optimisme, et sterkt håp på at jeg skal bli frisk, og en tro på at å se positivt på ting, er viktig i alle livets sammenhenger selv om man kan forstå at mennesker som sliter med store tap føler sorg, og også viktigheten av å kjenne på DE følelsene. Det er viktig som menneske å balansere mellom alle følelser, og å være seg selv i det livet man lever. Men ordet HÅP er vakkert, og det skal vi selvsagt ta vare på. Jeg svarer også for meg selv, men tror neppe Maria mener håp er et forstyrrende element.
Hei Birgit og velkommen til bloggs 🙂
Håp og tro er helt essensielt for at vi som mennesker i det hele tatt skal leve opp – og ikke minst overleve! Uten håp og tro er vi bare «skall», slik jeg ser det.
På samme måte som vi uten visjoner ikke kan skape endringer, som jeg har skrevet om tidligere:
http://bit.ly/jIzmlA
Denne posten var opprinnelig enda lengre enn det det endte med å bli. Noe av det tøffeste jeg opplevde da jeg fikk denne diagnosen var at spesialister fortalte meg at jeg ikke kunne blir frisk, at jeg ville bli uføretrygdet, fordi jeg var så syk og hadde vært så syk over lang tid, at for meg viste statistikken kun en vei.
Den som kjenner meg vet at når jeg får høre at noe ikke er mulig, vil jeg bevise at det faktisk er mulig. Det er antagelig derfor jeg er der jeg er i dag – på vei tilbake til dit jeg en gang var. Jeg oppsøkte hjelp som var rett for meg, de fant ut av hva som feilte meg, men lovet ingen quik-fix, men sa tverti mot at det tar en stund å bygge opp igjen en kropp som har vært veldig syk over lang tid.
Det er det jeg driver med nå. Bygger opp igjen. Etter at jeg har fått flere antibiotikakurer som «slo på bryteren i meg».
Mer om det, kan du lese i en tidligere post som heter «Min tarm, min tarm – et Dronningrike for min tarm!»
http://bit.ly/bzKzhq
Placebo er en del av all behandling, men når man søker å finne ut om det er behandleren eller behandlingmetoden som gir resultater, søker en å benytte metoder for å utelukke placebo i størst mulig grad. På dne måten sikrere en i større grad at den som blir behandlet faktisk får en behandling. Ved LP sies det veldig klart at dette er en metode som virker på alle, at du blir frisk, dersom du gjør metoden rett. Metoden i seg selv er ikke feil, men du, som betaler for kurset, har det fulle og hele ansvar for hvorvidt du blir frisk eller ei. I en slik ramme synes jeg minstekravet bør være at man bruker skikkelige og etterprøvbare metoder, på en pasientgruppe man vet hva feiler.
Det er essensielt å ha tro og håp for å leve med en langtidssykdom – noe jeg, etter å ha vært i kontakt med et stort antall langtidssyke de siste to år, har et klart inntrykk av at mange har. Hvordan skal en ellers leve og ikke bare overleve?
Jeg håper dette ga noen svar – og kanskje noen refleksjoner.
Hei Birgit.
Jeg går uti fra at det er Maria du retter din kommentar til? :-)-eller stiler dine spørsmål til.
men det er et int. poeng du kommer med.
Håp og tro er selvfølgelig en viktig del av placebo. Og det er viktig å ha håp og tro i mange ulike situasjoner. Ja, i så og si alle situasjoner.
På tross av sterk tro og håp, på tross av at man lever etter alle kunstens sunne regler, på tross av at mennesker er unge, friske, harmonisk og lever et fint og godt liv, har mange måttet se på at livet går tapt. Hva er det?
Rammer kreft f.eks tilfeldig eller rammer dødelige sykdommer bare de som mangler tro, håp, glede har feile tanker, har traumer o.s.v.?
Jeg tror at noen ganger rammer sykdom tilfeldig.
Og det er sant at håp og tro er noe av det grunnleggende ved å være menneske, at det også er en av våre sterkeste drivkrefter.
Det behøver ikke å være noen motsetning mellom «Håp og TRo» og den såkalte “vitenskapelige” dokumentasjonen. Håp er ikke et “forstyrrende element” eller “feilvarians” i forhold til sykdom, men desverre er ikke håp og tro alene nok. Og noen er så syke at de trenger medisinsk behandling.
Derfor er det så viktig med vitenskapelig forkning, biomedisinsk forsk, skolemdisinen o.s.v.
Det kan jo hende at mange av ME-pasientene IKKE har blitt grundig nok utredet/sjekket og jeg vet også at for noen pasienter kan en ME-diagnose medføre at legene ikke bruker tid på å sjekke ut eventuelt nye symptomer.
Og det sier meg hvor lite alvorlig mange tar denne diagnosen.
Jeg vet om ME-pasienter som har fått avdekket alvorlige sykdommer som trenger medisinsk behandling.
Til Jojja.
Birgit kommer med saklig og ærlige spørsmål.
Og for meg blir det litt feil å si at du tror ikke at Birgit helt vet hva hun spør om.
mvh. hasla
Hei Maria! Nå ligger dette innlegget som dagens anbefaling på Lesernes VG, og jeg har delt det på Facebook også: http://www.facebook.com/lesernesvg Hilsen Magne og VG Nett.
Man har placebo (blir frisk fordi man tror en tablett hjelper, eller et kurs, eller noe) eller nocebo (omvendt, man blir syk fordi man tror man blir det, eller det ikke hjelper osv).
Jeg har en tendens til å ha kritisk holdning til det meste, så jeg tror placebo ikke gjelder meg, men nocebo er fullt mulig 😀
Ja, tro kan forandre helsen, selv om du er alvorlig syk.
Hei Nikolai og velkommen i kommentarfeltet!
Jeg er helt sikker på at å se på muligheten, fremfor begrensningen er viktig for å mestre langtidssykdom. Det gjør også de aller fleste. Uten en slik innstilling blir det vanskelig å lage seg et liv.
Vi kunne jo hatt noen filosofiske utvekslinger om hva «helse» er, men uansett hvor mye en tror, gror ikke benet ut igjen, kreften blir ikke borte, du blir ikke frisk fra ME – men, en kan altså leve bedre med det har i livet akkurat nå.
Jeg fikk lyst til å dele en kronikk fra i dag som snakker om dette med overlevelse. Vel verdt å lese!
http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article4139816.ece
Faktisk, hvis man tror kan man skape underverker 🙂 Det er ikke religion men kalles placebo. Faktisk kan kreften bli borte ved placebo. Er forsket på, er stadfestet. En av de få tabbene legevitenskapen ikke kan komme bort ifra 🙂
Faktisk man kan være Gud over sin egen kropp hvis man tror, uavhengig av muslims, kristen osv. tro. Faktisk så kan man lege seg selv, ved tro. Det er det merkelige. Hvordan skal man tro? Det vet ingen. Det er mysteriet ved placebo. Man må tro, men derfor vil religion lege og skape etterfølgere, fordi det leger!
Vi kan diskuttere så mye vi vil, men tro leger! Hvorfor? Det vet vi ikke sikkert ennå! Kanskje om 1000 år?
Hei Nikolai.
oi, oi, oi, nå ble jeg glad. 🙂 Er det mulig å fjerne kreft med placebo? Det ga meg nytt håp. Har du link til dette Nikolai?
At jeg ikke visste dette før, har nettopp mistet to svogere p.g.a hjernekreft.
Kjenner flere som lider avkreft.
Men dette er da vel for godt til å være sant?
Er det mulig?
Åh, tenk om det var så enkelt.
Hasla..
Man tolker alle forskjellig, og jeg leste det slik jeg leste det.
<ha en fine dag.
OK Jojja, ja, jeg forstår det. 🙂
Man tolker alle forskjellig.
Og da er det kanskje viktig som du skriver at av og til er det lurt å ta et skritt tilbake for å få et overblikk, hva er det egentlig som blir skrevet, hva mener hun egentlig, eller han.
Ha en fin dag tilbake. 🙂
Håpet er kjempeviktig i vanskelige tider. Det samme er å ha en god forklaringsmodell å lute seg til. Det er viktig å har en tro på at det går bra, en tro på at man kan. Da jeg var på mitt dårligste var jeg full av tvil, og redd for å bli dårligere. Men jeg har en tro på at det finns en högre kraft, noe som er större enn oss. Jeg tok meg tid å dyrke gledesmuskelen, å samle på gode minner. Det finns et ord som jeg savner i debatter om sykdommer og traumer og det er forsoning! Det er hardt å forsone seg med sin skjebne og sitt liv, men det underletter for å få en indre ro. Vi har ansvar for våre liv. Det er sant. Men vi styr ikke alt! (Hvis du tror på reinkarnation så tenker du kanskje slik. )
Jeg valgte ikke å bli vitne til en barnekidnapping, som ble et barnemord som rystet hele Sverige i flere år fremad. Jeg valgte ikke å få et sjokktrauma som på sikt også skulle ramme også min fysiske helse i fremtiden, men det er det som jeg fikk. Alle de som har opplevd krigen, har heller ikke valgt å betale med helsen. De som döde av svineinfluensa hadde heller ikke bett om det. Det alvorlig syke i ME har heller ikke bett om det. Hvem er som kan tenke seg å ligge i et mörkt rum i lange tider. Hvilket barn velger å ligge i et mörkt rum i lange tider för å leke med andre barn?
Jeg var i 90-årene på en konferense i Stockholm, der vi fikk läre oss mere om psykologiske tester. Jeg er psykolog. Der var en psykolog som fortalte om sitt arbeide på en barnhabiliteringsklinikk. Hun sa at etter de hadde gjort om avdelningen fra behandlingsavdelning til utredningsavdelning, så hadde de fått bedre behandlingsresultat!!!
Utredning og diagnostikk er grunden til et godt behandlingsresultat. Det vet vi! Det bekymrer meg når ME syke blir plassert i et område og at det psykiske får en slik slagside. Hvis man tenker seg en egen foretakere kjör rovdrift på kroppen sin og får en hjerteinfarkt, da vet vi at det finns både psykologiske og sosiale faktorer. Likefullt behandler vi hjerteinnfarkten, med medisinsk behandling. Når jeg i begynnelsen av 90-årene ble bitt av en flått, og fikk en betennelse av den, da spurte ikke legen meg om jeg hadde jobbet mye den siste tiden.
Når man tenker at ME syke har psykiske problemer og man sier til dem at de ska ta seg sammen. Da kan man lure på hvordan man ser på folk med psykiske problem?
Når det handler om LP så ble jeg også i undring når jeg leste om gode resultat i ukebladene. Jeg blir ikke forbauset når jeg hörer om mange som har blitt dårligere eller ikke fått hjelp av behandlingen. ME er en sekkediagnose, og jeg er helt inne på det som Maria skriver om at det trengs forskning rundt de her resultatene, og hva de som har fått hjelp har till felles.
Jeg har selv sökt alternativ behandling for mine helseproblemer, og en ting som jeg har värt nöye med er at man skal ikke bli dårligere.
Det viktigste er å få fred og ro!
Det finns et ord til som jeg mener er viktig for å må bra, og det er takknämlighet! Vi tränger å stoppe opp å väre takknämlige for det som vi faktisk har! I morgen kan alt väre forandret!
Vi kan alle komme i situasjoner der vi trenger hjelp fra andre, og hvordan önsker vi da att livet skal väre?
Der trykker jeg på «liker» knappen ❤
*klæms*
hasla. Det er faktisk påvist at placebo gjelder veldig ofte og fører til godt. Har ikke noen lenge å henvise til akkurat nå, men er helt sikker på at det stemmer.
Dessverre så hjelper det selvfølgelig ikke for alle og i alle sammenhenger. Poengen er at det hjelper utrolig nok.
Så hvis det er noen som er uhelbredelig så burde man prøve…..
Men selvfølgelig så er det en del sykdommer man er avhengig av teknologi i dag, eller teknologi i fremtiden. Placebo er som regel en erstatning av tro. Derfor er det så mange som tror på at en viss religion helbreder, ala placebo. Men selvfølgelig vil det ikke hjelpe alle.
Dessverre for mange idag så har ikke teknologien kommet så langt at de kan bli helbredet, de vil bli det om kanskje 100 år.
Man må bare kjempe og tro hvis mulig. Jeg har en ikke-religiøs holdning, heller en vitenskaplig holdning, og jeg kan bare si, tid og penger. Tid og penger. Men vet at tro/placebo kan lege.
Min kone har vært på et Lightning Process-kurs. For å si det veldig enkelt: Hvis du har hatt noen som helst glede av et slikt kurs, så er du ikke fysisk syk. Opplegget strider mot alle etiske og vitenskapelige prinsipper, de viktigste innvendingene er som følger:
Det finnes INGEN, jeg gjentar INGEN vitenskapelig dokumentasjon
Pasienter slippes ikke ut før de har skrevet under på at de er friske
Pasienter får en klar beskjed om at de GJØR sykdommen
Dette er helt klar kvakksalveri. For mange alvorlige syke mennesker er prisen på kurset også en dramatisk belastning på økonomien.
Det må finnes norske lover som forbyr denne typen religiøst kvakksalveri.
Når man er syk så prøver man alt. Synes det ikke er ille, selv om det meste er feil. Det er noe som kalles for placebo, og dette gjelder det meste. Så hvis noen er syk, og ikke kan helbredes med dagens medisin, synes jeg det er helt greit at man prøver ut andre ting. Mye kan helbrede som ikke dagens medisin kan forklare, men det er allikevel greit. Så lenge man blir frisk er alle metoder bra 🙂
«Så lenge man blir frisk er alle metoder bra»
– Ja, der traff du spikeren på hodet… og så lenge man ikke blir frisk av det, men i mange tilfelle faktisk sykere av det… «så er IKKE alle metoder bra».
Fantastisk innlegg! jeg leser meget sjeldent når jeg ser at mye er skrevet, men jeg ble oppslukt etter de første linjene.. Det jeg ønsker å si er at denne såkalte «loven om tiltrekning» som det også kan kalles skal heller ikke undervurderes og glemmes helt i det hele av sykdommer og tunge dager når det ikke funker – for det tar tid.. Det som er skummelt er hvordan «teknikken» læres videre på helt feil grunnlag og på helt feil måte. Jeg er selvlært innenfor dette, etter mye bøker, studie, dokumentarer og imponerende biografier – det funker – da vel å merke for meg.. Jeg studerer kommunikologi og forandringsarbeid og har gjennom studiet lært meg nøkkelfaktorer innenfor dette å visualisere målene og drømmene mine, føle de og se de, ned til minste detalj.. Det som er med oss mennesker er at vi skaper sannheter for oss selv gjennom livet skapt av andre, påvirket av andre etc – såklate presupposisjoner.. Presupposisjoner er mektige og kan hindre alt for at slike teknikker som du har blitt lært ikke funker. Nå vet ikke jeg teknikkene de lærer bort på dette kurset, men ubevisste og bevisste egne sannheter kan fortsyrre din tro, positivitet og tankegang.. Hvis man ubevisst er sikker på at «denne sykdommen vil man ha resten av livet» er dette nok – en sannhet skapt i deg selv som ikke nødvendigvis stemmer.. Det er en annen sak å være alvorlig syk og få beskjed om at du kan ta på deg joggeskoene og hoppe ut i aktivitet, du er straks frisk, det er galskap spør du meg! Det begynner i deg, i dine tanker, det eneste du trenger er din tro på at det funker (ikke et eneste sekund av tvil) og med tiden vil det komme.. Å tiltrekke seg noe – loven om tiltrekning – handler om ulike frekvensnivåer og at den frekvensen du ligger på tiltrekker deretter andre tilstander og mennesker i samme frekvens.. Like barn leker best er det noe som heter, dette fordi de er på samme nivå – samme «bølgelengde».. Slik er det gjennom hele livet.. Du omgåes og omringes av alt på ditt eget frekvensnivå.. Om jeg har en dårlig start på dagen, jeg har mistet frokosten min i gulvet, sølt kaffe i fanget, vrikket foten, og jeg bare blir forfulgt av negative småting gjelder det å sette seg ned, smile og le av hvordan det faller inn på rad å rekke alle disse små irriterende situasjonene som gjør deg sintere og sintere, vend om, bli positiv og du skal se at det endres ganske så kjapt, plutselig får man en hyggelig telefon i stedenfor.. Jeg klarer f.eks å tenke bort hodepine, magesmerter, feber, etc, nå har jeg aldri vært alvorlig syk, men jeg tør nesten å påstå at jeg hadde klart å fjerne en evnt. sykdom med mine tanker (men jeg har jo da et godt forsprang med at jeg har sett det funker på småting hele veien, så jeg tror jo virkelig)- det funker om man klarer å kvitte seg med presupposisjoner og ikke la seg påvirke av andres negativitet og mistillit til tankens kraft.. 🙂 Jeg er ikke profesjonell på noen som helst måte, jeg snakker kun ut av egne erfaring og at jeg hver dag blir like overrasket over at det faktisk funker – og de få gangene jeg har gitt «leksjoner» til venner eller familie som jeg selv føler tror på meg og det jeg sier, funker det da også, for de.. Mange av mine venner har fått opp øynene for dette og det mest utrolig finner sted omtrent hver dag, spesielt for min samboer.. Kanskje du har falt borti feil mennesker, mennesker som egentlig ikke vet hva de prater om, men som bruker en «friskmelding» som en suksesshistorie innenfor et spesifikt felt til å suge til seg penger på bekostning av andres håp og drømmer om å være frisk, men som absolutt ikke aner hva de egentlig prater om – mulig – trist, men vit det at optimisme og positive tanker og tankens kraft er det mektigste som eksisterer! Jeg sender seg positivitet og glede og skal tenke så godt jeg kan i de baner for din friskmelding – lykke til videre i søken om et sykdomsfritt liv.. Fouser på at du ønsker å være frisk, ikke at du ikke vil være syk 🙂 Ha en fin dag!
Fint å høre at dette fungerer for deg. Jeg for min del har erfaring med å tenke bort alle mine følelser og vondter i et lant liv. Og ja da, jeg trodde det var borte. Og jeg har fungert optimalt, i arbeidslivet bl.a.
Men, men det viste seg slett ikke å stemme at alt dette var borte. Etter førti år dukket alt opp igjen, i full tyngde, og det krever å bli anerkjent! Ikke tenkt bort, overpositivifisert eller noe. Jeg trengte blant annet å få klage, det har jeg gjort veldig lite gjennom livet.
Jeg tenker at noen ganger brukes alt dette positivitetspreiket som hersketeknikker eller symtombehandling. Min medisin er egentlig at vi må tåle alt det som menneskelivet byr på, være rause med hverandre og sørge for at samfunnet ikke gjennom sine ordninger virker helsesvekkende.
Dessuten – hva er egentlig positivitet? Kan vel være forskjellig ting for forskjellige folk. Positivt for hvem? For meg var det i alle fall positivt endelig etter førti år å kunne føle mine egne følelser. Det satte meg selvfølgelig delvis ut av arbeidslivet, og jeg er ikke hyperproduktiv lenger.
Og mine følelsene ville sannsynligvis blitt kategorisert som negative ja, f.eks. i LP-systemet.
Alt som smaker av at noen skal hjernevaske andre er jeg uhyre skeptisk til. Hva folk med åpne øyne går inn i, det får så være. Men, noe slags krav eller forventninger om å underkaste seg tankeprogrammeringer og den slags, ja da er vi på ville veier mener jeg.
@ Linn Eva: Jeg skal love deg at jeg bruker mye av de samme metodene, men å klare å utkonkurere skadevirkningene i kroppen, det gjør jeg ikke. Kan «jamme» og stoppe mye, men ikke feber, øresus og det å øke funksjonsevnen betraktlig.
Så kan drive med psykologisk/mental krigføring i egen kropp, men kommer til kort når det gjelder helbredelse gitt. men hjelper det gjør det – ikke uten grunn at jeg snakker varmt om at folk bør lære seg avslappning, pust, avspenning, fokus/oppmerksomhet, meditasjon teknikker – jo før jo bedre!!
😉
En sterk bloggpost Maria, og mange gode kommentarer til refleksjon.
Jeg har ikke vært på LP-kurs, men jeg har lest en god del beskrivelser, inkludert mange for-og i mot-argumenter i noen år. Jeg kjenner også oppegående mennesker med fysisk sykdom som har deltatt på kurset. Jeg har sett fortvilelsen, forvirringen, og selvkampen når kroppslige symptomer har vært sterke. Det ser ikke spesiellt sunt ut.
Mye er sagt om LP. Jeg føyer til at jeg syns det høres ut som det selges en illusjon om at vi er litt gudelige, opphøyd av tankene til et nivå der vi ikke trenger å være belemret eller forhindret av biologi, genetikk eller kroppens uregjerlige signaler for å nå de målene vi ønsker for oss selv. Et slags dualistisk helte-fiendebilde av mennesket, der du kan gjøre deg til helten og med det bekjempe fienden i deg selv.
Er ikke dette et menneskefientlig syn i så fall? Det normale er vel å ha både oppturer og nedturer, både kroppslige og psykiske, forhåpentligvis både håndterbare og gjenkjennelige for en selv og andre.
Jeg syns alle voksne på egne vegne må få velge hva de tror og mener om det meste. Det er fint at mennesker finner de teknikkene de trenger for å bære seg selv gjennom livet når det butter.
Jeg har primært en bekymring i forhold til at barn sendes på disse kursene. Det er, hvis jeg har forstått det rett, kraftfulle tanketeknikker i selvmanipulering/selvhypnose/selvsuggesjon som læres bort, uten balansering, rom for innsigelser eller motforestillinger.
Jeg har en bekymring overfor barn, spesiellt fordi det ser ut som om det oppfordres til hemmelighold og til å holde seg unna mennesker som stiller spørsmål om metoden.
Hvordan kan et barn realitetsorientere sine tanker og kroppslige signaler når voksenpersoner med autoritetsmakt, utelukkende med hensikt om å overbevise for å få den ønskede effekten under kurset, formidler at barnet gjør seg selv?
Hvordan tolker et barnesinn slike innstrukser?
Hvordan kan et barn forstå at den kroppslige effekten er manipulert frem, og ikke er et bevis på at tanken overstyrer materie? Vi som voksne har jo selv forklaringsproblemer, både når det svikter og når det fungerer.
Jeg syns faktisk også jeg ser paralleller til foreldre som utøver omsorgssvikt overfor barnet i form av krenkelser, påføring av skam og skyld hvis barnet gir utrykk for «uønsket» adferd eller «uønskede» emosjoner. Gjennom LP er det barnet selv som skal stå for dialogen. Fylle seg selv med ønsket adferd, eller bære sin egen skyld og skam for manglende evne til å leve etter egne forventninger. Straffen om man ikke fyller sine egne forventninger er jo at man gjør seg syk, sjenert, angstfyllt eller hemmet i sin livsutfoldelse i følge LP. Det er litt av en straff for et barn å skulle bære ..syns jeg.
Hvordan vil barn som kommer fra hjem der de allerede utsettes for omsorgssvikt reagere på å trene seg selv i slik tankemanipulering?
Jeg setter noen spørsmål på spissen her, men kan vi egentlig forvente at et barn kunne ha en realistisk oppfatning og realistisk relatering av hva som er normalt for et menneske å ha av emosjoner, tanker og adferd i de ulike situasjoner det møter, og hva som er «uhensiktsmessige» tanker barnet selv gjør som er «til hinder for å leve et fullstendig liv»?
Hvem står ansvarlig hvis barn utvikler nevroser, blir maniske, deprimerte eller realitetsforvirrede som konsekvens av LP-tanke»trening»? Barnet selv? Foreldrene?
Hvor søker de hjelp i såfall? Hva sier de til hjelpeapparatet? Kan hjelpeapparatet nok om dette til å gi gode svar? Hvordan realitetsorienterer man barn hvis treningen i selvmanipulering feiler fullstendig?
Har noen gode realistiske svar på dette, eller er det samstemthet i at dette er forsvarlige, ufarlige, «tanketreningskurs» å sende barn som sliter med «noe» på?
Dette var en veldig god kommentar. 🙂
Tusen takk! ❤
Veldig bra kommentar. Helt enig!
nmgds:
Ja, dette er en sterk kommentar som stiller usedvanlig viktige spørsmål. Takk, nmgs!
Stakkars, stakkars barn!!! Dette kan gi senskader for livet, ikke bare i forhold til sykdomsforverring, men også i forhold til den skyld og skam man påfører barn som ikke klarer «gjøre» seg selv friske.
Dette er så uetisk at jeg har ikke ord for det…
Veldig viktige synspunkter! Jeg skulle ønske at noen fra LP-miljøet kunne kommet på banen her i bloggen og kommet med en refleksjon om hva de tenker om dette.
Og da gjerne også flg problemstilling: – Du skriver «Hvem står ansvarlig hvis barn utvikler nevroser, blir maniske, deprimerte eller realitetsforvirrede som konsekvens av LP-tanke”trening”? »
La meg få legge til: Hvem tar ansvaret for forværring av de verdier som pr d.d. måles hos ME-pasienter ved blod og avføringstester? Hvem tar ansvaret for at disse ikke måles før, underveis og etter? Hvem tar ansvaret når mennesker som før var oppegående blir mer eller mindre kronisk sengeliggende etter å ha prøvd LP? HVEM tar ANSVARET for KONSEKVENSENE?»
Fantastisk post !
Jeg er utrolig glad for denne bloggposten Maria! I likhet med mange andre her bekrefter den også min erfaring med LP. Jeg ble forsåvidt ikke sykere av LP, rett og slett fordi jeg ikke praktiserte det i mange dagene. Jeg kjente intuitivt at det kunne være farlig for min syke og utkjørte kropp og overstyre den enda litt til. Det var jo nettopp det jeg hadde jeg gjort i flere år med mild grad av ME. Full jobb med etterhvert to barn og en overbevisning om at jeg kunne klare alt bare jeg ville det nok, endte for to år siden med en permanent forverring av sykdommen og sterk funksjonsnedsettelse.
Før kurset trodde jeg faktisk at LP skulle være en redningsbøye for meg. Jeg ønsket det så sterkt! Det virket så forlokkende med disse nye nervebanene man kunne lage i hjernen og dermed bli frisk. Men det viste seg altså å være, i beste fall, et mestringsverktøy, og det blir man jo som kjent ikke frisk av.
For kort tid siden, 14 mnd etter avsluttet kurs, ringte coachen (også dette en av de mest profilerte coachene i Norge) meg for en oppfølgingssamtale. Hun spurte om «jeg var der jeg ville være». Jeg svarte nei, fortalte at jeg fortsatt var like syk, og at LP ikke var løsningen for meg. Hun sa da følgende: «Nei, nei – det er ditt valg!» Denne uttalelsen opplevde jeg som et hån mot meg som alvorlig syk – hvem vil velge et liv med så sterke begrensninger i forhold til arbeidsliv, sosialt liv, utøvelse av morsrollen, økonomi osv.?? Jeg kjenner fortsatt at jeg blir sint når jeg tenker på denne telefonhenvendelsen. Jeg får samtidig en følelse av avmakt, fordi denne metoden fortsatt har en del tilhengere blant leger, saksbehandlere i NAV og i befolkningen generelt når det kommer til ME. Nettopp derfor er bloggposten din ekstra viktig Maria. Fordi du er lege veier din stemme litt tyngre i samfunnsdebatten, og gir en større mulighet for påvirkning. Heia!
Hei, Maria
Jeg har lyttet til det du har sagt gjennom bloggen din en stund nå, og tenkte omsider at jeg ville skrive noen ord.
Jeg har selv vært sengeliggende med Me symptomer i over 2 år, etter en hjernerystelse som viste seg å vedvare. Det som slår meg at jeg har omtrent samtlige problemer som dere med Me har. Det er grunnen til at jeg skriver i bloggen.
Jeg har lest at det er funn på MR som viser forandringer i noen områder av hjernen på Me pasienter.
Hjernen forandrer seg jo hele tiden og avleser omgivelsene sine følsomt-og former seg etter det den opplever. Når den er syk lenge, tenker jeg banalt kanskje at den automatiseres feil på en måte…dvs.lærer å opptre feil. Lyd,lys,bevegelse,berøring blir til slutt trusler, alarmen blir slått på konstant og utmattelsen blir total.
Jeg begynte for en god stund siden med mindfulness(gjennon en bok skrevet av en psykiater)- og forsto raskt at hjernen kan formes og hvor mektige krefter som ligger i hjernen. Hjernetåken forsvant og hvilepulsen gikk endelig ned. Hjernen fikk endelig ro til å heles.
Jeg har nå brukt 3/4 år tror jeg, på å bygge meg opp..og startet med gåtur på 5 min pr tur. Alt annet jeg foretok meg tok jeg gardvis.Jeg tror på rask forandring av hjernen muligens i tråd med tankene i LP?(vet ikke alt for mye om det), men jeg tror på gradvis å komme seg i form, høres dumt ut at kroppen tåler alt etter 3 dager og ja…når man ikke finner sv
arene andre steder, kanskje man skulle benytte seg av nevroplastisitet? Til nå har hjernen vært flink til å gjøre Me symptomer, hva med å bryte mønstre og danne nye?Den kan lære å reagere og opptre på måter som skaper problemer i steden for å løse dem…
Som du skjønner tror jeg på mye av innholdet i Lp er lurt! Men aldri i verden at dette er over på 3 dager, og det er uetisk å ta seg skammelig godt betalt. Å sko seg så til de grader på andres elendighet er ille. Til tross for alle motforestillinger man har, kan man allikevel ikke se bort fra historiene ti alle de som har fått et merkbart bedre liv etter LP. Det synes jeg blir det virkelige triste opp i dette, at man ikke tar ut essensen i hva som foregår i hjernen!
Jeg håper inderlig at denne sykdommens lumske hemmelighet kommer for en dag!
klem fra en lytter.
EDIT: Hei «en lytter»! Jeg flyttet denne fra gjesteboken til denne posten, som handler om min erfaring med LP.
‘I stedet bruker mange sin posisjon til å spre ren reklame for bøker og kurs. På den måten blir de kanskje selv brukt? ‘(sitat Maria)
Eller kanskje ikke? Kanskje det er en gjennomtenkt strategi, bevisst promotering. Enten det gjelder bøker og tiltak rettet mot ME eller andre sykdommer, på et mer generelt kommersielt nivå. Selvfølgelig er det ok å tjene penger, mindre greit å ‘lokke til seg syke mennesker som ikke får særlig hjelp. Har av og til undret meg over at det oftest er LP som utesettes for kritikk, ikke klinikker og personer tilknyttet dem som beveger seg i en noe annen retning. Med anerkjente kursholdere, fagfolk som har en fot innenfor seriøse medisnske miljøeri. Fag og kurs ispedd en dose new-age, kvasifilosofi og halve løfter om helbredelse. Til en god pris.
Å reklamere for seg selv som ledende forskningsmiljø kombinert med solid klinisk erfaring, er ikke nødvendigvis nok. Det må være hold i det, med beskrivelser av ev. projekter, referanser og dokumentasjon. Synliggjøring av aktivitetene. Det blir for lett å gå på frierferd på slik som det gjøres nå. Uten at kritiske røster hever seg. Men det blir fort polarisering – enten er du for eller mot. Splitt-og-hersk?
Du behøver ikke svare, Maria – du har mye å gjøre. Dette var bare en refleksjon.
Lisa
Lisa: Du skriver: «klinikker og personer tilknyttet dem som beveger seg i en noe annen retning. Med anerkjente kursholdere, fagfolk som har en fot innenfor seriøse medisnske miljøeri. Fag og kurs ispedd en dose new-age, kvasifilosofi og halve løfter om helbredelse. Til en god pris.»
1. LP får relevant kritikk uten at jeg ser at den blir imøtekommet – dessverre.
2. – Tror det er enklere å kommentere om du navngir hvilke tilbud som passer ditt ovennevnte sitat.
Synes i grunn denne bloggposten passer som en kommentar i denne tråden og legger den inn uten at jeg vil diskutere den navngitte personen ytterligere her inne.
Her fortelles det om hvordan en av landest mest kjente LP-coach tar direkte kontakt, uten å være invitert, forteller at «hun gjør feil, derfor bli hun ikke frisk», at hun aldri har hørt om noen som blir sykere og ellers annet som er eksakt den samme erfaringen som jeg selv har hatt i møte med en av landets mest kjente coacher:
Skrev en bloggpost der jeg lurer på hvorfor det finns de som tenker at du Maria og andre har en interessekonflikt med Landmark og Ligtning Process.
Hvis dine og mange andres erfaringer hadde skjedd i Helsevesendet hadde dere kunnet sende inn en klage på feilbehandling til myndighetene. Når det skjer en feilbehandling i den alternative miljøet, finns ikke klageretten. Da kalles det interessekonflikt!
Da er pasientrettighetene vekk!
http://etlivaleve.blogspot.com/2011/09/hvis-du-fremdeles-er-syk-da-har-du.html
Kjære Maria!
Tusen takk for en flott bloggpost. Og takk til alle dere andre som har kommet med gode og reflekterte kommentarer.
Jeg hadde bare lyst til å si litt om hvordan jeg lever med min fibromyalgi og ME. Jeg er mildt til moderat rammet og jeg har ikke krefter nok til både å arbeide og å ha et liv. Derfor arbeider jeg ikke lenger. Jeg skulle veldig gjerne ønsket å være frisk, men anser at det er det lite trolig at jeg blir.
Derfor har jeg valgt å leve MED sykdommen. Jeg forsøker så godt det lar seg gjøre å fylle livet med gode og hyggelige ting. Jeg har etterhvert funnet en rytme på å veksle mellom hvile og aktivitet som faktisk fungerer for meg. Dersom jeg ikke overdriver klarer jeg én aktivitet hver dag. En dag skifter jeg på sengen. En dag går jeg på konsert. En dag er klesvaskedag. En dag er det tannlegen. En dag er det lunch med en venninne. I tillegg klarer jeg å lage middag hver dag.
Et klokt (!) menneske med ME sa en gang til meg at jeg aldri måtte bruke mer enn 30% av kreftene jeg følte jeg hadde til enhver tid. Det er blitt et prinsipp. Jeg har da også fått føle det på kroppen de gangene jeg har overskredet grensen. Med en, to eller tre dager til sengs. Jeg har alltid vært sulten på livet og alle dets muligheter. Og for meg har livet fortont seg som et gedigent julebord. Men nå som jeg ikke lenger orker alt, har jeg bestemt meg for at om jeg ikke kan smake på alle rettene, skal jeg i alle fall forsyne meg grådig av dessertbordet.
Og alle godbitene ligger der foran meg på rekke og rad. Jeg skal jammen meg ikke ha noe dårligere liv likevel 🙂
Tusen hjertelig takk for kronikken din i Aftenposten. Gråt når jeg leste den. Har vært sykemeldt over en lengre periode på halv annet år nå. Og å bære på skammen og skyldfølelsen over å ikke kunne bidra og gjøre no «uttav» livet som alle andre har vært tøft!
Trengte virkelig å lese denne kronikken. «Føle» at det er flere av oss dere ut. Stikke hull på stigmaen som florer.
For det er nettopp som du sier at det er viktig å få være syk, uten å oppleve at samfunnet «ser ned på» deg som menneske i den store sammenheng.
Igjen tusen hjertelig takk. Made my day!
Stå på 🙂
Så bra!
Ikke noe å skamme seg over 🙂
Rett ryggen!
Hei Maria!
Jeg stnes dette var et veldig bra innlegg, jeg har bare en kommentar. Jeg har selv hatt ME, i nesten to år og prøvd alt mulig humbug for å bli frisk. Som deg endte jeg til slutt opp med LP, forskjellen er bare at jeg ble frisk av det.
Jeg vet at LP er veldig omdiskutert, og det er forståelig, men det var blogger som denne som gjorde at jeg valgte å vente så lenge med å prøve LP. Om ikke alle blir friske, så blir noen, og det er synd hvis de velger og ikke prøve det fordi de bare har lest negativt om det.
Jeg synes det er helt greit at du skriver at det ikke funket for deg, men kan du ikke fortelle at det funker for noen?
Jeg hadde samme instruktør som deg, og jeg var ikke enig i alt som ble sagt, men for meg fungerte det likevel! 🙂
Jeg kan ikke mye om denne sykdommen annet enn at jeg kjenner mennesker som har den. Jeg har lest litt i forbindelse med det, og litt mer på din blogg nå. En ting lurer jeg på (mulig det står noe om det på bloggen eller i kommentarene som jeg ikke har oppfattet), får en ME som et resultat av at en er overarbeidet, stresset mm over lengre tid og ikke får hentet seg inn før neste runde med altfor mye å gjøre setter inn? Er det er resultat av noe. Henger det sammen med kyssesyke og diverse infeksjoner tidligere i livet? Eller er det bare noe som dukker opp?
De aller fleste har en infeksjon som utløsende agens.
Det er ikke alle man kan finne den utløsende årsak hos – men det viktige er at man stiller korrekt diagnose. Selv om ME har et av hovedsymptomene utmattethet hos de fleste, er det likevel mange andre symptomer som må oppfylles for å få diagnosen.
Om man ikke kjenner godt til diagnosekriteriene, kan man diagnostisere feil; og at en som egentlig har ME får utbrenthetsdiagnose – og selvsagt omvendt.
Takk for kommentar!
Du er så god til å skrive og får belyst alt på en likefrem og enkel måte.
Jeg har samme erfaring som deg ang LP, ble mye værre etterpå. Jeg var sengeliggende og så dårlig at jeg ikke kunne delta på kurs noen plass, men betalte ekstra for å få en coach til å ta fly nordover og komme hjem til meg for kursing.
I ettertid fatter jeg ikke engang hvorfor jeg prøvde det.. bare det alene at en kropp og muskler som har ligget i ro i lang tid og mistet masse muskelmasse, skal kunne få tilbake denne muskelmassen i løpet av 3 dager, er klinisk umulig og temmelig innlysende at det ik går an. Pushe kroppen er direkte farlig selv hos friske folk.
Men jeg tenkte faktisk som så at jeg ikke hadde råd til å la vær, fordi det hadde hjulpet andre jo, så det skulle hvertfall ikke være uprøvd! Fatter ikke at jeg gikk på den jeg.
Takk for at du skriver om dette!