På Strømpelesten

– Jøss; du er mye lavere enn det jeg hadde trodd at du var!

Det er femten minutter siden jeg møtte en av mine medbloggere sånn ansikt til ansikt for første gang.
Jeg lurer på om hun i tillegg har trukket fra de 7 cm høye helene når hun vurderte min høyde?

– Ja, det er ikke første gangen jeg hører det. Jeg pleier å si at det er fordi jeg antagelig er så stor i kjeften. Eller at bildet av meg er tatt slik at halsen min ser lang ut -og at det derfor tolkes som om jeg er veldig høy.

–

Likevel, tenker jeg, har de færreste sett bilder av Marias Metode.
Hvorfor er det da flere som tror at jeg er høy?

Kan det hende det har noe med hvilke temaer jeg skriver om? Hvordan jeg skriver?

Jeg gikk i en slik liten forventningsfelle en kort tid tilbake. Ei jeg var sikker på var en stor mann viste seg å være ei nett kvinne. Hun skrev mye om fakta, viste til forskning og mente noe.

Kan man virkelig gjette utseende, og muligens kjønn, ut fra hvordan man skriver? Kanskje det? I alle fall har vi mange forutinntatte meninger og forventninger til hvordan man skal skrive, snakke, utrykke seg, føre seg om en er mann, om en er pen, høy, lav.

Vi snakket om mangt rundt kakebordet i dag.

En av jentene, en leder i en stor ingeniørbedrift, sier at hun aldri har opplevd å bli behandlet annerledes fordi hun er kvinne. En av gutta sier at hans kone -som er sykepleier, ville fått bedre lønn om hun hadde sluttet og siden søkt på samme jobb på nytt fordi det er et annet lønnssystem for dem som er nyansatte. Rekruttering og sånn.

.

Så spør han ut i luften: Ville mannfolk funnet seg i slik?

Nei -tenker jeg. De ville antagelig ikke det.

Så; er det oss selv, oss Kvinnsa som bidrar til hvordan vi bli møtt? Er det vi som ikke har den rette attitude, kanskje?
.
Når vi kommer inn i rommet; hva forventer vi da?
Forventer vi at vi skal bli hørt, bli sett?
Tenker vi mye på om noen hører og ser oss nå? Snakker vi litt ekstra høyt, litt sint og bruker kroppsspråket vårt overtydelig for å vise at vi skal jammen ikke la oss tråkke på og nå skal dere søren meg høre på meg for jeg har noe jeg vil ha sagt og jeg tror ikke at dere egentlig vil høre hva jeg har å si for dere er noen forferdelig mannsjåvinister -jeg ser det i øya deres, men jeg skal likkavæl si det og jeg skal si det nå, lism?
Jeg har tenkt slik selv noen ganger, men det er ganske lenge siden nå.

Hvordan kan vi velge å ta dette «rommet»?
Ved å kjenne på den ytterste selvfølge i magen at jeg er en som er regnet med -så selvfølgelig at jeg ikke en gang skjenker en annen mulighet tanken?
Ved å skyve frem brystet, gå med bestemte skritt, se rett inn i øynene, være klar til kamp?

Glemmer vi at menn bare er mennesker?
Som mange mennesker gjør, tråkker menn nedover på den som gir signaler om at de er usikre. Usikresignaler kan være både å bråke veldig og det kan være å krype langs gulvet.

Jeg vet ikke om jeg blir ned- eller undervurdert fordi jeg har innovertiss-men jeg opplever sjelden at jeg føler meg «tråkket på» – fordi jeg er kvinne. (Det kan være at det ikke er helt sant, men jeg kan velge å tenke på den måten.)

Det kan være at fordi jeg er fostra opp i himmelen til De Store Kvinners Ideer faller det meg ikke inn at jeg ikke skulle bli tatt på alvor.

.

Jeg tar det for gitt at jeg blir hørt, at det jeg sier blir sett på som innspill å vurdere. I mitt hode har jeg ikke kjønn. I mitt hode har ikke andre kjønn.
I mitt hode er alle mennesker og alle mennesker må kommuniseres med på en unik og individuell måte. Jeg driter på draget stadig vekk -men jeg gjør det beste jeg kan akkurat da.
I mitt, når alt kommer til alt, androgyne hode, vil jeg søke både å ta vare på dem som er i rommet, samtidig som jeg scanner hierarkiplasseringen: Hvem er sjefen, har jeg en sjanse til å utfordre og ønsker jeg å utfordre?

Det har nok ikke alltid vært slik. Antagelig var det bare noe som skled inn; noe som ble selvfølgelig etter som årene gikk og jeg ble vant til å bli hørt på.

Det graves i hjernebarken, men det finnes ikke et eneste svar på når jeg sist vurderte hvorvidt jeg er feminist eller ei. Det er ikke meg i mot å bli kalt «feminist», like lite som det er meg i mot å bli kalt «bastard» eller menneskerettighetsopptatt.  Jeg er kanskje ikke så opptatt av termene?
Det ligger likevel minner om fælne mannlige medstudenter som hoderystende ser på meg med store øyne når jeg lattermildt i en halv bisetning sier at – selvsagt er jeg rødstrømpe. Kan man være noe annet? Det kan kanskje stå som en motsetning til noe av det jeg skrev over?

Vi lever med stereotypier -de aller fleste av oss. Slik fungerer vi. Det vi ser ofte, det vi erfarer;  det tolker vi som sannheter.

Når en “mann” skriver så gjøres det faktaorientert; han debatterer og ytrer en mening.
“Kvinner” -de skriver om hus&hjem,følelser og de bruker ofte ordet «tror», «kanskje», «tenker».
Slik er det i manges hoder -helt ubevisst. Det funker sånn oppe i mitt eget hode også, viste det seg.
.

Kanskje vi skulle begynne å ta tingene mer for gitt, vi som kan gjøre det? Som om vi allerede har dem?

Hva om alle de svarte rett og slett bare hadde begynt å sette seg på setene til de hvite i Sør-Afrika. Hva hadde da hendt?

Får vi bare det vi forventer? Forventer vi for lite? For meg ser det ut  som om Nissemainner forventer -og får.

.

AEONIUM, bildet til teksten, samt andre fantastiske er hentet og kan kjøpes av Russ Mills  her

Publisert også på 0803-bloggen Legg gjerne inn kommentarer der inne også!