Skip to content

Quo vadis?

april 8, 2010

…og hvor går jeg?

Det er en del valg som skal taes i livet mitt fremover. Noen store og mange små. Jeg har akkurat avsluttet et mulig ekteskap -noe som førte til en god del endringer og at prioriteringene må være beinharde fremover.

.

.

Det er denne bloggen…hvordan skal den bli fremover? Hvilke temaer skal den befatte seg med? Skal den bestå?

Skal jeg starte noe annet -noe nytt, noe der jeg bare tulleprater om løst og fast; smiler og ler og spissformulerer meg til himmels?

Kanskje en om hjertesmerte, litt bekjennelsesblogging der sjela vrenges om hvor vanskelig det er å forstå disse menneskene som rusler rundt?

.

.

(Her legger jeg inn en liten tenkepause. Jeg tror vi trenger det. )

.

.

Eller kanskje det skal være en rendyrket blogg om ME?

På mange måter er det fristende å skulle skrive mer om dette de kaller ME. Dele ut av min rikholdige tipskrukke «How to…» og ta i mot enda flere. Jeg skulle ha skrevet engasjert, med fanen vaiende i vinden, hyle mot månen -men vil jeg bli hørt? Vil det bare bli hyl som tapper?

Vil hele meg bare bli en sykdom? Jeg er redd for det. Jeg vil fokusere på det som er friskt. Samtidig vil jeg gjerne dele min egen erfaring -om det kunne hjelpe andre.

Hva med en om barn? Jeg er veldig opptatt av barn, barns rettigheter og hvordan vi forholder oss til disse, vår framtid.

Eller er det mat jeg skal skrive om? Hvordan og hvorfor jeg mener at rett mat er essensielt for å få et godt liv og at huttetu! dette er det alt for lite fokus på!

… her rusler jeg nå mot Mikropolitikk, som jeg kaller det. Kanskje det skulle bli en blogg om alt den forbainna uretten her i verden?

Det er så mye jeg kunne ha skrevet om. Ikke mote. Aldri mote -men så mye annet.

Om jeg skal skrive om alt dette over blir det et eneste rot -både for dere lesere og meg selv. Jeg må fokusere på noe, ikke sant?

Det er så mye jeg skulle ha skrevet om at jeg blir stum -jeg vet ikke hvilken retning det skal ta og jeg vil gjerne lage et lite kart.

Noe som jeg kan henge knaggene fint på rad.

En gul knagg.

En blå.

Og den lilla.

Jepp -et kart med knagger hadde vært fint! Orden i sysakene, på en måte, lissom.

.

.

.

Dagens metablogging slutt. Over og ut.

Dere ekstremt kloke leserene mine -hva tenker dere?

Dere som har blogget en stund -hvilke refleksjoner gjorde dere?

.

.

(Bildene -de er av kastanjegrener som min datter plukket inn til meg, inspirert av predikeren fra tråden «Dagens Indrefilet». Takk!

Det nydelige hjertet ble laget av min datter i 1 klasse.

Er jeg  heldig? Våren rett inn i stuen! Jeg lurer på om det blir kastanjeblomster?)

Advertisements
45 kommentarer leave one →
  1. april 8, 2010 23:31

    Som den utradisjonelle mann jeg er vil jeg avvise premisset ditt om at du må velge i det hele tatt.

  2. Saturnin permalink
    april 8, 2010 23:39

    Mange muligheter her – alt med gode argumenter og forståelig logikk/følelser – forstår godt at du har behov for å begrense omfanget – vet godt hva jeg ønsker at du skal satse på, men det vil muligens bli veldig krevende for ikke å snakke om at det kan bli for seriøst særlig de dagene du trenger å fjase og tulle, kose deg og slappe av – mulig du kan ha flere porter til din verden der du slipper inn ulike bobler – det er godt å bevege seg rundt i ulike fora og ikke alltid måtte stå for alt som er sagt og ment…. Lykke til med fargeknaggene – jeg går for den blå med sløyfe på *håp* du gir så mye til mange – Ha en fredelig natte søvn

    • april 9, 2010 06:36

      Takk for gode natteønsker, Saturnin!
      Det kunne ha vært greit med flere porter -men det blir også veldig styrete. I tillegg tar det mye fokus.
      Jeg kan rett og slett ikke bruke så mye tid foran en skjerm -det er fort gjort at det tapper mer enn det gir.

      Å være serrrrriøs hele tiden, tapper.

  3. Kaisa permalink
    april 9, 2010 00:17

    En hilsen i natten…

    Håper du sover søtt, trygt og godt nå Maria! Jeg er også på vei i seng … Det var nok ikke et enkelt valg å avslutte et mulig ekteskap! Men, det er alltid godt å få tatt et valg! Slippe å gruble på det mer! Og så vet man, med noen år på baken, at når en dør lukkes, så åpnes en ny!!! Jeg syns bloggen din er fin fordi du både har seriøse drøftinger her, og samtidig lett «fjasing»! Tenker du å endre på det? Vi trenger balanse! Det er visst kjempeviktig for å bli friske, og for å holde seg frisk! Balanse på alle plan! Men, det var lurt med knagger! Jeg liker litt orden og system! Selv om man med en energisvikt diagnose må senke litt på kravene. 😉
    Bloggen er din! Mitt forslag er at du velger de knaggene du finner interessante og fine! Du er jo ikke bare lege og pasient, men mest alt annet! 😉 Det gjelder jo dine kloke lesere også! Vi er mest alt annet enn pasient… Det gjør godt å vende fokuset bort fra sykdommen! Håper likevel ikke du slutter å skrive om ME, og tanker ut fra ditt perspektiv som lege, pasient og menneske! 🙂

    Jeg velger meg den lilla knaggen – for balanse og harmoni! 😉

    Sove godt!

    Nattaklem

    P.s. Hjertet var utrolig skjønt! ❤

    • april 9, 2010 06:46

      Det er vel mangel på fjasing -kanskje synes jeg det er for lite av det, her inne? Kanskje kjenner jeg meg litt «fanget» i at blogglivet ble så alvorlig, så raskt?

      Bloggen er sannelig min!

      På den andre siden kan jeg ikke lenger leke fritt -det er en stund siden jeg ble klar over at foreldre i klassen til min datter leste bloggen på et regulært basis. Uten å si ifra til meg eller sende meg et pip. Det føltes mer enn ubehagelig -for å si det sånn.
      Det er etterhvert også mange som vet hvem jeg er -jeg har ikke veldig stort ekponeringsbehov når det kommer til bidrag til den sosialpornografiske potten -så, vel…

      Denn siden skulle også være et sted der jeg snakket om hjertesmerte, hvor forbannet jeg var på kroppen min, hvor sorgfull jeg er over «tapt liv» -det skulle bli bekjennelser. Også. Et sted jeg kunne tømme mine skap og bare være «meg» og ikke lege. Ikke flink til «noe», ikke være en som vet og kan og som skal dele ut råd, en som skal slåss for andre.

      Det er vel det jeg ikke får til. Hvile her inne.

      • Tanne permalink
        april 9, 2010 08:07

        Kjære Maria, da blir spørsmålet: Hvorfor finner du ikke hvile her inne ?

        Jeg liker bloggen din veldig godt, og håper at du klarer å finne en måte å gjøre dette på som

        ikke tar for mye tid/krefter.

        Har du lest diktet av Karin Boye : » Ja visst gjør det ont nær knopper brister.

        Varfør skulle annars våren tveka? »

        Ønsker deg alt godt .

        • april 9, 2010 16:22

          Ja -Boye får sagt det…

          nydelig og sant…

          Jeg skal nok finne en måte, på en måte -men viktig for meg å kjenne på hva som lekker og hva som fyller på. Visstnok 🙂

      • Alva permalink
        april 9, 2010 09:32

        Hei Maria.
        Jeg forstår deg så utrolig godt. 🙂
        I alle valgene man må gjøre hver eneste dag i forhold til helsen som oppfører seg som en jojo, må man foreta seg mange rasjonelle og kall det intelektuelle valg. Løfte seg selv opp for å kunne holde hodet over vann. Ja, t.o.m motivere og pushe seg selv fremover, oppover og holde seg der. Man er sin egen lærermester. Psyken og intellektet avgjør om du klarer å holde fokus.

        Da, jeg begynte å blogge valgte jeg å være anonym. Jeg begynte en blogg som handlet om de vakre ting. Et drømmested, et fristed, et sted hvor jeg kunne få hvile, fantasere og et sted hvor jeg oppsøkte det vakre. I sterk kontrast til min kamp for å bære over med min invalidiserende sykdom.

        Lenge fikk min blogg være et slik bortgjemt og fritt hvilested. En inspirasjonskilde og avkobling fra sykdom.

        Plutselig skjedde det en dramatisk forandring i min blogghverdag. Årsaken og forhistorien til det er altfor lang til å takas her. 😉

        Men la oss bare ta noen få ord om forandringen og hvilke følger det fikk for min blogging og også mitt privat liv.

        Fra å skrive om flotte, vakre kopper ( kjøpt på loppis og Fretex), billedkunst, musikk, interiør, design, kunst og kultur, ro og stillhet, ble så og si bloggens innhold forvandlet over natten. Det nye temaet var ME og LP. Plutselig hadde jeg over 1000 klikk på bloggen min i løpet av et døgn. Det ble som en hissig liten maurtue. Ro og fred ble forvandlet til «krig» og opprør. Jeg ble hengt ut på flere nettsider. Mobbet og trakasert. Det føltes som gapestokken.

        Foreldre av barna mine sine venner og naboer hadde fulgt bloggen min i lang tid, ja, da det var en fredelig vakker oase. De ble ganske sjokkert over denne plutselig forvandlingen som skjedde, da jeg ble hengt ut og beskyldt for ting offentlig på nettet. Maskina mi kollapset, jeg var hacket. mailer som kunne oppfattes som at noen var ute etter å ta meg. Da datter min kom hjem fra skolen en dag og lurte på hvorfor jeg ble kaldt for nett-troll, fikk hele familien nok!

        Drømmen, hvilestedet mitt hadde utviklet seg til et vondt mareritt.

        Jeg avsluttet bloggen min.

        I ettertid ser jeg at det var et fornuftig valg. Den siste tiden har jeg hentet inspirasjon og gode opplevelser fra helt andre steder enn nettet. Men selvfølgelig har jeg fått mange gode venner inni denna maskina og på de sykeste dagene var dette min eneste kontakt med omverden.
        Etter at jeg begynte i behandling ved L.H.K har jeg fått bedre dager og er stort sett oppe fra sengen hver dag. Det er en befrielse og jeg gleder meg til vår, sol og sommer. Tror dette blir min beste sommer på 10 år. Takk og pris for at man kan få hjelp et sted til denne forbaskede sykdommen.

        Kursen videre på bloggen din er jeg spent på. Det er en veldig fin blogg som den er, så kanskje du ikke behøver å skifte kurs. Men jeg vil tro det er rart å gå fra å være anonym til å legge ut bilde? 🙂 Søt var du 😉
        Det er klart man synes det er enklere å pjatte, fjase og gjøre ting ukomplisert, det er liksom litt mere ufarlig. Samtidig syns jeg det kryr av slike blogger, så en liten mørk Ronja med meninger, kraft, vilje og styrke og ikke minst humor er en fin blomst i bloggverden.

        Det ble langt det her, men lykke til videre Maria og ta godt vare på deg selv. 🙂 knis, knis
        klem fra Alva

        • april 9, 2010 10:37

          Bra at du har funnet igjen din oase, Alva!

          Hva som har skjedd og ikke skjedd på din gamle blogg er en diskusjon vi ikke skal ta videre her, selvsagt.

          Egentlig er det ikke så veldig rart å legge ut bilder av meg selv -jeg har visst lenge at folk vet… 😉

          Det blir spennende å se hvordan det fyker avgårde.

  4. Jenna permalink
    april 9, 2010 00:32

    Takk for et tankevekkende innlegg. Jeg sliter litt for tiden med å bestemme meg for om jeg skal blogge, og hva skal jeg da blogge om? Jeg har meninger om mangt og meget, og interessefeltet mitt er stort og vidt. Så jeg lurer jo som deg: hva i huleste skal jeg satse på? Har jeg egentlig noe å fare med, eller er det jeg tenker å blogge om bare piss? Jeg får jo slik prestasjonsangst når jeg ser hva andre skriver om, og ikke minst måten det gjøres på…..

    Så var det det med lure ideer da. Til deg. Enda verre å tenke ut, for jeg elsker bloggen din som den er. Enten du ville høre det eller ikke! 😉

    Jeg tror det viktigste må være å ta tiden litt til hjelp, gå i dypet av seg selv og lytte til hva en føler for innerst i hjertet sitt. Da tror jeg både du og jeg finner svar på hva vi skal blogge om og hva vi ikke skal blogge om.

    Nå våres det ute. Nå er ikke jeg spesielt mobil, og solen tåler jeg ikke så her går det i solfaktor 50, caps og digre Sophia Loren solbriller, men like samma søren så skal jeg kose meg med våren. Så får jeg se hva jeg lander på av blogging. Eller ikke.

    Hva med deg Maria? Kunne tenkeboksen og det å lytte innover være noe for deg også? (Selv om jeg hviskende sier igjen at jeg elsker bloggen din som den er!!) Det handler jo også på hva en skal bruke kreftene sine på. Masse tema kan bli stressende, og fokus på bare sykdom eller sorg eller hva enn, det kan lett bli til at en lever kun i en sykdomsverden.

    Ingen lett avgjørelse. Nå må jeg legge meg om jeg skal klare å komme meg til tannlegen i morgen. Lykke til med valget ditt Maria! 🙂 Klemm

    • april 9, 2010 07:51

      Takk for hvisken -og heia-rop 🙂

      (…og for påminnelse om tannlegebesøk)

  5. april 9, 2010 06:23

    Hei Maria

    Hvorfor ikke fortsette som før, skrive om alt som opptar deg? Du er et klokt menneske som har et varmt og engasjert blikk ut i verden. Jeg må innrømme at jeg aldri har forstått denne tanken om at vi skal holde oss til en ting. Hvem har bestemt at det ensidige øyet er det gode valget for deg og meg? Jeg tror bloggen din vil bli litt tørrere om du for eksempel skulle ha all fokus på ME. Men dette må du jo selv finne ut av. Men jeg liker dette at du er deg, og skriver om alt som berører deg. Det er derfor jeg leser det du skriver!

    Varm hilsen fra Ruth

    • april 9, 2010 07:55

      Tusen takk for den varme hilsen, Ruth 🙂

      Hva om jeg begynner å lage blogg for navlelo, for eksempel?
      Er det da ikke liksågreit å skrive ned på papir -hjemme?

      Du har jo rett i at å holde seg til en ting ikke er heeeelt meg.
      På den annen side ville det være lettere for meg å sortere, slutte å tenke hver gang det sniker seg inn noe i hodet mitt: DET må jeg skrive om!

      Hva tenkte du selv, etter som du blogget i vei?
      Vet mange hvem du er? Sånn IRL?

      Huff…hva har jeg nå satt i gang? 😀

      • april 9, 2010 15:55

        Vel, min blogg er kanskje ikke helt lik din! Jeg har valgt å ha en blogg, fordi jeg som billedkunstner av og til hopper med begge beina i spennende og litt alvorlige temaer som er viktig for meg. På bloggen tenker jeg at jeg kan ytre meg om kunst og liv som tangerer kunst, enten jeg blir sinna og svarer på noens yttringer (og mitt innlegg ikke havner på kultusidene i Aftenposten), eller jeg kan si litt om det jeg jobber med.

        Noen vet hvem jeg er. Men hvor mange som interesserer seg for bloggen min? Vet ikke! Men for meg, som forholdsvis fersk blogger, har det vært et spennede medium å leke meg med. Jeg lærer mye, kan utforske meg selv litt, og ha det litt moro.

        Navleloblogg er det jo mange som driver med, er det ikke? Navlelo i litt utvidet forstand altså. Men det virker ikke helt som om det er tingen for deg, du beskuer verden, og når du beskuer deg selv virker det som om du drar verden inn der også. Så det du bedriver er vel temmelig langt unna navlelo!

        Skrive på papir hjemme? Jo om du ikke er interessert i å kommunisere! Men det er du jo i høyeste grad! Det er jo moro med tilbakemeldinger. Og det å bli sett, og ønsket om å ses er jo en del av det å være menneske. Det skal vi vel ikke skjule, vi som lukker opp dører og roper i det offentlige rom?

        Jeg tror du finner ut av det, Maria

        Klem fra Ruth

        • april 9, 2010 16:31

          Jo -det er nok sant, det: «Men det virker ikke helt som om det er tingen for deg, du beskuer verden, og når du beskuer deg selv virker det som om du drar verden inn der også.»

          Jeg er opptatt av det som rører seg i verden -og jeg er opptatt av kommunikasjon. I alle høyste grad!

          Å bli «sett» er fint. Å bli sett kan være litt slitsomt -om en skal passe på at alt er veldig etter-rettelig og skikkelig. Når det blir for mye av sånn vil jeg rope og sparke og danse på bordene ;-D

  6. Femina Forte permalink
    april 9, 2010 07:06

    Jeg synes du skal velge det mest ulogiske og jeg melder meg for å hjelpe.

    Du og jeg, sammen om en blogg om mote …

    Dét blir bare fantastisk!

    Ellers er jeg ganske god på sortere, og jeg er skruppelløs og beinhard. Stikk innom hvis du trenger å låne noen sånne egenskaper.

    • april 9, 2010 07:59

      Velkommen til bloggs, Femina Forte!

      Aha!

      Det må bli min neste jobb; moteblogging med Femina.
      Jeg er jo eeeegentlig ganske god på å sortere og det er vel det jeg driver med nå for tiden. Sorterer og rydder vekk det som er energityver. Tetter hull som lekker og lager større der det siver inn.

      Skruppeløshet, derimot!
      Det har jeg nesten null av.
      Med hånden på hjertet.

      …Det er vel derfor jeg blir så lamslått av hva andre kan finne på å gjøre… Må vel øve opp mer kynisme, antar jeg. Evne til å utnytte og bruke etter eget forgodtbefinnense og hva som passer meg akkurat nå?

      *be meg på diettkake…det vil si riskaker…og jeg slenger over for låning*

  7. hanna permalink
    april 9, 2010 08:06

    Mange kloke kommentarer her!
    Jeg tenker at en blogg kan gjennspeile livet. Livet har et vidt spekter, det skifter fra sekund til sekund, minutt til minutt, time til time, dag til dag (ja dere skjønner). Det går fra fjas og latter til ettertenksomhet, fra sorg til glede, det er innom seriøsitet og samfunnsdebatt, lykke og ulykke og helse og skydom (for å nevne noe). Det er det som gjør din blogg så bra synes jeg, at du er innom mye forskjellig. Og har du nå en periode der du vil ha mer fjas og tull, så: bring it on!
    Uansett, jeg gleder meg til fortsettelsen! Håper du finner ut hva som er riktig for deg:)

    • april 9, 2010 16:32

      Det hadde vært lettere med alt dette i en eneste suppe om jeg hadde vært helt anonym, kjenner jeg.

      Jeg finner nok ut av det -det hjelper å drodle litt om det her!

  8. april 9, 2010 08:43

    Kjære Maria!
    .
    Aller først må jeg si at jeg liker bloggen din kjempegodt som den er – klok, varm, morsom og ikke minst full av omsorg for alle som leser og kommenterer. Som Hanna sier over her kan bloggen gjenspeile livet, og dermed ikke ha ETT fokus men favne vidt over alt det livet favner. Men samtidig skjønner jeg behovet ditt for å begrense og for å ta vare på deg selv.
    .
    Kan en mulighet være å ha to blogger? En hvor du er saklig og roper høyt, og en hvor du er lavmælt og nær?
    .
    Jeg tror uansett at bloggen din har gitt en helt spesiell arena for god diskusjon om helse fordi du er både lege og pasient. Barrierer har blitt brutt ned her, og det har blitt viktig. Jeg vet at det er krevende å skulle skrive kun om ME, av mange grunner, og jeg vet ikke om jeg en gang vil be deg om det. Men tror jeg vil be deg om å huske hvor spesiell denne møteplassen av en blogg har blitt.
    .
    Store tanker og store avgjørelser. Jeg håper du finner en løsning som er bra for deg. Jeg heier på deg uansett!
    Stor klem

    • april 9, 2010 16:42

      Kjære Tante Grønn 😉

      Vet du -da jeg skrev et av de første innleggene jeg skrev på MM, tenkte jeg på deg.
      Husker du?
      http://bit.ly/d71qKw

      Jeg har tenkt på to blogger -det vil løse dette om å være alt. På den annen side; kun en ting ad gangen, har jeg bestemt meg for i alt jeg gjør for tiden. Nei,nei, fyyy da med to blogger 😉

      Likevel; kanskje skal jeg tenke mer på det?
      For å være ærlig startet jeg opp en ny blogg og la inn et eneste innlegg -men jeg savnet hjemmet mitt i bloggverdenen «MariasMetode», gitt.

      Jeg skjønner ikke helt dette med en spesiell arena og brutte barriærer, men det er veldig fint å høre at noen har nytte av dette stedet! Virkelig.

      Kanskje skulle jeg holde meg til et par temaer og la riks -og dagsnyheter være bare det og ikke noe som jeg behøver å forholde meg til?
      Stadig kommer jeg jo over noe som opprører meg, noe jeg synes er bak mål -og så sitter jeg med et uhorvelig antall kladder både om dette og annet på harddisken. Som jeg til slutt bestemmer meg for å droppe likevel.

      *ler*

      Nå høres jeg forvirret ut, hører jeg.

      (Huff! Nå føler jeg nesten at jeg har ropt «ulv!» i skogen og folk lurer på om jeg er veeeeldig oppmerksomhetssyk, men dette er altså noe jeg har tenkt på veldig lenge.
      Det er kanskje slik de fleste går igjennom en eller flere ganger i løpet av et bloggeliv?)

      Takk for hei-ingen!

  9. april 9, 2010 09:05

    Kjære Maria, jeg kan egentlig bare si meg enig med de de fleste andre skriver her. Jeg syns du skriver utrolig fin og inspirerende uansett hva du skriver om, så jeg håper bare du fortsetter å blogge, men at du sånn som du selv kjenner deg komfortabel med. Du er først og fremst deg selv, vet du. Du må ta vare på deg selv!

    *men vi andre her vil jo så gjerne hjelpe deg litt*

    • april 9, 2010 16:44

      Fine, Goodwill 😀

      Jeg gjør alt jeg kan for å ta vare på meg selv. Tror jeg, da.
      Dette prosjektet, dette blogginnlegget er en del av det.

      Det er ikke et avskjedsmanifest -selv om jeg ser at det kan se slik ut. Det er mer en drodling over hva jeg vil fremover, hva jeg skal bruke tid og energi på, hva man kan skrive om og hva man ikke skriver om. Og sånn..

      Jeg er veldig for folk som vil hjelpe meg litt!

  10. april 9, 2010 09:42

    Jeg trives sånn med å lese bloggen din at jeg håper du ikke endrer så mye. Samtidig skjønner jeg svært godt ønsket om å være anonym noen ganger. Selv skriver jeg ikke så mye (lenger), og har litt paranoia på hvor mye jeg eksponerer meg selv og dem som kjenner meg. Det er litt guffent når man skjønner at det man skriver faktisk blir lest av hvem som helst og at verden er overraskende liten noen ganger.

    Men du skriver så godt! Ikke slutt! Jeg digger den salige blandingen av alvor, fjas, hygge og saklig informasjon!

    • april 9, 2010 16:46

      Verden er veldigveldig liten -i alle fall den på nettet!
      Du kjenner det du, også, ja?

      Jeg slutter ikke skrive-men jeg lurer litt på formen og hvor.

      Synes du ikke det er veldig mye alvor og sånn her inne?
      Kan hende er det bare jeg som synes det?

      (har jo lagt inn litt musikk og sånn den siste tiden, da -det skal jeg ha!)

  11. april 9, 2010 11:05

    Jeg tror på bloggestillhet når man ikke har noe man absolutt vil og må skrive. Og full frihet for alle til å skrive akkurat hva de måtte ønske på bloggen. Men tommelfingerregelen må være at man gjør det for si egen skyld, og ikke for leserne.

    • april 9, 2010 13:26

      Ja -det er en grei regel; absolutt 🙂

      På den annen side -når mange vet hvem jeg er, så snakker jeg ikke ut i et stort intet.

      Jeg føler meg ikke fri til å drodle mine innerste tanker -selv om det kunne ha vært greit for min egen del. Det er veldig fort gjort å rett og slett ikke bli tatt «seriøst», rett og slett.

      I perioder har jeg blitt fortalt at denne bloggen jo burde kunne brukes til å skaffe meg et levebrød fremover. Om jeg tenker slik, vil det også sette en del begrensninger. Da må jeg være korrekt, oppføre meg saklig, oftes ikke veldig vanskelig, men dog -og jeg må ha en viss konsistens.

      Det er en god tanke; for å gå tilbake til min gamle jobb, begynner å bli en relativ fjern idé. Skrive liker jeg jo å gjøre!

      Har du lyst til å si noe om hva du selv tenker om din blogg, Beate? Du har jo gått fra å blogge mye (før-Marianetttid :-)) til langt mindre. Det er det sikkert flere årsaker til.

      Jeg antar at du -som er ganske så dreven, har tenkt en del igjennom hva du skriver om og hva du ikke skriver om. Har du en bevisst «profil»? Hender det at du tenker at «dette skulle jeg ha skrevet en blogg om -men, nei; det passer ikke inn på Beates Rasteplass»?

      *suger til meg tanker, nå, altså*

  12. april 9, 2010 15:20

    Ja, jeg kjenner mye på det samme som deg i forhold til at jeg er kjent.

    Og ikke mist at barn og slektniger og andre nære leser.

    At jeg skriver mindre handler om flere ting for min del. Da jeg skrev mye bodde jeg i senga, hadde så og si ingen sosial kontakt med folk utenfor nett, deltok ikke i noe sosialt liv, spiste alene, levde alene så og si. Da har man jo også masse, masse tid. 😉 Så tid til blogging er et stort punkt i seg selv.

    Så handler det om at jeg alltid har likt dialogformen. Twitter og fjesboka har kommet i mellomtiden, og veldig mange diskusjoner er flyttet vekk fra blogg til twitter og fjesbok. Det er også lett å dele lenker og artikler man har lest der, og jeg gjør det heller enn å lenge fra blogg, som er hakket mer tungvint og i tillegg generere mindre samtale rundt det jeg har delt slik det er nå.

    Men det viktigste er at veldig mye av det som betyr noe for meg, og som berører meg og derfor ville vært verdt å skrive om er for privat om dagen. Det angår ikke bare mitt liv, men venner, bekjente og familie som jo har fått en større plass i livet mitt igjen – endelig! Jeg forsøker å være veldig varsom med å utlevere andre, og når det er «andre» som gir innpulser og som jeg ikke så helt lett kan anomymisere så er terskelen mi for å skrive om det større en å skrive om meg selv.

    Også tenker jeg at skrivekløe går litt i perioder. Det er liksom en tid for alt. I påsken og tiden etterpå har jeg ikke minst vært helt oppslukt av alt som det ikke kan settes ord på, fordi det er for stort.

  13. april 9, 2010 15:54

    Hei Maria.

    Du skriver så bra, så hvorfor ikke la bloggen inneholde alt og ingenting :-).
    Både humor og alvor. Vi trenger alle litt av alt på godt og vondt, selv ved å lese en blogg.

    Anita

    • april 9, 2010 16:58

      Takk, Anita!

      Det kommer ann på hva jeg VIL med bloggen min, tenker jeg, hvorvidt den skal være hummer&kanari eller ei.

  14. april 9, 2010 17:38

    De viktige valgene gjelder livet ditt, ikke en blogg. Noen, bl.a. jeg selv, bruker bloggen som en kladdebok. Andre lar bloggen være et vindu til det mye av det de gjør, og de aller fleste tror jeg lar bloggen være et sted det bobler over – enten av overskudd og glede, av gode tanker og idéer, eller av frustrasjon.

    Jeg tror bloggene hvor det bobler over kan være de mest givende, og så er det ikke så viktig hva du deler. Du inspirerer, sår spennende tanker og gleder, og oppfordrer flere til å lete etter løsninger på det som kanskje ikke fungerer så bra. Og tar hverdagen overhånd er bloggen det første du setter til side en stund. Det pleier å fungere ganske bra.

    De fleste av oss har en relativt godt utvalg av blogger på leselisten, og det merkes ikke så godt at den enkelte poster om både det ene eller det andre. Og, jeg tror du kan regne med at de som er på jakt etter Marias blomsterblogg eller Marias moteblogg har dratt videre på sin evige leting for lenge siden.

    Om du fjaser eller drar oss inn i fornuftig tankespinn så har endrer du ikke til personlige skrivestil så mye. Og da er vi som svinger innom så og da på jalkt etter Marias stemme ganske fornøyde uansett hva vi finner. 😉

  15. Tussaluso permalink
    april 9, 2010 18:13

    Jeg er veldig tilhenger av «innfallsmetoden». Skrive om det du føler for i øyeblikket. Samme om det er alvor eller fjas. Hvis du ikke liker det kan du evt ha 2 blogger (eller flere) – men det er vel ikke alltid like greit å holde styr på med ME-hode 😉

    God helg 🙂

  16. april 9, 2010 23:25

    Maria !
    I all enkelhet og med den største ydmykhet vil jeg bare si FORTSETT !
    Blogg om livet, blogg om filosofiens kyss på Marias kinn, blogg om frustrerte ME-tanker og offentlig onkelgubbevelde, blogg om en spire i solskinnshåp og blogg dine politiske slag midt i arrogansens snørrhovne fjes… bare blogg i vei og la det slingre i valsetakt og utakt med vær, vind og humørets følelsesbarometer… bare blogg MEN IKKE STOPP ! du er så utrolig dyktig i å formiddle dine tanker om smått og stort og en blogg behøver ikke ha en oppskrift å følge, la bloggen følge deg, la bloggen vandre i sirkler og endeløse korridorer men BLOGG !!! blogg blogg blogg…. en gang om dagen, to ganger i måneden, et halvskrevet i uka og sommerbilder som drømmer i solnedgangen. La bloggen leve med de ordene du har tid og lyst til å gi den 😀 Klem !

  17. april 10, 2010 14:15

    Syns du skal beholde alt i én blogg. Fordi:

    – Folk kan abonnere på rss for kun én kategori hvis de bare er interessert i ett tema. Vi som leser er like forskjellige som temaene dine, og vi kan luke ut det vi vil lese om.

    – Hvis du som person endrer interesser vil ikke bloggen tørke ut (noe som kan skje med f.eks. en ren ME-blogg).

    – Det gode med blogging er jo at det er så personlig! Fag, interesser og personlige egenskaper smelter sammen til en blogg, og personen som blogger er utgangspunktet. At bloggen gjenspeiler personen er bare bra.

    Du kan samle tankene med et tankekart! I min siste bloggpost laget jeg tankekart over mine ulike roller i jobb og personlig. Men det er litt annerledes. De ulike temaene Eva blogger om, er én mølje: kunst, miljø, naturfaglig, tull osv.

    Og så synes jeg du skal gjøre som du selv vil.

    Men du – jeg savner en tag-cloud!

  18. april 10, 2010 15:54

    Jeg tenker at… Du ikke trenger å velge Maria. Jeg sier ja takk, alt sammen. I en eneste stor fargerik bolle med jelly beans. Eller…knagger, om du vil.

    Men jeg tror også at du står ved et veikryss veldig mange av oss har vært ved.

    Jeg må innrømme at jeg beundrer noen av disse bloggerne som klarer å holde seg til et tema, jeg gjør det. Men jeg tror ikke egentlig at det må være enten/eller.
    Med mindre du selv føler at jelly beansa må sorteres etter farge. 😉

    Bare skriv, Maria. Skriv. Og du…lykke til med prioriteringene og veivalgene og alt det der…hva er det de kaller det igjen…? Livet.

  19. april 10, 2010 17:22

    Takk for tilbakemeldinger og tankedelinger!

    Til Silje og Ehva; velkommen til denne bloggen -flott at dere stikker innom!

    @Ehva; tag-cloudsen har jeg tatt bort. Foreløbig.

    Det er kanskje litt merkelig -men for mange som er syke med ME kan det bli visuellt forstyrrende å ha for mye svirrende rundt. I alle fall var det slik for meg når jeg var veldig dårlig -jeg ble sliten, mentalt av for mange synsinntrykk. (Helt utrolig å tenke på, egentlig.)

    ———-

    Det føles bittelittegranne teit nå -jeg hadde jo ikke ventet så mange tilbakemeldinger fra dere. Det føles nesten som om jeg ber dere om bekreftelse på bloggingen min. Jeg har tenkt på dette lenge. Det er helt sant at jeg ikke for alt i verden skjønner at så mange er interessert i det jeg skriver -men likevel. Det ser ut til at det bare er slik.

    ———–

    For meg var dette blogginnlegget en slags frustrasjon over ulike dilemmaer. Både tid, energibruk og hvilke temaer jeg kan tillate meg å skrive om uten å kle av meg selv. Hvor går grensen for dette?
    Jeg er jo menneske, lism.

    Mine dilemma ser etterhvert ut til å være disse:

    1. Jeg vil ikke være en ME-blogg, som mange ser ut til å forbinde med min blogg. Jeg er så mye mer!

    2. Jeg blir veldig sliten av å skrive lange og alvorlige innlegg -men jeg er opptatt av å «høre til» i samfunnet, rense stemmen og si ifra om det jeg synes er idioti -fordi ingen andre gjør det.

    3. Når jeg vil skrive om noe morsomt, tulle og tøyse så tenker jeg stadig at nei -ikke i MariasMetode. Jisses…den blir jo lest av journalister, politikere, syke, venner -her må det være «skikkelig» for alle penga. Jeg tror jeg har laget en felle for meg selv? I tillegg -når jeg skriver om alvorlige saker føler jeg et stort ansvar for å ta vare på dem som skriver, trenger hjelp og støtte osv.

    4. Av og til blir jeg slått av denne meningsløshetsfølelsen ved blogging; hva er vitsen med alt dette, når det er livet «der ute»? Og er «der ute» det jeg _egentlig_ er opptatt av? Alle kampene, all politikken, alle som lider, de som ikke får hjelp? Om jeg er opptatt av det som skjer der ute -blir det da plass til «her inne»?

    5. Om jeg skal skrive om det «indre» blir det fort gjort å falle ned i «bekjennelsesblogging» eller noe som gjør at jeg slutter å være «Maria» og kun blir «en liten som trenger». (Kjenner at det fyker inn et blogginnlegg akkurat nå, gitt 😉

    Jadda -omsorg og sånn; men blir man tatt på alvor? I tillegg har jeg en sykdom som blir fremstilt som psykisk betinget i flere fora -å snakke om «det indre og det vanskelige» vil kunne dreie fokuset feil vei. Jeg vil ikke bære ved til DET bålet.

    6. Mange vet hvem jeg er -fra bekjente til bekjente av bekjente, min x-nye og foreldre i klassen til min datter. Det blir ujevnt løp om jeg skal fortelle om mitt og jeg ikke vet en dritt om dem. Skjønner dere følelsen? *vinker til foreldrene* 🙂

    7. Dette i bakhodet «kanskje kan denne bloggen brukes til noe?» Jeg vet at jeg ikke kommer til å jobbe som lege en-til-en på samme måte noen gang igjen. Min drø var aldri å bli lege! 🙂

    Å da ikke være fryktelig etterrettelig og ha en profesjonell profil og sånne greier -er ikke av det gode. «Lege» er liksom hvit frakk og en som ikke har privatliv.

    Disse tre siste er kanskje det viktigste; det skrevne ord i digitale medier er så endelig -står der for all fremtid.

    _______

    Jeg er vel ikke kommet nærmere en erkjennelse om hvem, hva, hvor-annet enn at jeg må droppe å føle at jeg må ta vare på alle sammen -hele tiden ;-D

    Takk for reisen!

    Nå ligger et nytt innlegg klart-om Engler, prester, små barn og forbannet taushetsplikt. Klarte ikke dy meg, gitt 🙂

  20. april 10, 2010 20:12

    Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen i mange av disse tankene rundt blogging og hva bloggingen skal være og bety for en. Det er vanskelig å gi noen råd, for det snedige med blogging er at det utvikler seg litt «fritt» hvis du skjønner, alt etter hvilken retning livet tar!

    Da jeg startet å blogge var jeg sikker på at jeg skulle blogge om reiser, mennesker, steder, kultur – opplevelser og refleksjoner og en del bilder. 1 måned senere ble jeg syk, og jeg kan forstå det hvis folk ser på meg som en ME-blogger nå, for det har blitt _mye_ om det, både i et politisk og privat perspektiv. Jeg tror og håper at det er nyttig og riktig for meg å fortsette å blogge om det, fra ulike sider, fordi det trengs synliggjøring og engasjement. Men jeg kjenner meg også igjen i det lille ubehaget det kan være å vite at folk som ikke er fremmede, men ikke nære heller, leser det som skrives. Der må man kanskje finne en balansegang og ikke skrive slik at man føler seg «liten» som du sier – selv om man av og til har lyst til det også så klart!

    Jeg vil jo bare si at du Maria er og har vært en STOR ressurs for ME-folk med denne bloggen din, for du har en fagbakgrunn som gjør at du kan sette opplevelser med sykdommen i et perspektiv som vi andre ikke ville hatt mulighet til. Så ME-bloggingen din er nyttig, i tillegg til interessant.

    Hvor veien enn går videre, så kommer jeg på besøk i bloggen din igjen! 😀

    • april 14, 2010 09:58

      Jeg ser du kjenner deg igjen i ubehaget, du også…

      En blir veldig fort en «ME-blogger». Jeg vil ikke være det.
      Det kan jo hende at det har noe med min motstand mot båser, rent generelt, å gjøre.
      Jeg tror ikke på båser -til tross for at jeg tror at mennesker har behov for å sette andre i bås -få oversikt over dem.

      Jeg vet ærlig talt ikke hvor mange som skriver om ME-relaterte emner på norsk.
      At denne bloggen har vært en stor ressurs synes jeg er merkelig -men jeg hører jo at dere sier det. Det er ingenting som er bedre enn at dette stedet er en ressurs for andre!

      Mange av de som har hatt erkjent ME over lengre tid enn meg -vet og kan mye mer om dette enn det jeg gjør. Min hukommelses -og konsentrasjonskapasitet er jo veldig langt fra der jeg var. 🙂

      Jeg husker i høst -da jeg startet å blogge, var jeg innom din blogg, Cat. Det var litt skummelt -for du hadde jo en kjempestor og fin blogg, jeg «kjente» deg ikke og det var politiske ytringer både her og der.

      Du ække så skummel lenger nå, da 😀

      Takk for at du kommer innom og hilser vennlig på!

  21. april 14, 2010 22:01

    Hehe, først må jeg le fordi du sier at jeg var en sånn med kjempestor og fin blogg, for det tror jeg vi alle tenker om hverandre i begynnelsen før vi blir mer kjent med menneskene bak bloggene 🙂

    Jeg vil jo egentlig ikke være en ME-blogger heller, og det er jo noe av grunnen til at jeg tuller litt med dette med «nerdeglamblogger» og fjaser litt i flere retninger. Samtidig så kommer jeg liksom ikke unna at mye av tilværelsen min nå dreier seg om ME, helsevesenet, NAV, identitetsspørsmål knyttet til kronisk sykdom etc. Jeg tror, med mindre man er HELT bestemt når man starter en blogg, at bloggformatet gjerne er noe som er litt «organisk» og former seg etter hva man står med i livet – det være seg ME, graviditet, bryllup, reiser, politisk engasjement etc. _Jeg_ synes det er fint. Jeg liker både å lese noen nisjeblogger og flere blogger som viser et _liv_, tanker, drømmer og hendelser.

    Men noen ganger er det kleint. Noen ganger legger jeg også mer bånd på meg enn jeg egentlig skulle ønske, og drømmer om et «fristed». Det må jeg i så fall skape meg selv f.eks. gjennom en ny og anonym blogg, for nå som jeg har knyttet navnet mitt til bloggen og er såpass åpen om den, så går det ikke å brette ut alle sine innerste tanker om f.eks. familiære forhold, sexliv og sånt. (Som et eksempel da.) For jeg kan ikke vite hvem som leser, selv om jeg noen ganger tenker «fuck it» og skriver ting som jeg _egentlig_ ikke er komfortabel med at ekskjærester leser det eller det innlegget, eller at arbeidsgiver kanskje får vite ditt og datt om meg.

    Kanskje leser de det ikke engang, for SÅ interessant er jeg jo ikke da! 😉

    Er det kanskje litt behovet for et «community» som gjør at vi strever med dette også? Les hva Paul Chaffey har skrevet om det: http://paulchaffey.blogspot.com/2010/04/sykdom-helse-og-sosiale-medier.html

    Og når det kommer til din blogg og nytteverdi: Her må du nok høre mer på oss som leser enn din egen usikkerhet 😉 (Streng pekefinger).

    Som jeg sa da jeg ble intervjuet med KK så har nettet og sosiale medier betydd ALT i forhold til å klare å takle denne sykdommen. Kunnskap, fellesskap, engasjement…til og med på politisk nivå!! Alt dette hadde ikke vært mulig uten et fellesskap funnet via sosiale medier, som igjen krever at jeg/vi viser hverandre en viss åpenhet.

    Det finnes jo ingen fasitsvar på det, og hver enkelts situasjon er unik. Er det barn og kanskje dårlige familieforhold med i bildet må man være _enda_ mer bevisst.

    Kanskje vi burde lage et «underground-blogg-community»??

    Kanskje kan man lage seg en liste over temaer man liker å skrive om og sørge for å variere litt? Eller lage flere forskjellige blogger for ulike temaer, hvor noen av dem kanskje kan være passordbeskyttet? Jeg laget nettopp en sånn post i forhold til at jeg trengte hjelp til noe med bryllupet, og la passordet ut på FB så venner og kjente var de som kunne se og bidra.

    Det ble bare noen tanker dette, og ikke noe særlig til råd er jeg redd. Men vit FORTSATT at jeg setter stor pris på å lese dine tanker, dine innspill, dine refleksjoner og at jeg er takknemlig for å få lov til å ta i mot din kunnskap. Sosiale medier er å _dele_ av seg selv.

    Sender en stor, varm klem til et flott menneske!!!

    • april 14, 2010 22:10

      😀

      Klem til deg, fine Cat!
      (Forstår forsatt ikke så mye om hvilke nytteverdi denne bloggen skulle ha for andre enn meg selv-men det betyr ikke noe. :-))

      Kanskje vi burde lage et “underground-blogg-community”?

      -Ja kanskje vi skulle det?

  22. april 15, 2010 10:50

    Hei Maria.
    Jeg leser ikke din blogg som ME- blogg.

    Men en blogg om mennesket og deg selv.
    Hadde du ikke hatt ME hadde du heller ikke skrevet noe om det.
    Og jeg tenker ikke engeng på at du er lege. For meg så er du Maria
    og ei som lar folk være de de er. Lar seg rive med og undre seg over livet. Det normale, unormal, galskpen og noe som er helt unormalt(katolske prester og unge gutter) Alt dette gir en mening fordi du gir i fra det så mye som vi alle andre tenker også. Men ikke greier å få ned på papiret engang. Noe har vi selvfølgelig ikke kunnskap om en gang, og andre ganger mye kunnskap.

    Her kan jeg bare lene meg til bake, le, gråte, bli opplyst eller skrive noen ord. Det er en trivelig plass å være på.
    Når en snakker om blogg tørke….jeg har også en bitte liten blogg. Den er det nesten ingen innpå, og lite skrevet i også. Men så fikk jeg en adward(tror det skrives slik) kan jeg ikke engang å få den på sida min og skrive de ord slik at jeg rettmessig kan ta i mot den. jeg får det ikke til. LItt underlig, kanskje ja. Men det slik livet er undrelig. Det har fått meg til å tenke på mye rart. Men det viktigste er å la seg rive litt med, la ser undre og beundre. Det er lov det. Noen ganger er vi seriøse og har et mål med en tenkst, og som kan ende opp i noe helt annet…merkelig hvordan vi oppfatter, og har erfart ting helt forskjellig.

    Underlig at vi er blitt til og akkurat du sitter foran pc og leker med ord som jeg og mange andre her inne liker og vil legge ut kommentarer og engasjerer!!

    Er ikke det flott!!

    • april 15, 2010 16:29

      «Her kan jeg bare lene meg til bake, le, gråte, bli opplyst eller skrive noen ord. Det er en trivelig plass å være på.»

      Nå ble jeg ordentlig glad! Dette skal være en god plass å være på. For meg og for dere. Det er vi som skaper -sammen.
      Det har hendt et svært lite antall ganger at jeg har måtte «gripe inn», som det heter, når noen tror at tonen her inne kan være som i kommentarfeltet i en VG-artikkel.

      «Underlig at vi er blitt til og akkurat du sitter foran pc og leker med ord som jeg og mange andre her inne liker og vil legge ut kommentarer og engasjerer!!»

      Det er kjempeflott å få kommentarer! Jeg vet at noen sier at det av og til er vanskelig å kommentere det jeg skriver. Noen sier at det er sommerfugltanker, som de tar med seg til andre blomster. På den måten spres tanker og drodlerier.

      Jeg synes det er en fantastisk tanke!

      • lykkefund permalink
        april 20, 2010 00:45

        Jeg har blogget litt i dag. i min lille blogg.
        http://lykkefund.wordpress.com/2010/04/19/lykke-2/

        Ble sittende inne hos deg å lese og ble inspirert til å skrive.

        Er nå så trett og sliten, men har en deilig følese og skal ta meg en kopp kakao, litt næring før jeg legger meg.

        Klem til deg!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: