Skip to content

Strutser, sand og helseprioriteringer

juni 8, 2010

.

Helsedirektør Bjørn Inge Larsen skisserer i Aftenposten denne uken en brutal prioritering i tiden som kommer. Jeg er glad han tar bladet fra munnen og sier høyt det som vi som jobber i helsevesenet ser hver dag.

Det er ikke ressurser nok til alle.

Det er dette rom vi jobber i.

.

Hvem skal sette en økonomisk grense for hva vi vil betale for et  ekstra leveår?

Jeg har ikke lyst til å gjøre det. Ikke alene.

.
Det overraskende for meg er at folk blir overrasket.

.

Vi kan behandle mer enn før, vi bruker mer penger på medisiner og dyrt utstyr; pengesluket inn i helsevesenet ser ut til å ingen ende ta, til tross for nedskjæringer og beinharde budsjetter. I motsetning til mange andre områder øker utgiftene til helsevesenet etter som utviklingen går sin skjeve gang.

Det som er enda mer overraskende er at Helseminister Anne-Grete Strøm-Erichsen noen dager etter Helsedirektøren avriving går ut i mediene og er bekymret for at pasienter skal uroe seg unødvendig.

.

– Jeg skal ikke si at vi ikke skal ha debatt, men min største bekymring er at den bare skal skape usikkerhet og unødvendig bekymring om ting som kanskje ligger 20 år frem i tid.

.

Det kan se ut som om hun kaster litt kake, byr opp til cirkus og stikker hodet i sanden -men det tar likevel ikke bort det faktum at det ER penger det står på og at penger ikke er noe vi har uendelig av.

Det er ansvarsløst dersom helseministeren forsøker å utsette handling og velger å ikke forholde seg til hvordan helsepengene våre skal brukes i tiden som kommer.

Hun har selv sagt, for et knapt halvår siden under en tale på en konferanse i regi av Nasjonalt råd for kvalitet og prioriteringer i helsetjenesten at:

– Utfordringene vi står overfor, betyr at vi fortsatt vil trenge et eget råd for kvalitet og prioritering. Et råd som skal bidra til å løfte debatten og få til god dialog mellom myndigheter, fagfolk, brukere og fagforeninger. Og jeg vil si – debatter og dialoger som fører frem til virkelige prioriteringer også i vanskelige spørsmål – spørsmål som vi politikere gjerne vil skyve fra oss.

.

I min enfoldighet trodde jeg at politikere var de som skulle ha en plan. De skulle ha en langsiktighet, en oversikt over hvilke prioriteringer som var nødvendige å vurdere; at det rett og slett var de som satt på tilstandsrapporten i dette landet og derfor visste når hva må gjøres.

Noen politikere, som Karita Bekkemellem synes budskapet til helsedirektør Bjørn-Inge Larsen er «oppsiktsvekkende«. Selv betaler hennes mann for private undersøkelser for å slippe helsekø-noe det viste seg at han ikke skulle måtte gjøre. Sånn egentlig. Fordi det var mistanke om kreft -og kreftmistanke er en prioritert oppgave å få avdekket. Dette er en avgjørelse som er tatt på bekostning av en annen prioritering. Det hender også titt og ofte av vi overbehandler, i vår behandlingskåthet, og gir pasienten mer livskvalitetsforringende behandling enn det selve sykdommen i seg selv ville gitt. Prostataoperasjoner er et eksempel på slik behandling. Vel lever man lenger, men til hvilken livsforringende pris? Hvorfor er den eneste suksessparameteren livslengden?

.

Karita mener at enhver må ta ansvar for egen sykdom, samtidig som hun oppfordrer folk til å stille krav til politikerne om å sørge for at alle får den behandlingen de trenger.

Siv Jensen, har uttalt at hun blir fysisk uvel  av debatten om prioriteringer og at det er etisk forkastelig å debattere dette. Det er ikke så lenge til før  hun er «rystet».

Siv Jensen kan bli så uvel hun vil  og Karita Bekkemellem kan kreve behandling -vi er jo vant til her i Norge at ”det skal ikke stå på penger”, men saken er at det gjør det. Står på penger.

.

Politikerhoder i sand gir ikke mer penger å rutte med. Uansett hvor lenge de står der og hvor dypt hodene stikker.
.
Dersom ikke dette diskuteres i det åpne rom, ser jeg for meg at tilfeldigheter; som hvor du bor, hvilke doktorer du møter, hvilket helseforetak du hører inn under og hvilken økonomi dette foretaket har, vil være med å bestemme hvilken behandling du får og hvor lenge du skal leve. Dette vil skje uten at det er tatt en overordnet politisk avgjørelse etter en bred diskusjon.

Er ditt helseforetak rikt? Vel -da får du behandlingen.
Fattig og skal stramme inn? Vel, det var synd.
Sterke pasientorganisasjoner vil kunne promotere ”sin sykdom”, forutseende og bemidlede pasienter vil kjøpe privatforsikring og kan leve lengre og friskere. Det er store helseforskjeller i Norge i dag, avhengig av sosioøkonomisk bakgrunn. Det er grunn til å tenke at denne ulikheten blir større når sekken knytes igjen.

Er det dette som er «likhetssamfunnet, sosialdemokratiet»?

.

Er dette en mer beroligende tanke, Anne-Grete Strøm-Erichsen? Jeg vet ikke.  Ikke for meg. Jeg tipper at det er flere enn meg som ikke blir dysset i søvn av denne tankerekken.

.

Når vi nå forstår at det er umulig å ikke diskutere dette vil noen av spørsmålene som skal besvares være:

Hvordan skal det prioriteres i tiden som kommer?
Hvilke pasientgrupper  skal få og hvilke skal ikke få?
Hvilken aldersguppe er meste verdt -de gamle, som har puttet penger i kassen så det er mulig å behandle dem med det ypperste av det ypperste, eller  skal sparebøssen knuses og gies til den som kan spare i fremtiden?
Hvilke sykdommer og tilstander skal vi sponse? Vil vi  vurdere noen»selvforskyldte» og dermed ikke betale for? Alkoholrelaterte? Tobakksrelaterte?

Hvor mye vil vi betale for et «evig liv»?

Er det etisk forsvarlig å forlenge et døende liv, som Per Fuggeli, min gamle lærer, stiller spørsmålstegn ved?

Er det mer etisk enn å innse at alt er forgjengelig, også vi?

Hvor skal taket i kroner og øre være for kostnadene?

.

For det ER det det til syvende og sist handler om, også i helsevesenet -å veie personers liv, helse og behov opp mot hverandre .
.

Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering ble opprettet i 2008 -ikke et døgn for tidlig

.

.

.

Disse tingene skrev jeg om i vinter også.

Du kan lese mer her: «Det evige, rosa liv» og

«Dødskrigerne -om prioriteringer i helsevesenet»

.

Foto herfra

Advertisements
24 kommentarer leave one →
  1. juni 9, 2010 07:16

    Spikeren på hodet, Maria – dette var godt å lese.

    #Hvor mye vil vi betale for et “evig liv”?

    Ja, hvor mye skal vi betale for det? Og hvem skal i så fall bestemme hva da ikke kan se oss råd til, på bekostning av dette «evige liv» – om ikke nettopp politikerne våre? Det er jo det vi har valgt dem til!!

    • juni 9, 2010 08:09

      Ja -i alle fall må vi ha en «åpen debatt».

      Det bør ikke taes flere slike viktige avgjørelser på de enkelte møterommene på de enkelte sykehus.
      Vi må ta innover oss at «olja&ryggheten» ikke varer evig -at det skranter allerede, at det er rust både her og der -og rust må fjernes tidlig for å hindre kollaps.

      Jeg ser også utfordringen og muligheten ved at prioriteringsgrenser kan oppfattes umenneskelige og urette for den enkelte-men diskusjonen må vi ha.

      Debatten er en jeg kan se fra begge sider, både som lege og som pasient. Mitt ønske er at det offentlige helsenorge hadde betalt den behandlingen jeg tar nå, slik at jeg selv hadde sluppet å ta opp lån for å bli frisk.

  2. juni 9, 2010 08:40

    Våre politiker er feige, og mer opptatt av å bli likt og stemt på ved neste valg.
    Denne debatten er høyst betimelig og det er på tide at politikerne begynner å gjøre jobben sin.
    Jeg hadde forøvrig et innlegg i Aftenposten i går. Det er i tråd med din bloggpost her.
    Jeg har linket til den fra min egen blogg, men greier selvsagt ikke å legge ut linken her …

    Jeg er svær i kjeften, men så utrolig dårlig på teknologi.
    Heia deg, uansett 🙂

    • juni 9, 2010 09:02

      Det er på tide med debatten -uansett hvor vi står politisk og hva vi mener om den.

      Her er lenken til Aftenpostenkronikken din.

      Jeg hadde ikke lest den -men det ser ut som om vi tenker relativt likt her 😀

      Heia deg, Gunnhild!

  3. juni 9, 2010 09:42

    Eit godt,balansert innlegg om eit tema som får menigmann,politikarar og helsepersonell til å misse gangsyn når det kjem nært nok eiga «stovedør»

    Har du sendt innlegget ditt til aviser? Fleire bør få sjansen å lese.

    Fuggeli var intrvjua på dagsrevyen i går,han er klok,han med.
    Livet og døden,uløyseleg knytt saman.

    Kva og kven skal prioriterast? På kva måte får ein mest ut av krona? Vi kjempar for eit godt utbyggt helsevesen i kvar ein krik og krok av landet,medan verda lir…..

    mvh Marie

    • juni 9, 2010 22:05

      Mulig jeg skulle ha sendt noe til disse avisene?
      Tenker at de får så mye -og sikker mye av det samme.
      Men likevel -kanskje?

      Per Fuggeli er min gamle lærer. Han har alltid hatt en mild stemme, men en sterk vilje, og er opptatt av det lille i det stor og omvendt.

      Det er ikke så lett med disse prioriteringene, når de kommer veldig nært.
      Samme dag som helsedirektøren kom med sitt utspill var det i Aftenposten mange sider tema om Latvia etter finanskrisen.
      Det gir perspektiv, det også.

  4. juni 9, 2010 09:44

    …videosnutten var skikkeleg bra 🙂

    • juni 9, 2010 22:05

      Ikke sant?
      😀

      Jeg synes den kan brukes i uendelig mange situasjoner. Vi liker å lukke øynene og ikke forholde oss til det ubehagelige -på alle plan.

  5. juni 9, 2010 09:50

    Det er ikke så mye mer å si – jeg forstår ikke at folk kan bli opprørte over dette.
    Ikke når det man debatterer er en kort forlengelse av livet. Jeg kunne forstått det om det var snakk om behandling som kunne forlenge livet med 5-10-80 år for unge mennesker, men ikke dette.

    • juni 9, 2010 22:12

      Men hva når man ikke vil prioritere å betale for eksperimentell behandling av ME-syke der anekdoter forteller at behandlingen funker, men det enda ikke er gjort studier med gode design?

      Hvor lang er en kort forlengelse av livet?
      Hvor skal grensen gå?
      Kan den være absolutt?

      Er dette bare en begynnelse til utfasing av velferdsstaten -er det en snikinnføring av «sin egen helses smed og betal din orivatforsikring»?

      Det blir forhåpentligvis mange og gode diskusjoner i det offentlige rom i tiden som kommer.

  6. juni 9, 2010 09:58

    Jeg tror mange egentlig ikke har reflektert over alle disse etiske retningslinjene helsepersonell må ta stilling til.
    Har man vært med på og blitt utfordret; – hvilken pasient skal velges – foretrekkes – skal h*n eller h*n få leve?
    Jeg har en tanke om hvorfor folk ikke reflekterer så mye over dette og tror nok at – når folk møter helsevesenet og trenger hjelp selv, er de så nær sin egen situasjon at den objektive refleksjonen forsvinner. Og når man er «ute og ferdig» reflekterer man ikke mer over det. Litt underlig igrunn, men dog forståelig, men det er en litt «hode i sanden» adferd. – Litt struts…
    Det som dog er underlig er at enkelte politikere ikke ser nødvendigheten av å måtte prioritere?!?
    Det er faktisk slik – deg eller meg, noen må beslutte hvem – det er ikke nok penger/ressurser/spesialister… til begge to.
    En høyaktuell debatt og helt på sin plass at kommer.
    Jeg vet ikke om jeg har blitt helt tullerusk med tiden, men jeg tror vi gjør livet bedre ved å akseptere døden som en del av livet. Jeg føler meg ganske så enig i det Per Fuggeli sier.
    Vel, meg om det – et fantastisk flott innlegg Maria!
    Ha en herlig uke!
    Klem Lokki

    • juni 9, 2010 22:18

      Takk for spennende tanker -Lokki!

      Vi er jo oss selv nærmest -når vi er i kriser, som vi ofte er i når vi er syke, ønsker vi kanskje raskest mulig å glemme situasjonen vi var i?
      Det er i alle fall ikke da vi tenker at «jo -han på venterommet der borte ser ut til å trenge behandlingen mer enn det jeg gjør». De fleste har et veldig sterkt overlevelsesinstinkt i seg.

      Jeg har møtt gamle mennesker -og hørt historier om de som ikke vil leve lenger, helst vil få lov til å dø -men legen holder liv i dem, setter inn livsreddende behandling. Kan hende er det fordi vi er så indoktrinerte i tanken om at reddes det som reddes kan -og er redde for døden. Slik kan det bli om døden ansees som et nederlag, en falitterklæring for vårt helsevesen, vår teknologi?

      Kan hende er det der det ligger noe?

      Om døden hadde vært en naturlig del av livet -ville vi sett sakene annerledes, både den syke og den som skal hjelpe?

  7. juni 9, 2010 13:16

    Fint innlegg. Rart at det skal være så vanskelig å si høyt det som er helt innlysende: Det er nødvendig å prioritere og hvilke prioriteringer som skal gjøres bør være gjenstand for åpen dialog.

    Døden må med i den åpne samtalen. Slik det er nå, er det nesten umulig å få dø hvis man er i en behandlings-/omsorgssituasjon. En av mine aller nærmeste, som er svært syk og nå har kommet på pleiehjem, fikk høre at hun hadde vært nær ved å dø under et diabetesanfall, men at legene (bokstavlig talt) hadde banket liv i henne igjen. Da spurte hun: Hvorfor gjorde de det? Og jeg hadde ikke noe annet svar enn at de kanskje ikke har lov til å la være. Hvorfor hun skal holdes i live i en situasjon hun har det fælt, når hun bare venter på å dø av en «godkjent» årsak (i hennes tilfelle kreft som ikke behandles)? Jeg vet ikke. Men jeg vet at det kulturelt sett er veldig lite rom for å prate høyt om dette. Så takk for at du åpner et rom for slike samtaler.

    • juni 9, 2010 22:24

      Hei mittsnitt!

      Her ser jeg jo at du tar opp akkurat det jeg skrev om litt over her til Lokki. Kommentaren og refleksjonen får gå til dere begge 🙂

      Det innlysene er ofte vanskelig. Det er vanskelig å skulle si at «vi får be din gamle mor om å gå å sette seg i skogen til hun dør», for på den måten å ikke belaste felleskapet. Det er ikke i tråd med vår tanke om å hjelpe de svake og trengende.

      Nå kan det være at om vi hadde turt å ta samtalen om livet&døden, så kan det hende at mange ville sagt at de godt kan tenke seg å slippe den siste tiden med livsforlengende behandling. Kanskje skulle vi gi pasienter større autonomi innenfor de rammene vi har, også her?

      Jeg vet ikke -jeg er ikke ferdigtenkt.

      • juni 10, 2010 19:53

        Det er absolutt ikke lett å vite hva som er riktig. Derfor er det viktig å snakke høyt om det. Jeg tenker at vi burde lytte mer til pasientenes ønsker – og ta dem på alvor selv om de ikke lenger er i stand til å ta vare på seg selv, egen økonomi osv. Hvis vi lytter med åpent hjerte, så tror jeg vi er i stand til å skille mellom folk som ber om å få dø for å slippe å være andre til byrde (som er en problemstilling) og de som faktisk ikke ønsker å leve lenger. Men lett er dette ikke.

  8. anne permalink
    juni 9, 2010 18:17

    Jeg synes denne debatten har vært overraskende, ja, sjokkerende. At politikere kan prestere å tro at vi har råd til alt innen helsevesen er… Bullshit! Ingen som følger det aller minste med kan ha unngått å få med seg at helse koster, og at man i dag gjør prioriteringer, å si noe annet er bare stemmeinnhentene pisspreik.

    nemlig

    Jeg mener det er superviktig at vi får en diskusjon, en åpen diskusjon, hvor vi setter rammer for hva leger og helseforetak skal prioritere. Ikke nødvendigvis rigide rammer, men retningslinjer som viser vei.
    Jeg har langt større forståelse for å bruke penger på hjemmerespirator i 10 år, enn å bruke store pengebeløp på å forlenge en garantert dødsyks liv. Det er unntak for alt naturligvis, men som et prinsipp så mener jeg jo at man må akseptere at døden kommer, men at vi ikke kan akseptere at folk visner på rot.

    • juni 9, 2010 22:27

      Det er svært overraskende at politikerne slipper denne debatten som en het potet -men kanskje ikke likevel?
      Hvem tror at de vil vinne stemmer på å si at sorry folks, når dere blir gamle, vil dere ikke få livsforlengende behandling?

      Hva når det er unge, kreftsyke, som har 30% mulighet for å overleve, kanskje få 5 gode år til?
      Skal grensen gå ved 40 års alder?
      Minst 4 år forlengelse?
      500 000 pr år?

      Ikke lett!

  9. juni 9, 2010 22:47

    Viktig debatt som du garantert vil få anledning til å skrive mer om etterhvert. Jeg har egentlig ikke noe å tilføye annet enn at jeg ser den i sammenheng med den pågående gjeldskrise i verden. Det er mange som stikker hodet i sanden i forhold til både det ene og andre, og i Norge vil vi kanskje kunne fortsette med dette litt lenger enn en del andre land.
    Det jeg ønsker fra våre politikere er at de gir klar beskjed om hvilke typer lidelser det offentlige vil dekke og hva man må ta ansvar for selv. (Jeg er optimist, og tror KANSKJE de vil klare dette.)

  10. Anne permalink
    juni 10, 2010 16:34

    Så bra skrevet og du traff spikern rett på hodet.

    Personlig ville jeg nok ikke gå for livsforlengende om jeg havnet i en slik situasjon (mulig jeg hadde tenkt annerledes om jeg var yngre), men det ville nok være mer viktig med livskvalitet for min del. Det koster vel penger det å………………selv i rike Norge….

    Jeg skjønner også at folk vil ha livsforlengende behandling, til en viss grad, men jeg ser også
    at jo lenger vi kan forlenge livet, vil vi ikke da bare fortsette å kreve og kreve og da nesten
    ende opp med kravet om «evig liv»?

  11. Lykkefund permalink
    juni 10, 2010 19:21

    Men hva er et liv verdt?
    Ved livets begynnelse satser man alt på å overvinne døden. Helt ned i 24 uke. Og det koster masse penger og ressurser. Men i andre av livets faser ser jeg ofte at bare de sterkeste får den hjelpen de trenger om det er forlengelse av livet eller hjelp til å blir bedre/frisk. Eller de som har pårørende som er sterke. Uansett om mange er mye sykere. Trist, men slik er det engang.

  12. juni 11, 2010 15:54

    PRIORITERINGER i det økonomiske norske helseveldet! ( !?! )
    Vel… jeg som har vært uføredefinert i et tjuetalls år pluss pluss pluss vet at slike prioriteringer av «verdig for behandling» versus «ikke verdt å spandere helsepenger på» er brukt hele veien og ikke bare for de som forsøker å skyve dødsøyeblikket litt lenger frem i tid.

    For egen regning har jeg nå finansiert meg selv helsehjelp et bittelite steg på veien og har oppnådd å kunne gå på diddelido hver dag i flere måneder, noe jeg ikke har opplevd siden jeg vae omkring 14 år tror jeg å nå er jeg 46. Skulle jo tro at det offentlige helsevesen hadde såpass kompetanse at de kunne gitt et menneske utredning og behandling når det har tre-fire-fem-døgns forstoppelse med diareeaktige avføringsmønstre i nærmere tredve år men historien min viser iallfall at slik utredning og behandling er det nok ikke alle som får nei.

    PRIORITERINGER sa du Helseminister ? KIZZmyASS !

    Og takkeKLEM til Maria for godt innlegg 😀

  13. juni 13, 2010 19:43

    Jeg har hørt at hvis helsevesenet tok i bruk alle de teknikker som nå er tilgjengelige – tenk f.eks. på mulighetene til å lage nye organer ved hjelp av stamceller,så ville hele nasjonalproduktet suges opp der.
    Prioriteringer er viktig. Da jeg satt ved dødsleiet til moren min på sykehuset,følte jeg meg ganske ensom og tenkte på hvor verdifullt det ville være å bygge opp trygge,sosiale støtteapparater rundt sluttfasen i menneskers liv. Bort med alle «slangene», og inn med menneskelighet.

  14. juni 14, 2010 11:23

    Å hva kommer nå… LEKESTUE: http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10008886

    Måtte bare tipse deg om den… den taler sin egen sak…

  15. juni 18, 2010 16:01

    Takk for alle kommentarer!

    Det vil nok komme mange diskusjoner om dette temaet i tiden som kommer, antar jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: