Skip to content

Shame on me -shame on you?

mai 10, 2010

Du burde skamme deg! Eier du ikke skam her i livet? Skamløshetens frihet!


I dette rare “skambegrepet” ligger både en positiv og en negativ intensjon. Skam er en obligatorisk øvelse i de fleste mennesker liv. Vi trenger skam. Skam er likevel vanskelig å snakke om -og mye vanskeligere enn skyld. Å snakke om skam kan være skamfullt i seg selv. Det er ikke bra å skamme seg, men det er kanskje ikke så bra å være skamløs, heller? Hvem er det som skal bære skammen, hvem skal eie den -du eller jeg?


Hva handler denne skammen om? I mitt arbeide som lege har jeg møtt mange med psykiske lidelser, med avhengighetsproblematikk og mennesker som har vært utsatt for overgrep av ulike slag. Det er mange som ikke har de økonomiske ressursene som mange andre har og dermed kan de ikke skaffe seg bil uten rustflekker, en fancy iPhone eller OnePiece. Nå som jeg har vært syk en stund har jeg møtt andre i samme situasjon som meg selv. Syke mennesker som gjerne vil være i jobb, men som ikke kan. Felles for veldig mange i disse store gruppene er at de skammer seg. De havner utenfor det de tenker er det gjengse.

Skam er en av de mest intense emosjoner vi har. Den kan føre til en gjennomgripende følelse av verdiløshet. Sterk og dyp skamfølelse kan være ødeleggende. Vi har ulike typer emosjoner. Noen emosjoner er grunnleggende, som frykt, sinne, glede osv. Andre emosjoner kaller vi sosiale. Disse omfatter blant annet sympati, skyldfølelse, sjalusi, misunnelse -og dette skam. De sosiale emosjonene preges av hvilken kultur vi lever i, hva som er normen og hvilke følelser vi har knyttet til dem vi omgir oss med. Emosjoner er viktig. De hjelper oss til å velge retning, de bestemmer hvordan vi forholder oss til andre, de beskytter oss fra fare. Gjennom følelser skaper vi vårt eget liv og finner verdi og farge.

Er skam noe man blir påført? Noen vil si at ingen andre enn en selv kan påføre en skam. Er det slik? Ofte vil en som har vært utsatt for seksuelle overgrep føle sterk skam. Er dette noe denne kan bestemme selv om den vil føle eller er dette en forventet og automatisk reaksjon? Dersom den krenkede kan bestemme hva denne skal kjenne, er det da opp til denne å ta ansvar for egen skamfølelse, å selv bestemme om den skal kjenne skam eller ei? Hvorfor er det så mye lettere å bli påført skam enn stolhet? For skam er vel ikke en følelse vi ble født med?

Kjenner vi skam gjennom andres øyne? Ser vi oss selv utenfra, slik vi tror andre ser oss, slik vi tror at andre tenker om oss? Vet vi ikke at vi er vår egen beste uvenn og at vi ikke tenker slik om andre som vi tenker om oss selv? Noen vil føle sterk skyld og skam over egen sykdom. Flere har uttrykt at de ikke visste at det var så skamfullt å være syk, langvarig syk, som det de har kjent på at det vitterlig er, etter at debatten rundt sykefravær som startet i høst.

For hvem skammer man seg? For andre? Overfor seg selv? På vegne av en felleskapsbeslutning, som for eksempel politiske beslutninger overfor svakere stilte grupper? Ville vi skammet oss like mye om ingen så, om ingen visste? Er det først når vi blir speilet at vi kjenner denne skammen? Skam er derivert fra begrepet  «å dekke seg til».  I det engelse utrykket «Shame on you» indikeres det at skam er noe man blir påført.

Jeg er ikke sikker på hvor denne skammen kommer fra.  I vinter skammet jeg meg. Ingen så meg, jeg skammet meg likevel når jeg oppdaget min egen egosentrisitet, som er noe jeg ikke ønsket å ha. Er skammen knyttet til det vi ikke ønsker skal avsløres, inkludert våre egne tanker? Går vi i en stadig redsel for at andre skal se oss som den “vi egentlig er”? Er det en mangel på aksept av de egenskapene ved oss selv som vi ikke setter høyest -det uperfekte, som medfører denne skammen?


Skammer du deg, eller synes du at en slik følelse er forkastelig å ha og unngår den?

Ilustrasjonen «Covering shame» er hentet herfra med ordene:

«it took me years to escape feelings of shame
the hardest thing was when i realized
that i had no improper behavior to feel shameful for
so where did the undue shame come from?»


