Skip to content

Foreldre dreper barn

februar 12, 2010

Det er en uhyrlig tanke, men den er sann. Foreldre dreper barna sine -og de slipper unna med det. Samfunnet er mer opptatt av å beskytte privatlivets fred, at legene har taushetsplikt og at man -som voksen skal slippe det ubehagelige i å bli gransket for et mulig kriminelt forhold dersom det ikke er skjellig grunn til mistanke.

Er det greit?


Skal vi akseptere at barn som dør hjemme, uten synlige og åpenbare merker på kroppen, skal betraktes som om det «sovnet stille inn»? Er det greit at 4-8 barn dør hvert år som følge av omsorgsvikt eller rene drap uten at samfunnet griper inn overfor drapspersonene eller beskytter de gjenlevende barna deres, som med stor sannsynlighet vil oppleve omsorgssvikt?

Det kan se slik ut.

Nylig var det en høring om denne saken i justiskomiteen. Det er ikke første gangen spørsmålet om hvorvidt det skal være en obligastorisk undersøkelse av stedet barnet døde på, eller ikke, kommer opp. Diskusjonen har pågått har pågått over flere år.

Det er flere utfordringer i en slik undersøkelse etter at et lite barn dør.

Riksadvokaten vil ikke at politiet skal ha ansvar for undersøkelsene på stedet etter et spedbarns død. Politiet må ha skjellig grunn til mistanke for å gjøre slike åstedsundersøkelser, og det er vanskelig å ha når et lite barn dør.

Rettsvesenet mener det er en oppgave for helsevesenet.
Helsevesenet mener det er en oppgave for rettsvesenet. Og rettsvesenet mener vel til slutt at de sørgende foreldre skal slippe mistanke mot seg i en allerede vanskelig tid.

Helsevesenet kan heller ikke gjøre disse undersøkelsene -man mener at det vil være en ulovlig inngripen  i privatlivets fred når et hus undersøkes på en slik måte. Legene har ikke rett til dette. De har heller ikke kompetanse; politiarbeid er politiarbeid.  Skulle legene ta frem kamera, undersøke møbler, vegger, tapet?

Leger er ekspert på kropper, ikke drapsåsteder. Helsemyndighetene mener at legen også har taushetsplikt og Helsedirektoratet hevder at denne hindrer dem i å overlevere opplysninger til politiet.

Hva myndighetene har lov til, er å obdusere barna. De har ikke lov til å forstyrre privatlivet til foreldre. Privatlivets fred står høyt i Norge. Høyere enn at barnemordere blir tatt.

Professor i rettsmedisin, Torleiv Rognum, som jeg fra studiedagene husker som en mild og romslig fyr, med et klart engasjement for de rettsløse barna, har jobbet med dette i årevis. Han har sammen med en forskningsgruppe sett på hvordan en slik åstedsundersøkelse kan gjøres i praksis. Mange har tenkt at foreldre som nylig har mistet sitt barn, vil oppleve en slik dødsstedsundersøkelse som traumatisk. Rognum valgte å gi tilbud til foreldrene om  å få besøk av den rettmedisineren som skulle obdusere barnet og en speialopplært person som kunne undersøke hjemmet. Det var klar positiv respons fra foreldrene som takket ja. Hans «Rognumrapporten» kom ut i 2004 og ble av mystiske årsaker liggende hos Riksadvokaten før den ble overført Helsediretoratet etter nærmere ett år.

http://www.rettsmedisin.no/barnedodsarsaksprosjekt.pdf

http://www.helsedirektoratet.no/vp/…/archive/…/Vurdering_av_forslag_12689a.pdf

Uttalselse fra den rettsmedisinske kommisjon fra  2008 støtter forslaget om obligatorisk undersøkelse av uventede spedbarnsdødsfall, men mener åstedsgransking er en politioppgave.

I dag er praksis slik at et plutselig og uventet dødsfall blir meldt til politiet, uansett hvor dødsfallet skjer. Politiet henter inn nødvendige opplysinger fra helsepersonell som er på stedet, begjærer dødsattest fra tilkalt lege og foretar avhør for å kartlegge omstendigheten rundt dødsfallet. Politiet vil begjære obduksjon i henhold til Riksadvokatens pålegg. Dette krever ikke samtykke fra foreldrene, men de har uttalerett. Journalen fra barneavdelingen dit barnet er innbragt vil foreligge som en del av rettsgrunnlaget. Her ligger dokumentasjon på undersøkelser som er tatt.

Taushetsplikten har ikke vært til hinder for denne praksis så langt.

Helsepersonelloven § 24 åpner for at taushetsbelagte opplysninger om en avdød person kan gis videre dersom vektige grunner taler for det.
Helsepersonell har plikt til å melde fra til barnevernet dersom vi er bekymret for det gjenlevende barnet, jfr Helsepersonellloven §33

Vi skal gi opplysninger videre dersom vi mener at disse opplysningene kan hindre nye lovbrudd. Får jeg vite fra en pasient at han har tenkt til å gå ut å drepe en bekjent, må jeg melde i fra, til tross for at jeg fikk vite det i en lege-pasientsituasjon. Nye lovbrudd må da kunne tenkes å være drap eller omsorgssvikt overfor gjenlevende eller kommende barn?

Det er begrensninger i taushetsplikten dersom private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre

Vi er pliktige til å underrette politiet når dødsfallet mistenkes unaturlig.

Hvem skal representere det døde barnets interesser i slike saker, om ikke samfunnet rundt det?Barn er avhengige av at omsorgspersonene rundt dem tar vare på dem.

Når omsorgspersonene svikter, må storsamfunnet gripe inn.

Hvem sin rettsikkerhet skal komme først? Barnas, det døde og de gjenlevende søsken, eller den voksnes?

Jeg kan ikke se at et uventet dødsfall, som i grunn de fleste spedbarnsdødsfall er, skal behandles på annen måte enn ved en trafikkulykke eller mordsak; like grundig og like raskt. I slike saker kreves ikke samtykke for de impliserte.

Alle instanser har gått inn for obligastoriske undersøkelser ved unaturlig og plutselige spedbarnsdødsfall. Det mangler ikke på politisk vilje; stortinget har gitt klare føringer til den rød-grønne regjeringen om å gjøre disse undersøkelsene obligatoriske.

Regjeringen har likevel valgt å ikke gjøre slike undersøkelser obligatoriske, men la det være opp til en mulig drapsperson å takke nei til å undersøkelse av det mulige drapsstedet.

Beats me…

I min munn smaker dette dårlig.
For meg kvalifiserer ikke en slik obligatorisk undersøkelse til nærmest en gang å være et etisk dilemma. Vi må slutte å beskytte voksne, vi kan ikke ha et land der små barn er rettsløse. Jeg ser ingen gode grunner for å ikke skulle innføre obligatorisk  undersøkelse av dødsstedet etter barnedødsfall. Dersom de ulike departementer virkelig mener at det trengs en lovendring, er det på høy tid at denne gjennomføres.
Det er vanskelig nok å avdekke omsorgssvikt som det er i dette landet. Det er naivt å tro at en voksen som har drept et barn eller utført massiv omsorgssvikt vil si ja til en undersøkelse av dødsstedet. Foreldrenes samtykke må være underordnet barnas rett til sikkerhet. La slike undersøkelser bli vanlige og selvfølgelige.

Våkn opp!

Foto fra http://www.klimaklubben.no/index.php/lg/Nettsider/Klimaklubben/TM/Nyheter/Mer-enn-2-barn-er-miljoeskadelig
Advertisements
12 kommentarer leave one →
  1. februar 12, 2010 10:35

    Det var jammen godt å få skrevet det ned, det som har ligget i bakhode i mange år. Noen ganger forstår jeg ikke hvor fornuften blir av?

  2. Monica permalink
    februar 12, 2010 10:42

    Et rungende (men ureligiøst) halleluja herfra!

  3. februar 12, 2010 13:39

    Jeg kan ikke skjønne annet enn at foreldre med god samvittighet ville ønske at alt undersøkes for å finne dødsårsaken. Det være seg både hjemmet og barnet. Det vanskeligste å leve med er uvisshet. Jeg tror jeg ville ønske å vite.
    Hvis åstedsgranskning er rutine har vi jo ingen grunn til å føle oss mistenkt.
    Men det er en selvfølge at denne jobben ikke gis til hvem som helst. En familie i sjokk trenger ingen brautende ufølsom politimann på barneværelset.
    Her er det mange hensyn å ta. Men; ja – så avgjort ja, til åstedsgranskning ved uforklarlige dødsfall.
    En annen diskusjon er den lave straffen som gis ved barnedødsfall etter mishandling. Er et barn mindre verd enn en voksen ? …
    Kan det finnes verre forbrytelse enn systematisk mishandling av forsvarsløse barn?

    • februar 14, 2010 01:02

      Det fleste tenker som deg.

      I undersøkelsen til Rognum, der foreldre fikk tilbud om å undersøkelse av sivilt kledd person som hadde speisialområde på dødsstedsundersøkelse og samtale med den som skulle obdusere barnet, var det bare 18% som takke nei.

      Hvorfor disse 18% takket nei, vet jeg ikke.

      Det ser absolutt ut som om man kan behandle barn nesten som en selv vil. Mange barn blir mishandlet i Norge i dag og få blir oppdaget. Å mishandle et barn ser heller ut til å være formildende enn skjerpende

      http://www.nrk.no/nyheter/norge/1.6969625

      Nei – det finnes ikke verre forbytelse enn å systematisk forvolde forsvarsløse skade.

  4. februar 12, 2010 22:28

    Det er jo virkelig et viktig tema der, men så utrolig skremmende.
    Bare tanken på disse forsvarsløse barna……

    Takk for nok et bra og interessant innlegg, Maria!

    • februar 14, 2010 01:06

      Kjære Anita; jeg ser at du ikke har de beste dagene for tiden.
      Jeg håper de blir bedre og at du finner ro midt i det som skjer deg.

      Ja, det er velig skremmende, er det ikke.

      Jeg vil fortsett å gå bort til de foreldrene som behandler barna sine med trusler og ørefiker, til tross for at det er ubehagelig og jeg nok ikke kommer til å være skjelt ut for siste gang i mitt liv.

      Om vi voksne som står rundt bare ser på, eventuelt snur hodet vekk, blir det dobbelt svik.

  5. Anita permalink
    februar 14, 2010 07:39

    Ja, det er sant som du sier. Vi må kanskje selv ikke være så redde for si ifra om vi opplever at noen behandler barna sine dårlig, med både trusler og ørefiker. Tror dessverre at ofte så trekker vi oss vekk for å unngå ubehageligheter, selv om det er barn som lever under trusler og ørefiker. Vi skal liksom ikke bry oss, men jeg tror vi skal bry oss om disse barna og bry oss med foreldre som utøver «volden».

    Ja, det å finne ro for egen del, er ikke lett, for jeg vil liksom nå ha så mye garantier for alt, noe jeg vet er helt umulig. Tankekjøret er voldsomt og det er redsler som preger meg på så mangt.

    Uansett, i dag skal jeg forsøke å glemme alt og jeg skal spenne på meg skia og gå i marka, sammen med to herlige tantebarn jeg har. Får vel lokke dem med sjokolade (de er på samme alder som meg, men ikke vonde å be…he, he).

    • februar 16, 2010 18:29

      Ja, det å «bry seg» handler om å også gjøre det som er ubehagelig.

      Det er noe som mangler uten den «gode, gamle nabokjerringa» 🙂

      Jeg synes du er tapper, Anita!

  6. mai 10, 2010 09:59

    Drap på barn er ikke utløst av øyeblikks galskap

    «Drapsmannen skaper bevisst en sluttscene for seg selv og familien. Ofte ser vi at drapene skjer på merkedager, og at ting er tilrettelagt på forhånd. Nesten alle drapene er planlagt i lengre tid, ofte i måneder eller år, sier han»

    http://www.aftenposten.no/amagasinet/article1678784.ece

  7. april 29, 2011 17:37

    Heldigvis er det nå klarsignal for obligatorisk etterforskning ved plutselig og uventet barnedødsfall. Ifølge Storberget kan lovendringen iverksettes allerede til sommeren.

    Et stort steg i riktig retning! Og et av mange steg som bør tas framover for at flere barn skal få en trygg oppvekst, som de har krav på.

    Her har jeg skrevet om det:
    http://lammelaartanker.wordpress.com/2011/04/29/automatisk-etterforskning-ved-plutselig-og-uventet-barnedødsfall/

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: