En røverhistorie -appendix

Nå skal jeg fortelle dere en røverhistorie om da jeg var i legeturnus, som kanskje lager bilder til det jeg skrev i forrige post. Opprinnelig hang de sammen, men det hele ble langt som et vondt år.

Jeg visste ikke før lenge etterpå at lederen var beryktet som en Boss som fikk folk til å grine på jobb. Første dag på jobb viste sjefen turnuslegenes posthylle. Posthyllen var helt nederst på gulvet, en smal stripe under 50 andre. Sjefens var plassert i øyenhøyde. Vi turnusleger måtte nesten legge oss på kne for å få lirket ut vår post. Om vi i det hele tatt kom til å få noen, som han sa?

Tok det meg mer enn et par brøkdeler av et sekund å oppfatte at denne lederen var en person som var ute etter å markere seg som sjef?

Nei. Det gjorde ikke det.
.

Visste jeg at jeg kunne null og niks i forhold til ham, rent faglig og at han kunne ta meg på det når som helst?

Ja, det visste jeg.
.

Forsto jeg at han hadde en viss humoristisk sans, og at den antagelig var grovkornet?

Ja, det gjorde jeg også.
– Jeg kan tenke selv, jeg har en viss sosial kompetanse -og jeg kan bruke den om jeg vil.

Jeg var kjapt ute med fortelle ham som svar på tiltale om «hvor lite kan dere da?» at jeg hadde sydd tre sting.
.

Kunstpause.
.

-”På skumgummipute.”
Uten å smile unnskyldende på noen som helst måte, men med en liten snert av selvironi. Fakta og ferdig med det.
Hvorfor?

Ikke fordi jeg skulle litengjøre meg selv, men for å ta fra ham makten til å latterliggjøre meg. Etter endt vakt banket jeg på kontordøra hans på toppen av huset for å fortelle at jeg hadde hatt 100% progresjon i løpet av dagen.
Jeg hadde sydd tre sting til. På menneskehud.
.

-”Er jeg ikke god?” spurte jeg. Nå kunne jeg smile litt til-han smilte tilbake.

Hva viste jeg, den lille turnuslegen, ved å stige opp i etasjene og banka på døra?
Jeg tok plass. Den plassen jeg kunne ta.

Jeg viste ham at jeg ikke var redd ham og at han ikke kunne tulle med meg på ordentlig. Det var det bare jeg som kunne. Jeg kunne de sakene jeg skulle kunne og viste også at jeg var interessert og lærevillig.
Slik ble det.

Han likte å godgrov-erte meg, jeg snakket samme språk tilbake.

Han spurte meg om råd i å håndtere kommunikasjon. Jeg valgte å ta turen opp når jeg mente at han hadde vært for tøff mot andre leger, voksne, ferdigutdannede, med mye kunnskap; leger som kunne bryte ut i gråt etter å ha blitt åpenlyst kjeftet på. På hvert morgenmøte holdt han en innledning om hvor mye flinkere de hadde vært år tilbake og hva som hadde skjedd av caser det siste døgnet, hvordan de hadde blitt håndtert av de som hadde gått av vakt. Han tolererte ikke feil.

.

Da vi hadde avslutningsamtale spurte jeg ham om han var klar over at de fleste var redde for ham? Han syntes det var greit at de ansatte gikk på tærne «-for da yter de mer». Jeg var uenig med ham. Jeg mente han selv utgjorde en risikofaktor. Folk var redde for ham og turte ikke spørre om råd. Det var noe han ikke hadde tenkt så mye på. Jeg var velkommen tilbake om jeg trengte jobb etter turnustjenesten.

.

Hvorfor skriver jeg dette?
Ledere er, som alle andre, mennesker.

De vil bli møtt på samme måte som deg og meg. Mange av dem føler seg «alene på toppen». Jeg har snakket med mange ledere om dette og jeg har snakket med mange ansatte om hvordan de opplever sin leder.

Ledere trenger trygge rammer. De trenger å vite hvor de har deg, uansett om du er kvinne eller mann.
Ledere trenger tilbakemelding på at det de gjør er rett. Gi dem gjerne det, men om du mener at de skal gjøre endringer i sin kurs, til beste for felleskapet, synliggjør det på en måte som gjør at de kan beholde sin verdighet.
Dropp det der med ræv -og ryggslikking. Det funker ikke.

Jeg pleier å visualisere mennesker jeg finner skremmende som små mennesker i shorts.

Fire år gamle, i sandkassa, gråtende, med is rundt munnen og en tom sand-dekket is i hånden.

Det hjelper.