Advertisements
41 kommentarer leave one →
  1. mai 10, 2010 09:48

    hmmm. ja skam kan ha mange fasetter og komme i mange former. men jeg tror at mange av oss er vår egen verste fiende . Jeg sier ikke det er lett-å nei, men lever du her- og -nå, er det lettere å ikke tenke så dypt omkring hva alle andre tror og synes. Det gjelder å kjenne godt etter , nederst, innerst – på magefølelsen og gi litt faen. Da er man mest i seg selv og gleden. Kanskje ?

    L.

    • mai 10, 2010 10:31

      Ja, kanskje?

      Fungerer det for deg, så er det bra!

      Om en ikke vedkjenner seg følelsen en har, men bare forsøker å kvele den, kan det for noen føre til at følelsen vokser. Noen har god hjelp av å legge skammen fra seg der den hører hjemme.
      Det kan være en øvelse som er svært krevende og vanskelig.

      (Psst…om du legger inn lenke til bloggen din her, samtidig som den ligger på nicket ditt, vil kommentaren bli liggende i spamfilteret og ikke bli publisert :-D)

  2. mai 10, 2010 10:10

    Klart jeg skammer meg. Alt for mye. Jeg skammer meg i stort og smått, i den grad at jeg heller må våge å trå litt utenfor det jeg føler er grensene .. jeg er en flink pike. Flinke piker streber etter å være flinke, gjøre andre til lags og å lykkes – i egne øyne såvel som i andres. Ofte lar det seg ikke gjøre å lykkes helt og fullt, og da er følelsen der … skamfølelsen. Den må kjempes mot, for den knuser selvfølelsen hvis den får herje fritt. Jeg vil tørre å være litt mindre flink og mer entusiastisk og god nok, som jeg sier i bloggen … for jeg har tro på at jeg blir mer lykkelig dersom jeg heller vektlegger entusiasme for livet og godtar å være god nok. Jeg trenger ikke strekke meg etter perfeksjon alltid. Det må jeg lære meg. Selv i voksen alder. For skam har vært med meg så lenge, hele livet, den sitter dypt. Takk for et tankevekkende og godt innlegg 🙂 og et tema som fenget meg 🙂 Jeg forstår det slik at mer kommer, og ser frem til det.

    • mai 10, 2010 10:33

      Skamfølelse kan spise en helt opp.
      Å være «god» er bedre enn å være «snill» og å være «bra nok» er bedre enn å være «flink».
      En øvelse det også.

      Slik er jo livet -vi øver oss på ulike ting hele tiden.

      Det kommer mer, ja. 😀

  3. mai 10, 2010 10:21

    Hei Maria.

    Når jeg snakker om skam så er den kanskje ikke så brutal som mange andre.
    Men for meg er den alvorlig nok. Og jeg må innrømme det en dag. Jeg bruker for mye penger på hobby. Jeg bruker for mye på hage, stoff og garn. Som jeg skulle ha betalt regninger med. Det er veldig alvorlig og jeg skjemmes virkelig av det. Orker ikke å snakke om det hos noen. Og det er veldig alvorlig. Trist også da jeg er blitt mye bedre med å bruke hjerne, krativiteten og frisk luft. Men hva hjelper det da jeg vet at det går mere ut enn inn.
    Da jeg skjemmes av å ikke kan være med på ting eller har en stor bunke med regninger liggende som jeg ikke har økonomi til å forsvare. Jo jeg synes det er dødsens pinlig. Og dette er virkelig et tabu, dette med penger og forbruk. Og at alt skal virke så bra utenpå.

    Det værste er at jeg under min peroide der jeg var mye sykerer ble jeg oppmuntret til å glede meg selv, men det er litt selvdrepen på en måte. Jeg har hatt skikkelig hjelp, men det går ikke likevell fordi jeg drages i mot det kreative så sterkt. Nesten som magiske kuler dette. Men en ting som er synd er at en blir oppmuntrett som syk til å bruke penger og kort for å leve. Jeg har opplevd det med min ergoterapeut. Som også er min sekretær. Jeg har en time i uka og hun maser stadig om at jeg må huske å leve, tenke på meg selv, tenke på at man har bare et liv. Jeg lever jo med hele meg hele tiden. Hvorfor? Jeg har energi, jeg er virkelig i live og så prakke på en opplevelser som en ikke har råd til. Jeg liker meg veldig godt gjemme i hagen eller å låne ei bok på bibilioteket. Hun suger min energi ut av meg…
    Jeg får stadig beskjed om jeg ikke utnytter systemet og ikke søker på allverdens ting. Men jeg trenger hjelp til min økonomi, ikke til å bygge på huset eller søke om utbedringer. Må først ordne oppe de problemene jeg har først. Jeg skjemmes veldig og er skuffet over at den timen jeg skal ha i timen ikke blir til det, men en-to ganger i kvartalet. Jeg klarer ikke å leve slik i denne skammen over at ting ble mye verre etter at jeg begynte å få penger hver fjortende dag. Jeg blir så lei meg, jeg blir så fustrert. (vanskelig å studere også, jeg skjemmes over å ikke huske fremmed ord, pinlig)

    Jeg er litt dristig når jeg sender denne nå….men…kanskje noen har noen tips…

    Maria, nå datt bare alt ut av meg….beklager så mye..hvis du føler jeg bruker bloggen din nå.

    • mai 10, 2010 10:43

      Ikke noe problem for meg at ting detter ut av deg, Lykkefund.

      Du beskriver et tema som er sterkt knyttet opp til skamfølelse, tror jeg?

      Å miste kontroll.
      Vi skal jo ha kontroll hele tiden, ta styringen, være fremadrettet, gjøre det rette, spise akkurat passe, bruke akkurat passe med penger, akkurat passe rent, akkurat passe… som de andre.

      )Dersom du selv mener at du har et problem med bruk av penger -hva skal du selv gjøre med det for at det skal bli bedre?
      Om noen suger energi ut av deg -er det en lekkasje du skal tette?
      Noen ganger kan også adferd vi sterkt føler at vi må gjøre, til tross for bedre vitende, være fordi det er andre følelser en egentlig har. Kanskje skal du prøve å finne ut av om det er slik for deg?)

      • mai 10, 2010 11:18

        Hei Maria 🙂

        Føler meg litt lettere nå….

        Løsningen finnes der om litt tenker jeg ofte.
        Dette ordner seg snart, tenker jeg.
        Eller at jeg klare dette også. Og jeg gjør det, jeg manner opp all min energi og all min kraft. Og er så sliten og utmattet av å finne løsninger. Finne igjen håpet for av skal klare det som familie. Jeg får spørre noen eksperter denne gangen. Noen som virkelig har peiling og som ikke snakker om flow, utbedringer og dyre reiser/opplevelser!!
        Jeg skal ordne det etter jul, etter skoleferien er over, etter påske….jeg skal ringe snart, eller jeg skal betale snart….etterpå. Skal bare gjøre noe annet først. underbevistheten lurer meg selv. Eller jeg lurer meg selv. Jeg lurer hodet mitt til å vente litt. Skal bare……litt til…..jeg har jo bare ……kroner igjen denne uken. Må jo ha penger til mat….osv noe som er viktig for meg og oss.

        Så i stedet drømmer jeg, lager ting og koser meg. Jeg nyter å se blomsten i veikanten og og se det spirer, se det gror i rundt meg. Av glede og godhet.
        Vanskelig å holde gråten unna nå, jeg sitter på skolebenken å skriver.

        Jeg trodde tidligere at jeg trøste sydde, men har etter å ha vurdert meg selv gjør jeg det for gleden. men også for å la tankene i livet mitt gli over til noe posetivt. Noe som kan glede et lykkehjerte i å mestre. Mestre noe annet enn å gå på do, dusje, lage mat osv. Jeg har grav i jorda igjen over et år siden sist. Enda så skjemmes jeg så enormt over det. Fordi jeg føler at andre ser på det jeg lager som det må være dyrt å holde på med. Og dømmer meg etter at har du råd til det da?
        Jeg har litt angst for å ikke la ungene mine være unger også, de skal føle at de har hatt en «normal» oppvekst som mulig i lag med en syk mamma.

        Ny rose i hagen….jasså…hadde ikke du dårlig råd…det kostet jo ikke mere en to poser potetgull, eller helga godt. En kino billett eller å gå på kafe, hadde vært mere akseptert. Merkelig i grunn….
        Og tenk dette skjemmes jeg virkelig masse over…..forferdelig er det noen ganger…

        klem..

  4. mai 10, 2010 10:21

    Litt interessant at du skriver om dette nå, har nettopp lest dette: http://curlylife.com/2010/05/09/lykke_samvittighet/ og det omhandler jo noe av det samme.

    For min del er skam et begrep som jeg selv må velge å fylle med mening, for som du også skriver, det har mange ulike betydinger.

    Dette skammer jeg meg IKKE over:
    -hvordan jeg ser ut
    – min egen selvutvikling
    – barna mine
    -mannen min
    -livsstilen min
    -seksualiteten min
    og mye mer, dette er jeg stolt over

    Skam er for meg et ord og begrep jeg anser som et gjøre ord, når jeg føle skam er det fordi jeg vet at jeg kan gjøre bedre og ikke har gjort det. Altså, når jeg har vært lat og lar ting bare skure og gå. Da kan skammen over at jeg svikter meg selv, gi en god motiviasjon til å få ting i gang og forandre på situasjonen.
    Jeg tillater ikke at andre pålegger meg at jeg skal skamme meg, eller at jeg ska føle skam for noe jeg sier og gjør.. Ja, skam er for meg en veldig privat følelse som jeg ikke roper ut om..For den hører til det innerste i meg, det rommet ingen andre slipper inni. Her ligger også evnen til å være helt ærlig mot seg selv..Mine oppgjør med meg selv.

    • mai 10, 2010 15:30

      Hei Katrine!
      Så hyggelig å se deg her -velkommen til bloggs!

      Det er nok flere som har tanker om skam. Det er vel, som jeg sier i innlegget, en følelse alle en eller mange ganger kjenner på i løpet av livet.
      Jeg har tenkt mye på skam i den siste tiden.
      Dette innlegget fikk jeg sparken til å skrive etter at jeg tvittret og la inn på Facebook spørsmålet: Hva forbinder du med ordet «skam»?
      Det kom veldig mange svar -noen av dem samsvarte med det jeg tenkte på, andre ga meg nye perspektiver.
      Sosiale medier er fantastisk i det at en kan kommunisere direkte og raskt med hverandre!

      Skam er for deg knyttet til noe du ikke gjør, altså, når du ikke når opp til de normene du har satt for deg selv. Skam er private følelser som du ikke roper ut om, sier du.
      Dersom du skulle ha ropt ut om dem -ville du da ha vist frem noe til andre som du helst vil skjule for dem?
      Du sier at du ikke tillater at andre skal pålegge deg skamfølelse -kan du si litt mer om det?

      Jeg vet jo ikke om dette er rett for din situasjon, men det ser ut til at mange som tidligere har skammet seg mye, eller blitt krenket, senere bestemmer seg for ikke å kjenne noen form for skam. De «tar skammen tilbake», eventuelt undertrykker alle følelser av skam som måtte pådyttes dem av andre.

      I dette svaret ditt snakker du om to sider ved skammen -den som er deg tildelt ut fra de sosiale normene du lever i og rundt, og den du kjenner inni, fra deg selv.

      Tror du vi er født en skamfølelse, eller er den lært oss?

  5. Wivi I Pedersen permalink
    mai 10, 2010 10:26

    Mener skam er en av følelsene vi har eller blir påført som er mest selvødeleggende. Denne følelsen får store ringvirkninger i våre egne liv. Samtidig kan den som føler skam selv overføre noe av denne følelsen til andre nære rundt seg.
    Tenker at skammen er noe som blir påført av andre…av noe de sier til oss, gjør mot oss eller noe samfunnet normer og regler og evne til å sette i bås kan påføre oss.
    Andres handling kan utifra deres eget liv og bakgrunn gi noen opplevelse av dyp skam. Eks: overgrep barna påføres av voksne. Selve denne handlingen er hemmelig…ord og metoder blir brukt, som skalper frykt og uro og smerte hos barnet. Instinktivt føler barnet redsel, uro, tristhet….man kan si det utvikles en skamfølelse. Men skamfølelse er et ord vi bruker på en kjedereaksjon i kroppen til en som blir påført skammen. Skammen er altså etter det jeg kan forstå et ord vi mennesker har laget for å forklare at et menneske føler seg krenket, oversett, undertrykt, nedstemt, ikke god nok, smart nok, ikke strekker til, mm. Enkeltmennesker eller nærmiljø, samfunnet , kan være utløsende faktorer når skammen fødes i et menneske.
    Man kan føle seg skamfull fordi man eks: ikke er sy tynne som modellene…ikke har de rette klærne….ikke er så flinkt i div ting…. Samfunnets måte å fungere på gjør dette mulig.

    Så jeg tenker at skammen er en samlebetegnelse på flere ting.
    Vi mennesker har laget en hel masse ord. Skam er et av dem og forklarer av et menneske som føler dette ordet trenger hjelp til å komme seg ut av dette ordet.
    For uansett hva og hvordan trenger mennesket å være trygg i seg selv å slippe å føle så mye på vonde følelser.
    Interesant innlegg…får en til å tenke. Liker det!

  6. mai 10, 2010 10:34

    Jeg tror mange forveksler ordet skam med å være flau… eller å være sjenert… det avhenger mye av hva vi er opplært til tror jeg ?

    For egen del bærer jeg en stor skam og føler meg som en skamplett på familiens stamtre fordi jeg ikke duger, fordi kroppen min er av dårlig kvalitet, fordi jeg ikke greier å hjelpe, fordi jeg ikke er slik de ønsker at jeg skal være og den samme skammen blir forsterket av samfunnets totale ignorering av de behov jeg har til å få hjelp til å skjule skammen av å være deffekt…

  7. mai 10, 2010 11:04

    Takk for kjempebra innlegg om noe vi ikke snakker så mye om.
    .
    Jeg tenker at skam ofte handler om noe som en selv eller andre tenker på som utenfor normen, at grenser er brutt som ikke skal brytes. Den som har opplevd overgrep kjenner på skammen for at noe som ikke skal gjøres har blitt gjort. Den som er utenfor den sosiale normen som arbeidslivet er kjenner på skammen over det.
    .
    Den første tiden jeg var syk skammet jeg meg intenst. Jeg som hadde gått ut med store ord om hvor fantastisk den nye drømmejobben skulle bli, og så endte jeg som en våt klut slengt på golvet. Ville ikke snakke med noen, så sterkt skammet jeg meg. Nå skammer jeg meg over å ikke ha råd. Å være den som tar en kaffe når de andre spiser et godt måltid ute. Jeg skammer meg over å måtte avbestille avisabonnementet jeg sa ja til, men som jeg innser jeg ikke har råd til.

    • mai 10, 2010 15:43

      Skam er ikke så lett å «få tak i», synes jeg. Det er derfor ikke så lett å skrive om dette.

      Skam er altså noe som kjennes når en er utenfor «det gode selskap»?
      Burde det vært omvendt? Den som får andre til å føle seg utenfor eller krenker er den som skulle skamme seg?

      Ja -veldig mange skammer seg over å være syke. Det er jo helt vanvittig. Man kan jo ikke noe for at en er syk.
      Hva er det som gjør at så mange skammer seg over å være syke? Er det en følelse av å snylte, å ikke funke, ikke høre til, ikke være bra nok osv?

  8. mai 10, 2010 11:16

    Den aller verste skammen opplever jeg når noen ikke behandler meg som et levende vesen, bare som en likegyldig gjenstand uten følelser, og spesielt når det er noen jeg har en nær relasjon til og/eller er avhengig av. Den skammen skulle jeg ønske var mulig å undertrykke, for den kan ikke tilføre meg noe positivt, tror jeg.

    • mai 10, 2010 15:46

      Hva er det som gjør deg skamfull i slike situasjoner?

      Igjen -hvem er det som skal eie denne skammen? Den som behandler deg slik, eller du?

      Det er rart -det virker som om dess større krenkelsene er, dess mindre tar andre ansvar for at de påfører andre skam.
      Kan hende hører dette sammen?
      Det å ikke verdsette nok til at en ber om tilgivelse for det påførte, og dermed fratar den andre skammen, fører til ytterligere skam?

  9. Anne Lise permalink
    mai 10, 2010 12:46

    Hei Maria

    Skam…? Da jeg så innlegget ditt måtte jeg smake litt på ordet . Har jeg følt skam i det siste ? Hva er egentlig skam ? Er det en del av mitt liv.. eller påfører jeg det på andre? (Håper ikke det)
    Konklusjonen er vel den at jeg er skamløs…
    Det å si det, får meg nesten, men bare nesten, til å føle litt skyld…for burde jeg ikke som ‘alle’ føle skam? Skam over å ikke ha fått Bachelor graden, skam for ikke å være ta vare på meg selv (dvs. påta meg samfunnets definisjon av ta vare på: dvs. slank og vakker), skam for ikke å være venn med min mor og ønske å ta vare på henne, skam over å ikke ha fått barn , skam over å ikke ha ‘klart’ å ha et godt ekteskap …..? Jeg kunne fortsatt i evigheter…
    Noen valg tok jeg uten å tenke over det.. andre bare ble sånn… men hvorfor i skal jeg føle skam. Hvis andre mener at jeg burde det.. vel kanskje er jeg kald når jeg sier det , men jeg mener det er deres problem – ikke mitt! Jeg tenker mye over hva som har skjedd og sjker fremdeles i livet mitt, og stiller meg spørsmål. Og når jeg står ovenfor livsendringer eller statustidspunkt i livet så er det viktige at jeg (egoistisk ikke sant?!) skal ha det bra og kunne leve med livet jeg har.
    …Så får jeg heller leve med litt skam over at jeg er skamløs 😉

    • mai 10, 2010 15:50

      Hei Anne Lise og velkommen til bloggs 🙂
      Takk for kommentar -noe å tenke på.

      Skamløshet kan jo være så mangt -det blir tema i min neste post i Den Store, Korte Serien Om Skam 🙂

  10. Diva permalink
    mai 10, 2010 13:33

    Jeg skammer meg fordi jeg har en misforstått, uglesett kronisk alvorlig sykdom. Jeg skammer meg fordi jeg ikke har fått brukt mine evner og tatt en god utdannelse. Jeg skammer meg fordi jeg ikke har fått stiftet min egen familie. Jeg skammer meg over å være kronisk singel og ikke eie min egen leilighet. Jeg skammer meg når andre forteller om de flotte ferieturene sine. De jeg ikke får dratt på pga. helse og økonomi. Jeg skammer meg enda mer nå enn i begynnelsen da jeg var syk. Ofte skammer jeg meg så mye over livssituasjonen min at jeg går omveier når jeg møter gamle venner og kjente jeg ikke har sett på noen år. Ikke bare det at jeg skammer meg, men jeg blir så lei meg når jeg må fortelle andre at jeg ikke lever det livet jeg så gjerne ønsker meg. Vinterens hetsekampanje mot sykmeldte og uføre har til tider vært beintøff å følge med på og jeg skammer meg ikke akkuart mindre etter dette.

    Jeg er fryktelig, fryktelig lei av denne skammen. Det er jo egentlig ingen som helst grunn til at vi bør skamme oss. Ikke på grunn av sånne ting.

    • mai 10, 2010 15:55

      Hei Diva og velkomme inn hit!

      Det er usannsylig mye man kan skamme seg for og over.

      Dersom du hadde hatt en god venn som hadde opplevd og gjort det Diva har opplevd og gjort -hva ville du tenkt om din venn da?
      Ville du vært like dømmende, synes at vennen din var like miserabel, like mislykket?

      Nei -det er ingen grunn til å skamme seg, men vi gjør det likevel.

      Jeg tror faktisk at det å skrive ting ned, eller snakke om det med andre, tar bort noe av skammen. Kan hende at når du skrev alt du skammet deg over og kom til slutten av den lange tiraden fant du ut at du i grunn syntes dette var rare greier å skamme seg over og at denne tanken ikke hadde vært der før du begynte å skrive?

      Slik er det ofte for meg, i alle fall. Ting jeg tuller og tøyser med inne i mitt eget hode kan bli klart som glass når jeg skriver det ned eller sier det høyt til andre. Emosjonene får rett farge og tonasjon og det blir lettere å finne «sann» vei.

  11. mai 10, 2010 16:52

    Skam er en grunnfølelse, den tilhører det normale følelsesregistret hos mennesker og er en følelse alle bør ha. Skam kan være positivt eller negativt. Den «sunne» skammen trenger vi slik at vi ikke skal såre andre, gå over andres eller egne grenser, eller krenke andre. Skam kan være berettiget, eller uberettiget. Uberettiget skam er ofte den dype, ødeleggende skammen, uverdighetsskammen og da menes feks utviklingsskam eller traumeskam. Det man ikke snakker om, det man skjuler, de følelsene man ikke aksepterer.

    Så det folk ofte skriver om i bloggene sine, eller snakker om offentlig når det gjelder skam, er det egentlig skam? Eller er det skyldfølelse? Ville dere ha skrevet om det om det var virkelig dyp skam?

    Skyld og skam kan være ganske like, men også ulike. Vi kan snakke åpent om skyld, men sjelden om dyp skam. Skyld er knyttet opp mot hva jeg er / gjør, skam er knyttet til hvem jeg er. Det utgjør en forskjell, men kan være vanskelig å navigere i.

    • mai 10, 2010 18:44

      Takk for innspill, Frida!

      Det kan være at mange av de tingene man kan skrive om anonymt ( i alle fall gir en følelse av..) i en blogg er synonymt med det en ikke tør snakke om til andre og at det utrykker en dyp skam?

      Kan du si litt mer om hva du tenker på når du sier: «(…) de følelsene man ikke aksepterer»?
      Tenker du at kun følelser man ikke akseptere er knytte til skamfølelse?

      Det ligger en kommende post om skyld og skam også…om den får rettet seg ut 🙂
      Også ligger det jammen en ferdigskrevet tekst om skamløshet og muligheten for at skam er helt nødvendig for oss å ha. Coming soon to a blog near you!

      • mai 12, 2010 06:07

        Jeg tror anonymitet hjelper i forhold til å snakke om skam, men jeg tror likevel at det uansett kan være skamfullt å snakke om egen skam. Vi kan lettere forholde oss til skam om vi snakker om «hverdagsskam» enn om vi forholder oss til den mer dype skammen.

        Jeg tror heller ikke at det kun er skamfølelsen man ikke aksepterer, det kan også være andre følelser, feks sinne og andre følelser, men jeg tror at andre følelser som man ikke akspeterer også kan inneholde elementer av skam. Feks jenter som får skamfølelse av å kjenne på sinne.

  12. Diva permalink
    mai 10, 2010 17:10

    Takk for velkomsten, men jeg har skrevet litt her inne før. 😉

    Jeg ville defintivt ikke vært dømmende overfor mine venner om de hadde det som meg. Og slik prøver jeg også ofte å tenke, for ikke å synke helt ned i skammen. Det hjelper. Samtidig forteller jeg meg selv at jeg også er utrolig stolt av meg selv og hva jeg faktisk klarer å utrette.

    Ofte er det lurt å trosse skammen. Ikke så rent sjelden finner man da ut at jeg blir møtt på en helt ok måte uten å bli dømt. Hvis jeg hadde latt skammen bli altoverskyggende ville livet litt blitt ganske trist, og det er det jo egentlig ikke. Men desverre har jeg også funnet ut at folk ikke alltid sier det de tenker, og de er mer dømmende enn de tør å si til meg direkte.

    • Diva permalink
      mai 10, 2010 17:11

      Svaret over skulle egentlig ligget litt lenger opp, under svaret fra Maria. Går litt i surr. 🙂

    • mai 10, 2010 18:28

      Aha! Så det er samme Diva 🙂
      Det så ut som om den var sendt fra en annen IP-adresse en tidligere.

      Jeg tror også at folk tenker sitt og gjerne smålige tanker om andre, men det er kanskje også en kilde til skam i dem selv?

  13. mai 10, 2010 17:21

    I september lærte jeg litt om skam, for bedre å kunne forstå egen situasjon. Blogget om det, og her er linken hvis du vil se; http://flinkepike.blogspot.com/2009/09/i-skammekroken.html

    • mai 10, 2010 18:33

      Takk for lenken 🙂

      Om jeg leser det rett, ser det ut som om skam for deg handler mye om avvisning og manglende aksept?

      Avvisning fører til at en blir stående utenfor. Det er skamfullt å ikke høre til et gitt felleskap, om det er i egen familie, venneflokk, storsamfunnet?

      • mai 10, 2010 21:13

        … ja, det tror jeg er rett forstått, skjønt det nå er en stund siden jeg gikk ordentlig inn i egen problematikk hva skam angår 🙂 Jeg kan huske å ofte ha følt at jeg ikke strekker til/ får til. At jeg blir positivt møtt, men så glemt eller avvist .. Å bli plutselig kuttet ut. Det har påvirket leveregel og skamfølelse. Min grunnleggende leveregel ble jo «jeg er verdiløs». I et forsøk på unnvike skam har jeg forsøkt å være «perfekt» – altså upåklagelig eller best forklart; forsøkt å ikke skuffe .. Men skam er så mangt, og har flere fasetter for meg enn avvisning og manglende aksept – det var bare slik at disse stakk seg særlig ut 🙂

  14. Astrid_F permalink
    mai 10, 2010 18:02

    Hvor kommer skammen fra? Sannelig om jeg vet. Jeg tror den til en viss grad kan bli påført, altså læres. Arves på en måte. Jeg har skammet meg mye, uten å helt få tak i hvorfor. Jeg setter det i sammenheng med min diagnose adhd(+ diverse tilleggsvansker) Skammer meg fordi jeg ikke får til ting som jeg burde ha fått til, siden jeg er oppegående og såkalt normal. Det å ikke passe inn, og heller ikke få aksept for at man sliter med ting som ikke ses utenpå i særlig grad. Uten å henge ut nær familie, så tror jeg også at jeg har «arvet» en tenkemåte i forbindelse med visse deler av livet, det ligner ihvertfall på skam. Veldig bra innlegg! Og noe jeg kommer til å tenke på, og diskutere med familie og venner. Gleder meg til neste innlegg:)

    • mai 10, 2010 18:37

      Hei Astrid_F og velkommen til denne bloggen!

      Mange nevner dette med å ikke passe inn som og å møte manglende aksept som skamfremkallende.

      Hvordan kan man styrke seg selv slik at en kan tåle at andre avviser og ikke akseptere en?
      Eller blir det feil? Skal en heller kaste ballen til den som avviser og setter andre i båsen «ikke bra nok»?

      (Oii…nå fikk jeg nesten prestasjonsangst her. Neida. Jeg har skrevet det neste innlegget ferdig. Om jeg bruker det skal det handle om skamløshet. Det ligger også noe på trappene om skyld vs skam og sjenanse vs skam. :-D)

  15. mai 10, 2010 19:05

    Skam skal være tilstede i ethvert menneskes følelsesregister, det handler om evnen til selvjustering, til empati og til kursendring. Ens egen skam er likevel ikke noe som er alles eiendom. Det er ikke nøvdvendig å gå til bekjennelse for den minste ting. Skam er privat. For meg kan det urnorske spørsmålet «Eier du ikke skam i livet?» være et gode. Jeg sier ‘kan’. Skam er ikke noe man skal føle fordi noen sier det. Og skam skal ikke være noe man skal pynte seg med for å oppnå goder.

    • mai 10, 2010 19:14

      Takk, Jacob, for kloke ord.

      Jeg nikker til mye av det du sier.
      Om skamløshet ligger et nytt, ferdigskrevet blogginnlegg om en dag eller to.

      Hva tror du denne skammen inneholder?
      Hva er det som gjør at vi føler oss skamfulle -hva er grunn-emosjonen?

  16. mai 10, 2010 19:17

    At vi innerst inne vet hva galt vi har gjort. At det moralske kompasset slår rett ut. Og det er den sunne skammen. Og man gleder seg til innlegget om skamløshet!

  17. mai 10, 2010 20:20

    Hm. Mye interessant her. Jeg vet ikke hvor skammen kommer fra, men en del følelser er vel slike vi utvikler for å ikke overtre normer for mye. Jeg føler at rammene for det som er normalt er snevre, og muligens at de blir snevrere gradvis. I såfall skammer man seg kanskje mer i disse dager etterhvert som disse grensene snevres inn. Dette med å leve opp til forvetninger , uansett hvor urealistiske forventningene kan være…

    Det er mye uforutrettighet skam som finnes, tror jeg.

  18. mai 10, 2010 21:14

    Legg merke til at grupper og personer som driver med brutale og livsødeleggende handlinger aldri skammer seg,men roser seg av sin høye moral og etikk. Eksempler kan være inkvisisjonsdomstolene, kolonimaktene, Stalin,Mao,Pinochet,regimet i Iran osv.

    Skam er derfor ikke en følelse som skiller mellom det livsbeskyttende og det livsødeleggende,men mellom makt og avmakt. Vi skammer oss når vi føler at vi er satt på sidelinjen, føler at livet passerer forbi oss et sted der ute.Vi var ikke verdige til å være med i det store fellesskapet.

    Målet må derfor være å gjenerobre oss selv og tilgangen til livet i oss og rundt oss. Da vil følelsen av maktesløshet og skam forsvinne, og vi får den riktige rettesnoren for livene våre – det å oppleve andre som en del av vår egen virkelighet slik at det å skade dem er å skade oss selv.

  19. juni 16, 2013 18:31

    You have made some decent points there. I checked on the web for
    more info about the issue and found most individuals will go along with your views on this website.

  20. juni 18, 2013 05:06

    It is really a great and useful piece of info. I am happy that you
    simply shared this helpful information with us.
    Please keep us informed like this. Thanks for sharing.

  21. juli 27, 2013 02:43

    Good day very nice web site!! Guy .. Excellent .
    . Wonderful .. I will bookmark your website and take
    the feeds additionally? I’m happy to search out numerous useful info here within the publish, we’d like develop more strategies in this
    regard, thanks for sharing. . . . . .

Trackbacks

  1. Tweets that mention Shame on me -shame on you? « Marias Metode -- Topsy.com
  2. Respekt, verdighet, kommunikasjon | Karavanseraiet
  3. Verdighet, verdig liv og menneskesyn (Del 2 av 3) « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: