Skip to content

Tenk om det du gjør utgjør en forskjell?

april 2, 2011

Det er ulike årsaker til at vi ønsker å gjøre noe for andre og dermed verden rundt seg. For mange er det følelsen av å realisere seg selv, føle at en har en plass, noen vil kjenne at det gjør verden tryggere for seg og sine barn, for andre blir det uutholdelig å leve med å se på et samfunnssystem en selv har personlig erfaring med ikke fungerer slik det skal, spille fallitt. Alle disse er stemmer som hører til en kropp som ønsker gjøre noe. Til det bedre.

For dere som ikke har lest Marias Metode tidligere, kikk på denne posten, der jeg har definert «Sosialt entreprenørskap – den nye vinden»

Hvilken verdi har en stemme?
Den ene stemmen er ikke noe mer verdt enn den andre. For meg blir det problematisk om en begynner å verdivekte stemmene, som jeg ser noen gjør. Vi har ulike egenskaper, erfaringer og måter å bidra på. Om man skal skue hunden på hårene, holde utenfor menn i dress, fordi de har dress, blir det problematisk. Jeg er selv inderlig lei av å bli definert, som jeg har skrevet klart og konsist om i «Show on, show off». Når folk vet at jeg er utdannet lege, for det er jeg jo, kommer fordommer frem i skeptiske blikk, små bisetninger, som at «du har jo så behov for kontroll» eller «du tenker jo så stringent».  Jeg har ikke kommentert det. Hittil. Men jeg kjenner på irritasjonen, det innrømmer jeg. Hva vet du om meg, egentlig? Om mine erfaringer og hvordan jeg tenker, når du ikke spør? Blir jeg en annen om jeg tar på meg andre klær eller en annen tittel?

Samfunnsansvar som sminke
Jeg kan likevel godt forstå at noen steiler når Telenor hevder å være sosiale entreprenører fordi de jobber for at alle i et grisgrend strøk på landsbygda i Afrika skal ha mobiltelefoner slik at de kan bruke kortere tid på banktransaksjoner. Jeg er enig i at man skal passe litt på at begrepet ikke blir utvannet og et «moteord» som bedrifter skal smykke seg med, uten at samfunnsansvaret er reelt. Vi skal likevel være forsiktige med å kaste ungen ut med vaskevannet. Er det noen som skal ha monopol på å være samfunnsansvarlig? Jeg mener nei. Skal vi heller sørge for at «samfunnsansvar» blir noe alle bedrifter ønsker å vise? Ja, jeg tror det. I hvilken grad bedriften viser samfunnsansvar må bli et gode som de ansatte setter pris på at bedriften er opptatt av og som de spør etter på intervju og dermed vektlegger. Betyr det at bedriften som helhet er plettfri? Nei, det gjør det ikke. Det betyr heller ikke at samfunnsansvar skal være bedriftens sminke. En kan ikke samle opp søppel på den ene siden av veien og slenge den ut på den andre siden. Slikt blir avslørt over tid.

Jeg er ikke en sosial entreprenør. Ennå
Jeg bedriver mikropolitikk, som er et begrep jeg har brukt flere ganger siste året og skrevet om i posten «Mikropolitikk for the win» og jammen skrev jeg en sinnapost jeg kalte «En sterk kvinnestemme» også. For meg handler det om å erkjenne at vi alle kan og må gjøre en forskjell, ut fra de ressursene vi til enhver tid har. Jeg ble hoppende glad da jeg oppdaget sosiale entreprenører og kjente at jeg endelig hadde funnet «flokken min». Etter å ha deltatt på Partnership for change-konferansen er jeg mer sikker på at prosjektet jeg tenker på, som vil foregå i rommet mellom langtidssyke, arbeidsgivere og samfunn, er viktig og riktig. Det er saker som må på plass, stier som skal gåes, jeg trenger kunnskap om hvordan en bedriftsleder tenker og jeg vet at jeg ikke skal gjøre noe av dette alene. Det fantastiske morsomme er at når jeg snakker med andre om dette jeg tenker, er det interesse å spore alle veier; både fra folk som jobber i det offentlige og private og fra folk som ikke jobber i det hele tatt. Kanskje er det noe her, om brikkene faller slik de skal? Vi får se.

Hva som driver meg?
Jeg vet hva dette dreier seg om. Jeg har vært veldig syk over lengre tid, kjent på stigma, erfart en del av velferdssystemet, både som lege og pasient. Jeg har sett at langtidsssyke ofte blir ytterligere traumatisert og sykere av hvordan de blir møtt og forklart. Jeg har sett store ressurser og mye kunnskap blandt de syke, jeg har sett at mange av dem ønsker å bidra i arbeidslivet, men at de møter hindringer fordi de ikke passer inn i en mal. Dette er økonomisk en fullstendig uholdbar situasjon, i tillegg til at det underminerer menneskets verdighet.Verdighet må en ha for å drive verden framover.

Å inneha en funksjon er viktig og riktig. Også for meg. Jeg er sulten på å jobbe sammen med andre, det jeg kan, der vi for hvert mål vi når kan slenge ut en «high five» og rope «Yess!» Jeg ser at samfunnet beveger seg i en retning jeg ikke vil være med på. Det må skje en grunnleggende, dyptgående endring på mange nivåer. Det er snicker og twist!

På Partnership for change-konferansen møtte jeg jentene på Sweet Chili Stories. Sweet Chili Stories bruker filmmediet både til å hente fram stemmer, men også til å hjelpe folk inn i arbeidslivet ved å lage en video-CV etter en workshop , slik du ser beskrevet her. Sweet Chili Stories hadde et hjørne, en stol et kamera og en intervjuer. De lurte på hva sosialt entreprenørska var for meg. Det ble det filmsnutt av, gitt:

Samlet liste over relaterte poster på Marias Metode:

«Sosialt entreprenørskap – den nye vinden»
«Show on, show off».
«Mikropolitikk for the win»
«En sterk kvinnestemme»
«Klanmedlem og dugnadsarbeid»

Advertisements
28 kommentarer leave one →
  1. Bambi permalink
    april 2, 2011 11:04

    Tomlene opp, Maria! Artig forresten, å se ansiktet og høre stemmen til skriveren bak bloggen!
    Interessant og inspirerende å følge deg fra
    sidelinjen. Din kritiske stemme er viktig og ditt engasjement representerer svært mange av oss – både ME-syke og andre rammet av multifaktorielle «ullne» sykdommer.
    Keep up the good work!

    • april 2, 2011 17:20

      Lenge siden, Bambi 🙂

      Vi får breke med den stemmen vi har, vet du – atle i hop, og forsøke å finne løsninger, sammen.

  2. hasla permalink
    april 2, 2011 14:58

    Hei Maria.
    Flott!

    og hei Bambi, blir så glad hver gang jeg ser at du fortsatt er her i maskina mi-he he he 🙂 🙂

    klem klem

    Maria må skrive litt mer utfyllende seinere. Får middagsgjester til grøt av alle ting her på jorda…
    Innlegget startet med en veldig god setning;

    «Det er ulike årsaker til at vi ønsker å gjøre noe for andre og dermed verden rundt seg. For mange er det følelsen av å realisere seg selv, føle at en har en plass, noen vil kjenne at det gjør verden tryggere for seg og sine barn, for andre blir det uutholdelig å leve med å se på et samfunnssystem en selv har personlig erfaring med ikke fungerer slik det skal, spille fallitt. »

    Ja, et engasjement i en sak kan ha mange forskjellige årsaker.
    For meg er et engasjemenet i ME-saken f.eks sortert under den siste delen;-altså at det er uutholdelig å leve med å se på et samfunnssystem, holdninger i byråkratiet, som en selv har erfaring med ikke fungerer slik det skal. Jeg håper inderlig at de som kommer etter oss med denne sykdommen skal bli behandlet mer respektfullt enn hva man opplever i dag.

    Så har jeg et engasjement i forhold til yrkesfaget mitt, som selvfølgelig passer bedre i den første delen av setningen
    – følelsen av å realisere seg selv…

    Så JA, mange forskjellige årsaker…

    Grøten kaller, selv om jeg syntes dette innlegget er veldig spennende. Kommer tilbake til natten…

    hehehe

    • april 2, 2011 17:26

      Engasjement er bra – nesten uansett!

      Jeg sier på filmen at sosiale entreprenører oftest er den som har erfart systemer som ikke fungerer slik de skal fungere, eller ser saker som ikke henger helt sammen. Det betyr ikke at man MÅ ha vært midt oppe i suppa selv, kjent på kroppen – man kan godt ha sett sakene fra sidelinjen også.

      Denne posten er vel en liten syntese av hva jeg har tenkt rundt hvem den sosiale entreprenøren er og hva han eller hun gjør, etter som jeg har møtt noen av dem. Her, som i mange andre områder, gjelder definisjoner og hvem som skal «eie» begreper og hva de skal inneholde.

      Dette er et spennende felt som vil utvide seg med ulike aktører og konstellasjoner i årene som kommer og nok derfor også vil bli gjenstand for forhandling om «posisjoner» og hvem som er meningsberettiget. Det er i alle fall hva jeg tipper.

      God grøt!

    • Bambi permalink
      april 2, 2011 19:52

      Heia Hasla 🙂 og Maria!

      Jo, jeg tror absolutt man må sette menneskeverdet i høysetet. Leste forøvrig en fint innlegg i den siste utgaven av journalisten der skribenten formidler at han (sitat) «vil ha hele spekteret, ikke bare de sterkeste, de best fungerende». Samfunnet må ha plass til alle i debatten! Men det er ikke alle som har kapasitet til å ytre seg – da er det godt med mennesker som påtar seg å være talerør. Ære være Maria 🙂 og alle de som står på!

      Selv er jeg for kraftløs til å gå inn i debatten pr dags dato. Men jeg følger med! Og prøver å fylle livet ved å gi næring til de søte små nære ting… som gir meneing og glede.

      Så dere filmen «helsefabrikken» på NRK her om dagen? Hvis ikke – så ligger den kanskje på NRK nett – TV.
      Skremmende og nærmest komisk at man rangerer pasienter etter om de gir sykehuset penger eller ei.
      For ikke å snakke om tidligere helseminister Bjarne Håkon Hanssens prosjekt der han lanserte Toyota modellen inn i norske sykehus…

      Men vi er jo ikke maskiner. Verken helsepersonell eller pasienter. Hva som var tankevekkende og gledelig var at helsepersonell overhodet ikke er happy med åjobbe under slike arbeidskår og med et sånt rangeringssytem… Mer administrasjon, og de formidlet i filmen at de
      ønsker jo bare en ting: å gjøre en god jobb!
      Det handler ikke om kroner og ører – men om mennesker.

      Jeg er hellig overbevist om at «det du gjør – gjør en forskjell» Maria! Og så handler det om å finne gode allianser og gode arenaer… Stå på, med den stemmen du har: vrinsk, brek, mjau…!

  3. Pinup permalink
    april 2, 2011 16:35

    Hei Maria!
    Jeg orket ikke lese igjennom hele artikkelen, men jeg vil bare si at jeg syns det er veldig bra at du er lege! Det gir «oss» et perspektiv innenfra sykdommen med et utdannet medisinsk øye 🙂 Jeg er kontrollerende jeg også, og er ikke lege, men det er veldig mange mennesker uten ME som er også, og det kan faktisk være en positiv egenskap 🙂 Kunne ønske alle folk utenfra så alle disse karaktertrekkene som menneskelige, og ikke at det er grunnen til sykdom! Tusen takk for jobben du gjør!

    • april 2, 2011 17:29

      Hehe…jeg tok eksempelet med at noen som ikke kjenner meg i det hele tatt i forbifarten sa at «du som er lege og så kontrollerende» for å vise at jeg, og alle andre, blir definert i hytt og pine fra alle mulige kanter, ofte uten at den andre vet noe om oss.

      Det er ikke så mye vi kan gjøre med andres oppfattelse av oss, men vi kan jo gjøre noe med oss selv og i hvilken grad vi definerer andre?

      • Pinup permalink
        april 2, 2011 20:22

        Vil bare gi en liten tilleggsopplysning, det var kun pga formen at jeg ikke orket å lese hele idag, bare så det ikke ble misforstått 🙂
        Definitivt kan vi gjøre noe med oss selv, det er noe veldig sant i det enkle ordtaket, «vær mot andre, som du vil andre skal være mot deg». God helg 🙂

  4. Bambi permalink
    april 2, 2011 20:13

    Her er link til filmen «helsefabrikken» som jeg nevnte. Den er på nett- TV. Vet ikke om bloggen din tar linken, Maria!

    http://www.nrk.no/nett-tv/klipp/725202/

    Anbefales på det sterkeste!

  5. Også kronisk syk permalink
    april 3, 2011 16:11

    Er det en pasientgruppe som faktisk blir hørt er det jo disse me-pasientene. Både i medier og i sosiale medier er disse særdeles sterkt representer. Så merker at jeg blir lettere provosert når Me-pasienter blir fremstilt som en marginalisert og stemmeløs gruppe.

    Nå får jeg sikkert beskjed om at det er jo faktisk valgfritt å klikke seg inn på denne bloggen. Men det er svært betenkelig hvordan mindre synlige og sterke pasientgrupper som har like store behov og problematikk kommer i skyggen av de som roper høyest. Og jeg skjønner at Me-pasientene benytter seg av den innflytelse og makt de innehar til å få et best mulig behandlingstilbud og lignende. Men da burde en ihvertfall slutte å fremstille seg selv som de er det motsatte.

    • april 3, 2011 22:22

      Hei og velkommen inn hit, «også kronisk syk»!

      Jeg er ikke helt sikker på om dette var en kommentar til posten eller ei, men posten handlet ikke om ME eller syke. Ikke denne gangen. Denne gangen ville jeg snakke om sosialt entreprenørskap og hvilke stemmer innenfor dette segmentet som skal ha stemmerett.

      Til det du sier noe om: Jeg sier ikke at ME-pasientene er en stemmeløs gruppe. Ikke nå lenger, og i alle fall ikke i sosiale medier. At noen, til og med kanskje mange, er lei av at vi ønsker reell utredning og behandling, får stå sin prøve. Jeg kan forstå at dersom du tilhører en gruppe pasienter som ikke blir sett eller hørt, at det kan være frustrerende nå som ME-pasientene ser ut til å bli hørt. Endelig.
      Det jeg har ment å si på videoen, er at de langtidssyke som gruppe, som du selv er en del av, er en stemmeløs gruppe. Hører vi mye fra denne gruppen, som en helhetlig gruppe? Nei, jeg synes ikke det. Jeg er veldig FOR at pasientorganisasjonene, for eksempel, skulle danne felles front for felles saker – for de er det mange av.

      Veldig mange av de tingene jeg skriver om på Marias Metode er temaer som strekker seg utover en enkeltdiagnose – ja faktisk utover det å være syk. Mange av tingene jeg snakker om kommer i kategorien «helsefilosofi». Allmennmenneskelige temaer som mange kjenner seg igjen i, men som man kanskje ikke snakker så høyt om. Veldig mange, som selv ikke er syke, bare helt vanlige, dødelige, menneskelige mennesker, leser denne bloggen.

      Du er selvsagt velkommen til å bla deg nedover i arkivet, dersom du ikke allerede har gjort det. Det er slett ikke bare pasienter med ME som skriver her inne og som jeg har lært mye av. Du må gjerne dele noen av de utfordringene du selv møter! Selv om jeg ikke har kapasitet til å svare alle, hele tiden, leser jeg alle kommentarene, og flere hundre andre leser dem også. På den måten deler vi erfaringer – og det er bra, synes jeg.

  6. systemkritiker permalink
    april 3, 2011 17:02

    Hei, jeg har ikke ME, men derimot sjokkartet erfaring med det å være avhengig av bl.a. nav i perioder. Og jeg synes ikke at ulike «diagnosegrupper» skal slåss om hvem som har det verst eller best. Bedre å forenes i arbeidet med å bli møtt med verdighet.
    For meg er det viktig å rette søkelys mot hvordan enkeltmennesker blir møtt av systemene våre. Mangler på tillit til de som søker hjelp, med tilhørende opplevelser av avmakt, er noen de største utfordringene jeg mener vi har. Her aner jeg underliggende «dogmer» som troen på arbeid som universalmedisin, og at syke mennesker må bli satt under administrasjon fordi de ikke vet sitt eget beste. Det er skremmende hvor uten forsvar et sykt menneske kan bli, til og med legen tillates ikke å være pasientens advokat, men blir forsøkt administrert inn i en helt annen rolle. Hvor ellers i samfunnet er enkeltmennesker uten forsvar?
    Dette er slett ikke helsefremmende. Og hvor blir det av real empowerment?

    Jeg tenker at dette handler om systemer, ikke om navansatte eller andre overskjematiserte fagfolk, som f.eks. leger, som gradvis har blitt fratatt mye av mulighetene til å vise faglig skjønn og vise respekt og anerkjennelse ovenfor de som av en eller annen grunn trenger hjelp.

    • april 3, 2011 22:26

      «Systemkritiker» – takk for en kommentar jeg er veldig enig i.
      Etter som jeg hadde blogget en stund, ble jeg mer og mer opptatt av langtidssyke som gruppe, verdighet, skam, funksjon, falle utenfor og at mange syke ble ytterligere traumatisert i sin vandring i velferdsystemet.

      Det kan kanskje være forvirrende for mange at jeg slett ikke skriver om ME i alle postene mine. Faktisk er de i mindretall. Langt i mindretall. Det er så mye mer, som jeg skrev i kommentaren over til «også kronisk syk».

  7. april 3, 2011 17:45

    Jeg tror at vi er mange som går og tenker mye om det her i det stille. I mange fortrolige samtaler gjennom mange år har jeg sett mange som tenker sitt, men det er ikke alltid de stemmerne som høres høyest. Når du sier at du har forstått at det er mange som ønsker å være med i slikt sosialt entreprenørskap, både friske og syke, så tror jeg på det. Det er andre stemmer som ofte høres mer, men det må ikke bety at de er i flertall.
    Det finns også en måte å arbeide med fordommer og det er å interessere seg for sine medmennesker, og hvordan de har det under maskerne. Det er også bra at fler og fler taler sin sannhet, fordi hvis man skal løse for eksempel et helseproblem da må vi vite hva vi har å handskes med.
    Dine blogginnlegg utstråler ansvar, samfunnsansvar, og at du virkelig bryr deg om dine medsøstrer og medbrødrer. Det å ta rom og å gjøre sin stemme hørt kan være en måte å blomstre på, en måte å gi slipp på kontrollen. det er nervøst å ta steget ut å bli en offentlig stemme blant de syke, og når vi møter vår redsel og gjør en ting ting likevel, da har vi gitt slipp på den kontrollen.
    I vår jantelovssamfunn er det så mange som prøver å ha kontroll over sine masker, der man skjuler det som man tror ikke er perfekt.
    I mitt jobb som psykolog har jeg møtt mange som er langtidssykemeldt, og skal man si noe generellt om de sykemeldte, så er det at det er vanskelig å generalisere. Alle har sin historie, og hver og en er unikk. Det finns mange forskjellige førhistorier, og veldig mange har stått i en belastende livssituasjon lenge før de kollapset. Jeg tenker at hvis man for eksempel generaliserer at de syke er kontrollerende og overpresterende, da går man miste om å lære seg av situasjonen. Vi kan alle bli syke, og hvis man interessere seg mer for hva som gjorde oss syke, da kunne man arbeide mer forebyggende.
    Det kan mange ganger se ut som om man offentlig prøver å koste problemene under teppet, og det er en bra måte å beholde dem på og å få dem å vokse.
    Det er så enkelt å skylde på individet, når mye i samfunnet er i ubalanse.
    Det er for meg mye mer interessant å fundere på hva det her kan være symptomer på.
    Det er tid for de som er modne for å stå frem, for å tale sin sannhet. Vi må opplyse hverandre om hvordan kartan ser ut, hvis vi skal styrke vårt samfunn.
    Hvis vi bare fokuserer på det friske og det positive, vokser problemene under overflaten tils maskerne sprekker.

    Når jeg leser dine blogginnlegg Maria, er kontroll ikke det første jeg tenker på.

    • april 3, 2011 22:41

      Pussig du sier det akkurat nå, Anna – Lena, om at «kontroll» ikke er det første du tenker på.

      Jeg kommer akkurat hjem fra besøk hos en venninne jeg har kjent i tykt og tynt og tett i 25 år (hjelp!). Hun sa til meg at jeg var veldig modig. At det krevde stor grad av evne til å ikke måtte ha kontroll å gjøre det jeg gjør; vise et ansikt, si upopulære saker i media, hevde en mening – uten å vite om eller når en mur kommer midt i ansiktet mitt.
      Hun sa at hun forsto at saken jeg er engasjert i oppleves mye større enn meg selv, ellers ville jeg ikke tatt disse sjansene.

      Jeg tror hun har rett i det. Jeg kan faktisk ikke gjøre annet enn det jeg gjør. Sånn er det bare, fordi det må være slik, fordi det er så altfor mange syke som ikke selv blir hørt og som skammer seg, føler seg uverdige og har det verre en de behøver ha det. Som jeg har sagt mange ganger; her ligger det lite tilfriskning, når et sykt menneske skal bruke mye krefter på å sloss for retten til å være syk.
      Slik er jo livet for alle: Man er syk, man er frisk, man er lei seg, man er glad – noen ganger er man lykkelig 5 dager nonstop, andre ganger er det blaff av marihøner. Alt er lov, og det er ikke noen regel for hvor lenge man kan være den ene eller det andre.

      Nå er det ikke sånn at temaene jeg, og andre, snakker om, eller at jeg selv er, på forsiden av dagsavisene daglig – men av og til drypper det inn litt. Små drypp over tid endrer holdninger.

  8. Måne permalink
    april 4, 2011 09:39

    Hei Maria, du gode menneske 🙂
    Du sier:»For meg handler det om å erkjenne at vi alle kan og må gjøre en forskjell, ut fra de ressursene vi til enhver tid har.» -Der sier du det hele i en setning!
    Med sosiale medier, og her er Marias Metode en av de viktigste informasjonskanalene og møteplassene mener jeg, så er det mulig å delta i viktige samfunnsdebatter etter den enkelts ønske og mulighet utfra begrensninger man måtte leve med, f.eks sykdom.
    DET er mer en gull verdt! For vi er mange som f-eks bor i grisgrendte strøk og langt unna «der det skjer», vi kan være sjenerte, vi kan være syke, osv..- Eksempler på hindringer for å delta \være aktiv i en organisasjon, politisk virksomhet etc. OG SÅ kan vi likevel være med å diskutere og lære og påvirke og kjempe sammen om saker vi synes er viktige i våre liv! Det oppleves som et et kvantesprang for mange av oss! Tusen takk for at du bruker din stemme så tydelig og gir oss andre denne fantastiske muligheten til å være deltagende i et stort prosjekt som en samfunnsendring er! For jeg tenker at ALLE ytringer, enten de er lange eller korte, kommer sjelden eller ofte, er med på å dra lasset videre. -Selv det å lese her, uten å ytre seg, vil påvirke en vei framover. Det er bare fantastisk:-)
    Og jeg liker godt at du i den fine lille videosnutten kaller et problem for et problem og ikke for en utfording.. Som Anna Lena sier over her:»Det er også bra at fler og fler taler sin sannhet, fordi hvis man skal løse for eksempel et helseproblem da må vi vite hva vi har å handskes med.»
    Jeg er så enig, man kan jo ikke løse et problem man ikke vet hva er..
    Jeg har tro på at dersom mennesker snakker sant om sine liv, vil verden bli både bedre og enklere for den enkelte. Det er slitsomt for alle å bære masker, det er slitsomt å forholde seg til hverandres masker.-Masker må tydes og muligheten for å bli definert som en person man ikke kjenner seg igjen i er veldig tilstede.. Ingen av oss ønsker da det? Da er det å foretrekke en enkel definisjon:H*n er et ærlig menneske.På godt og vondt.
    -Da kan vi leve i sannhet med oss selv og hverandre.
    Lykke til videre , og takk for at du holder det gående med stadig nye utfordringer for sjel og tanke til oss alle. 🙂

  9. Sun permalink
    april 4, 2011 18:34

    Hei Maria 🙂

    Veldig interessant /sant det du skriv/seier!
    Du får liksom sagt alt på en grei måte uten å bruke så mange ord!

    Mvh Sun

  10. april 4, 2011 21:56

    Hei.
    Som syk og med pågangsmot har jeg åpnet mitt hjem for noen som trenger meg.
    Det gjør at livet blir mere spennede og livlig. Vi har tatt i mot en som er hjerneskadet og nesten blind. Hvorfor? Du er jo syk får jeg høre……men jeg tar meg sammen og lever. Jeg yter det som jeg klarer. Jeg føler meg også modig. Det er modig å hjelpe andre og seg selv. Om det er mikropolitikk, om en er lege med respekt og anerkjennelse.

    Eller bare ei som er ME syk og har et avlastningshjem. For en som er syk……Jeg tror at alt hjelper hvis en prøver litt. Om det så gjelder seg selv. Og at en kan klare å belønne seg selv. Og nyte øyeblikket, der lykken stiger inn fordi en føler at det gikk bra.

    Veldig bra i grunnen 🙂

    Lykke til Maria og det går veldig bra 🙂 Er ikke det godt!!

  11. april 5, 2011 12:51

    Takk for en viktig og god blogg. Jeg har såvidt startet å lese, men ser at vi har en del felles ideer og ikke minst drømmer.

    Å skape engasjement i samfunnet er viktig, det er gøy og det er givende 🙂

    • april 5, 2011 14:59

      Ja, det er det – engasjement er viktig – livsviktig – og i tillegg rene energibomben!

      Takk for at du tok deg tid til å kommentere, velkommen til bloggs, Trond Henningsen!

  12. annecy permalink
    april 8, 2011 12:39

    Bra igjen Maria.

    Jeg er imponert over ditt pågangsmot .

    Du gir energi – mange takk .

  13. april 12, 2011 12:01

    Om å utgjøre en forskjell !
    Mennesker i et venterom, forsiktige blikk, manglende mot til å bryte isen, tilfeldige bevegelser og isen blir alikevel brutt og en koselig samtale mellom ulike skjebner utspiller seg, oppbrudd og inn til hver sin lege og tankene blir opptatt med seg og sitt igjen. Slike møter mellom ukjente venner gir meg et meget sterkt bevis på hvor mye en kan komme til å bety for hverandre på tross av at en kun er en liten enkel stemme i det store samfunnet av mennesker slik jeg opplevde det på venterommet hos LHK i går hvor også nettopp din blogg Maria ble omtalt i meget possitive ordlag 😀 TAKK for at det finnes slike opplevelser, det setter gode minner i tankerekken !

  14. mai 30, 2011 22:01

    Hei! Jeg har lest litt på bloggen din og synes du gjør en fantastisk jobb med å få frem de langtidssyke ord.

    Det er sikkert mange der ute som trenger noen som deg til å tale en sak som de selv ikke klarer. Det å være utdannet lege legger litt mer tyngde bak det du forsøker å få frem, det hjelper sikkert mange.

    Mitt motto er: Alt går an – det spørs bare hvordan.

    Jeg har selv og er selv en langtidssyk som følge av en hjerneblødning i ung alder og har kjent litt på det å kjempe mot og ikke med Nav for et verdig liv som ufør. Alle med usynlige sykdommer har det veldig vanskelig i kontakten med helsevesenet og da spesielt med Nav. Jeg blogger også for å hjelpe andre i min situasjon og for å synliggjøre litt av det mange slagrammede kan slite med i hverdagen.

    Stå på, det nytter!

Trackbacks

  1. Godbiter fra uke 13 | kaffedamen
  2. Frivilligheten – Samfunnets lim « Henningsen på nett
  3. Sosialt entreprenørskap – den nødvendige vinden « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: