Skip to content

Skremmende narkomane og den imperfekte verden (Del 1 av 3)

juni 27, 2010

.

.

Stanken river meg i nesen. Det lukter fattigdom, sykdom og skam. Det lukter ukers skitt, byller som har selvsprukket og innhold som har størknet inn i klær som klistrer seg mot huden. Mannen som møter meg når jeg snur meg rundt for å ta ham i mot, senker blikket, ser ned mot skotuppene som ikke lenger har en gjenkjennelig farge eller form. Til tross for en lett knekk i hoften og en dypere i knærne, venter han med å sette seg til jeg insisterer for tredje gang. Han tar meg ikke i min utstrakte høyre hånd til hilsen -han holder sin venstre tett rundt den høyre underarmen.  Nesten unnskyldende og med et halvsmil som er vanskelig å tolke, lar han meg undersøke. Jeg skvetter bakover da underarmen endrer vinkel. Hvorfor han ikke hilser blir åpenbart-han har et dobbelt brudd i begge knoklene i underarmen. Han har sittet 2 timer på venterommet -ingen har undersøkt ham. Hadde de gjort det, hadde han blitt sendt rett inn til meg, legen, slik man gjør med den slags brudd. Selv sier Lars at han har «vondt i armen».

Lars er en av de løse fuglene på gata. Han bor ikke noe sted. Det er to dager siden armbruddet -han «falt i en trapp». Å fortelle at han er blitt banket vet han bare medfører mye skrål og lite ull -så han lar det være med det.

Er det følelse av verdighet jeg ser i Lars øyne? Skam?
Ikke så mye fortvilelse, mer et drag av oppgitthet, kanskje?

.

.

Hvem vil ha Lars i stuen? Som nabo? Det er ikke det narkotiske stoffet Lars bruker som gjør at han skremmer vettet av oss – det er det som han drar med seg på veien i jaget etter heroin. Stanken, uforutsigbarheten, råskapen, den tilsynelatende umenneskelige tålegrensen.

Dersom Lars skal være en del av et storsamfunn, som er en nødvendighet for å komme seg ut av et rusavhengighetsforhold, må han endre livsførsel og tankesett. Det er ikke mulig å vedta inkludering, det viser all verdens innvandringsdebatter. Lars må endre sin oppførsel til noe gjenkjennbart, noe forutsigbart, noe trygt. En adferd vi, som storsamfunn, kan akseptere.

Vi er redde for de narkomane. De rusede skremmer oss med sin atferd. La oss innse det – vi er mennesker. Det er menneskelig å være redd og utrygg når vi møter aggresjon, uforutsigbarhet, egosentrisitet og mennesker som lever under umenneskelige forhold. Redselen er reell – jakten på neste skudd gir desperate mennesker, uansett hvor gode og snille de egentlig er inne i seg. Jakten på narkotiske stoffer gjør at de narkomane utvikler denne råskapen som er uforståelig for storsamfunnet. Denne jakten kan dempes ved medikamentell behandling.

.

Thorvald Stoltenberg og utvalget han leder tror på det de håper på. Det er en snart to uker siden Stoltenbergutvalget la frem sin rapport om narkotikapolitikken og hvordan de ser for seg at den skal drives i årene fremover.  Noen kan kanskje mene at utvalget er litt for optimistisk i sine 22 punkter for hvordan god rusomsorg skal drives i landet -men uten vyer og optimisme kan man ikke endre noe. I holdninger ligger kime til endring.

Metadon ble innført som del av LAR (legemiddel assistert rehabilitering) 30 år senere enn i resten av europa. Med Stoltenbergutvalgets innstilling har vi nå muligheten til å ligge der vi skal -i samtid med de problemene vi møter. I 2004 fikk de narkomane samme pasientrettigheter som alle andre og rusavhengighet ble anerkjent som en sykdom på lik linje som alle andre sykdommer. Den rusavhengige fikk rettigheter til forsvarlig, helhetlig behandling og oppfølging.

.


Å være narkotikamisbruker er dødelig. Det er de fleste enige om. Det er sjelden syn å se en bestefarnarkoman. Heroinavhengighet er altså en dødelig sykdom. Heroinen i seg selv er ikke det som dreper -det er situasjonen den stoffavhengige lever i, som er dødelig.

I 2004 fikk narkomane samme pasientrettigheter som alle andre og rusavhengighet ble anerkjent som en sykdom på lik linje som alle andre sykdommer. Den rusavhengige fikk rettigheter til forsvarlig, helhetlig behandling og oppfølging.

.

La oss  se det i hvitøyet, det vi ikke vil se: Verden er ikke perfekt. Noen vil aldri slutte helt med rus, uansett hvor mye støttebehandling de blir møtt med; noen ønsker ikke og andre kommer ikke i mål.

Hippokrates, betraktet som legekunstens far, levde 400 år før Kristus, men er fortsatt en ledestjerne for nåtidens leger. Han skal ha uttalt de kloke ordene som skal minne oss om det menneskelige: Av og til kurere, ofte lindre, alltid trøste.

På samme måte kan vi tenke om andre tilstander, som for eksempel sykelig fedme. Det er mye vi ennå ikke vet om mat og overvekt. Det er mye vi ikke vet om avhengighetsproblematikk. Mange av de med sykelig overvekt vil aldri bli slanke, sunne og friske uten sterke virkemiddler. Noen klarer ikke gjennomføre livstilsendringene som skal til, andre «vil» ikke. Det er likevel ikke slik at man gjør fedmeoperasjoner som første tiltak -men dette tilbudet finnes for dem som trenger det.
Det er få som ser fedmeoperajoner som en fallitterklæring. Her dreier det seg om å sjekke kart og terreng og når kartet ikke stemmer, er det kartet som er feil. Slik er det alltid -uten unntak.

Jeg tenker at det kan være en fruktbar måte å tenke på når det gjelder kommende narkotikapolitikk også.

.

.

Utvalget har tatt til ordet for et prøveforsøk med heroinassistert rehabilitering. Flertallet i utvalget har tenkt at vårt samfunn ikke har lov til å la være å prøve det som ser ut til å fungere godt i andre land og at de ikke vil slå seg til ro med nåværende resultater.

Årsrapporter viser at det står dårlig til i Norge. 200 overdosedødsfall i året er 200 for mye. Det er flere årsaker til disse høye tallene.

Noe av det trøblete med heroinsassistert rehabilitering er de moralske innsigelser. For mange er narkomane mennesker noen som har havnet i selvforskyldt uføre hvor de attpåtil har brutt loven for å komme dit de er i dag. Nå skal vi liksom sponse dop på resept i tillegg. Kan det bli verre? vil mange tenke.

.

Utvalget har ikke tenkt at heroin skal deles ut i et vakum. Heroin, skal, i likhet med metadon, være en del i en tett oppfølging der heroin inngår som en del av restitueringen. Bruk av heroin som legemiddel er tenkt skal inngå som en integrert del av et helhetlig hjelpeapparat. Dette er en selvsagt forutsetning for at denne måten å bruke heroinen på, vil være hensiktsmessig.
Heroin, eller diacetylmorfin, er et kjemisk stoff, som kan brukes som legemiddel. I dag har vi dette stoffet, sammen med andre stoffer, tilgjengelig til bruk i behandling. Dersom vi ønsker det. Hva vi kaller midlene er uinteressant.

Noen vil trenge diacetylmorfin, andre kjemiske legemidler. I morgen, eller om fem år, vil vi ha utviklet nye legemidler som vil kunne erstatte eller komplementere dem vi har i dag. Slik er det innenfor medisinsk behandling.

I dag er det mange som får Metadon som ledd i LAR (legemiddelassistert rehabilitering). Heroin gir en raskere og kraftigere innsettende virkning enn Metadon, og heroin må derfor doseres 3-4 ganger daglig. Mange hevder at de tyngste narkomane ikke vil klare å møte opp flere ganger daglig på behandlingsstedet.
Jeg tenker at når de mest knesvake klarer å selge det lille som er igjen av kroppen sin til de tøffeste horekundene, så klarer de å komme til et vennligsinnet rehabiliteringsted også. Å få ro fra et jag etter en ny dose vil antas å gjøre pasienten roligere og mer fokusert på et rehabiliteringsopplegg. Logisk sett.

.

Imponerende og nødvendig å lese dersom du har klart hele veien. Gratulerer!

Dette er første del i kommentar og tanker rundt Stoltenbergutvalgets rapport om narkotika.

Jeg stenger denne for kommentarer -slik at den som vil kan kommentere etter siste post.

De neste postene er:

Verdighet, verdig liv og menneskesyn del 2
Fra justis til helse del 3

Advertisements
2 kommentarer

Trackbacks

  1. Brødbaking | Karavanseraiet
  2. “De farlige narkomane” « Marias Metode

Kommentarer er stengt.

%d bloggers like this: