Skip to content

Havarivesenet?

februar 22, 2011

Helse- og omsorgkomiteen kom den 03.02 med en innstilling om opprettelse av en havarikommisjon i helsesektoren. Det er bra med en havarikommisjon når kriser oppstår. Mange pårørende er glade for forslaget. Enda bedre enn et forslag om en havarikommisjon, hadde det vært å få på plass et vanntett varslingssystem. Slik det er i dag fungerer ikke varslingsystemene i helsevesenet godt i praksis. Dreier fraværet av systematisk feilsøking seg om et helsevesen som ikke ser nødvendigheten av å lære av sine feil? Kan det være at legene selv ikke ønsker en slik feilsøking?

«Light awakening...»  S/H foto av gutt. Etter tillatelse fra http://www.carf.no/

«Light awakening...» S/H foto av gutt. Etter tillatelse fra http://www.carf.no/

Finn fem feil

Leger og andre helsearbeidere er mennesker. Mennesker gjør som kjent feil. Hver eneste dag. Noen av dem er grove. Andre mindre alvorlige, og noen er «uheldige hendelser». Hvor lett eller vanskelig er det å melde fra om feil i helsevesenet? Hvordan er kulturen for å erkjenne feil? Når man blir ansatt, eller overtar en pasientliste, hadde det vært nyttig å bli møtt med velkomstalen: «Her på huset er vi opptatt av å gi best mulig service til våre pasienter. Vi vil derfor at du skal melde i fra når du eller andre oppdager feil, slik at vi kan se på hvordan systemet rundt deg skal bli bedre og færre feil skal oppstå. For vi, lederne, erkjenner at vi alle bare er mennesker


Pasientens sikkerhet – vårt ansvar

Når et menneske kommer inn behandlerdøren har vi ansvar for dem. Vi skal gi dem rett medisinsk behandling. Vi skal behandle dem med verdighet. Vi skal ikke skade dem. Overfører vi resultatene fra en undersøkelse gjort i 2003 til norske forhold anslår man at såkalte «uheldige hendelser» i helsevesenet årlig vil kunne føre til 2 000 dødsfall og 15 000 varige skadede pasienter. Pasienskadenemda mottok likevel i fjor 4352 nye klagesaker; en økning fra 2009. Dette er altså færre enn de man forventer. Er dette utslag av underrapportering? Primærhelsetjenesten, som inkluderer fastleger, kommunehelsetjenesten og kommunallegevakt øker mest med 25 %. Hva utgjør dette i tapte årsverk, menneskelige omkostninger og mistillit til helsesystemet? Har vi råd til denne kostnaden? Kunne tallene vært redusert dersom vi var orientert rundt feilsøking? Det er underlig at det i en sektor der man kan påføre andre store skader er det så liten oppmerksomhet rundt dette.


Helsevesenet eller Havarivesenet?

Alle er tjent med at vi setter våre feil i system og lærer av dem. Helst bør vi gjøre det før Helsevesenet blir Havarivesenet. Alle pasienter bør få et evalueringsskjema man kan besvare anonymt når de forlater behandleren. Et skjema der det også opplyses om pasientens klageadgang og muligheter for kontakt med Pasientskadenemda. Dersom helseminsteren ba Veritas om å analysere et tilfeldig valgt sykehus eller legekontor, gjøre en sårbarhetsanalyse og vurdere hvordan kvalitetssikringen av arbeidet på sykehuset var, undres jeg hva resultatet ville blitt.


Legen – Den Ensomme Rytter?

Det er menneskelig å frykte sine feil. Det er også menneskelig å lære av dem. Det ville ikke vært unaturlig at leger frykter feilmeldingssystemer fordi det da blir økt oppmerksomhet rundt det de frykter mest. Vi trenger metoder for, og innsikt, i hvordan våge å se egne feil og la andre få vite om dem. Jeg tror vi trenger å bygge en teamfølelse. Vi bør innse at ingen er sterk alene. Vi vet jo godt at vinnere er de som lærer av sine feil og bøter på dem.

Legen og legerollen er sentrert om enkeltpersonen og det personlige ansvar. Hvor mange feil skal en lege tillates å gjøre og hvordan sikrer vi at alle er faglig oppdaterte? Hvilke arbeidsvilkår har den enkelte lege? Bak hver eneste av de meldte skadene og dødsfallene er det hjelpere som lever med feilen de har begått. Som en prøveordning er det satt i gang en varslingstjeneste gjennom Helsetilsynet ved alvorlig hendelser i spesialisttjenesten. Den retter seg mot å fange opp uventede dødfall. Dette er et godt tiltak. Likevel – med tanke på at det er i primærhelsetjenesten økningen er størst, bør vi se kanskje se på virkemidler for å hindre at leger ikke står for mye alene med hele ansvaret for den enkelte pasient. Kan hende skulle helsevesenet skjele til off-shoreaktivitet og pilotkameratsjekking, der ansvar for sikkerhet er på dagsordenen kontinuerlig. Det er oftes en systemsvikt som kan rettes opp når et menneske gjør feil. Det er urett at enkeltmennesker skal ta ansvar der sikringssystemet svikter eller der det er fraværende.


Den menneskelige feilbarlighet

Helsearbeidere utdannes ut av nytenkning og ikke inn i, slik utdannelsessystemet er i dag. For å kunne tenke nytt, må vi være forberedt på å ta feil. Likevel utdannes vi i ideen om å ikke ta feil. Aldri. På doktorskolen jeg gikk på hørte jeg stadig at det er to ting man ikke skal gjøre – dope seg og å ha sex med sine pasienter. Det meste av det andre kan man bli tilgitt, om man ber pasientene sin pent. Dersom du gjør en feil du ikke blir tilgitt er det en kort og bratt nedoverbakke til ansiktet ditt er på alle dagsavisers forside. Det å gjøre feil fremstilles som en dødssynd. Den som feiler, stigmatiseres. Stigma skaper frykt og hindrer nytenkning. Det er så klart viktig å ta de rette avgjørelsene og å unngå de gale handlinger. Likevel er ingen Supermennesker. I alle andre sektorer der man håndterer sikkerhetsspørsmål er oppmerksomhet mot feilsøking stor. Ikke fordi man vil straffe enkeltpersoner, men fordi man ser at det å luke bort feil øker sikkerheten for de som jobber der, samtidig som det er med på å øke effektiviteten og bedre arbeidsvilkårene.


  • Som helsearbeider, hva skal til for at du melder fra om feil du oppdager eller har gjort selv? Hvilke refleksjoner gjør du, som ansatt i helsevesenet når du vurderer å melde fra? Er man lojale overfor pasienten, kollegaen, sjefen, systemet?
  • Hvilke type feil er du, som pasient villig til å tilgi, dersom du blir bedt om det? Hvilke er utilgivelige?
  • Kjenner du til din klageadgang? Tror du at en klage fører til endringer, oppreising eller erstatning?

Posten er også lagt inn i en kortere versjon på Tidsskriftets blogg. Der kan du kommentere med fullt navn. Takk til Halvard og medlemmer av Tiarapartiet for drodlinger rundt denne posten!

Advertisements
45 kommentarer leave one →
  1. februar 22, 2011 16:16

    Hei Maria, Magne fra VG Nett her. Nå har jeg lagt innlegget ditt som dagens anbefaling på Lesernes VG.

    • februar 22, 2011 16:41

      Flotte saker! Her er det ualminnelig stille i dag og det er plass til mange tankedrodlerier 😉

  2. februar 22, 2011 16:51

    Du skriver det så bra at videre kommentar er egentlig ikke nødvendig.

    Ja leger er mennesker, og det er menneskelig å feile, men å prøve å dekke over når man gjør feil er ikke bra.. Så en havarikomisjon burde ha vært på plass allerede.. Når vi ser alle de grove feilene det har vært rundt omkring på sykehus, som blir dekket over er det en skam.

    • februar 22, 2011 17:37

      Jeg tror det er første bud, ja – å søke å gjøre opp for sine feil.

      Mon om det å gjør feil er så skamfullt at en derfor forsøker å skjule det så godt som mulig…

  3. februar 22, 2011 17:07

    Som pasient har jeg vært utsatt for feilbehandling i ulike grader av skalaen, fra:

    1. Sykepleieren på legekontoret som ikke fjernet alle suturene etter en ryggoperasjon (de var lette for familien min å fjerne selv)
    2. Fastlegen som ba meg «ta ut sykemelding, bli hjemme og spise smertestillende» når jeg holdt på å utvikle hissig RA og mistet følelsen i hendene
    3. Nevrokirurgen som mistet meg i gulvet under narkose og frasa seg ansvar for den senere lammelsen. Senskadene var sterk vedvarende smerte og nedsatt funksjon
    4. Feilmedisineringen på sykehuset som kunne vært dødelig – men heldigvis bare førte til sterke brystsmerter og varig svekkelse

    og flere liknende feil.

    Jeg har aldri anmeldt noen av disse tilfellene, rett og slett fordi det kjennes som det ville koste mer krefter enn det er verdt. Jeg kjenner til min klageadgang, men jeg har liten tro på at den vil føre fram til noe. Dessuten har jeg full forståelse for at alle kan gjøre feil, også sykepleiere og nervokirurger. Jeg har ikke problem med å tilgi noe av dette idag. Men når det er sagt, har jeg jo skrevet bok der mine erfaringer med behandling og feilbehandling i det norske helsevesenet er den sentrale historien – det er jo også en måte å klage på!

    Tross alt føler jeg at jeg har fått veldig god hjelp i helsevesenet, og jeg har bestemt meg for å bruke de kreftene jeg har på ting som føles meningsfullt, som gir meg glede og overskudd til å takle hverdagen med kronisk smerte.

    Det eneste jeg kjenner er utilgivelig er: krenkende og nedlatende behandling, avskrivning eller indirekte og vag ansvarsfraskrivning. Kanskje det er strengt, men der går grensen for hva jeg finner meg i… uten bråk 🙂

    Alle kan gjøre feil, også leger og kirurger. Men alle fortjener å møtes med respekt og å bli tatt på alvor, også folk som lider av kronisk sykdom og er uføre eller invalide.

    Som prosjektleder har jeg lært å kontinuerlig evaluere både prosess og resultat i mitt eget arbeide. Det er en effektiv rutine som gjør jobben motiverende og interessant. Hva slags evalueringsrutiner har leger og helsearbeidere egentlig?

    • Overlege permalink
      februar 23, 2011 00:06

      Leit å høre om din historie. Og uten å vite nøyaktig hva det dreier som om gjør jeg meg likevel noen tanker angående din nevrokirurg.

      Du hadde antakelig allerede en sykdom eller skade som gjorde at du måtte opereres. Nevrokirurgi er ikke bare rett frem og det er ikke uvanlig at de som opereres i sentralnervesystemet får en eller annen form for men etterpå. Dette kan være på grunn av sykdommen eller skaden som ligger til grunn eller som kjent bivirkning til behandlingen eller som komplikasjon til behandlingen. Eller som du mener et uhell på operasjonsstuen. Om du klaget på dette, feks til pasientskadeerstatningen, vil du ha fått en uavhengig gjennomgang av det hele.

      Det må være en sannsynlig sammenheng mellom den skaden man mener seg påført og det uhellet man mener seg utsatt for. Hvorfor ble du operert, hva er vanlig resultat av slik operasjon, hva er vanlige bivirkninger, hva er vanlige komplikasjoner og er det sannsynlig at det at du falt kunne påføre aktuelle lammelse og ble det funnet skader som samsvarer med lammelse etter et slikt fall? Hvis det gjorde det, er det dårlig av kirurgen å ikke innrømme feil. Hvis det ikke gjorde det, så har jeg møtt noen få pasienter som opplever sitt liv enklere om de har noen å skylde på for sine plager.

      • februar 23, 2011 17:53

        Hei Overlege!

        Takk for at du deler dine erfaringer og tanker!
        Situasjonen med nevrokirurgen var dessverre langt mer komplisert enn det som passer seg å skrive om i en bloggkommentar. Det var flere dårlige avgjørelser som førte fram til situasjonen, og uhellet på operasjonstuen var antageligvis ikke den største feilen som ble gjort. Men uansett synes jeg at alle de feilene hadde vært helt ok, hvis kirurgen hadde behandlet meg som ett medmenneske som fortjente å bli tatt på alvor. Istedet valgte han å mistenkeliggjøre meg på en måte som var både krenkende og helt feilplassert. Det virket som om han hadde aggresjon mot andre, tidligere pasienter, som han tok ut på meg, 22 år gammel og i en sårbar situasjon.

        Når man har gått gjennom noen slike situasjoner i møte med helsearbeidere, hvor man må forsvare seg selv samtidig som man gjennomgår behandling hvor det kan stå om liv eller død, er det lett å bli bitter etterpå.

        Når det gjelder å ha noen å skylde på, så forstår jeg din tankegang og har møtt mange sånne medpasienter. Selv opplever jeg at bitterhet suger krefter og livsglede som jeg trenger til å mestre hverdagen. Det er rett og slett ikke verdt det, og jeg velger konsekvent å ta lærdom av det som skjer meg, vende det til noe positivt og gå videre. Skal jeg skylde på noen for at jeg har vondt, så kan jeg bare skylde meg selv for at jeg valgte å bosette meg i ett fattig utviklingsland og reiste med en skranglete buss. Det kan vel sammenliknes med risikosport? Bussen mistet bremsene og kræsjet så jeg brakk ryggen. Jeg er faktisk veldig takknemlig for at jeg ikke ble lam, tross alt.

  4. februar 22, 2011 17:48

    Jeg grøsser på ryggen når jeg tenker på hva du har vært utsatt for.

    Du trekker frem noe jeg hører andre også si når de er blitt feilbehandlet: det er ikke mer energi igjen til å melde fra om feilene som er gjort. Etter en stund forsøker en også bare å leve videre og unngå å sitte fast i det som har vært. Mange har ikke tillit til at klagen kommer til å føre fram, det er så vanskelig å bevise noe, at en gir opp i utgangspunktet.

    Likevel – selv om en ikke vil gå til en konkret anmeldelse er det jo viktig at feilene blir systematisert slik at senere feil unngås i størst mulig grad.

    Det er nok liten grad av evalueringsrutiner for leger og helsearbeidere, og det er noe av grunnen til at jeg spurte «Hvor mange feil skal en lege tillates å gjøre og hvordan sikrer vi at alle er faglig oppdaterte?»

    Selv har jeg vært evaluert av mine pasienter én gang da jeg jobbet privat. En interessant reise og noe jeg vil anbefale flere leger å gjøre.

    • Overlege permalink
      februar 23, 2011 00:13

      «Liten grad av evaluerin»g viser hvor liten innsikt du har i hvordan det er å være lege. Jeg er kirurg. Hver gang jeg møter en pasient har jeg en ny eksamen. Hver gang. Svaret kommer under operasjonen, dagen etter. Kolleger følger med hva en gjør, sykehuset fører statistikk, pasienter prater sammen på korridoren, ting legges på internett fullstendig uten rettsvern. Pasienter jeg har operert kommer til kontroll på poliklinikken. Noen følgerjeg over dager, andre over måneder, noen over år. Joda, evalueringen er der. Og i motsetning til våre ledere som innfører stadig nye komiteer og kommisjoner, kan jeg ikke bare si «jeg trekker meg..», «det var i den forrige jobben…» , » jeg stiller..blabla til disp.» Hver gang jeg opererer noen skal både pasienten og jeg leve med resultatet. Så hver dag prøver jeg å bli bedre, holder meg oppdatert. Så jo, evaluering og forbedring er kontinuerlig. Det må alltid være der….

      • februar 23, 2011 01:39

        Hei Overlege-

        Jeg sa liten grad av evalueringsRUTINER og det er den jeg etterspør.

        Klart vi som leger blir evaluert hele tiden! På samme måte som mange andre yrkesgrupper gjør. Daglig lever vi med en større eller mindre grad av frykt for å ikke holde mål, og å gjøre feil.

        Jeg er ikke opptatt av enkeltpersonfeil. Jeg er opptatt av at man, som i andre bransjer der man jobber med sikkerhetsriko, bør ta feilsøking på alvor nettopp for å minimere pasientskader og gjøre det «tryggere» for oss selv å jobbe som lege.

        Men det høres ut for meg som om du er frustrert…selv om jeg ikke er sikker på over hva. Om du vil si litt om det, kan du.

  5. tertitta permalink
    februar 22, 2011 18:48

    Gamledirektøren Schrøder ved sykehuset i tromsø sa at pasientklager var et gode, da fikk organisasjonen mulighet til å avdekke skader/problem og kunne utføre forbedringer i systemet. Det som er problemet er at dette ikke er et hotell eller en mekanisk produksjonsbedrift. Vi (ansatte) er mennesker på godt/vondt og vi behandler mennesker.

    Jeg ser på me-forum når vi diskuterer; hva er den perfekte fastlege? Da er empati og forståelse viktig, men viktigst virker det som om at fastlegen skal besitte en eksepsjonell kompetanse på ME eller andre sykdommer.
    Men vår fastlege har mange pasienter, de fleste godt voksne eller barn, og der ligger erfaringen og den daglige kunnskapen til fastlegen.

    På sykehus er det meste spesialisert til poliklinikker og avd. En gammel velkjent nidvise er at; en voksen dame ligger på kreft avdelingen pga brystkreft, mye morfin og dårlig form. Feber, dårlig med urin, smerter ligger helt stille, nesten ikke kontaktbar. -Terminal sier lege og sykepleier på avdelingen.
    En erfaren nattsøster fra kirurgisk avdeling tar ekstravakt, og observerer pasienten nøye, tilkaller legen og ønsker røntgen av magen.. «pasienten er dødende, ikke aktuelt» sier legen. «feil» sier nattsøstra, «hun lider av forstoppelse pga morfin og sterke smertestillende, lukter dere ikke avføringa når hun puster?» damen kom på rtg og vi ga henne kontrastmiddel og tarmen beveget seg, og noen uker senere kom hun gående til ktr.time på rtg.
    Så moralen er at vi kan være god på en liten bit, men vi må se hele pasienten i sammenheng, og ikke bare en diagnose eller noen observasjoner. Og i den økonomiske helsemodellen vi har nå blir produksjonen viktigere enn observasjoner og kartlegging. Klart at legen gjør feil når man ikke har tid eller øyner,ører nok til å se pasienten. OG for ikke å snakke om de varme hendene som skal utføre den pleie som blir forordnet.

    • februar 22, 2011 22:59

      Høres ut som om Gamledirektøren Schrøder var av klokt folk!

      Du peker på noen annet jeg også er opptatt av, tertitta – leger er ikke supermennesker, vil aldri bli det. Situasjonen for mange leger er at de ønsker de var blekkspruter og kunne hjelpe alle hele tiden. Mange strekker seg ofte og langt. Noen ganger opplever jeg det du sier – pasienter har forventninger som er hinsides hva som kan innfris.

      Ja – det ser ut til at økonomi er den parameteren alt blir målt ut fra, men jeg undres om det faktisk kan være god økonomi i å både bruke den lille ekstratiden som skal til for å ta vare på menneskepasienten og å se på systematisere feilene som gjøres slik at de blir færre?

  6. februar 22, 2011 19:02

    Alle kan vi gjøre feil, men når en lege gjør feil kan konsekvensene ved å ikke gi beskjed være mer skjebnevanger en å dekke over.

    Jeg tror mange ikke klager fordi de blir motarbeidet.

    Jeg glemmer ikke første gangen jeg mistet var 14 uker på vei og legen som skulle ta utskrapning var ufyselig og behandlet meg heller dårlig, da ringte jeg faktisk til sjefen på avdelingen etter at fastlegen min oppmuntret meg til det, og da jeg fikk min førstefødte ble jeg lovet at hvis han var på jobb fikk han ikke komme i nærheten av meg..

    Vi må ha et system som oppfanger når det skjer noe alvorlig, eller feil generelt, leger eller andre helsepersonell skal ikke dekke over hverandre, da mener jeg de har havnet helt på feil kurs…

    • februar 22, 2011 23:01

      Det er tøft å stå alene som en «varsler» i alle bransjer. Helsevesenet er nok intet unntak.

      • Tone permalink
        februar 24, 2011 20:30

        I oljebransjen har man et varslingsystem hvor skader, ulykker og nesten ulykker skal skrives avvikskort på. Disse er ikke for å henge ut personer/avdelinger, men til bruk i forebygging, læring og for evt sette inn mer ressurser, gjøre endringer, opplæring, evt omdisponering av midler (som penger) der hvor nødvendig.
        Ulykker koster penger, tid, bedriftens omdømme og kan risikere i unødvendig sykefravær og kostnader med dette.
        På den motstatte side, rapporteres også ros og belønning for gode tiltak.

        Helsevesenet kunne kanskje tatt lærdom av oljebransjen mål med null filosofi på skader og ulykker, og belønning for oppnådde mål ,og innføre lignende?

        Sykehus og legevakt har gjerne informasjon lett synlig og tilgjengelig for hvordan klage, men det er ingen eller liten mulighet og innrapportere ros og positiv tilbakemelding til sykehus, legevakt og legekontor.

        Er det ikke intressant og få tilbakemelding og belønning på hva man er god på, tilbakemelding på hva som kan være forbedringspotensiale og lærdom for andre som scorer dårligere innenfor samme?

        Kanskje man også burde sett på muligheter og forbedre dagens klagemuligheter også og kvalitetssikre at den er nøytral over for partene?.
        Ingen er tjent med potensielle useriøse klager sendes inn om disse finnes, men det bør heller ikke være slik at det er den sterkeste eller den med best økonomi som makter ta opp kampen for å vinne frem, noe som kan indikere at dagens løsning ikke fungerer godt nok spesielt i ly av diverse skandaler fra mediabildet.

        Havarikommisjon er absolutt en god ide!

  7. Kamilla permalink
    februar 22, 2011 20:01

    Det er veldig viktig det du tar opp, og jeg er helt enig. Har selv vært inn og ut på sykehus helt siden jeg var fjorten, og i dag er jeg tjueen. Jeg har blitt kjent med mange leger og sykepleiere, og de aller fleste har jeg blitt glad i, og selv om de har gjort mange småfeil, så har det ikke betydd så mye, fordi det er humøret og motet de ga meg som betydde mest.

    Disse småfeilene har ikke betydd mye. Det er snakk om utallige stikk for å få tatt en blodprøve, det at jeg kanskje måtte sitte femten minutter ekstra fordi noen glemte meg og dra for å levere noen blodprøver til laboratoriumet, eller at det ble glemt en tråd i ett sting. Disse småtingene hadde ingen eller veldig liten betydning, og det har alltid kommet en rask unnskyldning. Det sier seg selv det at større feil er vanskeligere å innrømme og mye mer skremmende for både lege og pasient, og det er måten feilen blir retter opp på som betyr mest, ihvertfall for meg, siden feilen allerede er gjort.

    Noe av det verste jeg har opplevd skjedde da jeg var femten, hvor en lege bommet så grundig på hvor han skulle sette en epidural at han lammet helt feil kroppsdel.

    Det at han bommet kan jeg forstå – jeg har full forståelse for at legeyrket ikke er lett og at det lett kan bli en feil, men det var måten han behandlet både meg og min mor etterpå som jeg husker nå når jeg er voksen. Jeg våknet fra narkosen uten noen form for bedøvelse etter inngrepet (et stort inngrep) og dette var åpenbart ikke noe behagelig, selv om jeg alltid har hat en høy smerteterskel. Istedenfor å sjekke om det hadde blitt gjort noen feil så nektet legen å høre på verken meg eller min mor, og påsto at jeg var «delvis i narkose» enda og at jeg drømte at jeg hadde det vondt. Senere påsto han også at jeg faktisk løy om at jeg hadde vondt.

    Det som endelig gjorde at jeg fikk byttet til en smertepumpe var at en sykepleier fikk tilkalt en anestesilege, som raskt forstå at jeg var lammet i beina og ikke i brystpartiet, hvor bedøvelsen skulle sitte. Selv om foreldrene mine spurte utallige ganger, så fikk de aldri navnet på denne legen.

    Forstår veldig godt at det kan gjøres feil, men enkelte leger skulle hatt sparken. Det er en ting at feil blir gjort og at voksne mennesker kan si ifra om at noe er galt, men det er ofte snakk om barn og eldre som ikke vet bedre og som ligger og har det vondt. Når en er syk så er det ikke ofte en orker å klage, og det er heller ikke alle som har noen som kan klage for seg.

    Selv nå, når jeg ringer på en lege er det ikke alltid jeg blir tatt på alvor når jeg prøver å forklare at jeg har feber selv om jeg «bare» har 37.5 i feber ( Normal temperaturen min ligger på 35.5) og når jeg, en oppegående ung voksen må bli forbannet og reise stemmen for å bli hørt, så er det ikke vanskelig å tenke seg at eldre eller yngre enn meg ikke blir hørt.

  8. Rakel permalink
    februar 22, 2011 21:36

    Jeg har opplevd både feilbehandling og krenkende behandling mange ganger i møte med helsevesenet, men har som flere andre har nevnt tidligere ikke klaget. Man er rett og slett utslitt, i mitt tilfelle ikke bare meg men hele familien var utslitt av situasjonen.

    Jeg har i psykiatri blitt behandlet med økende doser Nozian (antipsykotikum) for angst, hjertebank og søvnløshet… Jeg har hypothyreose og var blitt overdosert på tyroxin. Hva er symptomene på overdose tyroxin: angst, høy puls og søvnløshet… Jeg endte til slutt opp akuttinnlagt på psykiatrisk sykehus, da ble det oppdaget, medisindosene ble redusert og jeg ble etterhvert bedre. Fikk ingen beklagelse fra de som var ansvarlige for feilbehandlingen.

    Har flere andre eksempler på krenkende og nedlatende behandling, spesielt fra psykiatri. Det virker som om det er /eller var en generell holdning om at pasienter i psykiatrisk behandling ikke var verdt å lytte til eller fortjente respekt fra behandlere.

    Men er det noe sted det virkelig trengs en bevissthet om respektfull behandling og ivaretakelse av pasientens verdighet og integritet så er det innenfor psykiatri. Man er på sitt svakeste, sårbar og utsatt.

    Å tråkke på noens verdighet er utilgivelig. Alltid.

    • februar 22, 2011 23:04

      Takk for kommentar, Rakel –

      Å tråkke på noens verdighet er nok en av de sakene som er vanskelig å tilgi, ja. Som psykiatrisk pasient er man ekstra sårbar for maktutøvelse, selv om jeg ikke helt forstår hvorfor det er slik. Man mister jo ikke egenbevissthet, behov og autonomi selv om man har en psykisk funksjonsnedsettelse.

      • Rakel permalink
        februar 23, 2011 13:46

        Nå ligger mine mest negative erfaringer 10-12 år tilbake i tid, så det er å håpe at ting har endret seg på den tiden. Autonomien ble i hvertfall raskt strippet vekk. «VI vet hva som er galt med deg», «VI vet best…» Egne tanker og ideer ble IKKE oppmuntret!

        Tilfriskningskompetanse er et ord jeg har merket meg fra deg Maria, den var også totalt fraværende hos de behandlerne jeg møtte. Jeg sa en gang til en av dem (psyk. sykepleier) at jeg syntes jeg egentlig var ganske sterk. Svaret var: hvis du er så sterk hva gjør du her da!?

        • februar 23, 2011 17:05

          «Tilfriskningskompetanse» er et begrep jeg begynte å bruke da jeg holdt foredrag for helse Sør-Øst om mestringskurs. Jeg er ikke veldig glad i begrepet «mestring» og ville finne et annet begrep. «Tilfriskningskompetanse» er ikke like fjongt og fyndig som «mestring», men for meg gir det mer mening.
          Kanskje også for andre?

  9. EBord permalink
    februar 22, 2011 22:36

    Legen som den ensommer rytter er fortsatt veldig godt innarbeidet. Jeg er selv lege og selv om det er bedre nå etter 20 år som lege synes jeg det har vært en hard skole. Man kastes ut i turnustjenesten uten å være skikkelig forberedt og det kreves raskt egendriv uten at jeg tror det er grunnlag for det ut fra opplæringen man får i studietiden. Jeg og mange med meg var martret av tanken på å gjøre feil og det er nok mange steder lite åpenhet rundt feil som gjøres og ikke minst at alle vil i løpet av en yrkeskarriære gjøre feil, mer eller mindre alvorlige. På min jobb har vi faste møter hvor vi gjennomgår situasjoner som har gått galt og det er nyttig. En kollega har sågar et foredrag som bare handler om feil han har gjort,noen av dem med dødelig utgang. Liknende foredrag har jeg hørt på internasjonale kongresser ,da av meget anerkjente leger. Man må kanskje ha en viss pondus for å gå helt åpent ut med feilene sine. Samtidig kan man nok stå veldig alene hvis man gjør feil og det gjør terskelen for rapportering høyere.

    • februar 22, 2011 23:15

      Velkommen til denne bloggen, EBord, og takk for refleksjoner!

      Det er ikke godt å være en Ensom Rytter. Slikt gir ikke trygghet og følelse av oversikt og kontroll. På en eller annen måte kjennes det nesten som om man skal «herdes» litt når man blir kastet, egentlig ganske uforberedt, ut i turnustjeneste og skal lære å fly i fallet. Kan hende følger denne bevisstheten om aleneansvar oss resten av vår karriære?

      Jeg var på et foredrag med anestesilegen Mads Gilbert leder av akuttmedisinsk avdeling ved UNN. Der snakket om at de alltid hadde en debrifing etter en hendelse og spesielt viktig var dette når noe gikk galt. Debrifingen var som beskyttelse for seg selv og sine kollegaer.

      Jeg har hørt leger med fartstid snakke om sine feil. På den måten tar de kontroll i situasjonen. Det er de selv som velger hva og når de vil fortelle. De har gått igjennom en prosess på forhånd og kan se tingene på avstand.
      Som du sier – når man gjør feil, er man veldig alene om den. Jeg tror det knyttes stor skam rundt dette også – følelsen av å ikke duge eller være flink nok blir sterk. Denne følelsen er det ingen som ønsker seg og resultatet blir, som du sier – at terskelen for å rapportere blir høyere.

  10. EBord permalink
    februar 22, 2011 23:40

    Ja det oppleves jo som skammelig når man ikke mestrer. Leger vil jo som andre og kanskje i større grad være flinke. Mange har jo nettopp vært den flinkeste fra barndommen av. Samtidig er det jo risikofylt både å være pasient og å være lege. Det kommer man ikke bort fra. Frykt for å gjøre feil er nødvendig ,men skal ikke handlingslamme .En havarikommisjon kan være en ide. Bare det ikke kun blir et byråkratisk organ eller en gapestokk.

    • februar 23, 2011 01:09

      Hm…ja, jeg er litt usikker på Havarikommisjonen. Jeg har ikke helt klart for meg ennå hva denne kommisjonen skal gjøre og hvilken alvorlighetsgrad som skal ligge til grunn for et en slik kommisjon rykker ut.

      Ved et flyhavari er jo saken enkel. I helsevesenet er kanskje overgangene mer flytende?

      Jeg er også opptatt av at legen, enkeltpersonen, ikke skal føres til en gapestokk. Det er årsaken til at jeg er mer opptatt av hvordan vi skal få et varsling/melding-system som blir en naturlig og integrert del av våre sikkerhetsrutiner. Forebygging pleier å fungere bedre enn å rydde opp etter et havari.

  11. februar 22, 2011 23:53

    Her var det mye forskjellig som blir tatt opp. Så jeg har tenkt å kommentere noe av det fra legens side. Mange her forteller om feilbehandling etc og det er leit når det skjer. Og at det skjer er sikkert. Likevel er det ikke dermed sagt at havarikommisjon er svaret. I dag er det en rekke mekanismer som skal fange opp feil. Og på samme måte som feil gjøres, er systemet laget for pasientene og er lett å utnytte andre veien.

    Historien er som følger: Pasient legges inn i en kirurgisk avdeling som ø-hjelp med en tilstand som ut fra medisinsk statistikk gir en forventet nedsatt funksjon hos de som opereres vellykket, men totalt manglende funksjon hos de som ikke behandles. Operasjon er vellykket og resultatet blir som forventet noe nedsatt funksjon. Pasienten er ikke fornøyd og klager til pasientskadeerstatningen. Klagen er på to handskrevne linjer. «Jeg er ikke fornøyd med behandlingen og har varig men pga sykehuset.» Dette genererer mange timers arbeide hos kirurgen med å svare på denne klagen, finne kjent forksning og statistikk, operasjonsnotatet, oppfølgingen, ja i grunn alt som var rundt pasienten gås gjennom og dokumenteres i en besvarelse til pasientskadeerstatningen. Deretter går uavhengige sakkyndige gjennom alt, kommer med anbefaling. Alt sendes på høring og man kan uttale seg på nytt etc. Deretter kommer kjennelse, dette åpner for klageadgang etc. Og en slik klage koster ikke pasienten noe. Uansett resultat legges masse arbeid og kostnader ned i dette, tid som kunne vært brukt til noe annet. Denne typen klager blir stadig vanligere.

    Når det gjelder forsvarligheten i arbeidet som gjøres av leger er det allerede flere kontrollinstanser. Først studiet som faktisk sorterer og slipper gjennom de som er faglig sterke nok. Deretter autorisasjonskontoret for helsepersonell som godkjenner hver enkelt lege og som kan evt inndra lisens igjen. Videre har fylkeslegen tilsyn med forsvarlighet og kan også gå inn i enkeltsaker.

    Jeg tror en havarikommisjon ville gå utenpå alle de ordninger som i dag eksisterer. Min spådom er at den ville medføre en masse ekstraarbeide og økte kostnader i forbindelse med administrasjon som de fleste pasienter ikke ville være tjent med. I dag er det flere lavterskeltilbud med gratis klageadgang som kommer mange pasienter til gode.

    • EBord permalink
      februar 23, 2011 00:30

      Min frykt er også at et ekstra organ vil føre til mer papirarbeid og mindre tid til å utføre nødvendige oppgaver. Den vanskelige biten er å informere saklig om mulige resultat er og komplikasjoner rundt en behandling. Et mislykket resultat sett fra pasientens side, er ikke nødvendigvis en mislykket behandling. Komplikasjoner er ikke nødvendigvis et uttrykk for at feil er begått og det skal man heller ikke be om unnskyldning for.

      • februar 23, 2011 01:47

        Leger har et ansvar her for å formidle dette du peker på, EBord, på en skikkelig og lettfattelig måte. Når skuffelsen kommer, skal jo legen også være der. Ikke så lett…

        Flere i kommentarfeltet har sagt akkurat dette – man aksepterer feil og at resultatet ikke ble som det skulle ha blitt, ideelt sett.

    • februar 23, 2011 13:01

      Hei Overlege
      Jeg reagerer litt på dette utsagnet ditt: «systemet laget for pasientene og er lett å utnytte andre veien.»

      Dette er gjenkjennelig fra andre uttalelser man stadig hører fra helsepersonell i debatt, underforstått pasienter er både vanskelig, kresne og sleipe.

      Muligens er det noen som ser sitt snitt til å «utnytte systemet», men jeg tror dette er et marginalt problem.

      Videre sier du at: «I dag er det flere lavterskeltilbud med gratis klageadgang som kommer mange pasienter til gode.»
      Jeg tenkte på det samme. Hadde de tilbudene fungert som ment, ville det sannsynligvis ikke vært nødvendig et kontrollorgan til.

      Jeg tror det er viktig at helsepersonell tar inn over seg at en klage på feil som oppstår ikke blir opprettet for å «ta» noen, men for å bygge et bedre helsevern med bedre pasientsikkerhet.

  12. februar 23, 2011 01:56

    Er du dum eller noe sånt, først og fremst leger er mennesker for det andre klarer du å gjøre viktig hjernekirurgi uten noe feil? tror ikke det, det er ikke enkelt så gi faen å klage oh holdt kjeft ok?

    • februar 23, 2011 09:29

      Dr.ukjent – sjikane, uthenging og trakkasering tillates ikke i dette kommentarfeltet.

      Å forsøke seg på hersketeknikker som å spørre om noen er dumme, samtidig som en selv ikke vil bruke sitt døpenavn, kommer du ikke langt med her inne. Videre forsøk blir moderert bort.

      Bidra gjerne til å utvide diskusjonen, men vær konstruktiv.

      Denne posten handler om hvordan man skal endre kultur og system slik at man i fremtiden skal få best mulig vilkår for å unngå feil som er mulig å unngåes. Som jeg har skrevet – mennesker gjør feil. Slik vil det alltid være. Piloter er også mennesker. Jeg antar du vil at piloter også skal gjøre færrest mulig feil. Andre tenker slik og derfor er feilsøking satt i system.

  13. leder permalink
    februar 23, 2011 06:10

    Hei
    Som leder i helsevesenet er ditt sitat under «finn fem feil» som hentet fra virkeligheten. Hvis det er slik at dine erfaringer tilsier at legegruppen ikke forholder seg til utsagnet, er det vel heller en yrksegruppe enn helsevesenet som har et problem. Alternativt jobber du på et annet sykehus enn meg, hvor man har en stor jobb å gjøre ift holdninger til avviksbehandling. Er i hvert fall glad for å kunne si til både medarbeidere og pasienter at jeg ikke kjenner meg igjen 🙂

    • februar 23, 2011 09:32

      Dette var flott å høre!
      Hvordan tror du at dette påvirker de ansatte? Hvordan forholder du deg til egne feil?

      Jeg skulle for eksempel ønske meg morgenmøter der lederne snakket om egne feil og usikkerhet på en slik måte at det ga trygghet for de andre.

      Har dere et system der feil systematiseres og aktualiseres på regulært basis, så fortell gjerne om det

      • leder permalink
        februar 23, 2011 16:15

        Det har vi. Månedlig gjennomgang er standard prosedyre for avviksbehandling ved sykehuset. Dette er regulert av rutinene for HMS. Jeg må derfor anta at det gjelder alle avdelinger.

        • februar 23, 2011 17:02

          Takk for svar!

          Hvilket system har dere for de ansatte slik at de rapporterer feil på en enkel måte?
          Ser dere forskjell på de ulike yrkesgrupper ifht rapportfrekvens?

          Hvordan formidler dere resultatene til de ansatte?

          I hvilken grad gjøres det endringer ifht til resultatene – og hvilke endringer har skjerr i rutiner som direkte resultat av feilsøkingen?

    • EBord permalink
      februar 23, 2011 09:33

      Legegruppen er en vesentlig del av helsevesenet eller hva? Hvis den hel gruppe har et problem så har helsevesenet et problem og dette må løses av helsevesenet. Det er ikke kun holdninger til den enkelte aktør som virker inn på hvordan avvik håndteres.

  14. februar 23, 2011 09:34

    Tidsskriftet for Den Norske Legeforeningen har laget en minisak på dette:

    http://www.tidsskriftet.no/?nyhe_id=22296

  15. spinner permalink
    februar 23, 2011 10:40

    Hei 🙂

    «Statens havarikommisjon for transport er en offentlig undersøkelseskommisjon. Formålet med SHTs undersøkelser er å utrede forhold som antas å ha betydning for forebyggelsen av transportulykker. SHT skal ikke ta stilling til sivilrettslig eller strafferettslig skyld og ansvar.»

    Jeg mener en slik kommisjon for helsevesenet har noe for seg, forutsatt at den får en soleklart mandat. Jeg mener at en modifikasjon i mandatet dog bør være at den legger mye vekt på, og får midler til forebyggende arbeid. Og jeg mener at den faktisk skal kunne ta stilling til rettslig skyld eller ansvar (samtidig som jeg er enig med Marias i at det er embetet eller helse-foretaket som skal utredes, ikke privatpersonen)

    Grunnen til at jeg mener det, er som følger:

    Jeg var innom fastlege for kontroll her om dagen, og fikk innstendig oppfordring om å ta kontakt med Aker – jeg hadde vært inne og tatt noen blodprøver, men journalen min sa at jeg hadde hatt tarmoperasjoner og en hel haug med andre operasjoner jeg aldri har tatt.
    Kommer jeg ut for en ulykke i nær framtid, så er faren stor for feilbehandling og medisinering – telefonsamtalen jeg hadde med Aker gikk primært ut på at a) de ikke fant journalen, b) da de fant den, ville de ikke lese igjennom (har de ikke ordsøk?) og c) fastlegen selv måtte kontakte Aker for å få rettet journalen min. Noe han gjorde.
    Aker har fortsatt ikke rettet jorunalen min.

    Ett kontrollorgan som en havarikommisjon vil kanskje bidra til bedre, effektive rutiner, og en instans å henvende seg i tillegg til pasientskadeombudet, det behandlingstiden pt er 14 måneder.

    En kommentar til Overlegen:

    Jeg har blitt feilbehandlet med konsekvens at jeg har nedsatt arbeidsevne i åresvis framover, om jeg i det hele tatt blir frisk, og kortison og annen moro på livstid (min tidligere fastlege anså lav kortisolverdi (nede på 35 etter prøve rekvirert via å ringe spesialist) som mas og psykisk ubalanse). Dokumentert av framstående, private spesialister da jeg ønsket en second opinion.
    Det du ser ut til å glemme i slike klager, slik du formulerer deg, er at ikke alle er like ikke aller er like verbalt sterke på til å formulere noe annet enn en røff klage. Det er beklagelig at egentlige «ikke-klager» tar plass, men samtidig så har en pasient som ikke er fornøyd med behandlingen rett til å bli hørt, uansett om en lege mener det er bortkastet eller ikke. Man kan ikke ha en verdihierarki der en lege bestemmer om klagen har verdi eller ikke, da mister man hele poenget med pasientskade-ombudet.

    Man bør og ta i betraktning, basert på egen erfaring, at ikke alle leger er gode kommunikatorer, og ikke like flinke til å gi informasjon, eller be pasienten finne seg informasjon – noe som igjen kan gi grunnlag for en klage, fordi pasienten rett og slett ikke har hele bildet.
    Ikke dermed sagt at smile-og kommunikasjonskurs løser alt, men det ville kanskje ha løst noen ikke-klager?

    s

    • februar 27, 2011 13:41

      En pasientjournal kan ikke endres. Det som står der er hogget i stein for all framtid. Det som skal gjøres er at det settes inn et tilleg til den aktuelle journalposten(e) om hva som er feil. I det offentlige firmaet jeg arbeider har vi rutiner for hvordan dette skal gjøres. Hadde faktisk gjennomgang av dette sist uke som et ledd i interundervisningen.

  16. Ingrid Abelseth permalink
    februar 24, 2011 20:05

    Alle kan gjøre feil uansett hvor man står i systemet vi er tross alt mennesker som arbeider i et komplisert system og vi forsøker vel alle å gjære vårt beste . Avvik og feil kan skje selv den beste – enten det er dagsformen kompleksiteten eller manglende kunnskaper , feil i system , medisinteknisk svikt eller kun kommunikasjonsproblem
    uansett så kan vi lære av våre feil og dersom man åpner opp for slike system som ikke går på personangrep men på system som skal vurdere hva som skjedde , hvorfor det skjedde , samt hva vi gjorde når det skjedde samt hvordan fungerte dette – kan vi vel få mer lærdom og økt sikkerhet
    Tror pasientene er mer åpne for at vi innrømmer avvik en at vi nekter for dem – men de vil muligens føle seg bedre ivaretatt dersom vi forsøker å gjære noe med avvikene
    JEG MENER VI MÅ HA VEKK AVVIK SOM GÅR PÅ PERSONANGREP
    MEN FÅ FREM AVIK FOR Å SE OM DET ER NOE MED VÅRE SYSTEM SOM KAN BEDRE HELSEVESENET ELLER OM DER EVT ER PERSONER SOM HAR VEDVARENDE AVVIK OG MULIG TRENGER NOE OPPFØLGING FOR Å FUNGERE BEDRE
    Kommunikasjon er vel ofte det som svikter oftest men ok heldigvis gir det skjeden så alvorlige konsekvenser
    MAN BØR VEL OGSÅ HA SYSTEM SOM VURDERER RISIKO OG KONSEKVENSER .
    PERFEKTE SYSTEM FINNER VI NOK IKKE MEN OK DA HADDE VI VEL HELLER IKKE HATT NYE UTFORDRINGER OG MULIGHETER TIL FORBEDRINGER – FOR HELSEVESENET ER TROSS ALT IKKE EN MC DONALDS LITT MER KOMPLISERT
    Og innimellom er det faktisk en fordel å gjære prosedyre feil da det i enkelte tilfeller faktisk kan medføre at det gir et bedre resultat enn om man fulgte prosedyren – men da kreves det jo også at vi innehar nok kunnskaper til å forstå at der må foretas endringer
    Så selvsagt bør vi ha avvik og avvikssystem – men der er faktisk en fordel at vi ikke personifiserer avvikene – verken pasient eller personlige opplysninger om den som var den uheldige
    Ellers skal vel helsevesenet ha systemer so sørger for at uhell journalføres
    Havarikommisjon eller ikke – neppe – men ok deer trengs kanskje forbedringer – men da må vi og ha system som ivaretar dette uten at det skal være til skade for pasient eller for faglært
    VI MÅ VEL HELLER PRØVE Å SATSE PÅ ÅPENHET OG KOMMUNIKASJON STØTTE OG VEILEDNING

    Uansett har helsevesenet blitt bedre enn den gang jeg var ung –
    VI HAR FRIE VALG , VI HAR BRUKERMEDVIRKNING – MEN OK DER VIL ALLTID VÆRE EN RISIKO OG OK MAN MÅ DA SE OM DETTE EGENTLIG BLE BEDRE ELLER VERRE
    Det som bekymrer meg er vel langt mer flere som arbeider utrolige lange dager og mulig gjær en generelt god jobb – kan komme for kort på grun av rask slitasje

    Beklager dersom jeg selv sitter her og skriver noen feil –
    jeg er ikke selv feilfri men håper at jeg kan bidra litt med å gjære verden litt bedre for mange ennå og håper at jeg slipper å skade eller såre noen . Men jeg håper at noen vil veilede og hjelpe meg dersom jeg gjør feil og håper at vi kan alle bidra med å hjelpe hverandre .
    Det å henge ut og trakassere en som gjør en feil er vel den største feilen av alle
    Vennlig hilsen pårørende, mor , pasient naturelsker , musikelsker menneskekjær og arbeider innen helsevesenet
    OG JEG INNRØMMER JEG ER IKKE PERFEKT MEN JEG KAN LÆRE OG JEG ER VILLIG TIL Å FORSØKE
    OG MULIG ER DET PERFEKSJONISTENE SOM GJØR DET STØRSTE AVVIKET MED Å OFTE BLI SITTENDE FAST

  17. februar 24, 2011 20:37

    Jeg hadde tenkt å si noe her, men så forsvant ordene. Uansett interessant å følge med på, et viktig tema!

  18. februar 24, 2011 20:38

    Jeg er litt opptatt av de situasjonene hvor leger ikke hører på pasientens erfaringer, og det dermed gis behandling som kan forverre situasjonen for pasienten. Det tror jeg ikke vi trenger noen havarikommisjon for å endre på…

  19. Inger Johanne permalink
    februar 27, 2011 10:53

    Hei Maria.

    Har du lest denne i dag: http://treatingxmrv.blogspot.com/2011/02/next-step.html

  20. februar 27, 2011 13:52

    Avviksmelding skal brukes i det systemet jeg er ansatt. Fordi vi som organisjon lærer av disse meldingene. Heter det fra ledelsen. Men er vel litt avventende til om det faktisk skjer.
    Havarikommisjon? Tror det blir å kaste gode penger etter dårlige. Penger man heller kunne brukt til å organisere pasientflyten bedre. Penger man kunne brukt til en skikkelig revidering av hele helsevesenet. slik at vi bruker ressursene der de trengs. Penger vi kunne brukt til å lære oss å møte pasienten.

  21. mars 10, 2011 16:39

    Siterer fra det siste innlegget mitt i

    ingridvaa.blogspot.com

    «Det er noe her jeg ikke fatter: I mitt yrke som oversetter, forventes det at vi tar ansvar for og lærer av feil vi har gjort. Men om jeg gjør feil, er det sjelden noen som skades. Når psykiskhelsevernere gjør feil, påføres mennesker som allerede har problemer nye skader … hvem tar ansvar for og lærer av de feilene? Filtreres pasientenes reaksjoner gjennom vissheten om at ‘alt er bra, det er bare pasienten som er gal’?
    PS: Der fant jeg noe jeg har lett etter: Innlegget om Havarivesenet i ‘Marias Metode'»

  22. mars 16, 2011 11:03

    Leger kan gjoere feil og gjoer til tider feil .

    Noen leger gjoer feil for ofte , disse boer ikke behandle pasienter . Hvorfor er systemet slik at disse kan fortsette aa behandle pasienter ?

    Er leger for lojale seg i mellom ? Hvorfor reagerer ikke leger naar de obseverer at en kollega gjoer feil , ikke bare en gang , men gjentatte ganger ?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: