Skip to content

Helt dit og tilbake: Foredrag for SE-piloten

mai 27, 2011

Dette er et foredrag jeg holdt i dag, på SE-piloten, en seminarrekke for sosial entreprenører. I morgen er det en åpen samling for alle. Mer info finner du i pdf-format om du klikker på her

Foto av dvergbjørk http://bit.ly/mtGVWa

Foto av dvergbjørk http://bit.ly/mtGVWa

Antageligvis snakket jeg både bortenfor og utenfor hva jeg hadde skrevet på forhånd, men det gikk omtrent så her:

Jeg heter Maria Gjerpe, er lege, samfunnsdebattant, helseaktivist og blogger fast på Tidsskriftet for Den Norske legeforenings blogg og har en egen blogg, Marias Metode, som jeg mottar utviklingsmidler fra stiftelsen Fritt Ord for. I sosiale medier har jeg vært over en tid og jeg ble kåret til «Superheltinne i sosiale medier 2010», som arvtager etter Elin Ørjaseter. Mitt mål er å endre samfunnsdebatten rundt langtidssyke. I dag skal jeg snakke i omtrent 20 minutter.

Det gikk opp for meg forleden dag at Marthin Luther King snakket om sin drøm, ikke om sitt mareritt. Fra mareritt kommer ikke fremskritt, tenker jeg, men drømmene, visjonene våre er grunnsten for de endringene vi vil ha.

Jeg er så framfusen at jeg tillater meg å drømme om å virkeliggjøre 2 fremtidsvisjoner:

1. At helse-og velferdsystemet bygges rundt verdiene verdighet og tilhørighet, likeverdig partnerskap mellom hjelper og hjelpetrengende, fremfor umyndiggjøring og stigma.

Jeg er ikke naiv. Til det har jeg vært ned altfor mange bakgater og vinternetter. Jeg mener det er fullt mulig å få til dette, men det kreves vilje, kunnskap og holdninger. Vi er historiske sett midt i en økonomisk gullalder, men det vi gjør i dag er ikke bærekraftig over tid. Norge kan bli et foregangsland som andre kan ta etter fordi vi i Norge har alle muligheter for å snu ting opp ned og prøve nye ting.

Hvordan kan vi ha et velferdssystem uten verdier og visjoner forankret i menneskene som skal bevege seg i systemet?
Hvordan kan vi tro at et slikt system skal lykkes?

Hva er tilhørighet?
Hva er verdighet?
Hvordan måler vi verdien av dette?

Jeg vil at vi skal samhandle på en slik måte som gjør at deler av meg gjenkjenner deler av deg, som et felles «vi». Jeg sier ofte at den en gjenkjenner som lik seg, ønsker en godt og har lojalitet til. I et slikt rom er det godt å være, for alle, og slike rom gjør oss sterkere og friskere.

Langtidssyke møter mange ulike stigma og det ser ut som om man tenker ett av tre rundt langtidssyke:

1. Du er lat eller unnasluntrer.

2. Du er ikke annet enn din sykdom eller din diagnose. Dermed blir du fratatt alt du hadde og mere til. Det skal sterk rygg til for å bare være en eneste ting og å oppleve tap av funksjon på alle områder. For slikt får en raskt et offerstempel og ingen er interessert i deg.

3. Du er en helt som kravler deg på bena, tross alle odds og mot alle vinder, du er et forbilde alle andre skal leve opp til. Itno´knussel!

Sannheten er jo langt mer sammensatt enn denne og jeg vil bidra til at man skal se langtidssyke som en del av samfunnet, borgere som for en periode ikke kan jobbe som de gjorde tidligere. Alle vil før eller siden ha behov for velferdssystemets hjelp i en lenger periode. Det er også mange langtidssyke som kan og vil jobbe, behovet for tilhørighet og å føle seg nyttig er sterkt hos de fleste og dette får man ofte gjennom et godt og tilpasset sted å jobbe. Det krever tilpassninger og et likeverdig partnerskap mellom arbeidsgiver og andre aktører.

Med dette mener jeg likevel at det er LOV å være syk. Ingen skal dyttes noe sted der de ikke er i stand til å være. Det er LOV til å være syk – uten SKAMFØLELSE.

2. Min andre visjon er at ansatte i velferdsystemet blir komfortable i å stå i randsonen for egen kunnskap, sammen med de de skal hjelpe.

Når jeg snakker om randsonen for kunnskap, betyr det de områdene, de situasjonene der man ikke helt vet hva en skal gjøre eller mene eller at en ikke gjenkjenner det en får presentert.

Når vi blir usikre blir vi ofte redde.
Det er en fin ting, som en beskyttelsesmekanisme. Det finnes jo ting vi kan dø av og når en kjenner usikkerhet, tyder dette på at det er noe vi skal være forsiktig med og undersøke nærmere. Som jeg kommer til senere, oppdaget jeg gjennom blogging at mange langtidssyke opplever å bli traumatisert og stigmatisert og møtt med mistro, gjennom sin ferd i velferdsystemet mot rett diganose og rett hjelp.

Jeg sier også stadig at uvitenhet er kilde til visdom. Det er jo så selvsagt at det er lett å blåse av som uviktig!

Når usikkerheten i situasjoner vi ikke behersker kommer krypende, øker denne frykten for det ukjente. Mange vet at det er noe som heter fight or flight. Dette er psykologiske mekanismer som forsøker å styre vår adferd i disse ubehagelige situasjonene. Altså – når jeg møter noe jeg ikke gjenkjenner, eller ikke kan noe om, eller ikke forstår – da kjenner jeg på ubehaget, som igjen kan vokse til en fryktfølelse. Når fryktfølelsen kommer, kan jeg velge og jeg velger ofte på impuls: enten flykte eller bli aggresiv og angripe.

Ingen av disse metodene fører til økt viten. Snarere tvert i mot.
En bedre måte for meg å reagere på er å lære å gjenkjenne egen følelse av frykt, stoppe de automatiske handlinger og utsagn og heller undersøke situasjonen med nysgjerrighet.

Da jeg fikk en akutt forverring i min helsetilstand fortalte mine velmenende og kunnskapsrike legekollegaer meg at jeg var så syk og hadde vært så syk over lang tid, at det neppe var noen sjanse for at jeg skulle bli i stand til å jobbe noe særlig. Det fantes ikke kur for min sykdom, det var ikke mye som kunne gjøres.

Dette må ha vært folk som ikke kjenner meg. Ingen sier sånn til meg! I mitt vokabular finnes ikke «går ikke».
Så hva gjør jeg når Orakelet i Delphi har lagt ned, gikk konkurs, eller hva det nå var som skjedde med den som har svar på alt? Jo – jeg oppsøker dagens store Orakel, stedet der man finner svar på alt: Internettet.

For et og et halvår siden startet jeg bloggen Marias Metode. Per i dag har den hatt 290 000 besøk, 6500 lange, kloke kommentarer og bloggen har omtrent 2400 følgere i sosiale medier. MariasMetode skulle være som en slags dagbok der jeg skulle systematisere min egen tilfriskning. Etter kort tid begynte jeg å skrive om lege/pasientforholdet, legerollen, empati, arroganse, å ta feil og å beherske opplevelsen av å stå i situasjoner der man ikke vet eller har fasitsvar. Det så ut som om mange var opptatt av disse temaene og bloggen gikk raskt fra å være «min» til å bli en møteplass og et debattsted. Jeg oppdaget dette merkelige, at mange langtidssyke ble ytterligere traumatisert gjennom sin ferd i velferdsystemet. Og sånn skal det vel ikke være? For meg, som lege, og menneske, stritter det i alle fall i mot i hele meg.

Det er fint å ha realkompetanse, altså det at jeg er utdannet lege. Det åpner noen dører. Jeg blir bedt om å snakke på konferanser for helsepersonell, jeg har vært på Stortinget og snakket for Helse- og omsorgskomiteen og jeg er intervjuet flere ganger om temaene rundt langtidssyke.

Det i seg selv gjør meg likevel ikke i stand til å endre systemer, for det er systemendring som skal til. Systemendring krever egenskaper og verdier utover en utdannelse. Det er noe som kommer fra en overbevisning. Jeg hverken kan eller vil endre en bitteliten del i ett tannhjul. Jeg har for mye oversikt over situasjonen til at det vil være tilfredstillende for meg, rett og slett.

Dyp endring må være forankret i verdier vi er bevisste. Mine verdier og engasjement er farget av min tidlige ungdomstid i Røde Pionerer. Vi pleide gå med røde silkeskjerf rundt halsen. Jeg mente mye da – og selvsagt enda mer enn jeg mener nå! Det kan være at jeg ikke helt trodde på væpna revvolusjon, som vi ble fristet med i AKP (m-l), men samfunnsengasjementet var det ingen ting å si på!

Jeg lærte at verden var mer enn min egen navle. Å tenke kollektivt og helhetlig er bra. Jeg lærte at vi, jeg, kan endre verden. Jeg lærte også noe veldig viktig – ikke la noe stoppe meg og det jeg tror på. Våg å tenke annerledes og nytt.

Inne i meg har jeg et hemmelig bilde. Det er bildet av en krokete dvergbjørk. Dvergbjørka står opp mot høyfjellet, er liten, fordi den krøker seg sammen mot vinden, den klorer seg fast og er sikker på at når bare røttene blir dype og sterke nok, kan det flytte fjellet! Yes, I can! Tenker den. Med røde pionerskjerf rundt på grenene – gir den meg alt jeg trenger:

En sterk tro på at jeg og du kan endre verden, med de mulighetene vi har, på det nivået vi kan akkurat nå. Ikke bare kan vi, vi har ansvar for, hver eneste en av oss, til å gjøre verden bedre.

Hva så med veien videre for Marias Metode og meg?
Jeg har vært frustrert den siste tiden fordi jeg ikke får handlet, ikke får se direkte resultater av hva jeg gjør. Noen ganger tenker jeg at hva i alle dager er vitsen ved å adressere disse sakene, bruke mine krefter på å debattere og å løfte fram disse temaene rundt langtidssyke i ett sett? Er det ikke bare ord? Skal det ikke snart bli handling ut av dette? Er det noen vits, i det hele tatt? Gjør det noen forskjell, egentlig? ( I dag kom jeg over en post fra Pål Hivand om blogging og ordets makt, som gjorde meg glad – kanskje det likevel har verdi å snakke? )

Å forberede dette foredraget har bevisstgjort meg ytterligere om at den veien jeg går på ikke er strak og har aldri vært strak. Det er helt greit at den preges av kruseduller, som går litt tilbake, litt til siden, noen ganger står stille – for krusedullene fører meg likevel i en retning, som er klar for meg, og har vært klar hele veien, når jeg bare får fuglebrillene mine på meg.

Det er flere måter for meg å ta hva jeg har lært fra Marias Metode videre på. En av dem er gjennom en sosial entreprenørskapsbedrift.

1. Jeg kan rette meg både mot de ansatte i velferdsystemet OG mot brukerne og erfarerne, med visjonene jeg startet å snakke om. Antagelig skal jeg gjøre begge deler på en gang – og antagelig snakker vi om at jeg på sikt bygger opp et senter og ha flere samarbeidpartnere på ulike området. Mot aktører i velferdsystemet, både erfarere, saksbehandlere og helsepersonell, vil jeg formidle kunnskap og innsikt i uvitenhet. På den måten blir mestring, kunnskap og holdninger integrert i grunnfundamentet av systemet – og bare slik kan varig endring skje. Tenker jeg.

2. I tillegg kan jeg jobbe i rommet mellom den langtidssyke, arbeidsgiver og velferdsystemet. Der er store, udekkede behov og mangel på forståelse for hvordan man kan inngå partnerskap.

En sosialt entreprenørskapsbedrift må være bærekraftig, slik at visjonen virkeliggjøres. For å undersøke om den er det på forhånd, kan det være lurt å bruke tid på en forretningsplan, vel så mye for meg selv som for andre, eventuelle investorer.

Nettverk, slik som dere lager nå, er nyttig. Ikke fordi en skal utnytte andre, men fordi det alltid skapes synergieffekter når flere snakker sammen og hjelper hverandre. Hold hånden åpen, hjelp andre uten å vente umiddelbar gjentjeneste, og du vil få mange gode mennesker rundt deg hvor det skjer spennende saker.

Mulighetene for skalering er noe en må ha in mente. Om du skal gjøre ideen bærekraftig, må du sørge for at kostnadene ikke øker like mye som inntjeningen. Det betyr at dere bør lage et opplegg som er slik at dess flere kunder eller oppdragsgivere dere får, dess mindre blir utgiftene per oppdrag. Kan den ideen du har videreutvikles eller vokse?

Når jeg ser utover alle dere som sitter her – ser jeg mange imaginære pionerer. Om det er røde, blå, grønne, lilla eller gule -er ett fett; men mange av dere tenker både nytt og helhetlig og har tett kontakt med dvergbjørka i dere.

Så -ut å gjør verden til et bedre sted – fordi dere, sammen med andre, skaper muligheten!

Advertisements
5 kommentarer leave one →
  1. Solveig I.N.K permalink
    mai 27, 2011 18:15

    Bravo Maria, stående applaus herfra!

    Du skal bare vite at den innsatsen du har lagt ned, den åpenheten du har vist ved å invitere oss andre inn på din arena, for så å gi oss en stemme inn mot forskjellige fora, også de som ellers ville være lukket for de fleste, er veldig verdifull, kanskje endog unik.

    Jeg skjønner veldig godt at du -som sikkert er en ganske utålmodig type- kanskje føler du blir sittende fast i gjørma på vegne av oss,- en ganske diffus gruppe. Mens du kjenner på lysten til å lette på vingene videre opp mot neste utfordring lenger oppe i solhellinga. Det synes jeg egentlig er helt naturlig, i så fall.

    Men det, hærfører, det håper jeg inderlig ikke du gjør før din herlige visjon blir realisert. Det du skisserer her er så viktige og nødvendige endringer for å sette en bølge av gode ringvirkninger i sving, at jeg føler at vi allerede nå er forbi punktet av «no return». Nettopp fordi det er vanskelig å oppleve stor urett mot så mange mennesker, for så å bare gå videre som om ingenting er hendt. Særlig når en innerst inne vet at det mest sannsynlig hadde blitt en vin-vinn situasjon hele veien. Jeg tror vi er svært mange inne i den trykk-kokeren som leter etter en farbar vei ut derfra og tilbake til det herlige, krevende og givende arbeidslivet.

    Derfor ble jeg veldig glad når jeg så at du har «fuglebrillene» innen rekkevidde, og pionerskjerfet på snei. Og når jeg stikker hodet ut av vinduet synes jeg skimter en plystrende, liten armè av alle oss med hakke over skuldra på vei ut i felten.

  2. juni 9, 2011 18:46

    Tusen takk for en fin kommentar, Solveig – og at du leste deg igjennom hele posten!

    Jeg har jo stor tro på sosial entreprenører som muliggjørere i mange rom. Mange av dem har hatt skoen på selv – og nettopp det tror jeg er viktig for at man skal holde hele veien fram til man ser endringen man er overbevist om er nødvendig, faktisk settes ut i livet.

    Jeg har skrevet om sosialt entreprenørskap i andre poster tidligere – som du kan finne her: http://bit.ly/k3RAdi

    Hvor jeg ender, er jeg ikke sikker på, det plager meg heller ikke, denne usikkerheten, men at jeg går de veiene som er rette for meg, slik jeg alltid har gått dem, det er jeg sikker på!

  3. juni 10, 2011 10:40

    Gleder oss til du er i gang og håper at vi kan få til samarbeid, Maria 🙂 Heier på deg!!

    • juni 10, 2011 12:57

      Tusen takk for hei-ing, Merete!
      En liten pause her akkurat nå – men plutselig fyker det avgårde igjen 😉

Trackbacks

  1. Når Rosene snakker « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: