Skip to content

You are just like me!

desember 5, 2010

Hva rører oss ved å se store menneskemengder sammen? Erkjennelsen av behovet for og savnet etter å høre til? Hva skjer med storsamfunnet når enkeltindividet ikke finner en slik plass?


Jeg kom over en juleflashmobsak forrige dagen, la den ut på twitter med teksten « Nå skjønner jeg hva som er så bra med å være menneske: Hallejula!»

Mennesker er sosiale
Det jeg mente med det var at noe av det som gjør oss til mennesker er at vi er sosiale. Vi søker mot hverandre. Vi trenger å høre til, være en del av et felleskap. Når jeg ser på hvilke reaksjoner gamle, unge, menn og kvinner delte på twitter I etterkant av Mad Coms flash mob, tenker jeg at det er noe undiversielt I det å ønske å gjenkjenne seg selv I andre. Være en del av noe som er større enn seg selv, ha en funksjon, være nyttig, kjenne at noe har bruk for en.

You are just like me!
MadCom synger You are just like me! Erkjennelsen er viktig og vi har hørt den fra barnehagen da vi lærte «Små barn av regnbuen» Budskapet er dødsviktig, eller livsviktig, om du vil. Om vi ikke forstår at den som ved første øyekast ikke ser lik ut som oss, defineres i samme sosiale bås som oss, likevel har lignende følelser, behov og tanker om det å være og hva som er godt å bli møtt med, råtner vi, som samfunn, opp. Innenfra.

Det svakeste ledd må styrkes
Jeg er bekymret for dette vi begynner å kalle «utenforsamfunnet». De som har en lagtidssykdom eller -lidelse, som ikke kan ta del i festivitasen på samme måte som de som er innenfor gjør at samfunnet som helhet daler et par trinn ned på styrkeskalaen. Ingenting er sterkere enn sitt svakeste ledd. I dag har vi en tendens til å heie på vinnerne og disse taperne. Vi vrir på forskning, avisoverskrifter er ikke lenger til for informasjon, men som spissformuleringer, vi lager skremmebilder av mennesker med enkelte diagnoser, setter dem opp mot hverandre, kaller langtidssyke for døgenikter, slabbedasker, snyltere. Samfunnet som helhet tjener ikke på en slik tilnærming.

De friske må hjelpe de syke
De friske glemmer at det faktisk i neste omgang kan være dem som blir syke over lengre tid og at de som var syke da kan være friske. Nok. Til å hjelpe dem som ikke trodde de skulle bli syke.
Det må være de friske som hjelper de syke for å få et bærekraftig samfunn. Nå som jeg begynner å bli friskere ville de ikke falle meg inn at jeg ikke samtidig skal bruke noen av min nyerhvervede helse til å hjelpe de som har det dårlige enn jeg. Den man tenker er lik seg, behandler en slik en vil bli behandlet selv. Tenker jeg.

Advertisements
15 kommentarer leave one →
  1. Anne permalink
    desember 5, 2010 11:34

    Viktig emne 🙂

    Det er rart det der, vi trenger å tilhøre noe/noen. Likevel går man lenge nok f eks syk i en eller annen form, så begynner en annen følelse å komme snikende…..om at man kanskje ikke fortjener det, fordi man er tilbaketrukket pga sykdommen eller situasjonen.
    Det er rart hva det gjør med oss og hvordan vi opptrer deretter.

    Jeg merker jeg har trukket meg veldig bort fra mitt og mine og det liksom ingen enkel oppgave å hoppe i det igjen. Det fører igjen til at andre blir usikre på meg og tror at jeg ikke vil ha noe med de å gjøre igjen. Det er en snuoperasjon, men viktig.

    Det er som du skriver også, de friske må hjelpe de syke. Her lønner det da seg med åpenhet fra den syke (noen jeg glemte helt bort i sykdomsprosessen). Jeg tiet helt om hva som rev og slet i meg og hvordan kan da den friske hjelpe meg? Jeg har lært. Jeg har også lært at jeg trenger ikke si alt, men på en måte forklare situasjonen rundt det å være syk.
    He he, eller som jeg har gjort til en del mennesker i livet mitt – presentert dem for bloggen din, så noen kunne få litt innsyn om ME og alt det andre.

    Takk for nok et fint innlegg. Jeg hadde nok mye mer på hjertet, men i dag ser jeg snøen og jeg må ut og glede meg litt over at ting går fremover og det er koselig å se snøen.

    En fin dag til deg, Maria.

    Anne

    • hasla permalink
      desember 5, 2010 14:06

      Hei Maria.
      Veldig fint innlegg. 🙂

      Og Anne så veldig fin kommentar.
      Blir så glad da noen setter ord på tanker som surrer rundt i hodet mitt stykkevis og delt.

      Ha en nydelig søndag i en vinterkledd vakker natur. 🙂

  2. desember 5, 2010 12:55

    Kloke ord, og egentlig er det ikke noe vanskelig i det hele tatt å stille opp for andre. Hvis alle deltar i den dugnaden blir den ganske overkommelig og mest hyggelig.

  3. Jorunn Andreassen(jojja) permalink
    desember 5, 2010 13:03

    Takk for et kjempe fint innlegg Maria..

    Å hjelpe andre gir en sånn glede, bare se på de syke som hjelper andre syke.. Det gir energi.. Det skal ikke så mye til, hvis bare man gjor litt.. Istedet for å sette hverandre i bås som annenrangsborgere..

    Vi har alle en betydning, og jeg kjenner hvor mye lettere alt har blitt etter at jeg fant mange andre i samme bås som meg. At jeg ikke trenger å ta hele kampen alene.

    Fo 3 år siden var det ikke i mine tanker at jeg skulle bli syk på en slik måte at jeg må velge hva jeg kan gjøre den ene dagen, ei heller at jeg ikke kunne leve det livet jeg tok som en selvfølge..

    Klem

  4. desember 5, 2010 13:27

    Åh for et flott innlegg, Maria! Jeg sprer det videre så forhåpentligvis mange får lest det.

    You are just like me…

    Flashmobs får meg til å grine. 🙂

  5. virvelvirvel permalink
    desember 5, 2010 14:19

    herlig og viktig innlegg maria:)) Jeg kjenner det på kroppen det du beskriver her. Utenforskap! De friske skal hjelpe de syke! MEN, det er et men her. Og da prøver jeg å beskrive litt fra mitt eget ståsted etter at jeg ble ME-syk og har falt helt utenfor samfunnet. Både fordi folk ikke forstår og ikke skal bry seg for mye. Jeg har alltid vært en «hjelper» selv, og det er også en vond ting, at jeg klarer ikke å stille opp for andre som jeg har pleid og må kaste inn håndkleet gang på gang. Og hvordan skal man takle at man blir syk. Det følger med sorg, tap, psykiske nedturer og man sitter og tenker at det her er da ikke noe liv. Jeg har så lyst til å plukke frem den amerikanske forfatteren som skriver om det at man skal være så positiv, spesielt i det amerikanske samfunnet, men jeg ser at det er høyst aktuelt her i landet også. Tenk positivt eller dø, skrev hun. Hun fikk kreft, og hun fikk nesten beskjed om at det var en bra ting det som hadde skjedd, ellers hadde hun aldri fått oppleve denne siden av seg selv? Jeg støtter henne i dette, hva er positivt med å bli syk? Og ikke minst, hvordan blir man behandlet når man blir syk? Jeg har opplevd flere ganger at jeg skal være så veldig lykkelig (og gi veldig uttrykk for det også), hvis jeg har fått stablet meg på beina og kommet meg ut en tur. Det være seg på butikken eller sitte en time hos noen på besøk. «Men du er jo her nå, det må du jo være glad for!» Lite vet de om prisen jeg må betale etterpå, den siden er det får som ser eller forstår. I tillegg er jeg rett og slett møkklei kommentarene om hvor bra NAV har stilt opp, hvor bra det er at jeg kom på ullevål, så fantastisk at jeg har fått hjemmehjelp. For meg er det bra, men det er en nødvendighet også. En nødvendighet jeg aldri ville ha hatt, hvis jeg hadde hatt noe valg. Og fra andre hold hører jeg også om hvordan mennesker tar avstand fra syke mennesker. Jeg har selv mistet mange i løpet av min sykdomsprosess, og jeg vet om mange som melder om samme problemet. Jeg tror det ligger mye i dette at den vanlige mannen/kvinnen i gata i dag har ikke plass til, eller orker ikke å forholde seg til sykdom og vonde ting. Samfunnet har blitt slik at de som er syke eller faller utenfor av ulike grunner, skal bli tatt vare på av samfunnets instanser, som NAV, sykehus, psykolog osv. Fordi de fleste har verken tid eller ork til å forholde seg til sykdom, konflikter eller død. Jeg opplever at mange «løper» den andre veien istedet for å gi et klapp på skulderen, komme på besøk, sende en sms. I beste fall kan man jo få en hilsen på facebook, enkelt og man slipper å forholde seg til virkeligheten. Nå høres jeg sikkert ut som en bitter kjerring, men det er jeg ikke. Ikke bitter, men sint, lei meg, frustrert, fylt av sorg men heldigvis av latter innimellom også. Men ingen skal fortelle meg at det er positivt å bli syk. Det finnes ikke en positiv ting ved det, så ka¨n man si at man må prøve å gjøre det beste ut av det. Og det er det klart man gjør. Man prøver alt for å bli frisk, komme inn i samfunnet, bare VÆRE noe for noen. Det er den ekstensielle livsgleden det. Så jeg sender alle mine tanker til de som sliter med sykdom eller andre ting som gjør at man faller utenfor samfunnet, slik som det er ment at man skal være. Også slår jeg et slag for at man skal bli berømmet for hvordan man ER som person, ikke alltid for hva man GJØR. For det å prestere har blitt det viktigste, og det er det som blir lagt merke til. Så jeg velger å tenke på alle de som ER den DE er, for det er noe godt i de fleste mennesker, så la oss plukke frem den siden til belysning og berømme de rundt oss for akkurat det.

  6. dropsofdreams permalink
    desember 5, 2010 14:22

    Det er en stor, stor glede at du kjenner livet ditt kommer tilbake Maria. At du er friskere! Dette var ett godt innlegg med mange kloke refleksjoner og tanker. Ikke uventet, fra deg 🙂

    Hvordan kan man styrke det svakeste ledd?
    Jeg tror vi må hente frem respekten for andre som ikke er som oss, og børste støv av empati. Og hva med definisjonen av ett menneske? Hva anser vi som verdifullt? Er det ikke litt på tide å se etter hvilke resurser langvarige syke mennesker har? Enda er det slik at man defineres utifra hva man jobber med. Det er best at man har en god hobby eller interesse for at samtalen skal holdes gående etter at det fatale svaret på hva man jobber med er gitt; Jeg er sykemeldt, jeg. *end of conversation*

    Jeg er sikker på at dette starter hos helsevesenet. Legen som utdeler diagnosen. Når den som er syk forstår at dette er langvarig, er det essensielt for fremdrift at man møtes med ett kart foran seg. At man forstår at legen vet hva dette er når man selv er helt uten sti og kompass. Det finnes ingen verdighet i å bli en kasteball i ett system hvor ingen later til å tro på den diagnosen man får. Det er lett, og altfor ofte, man får beskjed om å ta seg sammen.
    Man blir stigmatisert. Og man starter, allerede på vei ut døren, å miste sin identitet.
    Det finnes mange metaforer som synliggjør dette racersamfunnet uten rom for andre enn de som er like, helt like.

    Har det noe med at man blir utrygg når noen ikke er som de andre i flokken? Ja, helt klart. Vi plasserer hverandre etter hvor vi jobber, hva vi jobber med. Ja, hva vi produserer rett og slett. Hvor ble det hele mennesket av?

    Selvsagt fenger det med flashmobile. Gøy er det! Og helt ufarlig. For ingen stikker seg ut. Alle gjør det samme, til samme tid. Se her; vi er like. Og det er trygt.

    Skal man klatre Mount Everest, binder man ett tau rundt hverandre slik at selv den svakeste av de sterke kommer til topps.

    Jeg stemmer for å dele ut masse tau!

  7. virvelvirvel permalink
    desember 5, 2010 14:24

    Jeg glemte å skrive at jeg er sinnsykt lykkelig fordi jeg klarte å skrive kommentaren over;)) Og for de som ikke ser det, så smiler jeg og danser rundt her i heimen, eller skal jeg hvile kanskje??

  8. desember 5, 2010 15:48

    Amen!

  9. desember 5, 2010 20:12

    For lenge, lenge siden, da jeg var ung og veldig, veldig engasjert i elevpolitikk, var det en klok mentor som lærte meg noe: Alle mennesker trenger i sitt virke tre ting – å bli sett, å føle tilhørighet og å føle meningsfullhet.

    Det stemmer for oss alle tror jeg, enten det er på jobb, i familien, blant venner eller på andre arenaer. Samtidig har livene våre blitt mer fragmenterte, det er så mye som skjer og så mange områder som skal ha oppmerksomhet. Av og til føler man seg kanskje bare som en liten fjert i den store massen…. Derfor gjør det noe med oss når vi ser en flashmob, denne tilsynelatende tilfeldige, men likevel vel regisserte, samlingen av mennesker som gjør noe morsomt og hyggelig – bare for å gjøre det sammen!

    Kanskje er det for mye av våre liv som er blitt ladet med «mening»? Kanskje har vi for mange mål med alt vi gjør, for mye produktiv tid? Er det rett og slett blitt for liten tid til å bare _gjøre_ hyggelige ting sammen, uten annet mål enn å være del av et fellesskap?

  10. desember 5, 2010 20:39

    Kanskje vi må lage en tiaraflashmob… 🙂

  11. desember 5, 2010 21:19

    Tusen takk for et flott innlegg.
    Ja, mennesker blir ofte usikre og lammet i møte med sykdom bland «sine». Jeg opplevde å bli stående mer eller mindre alene etter at jeg ble syk. De friske hadde nok med sitt eget liv, til og med min familie..og jeg, som deg er meget bevisst på, og det faller meg helt naturig å hele tiden hjelpe dem som er sykere enn meg.
    Og når eg atter er frisk? Ja,, jeg skal hjelpe med allt jeg har! For en glede det er å gi! Om flere hadde sett det, så hadde samfunnet endret karakter, det er jeg sikker på.

    klem
    Hilde

  12. desember 5, 2010 22:55

    Hva betyr livet?
    Hva betyr det å være syk?
    Må man være trist og deppa hele tiden….jeg undres. Må man ha hjelp av de friske, vil de forstå hvordan det å være kronisk syk..Vet ikke……..

    Har dårlig erfaring med det jeg i allefall, men hos de som er likesinnet har jeg opplevd masse glede, morro og stå på vilje som viser at vi kan hjelpe hverandre også. De friske i min familie sier du må slutte å stresse, så blir du bedre, gjør ditt og datt. Men hva med å le, synge, danse og glede seg. Vi snakker om at også vi som er syke har rett til å ha det morro. Men for veldig mange føler jeg det som dømmende, jasså du ler…….er du blitt frisk igjen!!! Hurra!!!

    Jeg har vært masse ensom, lei, deppa, osv…..man ønsker jo ikke å gifte seg med sykdommen sin akkurat, så for meg har humor og egen ros fungert godt. Livet er ikke alltid som en forventer det. eller som en har tenkt det. Og en skal aldri gi opp, men noen ganger bryter en sammen. Og hvem må plukke opp restene, jo ofte en selv etter å ha fått klarthet i ting, eller noen proffesjonelle. Og de blir en ikke venner med. Mange mister «alle» og da er det tøft å greie å holde koken oppe selv også og stå på for eget liv. Og vi er bare mennesker, og en skal ikke forvente å klare et liv som kronisk syk helt alene i kampen. kampen om livet, om håpet alle tårene som en må tørke alene..helt alene i natten, om dagen….og så må en bestemme over sitt eget liv, finne likesinnede, finne igjen seg selv uansett om en er syk eller ikke. Lete etter hjelp, etter håp og igjen drømme om morgendagen. Jo det er tøft. Men så morro å klare det. Å tenke at jess…..men må man trenge «bare «friske til å hjelpe til. Tja, jeg tror vi som sagt vi kan hjelpe hverandre og det er ikke bestandig en behøver å finne opp kruttet på nytt. Og naturlig skepsis er veldig sundt. Men man må komme ut av skapet som syk og stå frem, og si se hva jeg klarte mye mere. Enn å si jeg kan ikke gjøre dette fordi da blir jeg sykere i morgen osv……
    Nå er det mange som har en god og støttende familie i rundt seg, men likevell kan en selv personlig føle tap, sorg, og depresjon over det å bli kronisk syk. Men så vil en igjen oppdage familien sin på ny og elske dem for deres tålmod og kjærlighet.

    Og katter eller hunder er veldig posetivt å ha hvis en er syk, noen å kose med, snakke med og som aldri blir sur eller sint. Alt etter hva en klarer i den situsjonen som en er i selvfølgelig.

    Og jeg har ledd i hele går kveld, er sliten å ja, men så lykkelig. ………i lag med min syke, men herlige familie når alle har en god dag!!

  13. desember 6, 2010 23:52

    Hmmm.. Du er klok! Og innleggene dine er så fulle av gode tanker. HVis jeg skal reflektere litt videre, ville jeg tenke at hvem er det som definerer samfunnet, hvem som er innenfor og hvem som er utenfor? Er behovet for å være så like blitt så stort, at det i seg selv ikke gir plass til annerledesheten. Normaliseringskurven blitt altfor smal?
    Jeg tror det, at både helsevesen, media, forskere og allmennheten som også blir påvirket av de tidligere nevnte, streber etter en enda større likhet enn før.
    Hvis det ikke er plass til noen, hvis noen blir definert til utenfor, så er det noen som har definert hva som er innenfor. Hvem er egentlig det?

    Småtrolla her i huset lærer : det man vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem, på skolen om dagen. Og de vil gjerne bruke regelen som en god anledning til å slå til bake hvis noen andre slår først.. Men jeg tror du har helt rett jeg, Maria, akkurat som de 2000 år gamle skriftene, og kloke ord. Det handler om å hjelpe hverandre, og det handler om at de som har det bra, må hjelpe den som har det mindre bra. Det trenger heller ikke handle om sykdom. Jeg har jobba 15 år som helsearbeider, og jeg mener at jeg har prøvd å hjelpe, og gi, og veilede, men samtidig har jeg jammen fått mye tilbake av kunnskap og erfaringer. Det kommer alltid noe tilbake 🙂

Trackbacks

  1. Mikropolitikk -for the win! « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: