Skip to content

Tilgi det utilgivelige?

april 19, 2010

.

Hva er så usannsynlig vanskelig i å si: «Tilgi meg for det jeg har gjort deg vondt.» Hva med; «Ja -jeg tilgir deg!»

Er tilgivelse noe vi må jobbe målrettet for å oppnå, eller er det tiden selv som leger alle sår her?

Vi hører jo stadig at man må tilgi for å komme videre, at man må legge det vonde bak seg ved å tilgi den som har gjort en vondt. Vend det annet kinn til, har vi lært. Hva når vi sitter fast i det som er vondt, det utilgivelige, det som tar oss dit vi ikke vil være -i minner som ikke slipper tak?
Hva når den andre skader, bevisst og med overlegg?
Kan vi tilgi slikt? Hva når den andre ikke angrer, ikke ser sin rolle, ikke ber om tilgivelse -sånn på ordentlig, ordentlig? Kan vi fortsatt tilgi? Er det « Tilgi dem -for de vet ikke hva de gjør?» som gjelder?

.

Jeg kjente jeg ble provosert på et seminar jeg deltok på for lang tid tilbake. Kurslederen mente at det å tilgi var alfa et omega for å nettopp «komme videre i livet». Man kom ikke unna en tilgivelse om man ønsket fred med seg selv. Take it or leave it.
Skal du tilgi den som voldtok deg i hele din oppvekst? Som banket og slo deg? Forelderen som drakk seg full, brukte siste slanter på en øl og lot deg pante flaskene for å få mat på bordet?
Hva med den som fortsatt krenker? Skal vi forstå og forstå til vi sletter ut oss selv -for «å komme videre»?
Bare en som ikke har kontakt med egne føleser, eller ikke har opplevd grove og gjentatte krenkelser kan snakke slik, tenkte jeg.

«Du tilgir ikke? Vel -da får du leve med dritten, la deg spise opp av det som var. Om du ikke tilgir lar du den andre eller det som skjedde fortsatt ha makt over deg, makt til å fortsette ødeleggelsene.»

Hvor mye skal den krenkede ansvarliggjøres for egen tilfriskning, sånn innvendig?

«Tilgir du ikke? Vel -da kan du bare ha det så vondt!» Er det slik?
.


«Å lære seg å leve med» det som har skjedd; det er noe annet.

Finnes det noe alternativt, egentlig?
Jeg tror ikke at en alltid skal tilgi, jeg tror ikke på å dytte negative, sinte, sorgfulle følelser vekk. Jeg tror på at en likevel må lære seg å leve med det vonde på en slik måte at en ikke sitter fast i den gjørmete bitterheten.
Noen ganger kan det hjelpe å spørre seg selv om en fortsatt vil at den som gjorde urett skal fortsette med å gjøre urett, ved at en selv knuger seg fast i sin egen bitterhet.
Tog du an´?

Når jeg kommer i slike situasjoner -der det blir mye sinne, sorg, følelse av utilgivelige handlinger, kjennes det som om jeg er en kork på åpent hav.
De vonde følelsene eier meg og ikke omvendt.
Jeg må ta grep. Det grepet jeg oftest tyr til, er å se hva som skjer hos den andre.

.

Mitt redskap er å forsøke å forstå.
Jeg leter etter forklaringer på hvorfor, hva, hvordan så åpent jeg kan, forsøker å tenke at den andre ikke er ute etter meg eller vil meg genuint vondt. Så lenge jeg klarer.
Alle mennesker har sin historie under jakka. Sine tapte slag, dette ulne som lager bakteppe for hvordan vi reagerer i den enkelte situasjon. I møte med andre mennesker kommer hverken jeg eller den andre tomhendte -vi kommer med et helt flyttelass av forventninger og fordommer om hverandre og budskapene som skal ytres.
Føler den andre seg ofte krenket av meg?
Vel -det kan hende at min venn har en historie der krenkelse har stått på menyen.
Det kan like gjerne være at jeg lett krenker andre.

På den annen side kan det være at jeg bruker for mye tid og tanker på å forstå. Kan hende skal man noen ganger bare si -dette finner jeg meg ikke i og jeg gidder heller ikke forstå?

.

Hvordan kan man skille snørr og bart?
Om en ofte føler seg krenket av flere ulike mennesker, kan det være ting som tyder på at du er lett krenkbar. Om jeg ser at folk skygger banen, er usikre på meg, blir ofte sint på meg -kan det være at jeg gjør noe som krenker andre.

Det er et par ting jeg har forstått og som hjelper meg til å sortere.
Jeg har forstått at det den andre gjør, gjør den ikke MOT meg, men FOR seg selv. Som oftest, om det da ikke er et veldig sykt menneske.
Det aller meste er heller ikke personlig. Med det menes at det som skjer har med personen selv å gjøre, ikke meg.

Om jeg klarer å forstå, se sammenhenger, gir det som har skjedd kanskje en «mening». Ikke «mening» som i «det var meningen og dette er helt greit» -men mer som noe som kanskje kan være mulig å forstå. Det blir lettere for meg å håndtere det vanskelige når jeg forstår hvorfor og hvordan -til tross for at jeg ikke kan forstå «at».
Det betyr likevel ikke at jeg automatisk tilgir eller aksepterer, men det skaper grunnlag for å ta et valg om jeg ønsker det eller ei.

.

Hvorvidt jeg vil tilgi avhenger av mange faktorer.

Ser jeg en egen rolle, om en bitteliten, i dette som oppsto og som kanskje ekskalerte?
Kanskje var min rolle veldig stor -og det er jeg som er årsaken til all hurlumheien?
Mennesket som står foran meg -er det et menneske jeg har lyst til å ha med videre i livet mitt?
Hvor viktig er det for meg selv å tilgi for å komme videre?
Ønsker den andre tilgivelse -vil den andre gi tilgivelse selv?

Er det nødvendig å se egen skyld for å be om tilgivelse, eller kan man be om tilgivelse for det den andre opplevde som vondt, uavhengig av om en faktisk har gjort noe som ansees som galt?

.

Å be om tilgivelse er forferdelig vanskelig av og til.

I situasjoner der vi har behov for denne tilgivelsesamtalen har det hendt noe, det har oppstått en konflikt. Ting er blitt sagt og gjort som skulle vært usagt og ugjort. Helst.

Ofte kan det være at en smaker at: Jammen! Den andre gjorde mot meg… og har ikke oppriktig bedt om tilgivelse…den andre fortsetter med handlingen…hvorfor skal jeg? Urettferdig!
Et ønske om tilgivelse er løsrevet fra alt annet.

Noen ganger kan en oppriktig be om tilgivelse og være redd for at ønsket ikke blir tatt i mot. Da står en der -føler seg naken -og faren for stripping er stor.

Må man akseptere den andres handlinger for å kunne tilgi?
Holder det med et ønske om å forstå?
For å kunne be om tilgivelse selv -avhenger dette av om hvorvidt den andre ser hva denne har gjort?
Kan vi be om tilgivelse når den andre ikke ser sin egen rolle, ikke erkjenner eget bidrag?

.


Dypest sett handler det å lære seg å leve med, tilgi og/eller å be om tilgivelse om å ta vare på seg selv.

Selv kan jeg ikke leve godt med en visshet om at andre har blitt såret av ting jeg har sagt eller gjort -uansett om jeg mente og sa det med en annen intensjon enn den som ble oppfattet.
Ikke har jeg veldig lyst til å leve med en gnagende ulv av sinne og bitterhet i magen MIN, heller.
Til slutt er det noen saker her i livet jeg ikke har lyst til, eller vil, tilgi -det får jeg lære meg å leve med! Jeg vil ikke ligge på et dødsleie og tenke på alle dem jeg skulle ha sagt det forløsende til.

Å tilgi innebærer heller ikke en automatisk enveisbillett til «de store sletter for glemsel». Minnene blir ikke spylt vekk om man tilgir. Minner vil alltid være der -hva du gjør med dem og i hvilke rom de plasseres, bestemmer du også selv.

.

Dette ble langt -men altså noe av det jeg har tenkt om tilgivelse den siste tiden. Ta det for det det er verdt -kanskje har du tenkt noe rundt dette selv?

.

Litt i lys og litt i skygge…

.

.

Fotografen som jeg er hemmelig forelsket i, har sine bilder her

Advertisements
46 kommentarer leave one →
  1. april 19, 2010 10:16

    Synest du har mange fine poeng. For meg er det også avhengig om det er ein person eg vil med vidare i livet mitt, som du nemner. Blant anna.

    • april 19, 2010 15:50

      Det er nok et viktig poeng for mange, ja.

      Vurderer du da om denne personen er «verdt det» -og at om det er en person man setter stor pris på, så er det greit å tilgi, eller er det andre ting du tenker?

  2. april 19, 2010 10:29

    Tilgivelse er et av de gammeldagse ordene som det er lett å ikke tenke over. Så fint at du gjør det!

    Som deg, synes jeg det hjelper å prøve å forstå. Men i tillegg må jeg akseptere det som har skjedd for å kunne gå videre. Så tilgivelse er kanskje en måte å akseptere noe fullt ut? Å tilgi betyr ikke at det som har skjedd er greit. Men det betyr kanskje at jeg har bestemt meg for at jeg kan leve med det, og dermed er villig til å slippe tak i følelsene rundt det som har skjedd? Den som ikke tilgir, tror jeg må bære en ekstra bør med seg i tillegg til det som faktisk har hendt: Børen med nag, bitterhet eller hat. Og den kan være tung.

    Takk for veldig interessante tanker!

  3. april 19, 2010 10:54

    Godt skrevet! Mange gode poeng, og mange spørsmål! Dette var en post å tenke litt på, og viktig for oss alle å definere for oss selv .. Jeg syntes også mittsnitt får sagt på en fin måte hva tilgivelse kan være. Takk for at du tar opp dette!

  4. Anonym permalink
    april 19, 2010 10:58

    Dette var en god tekst til ettertanke. En tekst jeg trengte akkurat nå.
    Takk.

  5. april 19, 2010 11:31

    De beste boka jeg har lest om dette er av favorittrioen min når det kommer til slike temaer, Sheila, Dennis og Matthew Lin: Don’t Forgive Too Soon.

  6. Diva permalink
    april 19, 2010 11:47

    Fin tekst, og jeg er enig i mye av det du skriver.

    Det er fint å kunne tilgi, men jeg mener at ikke alt er tilgivelig. Og jeg mener at man ikke trenger å tilgi alt for å komme seg videre. Det er ikke slik at man nødvendigvis blir sittende fast i det vonde og bitterheten uten å tilgi. I vinter hadde jeg en diskusjon med en venn som sa han hadde tilgitt faren sin. Likevel hadde han ikke forsonet seg med det vonde som hadde skjedd og det plaget han fortsatt. Han var veldig opptatt av at tilgivelse er det viktigste, men jeg utfordret han litt på den tanken. Har han da egentlig tilgitt? Jeg har opplevd utilgivelige ting og har ingen planer om å tilgi. Men jeg har likevel klart å komme over det og videre. Hvis jeg skulle tilgi, ville det føles for meg som jeg sa «det er greit at du lagde et helvete for meg.» Nei, det er ikke og kommer aldri til å bli greit, men jeg kom meg som sagt over det – til slutt. Det viktigste er om vi kan klare å finne fred og ikke bli sittende fast for alltid. Tilgivelse eller ei.

  7. alva permalink
    april 19, 2010 12:28

    Hei Maria.
    Gud så artig, er det Greg-Gregory du mener? I know him. 🙂

    Tilgivelse ja- hmm. Det finnes så mange forskjellige alvorlighetsgrader;
    -grov utnyttelse
    -sjalusi
    -uvennskap
    -skillsmisse
    -utroskap
    -pengebedrageri
    -løgn
    -baksnakkelse
    -usannheter og spre rykter
    -det kan være at en kjær venn tar sitt eget liv uten å legge igjen et eneste ord

    Det finnes så mange utfordrende, krevende, følelsesmessige hendelser som befinner seg på svært forskjellige nivåer hva gjelder alvorlighetsgrad. Tiden man bruker til å bearbeide kan overraskende være helt uavhengig av alvorlighetsgraden, -ofte blir det avgjørende hvor sterkt det tar tak i det følelses livet. Griper det tak i følelseslivet så behandler man det kanskje urasjonelt..
    Dette er et vanskelig tema og jeg tror ikke det finnes et riktig svar. Folk løser samme konkrete sak svært individuelt. Mye som spiller inn, om du er sanvinsk, kolerisk, melankolsk eller flegmatisk.
    Om det har med privatlivet ditt eller om det er i en jobbsammenheng…
    Om du løser det intellektuelt (i hodet) eller følelsesmessig (i hjertet) eller viljesstyrt.
    Mange muligheter.
    «Tiden leger alle sår», er det noe som heter.

    En ting som ihvertfall er sikkert er at det som skjer, det skjer og det får man ikke gjort noe med, men man kan selv velge hvordan man håndterer det og kanskje skaffe seg erfaring slik at man møter det anderledes ved neste møte.

    Ta det innover seg, bearbeide, forstå, finne forklaringer, lære, tilgi, glemme, se på det som en nyttig sak som kan berike
    -kynisme, fortrenge, sinne, bære nag til, uoppklart, splittelse, mangel på dialog, sorg og smerte.

    • april 19, 2010 16:23

      Jeg mener ingen spesielle, Alva 🙂

      Edit: Nå forstår jeg -det er fotografen, Gregory Smith du sikter til?

      Ja -her har dere mer info om ham

  8. april 19, 2010 16:39

    Hva er det å tilgi?
    Å gi slipp på alle negative følelser, ikke bære nag -slippe alt sinne?

    Jeg er ikke så sikker på om det er rett å tilgi om krenkelsene er store nok? Ikke er jeg sikker på om det haster veldig med å gi denne tilgivelsen -det er noe en virkelig skal være klar for og ha kjent på konsekvensen av.
    Det er lett for mange som ikke virkelig har opplevd krenkelser å tro at det også er ganske greit å tilgi.

    En annen ting som henger ved dette «tilgi» er at en lett kan gå i en felle ved å skulle forstå og forstå hvorfor og hvordan.

    Det er fort gjort å tro at en selv er den som har vært årsak til denne krenkelsen -at krenkeren har «rett» til å krenke -og at en rett og slett kan bli plaget av skyldfølelse for å ha utløst noe vondt i den andre slik at denne har behov for å krenke.

    Det kan også lett bli slik at ansvaret for handlingene ikke plasseres der ansvaret skal plasseres.
    Noen ganger tror jeg også at selve ønsket og higen etter å forstå forlenger tiden krenkelsen skal få lov til å ta plass.

    Det kan hende at når krenkelsene oppleves dype nok, når det rokker ved et fundament av anstendighet -at en rett og slett skal droppe tilgivelsen for på den måten å ta tilbake sitt eget verd?
    (Det siste her var kanskje vanskelig å forstå hva jeg mener?)

    Det er bare en selv som kjenner hvor dypt en krenkelse stikker -og noen få av de som står ved siden av vil være i stand til å erkjenne den. Kravet «tilgi» kan føles som en tvangstrøye som ikke gjør noe bedre.

    Å forsone seg med, eventuelt akseptere uten å skulle forstå -tror jeg er nødvendig. Når tiden er inne for det.

    (Noen pasienter vil for eksempel føle seg dypt krenket av måten de blir møtt på. Hjelper det dem å tilgi det de har opplevd ved å tenke på at behandleren er et godt menneske, sikker bare hadde en dårlig dag, det er lite ressurser å ta av osv? Eller skal det en ektefølt beklagelse, der helsepersonell tar på seg fullt ansvar, innser at det er gjort feil, i tillegg til pasientens eget ønske om å tilgi på samme lass?)

  9. april 19, 2010 17:11

    Jeg mener spørsmål bør stilles til overgriperen, ikke til offeret, i saker som omhandler grove krenkelser. Enkelte barn utsettes for gjentatte overgrep gjennom hele eller store deler av sin barndom. Dialog med offeret og bønn om tilgivelse har da overgriperen hatt rikelig med tid til å etablere.

    Om vedkommende ikke har benyttet den muligheten, kan han/hun, når offeret er voksent, for eksempel via advokat legge seg flat, innrømme sin brøde og forsøke å gjøre noe positivt uten at det forutsetter noen innsats fra offerets side. I tilfeller der traumene medfører varig uførhet og tapt mulighet til å få et yrkesliv, kan overgriper gi skikkelig økonomisk kompensasjon, som å bidra til å forsørge den han/hun har skadet. Da slapp offeret i alle fall å leve hele sitt voksenliv i økonomisk fattigdom.

  10. april 19, 2010 17:27

    Du spør:
    ‘Er tilgivelse noe vi må jobbe målrettet for å oppnå, eller er det tiden selv som leger alle sår her?’

    Jeg mener at tilgivelse er et resultat av konsekvenser.

    Konsekvensen kan være sammensatt.
    – Hva den som har begått urett sier eller gjør i ‘sakens anldning’ i etterkant;
    – som det også blir nevnt i kommentarene: aksept;
    – og tiden JA, tid hjelper alltid.

  11. april 19, 2010 18:38

    Jeg mener man ikke nødvendigvis må tilgi for å komme seg videre. Selv har jeg opplevd at andre personer har gjort ting mot meg som jeg absolutt ikke har tenkt å tilgi. Hvorfor? Fordi de var fullt klar over hva de gjorde og fortjener ikke det. Det er heller ikke noe som plager meg. Jeg blir bare sinna hvis jeg tenker på det, også er det glemt igjen. Jeg rett og slett bryr meg ikke om de personene, fordi de er ikke verdt det. De er tapere og fortjener det som kommer til dem. Men de fortjener ikke min tilgivelse. Mange vil sikkert være uenig med meg, men jeg mener at tilgivelse kommer helt ann på situasjonen, og personene involvert.

    • april 27, 2010 13:20

      Bra svar – flere gode svar faktisk 🙂

      Tenker på en veldig fin kommentar jeg leste i en bok om jentemobbing. Mina Hadjan ble intervjuet om at hun som ungdom ble mobbet av en jentegjeng. En gang gikk hun forbi noen som mobbet to av hennes mobbere. Da forsvarte hun dem og sa at mobbing ikke var tillatt. Mobberne kom etterpå og sa unnskyld. Da hadde Mina sagt: Jeg vil ikke ha noe med dere å gjøre. Det er forkastelig å gjøre det de gjorde mot dere og det er like forkastelig det dere gjør mot meg.

      Det handler etter min mening om moral. Læren mellom rett og galt. Det er ikke offerets rolle å tilgi. Å kreve dette dersom overgriper ikke forstår konsenkvensene er frekkhetens nådegave.

      • april 27, 2010 20:05

        Hei Line -og velkommen til bloggs!

        Det du sier er altså at det kreves en uforbeholden unnskylding og erkjennelse fra den som krenker sin side før det i det hele tatt skal komme på frågan å tilgi?

        Noen vil jo tenke -og kjenne, at å tilgi er den eneste måten for en selv å «komme videre på».
        Tilgivelsen kan fremelskes ved at den som har blitt krenket søker å forstå hva, hvem, hvorfor -og kan komme til en slags «Tilgi dem -de vet ikke hva de gjør»-forståelse, som gagner dem selv. In the end.

        Det må likevel være opp til hver enkelt. Å ønske å tilgi, gjøre det med, til tross for manglende erkjennelse fra den andre part -er like greit som å ikke gjøre det.
        Om man velger å tilgi i denne manglende skyldserkjennelsen er man ikke nødvendigvis selvoppofrende, selvutslettende eller mindre smart.
        Tenker jeg.

        (Altså -jeg sier ikke at det er det du sier. Dette ble bare enda en av mine digresjoner :-D)

        Liker godt siden din 🙂

  12. Jenna permalink
    april 19, 2010 19:37

    Hei. Jeg klarer ikke akkurat å komme med så masse konstruktivt som tilbakemelding nå. Men jeg vil bare takke deg inderlig for at du skrev dette blogginnlegget Maria. Du berører det jeg strever voldsomt med akkurat nå, i dag, den siste tiden. Jeg skal lese innlegget ditt mange ganger, for dette gir meg veldig mye hjelp i å bearbeide alvorlige krenkelser, som forsåvidt fortsetter nå i voksen alder men på en litt annen måte enn før. Tusen takk, du har hjulpet meg mye med ditt innlegg.

    Klem Jenna

    • april 19, 2010 20:46

      Nå ble jeg uendelig glad, Jenna!

      Mange, mange som har blitt krenket må nok ta noen runder i dette. Når man er i denne runden kan det av og til være vanskelig å skille snørr og bart -og det kan hjelpe å se det skrevet ned.

      Jeg tenker også at det kan være en ide´å tenke om en også skal søke hjelp til å sortere, noen å diskutere med, noen som hjelper til slik at skapet kommer på rett plass.

      *sender klemmer tilbake*

  13. april 19, 2010 20:46

    Gud tilgir alt. Hvorfor skal jeg intensjonelt legge meg lavere?

    • april 19, 2010 20:53

      Fordi du er menneske?

      • april 19, 2010 21:12

        Det er en defaitistholdning. Jeg går ikke til et bord fullt av mat med den holdningen at jeg kommer til å gå derfra uten å ha spist.

  14. april 19, 2010 23:18

    Det er en tanke jeg har tenkt mange ganger.

    Hvorfor skal jeg tilgi, eller skal jeg bare drite i det og leve vidre?

    Det mange/ og mye jeg tilgir for de de som sårer eller gjør livet mitt vondt vet ikke bedre og har ikke evnen til å forstå. Nå ble jeg litt oppriktig lei meg over å tenke på det. Men er ikke det til vanlig.
    (er veldig sliten og har masse smerter for tiden, men skal begynne å studere i mai))gir aldri opp å leve, men føler meg ekstra sårbar når kroppen ikke fungerer og da kommer minner frem fra glemselen. Eller andres minner, historier går innpå meg mere enn til vanlig. Dette er helt normalt.

    Jeg tror en kan få et veldig destruktivt og negativt tankesett hvis en tenker på alt det vonde og alle de som har såret en. Speielt når en er en slik sårbar situasjon som syk. Men også dengang en var barn og en følte at en aldri ble sett eller hørt. Hvorfor fikk jeg ikke hjelp, eller hvorfor var det ingen som løste denne konflikten.

    Eller mødre som ikke forstod ,eller var til stede…..

    Venner som en mister, bakvasking og mobbing. Jeg ville ikke være flink pike, orket ikke å være det. Jeg ville bare være meg.

    Akkurat som nå, jeg vil være meg og ikke knuses fordi jeg er flink. Til hva? Å leve… jeg er flink til å gå vidre i livet, ikke ta med meg all møkka og skiten som andre servere meg. Jeg har ingen intresse av det, kom med noe kreativt og posetivt. Hva kan vi gjøre for å få det bedre, i våre liv. Og holde fokus på det. Om det har noe å tilgi å gjøre, ja kanskje…. tilgi de som ikke forstår sitt eget beste. Eller andres vel. Jeg kan ikke noe råd for at mange av mine kjære har det slik, men de skal ikke få bryte meg ned med tungt liv, sinn og tanker.

    Jeg må bo langt unna, og ta annsvar for meg selv.
    En annen ting som viktig er å ta litt avstand fra slikt snakk. En finner alltid posetive ting som er mye viktigere for en.

    Jeg har ikke tilgitt alle krenkelser, men jeg har fred med meg selv. Og greier da å leve uten sorg og hat.
    De som krenker eller har fått blod på tann får det kjedeligere hvis de ikke får noe reaksjon. Jeg rister på hodet noen ganger og sier for noe tull, dette vil jeg ikke være en del av.

    Klem til deg Maria.

    Og nok en gang et viktig tema.

    • april 20, 2010 08:23

      Flott det satte i gang tanker hos deg -jeg tror vi av og til må tåle å kjenne på det ubehagelige og det triste.
      Det blir ikke borte til tross for at en forsøker å ikke tenke på det -tvertom, tror jeg.
      Det ligger å gnager -og det kan gnage hull etterhvert. Hjerte- og sjelhull

      For mange tror jeg kanskje det vil være rett å kjenne at , Ja -jeg er blitt krenket, såret i sjelen -med eller uten vitende fra den andre.
      Hva skal jeg gjøre med det og hvordan skal jeg forholde meg til det?

      Å ta det opp til diskusjon med seg selv, gjerne snakke med andre -gjør at en selv tar kontroll.
      En slipper å frysetørre det vonde inne i seg -og en kan bli «ferdig».
      Om «ferdig» innebærer en tilgivelse eller ei -det blir opp til den krenkede.

      Å gjøre det på denne måten tror jeg ikke bare utvikler oss som menneske, slik at vi i nesten omgang kan kjenne etter hvilke mennesker vi vil ha rundt oss, hva vi «tillater» av krenkelser, men også at vi i prosessen ikke lenger er «kork på åpent hav» (liker det bildet!), men altså selv tar kontroll.

      En kan på den måten ta tilbake en slags «verdighet» -som en kanskje tenkte at en mistet litt av i krenkelsesprosessen?

      Jeg prøver å si at det kan se ut som om det er helt greit å ikke tilgi -og at du kan leve godt med det!

      • april 20, 2010 15:31

        Når en snakker om å tilgi ligger vel dette med å si unnskyld hvis en tråkker, eller gjør andre vond. Uten å mene det. Jeg tror også det at mange har lett for å si unnskyld til alt. Jeg sa engang unnskyld for at jeg levde og kunne ikke tilgi meg selv fordi jeg ville helst bare dø. Unnskyld sier jeg neste aldri mere og aldri har jeg gledd meg slik over livet som nå.

        Jeg tror en kan gå så dypt i eget liv at en må start å tenke på nytt igjen. Og så lære seg å forstå andre at de kan være i samme situasjon som meg selv for mange år siden. Det å være til stede og vite at en har ikke vært alene i denne verden som har følt urett og motgang. Krenkelser og missunnelse.

        Hvordan tar en i mot unnskyld?
        Og skal en tilgi etter at noen har bedt om tilgivelse for det som en har gjort i mot deg. Jeg har gjort det. Og det går helt greit for meg.
        Og andre ganger har jeg bare mumlet noe surt og ikke har greid å ta det til meg. Det sitter der, men kan ikke gråte flere tårer, eller synes synd på seg selv. Men begynne å drømme og leve igjen i stedet.

        Og det er ikke enkelt å be om tilgivelse heller hvis en har gjort noen urett.

        • april 21, 2010 23:37

          …nei, det er sannelig ikke så lett å be om tilgivelse, heller, Lykkefund.

  15. april 20, 2010 08:14

    Ordtaket du gjengir er litt i gata at man må tilgi for «å komme videre». Som sagt i et par kommentarer over er jeg ikke sikker på at det er «sant».

    Vanskeligheten i å tilgi seg selv?
    Der peker du på noe jeg ikke har tatt opp i denne omgangen. Et godt tema det også!

    Dette du sier om å ta avstand fra synden, men å elske synderen, handler om å tilgi.
    Dersom man ønsker og dersom det er rett for en selv.

    Jeg tror ikke på å tilgi en person og dennes handlinger for dennes skyld.
    Å tilgi må være noe en selv ønsker, i det tempoet en selv finner best -for seg.
    Å skulle tilgi for den andres skyld blir igjen å forstå og forstå -noe som til slutt kan være selvdestrukivt.

    Selvsagt handler vi utfra den vi er, hva vi har med i bagasjen, hvilken kapasitet vi har til å ta gjennomtenkte valg.
    Likevel er jeg ikke så sikker på at den som blir utsatt for krenkelsene skal måtte ta også dette ansvaret -ta hensyn til hva den andre har med seg.

    («Tilgi ham -han ble selv voldtatt som liten. Det er greit. Eller; Så mye vold som denne personen har opplevd -klart jeg forstår at denne personen slår meg og dermed tilgir jeg? Og; han har selv så mange traumer at det er forståelig at han traumatisere meg -ergo; tilgivelse?)

    En krenkelse oppfattes individuellt -slik som andre sier over. Jeg er enig. Hva som krenker en -krenker ikke nødvendigvis andre.
    Det holder ikke for en som krenker å gjemme seg bak noe slik som: «Du er da altfor følsom -dette må du tåle, eller i gata; Jeg er ikke så god som du -jeg gjør hva jeg vil, til tross for at jeg vet at du blir krenket.» Vet krenkeren, så vet denne og det kan dermed bli en «villet krenkelse» -som nettopp blir en sterkere krenkelse enn det den opprinnelig var.

    Så er det likevel slik at visse typer krenkelser oppleves relativt likt fra person til person. De fleste opplever utroskap som krenkende, løgn, manglende «anstendighet», seksuelle overgrep, vold og trusler osv.

    Til tross for at du dypest sett har rett i at det ikke finnes universelle sannheter, ikke en gang i matematikken, er det slik at de fleste mennesker enes om hvordan en synes det er greit å ha det om en skal leve sammen -i et felleskap. Om vi ser på de ulike typer religioner, har man et viss sett med leveregler som går igjen.

    Ofte er det å skade noen, med vitende og vilje -noe som ikke er akseptert.

    (Nåh! Dette ble langt -og det satte i gang noen tanker igjen. Takk for innspill!)

  16. april 20, 2010 10:34

    Jeg pleier ikke å etterlate reklame for meg selv, men denne gangen gjør jeg det likevel – for du skriver om noe så veldig, veldig viktig. Tilgivelse er ikke nødvendigvis riktig, men jeg tror det er vanskelig å forstå for noen som ikke har vært nødt til å tilgi noe vanskelig. «Tilgi» høres så lett ut, og en tror at det bare handler om å gro sammen igjen etterpå, men det handler om mer. Av og til tror jeg faktisk at det er sunnere å trekke de slutningene du gjør; det handler om å skulle beskytte seg selv, og om å vedkjenne seg at en ble tråkket på. I noen tilfeller er det viktigere å først bli sint, og deretter forstå – uten å skulle gi en stor og altruistisk tilgivelse. For meg har det i alle fall vært langt viktigere å forstå, og ikke minst trengte jeg å komme meg bort derfra, til en livssituasjon jeg selv hadde kontroll over. Jeg har lovet meg selv å aldri mer havne i en situasjon der andre har makt over meg, makt de kan misbruke. Overgrep og krenkelser handler ofte om det, om maktmisbruk – og det er vanskelig å skulle tilgi noen som tråkket deg så grundig ned. Setningen «Tilgi dem, de vet ikke hva de gjør» holder ikke for meg, for jeg er ikke sikker på om krenkeren har rett til å påberope seg uvitenhet. Har en voldtektsforbryter lov til å si at han «ikke visste»? Har en voldelig forelder lov til å frasi seg ansvaret? «Tilgi dem ikke, de vet hva de gjør».

    Min mor har bedt meg om å tilgi henne flere ganger. Jeg blir alltid like usikker. Hun vendte et blindt øye gang på gang på gang, også de gangene jeg direkte ba om hjelp. Det kan jeg kanskje tilgi, en gang i fremtiden, men jeg kan ikke tilgi henne så lenge hun fortsetter å gjøre det samme mot lillesøskene mine.
    Min fars unnskyldning kan dere jo lese i kommentarfeltet i bloggposten under.

    http://pellinor-engeline.blogspot.com/2008/04/thanks-lot-loudon.html

    • april 20, 2010 13:42

      Velkommen til denne bloggen, Engeline!

      Jeg har fulgt lenken din og vet, du -min oppfordring til de andre som leser er å gjør det samme som meg. Du skriver godt og reflekter i posten du lenker til. Takk!

      Du sier at det var viktig for deg å forstå. Klarte du noen gang forstå?
      Om du forsto -hjalp det?
      På hvilken måte?

      Det er mange måter å øve vold og krenke andre på. I din blogg sier du en veldig viktig sak som jeg tror mange «sliter» med når de er blitt krenket:

      «Jeg prøvde å si til meg selv at det ikke var et stort overgrep, og at jeg overreagerte. Jeg prøvde å si til meg selv at det var et stort overgrep, og fikk meg aldri helt til å tro det. «

      Denne umuligheten fordi når noen krenker -er det vondt å ta innover seg at noen faktisk gjør det -med fullt overlegg og med vilje.

      Et sitat fra anmeldelsen du har skrevet:

      «These days things are awful between me and you
      All we do is argue like two people who are through
      I blame you, your friends, your school, your mother and MTV
      Last night I almost hit you, that blame belongs to me»

      Ja -jeg tror det kan være tøft å skulle tilgi seg selv. Kan hende er det nesten verre? Kan hende er det et forsvar i det å ikke skulle innrømme eget ansvar?

      • april 23, 2010 21:55

        Først; takk for pene ord! Jeg er glad du syntes det var nyttig lesning, så det ikke var fullstendig påtrengende å slenge inn personlige linker.

        Ja, jeg forsto, i små etapper av gangen. Først måtte jeg forstå at ikke alle menn var som min far, og at den virkeligheten jeg hadde vokst opp med faktisk hadde vært reell – den ble ikke utslettet fordi den hadde forandret seg senere. Jeg skjønte veldig mye da han flyttet inn til den nye kjæresten, og det ble klart for meg hvor veldig stresset han må ha vært tidligere. Til slutt, lenge etterpå, skjønte jeg at de største overgrepene, både de fysiske, mindre og de ganske mye større psykiske, ble gjort mest av alt fordi han glemte at jeg var datteren – han trodde vi var likeverdige venner. Det var når jeg «avslørte» meg som den fjortenåringen jeg var at han mistet besinnelsen. Så ja, jeg forstår – men det gjør veldig lite for å mildne det hele likevel. Det at jeg har forstått har også gjort det enda klarere for meg i hvor stor grad det faktisk var direkte dårlig gjort – rett og slett dårlig oppførsel – jeg var bare i en ekstra sårbar posisjon. Han var umoden, hadde makt og brukte meg som vekselvis psykolog/punchbag fordi jeg var tilgjengelig og trygg. Forståelsen av hva som førte til det hele hjalp til å omforme skamfølelse, sorg og alt annet vondt til sinne, og da jeg skjønte naturen i «vennskapet» forsto jeg også hvordan det kunne skje, ikke bare hvorfor. At jeg har forstått har ikke gjort det greit, men det har ført til at jeg har det bedre med meg selv – bare ikke bedre med ham.

        Ja, jeg tror det kan være like vanskelig å tilgi seg selv, som det er å skulle tilgi noen andre. Det tror jeg også er litt av problemet med min situasjon, for en tilgivelse krever en slags forståelse på begge parter, tror jeg. Jeg tror ikke han kan tilgi seg selv før han anerkjenner at han gjorde feil, og det tror jeg fremdeles ikke han virkelig gjør. Han unnskylder seg selv, men han unnskylder aldri – og det gjør det vanskelig å tilgi, for oss begge.

        • april 24, 2010 09:47

          Engeline -du er en usedvanlig klok person.
          Det er lett å se at du har «levd».

          Tusen takk for at du gir tankene dine vinger og deler dem med meg -og de som leser. Jeg ser enda en gang et nytt perspektiv.

  17. Rosa permalink
    april 20, 2010 15:48

    Takk for at du hjalp meg litt nå..;) Ting jeg sliter med fra fortida, som jeg ikke enda vet helt hva jeg gjør med, ikke så lett å slippe tak i det. Du forsøker å glemme, tilgi, men det ligger der og stenger litt for å komme videre. Ting i nåtiden som er vanskelig. Det du sa under «Mitt redskap er å forsøke å forstå», var veldig fint..For vet jo egentlig, at ting som er sagt ikke er for å gjøre meg vondt, men vi sier ofte ting/gjør ting i frustrasjon osv. Fint å få det litt fra en annen synsvinkel det her. Likevel, har viktige valg jeg må ta der dette spiller en stor rolle, ikke akkurat enkelt.. Følge hjertet eller fornuften..;) Takk i allefall -klem

    • april 21, 2010 23:38

      Mitt redskap er å forstå -likevel, som jeg har sagt i kommentarene nedover her, så er jeg ikke sikker på om det er det rette å gjøre.

      Lykke til med å finne akkurat den veien du vil gå, Rosa!

  18. april 20, 2010 21:13

    Jeg fant litt om den boka jeg nevnte: «Don’t forgive too soon.» Jeg eier den ikke selv (enda) så jeg trenge at noen andre sa noe om den. Det fant jeg her:

    http://www.createdgay.com/review/review13.html

    Many people are of the impression the Christian response to abuse and discrimination is to meekly forgive the abuser and to never speak out against abuse. According to the Linns, some of Jesus’ teachings advocate a very different style of forgiveness. They see Jesus promoting an approach to forgiveness where people refuse to either become involved in a cycle of violent behavior or to continually be victims.

    One text the Linns discuss is where Jesus’ teaches that if anybody forces you to go one mile, go the second mile. The Linns explain that Roman soldiers could compel a person to carry their load for a mile, but forcing a person to carry a load two miles could result in the soldier being punished. A Roman soldier could be very concerned that a person volunteering to carry the load two miles might get him in trouble.

    The Linns take readers through the five stages of forgiveness, and identify clues to help readers know if they are in that stage, and things that can be done to assist people in each stage of forgiveness. Don’t Forgive too Soon presents five stages of forgiveness – denial, anger, bargaining, depression, and acceptance.

    Begynnelsen ligger også ute på google books: http://books.google.com/books?id=StGsbdvF9x4C&printsec=frontcover&dq=dont+forgive+too+soon&hl=no&cd=1#v=onepage&q&f=false

    • april 21, 2010 23:44

      Takk, Beate!

      «They see Jesus promoting an approach to forgiveness where people refuse to either become involved in a cycle of violent behavior or to continually be victims» -står det over.

      Vet ikke om jeg forsto dette rett -men betyr dette at de slår et slag for tilgivelse, samme hva, som den eneste måten «å komme videre på»? Om man ikke tilgir, så vil man ende opp som «offer», altså syltes i bitterhet?

      (Det er et tema -hvorfor er denne bitterheten så forferdelig -hvorfor er det en følelse man ikke skal eie og vedstå seg?)

      Jeg ser at dette en en egosentrert måte å nærme seg tilgivelse på -for seg selv, og ikke for den andre. Det er et veldig godt utgangspunkt!

      Forstår du det på denne måten -eller ser du det annerledes?

      • april 26, 2010 11:10

        Nei, jeg forstår det ikke dit – hele boka under ett gir et gaske annet inntrykk. Dette er hentet fra innledninge, og handler ikke egentlig så mye om tilgivelse, men hva man gjør i en situasjon der noen rammer en, enten det er mildt eller sterkt, bare en en uskyldig situasjon eller et overgrep.

        Det de problematiserer her er det budskapet som ofte blir lagt frem i kristne sammenhenger om å «snu det andre kinnet til», og at det ødelegger mennesker, fordi man ikke forstår hva som egentlig ble sagt. Det blir forstått som at man skal finne seg i alt og «heve seg over det» – men det ødelegger oss.

        De de sier her at teksten blir en helt annet om man kjenner til den kulturelle konteksten den står i. Da handler det ikke om å «snu det andre kinnet til» – men å nekte å bli behandlet som mindreverdig. Når det står «ikke bare gi kappen men også skjorta» – så handler det ikke om gi opp det man har om noen ber om det, men å gjøre den andre forlegen om den ber om noe som den ikke har grunn til, eller krav til å be om, men hvor den andre personen misbruker sin makt for å utbytte.

        Så det de gjør er egentlig mest å rydde opp i misforståelser i Jesus sin forkynnelse når det kommer til tilgivelse.

        • april 26, 2010 13:58

          Takk for oppklaringen!
          Da jeg leste gjennom flere ganger forsto jeg det slik som du beskriver det her.

          Jeg tror på dette; å skulle vende det annet kinn til -uansett, ødelegger oss, vår egen verdighet, vår følelse av å skulle ha en selvsagt plass som et menneske andre ikke skal forgripe seg mot eller krenke.
          Dette er kjernen av det jeg ønsket å si noe om i denne bloggteksten.

          Hvem skal bestemme hva som er rett for en selv å tilgi -og er det en slik fantastisk dyd å skulle tilgi, som det ser ut som omgivelsene forventer?
          Kan det ikke også være et utrykk for manglende selvbeskyttelse og selvfølelse -i ytterste konsekvens?
          (Hmmm…nå snek det seg inn enda noen tanker rundt dette, gitt :-D)

  19. april 21, 2010 07:44

    God morgen!:)
    Kjempekoselig å treffe deg igjen i går! Skal prøve å oppdatere meg litt i bloggverden igjen nå altså….
    Håper vi ses snart igjen! ha en deilig dag!
    Klemklem

    • april 21, 2010 23:45

      God kveld, får jeg vel si nå…

      Velkommen til bloggs, Lisa!
      Dagen er god som gull ;-D

  20. april 23, 2010 08:55

    Takk for godt,velskrive innlegg.Mange fine refleksjonar i kommentarrekka her også.

    Livet-ikkje alltid så enkelt.
    Marieklem

  21. april 26, 2010 11:11

    Til krikkert sin kommentar om at Gud jo tilgir, hvorfor skal vi ikke søke etter å gjøre det samme, så tenker jeg at den katolske biskopen har noen kloke ord om dette:

    «- Er noen handlinger utilgivelige?

    – Her må vi gjøre et skille. Du har den guddommelige tilgivelsen, som er altomfattende, forutsatt anger og vilje til å gjøre opp for seg. Den menneskelige tilgivelse er ikke det. Det er enkelte ting man som menneske kan tilgi, andre ting som krever mye å tilgi, og noen ting som ikke lar seg tilgi.

    – Er overgrepssakene mot barn som er kommet fram nå tilgivelige?

    – Det er noen som har størrelse til det.

    – Hadde du hatt det?

    – Nei. Kanskje. Jeg ville håpet jeg kunne klare det, men … Et overgrep ødelegger i mange tilfeller et menneske for livet. At noen skal betale hele livet for andres svik er litt av en prestasjon å tilgi.»

    http://www.dagbladet.no/2010/04/26/magasinet/portrettet/religion/katolikker/11449127/

    • april 26, 2010 14:19

      » Et overgrep ødelegger i mange tilfeller et menneske for livet. At noen skal betale hele livet for andres svik er litt av en prestasjon å tilgi.»

      Kloke ord -vi er mennesker og det skal vi fortsette å være.

  22. april 26, 2010 16:02

    Du skriver:

    «Hvem skal bestemme hva som er rett for en selv å tilgi -og er det en slik fantastisk dyd å skulle tilgi, som det ser ut som omgivelsene forventer?
    Kan det ikke også være et utrykk for manglende selvbeskyttelse og selvfølelse -i ytterste konsekvens?»

    Jeg tror i alle fall at det lett blir tomme ord. Og da er de vel ikke så mye verdt?

    Om de blir krevet av en, så er de en form for maktmisbruk. Om man krever det av seg selv, så er det å øve vold på seg selv.

    Det er derfor jeg liker denne boka så godt, og ikke minst tittelen «Don’t forgive to soon». Men jeg tenker jo at det er et ideal (og idaler skal man ikke tro at man faktisk vil nå!) å komme seg igjennom en opplevelse så sterk og hel at tilgivelse blir en naturlig konsekvens.

    Noe av det voldsomste jeg nettopp har lest er et dikt/skriv av en holocaustoverlevende hvor han takker nazistene for det de gjorde mot ham – fordi det ga ham erfaring av oppfrelse fra de andre fangene og seg selv, et kameratskap, en barnhjertighet, en velvilje gruppa imellom som han ellers aldri ville fått. For dette takket ham.

    Jeg tenker at dette er noe som faktisk kan skje – at en slik taknemmelighet vokser frem av de mest ekstreme overgrep. Det er mulig. Det ligger der som en mulighet som noen få blir forunt å nå. Men det må aldri, aldri, aldri bli presset på en eller krevd. Men den som opplever det er jo virkelig velsiget.

  23. mai 2, 2010 20:35

    Den som f.eks. har vært utsatt for seksuelle overgrep må selv vurdere hva som gjør livssituasjonen best. Bare interessene til offeret teller.
    En blogger som har vært påført slik vold,ble glad da overgriperen ble alvorlig syk. Det må respekteres. En annen ønsket at samfunnet skulle gi langt strengere straff som et uttrykk for respekt for de fryktelige problemene hun sliter med. Det er bare rimelig.

    Det å forvente at mennesker skal tilgi,er å påføre dem et nytt overgrep. Da mister de jo sin integritet siden de må late som om de har andre følelser enn det de har. Overgriperen kan ikke vente noen tilgivelse,men kan lette sin samvittighet litt f.eks. ved å gi den personen som er mishandlet økonomisk erstatning.

    • mai 2, 2010 20:57

      Hei Inger og velkommen til bloggs!

      Å forvente en tilgivelse går ikke, nei.

      Kan en økonomisk erstatning føles som en rettferdig straff fra den krenkede sin side og at dette er det viktigste, og ikke krenkerens behov for å lette sin samvittighet?

  24. mai 3, 2010 05:38

    Penger er en veldig liten ting sammenlignet med de skadene en seksuell overgriper forvolder. Jeg har over lang tid fulgt to bloggere som har vært utsatt for overgrep,og som gjennomlever helvete på jord. Nå er det lenge siden de har skrevet,og jeg tviler på at de lever lenger.

    Men litt er bedre enn ingenting. Ved å yte en økonomisk erstatning som virkelig svir,gir overgriperen uttrykk for skyld,og det kan lette litt på følelsene til den som har blitt mishandlet. Dessuten blir ofrene ofte arbeidsudyktige,og penger kommer godt med.

    • mai 6, 2010 11:53

      Ja -jeg ser absolutt den.
      En følelse av en slags oppreising, kanskje, å bli trodd og å se den som har forvoldt skade bli straffet.

Trackbacks

  1. Tilgi det utilgivelige? « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: