Skip to content

Sykehus i endring – trenger vi generalistspesialister?

mai 10, 2011

Det foregår en debatt om hvordan helsetjenestene skal bygges opp i fremtiden. Debatten er ikke unnagjort i en fei; den vil pågå som en kontinuerlig prosess. Det er bra, og det er naturlig. Jeg har skrevet et innlegg om lokalsykehusene tidligere, noe som dette innlegget bygger på. De langtidssyke nevnes sjelden i debatten om sykehusstrukturer. Det bekymrer meg. Hvordan skal denne store brukergruppen ivaretas dersom strukturene endres?

Sentralisering
Hva hvis vi snur lokalsykehusdebatten på hodet? Det som haster mest, skal prioriteres til å ligge i nærmiljøet, og det som kan planlegges, sentraliseres? Om man sentraliserer de planlagte innleggelsene og undersøkelsene, hva skjer så med helsetilbudet til de langtidssyke? Få snakker om denne pasientgruppen i sentraliseringsdebatten. Denne pasientgruppen trenger et helhetlig helsetilbud og leger som er spesialister på å være generalister.

Å hviske i øret - Maria Gjerpe, mixed media

Å hviske i øret - Maria Gjerpe, mixed media

Tilfriskningens ABC
De innleggelsene som man kan planlegge, er ofte innleggelsene av de langtidssyke pasientene. Situasjonen for de langtidssyke er den største utfordringen for fremtidens helsevesen. Pasienter er mennesker. Syke mennesker er sårbare. Når vi er sårbare, trenger vi noen ekstra munnfuller med trygghet, nærhet og forutsigbarhet. Opprettholdelse av identitet og verdighet blir livsviktig. All verdens ekspertise kan ikke erstatte disse basale behovene. For å oppnå en vellykket tilfriskningsprosess må man optimalisere disse komponentene. For å hjelpe folk opp på beina igjen, så raskt som det er mulig og formålstjenlig, kan det være lurt å tenke langsiktig og investere litt ekstra tid og litt ekstra nærvær. Jeg har ikke tall, men jeg gjetter på at når pasienten blir sett, hørt, møtt med verdighet og alvor, er det større sjanse for raskere å øke den iboende tilfriskningskompetansen. Sammen med faktisk og medisinsk behandling fra legen vil dette føre til mindre belastning på helsebudsjettet. Min hypotese er altså at det lønner seg, både menneskelig og økonomisk, å sette av tid og sted til pasientene og dyrke pasientens egen styrke.

Mangler helhetstenkning
Dersom de planlagte store sykehusene blir en realitet, er jeg bekymret for de langtidssyke. Etter å ha fulgt en gruppe langtidssyke tett over tid, hører jeg mange fortelle at de blir ytterligere traumatisert gjennom sin lange ferd mot diagnose og rett behandling. Kronikerne og pasientgruppen med såkalte «diffuse plager» har størst sjanse for å havne i limbo der tiden går, ingenting skjer, og ingen vil påta seg ansvar. Pasienter med langvarige plager blir ofte kasteballer mellom legene. I mellomtiden blir pasienten sykere, taper tilfriskningskompetanse og er på god vei inn i et hjørne – et hjørne der det er vanskelig å komme tilbake til arbeidet igjen. Tiden går, og ingen har nytte av den. Pasienter møter en ulidelig stor gruppe behandlere i helsevesenet. Dette kan være belastende og sykdomsfremkallende i seg selv. Disse pasientene trenger tid og at noen tar et helhetlig ansvar for behandling og hjelp. Jo større og mer uoversiktlig et system er, desto større er potensialet for ansvarsfraskrivelse.

Vi trenger en helhetstenkning der pasienten er i sentrum. Det er pasientene som er våre kunder, og de velger også politikerne.

Pasientansvarlig lege – et skuebrød?
Ordningen med pasientansvarlig lege på sykehus ble innført for mange år siden. Den gode tanken er at én lege skal ha oversikt over sin pasient gjennom sykehusets utrednings- og behandlingsløp. For mange blir ordningen kun et skuebrød. Ofte er det en overlege og en assistentlege som har ansvaret for en gitt pasient. Ofte er det turnuslegen som skriver pasienten ut når pasienten er ferdigbehandlet.  Om fastlegen ønsker å få tak i pasientansvarlig lege for å kunne diskutere sykehistorie og oppfølging, slik at pasienten skal få en helhetlig behandling, er det ofte vanskelig å komme i kontakt med vedkommende lege. Sykehuslegen kjenner vanligvis ikke til pasienten annet enn ved navn. Uten forkleinelse for sykehuslegen – hun har mer enn nok. Systemet er ikke lagt opp til langvarig nærkontakt med «egen» pasient.

Generalistspesialister
Sykehus er ikke industribedrifter, men problemløsende foretak, og de må organiseres deretter. Det viktigste enkeltelementet her blir å etablere faglig motvekt til spesialistene. Man kan tenke seg en samling av erfarne leger og sykepleiere med breddeperspektiv og kompetanse, eller hva med å opprette en egen generalistspesialisering? Generalistene skal ta et helhetlig ansvar for pasienten; et ansvar som strekker seg fra inntak til utskriving. Andre spesialister bør benyttes etter behov og uten at man slipper taket i den helhetlige og overordnede prosessen. Generalisten må få makt, ansvar og prestisje. Det må investeres i koordinering, slik at man kan gjøre to ting på en gang. Kunnskap må spres til hele sykehuspersonalet, slik at alle ikke bare vet hva de skal gjøre, men også hvorfor. Generalistspesialisten skal ha breddekunnskap og vite noe om både kirurgi og akuttmedisin.

Langtidssyke er taperne
Velferdssystemet er ikke tilrettelagt for den pasientgruppen som antakelig kommer til å øke mest i fremtiden; de langtidssyke. Det ligger en større helsegevinst i å få delene av et sykehus til å spille sammen, enn i å forbedre hver enkelt del. Slik det er i dag, bør man som pasient sikre seg at man har oppegående og ressurssterke slektninger som kan påta seg koordineringen av omsorgen.

For sykehuset er per i dag ikke i stand til å gjøre det.

Har dere innspill, pasienter og helsepersonell?
Hvilken motstand må en slik tankegang jeg skisserer over møte?
Ser dere fordeler og muligheter i en slik organisering?

Dette er en dobbeltpublisering. Posten ligger også inne på Tidsskriftet  Der ønsker man at du bruker fullt navn. Du kan komme med anonyme kommentarer, på Marias Metode, om du ønsker det. Jeg håper dere benytter anledningen til å diskutere med hverandre!

Advertisements
10 kommentarer leave one →
  1. mai 10, 2011 16:25

    Jeg hadde den store glede å jobbe under en generalist av den gamle sorten da jeg startet som sykepleier. En kar som har lang fartstid som distriktslege og sykehuslege, en kar som fant omstillinger og samfunnsendringer som muligheter til personlig utvikling – i alle fall slik jeg tolket ham som person.
    Da jeg møtte ham, så var han rundet 60 år, men full av vigør og med en glødende interesse for jobben sin, og en breddekunnskap jeg ikke har sett hos noen andre. Var det noe han ikke visste nok om, så sjekket han det opp, både for pasienter og sine kolleger.
    Det er disse legene, og sykepleierne, som kronikerne trenger, de pasientene med et mangefasert sykdomsbilde, som ofte faller mellom flere stoler; et tilbud som er nært, tett og bredt, med personell som har inngående kunnskaper om brukerne og generelle kunnskaper i sine fag.

    Men Norge AS, er ikke kjent for sin investeringsvilje. Som med infrastruktur, så er det også innen helsefag visstnok mer interessant å behandle og lappe sammen, enn å forebygge.

    • mai 10, 2011 17:53

      Takk for god kommentar, Even – og velkommen til kommentarfeltet 🙂

      Jeg kan si meg 100% enig i ditt utsagn:

      «Det er disse legene, og sykepleierne, som kronikerne trenger, de pasientene med et mangefasert sykdomsbilde, som ofte faller mellom flere stoler; et tilbud som er nært, tett og bredt, med personell som har inngående kunnskaper om brukerne og generelle kunnskaper i sine fag.»

      Jeg undrer hvorfor dette (tilsynelatende?) har endret seg?
      Vi subspesialiserer oss, altså en underspesialitet som kommer innefor hovedspesialiteten. Blir vi så detaljerte at vi mister oversikten over det generelle? Gjør det at vi til slutt ser på menneskekroppen som en maskin vi skal fikse på et samlebånd?
      Har det noe med samfunnsendringene generelt å gjøre, mon tro, denne eventuelle endringen?

      • mai 11, 2011 14:01

        Hei.
        Jeg leser med stor interesse din blogg og ser også de store utfordringene. Jeg har alikevel lyst til å komme med en oppløftende kommentar. Oppløftende kan den være dersom vi ser det hele i et metaperspektiv. Vi er inne i et paradigmeskifte der øst møter vest, der helhetstenkningen begynner å få rotfeste hos oss i vesten. Det er bra! Mange subspesialiserer seg, men også mange tenker og arbeider mer holistisk. Jeg er fysioterapeut/manuell terapeut, har jobbet i 25 år, men har utdannet meg videre til Kommunikolog og arbeider nå både med kropp og topp. Det finnes utdanning nå som skolerer folk til metakompetanse i Kommunikasjon og Forandring (Scandinavisk Institutt for Kommunikasjon og Forandring). Eksempelvis blir alle ledere i svensk Union (samme som norsk LO) utdannet i denne metadisiplinen Kommunikologi, og en skole i Norge (Grytemark Skole) har Kommunikologi som plattform for hele skolen. Denne metadisiplinen gir tverrfaglig kompetanse som kan brukes på individ-, gruppe- og organisasjonsnivå. Jeg tror at når politikere eller ledere i større virksomheter får denne kompetansen så vil vi se større endringer i retning av helhetstenkning. Hvis du er nysgjerrig, så les mer på http://www.inspiratus.no og http://www.kommunikologiportalen.com.
        Jeg skjønner at pasienter (og helsepersonell) kan miste motet, men jeg synes jeg ser at de lange linjene går i riktig retning.

        • mai 11, 2011 18:33

          Hei Kirsten og velkommen i kommentarfeltet!

          Takk for lenker – jeg skal sjekke ut.
          Jeg tror også at linjene går rette veien. Faktisk. Slik må det være når det over tid er mennesker som opplever at ting kommer skjevt ut.

          Når et ønske om å se helheter og samhandle i større grad melder seg, er det nettopp denne «tingliggjøringen» som mange rapporterer opplevelse av som ligger til grunn. I tillegg tror jo jeg at det er samfunnsøknomisk smart å vurdere å samarbeide tettere med de ulike aktørene for raskt å avklare behov, hvilke som kan møtes og hvem som skal ha hvilket ansvar, hvor pasienten er en av de likeverdige aktørene.

    • mai 16, 2011 13:38

      Hvordan tror du man utdanner slike generalister?

      • mai 16, 2011 16:14

        Jeg ser først og fremst et behov for samkjøring og kommunikasjon, forutsigbarhet for lege og pasient, der disse er likeverdige partnere til å bidra til i å øke pasientens tilfriskningskompetanse på alle nivåer.

        Jeg tenker meg at generalistene må utdannes på samme måte som vi utdanner andre spesialister, men der fagene må være annerledes enn de vi ser for den enkelte spesialist. Å se mennesket i systemet, samtidig som en ser sykdommen mennesket har, men ikke er, blir essensielt. Å «kunne» systemet, ha kunnskap nok fra ulike områder innen kirurgi, indremedisin og psykiatri til å kunne ha en oversikt og trygghet er jo også nødvendig.

        Likevel – ingen ferdigtenkte tanker fra meg ennå 😉

        Hva tenker du?

        • mai 18, 2011 21:06

          Så interessant! Vi er på vei! Dersom det er breddekunnskap, breddeperspektiv, kompetanse i kompetanse, kommunikasjon og samhandling vi ønsker så er utdanningen i Kommunikologi glimrende. Det er akkurat dette (og mer) man trener på. Man får en bærbar og brukbar kompetanse, den er tverrfaglig og passer til såvel leger, som sykepleiere og fysioterapeuter (samt kunstnere og regnskapsførere for den sakens skyld), dvs alle! Helt unik utdannelse, modulbasert, fleksibel og utrolig interessant. Kan sammenlignes med en serie profesjonelle kurs i ledelse, med kommunikasjon, endring og helhetlig tenkning som hovedingredienser. Vi trenger profilerte folk til å ta en eller flere moduler og så si noe om dette. Meld dere på en modul og sjekk om ikke dere får noen ekstra gode briller (så får det ikke hjelpe om dere i tillegg får helpensjon, enerom og utsikt over havet..)

  2. mai 10, 2011 18:26

    Jeg gruer meg hver gang jeg blir henvist til en ny spesialist eller en undersøkelse på sykehuset. Gruer meg, fordi jeg vet at henvisningene fra leger ofte er så knappe og lite innholdsrike at det mennesket jeg møter umulig kan ha noe godt bilde av min sykehistorie eller nåværende problematikk. Gruer meg, fordi stress, dårlig form og tidspress i praksis gjør det umulig å formidle til dette nye mennesket jeg møter det som er vesentlig å få formidlet. Gruer meg for å blottlegge meg for nok et menneske jeg ikke har møtt før og ikke vet noe om, ikke har fått noe tillitsforhold til.

    Og ikke snakker de sammen heller. Det har hendt jeg har bedt spesialister om å ringe fastlegen min for å få svar på spørsmål om behandling, medisinering etc. Men det skjer jo nesten aldri. Ett unntak har jeg opplevd – da jeg var akutt livstruende syk. Da ringte de fra sykehuset til behandlende lege.

    Jeg skjønner at det er vanskelig for helsepersonell, men mange ganger føler jeg meg bare som en kasteball eller «ett stykk pasient» som skal gjennomgå en standardisert prosedyre uten rom for tilleggsinfo, tilpasning etc.

    Og NEI, det er IKKE alle leger som er «sånn». Jeg har også møtt fantastiske leger, fått glimrende oppfølging og følt meg virkelig ivaretatt. Men det er dessverre – i min erfaring – heller unntaket enn regelen.

    Det er sant som du sier – «Slik det er i dag, bør man som pasient sikre seg at man har oppegående og ressurssterke slektninger som kan påta seg koordineringen av omsorgen.» Og har man ikke det, enten man er alene eller partneren må jobbe seg halvt ihjel for å holde skuta flytende og ikke har mulighet til å være både forsørger, sykepleier, sosionom, advokat og psykolog i tillegg – ja, da sliter man.

    Jeg synes ikke det er _noe_ rart at folk snakker om å «bli sykere av kampen mot systemet» – selv om jeg også hadde en del fordommer mot slike utsagn før jeg selv ble langtidssyk. Jeg tror ikke man helt klarer å fatte hvordan det er før man står med begge beina godt planta i det selv.

    Dette ble jo ikke en veldig positiv og oppløftende kommentar til ditt kloke innlegg da, Maria. 🙂 Beklager det! Jeg skulle gjerne klart å være konstruktiv og kanskje komme med noen innspill til løsninger, men har det ikke i meg akkurat nå. Jeg er bare sliten av «hele greia».

    • mai 10, 2011 18:53

      Jeg har ikke så mye å tilføye, Cathrine, annet at jeg blir berørt av det du skriver.
      Takk for at du ærlig deler det du tenker og erfarer.

      Det ER umulig å forstå før en har erfart på egen kropp, men det ER mulig å akseptere andres erfaring. Noe av det du tar opp her, skal jeg også snakke om på årskonferansen i Nord-Norge til høsten. Vi får se hvordan det faller ut. Jeg håper det kommer ut på en måte som kan skape ønske om å lytte og å samhandle i større grad rundt mange av de langtidssyke.

  3. mai 11, 2011 19:16

    Twitter og sosiale medier er bra!
    Denne interessante artikkelen om “hospitalister” fikk jeg tilsendt fra Ottar Grimstad og deler videre med dere:

    http://www.medicinenet.com/script/main/art.asp?articlekey=93946

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: