Min tarm, min tarm -et Dronningrike for min tarm!

Jeg vet ikke om jeg blir grundig lurt nå, eller om jeg har funnet noe som faktisk gjør meg friskere. I tillegg lurer jeg på om jeg begynner å bli skikkelig gammal,gammal, for nå skal jeg snakke med dere om tarmen. «Tarmen» var noe min salige og fine mormor var veldig opptatt av. «Tarmen», kosthold og hvordan det hang sammen med fysisk og psykisk helse.

Advarsel: Bekjennelsesblogginnlegg og tarmsnakk coming up! Kun for spesielt interesserte.

Syk har jeg vært lenge. Veldig syk. Jeg ville ikke ta det innover meg, jeg ville ikke bite i det sure eplet, smake på sykemelding og out of disorder for an uncertain amount of days -or months. Det gikk lang tid før jeg fant ut av hva som feilte meg. Når jeg fikk beskjed fra spesialistene, både på sykehuset og i privatpraksis, at jeg i beste fall ville kunne blir delvis uføretrygded, strittet det meste i mot inni meg. Jeg spurte det fantastiske internettet om det kunne gi meg informasjon som jeg kunne ha nytte av. Til tross for at jeg har gått mange år på doktorskole for å lære å gjøre syke mennesker frisk, lærte vi lite om sånt som man kaller «diffuse tilstander». For meg var «tilstanden» såvisst ikke diffus.

Det fantastiske internettet og dere som vandrer her inne har hjulpet meg til å finne informasjon om ulike måter å bli frisk på. Takk!

Det er fire måneder siden jeg startet opp behandlingen. Behandlingen som har gjort meg friskere. Merkbart mye friskere.

Jeg har først og fremst blitt fysisk friskere; jeg kan nå gå trapper uten å bli skjelven, og ikke kjenne meg som etter en maraton. Jeg har et hemmelig håp om igjen å begynne å trene, noe jeg elsker å gjøre. Smertene i ledd, kramper i muskulatur er dugg. Jeg klarer fint å takle lyd av teskje mot kopp, barneselskaper går unna uten ørepropper, lys fra lamper går også helt fint uten å måtte dimmes ned. Sengetøyet mitt er like tørt om morgenen som det var da jeg la meg for natten. (Nei, jeg hadde ikke fått akutt inkontinens på mine gamle dager, det var kroppen min som hadde svettetokter.) Den totale følelse av utmattelse, å ikke klare å holde et telefonrør, langt mindre bevege tungen for å forme ord – den er borte!

Alt dette, og mye mer forsvant altså etter at jeg startet på behandling. Jeg har vært tilbakeholden med å fortelle dette til deg, leser, du som selv er syk. Ikke fordi jeg ikke vil dele, men fordi jeg forstår at de aller fleste som er syke og har vært det lenge, hører all slags av fantastiske fortellinger om processer og apparater som skal gjøre en frisk. I tillegg så vil kanskje noen «stole på mine råd» bare fordi jeg selv er lege? Det vil jeg ikke dere skal gjøre; dere skal velge selv, selvsagt.

For meg ser det foreløpig ut til at det å velge behandlingen som den belgiske professoren og spesialist i indremedisin, Kenny de Meirleir tilbyr, er det rette. Såvidt jeg forstår, snakker han ikke om diagnosen «ME» som en ensartet diagnose. Han, og mange med ham, mener at ME-symptomer er uttrykk for en forstyrrelse i mange ulike system; immunsystemet, det nevrologiske, det hormonelle. Som mange andre forskere er han er opptatt av mage-tarmsystemet og ubalanser som oppstår der, i det store antallet immunceller som kler tarmen innvendig. Det er publisert mange tusen forskningsartikkler om ME og biologiske årsaksforhold for den som ønsker å lese mer. Det forskes noe her i landet også, men altfor lite.

Det har foregått diskusjoner over tid og diagnosen ME har vært omstridt til tider. Kan det være at diagnosen ME nå inneholder mange ulike problemstillinger og sammensatte årsaker til sykdom? Kan det være at vi sammenligner pærer og epler i sekken blant dem som får ME-diagnose i dag? Jeg vet ikke. Noen mener at tilstanden primært er en psykisk lidelse, andre mener den har en ytre, definert årsak, som en infeksjon eller hodeskade. Det er stor ståhei rundt en studie der man fant et retrovirus, XMRV, hos en stor andel av ME-pasienter. Du kan lese mer på WPIs hjemmesider om dette. Det vil bli mange oppfølgingsstudier og en spennende tid fremover for å se om man kan komme frem til samme resultat andre steder i verden.

De fleste er nå enige om at det dreier om en somatisk (fysisk) sykdomstilstand og diagnosen er klasssifisert under nevrologiske sykdommer i det nasjonale og internasjonale diagnosesystem.

Vi vet ikke hva som gjør at noen får ME og andre ikke, når de møter samme infeksjon. Vi vet heller ikke alt for mye om hvorfor noen får kreft eller depresjoner og andre ikke. Jeg er veldig overbevist at mange av oss som har fått en ME-diagnose ble syke etter en infeksjon og at viruset/bakterien/parasitten fortsatt gjør oss syke, men jeg er som sagt usikker på om hvorfor akkurat jeg ble syk og hvorfor akkurat da? Jeg; som nesten aldri var syk da jeg var barn, jeg som ikke klarte å komme meg igjennom de vanligste barnesykdommene en gang!
Jeg har en venninne, en lege, som ble syk etter meg. I motsetning til meg, fører hun sin sykdom tilbake til psykiske påkjenninger over lang tid.

Kan vi ha en eller annen genetisk disposisjon, vi som blir syke?
Er det en kombinasjon av noe; fysisk (mye trening) eller psykisk stresset situasjon OG infeksjon samtidig som vipper systemet over i noe patologisk? Var det flere infeksjoner på en gang?

Jeg vet ikke hva det var for meg selv. Jeg hadde det bra den gang jeg ble alvorlig syk av en virusinfeksjon. Nyforelsket, trente masse, en ener på skolen, flyttet til et sted jeg stortrivdes osv. Jeg var syk veldig lenge og var skinn-og-bein og klar for innleggelse før jeg tok det hele alvorlig.
I tiden som kom fikk jeg flere alvorlige infeksjoner i flere organsystem, kroppen ble utsatt for fysiske påkjenninger, som tøff fødsel med komplikasjoner med langvarige implikasjoner , medisiner og narkosemiddler jeg ikke tålte. Jeg ble dårligere og dårligere og til jeg til slutt klarte jeg ikke gå opp en trapp, lyden av teskje mot tekopp, eller å holde et telefonrør, som nevnt over.

At jeg lenge har følt at noe er galt i fordøyelses-systemet, er sikkert.

At jeg ikke er syk fordi jeg tenker negative tanker, er lat, har ubearbeidede traumer; det er jeg også overbevist om. At det er umulig å «tenke seg frisk» når det gnager bakterier og virus i meg, det vet jeg. Det har jeg forsøkt. Det er mulig at det går ann å tenke seg friskere, det ser jeg ikke bort fra.  Å «tenke positive tanker og bli frisk» går like dårlig som å gå til en sjaman når du har bukspyttkjertelkreft.

Å skulle blir frisk ved å behandle det som fysisk gjør meg syk; drepe bassiluskene og parasittene som har tatt bolig i meg og sørger for at jeg har et tarmsystem som lekker, leaky-gut,  det har jeg nå langt større tro på etter å ha erfart store og vedvarende endringer. Jeg vet at emnet er kontroversiellt i skolemedisinen, men jeg kjenner meg altså langt friskere -og det er det viktige for meg.

Legene sier at det er et godt stykke til tarmsystemet er bygget opp, til det ikke lenger er nevrotokiske gasser som forgifter hjernen min, gjør meg ukonsentert og glemsom, men den dagen kommer!

Og da, kjære lesere, da er det ikke grenser for hva jeg kan få til!

DISCLAIMER: Denne behandlingen er det som foreløbig ser ut til å funke for meg. Jeg vet om folk som har gått på denne dyre og private behandlingen uten å bli det fnugg bedre, bare mye fattigere. Ikke ta dette innlegget som en anbefaling for hva du selv skal gjøre. Det finnes også andre lovende behandlingsmuligheter der ute! Behandlingen ansees for å være «eksperimentell» i det norske helsevesen, da det ennå ikke er gjort medisinskfaglige vurderinger av helhetsopplegget.

Om du vil lese mer om hva denne behandlingen innebærer kan du google Kenny de Meirleir, du kan klikke deg inn på Lillestrøm Helseklinikk/ Scandinavisk Institutt for ME/CFS eller pasientdrevet forum for de som følger behandlingen. Jeg blir behandlet av Mette Johnsgaard ved Lillestrøm Helseklinikk, for den som lurer på det.

Dette siste er alstå IKKE ment som reklame for noe som helst, er ikke en anbefaling fra meg som lege, men jeg synes at du skal være orientert om det samme som meg, som pasient og min medsyke kollega.