Skip to content

Domestic affairs -Just do IT?

februar 27, 2010

For å være ærlig er jeg sabla lei av feige voksne. Jeg møter dem overalt -i kjøpesentre, venneflokken og i speilet.

Domestic affairs, heter det. Yeye…det er sånn vi ikke har noe med, det.

«Hjemmet» et område med usynlige stengsler som hindrer innsyn; et varsel om at andre, de utenforstående, skal holde fingrene unna.

«Innenfor husets fire vegger» -et anliggende som ikke er vårt, der vårt ansvar slutter, der det som skjer er uangripelig og ikke vår business?

Av og til kommer jeg i situasjoner der jeg ser at hensynet til den voksne, hvorvidt den voksne får beholde ære eller ei, blir det altoverskyggende. Når ble det slik at vi synes det er viktigere å beskytte voksne enn barna? Har det alltid vært slik? Er det ikke på tide å ta barnevern ut hit -her det hører hjemme, blandt deg og meg? Hva med å vekke «nabokjerringa» -hun som bryr seg og velger barnet side? Hvem skal beskytte ungene om ikke vi voksne rundt gjør det?

I slike situasjoner, der det dreier seg om å velge side, faller ofte barna igjennom. Hvorfor velger vi det som er minst ubehagelig? Det er når det er ubehagelig at noe viktig kan skje. Jeg er opptatt av unger. Unger som i «mennesker». Unger interesserer meg.
Som voksen tenker jeg at jeg har ansvar for barn jeg møter på min vandring, ikke bare mitt eget, genetiske avkom. Barna trenger våkne og beskyttende voksne for å få lov til å være barn.
UNICEF har et fantastisk prosjekt jeg skulle likt å være en del av. De snakker om «den ene» -som den som kan gjør en forskjell. Det er mange måter å være det på. Det kan innebære en tilstedeværelse eller en evne til det ubehagelige: en konfrontasjon.

1. Karen er i en vanskelig situasjon der hun teller på knappene. Helgen før har hun vært på besøk hos Mille, som hun kjenner flyktig, men er i ferd med å bli kjent med. De samarbeider om et prosjekt. Besøket blir til timer og Karen og Mille tar noen drinker. Mille drikker tett og langt tettere enn Karen. Mille har et alkoholproblem, noe Karen har hatt en følelse av at Mille har. Mille er en populær person, har mange bekjente og det er mye morro og fest rundt Mille. Mange av Milles bekjente vet ikke at Mille og hennes mann har et barn. Mannen til Mille er ikke hjemme når Karen er på besøk. Det viser seg etter en tid at barnet kommer hjem fra besøk hos sine besteforeldre, som bor i nærheten. Mille fortsetter å drikke tett og blir til slutt sanseløs av alkohol og sovner, til tross for at barnet hennes er tilstede. Karen har sluttet å drikke for lenge siden, forsøkt å stagge Milles inntak, og vil ikke gå fra fulle Mille og barnet alene. Hun blir natten over og snakker mer med barnet og med far, som etterhvert kommer hjem.

Karen er bekymret. Karen har mye erfaring med barn og tenker at dette barnet og denne familien trenger hjelp. Hun så hvordan Mille drakk tett med barnet våkent og tilstede. Karen tenker at når barnet viser en adferd som om dette er en vanlig hendelse, er dette ikke første gangen barnet opplever en slik situasjon. Karen vet at om hun melder fra til barnevernet, vil hun bli utfryst i vennegjengen som en tyster. Karen vet at Mille ikke selv vil henvende seg for hjelp og at mannen til Mille ikke helt forstår alvoret i situasjonen. Alle vet at Mille har et rusproblem og at Mille drikker mye og tett.

Karen bestemmer seg etterhvert likevel for at hun må melde fra til barnevernet, men gjør det anonymt. Hun synes det blir for vanskelig å skulle gjøre det med fullt navn. Det kommer likevel ut hvem som har meldt fra og Karen blir etterhvert ganske så riktig frosset ut fra hele bekjentskapskretsen fordi de mener at Karen har brukt det som er blitt sagt av Mille i fortrolighet til å ramme Mille.

Misbrukte Karen det hun fikk vite av Mille og ved å være i situasjonen, og heller skulle latt være å melde fra om sin bekymring?

Eller var et rett av Karen å tenke at barnet går først? Er det voksenvern eller barnevern som er «det rette» her?

2. Regines søster, Agnes, er narkoman og alkoholiker. Regine har over lengre tid hatt ansvaret for Agnes´ sønn, Aksel, når Agnes i lengre perioder har vært ruset. Aksel har hatt det godt i perioden når han har hatt det rolig hos Regine. Regine elsker sin nevø og har laget den største plass i verden for ham.

Nå har Agnes, moren, igjen fått muligheten til å ha Aksel hos seg, så lenge hun er nykter. Det taes ikke urin- eller blodprøver av henne -hennes avholdenhet og evne til omsorg baseres på tillit. Det er stadige ulike saksbehandlere hos barnevernet og Aksel blir ikke fulgt så tett opp som han burde. Regine er fortsatt besøkshjem for Aksel annehver helg og en kveld i uken. Aksel har fått adferdsproblemer igjen, slik det var i perioden før Regine ble besøkshjem.
Nå er Regine urolig og lurer på om hun skal melde sin bekymring til barnevernet. Det hender stadig at når Regine leverer Aksel hos sin mor på søndagene, har Agnes drukket og er synlig beruset.

Om hun melder fra, kan det være at Agnes skjuler ting for henne i enda større grad og at hun ikke vil be om hjelp når hun trenger det. Regine vil av hele sitt hjerte at Agnes denne gangen skal klare å være omsorgperson. Regine er usikker.

Regines vennekrets, inkludert den som var uenig i Karens valg i forrige historie og frøs Karen ut, oppfordrer Regine til å melde fra, slik at Aksel får den hjelpen han trenger.

– Her er det altså viktigst med barnevern?
– Er det fordi Regines vennekrets ikke kjenner Agnes, Regines søster, slik de kjenner Karen, i situasjonen over?
– Er det greit å bedrive voksenvern så lenge vi kjenner den voksne og da helt glemme at det er et barn som kanskje trenger hjelp i den voksnes boble-verden?

3. Psykolog Eivinds klient, Helge, har endelig åpnet seg for Eivind og snakker nå om det som ligger i magen og i kroppen. Det har tatt sin tid å komme dit de har kommet sammen. Etter som Eivind får vite mer om livet til Helge, innser Eivind at barnet til Helge utsettes for omsorgssvikt og at denne familien trenger hjelp utenfra. Eivind vet at han egentlig burde sende bekymringsmelding til barnevernet, men at dersom han gjør det, vil han sette behandlingalliansen han har opparbeidet med Helge på spill.
Eivind lukker øynene og håper at noen andre melder fra -han vil ikke misbruke Helges tillit og tenker at den hjelpen Helge får i terapien kanskje vil gjøre at hjemmeforholdene bedres.


Hvem svikter vi, egentlig?

Har du mot til å si i fra, eller håper du at andre gjør det? Hva skal være så forbasket vanskelig med å «bry seg»? Hvordan i alle dager ble det er skjellsord?

Du som selv har blitt utsatt for omsorgsvikt, hva ville du ha ønsket skulle skje?

Du som var i en familie der det ble gitt hjelp fra det offentlige -ville du ha det gjort annerledes?

Photo: Waayne Roony, by Nike
Advertisements
11 kommentarer leave one →
  1. Kjersti Fløgstad permalink
    februar 27, 2010 17:16

    Dette var et utrolig godt innlegg. Gjennom eksempler belyser du situasjoner og dilemmaer mange nok kan kjenne igjen. Det er åpenbart vanskelig og krevende å ta skrittet å si i fra. Men har vi noe valg? Jeg er helt enig med dine avsluttende kommentarer, barnet beste må få forrang. DesUtem er det ikke slik at det å melde til Barnevernet betyr at barnet automatisk tas fra foreldrene. I 80% av tilfellene går barnevernet inn med støtte til familien.
    Bak lukkede dører, foran åpne øyne, i et land vi aksepterer å gå i sokkelesten og ta av oss halve garderoben på Gardermoen for å beskytte oss mot terror, aksepterer vi ikke å lukke opp døren til det private for å beskytte barnet mot omsorgsvikt og overgrep. Det henger ikke på greip. Barna kan ikke sviktes dobbelt, vi må tørre å stille opp.
    Nabokjerringa må gjenreises. Vi må gjøre det akseptabelt og aktvwrsig å bry seg for barnets skyld.

    • februar 27, 2010 23:35

      Takk, Kjersti, for fin kommentar!

      Ja, jeg er enig med deg: Har vi egentlig noe valg?

      Det er et dobbelt svik mot barna når i ser og lar være å se. Det blir dobbelt så ensomt -det blir dobbelt så vanskelig å forstå at det barnet opplever og lever i, ikke er slik det skal være, for barna som ser at voksne ser og aksepterer.

      Jeg er vokst opp med min barnevernspedagog-mor som har jobbet tett med barn i mange ulike situasjoner i en «mannsalder». Jeg vet veldig godt at barnevernets griper inn alt for sjelden, tar toppen av isfjellene og at deres første og fremste mål er at barnet skal hjelpes der barnet er: hos sin egen familie. Så lenge det er forsvarlig.

  2. februar 27, 2010 18:19

    Ja, du. För att svara direkt på din fråga: Jag som blev utsatt för omsorgsbrist, vad ville jag själv? Svaret är att då, som barn, ville jag att situationen skulle bli en annan utan att bli fråntagen mina föräldrar. En helt omöjlig ekvation. Som vuxen när jag ser tillbaka kan jag se att det bästa hade varit för oss barn i familjen att få lugn och ro, stabilitet och en förutsägbarhet i tillvaron som föräldrarna inte klarade av att ge. Men jag är samtidigt glad att jag inte tvingades bo hos en fosterfamilj. Med andra ord – svaret är dubbelt och inte särskilt tydligt.

    Vi fick hjälp från det offentliga, till slut, men den var inte särskilt bra. För det första glömde den oss, barnen. Mycket gjordes i vårt namn utan att vi fick en möjlighet att själva förstå eller följa upp det som blev konsekvenserna av det socialas ingripande i vår familj. Så det direkta svaret på om jag hade velat ha det annorlunda – ja. Jag hade velat att någon satte sig ner med mig och pratade öppet om min situation, vilka val jag hade och vad som var «min del» i det hela. Jag hade velat ha en omsorgsperson att vända mig till, men kunnat bo kvar hemma. Jag hade velat ha en stadig och stabil uppföljning på mitt eget mående, en egen kontaktperson som pratade med mig åtminstone en eller två gånger i veckan.

    Ett av problemen med en familj som mår dåligt är att alla behöver någon. I min familj behövde alla hjälp, men väldigt olika slags hjälp. Mina vuxna fick en viss, eget riktad hjälp, men vi barn fick det inte. Det var lite som att de trodde att fick bara föräldrarna vad de behövde för att rätta till situationen, skulle vi barn få det vi behövde av dem. Det kanske faktiskt fungerar så ibland, men hos oss gjorde det inte det.

    • februar 28, 2010 01:41

      Kjære Suziluz-

      Det du beskriver er akkurat slik det kan være: Å håndtere det umulige.

      Utgangspunktet er at barnet har det best hos foreldrene og at barnevernet forsøker å sette inn tiltak for å støtte foreldrene til å være foreldre. Når det ikke er mulig, kan løsningen være slik du opplevde: å få en fosterfamilie.
      Noen ganger synes jeg det virker som om tiltakene rettet mot foreldrene går for langt. Foreldrene, den voksne, blir beskyttet, og ikke barna. De voksne vil så gjerne at de voksne skal få til å være foreldre og glemmer barna og oppgaven å verne dem.

      Jeg tror mange barn har opplevd det du har opplevd: å ikke bli hørt på, ikke bli tatt med som part. Det er rart. Den viktigste parten var jo du -barnet, og likevel ble du ikke sett og hørt.
      Mange opplever også at når vedtaket om å ta barnet ut av familien er tatt, blir det stille. En skulle jo tro at barn som ikke lenger har sine foreldre å henvende seg til og i tillegg har opplevd vanskelige tider virkelig skulle hatt en omsorgsperson rundt seg.

      Jeg synes du sier det så bra: at problemet er at i familier som har problemer trenger alle noe, men de trengre ulikt.

      Jeg håper du hadde en person du kunne snakke til -en som holdt deg fast til livet.

      Men egentlig, egentlig, så blir dette bare ord fra meg, Suziluz.

      Det er bedre jeg sender deg en klem, et varmt hjerte og tanker om at det er bra du har slike fantastiske evner til å finne det kreative deg.

  3. februar 27, 2010 23:34

    De problemstillingene du tar opp her er noe de fleste av oss vil møte en en eller flere ganger i livet. Men hva vi velger når det virkelig gjelder er jammen ikke enkelt.
    Jeg har selv vært i problemstilling nr en. Min venninne hadde et massivt alkoholproblem mm. Hver gang vi møtes tenkte jeg at nå må jeg ta ansvar og si ifra at jeg tror barna lider under hennes måte å takle sine problemer på . For meg var det likevel vanskelig å se helt klare tegn på at barna led, derfor ble feigheten mitt skjul.
    Har senere meldt fra til barnevernet etter to møter med et barn på offentlig sted, der barnets problem var så tydelig at det å reagere ville ha vært ansvarsløst.
    Eksemplet med Psykologen er ikke helt greit fordi når man er offentlig ansatt har man plikt etter loven å ta kontakt med barnevernet når man er bekymret. Dette må skje i samarbeid med, i denne saken, pasienten, viss der ikke er bekymring for å sette barn/barna i fare.

    • februar 28, 2010 01:57

      Det er bra du reagerte de gangene du gjorde det!

      Kan hende gjorde dine erfaringer med din venninne fra tidligere det lettere for deg å reagere de gangene du gjorde det?

      Ingen av oss er perfekte. Jeg sier i innlegget at jeg ser meg selv i speilet og vet at jeg er sint på meg selv fordi jeg har vært unnfalende i noen situasjoner. Likevel; å snakke om det, å skrive om det, å lese om andres erfaringer, gjør at det kanskje legger seg lenger frem i pannebrasken til neste gang?

      Psykologen bryter Helsepersonelloven § 33. http://www.lovdata.no/all/tl-19990702-064-006.html#33

      Skulle jeg ha meldt ham for mulig brudd? Ja, kanskje det.

      Jeg hadde ingen opplysninger annet enn det psykologen selv fortalte. Psykologen fortalte dette i plenum på et kurs, som en anektode, faktisk. Det var mange helsepersonell som hørte på, de fleste psykologer. Ingen andre enn jeg satte spørsmålstegn ved hans valg. Det synes jeg var merkelig, i grunn.

  4. februar 28, 2010 11:42

    Vanskelig tema. For det første tenker jeg at det er ikke «nabokjerringas» jobb å finne tiltak. Det er barnevernet. I så måte burde det egentlig ikke være så farlig å si i fra. Men mange setter likehetstegn mellom barnevern og miste omsorgsretten. Slik er det jo egentlig ikke. Det er ikke så mange som tenker på barnevernet som en rådgivende instans.

    Det skal skal være temmelig graverende før barn skal flyttes fra sine foreldre, tenker jeg. Og det har jo også vært snakket ganske mye i media om fosterbarn som flyttes rundt fra familie til familie, om fosterfamilier som ikke er fornøyd med oppfølgingen fra kommunen når de velger å ta på seg det ansvaret det er å bli fosterforeldre. Selv om tilværelsen langt fra er perfekt, tror jeg også at det å bo hos sine foreldre kan veie opp for ganske mye, til tross for alt. Nettopp fordi barnet slett ikke er garantert noen stabil tilværelse som fosterbarn heller.

    Men dette er ikke min jobb og gjøre. Min jobb er å bry meg. Jeg har hatt en meget forbannet mor på kontoret etter at barnevernet mottok en bekymringsmelding og mitt navn stod presentert. Det var selvsagt en meget ubehagelig opplevelse og man tenker seg om to ganger før man gjør det samme igjen. Du vet, uansett hva saken gjelder, så er alle foreldre like sårbare når noen kommer og forteller dem hvordan de skal oppdra sine barn. Og det å bli fortalt at de ikke mestrer foreldrerollen, er svært, svært krenkende. Uansett hvor graverende situasjonen kan være. Jeg tenker at foreldrerollen og følelsene rundt dette er ganske universelt.

    Barnevernet burde fått et felles løft for å bygge opp under tillitten her i landet. Ingen er tjent med et rykte hvor barnevernet blir sammeliknet med styggemannen. Det går ut over samfunnet som helhet og aller minst barna. For det er kanskje ikke så mange som våger så si i fra.

    • mars 1, 2010 08:29

      Hei Anne@ 🙂

      Jeg tror nok mange tenker akkurat det: «mange setter likehetstegn mellom barnevern og miste omsorgsretten. Slik er det jo egentlig ikke. Det er ikke så mange som tenker på barnevernet som en rådgivende instans.»

      Så er det som du sier -vi hører historier fra foreldre om opplevd overgrep fra barnevernets side, eller et barnevern som ikke stiller opp.

      Uansett hvordan det henger sammen -vi må våge å si ifra, slik at den som trenger hjelp har mulighet til å få det.

      Det er helt klart at å bli fortalt at du har et barn som ikke ser ut til å ha det bra er ganske voldsomt for foreldre å høre. Paradoksalt nok. En skulle jo tro at en ble sjeleglad over å bli vist dette, slik at en kunne gjøre noe med det?

      Jeg tror noe av det samme skjer i mobbesaker: foreldre «vil» ikke se.

  5. februar 28, 2010 11:44

    Korreksjon:
    Et barnevern uten tillitt går utover samfunnet som helhet og aller MEST barna.

  6. mars 1, 2010 02:37

    Samme om man ser tydelige tegn på at barn blir påvirket av foreldrenes oppførsel eller ikke, man har en plikt til å si fra. Si i det minste fra til foreldrene først hvis du virkelig har et problem med hvordan de er. Deretter tar man det derfra, kanskje føler man at barnevernet må inn og hjelpe, kanskje ikke. Jeg er så ufattelig lei av folk skal være så redd for å si fra, og ta i et tak. Å bli fryst ut av vennegjengen er det minste problemet her, hvis barnet virkelig får hjelp vet de selv innerst inne at det du gjorde var rett og at de har feil. Jeg VET hva jeg hadde gjort i sike situasjoner, selv om jeg håper jeg aldri møter på slike problemer noensinne.

  7. mars 1, 2010 20:17

    @Maria: Tror ikke du kunne gjort mye i etterkant av det seminaret du var på, men det du observerte av «likegyldighet» blant fagfolk er nok den gjengse normen. Dette kan grunne i for lite fokus under utdanning og for lite synlighet fra barneverntjenesten sin side blandet med overfokus på egen pasient og et ønske om å unngå ubehag. Jeg har jobbet mange år i barnevernet og opplevde hvor viktig dialog med ulike yrkesgrupper er. Jeg vil presisere at det ikke er slik over hele linja.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: