Skip to content

Den egentlige Velferdsfella

januar 6, 2011

Er stigmatisering av langtidssyke den egentlige Velferdsfella? Om vi stigmatiserer en gruppe mennesker vil vi få et utenforsamfunn som ingen er tjent med. Naive løsninger fungerer likevel bare i Eventyrland. I den virkelige verden finnes ingen Konge på Haugen.

Alt er ikke mulig å løse
NHO, Næringslivets hovedorganisasjon, avsluttet i går sin årlige konferanse. Konferansen var preget av frykt for en fremtiden man var usikker på hvordan man skulle møte. Når det kommer til velferdsytelsene tok mange til orde for innstramming, noe jeg skrev om i bloggposten «John og Ulven» i går.
Det er klart – vi må kartlegge og tallfeste hvordan velferdsstaten vår fungerer i dag, hvilke utfordringer vi ser og hva vi tenker oss kan være rette løsninger. Det innebærer likevel ikke at en må lete etter syndebukker, eller tenke at for å få til en løsning på en utfordring, så er det de som fra før av har lite som skal få enda mindre. Det betyr heller ikke at alt kan løses, at man vil finne optimale løsninger på alt. Hele tiden.

Kollektiv straff
At noen snylter på velferdsgodene vi stolt har bygget opp i et felleskap, stikker unna med potter de ikke skal ha, betyr ikke at det er slik for brorparten av de som mottar velferdsstønad. Det vil alltid være noen som lyver, noen som jukser. Det er noe vi alle oppdaget i løpet av barneskolen. Slik er dt bare. Vi lærte likevel at de fleste var skikkelige folk som vil godt. Når jeg jobber som lege – er dette et tema jeg står oppe i med begge bena – hvem skal få og hvem skal ikke få? Det er sannsynlig at jeg er blitt «lurt», men jeg møter likevel ikke pasienter og hjelpetrengende med mistillit. Jeg har full forståelse for at man ønsker å stramme inn for dette mindretallet som uberettiget mottar stønad – men en kan ikke rope «Ulv» der ulv ikke finnes. Vi straffer kollektivt uskyldige på denne måten. Dette er en effekt vi må være klar over og eventuelt velge at vi ønsker. Den store utfordringen med å rope på denne måten, ved å vri, vrenge og lage populistiske og oponionsdannende utsagn som siden blir stående som «sannheter» er at samfunnet vårt råtner opp på rot.
Vil vi virkelig ha «utenfor og innenforsamfunn»? For det er det vi får, om vi stigmatiserer de syke, de som ikke følger den nåværende stramme arbeidslinja. Vi er i ferd med å få en sik stigmatisering. Kanskje er dette den egentlige «velferdsfella»?

En arbeidsgivers beste venn er arbeidstageren
En arbeidsgivers viktigste ressurs er nåværende og kommende arbeidstagere – arbeidsgiverens kollegaer. Det er mulig å la sosialt ansvar og produktivitet følge hverandre. Flere bedrifter har settt verdien av å tenke på arbeidskraft som levende mennesker. Mennesker fungerer ikke alltid optimalt hele livet. Bedriften Stormberg er et godt eksempel. Deres mål er at 25% av arbeidstokken skal rekrutteres gjennom samarbeid med NAV Arbeid, arbeidsmarkedsbedrifter og fengsler når det kommer til rekruttering av medarbeidere   Sykefraværet har vært lavt. På konferansen fortalte andre bedrifter om sin suksessoppskrift. Det vil i tiden som kommer være smart av arbeidsgiverne å tenke langsiktig, bredt og hvordan holde på kompetansen i bedriften, selv om kollegaen ikke hele tiden fungerer optimalt.

Polarisering og partipolitikk
Jeg kan også forstå behovet for å spisse og marginalisere en sak når man tenker at saken i seg selv må sloss med mange andre viktige saker. Slik er det ikke i dette tilfelle. Velferdsytelsene og velferdsstatens fremtid vil ha vedvarende og høy oppmerksomhet i årene som kommer. Det vi trenger er en langt mindre grad av polarisering, langt mindre partipolitikktenkning og mer av velvillig problembasert samarbeid for å komme frem til en løsning der vi ender med et samfunn som opprettholder det menneskesyn vi som norske borgere ønsker å fremme. Kanskje er det her vi skal begynne? Hvilke verdier vil vi forfekte?

Kongen på Haugen
Jeg forstår bekymringene. Ingen skal stikke hodet i sanden, det er ingen tjent med i det lange løp. Vi skal ha et bærekraftig samfunn; det må det være om det skal være godt å leve i. Likevel – dersom det er grunn til bekymring, er det ikke da bedre å finne løsninger fremfor syndebukker? NHOs konferansedeltager, med Bernander i spissen, kunne ha gått fra å adressere utfordringene til deretter spørre seg selv og sine samarbeidspartene: Hva kan vi bidra med, hvordan kan vi se på dette som en felles utfordring og hvordan kan vi gjøre det på en slik måte at vår idé om et samfunn bygget på felleskap opprettholdes? Det ble rett nok nevnt, men i vage og ulne vendinger. For in the end – arbeidsgiverne er avhengig av arbeidstagerne og omvendt. Vi er i dette sammen. Her er ingen Kongen på Haugen.

Advertisements
24 kommentarer leave one →
  1. januar 6, 2011 17:36

    Det var gode ord!
    Jeg har jobbet hele livet uten sykdom, men har måttet tatt to ryggoperasjoner og en nakkeoperasjon siste 3 år. er 58 år. Er nå blitt avhengig av NAV, og forstår det slik at jeg tilhører en gruppe landet helst vil være foruten. Har hatt god inntekt og betalt masser av skatt. Allikevel orker jeg ikke lenger se nyheter på TV, blir bare deprimert. Har på en måte sluttet å leve i Norge, og foretrekker Twitterland. Der kan jeg komme med kommentarer, og ha meninger selv om Jens og de andre ville hatt meg under torva den dagen jeg ikke klarte å yte mer i jobb!

  2. januar 6, 2011 18:17

    Fantastisk! Denne skulle jeg gjerne sett på trykk i avisene. Takk for nok en flott post, det gjør godt å lese dine kloke ord. Jeg er møkklei av å bli fremstilt som en byrde for samfunnet…

  3. Jorunn Andreassen(jojja) permalink
    januar 6, 2011 18:29

    Jeg må si som Lothiane, dette skulle ha vært i avisen.. Ingen er tjent med å stigmatisere de som er syk og mottar trygd..

    Ja om de hadde vent litt på det NHO, hva kan vi gjør, hvordan kan vi tilrettelegge for at den som er syke går på attføring kan jobbe litt.. Da hadde deres utspill blitt møtt på en helt annen måte..

    Kjempe flott Maria..

  4. Marina permalink
    januar 6, 2011 20:06

    Bra sagt! Jeg kan også tenke meg at stigmatisering av uføre gjør det enda vanskeligere for de som kunne komme seg tilbake i arbeid å faktisk gjøre det. Å føle seg verdsatt, iallefall litt, er noe man trenger for å kunne fungere i samfunnet.

  5. januar 6, 2011 20:55

    Stigmatisering av langtidssykmeldte og troen på «lettvinte» løsninger tror jeg så absolutt er en stor felle å gå i. Jeg vet ikke om det er den egentlige Velferdsfella, for jeg vet ikke om det finnes noen Velferdsfelle som sådann. Den finnes muligens i hodene på de som har skapt begrepet.

    Vi vil ha flere tilbake i arbeid. Det er Navs hovedparole, og det er dette politikerne vil, og som Nav må arbeide etter. Det betyr også at arbeidsgiverne må på banen. Som jeg skrev i kommentar på gårsdagens bloggpost, så er det behov for 50000 tilrettelagte stillinger for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Mennsker som i dag mottar uførepensjon, men som kunne ha vært i jobb – dersom stillinger var tilrettelagt. Som tidligere Navmedarbeider, som nåværende velferdsforvaltningsstudent, og som forhåpentligvis framtidig Navmedarbeider, så har jeg tro på at Nav og arbeidsgivere skal kunne klare dette. I det store og hele er det nemlig ikke mye det er snakk om. Men kollektive løsninger for en stor gruppe med mennesker som er individualister på lik linje med andre mennesker, det går rett og slett ikke. Jeg har ikke troen på et instrumentelt og rasjonalistisk menneskesyn. Vi må hele tiden ha den helhetlige tankegangen. Slik du sier at du som lege ikke skal møte pasienten med mistillit, slik skal heller ikke arbeidsgiver møte en arbeidstaker med mistillit, og velferdssystemet kan ikke møte brukeren med mistillit.

    Utfordringen alle parter står overfor tror jeg faktisk er å skape tillit. Tillit, og det å aldri ignorere virkelighetsforståelsen til et menneske som er «hjelpetrengende».

    • januar 6, 2011 21:56

      Beklager VibekePV, klarer ikke helt å dele din optimisme. Selv om den er deg vel undt 🙂
      Med de erfaringene mange sitter med etter møtet med NAV, for eksempel Bjercks over her, så er det flere som ikke har skjønt det med å skape tillit.
      Maria har tidligere skrevet om Hippokrates’ ord om alltid å trøste.
      Kierkegaard skrev for 160 – 170 år siden om at man må møte den hjelpetrengende der han er.
      Hvis man leser NAV-saksbehandler/jurist Krikkerts kommentar på Karavanseraiet.no om hvordan han opplever NAVs kultur for lovanvendelse, da får man bakoversveis. Den saken er også diskutert på Lailand.net. Lenker til det Krikkert skriver finner du her. (Håper spamfilteret til Maria slipper gjennom en enkel lenke)

      • januar 6, 2011 22:24

        Å skape tillit er ikke noe veilederen i Nav gjør på egen hånd. Den foregår i prosessen og kommunikasjonen med brukeren. Sånn sett har begge parter en jobb å gjøre. Jeg har tro på at det kan skapes tillit, og når jeg som veileder har tro på det, får jeg det faktisk til, fordi jeg gir brukeren lov til å komme med sitt. Du kan tro på det, eller la være. Poenget er at dess mer tillit som skapes mellom mennesker i organisasjonen, dess bedre omdømme får organisasjonen. Det er min hypotese, og den tror jeg på til det motsatte er bevist.
        Når det så gjelder opplevelsen av Navs kultur for lovanvendelser, kaster Krikkert ut en påstand han bør ha belegg for. Jeg ser ikke at han har det.

        • januar 6, 2011 23:31

          Vil tro at en jurist har belegg for sine påstander, iallfall fra sin arbeidsplass. Og så var det den detaljen med røyk og ild, kontra x-antall historier om manglende tillit til NAV-systemet. For å si det litt pent.
          Men det er en annen diskusjon. Og ikke minst er det Krikkerts påstand, ikke min.
          Jo, hypotesen din er god nok den. Men du kan ikke kreve av en bruker at han kan møte deg som Veileder, der du er. At han kan møte deg med en tillit som han ikke har mulighet for å vise. Rett og slett fordi han er så opptatt med sine egne ting at han har mer enn nok med å holde seg selv sammen og vise et pent og tiltalende ansikt når han kommer ned på NAV-kontoret.
          Derfor blir tillitsbyggingen enveis. Det er jeg som hjelpeperson (jeg er Ergoterapeut med «litt» ekstra på veiledning/coaching/arbeidsdeltakelse) som må bygge den brua av tillit til den hjelpetrengende. Jeg kan ikke gå ut fra at han vil eller er i stand til å bygge den sammen med meg ved mitt første forsøk. Kanskje ikke på andre eller tredje heller. Min første jobb er å finne hvor brukeren er, og så langt jeg kan prøve å komme meg dit selv, slik at jeg kan møte ham der han er, og derfra bygge den tilliten som du snakker om.
          Mulig at vi snakker litt forbi hverandre her, men da får vi kanskje mer av den felles forståelsen vi trenger?

  6. Lilljekonvall permalink
    januar 7, 2011 01:09

    Vi er i dette sammen…..håper alle de festkledde deltakerne på NHO´s konferanse igår leser dette. Da vil de få nye tanker i hodet sitt,noe å tygge på og sove på om natta……eller ikke.
    – rått bra skrevet, Maria .) APPLAUS !

    beste hilsen fra Lilljekonvall

  7. januar 7, 2011 09:04

    Til Kamelryttersken: Denne posten starter med en setning om stigmatisering. Hva med å tenke litt på det før du kommenterer mine kommentarer? Hva med å la være å legge ord i munnen på meg? Premisser for diskusjon er for meg å stille med åpent sinn. Når ord blir lagt i munnen på meg, fortsetter jeg ikke diskusjonen.

    • januar 7, 2011 20:40

      Stigmatisering, av stigma (gresk), merke eller tegn (Wikipedia er min venn).
      Stigmatisering kan da forståes som å merke noe. Den merkingen kan oppfattes som negativ.
      Maria begynner med å spørre i denne posten om stigmatisering av langvarig syke er ei velferdsfelle? At mennesker med langvarig sykdom kan oppleve å bli merket negativt på grunn av sykdommen og de følgene sykdommen har for den sykes livsutfoldelse. En form for slik negativ merking er å utelukke arbeidsføre mennesker fra arbeidslivet på grunn av skepsis til mennesker som har andre, kanskje nedsatte muligheter for å fungere i det daglige.
      Og det er i møtet med disse menneskene vi som veiledere/rådgivere/saksbehandlere/terapeuter/helsepersonell har så lett for å trå feil. At vi bidrar til stigmatiseringen ved at vi ikke klarer å møte den hjelpetrengende der han er.
      Du sier du oppfatter meg slik at jeg legger ord i munnen på deg VibekePV, det er faren ved en diskusjon, for man tolker avsenders ord. Det er sjelden vi tar det avsender/diskusjonsdeltager for det h*n sier, men for det vi tror h*n sier. Den fella har jeg gått i mange ganger, og vil nok oppleve at jeg går i den på nytt en gang jeg minst venter det.
      Selvsagt er tillit viktig, og er grunnleggende når man vil arbeide for å fjerne stigmaet langvarig syke/langvarig arbeidssøkende/funksjonshemmede kan få i forhold til det å bli godtatt som samfunnsmedlemmer på lik linje med funksjonsfriske mennesker.
      Desverre har mange opplevd at møtet med NAV ikke har bidratt til å hjelpe dem videre, eller at prosessen deres har gått saktere enn den kunne ha gjort.. Bjerck og Serendipity Cat sier litt om det her i dette kommentarfeltet.
      Et annet moment ved en diskusjon er at den må utvikle seg, ellers vil den ikke gi den forståelsen deltagerne vil at den skal gi. Denne startet med et spørsmål om stigmatisering og utviklet seg i flere retninger. Forhåpentligvis har den bidratt til mer forståelse for det emnet bloggeier tar opp, og at det er belyst fra flere sider.

  8. januar 7, 2011 12:08

    NHO burde brukt mer tid på å kurse arbeidsgivere i tilrettelegging enn å drive skremselspropaganda og ytterlige stigmatisere syke.

    • januar 10, 2011 10:22

      Her tror jeg også det er viktig at både leger og sykmeldte som er friske nok til det ikke lar seg fulltidssykemelde, men deltidssykemelder seg.
      Hvorfor? Jo – fordi det tvinger fram tilrettelegging av arbeidsplassene og også en aksept for at man kan jobbe selv om man ikke kan jobbe like mye/på samme måte som før. Det synliggjør arbeidstagerens fortsatte bidrag – også ved funksjonsnedsettelse.
      Og jeg tror det blir lettere for en som har/har hatt funksjonsnedsettelse å komme tilbake til jobben. Man har hele tiden kontakt med arbeidsplassen og får oppdatert seg – og man kan gradvis øke sin friskmeldingsprosent om det går den veien i stedet for å hoppe ut i en like lite tilpasset (som før) stilling i 100%.
      Jeg håper at vi etter hvert kan få et system med flere incentiver for arbeidsgiver til å følge denne ruta. I dag er det ofte billigere med en 100% sykemeldt person i stedet for tilrettelegging….
      Og jo mer vi kunne benytte en slik modell – jo større aksept ville man få for periodisk «nedsatt arbeidsevne» framfor 100% på begge sider av bordet.

      Men… det krever at man ikke presser, men viser interesse for restarbeidsevne. I dag er det etter min erfaring veldig enten eller. Enten kommer man til legen og sier «jeg er syk» og blir spurt om «hvor lenge» … ellers så kommer man til legen og sier «jeg er syk» og får svaret «nei, det er du ikke»… sterkt forenklet. Spørsmålet burde være «Hvor mye – og er det noe arbeidsgiver kan gjøre for at du kan være mer på jobb?»

  9. hasla permalink
    januar 7, 2011 13:35

    Med hovedfokus på raskt tilbake i arbeid, er det mange pasienter som presses inn i hastetiltak som virker stikk i strid med hensikten.
    For mange kolliderer dagens trygderegler hvor pasienter med forskjellige diagnoser raskest mulig må igjennom ulike tiltak og tilbake i arbeid. Mange pasienter er blitt mye dårligere i møtet med helsevesenet og nav. Stadig flere går derfor unødig inn i en lengre fase med alvorlig grad av sykdommen.
    Jeg tror at for enkelte er raskt tilbake i arbeid veien å gå og mulig, men man skal være klar over at for en gruppe pasienter gjør dette vondt verre.

    Hvordan møte denne gruppen mennesker slik at det ikke skaper stigmatisering og holdninger som fører til at denne gruppen faller “utenfor» samfunnet?

    Arbeidet med å skape respekt og gode klare holdninger i forhold til dette problemet vil ta tid. Og kanskje den viktigste kilden til dette endringsarbeidet bør komme fra politikerne og medias måte å håndtere det hele på.

    • januar 7, 2011 18:58

      Det jeg opplevde i begynnelsen av sykdommen var at det var veldig mye stress: Mange og krevende undersøkelser for en sliten kropp, oppfølging av arbeidsgiver, søknader og attester til NAV, kommune, forsikringsselskap, Lånekassen osv.

      Dette på et tidspunkt hvor jeg egentlig var for syk til å stå oppreist. Vi vet mer og mer om at den som presser kroppen i akuttfasen av ME får dårligere prognoser. Men alt dette var slik som jeg måtte, og som jeg måtte finne ut av selv.

      Da tenker jeg at «systemet» neppe har vært med på å gjøre meg friskere.

  10. januar 7, 2011 14:13

    @Hasla : at medias håndtering spiller en viktig rolle ,har du jammen rette i . De sluker det glinstrende agnet fra NHO og andre rått og med krigstyper. Ingen kritiske syn,ingen motforestillinger som skaper en verdig debatt. Trist igrunn.

    Lilljekonvall ❤

    • januar 7, 2011 15:28

      Det her får meg å huske en gang da jeg arbeidet i psykiatrien i Skaraborgs læn i Sverige. Det hadde vært en stor omorganisering der man samtidlig for å øke tilgjengeligheten skulle spare mye penger. Det var omorganisasjon hvert halvår og det er mye å si om det. En dag kom en fremtredende landstingspolitikker på besøk sammen med en økonom, for å stille spørsmål om «underverket» sitt. Det spørsmål som jeg husker best var: Har de ungdomar som har vokset opp med å stille krav, begynt å komme til dere? Eh…ungdomar som kom til oss hadde psykiatiske lidelser, depresjoner, med mere og definitivt ikke i stand til å ta for seg i livet.
      Jeg lurer på om det her noe vi må se. Så lenge vi står med lua i hånden og bare håper på at noen skal se oss, blir det nok ikke mye som skjer. Derfor trenger vi pasientorganisasjoner som kan tale vår sak og vi trenger å hjelpe hverandre til å snakke!
      Det har vært ganger når jeg har vært mye dårligere enn idag da jeg ikke vært i stand til å ta tak i ting. Jeg har tenkt at en dag når jeg er sterkere skal jeg fortelle det offentlig.
      Vi må hjelpe hverandre til å forbedre de sykes situasjon. Det er min tanke.
      Den kvinnelige politikkerens spørsmål brente seg fast og jeg tror vi kan ha mange refleksjoner rundt det her.
      Når vi blir syke i vårt samfunn, og har det som dårligst, trenger vi god økonomi og pårørende som støtter oss og som kan stå på for oss. Det er dessverre min erfaring. Slik føles det!

  11. januar 8, 2011 10:36

    Kjære Maria. Tusen takk for lån av bildet ditt. Det er nå lagt ut på Oslo Daily Photo:
    http://oslodailyphoto.blogspot.com/2011/01/lovely-winter-day.html

    Ha en fin dag! 🙂

  12. januar 9, 2011 20:04

    Jeg sitter i «Velferdsfella» og gjør mine betraktninger og tenker høyt her og på bloggen min…
    Lurer på hva som skjer med de som faller ned fra sin HØYE hest, ja for det kan jo skje dem også. Det skjedde meg , det kan skje noen som du kjenner og det kan skje Jon G. Bernander. Undres på hvordan han vil føle det da….(Jeg unner NGEN å bli syke, bare å det er sagt!) . Vil han få panikk og løpe etter media for å fortelle personlig om sitt sykdomsforløp for åpen mikrofon. Slik Bjurstrøm gjorde ? Hvorfor gjorde hun det ?- jeg som trodde nettopp det var noe som kun angikk behandlende lege og pasienten i første omgang ? .(*klør meg i hodet*) . Skulle det skje at de ramler av hesten, så håper jeg de har hjelm, sparekonto og noen til å hjelpe seg. Det er i utgangspunktet et ensomt landskap det å være syk over lang tid.

    Da er det godt det finnes bloggere 🙂

    Beste hilsen,
    Lilljekonvall 🙂

  13. virvelvirvel permalink
    januar 11, 2011 21:38

    ååååååååååååååååååhhhhhhhhhhhhhhh…… jeg skrev en kommentar, ikke så lang, men passe bra;) Også sendte jeg den, men den kom ikke gjennom og da forsvant hele teksten for meg. Og med ME så vet du jo hvor enkelt det er å komme på hva jeg skrev…..så da gir jeg opp. Kommer plutselig tilbake en anna dag jeg

  14. januar 15, 2011 22:22

    Arbeidsgivere driver med «profittmaksimering» ikke med veldedighet, og slik skal det være.Da må samfunnet legge forholdene til rette slik at det å ta i bruk menneskers restarbeidskraft er i samsvar med profittmaksimeringen. Ordningen med å kombinere arbeid og trygd bør utvikles videre slik at det lønner seg for arbeidsgiverne med den praktiske tilretteleggingen.
    Dette vil være en «alle gode ting er tre» løsning:
    Mennesker med restarbeidskraft opplever tilfredsstillelsen ved å opprettholde sitt sosiale nettverk og gjennom følelsen av det meningsfulle i å kunne yte sitt beste.
    Arbeidsgiverne får litt mer profitt.
    Samfunnet sparer penger fordi det bare betaler deler av pensjonen.

Trackbacks

  1. Den egentlige Velferdsfella (via Marias Metode) « Undreverset
  2. Karavanseraiet » Jobbintervju? Du :O? Går det an da?
  3. Takketale og sånt… « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: