Skip to content

Tør du? Om anonymitet i sosiale medier

juli 17, 2010

Stadig er det metadiskusjoner der man diskuterer seg selv og det en holder på med. Noen ganger er diskusjonene viktige og inneholder flere vinkler enn hva som først møter øyet. Diskusjoner om anonymitet og bruk av pseudonym i sosiale medier er en av dem.
.

I går var det en lang og god diskusjon på twitter som startet ved at en av brukerne sa at denne ville slette alle sine følgere som hadde anonyme profiler. Den slettende personen er en jeg har stor respekt for -men jeg kan ikke forstå argumentene for å ikke skulle følge den som ikke har lagt ut sitt navn og bilde.

Jeg har forsket litt i dette.
Handler det om at vi bruker twitter på ulik måte -at vi rett og slett har ulike briller på? Her ligger en bloggpost om måter å bruke twitter på jeg la ut tidligere i dag.
.
Handler det om å «tørre»?

Dette argumentet dukket stadig opp i går som et argument for at man skal bruke sitt eget navn. Man er feig om man bruker pseudonym.
.
Jeg er dypt uenig.
Pseudonyme bidrar ofte med det vanskelige og det utvidende.
.
Mange av de som bruker pseudonym og bruker det over tid, er særs modige. De viser personlige, og noen ganger private, sider som andre som mener “de er seg selv hele tiden” automatisk filtrerer bort, stuer vekk, gjemmer i kjelleren, for heller å vise frem glansen av seg selv. Ingen ER seg selv hele tiden -vi viser frem brokker, de små tittehull vi ønsker å vise frem til enhver tid. Slik skal det være.

Janteloven er sterk.

Om du viser deg som “svak”, vil de færreste tillate deg å være sterk igjen. Etterpå. Når du kjenner deg fit-for-fight. Det vet vi alle -slik fungerer det.

Tør vi gå inn i diskusjoner med den som mener noe, som ikke ser på din tittel, din posisjon, som er uredd og serverer oss sin kake?

Er det ikke uansett, om man er anonym eller ei, enhvers rett til å ikke ønske å diskutere mer, dersom man mener at en blir utsatt for sjikane, for eksempel? Autoriteter og “navn” i seg selv – har jeg liten respekt for. Jeg vil se hvilket menneske som er bak -det er mennesket med integritet som innbyr og inviterer meg til å vise tillit. Det betyr ikke at jeg ikke har respekt for det de har gjort og vært før -men det er det de gjør og er nå, som betyr noe for meg, ikke om det er hattemakeren eller kongen som “er”.

Hva med debattforum? Debattforum og i avisers debatter kan jeg se grunner til å kreve id av deltagerne. Debattene blir ofte spammet av troll og ulver som er en kort tur innom og som derfor ikke er avhengig av at pseudonymet de bruker blir forbundet med noe positivt.

Likevel -skal vi ta sjansen på at de stemmene som virkelig forteller hvordan skoen passer forstummer? Ved å kreve id vil terskelen for vikige stemmer kunne bli for høy.

Eller skal vi tenke at avisene og utpekte brukere må ta ansvaret, som ordstyrer, være tilstede og luke ut det som åpenbart er ren sjikane, slik at det er mulig å føre en saklig diskusjon?

Så, igjen; kneble eller være tilstede?

Hvor “sosiale” blir de sosiale medier om store deler av den skal knebles? På nett vandrer det en hærskare av anonyme mennesker.  Hvor stor del av det menneskelige, sorg, skam, tilkortkommenhet, tvil og sorg blir borte ved å kreve at alle skal identifisere seg? Personlig er jeg lite opptatt av glasur og glans. Slikt kan jeg kjøpe på butikken -det er flusst i bladhyllene.

Full kontroll? Troverdighet har ingenting med identitet å gjøre -en sannhet er en sannhet i seg selv. Hva som er en “fagsannhet” kan like mye variere over tid som en “opplevelsesannhet”. Det er imidlertid en menneskelig mekanisme, det at vi vil vite, vi vil ha følelse av kontroll. Vi mennesker forsøker å kontrollere vår verden ved å kategorisere den, forsøke å gjøre den oversiktlig og forståelig. På den måten tror vi at den blir forutsigbar og at vi kan ane hvordan vi skal forholde oss til den.
Det er et stort selvbedrag, selvsagt, om vi ikke forstår at dette kun er krykker for vår hjerne.
.

Virker bruk av pseudonymbruk skjerpende? Dersom vi hadde brukt pseudonym alle sammen, hele tiden; ville vi da måtte skjerpe oss litt ekstra for å bli hørt når vi ikke lenger har en posisjon eller historie å vise til som et navn gir? Overraskende nok, med pseudonym måtte jeg være MER forsiktig, fordi jeg ble lest med argusøyne -jeg var på nåde og “under vurdering” og det føltes som om jeg måtte “bevise noe hver gang”. Greit -det virket skjerpende. For meg.
.
Det er fort gjort å trekke frem det såkalte «Rasismestemplet» -man ser på navnet, på yrket og stempler deg som interessant eller uintressant. Ved å ikke ha tilgang til bruk av anonymitet på twitter tror jeg debatten hadde blitt kneblet. Ville vi bare se de som holder seg innenfor de gitte rammen, der det ikke finnes litenhet, tilkortkommendehet?  Bare de “korrekte” stemmenes skinn -uenig og -enighet? Vil debatten bli overtatt av troll med navn?
.
Ungen og badevannet er en grei allegori å bruke her. Anonymitet i sosiale medier sikrer mangfoldet. Det gir likevel et stort rom for uansvarlig og uakseptabel oppførsel. Det er den som har skjult agenda, de som sikrer seg flere twitterkontoer og som bruker disse til ufint spill og sjikane, som det bør fokuseres på.

Det er Trollene og Ulvene som er problemet, ikke anonymiteten i seg selv. Bruk av et stødig pseudonym er uproblematisk. Over tid avsløres man. Vi må forstå at de færreste er troll og ulver -det er bare det at de som finnes blir veldig synlige i det de angriper person, ikke sak. For meg blir det naivt å tro at en skal unngå trolling ved å bare åpne opp for mennesker med bekreftet id. En kjapp tur innom ethvert debattprogram på TV vil vise mennesker som byr på det meste av sjikane og personangrep -med fullt navn. Navnet hindrer altså ikke troll fra å være troll.
.
Det utføres selvjustis på twitter
, som i alle andre sosiale sammenhenger. Den kan være svært effektivt. Enhver som ikke opprører seg, vil miste lesere og følgere. Kommunikasjon på nett er basert på tillit. Ingen står i twitterdøra og krever pass. Fullt navn kan like gjerne være fakenavn. Hvor ofte har du sjekket id til den du tvittrer med? Når en “OleP”  har på sin profil at han heter Ole Paulsen, er ikke jeg den som googler ham.
Gjør du?
.
Noen gjør det. Googler.
Jeg ante faktisk ikke at det var vanlig. Det er kanskje jeg som er rar? Jeg googler ikke venner, kollegaer, bekjente -det har liksom ikke falt meg inn. Aldri. I alle fall ikke hittil. De som forteller og formidler til meg, deler det de ønsker.

Hva er dette behov for googling? Det samme som behovet for å skulle kommunisere med en som har et navn? Kontroll? Kikking? Se&Hør?
Jeg opplever det som temmelig ufint, og uredelig å skulle grave etter mer enn det den andre vil gi, slik som en gjør når en googler eller sjekker andres skattelister.
.
.

Dersom vi legger dette som premiss:

– at det er hva du sier og gjør som teller, ikke hvem du er -hvilke gode argumenter finnes for å støte ut anonyme fra sosiale medier, og twitter i sær?
– at det er de få som ødelegger for de mange -hva gjør vi med det?Opplys meg!

Dersom premisset klinger feil i dine ører -hvilke premisser skal vi da navigere etter for hvem som skal høres og tilbys plass ved bordet? Makt? Posisjon? “Navnet”?

.

Min strategi mot trollerier er  at jeg avfølger dem. Jeg gir dem ikke plass -ikke hos meg.

De jeg har avfulgt på twitter hittil på grunn av trolling og sjikane er på twitter med fullt navn. Jeg har ikke googlet dem.

.

Forrige post kan du lese her

Hva skal vi med twitter?

Tidligere poster fra meg om anonymitet finner du her:

Rakrygget Alias

Skomaker eller skobærer

Har du andre poster -legg dem inn!

Edit: Kronikk her

Edit2:

Skal anonyme kommentarer være en rettighet?

Om twittertroll i Guardian

Jeg setter stor pris på kommentarer i feltet dersom du vil si noe og ikke på twitter -på den måten er det lettere å følge.

Advertisements
51 kommentarer leave one →
  1. juli 17, 2010 19:45

    Du har flere gode poenger med å delta under pseudonym. Det jeg nå og da har lyst til å plukke litt på er bruken av ordet tørre. Jeg tror det er viktig å huske på at det er flere innfallsvinkler til dette ordet. Et eksempel er en tidligere nabo og fremdeles venn som lenge bodde på hemmelig adresse. Det var nok til tider en temmelig pseudonym tilværelse, men det var slett ikke eget valg.

    Vi kan nok aldri være sikker på hvilket motiv en person har for å skrive under psevdonym, men noen grunner er svært legitime og gode. Det er klart folk kan delta i samfunnsdebatten og i sosiale medier under psevdunym. Det er mulig å etablere brukbare spilleregler for slik deltagelse, og så må vi leve med at et hvert system dessverre kan misbrukes. Vi kan ikke sikre oss mot alt som kanskje er galt.

    • juli 17, 2010 22:53

      Jeg er enig med deg, Håkon -dette med «tør» var noe som ble trukket frem av andre i debatten på twitter i går.

      Jeg lurer på om man er «redd for» å debattere med den som er anomym? Redd for det som kan skje -det uforutsette i det ukontrollerbare? Eller kan det være en slags «hersketeknikk»?
      Jeg vet ikke -jeg forsøker å finne ut av hva det egentlig er som rører seg, inne i magene til folket.

      Jeg blir vel kanskje opplyst en gang?

      Nettroll i debattfora forstår jeg er et stort problem. Dette mener jeg altså kan løses ved at moderatorene er der de skal være -synlige og på plass.

      Kristine har skrevet godt om dette under den andre posten – Hva skal vi med twitter?

  2. juli 17, 2010 19:51

    Jeg snakker ofte med mennesker jeg tilfeldig møter på butikken eller i et veikryss ute i verden selv om jeg ikke vet hvem de er og jeg forventer ikke at disse skal gå med navneskilt på seg eller presentere seg med navn. Noen ganger råkes veier igjen og en blir bedre kjent men alikevel vet en kanske ikke navnet… Slik er internett også 😀 og det er nok langt mer personenes oppførsel og utviste mentalitet ovenfor andre mennesker som betyr mest og ikke hva de heter eller hvordan de ser ut.

    • juli 17, 2010 22:53

      Ja -slik er det for meg også -men andre tenker og føler altså helt annerledes om dette.

    • august 12, 2010 13:44

      Godt poeng fra Catalyzator! Jeg forlanger ikke å få vite fullt navn og posisjon på folk jeg tilfeldig kommer i prat med utenfor nettet, og jeg har lett for å komme i prat med ukjente. Innimellom har det faktisk vært ganske givende samtaler også, men stadig uten å vite hvem jeg prater med. Spiller det noen rolle? Ikke for meg.

      Jeg blir ikke imponert over at noen twitrer under fullt navn. Det er helt uvesentlig, enten så er de interessante/morsomme å følge, eller så er de det ikke. Avfølger jeg noen så er det kun fordi jeg blir lei av å lese et eller annet de stadig prater om, eller når jeg tar et røsk og fjerner en del fordi jeg synes jeg har for mange på lista. Skal jo liksom klare å følge med også. 🙂

      Veldig bra bloggpost, Maria! *thumbs up*

      • august 15, 2010 18:28

        Hei Lothiane!

        Dette med anonymitet eller ei ser det ut til at vi forholder oss ulikt til.
        Folk får gjøre hva de vil i privatlivet sitt -men jeg tenker at når det dreier seg om mennsker som har en posisjon der de skal formidle informasjon, bør de ha en dypere og videre forståelse av hva noen av konsekvensene vil være å «forby» anonymitet og å se grundig på fordeler og ulemper med bruk av pseudonym.

        Som oftes har en sak mange sider, som vi jo alle vet.

        Til den andre kommentaren din:

        Klart vi googler det folk snakker om og som vi ikke vet noe om! Det handler om å sette seg inn i et sakskompleks -og det må da være bra?

        Det jeg synes er litt uggent, er denne «kikkeregenskapen» som er så sterk i oss at når vi snakker med noen på nett, googler vi dem. Det er jo noe vi ikke ville gjort om vi hadde møtt folk på gata, på en fest eller i en vennekrets. For mange vil det bli en innvadering av et privatliv -det er ikke alt en har lyst til å fortelle alle til enhver tid.

  3. Wim permalink
    juli 17, 2010 20:39

    Anonymitet er absolutt ikke noe problem. Men det er et problem at enkelte, som opptrer under fullt navn og med ekte foto, later som om de er noe annet enn de faktisk er.
    Jeg har sett eksempler på tvitrere som råflørter, sjekker og avtaler dater, som om de skulle være single og uavhengige. Så viser det seg at de i virkeligheten er samboere eller gift.
    Å bruke Twitter ført og fremst til sjekking, er å misbruke Twitter. Det finnes «eros-nettsteder» og lignende, og disse kvitrerne bør snarest forlate Twitter og i stedet komme seg dit.

    • juli 17, 2010 22:56

      Velkommen til bloggs, Wim!

      Dessverre er det nok slik mange steder -også på twitter. De som vil lure og bedra gjør det.
      Kanskje jeg er veldig skummel -det er ingen som flørter med meg 🙂

      Tror jeg har sett at det er blitt noen twitterpar også -det er jo hyggelig.
      Det blir litt som på en arbeidsplass. Man blir mer og mer kjent og kanskje en etterhvert har lyst til å ta en tur ut etter jobb også -og svooosj…så var det gjort 🙂

    • juli 18, 2010 12:53

      Har tenkt litt på denne kommentaren din, Wim. Den kom på en måte litt «ut-av-det-blå» og var litt «på siden».
      Jeg er enig med deg i at man bør være trofaste -på twitter som andre steder.

      Det plagsomme for folk flest er likevel den som troller, forkler seg med ulike profiler og spiller skitne spill.
      Hva tenker du om dem som oppretter flere profiler?

      Det ble også diskutert i går om man skulle lage en svarteliste over dem man oppdaget opererte med flere anonyme profiler på en gang og brukte dem til å «trolle»; det vil si angripe andre, ikke holde seg til saken når man diskuterer, sprer ufinheter osv.

      Hva tenker du om det?

      Ser du noen måter å få slutt på slik oppførsel på?

  4. effjusikay permalink
    juli 17, 2010 20:42

    Jeg har en annen blogg et helt annet sted. Der er jeg under fullt navn og opplever stadig at jeg ikke kan legge ut det jeg ønsker for å tømme huet og hjertet. Ikke for min egen del, men jeg vil ilkke såre andre. Da mange leser bloggen min der inne, vet jeg at jeg ville ha truffet feil hos enkelte og da lar jeg det heller være, men jeg har ofte savnet en overtrykksventil å øse ut eventuelle frustrasjoner når jeg har hatt behov for det. Kanskje det vil fungere slik hos wordpress… her akter jeg i alle fall ikke å røpe navnet mitt. Jeg vil beholde den friheten anonymiteten gir.
    Og jeg twittrer ikke. Jeg blogger kun 🙂

    • juli 17, 2010 23:16

      Hei og velkommen til denne bloggen, effjusikay!

      Blogg og sosiale medier kan brukes til mye -og som det du gjør; blåse ut litt steam!
      Lykke til med din anonyme bloggetilværelse»

  5. Milton Marx permalink
    juli 17, 2010 21:43

    Jeg har det motsatte synet på anonymitet i forhold til mange av dem som angriper anonyme skribenter:

    Å kreve fullt navn synes jeg er feigt!

    Jeg skal gjerne forklare hvorfor. Det handler om stigmatisering og om manglende vilje til å la debatten kjøre basert på argumentene alene.

    Folk roper og skriker for å vite bakgrunn, men hvorfor dét? Er det fordi det som skrives blir mer eller mindre sant eller usant, riktig eller uriktig, bare fordi utsagnet har én type avsender, og ikke en annen?

    Blir det jeg skriver her mer eller mindre seriøst om jeg har fått foretatt skjønnhetsoperasjoner, om jeg skulle være deltaker i en realityserie eller om jeg skulle ha vunnet en eller annen nobelpris?

    Det de som krever fullt navn, krever stigmatiseringsverktøy. De leter etter muligheter for å diskreditere et utsagn på grunn av avsenderen, og de blir selvfølgelig sure når de ikke får et slikt grunnlag servert på sølvfat. Folk som insisterer på bruk av fullt navn, gjør dette fordi de vil bruke det til noe. Til hva da???

    Folk som krever fullt navn leter videre etter sikkerhet. De vil gjerne vite hvem motparten er før de fyrer av for mye bullshit.

    «Åh jahhh. Så du er lege. Ja, da skal jeg kanskje moderere utsagnene om helsesektoren litt». «Åh jahhh. Så du er økonom. Jammen da kan jeg jo ikke fyre av luguber vulgærkeynesianisme ustraffet»

    For meg har det en verdi at jeg ikke alltid vet hvem motparten er. Det er modererende.

    Mitt eget argument for å bruke pseudonym, er at jeg bruker eget navn i næring. Jeg ønsker ikke at kundene mine skal ta stilling til hva jeg mener om homofile prester eller anonyme kommentatorer.

    Det finnes mange grunner til at synspunkter fremmes bedre anonymt. Man slipper ofte unna en mengde stråmenn som ellers ville kreve energi. La oss si at man snakket om et spørsmål vedrørende asylmottak. I så fall blir det bare en masse uvedkommende støy om det skulle komme frem at man er FRPer. Plutselig er det der diskusjonen står, og ikke om de argumentene man har brukt.

    Jo mer jeg tenker på det, jo mer føler jeg egentlig litt behov for å bli kalibrert på de positive sidene ved å kreve fullt navn. Kanskje er det noe jeg overser? Enlighten me!

    • juli 17, 2010 23:29

      Hei og velkommen hit, Milton Max!

      Dette var veldig spennende å lese, synes jeg -og du stiller spørsmålstegn ved mye av det samme som jeg gjør, både i innlegget og kommentarene. (Det er vel derfor jeg synes det er spennende? :-D)

      Det at en identitet skaper støy har du rett i. Vi modererer oss automatisk etter hva vi forventer at den andre vil høre eller hvordan den andre vil reagere. Vi vil unngå konflikter. I tillegg, som du skriver, vil senders bakgrunn ta oppmerksomhet. Takk for innspillet!

      Dette er jo faktisk slik jeg opplever IRL. Vi kan tøyse og tulle og være uordentlig, men i det jeg sier jeg er lege strammer folk seg opp, etter først å ha blitt veldig overrasket. Da er det liksom slutt på morroa -da er det alvorspraten som står igjen. Som om jeg plutselig forandret meg radikalt.

      Jeg vet ikke hva det er som gjør at man vil kreve id -jeg er usikker på ditt «De leter etter muligheter for å diskreditere et utsagn på grunn av avsenderen» -men, ja -kanskje?
      Er det hierarkiet, det trygge, vi leter etter?

      Veldig enig med deg i at å diskutere med anonyme også kan virke modererende på en positiv måte.

      Som jeg vel skrev; det å bruke pseudonym var for meg modererende i seg selv. Jeg måtte være skikkeligere enn det jeg er sånn på ordentlig. Nå som alle vet mitt navn, kan jeg tillate meg å flyte litt mer.

      Merkelig -jeg hadde forventet det motsatte.

      Jeg venter også på å bli opplyst 🙂

  6. juli 17, 2010 23:52

    Der er et netsted, hvor jeg kan finde på, at google folk, og det er Facebook. Jeg er først og fremst på Facebook for at netværke, ikke så meget for at være social med venner (det er jeg pr. mail, eller irl), eller for at finde gamle klassekammerater. Det betyder, at jeg af og til får friend requests fra folk, som jeg ikke aner, hvem er, hvis navn jeg aldrig har hørt. Har vi i forvejen 150 venner tilfælles, fint. Har vi kun to eller måske endda ingen tilfælles, så bliver jeg en anelse forsigtig. Og hvis deres «troværdighed», eller hvad man skal kalde det, ikke fremgår af det, jeg som ikke-ven kan se via deres Facebookprofil, så kan jeg altså finde på, at google, før jeg klikker «accept». Ellers ville jeg simpelthen se mig nødt til at afvise dem, og det ville jo være ærgerligt, hvis det nu var nogen, der virkeligt bare ville netværke, og ikke spamme eller, værre, hacke.

    Mht. at man kan tillade sig, at være mere åben, hvis man skriver under pseudonym: både – og. Jeg kender nogle stykker, der har skabt sig en solid internet-identitet under pseudonym. Med det resultat, at folk forventer bestemte ting af dem, og ikke finder sig sådan uden videre i andre. At optræde under pseudonym, er ingen garanti for, at åbenhed altid accepteres.

    • juli 18, 2010 22:56

      Hei Marian -lenge siden sist! 🙂

      Jeg forstår at jeg er veldig naiv som ikke ville tenke på å google andre. Det er kanskje noe jeg da skal begynne med?
      Eller tror du det kan være en «falsk trygghet»?

      Man får vel ikke opp på google om det er en person med stalkningtendenser, en uten evne til empati og å se andres grenser, en som konsekvent vil deg ugreie ting?

      Det vi får se er en antydning av hvor mye personen har tjent, hvor den bor, om en har skrevet i avisa, dukker det opp.

      Du vil få veldig mange flere treff om du googler nicket mitt enn navnet mitt og nicket mitt vil antagelig fortelle deg mye mer om hvem jeg «er» enn mitt virkelige navn vil det.

      Det skal veldig mye til å klare å lyve på seg en identitet, en måte å være på, over tid, dersom man er aktiv i sosiale medier over tid. Før eller siden vil personlighetstrekkene avsløre hvordan du reagerer i diskusjoner, i hvordan du opptrer overfor andre i ulike sammenhenger.

      Jeg er enig med deg. Om et nick stødig skulle begynne å oppføre seg uvennlig og uakseptabelt, vil jeg avvise å lese og å lytte etter hva dette nicket vil fortelle meg. Kan hende er det dumt -det kan jo være at selv om personen oppfører seg ufint har den noe å bringe?
      Likevel. Slik er vi. Vi vil ikke være i nærheten av den som trykker oss ned. Om vi ikke må 🙂

      • juli 18, 2010 23:12

        Maria, det interesserer mig i de tilfælde hvor jeg kan finde på at google ikke, hvor nogen bor, eller hvad de tjener. men der kan komme avisartikler eller talemanusser frem, netop, eller simpelthen info om, at vedkommende er medlem/aktiv i den ene eller anden organisation indenfor mit interesseområde (om de spiller golf eller går til svømning er jeg heller ikke interesseret i at vide). Og det interesserer mig i så fald.

        Det behøves ikke engang at være hvad vi synes er uvenlig respektive uacceptabel opførsel. Det kan være noget så «harmløst» som at man fortæller noget om sig selv, personligt, som publikum ikke magter, at forholde sig til, som ikke passer ind i det billede, det har dannet sig af personen, pseudonym eller ej.

  7. juli 18, 2010 17:30

    Milton Marx legger vel fram de fleste argumentene for å bruke psevdonym, og får fram at denne formen for anonymitet har flere forskjellige motivasjoner. Det ene er å beskytte sitt eget privatliv. En motivasjon som ligner litt, men som kan være litt mer problematisk, er å skille sine høyst personlige meninger fra ens offentlige og profesjonelle identitet. Det kan være litt mer ugreit, avhengig av hva slags profesjon du har og hva slags informasjon en legger til grunn for sine psevdonyme ytringer. Om noen fra det private næringsliv under psevdonym mener noe om homofile prester er det nok mindre problematisk enn om en statstjenestemann i FAD (som for tiden er kirkedepartement) gjemmer seg bak et psevdonym.

    Den tredje motivasjonen er kanskje den mest spennende: å skape en arena for diskusjon hvor sosial status og titler ikke brukes, men kun den innsikt og kunnskap en kan stable på beina der og da. Det kan være en veldig fruktbar form for debatt, og enkelte ganger sporer den av eller kjører seg fast. Jeg ville ikke vært foruten denne debattformen, men den er slett ikke den riktige arena for alle diskusjoner.

    Når det gjelder flørting så er det like usannsynlig at jeg gjør noe slikt i et offentlig nettforum som at jeg gjør det på kontoret. Sånn sett har kanskje de psevdonyme en hemning mindre enn de som opptrer under fullt navn. 😉

    Med hensyn til trolling så har jeg nok et helt annet forhold til denslags. Jeg var aktiv på det forumet hvor dette begrepet oppsto for ganske mange år siden (alt.folklore.urban på Usenet). Da var det en relativt vennlig form for humor begrenset til dette ene forumet, og ordet trolling var i betydning fisketeknikken, ikke troll fra norske eventyr. Det var dengang, og trolling har endret seg mye siden den gang, men en ting er uendret: du behøver ikke være anonym for å være et troll.

    • juli 18, 2010 22:44

      Takk for god og velfundert kommentar, som alltid, Håkon.
      Milton Marx har gode argumenter.

      Jeg tror flørtere og utro mennesker er det uansett, bruk av pseudonym eller ei. Mine 5 cent 😉

      Lenken til definisjonen av «troll» skulle selvsagt vært lagt inn i innlegget.
      Det kommer her, bedre sent enn aldri: http://no.wikipedia.org/wiki/Troll_%28Internett%29

  8. wondersnow permalink
    juli 18, 2010 21:55

    for et utrolig fint innlegg, og så flott at folk kommer med så mange innspill. hva anonymitet og navn angår så føler jeg at jeg heter det jeg kaller meg på twitter. dette fordi navnet jeg bruker der er et jeg har brukt på internett omtrent åtte år. dette var før alle på internett skulle ut med åpne navn, noe jeg fant både skremmende og rart da det først skjedde. da jeg for første gang skulle registrere meg på facebook gjorde jeg det faktisk under falsk navn, fordi jeg ikke hadde kommet til det stadiet at jeg forsto at alle var der med fullt navn. da dette gikk opp for meg, skiftet meg til mitt hele navn og følte meg med ett helt naken. dette var høyst uvanlig! ingen brukte da sitt eget navn på nett! man har ett i «rl» og et i cyberlife. slik som ting er nå velger jeg helst å holde deler av livet mitt slik. jeg er fremdeles willuv, men jeg er også bodil.

    som willuv har jeg vært lønnet moderator i forskjellige fora som har hatt sine troll. og det jeg opplever er følgende: man kan ALLTID skape alternative virkeligheter. å legge ut fullt navn og bilde er ikke garanti for sannhet. å kreve fullt navn og bilde ville være oppfordre til å anta at alt som sies er sant. det blir like feil som å si at alle som ikke oppgir fullt navn ikke taler sant.

    når det er sagt så kommenterer jeg jo faktisk dette som wondersnow…. sånn kan det gå. det var da jeg fikk et panisk anfall av at jeg ville være helt anonym igjen. men det er jeg ikke. willuv wondersnow. 🙂

    • juli 18, 2010 23:03

      Hei og velkommen, Bodil-willuv-wondersnow! Wow for et nick! 😀

      Man «blir» sitt nick over tid. Mange forbinder stødige nick med en viss kvalitet. Det synes jeg er helt greit. Hadde du oppført det drittalt -ville ingen andre enn de i samme båt som din, fulgt deg de 8 årene på veien.

      Flott med dine erfaringer som moderator og at det alltid er alternativer!

      Opplevde du ofte at folk følte seg urettmessig moderert?
      Er en tydelig moderator nok i seg selv til å holde folk i ørene, tro du?

      • wondersnow permalink
        august 2, 2010 23:23

        beklager så enormt sent svar. men ja, noen vil alltid føle seg urettmessig moderert , spesielt i et forum bestående av stort sett tenåringer og styrt av selveste statskanalen. samtidig hadde vi klare retningslinjer for hva som kunne tolereres og ikke, samt noe skjønn må man jo bruke …for hva er sjikane, mobbing etc? slik er vanskelig online, spesielt med mennesker som vet å ordlegge seg. jeg har ikke tro på at en moderator klarer å modere alt alene, man må alltid ha et team. noe annet ville diktatorkjipt.

        en ting forresten: jeg har tatt meg selv i å slutte å google twitterfolk nå. 🙂

        • august 9, 2010 08:39

          Det er det som er fint med disse sosiale mediene -asynkrone svar, rent tidsmessig, gjør ikke noe. Det står her og venter, uansett!

          Det er et veldig viktig poeng du kommer med -det er vanskelig å «ta» sjikane og mobbing fra folk som er gode til å ordlegge seg. De får ting til å se tilforlatelig og greit ut ved første gjennomlesing, men legger inn små stikk, små ord, som får den andre til å krympe eller se liten ut i andres øyne.
          Jeg har sett massevis av eksempler på dette og disse er langt verre å stoppe enn de som brøyter seg rettfrem og tramper med alle bena.

          Glad for den «slutt på googleaktiviteten» din!

          😉

  9. Milton Marx permalink
    juli 19, 2010 02:06

    Det er et par spørsmål som jeg tenker litt på:

    1) Hvor mange er det rent tallmessig i Norge som ikke ville delta i en debatt uten pseudonym?
    2) Hvor mange er det som burde bruke pseudonym når de diskuterer, for å beskytte seg selv?
    3) Hvor mange av de prektige fullnavnerne er det som tidligere, eller fra tid til annen, fortsatt legger inn kommentarer anonymt eller under pseudonym?
    4) Hvem er det egentlig som hevder å slette anonyme følgere?
    5) Gir bruk av fullt navn spesielle rettigheter hos disse fullnavnstalibanene?

    Mht. 1) tror jeg det er ganske mange med et kjent navn som legger begrensninger når de kommenterer under fullt navn. Utenriksministeren ville neppe kritisere et annet land uten å gjøre det som utenriksminister. Politikere ville aldri nyansere et synspunkt i partiprogrammet på en blogg. Nærkjøpmannen ville aldri ta for markante standpunkter med fullt navn. Den kjente professoren ville aldri engasjere seg på et eksotisk felt utenom fagfeltet.

    Mht. 2) 10-15% av befolkningen sies på ethvert tidspunkt å ha en depresjon som med fordel kunne behandles. Er det egentlig så kjekt at man til tid og evighet skal konfronteres med ting som er lagt igjen på nettet i en periode hvor man ikke var seg selv?
    I tillegg er det som kjent mange unge personer i landet som kunne si mye snodig før de vokser til, under det samme navnet de skal være voksne med. Jeg våger påstanden at en ikke ubetydelig del av befolkningen burde skjule identiteten sin.

    mht. 3) Jeg velger å tro at de aller fleste i en eller annen grad skjuler navnet sitt, uansett hvor prinsippfaste de måtte være i en diskusjon om anonymitet. Jeg velger å tro at de aller fleste som forfekter at fullt navn er et must, fra tid til annen frekventerer nettfora hvor de ikke vil legge igjen navn. Den retten mener jeg også at de har, men kanskje skulle de se seg litt i speilet fra tid til annen?

    Mht. 4) Jeg har ikke fått med meg hvem det var som ville slette anonyme følgere på twitter, og ikke interesserer det meg synderlig heller. Dette vil jeg dog si: Verdien av å bli lyttet til av en person som ikke kan ta et argument for pålydende, uavhengig av navn, er noe begrenset.

    Mht. 5) Det later til at fullnavnstalibanene ikke vil nedlate seg til å lese eller kommentere anonyme synspunkter. Det må vel bety at de edle herremenn og fruer som faktisk skriver under fullt navn, står i en slags særstilling? Noe i stil med at «Fullt navn = svar»?

  10. Bergino permalink
    juli 19, 2010 11:35

    «Inn i jungelen» har tolv nettregler for barn og voksne, nr. 1: «Ikke fortell noen etternavnet ditt, adressen din eller hvor du bor, telefonnummeret hjemme eller hvilken skole du går på.»

    Redd Barnas nettvettregel nr. 2: «Tenk deg om før du deler personlige bilder og opplysninger om deg selv og andre på åpne nettsteder»

    Nettvettregler gjelder i utgangspunktet for alle, ikke bare for unger. Min 10-åring ble sjokkert da hun oppdaget at jeg hadde brukt deler av mitt virkelige navn på Wikipedia,….ups! Var visst ikke et godt forbilde for nettvett. Jeg fikk det endret kjapt, det er viktig å være gode forbilder for ungene, også på nett!
    Det å bruke fullt navn på nett er en temmelig ny ting, tror det kom med Facebook. Når jeg ser folk som FORLANGER at andre bruker fullt navn, blir jeg fristet til å tenke «nykomling!» Ingen fin tanke, jeg innrømmer det. Og det er jo i utgangspunktet heller ikke noe galt i å være ny. Men man bør respektere andres valg. I mitt hode er det pseudonym som er det «riktige» valget, men jeg aksepterer og respekterer selvsagt at andre velger å bruke sitt virkelige navn.

  11. elskerinnen permalink
    juli 19, 2010 14:03

    Jeg har virkelig fått føle på kroppen hva det vil si å blogge med fullt navn og gjør det aldri igjen.
    Det ble virkelig ille og alt måtte slettes. Ikke fordi jeg skrev stygt om andre, men fordi jeg skrev om hvordan jeg hadde det.
    Når jeg så startet opp igjen med en anonym blogg viste det seg at jeg fortsatt ble forfulgt og jeg ble sladret på ovenfor arbeidsgiver at jeg blogget i arbeidstiden. Jeg blogget om mitt privatliv og hvor vondt jeg hadde det. Det har resultert i alt man kan lese om inne hos meg, og livet har blitt et sant helvete.

    Jeg har igjen startet en blogg et annet sted, og jeg blir sikkert også forfulgt der, men nå er den av den kjedelig sorten.

    bloggen jeg bruker her er min ventil mot omverdene og mot den personen som har forvoldt meg så mye skade.

    Jeg kan godt delta i samfunnsrelaterte debatter og ha mine sterke meninger om ting, de er like mye verdt selv om jeg ikke blogger under fullt navn.
    Det er nå engang slik at misunnelsen er større enn kjønnsdriften flere steder og man må ikke stikke hodet sitt frem å tro man er noe, da blir hodet kappet av ved roten for å si det slik.

    Da kan det være godt å bare øse ut via en anonym blogg. Jeg har dessuten barn jeg må ta hensyn til.
    Dessuten vet jeg ikke om alle i familien ville likt alt jeg skrev heller 🙂
    Anonym eller ikke, alle meninger er like mye verdt tenker jeg.

  12. juli 19, 2010 21:26

    Interessant innlegg og gode kommentarar.

    Over tid viser ein kven ein er,delar av si personligheit,om ein opptrer anonymt eller ei.
    Nokre har bloggar der bilder og fam opplysningar ligg ute og i tillegg har ein ein såkalla anonym blogg.Tema,skrivestil og små opplysningar gjer at den anonyme bloggen slett ikkje er anonym for oss som les.

    Vert filteret viska ut etter kvart?

    Eg trur at er ein bevisst på kva ein skriv,legg ut,ja så kan ein stå for det,enten ein er anonym eller ei.

    Marie

  13. juli 21, 2010 06:58

    Jeg er veldig enig med Milton Marx.Det er argumentenes kvalitet som burde telle,ikke hvem som kommer med dem. Autoritesdyrkerne som ønsker å trekke frem navn slik at de kan vite hvem de skal tro på,bør derfor ikke få viljen sin.
    I diskusjoner finnes det forøvrig to fallgruver.
    1)Vi er så konfliktsky at vi vegrer oss mot å påvise feiler i andres resonnementer.Dermed undergraver vi mulighetene til å nå frem til dypere innsikt.
    2)Vi bør slåss hardt,men vi bør slåss med rene våpen.Bare rasjonelle argumenter er tillatt. Andre teknikker for å nedkjempe dem som ikke er enige med oss,er altfor vanlige: Personangrep (selv når de ikke vet hvem den andre egentlig er),negative følelser og utestenging – f.eks.fra bloggen.

  14. Frida permalink
    juli 21, 2010 09:02

    Jeg startet å blogge anonymt, men oppga ganske snart identiteten min. Har blogget med full identitet siden 2006. Det er på godt og vondt, det er mange hensyn å ta, både i forhold til egne barn, jobb og venner. Prisen for åpenheten har i grunnen vært ganske høy og har ført til at jeg har moderert meg kraftig. Stort sett blogger jeg ikke om annet enn litteratur, bloggfest og andre svært hverdagslige ting. Det er i grunnen uinteressant. Man kan si at ved å være meg på nettet, så har jeg blitt mindre meg.

    Jeg vurderer å gå undercover igjen!

  15. juli 22, 2010 16:18

    Kunne nok skrevet «Word» under flere av kommentarene og bloggposten også.

    Har lenge vært i Cyberspace under fullt navn, og er det fremdeles på enkelte fora og den mye omtalte/utskjelte Fjæsboka. Det har liksom vært helt naturlig å være ærlig med at det var jeg som mente det jeg sa.
    Uten at jeg egentlig har tenkt over det har Kamelryttersken overtatt som Nick og det er liksom greit. Èn ting er at som oftest har ei navnesøster vært før meg og tatt «mitt» nick, men det er også det at det er greit å skille privaten fra cyberspace. Er synlig nok i RL (føler jeg iallfall) og ser at jeg kan mene mangt om mye uten å måtte dra RL inn i det hele tiden. De som kjenner meg vet uansett hvem Kamelryttersken er, og de andre vil se at hun har sine meningers mot uten å ty til trolling eller anna ufin adferd.

    Men det er noe i det å stå fram med fullt navn, man gir tillit og innbyr til ærlighet og åpenhet. Noe man ikke gir med et nick, uansett hvor innarbeidet det er.
    Et nick som «Milton Marx» forteller meg at det er en omtenkt person bak, som har noe å tilføre debatten. Mens et nick som «Annonym» kan gi meg inntrykk av at det er en lat person som troller og egentlig bare har personlig gruff h*n vil ha ut.

  16. juli 23, 2010 12:46

    Kom på en ting etter ditt svar på kommentaren min på ditt forrige innlegg (at jeg ikke er noe «troll» )

    Jeg har alri vært anonym på internett selv om jeg benytter meg av et «klengenavn» men derimot er jeg akkurat slik som du møter enhver på gata eller i en butikk eller andre steder i den såkallte virkelige verden. Jeg har mitt eget ansikt synlig og snakker med min tildelte «stemme» i form av tastetrykk som blir til ord og setninger. Dersom en begynner å avkreve enhver debattant/debattonkel et fullt navn så vil man jo kreve mer av en internettdebatt enn av en prat med mennesker i den fysiske verdenen og det virker på meg litt underlig. Satt på spissen så er det også diskriminerende. En annen ting er de blinde som leser nettets bokstaver men ikke ser foto og disse vil jo også i den fysiske verdenen være mer opptatt av ordene og setningene du uttaler/skriver enn ditt utsende og navn.

    Jepp… var bare det jeg ville nevne, jeg er den samme på internett som jeg er i gågata eller stien i skogen… den eneste forskjellen er at det er lettere å være MEG fordi jeg føler meg ikke undertrykket eller diskriminert av andre fordi JEG slipper å se deres direkte blikk på meg eller føle deres diskriminering av mine menin ger fordi jeg har «et hår midt i panna» eller noe annet rart… 😀

    • juli 23, 2010 12:53

      OBS… litt feil å si at jeg har mitt eget ansikt synlig her i kommentarfeltet ditt Maria 😀 men på min egen nettside, twitter, vgb.no og andre steder hvor jeg har registrert meg så følger også bilde av meg selv med på lasset akurat som klengenavnet mitt.

  17. juli 24, 2010 17:57

    Takk for mange gode og reflekterte innspill på bruk av pseudonym i sosiale medier/twitter.
    Jeg fikke både en og to ting å tenke på.

    Synes det er litt merkelig, dog -at folk som sterkt kritiserer anonymitet ikke kommenterer eller sier noe om hva de mener om dette.

    Det er selvsagt fullt mulig å gjøre det under pseudonym -det vil alle som bruker pseudonym selv ha full forståelse for.

  18. juli 26, 2010 08:23

    Det eg misliker med anonymitet på nett, er når ein bruker anonymiteten for fritt å kunne sjikanere andre menneske og spre usanne rykter – uten å bli stilt til ansvar for det. Eg synes det er så mykje av dette i kommentarfeltet i ein del nettav iser, at eg har slutta lese dei.

    På twitter følger eg dei eg synes skriv ting som eg liker å lese. Om eg veit kva dei egentleg heiter, speler mindre rolle. Eg kjenner ikkje så mange av dei som har virkelege namn i profiler heller.

    Det at eg har fullt namn i profilen min på twitter, gir meg begrensingar. Eg er mellom anna forsiktig med å bli for privat. At noken har behov for å vere anonyme for fullt ut å kunne vere seg sjølv, forstår eg og respekterer. Men dei må oppføre seg «skikkeleg» mot andre – elles gidd eg ikkje følge dei.

    • juli 31, 2010 09:48

      Jeg deler din erfaring, både i nettaviser og på twitter -ottgrims.

      Tvitrere bør oppføre seg skikkelig mot andre, det gjelder der som i det virkelige liv. Jeg ønsker ikke mennesker rundt meg som tråkker ned eller er arrogante. Twitter er kommunikasjon og det er sjelden jeg følger noen som ikke følger meg. Hvordan skal vi kommunisere, som i «utveksle», om det bare blir den ene veien?

      Ofte ser jeg innlegg i avisen der jeg tenker at det bør komme gode diskusjoner i etterkant i kommentarfeltene. Det tar desverre ikke lang tid før de er ødelagte av sjikane og usakeligheter.
      Enda tristere er det å se at mange biter på og begynner å argumentere mot disse som går til personangrep. Det blir til, som du sier, at jeg ikke lenger leser kommentarfeltene.

      Hvorfor er det ikke moderatorere som luker bort dette? Jeg kan ikke forstå at det ikke vil være anvendt tid. Flere vil ønske å lese og delta i debatter dersom de er rene og frie for hets og dermed vil det selvsagt også bli flere «kvalitetslesere».
      Når nettavisene åpner for debatt er det ansvarsfraskrivelse når de ikke samtidig sørger for at den blir skikkelig.
      Det er også kneblene om en bare skal tillate den som skriver med et navn å delta. Lettvint, selvsagt, men likefullt.

  19. juli 26, 2010 13:52

    Masse gode poenger Maria! Jeg tror som Håkon at dette har noe med å tørre. Det er lettere å slippe frem følelser og hjerte i diskusjoner når man kan ‘skjule’ seg bak en annen identitet. Og hvem vet om ‘Geir Andersen’ egentlig er ‘Berit Lykke ‘.. Så lenge kommunikasjonen går gjennom digitale media uten et kamera på personen som ytrer seg så er det ingen garanti for at navnet stemmer overens med personen.
    Og er det egentlig så nøye ?
    Er det ikke meningen , ordene .. man egentlig bør feste seg ved.
    Det er som du sier at et navn, alder og yrke kan gjøre at en leser setter forfatteren i en bås. Og det er jo virkelig uheldig … for om man fokuserer på ordene og ikke forfatteren så kan man jo plutelig oppdage virkelige gullkorn man kanskje ellers ville skummet fort forbi…

    • juli 31, 2010 10:03

      Fanila -ja, det har du rett i.
      Hvem vet hvem som skjuler seg bak et nick?

      Jeg har også opplevd at mennesker som absolutt ikke er mennesker jeg vil ha nær, bruker sitt eget navn som argument for at en er til å stole på og ikke driver med trollerier. «Google meg, da vel» -sier jo heller ingenting om hvem du «er».

      Språket i seg selv kan også føre til at en båssetter folk. Det er uheldig -det er mye en går glipp av på den måten -for som du sier, det er meningen som er det viktige, i alle fall oss (uproffe) mennesker i mellom.

      På Steinars blogg i går var det et innlegg fra gjesteblogger om språket vårt.
      Innlegget vekket noen tanker hos meg, så jeg la inn en kommentar likså godt 🙂

      Ta gjerne en kikk på innlegget, om du ønsker:

      http://blogg.stormberg.no/post/Gjesteblogger-Er-vi-gode-nok-i-norsk

  20. juli 27, 2010 14:49

    De får slette i vei, de som det må – jeg er nødt til å være noenlunde anonym slik jeg skriver. Det funker ikke å være anonym på bloggen, men fremstå med fullt navn på twitter, eller å skrive bloggen min slik jeg gjør, under fullt navn. Den er for personlig! For nær! Jeg MÅ distansere meg og mitt på noe vis, og det gjør jeg enklest ved å være anonym for de fleste … slik kan jeg fortsette å fortelle om det innerste, det såreste og mest følsomme – som jo er noe alle kan kjenne seg igjen i, men som de færreste vil stå åpent frem med. Nettopp fordi det åpenbarer hvor vi er mest sårbare! Og hvem vil vel stille seg åpen for eventuelle hugg ..?
    Jeg er flinke pike. Mange vet hvem flinke pike er, mens langt færre vet hvem jeg er … 🙂 Jeg er takknemlig for de som ikke henger seg opp i detaljene på utsiden, men ser forbi og tar til seg det som er på innsiden. Takk for at du tar opp slikt!

    • juli 31, 2010 10:06

      Du gjør noe veldig riktig, Embla – å gjøre det som du føler deg komfortabel med.

      Jeg tipper at «Flinke Pike» ikke er alt du er heller?

      Når noen leser en gjennom sosiale medier er det fort gjort å tro at en vet hvem den andre er. Det er jo ikke riktig, selv om en selvsagt blir godt kjent med mange sider hos den som skriver personlig og privat, som du gjør.

      *det gjelder å grave litt for å finne gullkorn og olje. noen ganger må en grave på innsiden*

      🙂

  21. august 9, 2010 23:31

    Som vaktsjef gjennom hele nettrevolusjonen i NRK har jeg og kollegene mine sett så grove eksempler på anonym nettsjikane at det knapt er til å tro. Dette gjelder i særdeleshet åpne kommentarfelter på artikler om samiske rettigheter. På enkelte artikler skulle vi ideelt sett hatt døgnkontinuerlig moderator-vakt.

    Som (snart avgått) NRK-medarbeider har jeg sett at arbeidsplassen min har blitt brukt som publiseringsplattform for ting som er så grove at det ikke egner seg å eksemplifisere det, engang. NRK Østfold gikk hardhendt til verks og stengte kommentarfelter inntil de fikk på plass en mer akseptabel modereringsordning. Kai Aage Pedersen fra NRK Sogn og Fjordane hadde også lignende eksempler, og skriver om det sett fra et annet presseetisk perspektiv på NRKBeta-bloggen: «Men prøv leggja ut ein diskusjon om nedlegging av sjukehuset i Nordfjord, eller ei sak i eit lite lokalsamfunn. Dette er nettdebattar frå helvete som kan ta sjelefreda frå den mest hardbarka redaktør. Dei vanlegaste overtrampa er enkle å avsløra, men skjult bodskap frå anonyme aktørar kan vera langt verre å få med seg. Vi kan ikkje utelukka at det går på helsa laus når folk blir dratt inn i dette mot sin vilje.»

    • august 11, 2010 11:12

      Hei Jakob!

      Slike kommentarfelt som du snakker om har vi alle sett. Det er slike kommentarfelt som gjør ellers interessante diskusjoner til så mye støy at en ikke gidder å lete etter de kommentarene som kan tilføre en selv noe.

      Hvordan lagde NRK Østfold lagde som en akseptabel modereringsordning?

      Det blir en avveining i en eller annen form.
      Skal man tillate alle stemmer, også ubehagelige og anonyme, for å ikke gå glipp av det som kan ta debatten videre?
      Skal man være tett moderator for på den måten holde borte ren sjikane, men likevel sitte igjen med disse som driver skjult og manipulerende sjikane?
      Skal man stenge for alle kommentatorer som ikke kan/vil identifisere seg med feks telefonnummer og dermed gå glipp av stemmer som kan tilføre noe, men som ikke vil gi fra seg personinfo?

      Skjult budskap og sjikane, slik som wondersnow viser til over, er vanskelig å avsløre uansett, så lenge personen er veltalende og velbevandret i manipulasjonens verden. Det hjelper ikke om man skriver under pseudonym eller under «fullt navn».

      Her kommer den siste betraktningen min;


      Dersom man hadde operert med å kun akseptere fullt og identifiserbare navn -ville det være vanskeligere å moderere bort den andres kommentarer?

      Jeg har en mistanke om at dette ville være tilfelle.
      Et navn legetimerer det som skrives -og terskelen for hva som er sjikane, og dermed hva som skal modereres bort, blir høy.
      De fleste av oss forventer at visse koder for anstendighet og redelighet følges. Dersom personer med lavt impulskontrollnivå i tillegg er aggressive og manipulerende nok, kan det meste av ren sjikane formes til å se tilforlatelig ut. Det har jeg sett groteske eksempler på tidligere. Disse er «troll» verre enn de anonyme, nettopp fordi de beskyttes ved å bruke sitt fulle navn, hvor merkelig det en gang høres ut.

      Dere som leser -er jeg helt på jordet, og gjerne feil jorde, i mine betrakninger nå?

  22. august 12, 2010 13:58

    En ting til… angående det å google noen. Jeg og gjør det svært sjelden, tenker egentlig ikke på det, bortsett fra hvis jeg ser noen skrive om en person (såkalt «kjendis») som jeg gjerne ikke aner hvem er, og dermed sjekker opp for å føle at jeg forstår hva diskusjonen går ut på. Jeg ser veldig lite på TV og får dermed ikke med meg navn på folk som andre anser som kjente.

    Men jeg har opplevd å bli googlet av en ekskjæreste fra riktig gamle dager. Han ringte meg opp og i samtalen fremkom at han hadde googlet både meg og foreldrene mine… og det føltes egentlig ganske ubehagelig. Da var jeg veldig glad for at jeg ikke bruker fullt navn på bloggen min og på Twitter, (selv om det nå burde være rimelig enkelt for noen å finne fram til hvem jeg er utfra alt som er ute av informasjon).

Trackbacks

  1. Hva skal vi med Twitter? « Marias Metode
  2. Tweets that mention Tør du? Om anonymitet i sosiale medier « Marias Metode -- Topsy.com
  3. Tweets that mention Tør du? Om anonymitet i sosiale medier « Marias Metode -- Topsy.com
  4. Tweets that mention Tør du? Om anonymitet i sosiale medier « Marias Metode -- Topsy.com
  5. Verdien av åpenhet « Med en klype salt
  6. Back to basics, sykkelkjøring, jobb og bloggings | Karavanseraiet
  7. Om å stå frem « FemmeFatale

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: