Skip to content

På Strømpelesten

mars 9, 2010

– Jøss; du er mye lavere enn det jeg hadde trodd at du var!

Det er femten minutter siden jeg møtte en av mine medbloggere sånn ansikt til ansikt for første gang.
Jeg lurer på om hun i tillegg har trukket fra de 7 cm høye helene når hun vurderte min høyde?

– Ja, det er ikke første gangen jeg hører det. Jeg pleier å si at det er fordi jeg antagelig er så stor i kjeften. Eller at bildet av meg er tatt slik at halsen min ser lang ut -og at det derfor tolkes som om jeg er veldig høy.

Likevel, tenker jeg, har de færreste sett bilder av Marias Metode.
Hvorfor er det da flere som tror at jeg er høy?

Kan det hende det har noe med hvilke temaer jeg skriver om? Hvordan jeg skriver?

Jeg gikk i en slik liten forventningsfelle en kort tid tilbake. Ei jeg var sikker på var en stor mann viste seg å være ei nett kvinne. Hun skrev mye om fakta, viste til forskning og mente noe.

Kan man virkelig gjette utseende, og muligens kjønn, ut fra hvordan man skriver?
Kanskje det? I alle fall har vi mange forutinntatte meninger og forventninger til hvordan man skal skrive, snakke, utrykke seg, føre seg om en er mann, om en er pen, høy, lav.

Vi snakket om mangt rundt kakebordet i dag.

En av jentene, en leder i en stor ingeniørbedrift, sier at hun aldri har opplevd å bli behandlet annerledes fordi hun er kvinne. En av gutta sier at hans kone -som er sykepleier, ville fått bedre lønn om hun hadde sluttet og siden søkt på samme jobb på nytt fordi det er et annet lønnssystem for dem som er nyansatte. Rekruttering og sånn.

.

Så spør han ut i luften: Ville mannfolk funnet seg i slik?

Nei -tenker jeg. De ville antagelig ikke det.

Så; er det oss selv, oss Kvinnsa som bidrar til hvordan vi bli møtt? Er det vi som ikke har den rette attitude, kanskje?
.
Når vi kommer inn i rommet; hva forventer vi da?

Forventer vi at vi skal bli hørt, bli sett?
Tenker vi mye på om noen hører og ser oss nå? Snakker vi litt ekstra høyt, litt sint og bruker kroppsspråket vårt overtydelig for å vise at vi skal jammen ikke la oss tråkke på og nå skal dere søren meg høre på meg for jeg har noe jeg vil ha sagt og jeg tror ikke at dere egentlig vil høre hva jeg har å si for dere er noen forferdelig mannsjåvinister -jeg ser det i øya deres, men jeg skal likkavæl si det og jeg skal si det nå, lism?
Jeg har tenkt slik selv noen ganger, men det er ganske lenge siden nå.

Hvordan kan vi velge å ta dette «rommet»?
Ved å kjenne på den ytterste selvfølge i magen at jeg er en som er regnet med -så selvfølgelig at jeg ikke en gang skjenker en annen mulighet tanken?
Ved å skyve frem brystet, gå med bestemte skritt, se rett inn i øynene, være klar til kamp?


Glemmer vi at menn bare er mennesker?

Som mange mennesker gjør, tråkker menn nedover på den som gir signaler om at de er usikre. Usikresignaler kan være både å bråke veldig og det kan være å krype langs gulvet.

Jeg vet ikke om jeg blir ned- eller undervurdert fordi jeg har innovertiss-men jeg opplever sjelden at jeg føler meg «tråkket på» – fordi jeg er kvinne. (Det kan være at det ikke er helt sant, men jeg kan velge å tenke på den måten.)

Det kan være at fordi jeg er fostra opp i himmelen til De Store Kvinners Ideer faller det meg ikke inn at jeg ikke skulle bli tatt på alvor.

.

Jeg tar det for gitt at jeg blir hørt, at det jeg sier blir sett på som innspill å vurdere. I mitt hode har jeg ikke kjønn. I mitt hode har ikke andre kjønn.
I mitt hode er alle mennesker og alle mennesker må kommuniseres med på en unik og individuell måte. Jeg driter på draget stadig vekk -men jeg gjør det beste jeg kan akkurat da.
I mitt, når alt kommer til alt, androgyne hode, vil jeg søke både å ta vare på dem som er i rommet, samtidig som jeg scanner hierarkiplasseringen: Hvem er sjefen, har jeg en sjanse til å utfordre og ønsker jeg å utfordre?

Det har nok ikke alltid vært slik. Antagelig var det bare noe som skled inn; noe som ble selvfølgelig etter som årene gikk og jeg ble vant til å bli hørt på.

Det graves i hjernebarken, men det finnes ikke et eneste svar på når jeg sist vurderte hvorvidt jeg er feminist eller ei
. Det er ikke meg i mot å bli kalt «feminist», like lite som det er meg i mot å bli kalt «bastard» eller menneskerettighetsopptatt.  Jeg er kanskje ikke så opptatt av termene?
Det ligger likevel minner om fælne mannlige medstudenter som hoderystende ser på meg med store øyne når jeg lattermildt i en halv bisetning sier at – selvsagt er jeg rødstrømpe. Kan man være noe annet? Det kan kanskje stå som en motsetning til noe av det jeg skrev over?

Vi lever med stereotypier -de aller fleste av oss
. Slik fungerer vi. Det vi ser ofte, det vi erfarer;  det tolker vi som sannheter.

Når en “mann” skriver så gjøres det faktaorientert; han debatterer og ytrer en mening.
“Kvinner” -de skriver om hus&hjem,følelser og de bruker ofte ordet «tror», «kanskje», «tenker».
Slik er det i manges hoder -helt ubevisst. Det funker sånn oppe i mitt eget hode også, viste det seg.
.

Kanskje vi skulle begynne å ta tingene mer for gitt, vi som kan gjøre det? Som om vi allerede har dem?

Hva om alle de svarte rett og slett bare hadde begynt å sette seg på setene til de hvite i Sør-Afrika. Hva hadde da hendt?

Får vi bare det vi forventer? Forventer vi for lite? For meg ser det ut  som om Nissemainner forventer -og får.

.
AEONIUM, bildet til teksten, samt andre fantastiske er hentet og kan kjøpes av Russ Mills  her

Publisert også på 0803-bloggen Legg gjerne inn kommentarer der inne også!

Advertisements
21 kommentarer leave one →
  1. mars 9, 2010 20:41

    …og denne er publisert på 0803-bloggen tidligere i uken:

    http://0803.sonitus.org/

    Ta en kikk rundt der inne om du er opptatt av mannesak 😉

  2. hanna permalink
    mars 10, 2010 11:13

    Jeg trodde vi var rimelig likestilte i Norge frem til jeg giftet meg og fikk barn. Plutselig kom det frem klare forventinger fra venner, familie og bekjente om hva jeg som kone og mamma skulle gjøre, hva jeg skulle fylle min rolle med og hvordan jeg skulle gjøre det.

    Jeg og min mann har delt på husarbeidet hjemme hos oss. Veldig praktisk for oss, og vi er fornøyd med fordelingen. Jeg tar klesvask, bretting av klær, økonomi og sengtøy. Han tar søppel, oppvaskmaskin og støvsuging. Middagslaging og oppfølging av barna deler vi likt.
    Hvem tror du får skryt av «alle»? Hvem av oss er «svært heldig» med valg av partner og hvem er ikke det? Hvem er verdens beste pappa? Hvem får stående applaus for utført arbeid av alle rundt oss?
    Det er ihvertfall ikke jeg! Det jeg gjør er en selvfølge, og det han gjør er fantastisk! FOR en mann!
    Jeg ser at jeg kan risikere å høres bitter ut, men det er jeg ikke. Jeg er bare overrasket over at det fortsatt er slik at hunkjønnet forventes å gjøre alt hjemme. Trodde husmoren forsvant en gang på 50 tallet….

    Et annet eksempel: når han drar på kurs er det faglige i fokus, det er viktige kurs og det er nesten som en jobb å dra på kurs. Når jeg drar på kurs er det «husmorFERIE». Jeg skal dra å slappe av…. Dette er holdninger jeg møter daglig. Så jeg kaller meg fortsatt feminist, og tenker at vi ikke er i mål med likestillingen enda.

    • mars 10, 2010 17:53

      Takk for kommentar, Hanna!

      Jeg skulle ønske du kunne legge den inn på 0803-bloggen også!

      • hanna permalink
        mars 10, 2010 20:29

        Må man være blogger for å gjøre det? Jeg fant ikke ut av det. Du må gjerne legge det inn på 0803 bloggen hvis du vet hvordan.

        • mars 10, 2010 23:20

          Neida -du behøver ikke være blogger for å legge inn en kommentar. For å legge inn et innlegg, må du være registrert hos 0803 og det er litt sent nå, i og med at det er 40 minutter til bloggen stenger for i år 🙂

          Du kan gjøre akkurat slik du har gjort her, hos meg. Lage et nick, legge inn en mailadresse og skrive i vei!

  3. mars 10, 2010 11:38

    Svært godt innlegg i mann/kvinne og «skue på pels» saken ! Ville bare si det, er inne i ille dårlige dager å orker knapt løfte hodet til kanten av vannglasset men lover å komme sterkere tilbake i både kropp og sjel…

    Klem så lenge…

    • mars 10, 2010 23:01

      Takk for at du orket å legge inn en kommentar, Catalyzator -også håper jeg du snart er friskere!

  4. mars 10, 2010 14:29

    Det er et stort tema, men det som alltid har slått meg er at det er i kvinnemiljø jeg har opplevd mest nedvurdering…
    Det har jeg alltid undret meg over.
    Fra min tid i arbeidslivet,for det meste i mannsdominerte miljø opplevde jeg faktisk at jeg ikke bare ble hørt på, men jeg ble _ekstra- mye hørt på…

    Det eneste som ikke var i samsvar var at min lønn var som regel lavere. Det var ikke greit da, og er fortsatt ikke greit nå.

    En av de som ansatte meg en gang var direkte skuffet over at jeg ikke satte en større pris på mitt hode. Jeg ble tilbudt en jobb med en lønn som jeg etter litt betenkning fant for lav, derfor ringte jeg tilbake og sa at jobben er interessant, men lønna er for lav.
    – Hurra, sa mannen i andre enden, jeg ville ikke ansatt deg om du ikke ville krevd mer…..
    Akkurat da følte jeg at det var ei felle, men jeg innsåg i ettertid at jeg måtte sette pris på meg selv i forhandlinger. Det gjør faktisk menn. Men som sagt det er et stort tema…

    Det har for min del vært interessant å oppleve forskjellene i manns og kvinnemiljø,- begge deler har sine fordeler og ulemper…

    • mars 10, 2010 23:10

      Dette, akkurat dette du snakker om nå, hadde jeg ment skulle være et av temaene jeg skulle ta opp i denne 8-marsrunden.

      Det ble det ikke anledning til denne gangen -men du skal ikke se bort i fra at det blir tema til neste år fra min side.

      Tingeling; legg gjerne inn denne kommentaren på 0803 bloggen som kommentar til innlegget mitt som ligger der, så andre kan se hva du skriver.

      På den ene siden er det ingenting i hele verden (bortsett fra min gullklumpjente, selvsagt) som er så bra som å være i lag med andre, flotte kvinner; jfr min tidligere blogg:

      https://mariasmetode.wordpress.com/2009/11/28/girlpower/

      På den andre siden er det ingenting som smaker så mye av jante som det en kvinne kan få i stand.

      Ofte har jeg, for å være ærlig, foretrukket å jobbe sammen med menn, som er fokusert på oppgaven og ikke om vi er venner eller ei, om vi skal sladre om de andre eller ikke, om hvem av oss som er mest attraktive osv.

      Det er absolutt ikke slik at det er sånn i de fleste tilfeller, men jeg opplever dette fra tid til annen og det er ubehagelig og forsmedelig.

      Kvinner er kanskje kvinner verst, men jaggu er kvinner også kvinner best!

  5. mars 10, 2010 17:52

    Det var en interessant undersøkelse i Storbritannia for ett år eller to siden om dette med hvordan man oppfatter menn vs kvinner.

    De filmet rett og slett en samtale og etterpå spurte de hvem som hadde snakket mest. Alle var enige om at kvinnene hadde skravlet avgårde; både kvinnene og mennene var enige om at det var kvinnene som hadde dominert samtalen.

    Helt til opptaket ble sett og kvinnene hadde blitt avbrutt og sjeldent fått kommet i mål med det de skulle si…

    • mars 10, 2010 23:18

      Interessant!

      Hvordan er disse forventningene kommet i stand?
      Når jeg leser det du skriver får jeg assosiasjoner til barn. Kvinner som barn. Masete? Barn maser når de ikke kjenner at de blir tatt på alvor -når de ikke får oppmerksomhet. Er det slik mennenen ser på kvinnene?

      Kvinnene blir avbrutt, blir de ikke tatt ikke på alvor? Gjentar de det de vil si fordi de hele tiden blir avbrutt, eller blir de avbrutt fordi de gjentar seg selv? Eller bruker de mange ord for å fortelle en enkel ting, slik at mannen igrunn tenker at hun allerede har sagt poenget lenge før hun er ferdig med å snakke? Og avbryter. Hvorpå hun føler at hun ikke fikk sagt det hun ville si og begynner på nytt igjen?
      Eller har det noe med at kvinnene hadde flere samtale-emner gående på en gang -begynte på en og forsatte på en annen før den første ble avsluttet?

      Hvordan var den faktiske tidsbruken?

      Jeg blir alltid ganske dånenær når jeg tenker på hvor ulike måter menn og kvinner ofte kommuniserer og hva de tenker er viktige i en samtale. Jeg har ikke noen forskningsdata her, altså. Pur egenerfaring 🙂

      (Du skulle ikke tilfeldigvis ha lenken til denne undersøkelsen?)

  6. mars 10, 2010 21:04

    Interessant innlegg på interessant blogg som jeg akkurat fant.

    Som forsker på et mannsdominert felt var jeg lenge enig med den kvinnelige ingeniøren du nevner, som mente hun aldri var blitt behandlet anderledes fordi hun er kvinne. Nå ser jeg at den likebehandlingen har en klar forutsetning, nemlig at du oppfører deg som en mann. I det øyeblikk du begynner å stille spørsmål ved måten mange mannsdominere miljøer fungerer, blir du plutselig veldig synelig som kvinne. Og spørsmålet reises snart: Er hun tøff nok til å lykkes?

    Jeg har blitt stadig mer opptatt av å ikke ende opp som en mann i kvinneklær, men ser at det er en lang vei å gå for å lykkes med en annen væremåte. I akademia skal vi egentlig produsere kunnskap og visdom, være nygjerrige og bli klokere. Noe som burde oppfordre til samarbeid og åpenhet. I praksis domineres feltet ofte av krigsliknende aktivitet – i faglige diskusjoner med fokus på kritikk og selvhevdelse, i kamp om stillinger og publiseringer osv.

    Heller ikke alle menn trives med dette. Men det er maskuline verdier som råder, i akademia som i store deler av næringslivet. Og dem er det ikke lett å fri seg fra hvis man skulle ønske det.

    • mars 10, 2010 23:46

      Hei mittsnitt og velkommen til bloggs!

      Det er interessante erfaringer du har gjort deg. Jeg tror mange har lingende, eller tenker likt som deg.

      Men:
      Hvordan oppfører man seg når man «oppfører seg som en mann»?
      Når oppfører man seg som «en kvinne»?

      Er ikke dette også utrykk for stereotypiske oppfatninger?
      Mann i skjørt?

      Og om man skulle oppføre seg «kvinnelig» vil man fra andre kvinner oppleve mistenkeligjøring om å bruke sitt kjønn og vakre ansikt for å kjøpe seg plass på stigen? Vil man, som mange opplever, bli tatt mindre «alvorlig»?

      Min ingeniørvenn er kanskje det mange vil definere som «maskulin». Hun tar plass, rent fysisk, hun bryr seg ikke om detaljer, er løsningsorientert og fokusert. Hun ber malerne om å velge ut en «lys farge» når veggene skal males og er fornøyd med det.

      Når hun leder kvinner synes hun det blir mye dill og at hun må hjelpe kvinnene til å skille jobb og fritid. Hun kan ikke forstå at kvinnene hun leder tar opp familiære/private saker på medarbeidersamtalene.

      Men som hun sa -hun takler det helt fin, nettopp fordi hun er kvinne. Hennes mannlige lederkollegaer har mer problemer med dette -de tror at den kvinnelige ansatte vil at han skal løse hennes problemer.

      Min kvinnelige venn er også lyttende, lite brautende, empatisk, humoristisk og vennlig.

      Det er mye mulig jeg er rar og veldig spesiell, men jeg har ulike sider i meg som jeg tar frem avhengig av hvilken situasjon jeg er i. Jeg viser også ulike deler av meg avhengig av om jeg er på privaten eller profesjonell.

      Jeg kan være beintøff, kompromissløs, målrettet og egosentrisk. I tillegg er jeg den som har skulderen til låns, den som trøster, den som forstår, som ser ulike sider og som en kan «fortelle alt til».

      Jeg er ikke mer eller mindre «mann».
      Jeg oppfører meg heller ikke som en mann, dersom det å ta en «naturlig plass» da ikke skulle være ensbetydende med at man oppfører seg som en mann.

      For, huff, om det er dette som er det mannlige, og det utypiske kvinnelige, ja, som en egenskap ved kjønnet -så er det forferdelig trist. Eller?

      Er jeg for eksempel «mann» her:

      https://mariasmetode.wordpress.com/2010/02/03/en-r%C3%B8verhistorie-appendix/

      Igjen; takk for tankevekkende kommentar!

      (Og ha et fint «skriveår» :-D)

  7. mars 11, 2010 07:49

    Kloke ord 🙂

    • mars 11, 2010 12:00

      Long time -no see!

      *ler litt når jeg tenker på at Bøtta skulle kunne skli inn i en krok, musestille.*

  8. mars 11, 2010 09:45

    Jeg har tenkt i disse baner i en stund. Og har begynt å kreve mere plass. Jeg er på en attføringsbedrift nå. Ett springbrett vidre i livet. Og møtte opp med egen symaskin, vatt og en holdning om at jeg er det for å gjøre noe ikke sitte å slarve dritt og sykdom. Men komme meg vidre og lag utfordringer slik at jeg kan gå vidre. I stedet for å tenke, og tenke og skravle og så går livet meg forbi!!
    Dette gjelder også å kreve og si at her er jeg, jeg er villig til å prøve noe nytt, men kvalitet og jobbing står i høysetet. Og det er viktig å gjøre som menn og kreve litt plass. Slå seg på brystkassa og tenke at jammen klarer jeg det. Og jeg er ikke noe dårligere og vil ha like god lønn som de andre.

    Noe annet som er viktig er å vite hva mannen tjener før en begynner å kreve i lønn. Men det handler ikke bare om penger, man skal ha lik respekt og like gode betingelser. Men jeg liker også å jobbe best med menn. Om du driter på draget, eller en er uenig. Så er arbeidsdagen ny neste dag og har lik stor respekt igjen. Også dette med å bare fortsette vidre uten å gnage på ting. Og en annen ting synes jeg menn har en lettere humor slik at det er en lett tone på jobben.

    Menn liker at en er både feminin og krever plass på jobb. Og de liker motstand og lette diskusjoner uten surhet etterpå. Men alle hater sure PMS damer som sutrer hele tiden og er aldri fornøyd med noen ting og som aldri krever sin plass eller ytrer noen form for respekt for andres meninger, holdninger, eller er missunnelig. Og jeg tror ikke det er noe du kan utdanne deg til, men må jobbe med hele livet. Og en trenger ikke å være hovmodig, og verdensmester i alt slik at en skal mestre å være bedre enn menn. Være brutal i avgjørelser som kvinner ofte er som sjefer, mens menn er litt mere ydmyk og vil gjerne finne løsninger. Selvfølgelig er det ikke slik med alle kvinner. Men jeg vil i allefall finne min plass og kreve min rett. Noe som jeg har vært for dårlig til fordi jeg har skyldt på at jeg har vært syk. Tull og tøys, jeg er likeverdig og er flink til masse og har sterkt behov for å være tilstedet i eget liv og være kreativ. Ikke minst sette grenser uten å være nyskjerrig på livet utenfor mitt hus og hjem.

    Jeg pleier å spørre andre syke om framtiden så får jeg ofte svar jeg vet ikke. Hva med drømmer? Har ingen? Hva med hjemme, hva får du til…….? liker å ha det perfekt, ikke en ting skal ligge feil……, Jeg tror at det er en måte der kvinner ofte føler de kan ka litt kontroll på. Når en ikke greier å være ute i arbeidslivet så sresser de ofte med det perfekte hjem. En skal ikke miste maske. og da tenker jeg hva med å bli sjef i eget liv og kjenne på egne følelser igjen. Hva med å bare være til å kjenne at en nyter det. Men hva er livet med ingenting?

    • mars 11, 2010 12:44

      Mye klokt fra deg her, Lykkefund!

      Liker også godt at du skriver: «Tull og tøys, jeg er likeverdig og er flink til masse og har sterkt behov for å være tilstedet i eget liv og være kreativ».

      Det gjelder å finne det en er god på og flyte i det!
      Bra å høre at det går fint med deg.

  9. mars 11, 2010 11:15

    Sanne ord, Maria. Hva er å oppføre seg som en mann eller kvinne…?

    Jeg prøver å tenke. Poenget mitt er vel at jeg ønsker meg større rom for mangfold og variasjon, uavhengig av om man er mann eller kvinne. Jeg har ingen problemer med å oppføre meg «maskulint» (i mangel av noe bedre ord), dvs. være tøff, ikke henge seg opp i detaljer, kjøre løpet når det trengs, ta plass, forvente å bli hørt (noe som absolutt ikke burde kalles maskulint, men menneskelig). Men jeg har oppdaget at jeg da lett har fortrengt mange «feminine»egenskaper, som å tørre å ikke være tøff, opptatt av samarbeid heller enn konkurranse, snakke om følelser og hele mennesker, ikke bare fag osv. (uten at jeg skjønner hvorfor dette skulle være feminint eller kvinnelig, det er jo også bare menneskelig).

    Så jeg sitter med en dobbel følelse: Kjønn er viktig, og kjønn er en avsporing. Jeg opplever at det skjer noe positivt i et rom med bare menn når det ankommer flere kvinner. Det gjør noe med stemningen som jeg oppfatter som bra. Slik det sikkert ville gjort i et rom med bare kvinner som får besøk av menn. Så kjønn har noe å si. Samtidig ønsker jeg å snakke om Mennesker som får leve ut et mangfold av egenskaper.

    Det ble langt, dette her. V. interressant å prøve å sette ord på kompliserte tanker.

    • mars 11, 2010 12:51

      Så bra at du fikk tenkt og forsøkt å sattd et på papiret attpå!

      Jeg tror på det du skriver: Kjønn er viktig, og kjønn er en avsporing.

      Først og fremst er vi mennesker. Om vi tør være oss selv og hvile i det, er det ikke mange som kan «ta oss». Når vi blir usikre på hvem vi er blir vi lettere å vippe av pinnen.

      «Vær deg selv» er kanskje en floskel, men jeg tror man kommer et stykke på vei med den. Om man er seg selv gjør man også andre mennesker trygge og lettere å samarbeide med. Trur eg.

      Kvinnesak dreier seg i bunn og grunn om menneskerettigheter. Fordi vi har sett på den internasjonalt arenaen at kvinner har enda færre og dårligere rettigheter enn menn på mange områder, ble det viktig å trekke frem kvinnens rett og situasjon, slik vi gjør for barn. Likevel er menneskerettigheter unviversiellt og gjelder like mye for menn, barn som for kvinner.

  10. mars 11, 2010 13:35

    Jepp, menneskerettigheter er poenget.

    For øvrig; til spørsmålet ditt over: Er jeg for eksempel “mann” her:

    https://mariasmetode.wordpress.com/2010/02/03/en-r%C3%B8verhistorie-appendix/

    fikk jeg skrevet en kommentar vedr dette med maskulin oppførsel som oppklarte hvertfall mitt hode. Selv om jeg kan takle de tøffe gutta med deres egen tone, vil jeg egentlig det?

    Takk for tankesparring 🙂

Trackbacks

  1. digme: blogg

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: