Skip to content

En røverhistorie -appendix

februar 3, 2010
tags:

Nå skal jeg fortelle dere en røverhistorie om da jeg var i legeturnus, som kanskje lager bilder til det jeg skrev i forrige post. Opprinnelig hang de sammen, men det hele ble langt som et vondt år.

Jeg visste ikke før lenge etterpå at lederen var beryktet som en Boss som fikk folk til å grine på jobb. Første dag på jobb viste sjefen turnuslegenes posthylle. Posthyllen var helt nederst på gulvet, en smal stripe under 50 andre. Sjefens var plassert i øyenhøyde. Vi turnusleger måtte nesten legge oss på kne for å få lirket ut vår post. Om vi i det hele tatt kom til å få noen, som han sa?

Tok det meg mer enn et par brøkdeler av et sekund å oppfatte at denne lederen var en person som var ute etter å markere seg som sjef
?

Nei. Det gjorde ikke det.
.

Visste jeg at jeg kunne null og niks i forhold til ham, rent faglig og at han kunne ta meg på det når som helst?

Ja, det visste jeg.
.

Forsto jeg at han hadde en viss humoristisk sans, og at den antagelig var grovkornet?

Ja, det gjorde jeg også.
– Jeg kan tenke selv, jeg har en viss sosial kompetanse -og jeg kan bruke den om jeg vil.

Jeg var kjapt ute med fortelle ham som svar på tiltale om «hvor lite kan dere da?» at jeg hadde sydd tre sting.
.

Kunstpause.
.

-”På skumgummipute.”
Uten å smile unnskyldende på noen som helst måte, men med en liten snert av selvironi. Fakta og ferdig med det.
Hvorfor?

Ikke fordi jeg skulle litengjøre meg selv, men for å ta fra ham makten til å latterliggjøre meg. Etter endt vakt banket jeg på kontordøra hans på toppen av huset for å fortelle at jeg hadde hatt 100% progresjon i løpet av dagen.
Jeg hadde sydd tre sting til. På menneskehud.
.

-”Er jeg ikke god?” spurte jeg. Nå kunne jeg smile litt til-han smilte tilbake.

Hva viste jeg, den lille turnuslegen, ved å stige opp i etasjene og banka på døra?
Jeg tok plass. Den plassen jeg kunne ta.

Jeg viste ham at jeg ikke var redd ham og at han ikke kunne tulle med meg på ordentlig. Det var det bare jeg som kunne. Jeg kunne de sakene jeg skulle kunne og viste også at jeg var interessert og lærevillig.
Slik ble det.

Han likte å godgrov-erte meg, jeg snakket samme språk tilbake.

Han spurte meg om råd i å håndtere kommunikasjon. Jeg valgte å ta turen opp når jeg mente at han hadde vært for tøff mot andre leger, voksne, ferdigutdannede, med mye kunnskap; leger som kunne bryte ut i gråt etter å ha blitt åpenlyst kjeftet på. På hvert morgenmøte holdt han en innledning om hvor mye flinkere de hadde vært år tilbake og hva som hadde skjedd av caser det siste døgnet, hvordan de hadde blitt håndtert av de som hadde gått av vakt. Han tolererte ikke feil.

.

Da vi hadde avslutningsamtale spurte jeg ham om han var klar over at de fleste var redde for ham? Han syntes det var greit at de ansatte gikk på tærne «-for da yter de mer». Jeg var uenig med ham. Jeg mente han selv utgjorde en risikofaktor. Folk var redde for ham og turte ikke spørre om råd. Det var noe han ikke hadde tenkt så mye på. Jeg var velkommen tilbake om jeg trengte jobb etter turnustjenesten.

.

Hvorfor skriver jeg dette?
Ledere er, som alle andre, mennesker.

De vil bli møtt på samme måte som deg og meg. Mange av dem føler seg «alene på toppen». Jeg har snakket med mange ledere om dette og jeg har snakket med mange ansatte om hvordan de opplever sin leder.

Ledere trenger trygge rammer. De trenger å vite hvor de har deg, uansett om du er kvinne eller mann.
Ledere trenger tilbakemelding på at det de gjør er rett. Gi dem gjerne det, men om du mener at de skal gjøre endringer i sin kurs, til beste for felleskapet, synliggjør det på en måte som gjør at de kan beholde sin verdighet.
Dropp det der med ræv -og ryggslikking. Det funker ikke.

Jeg pleier å visualisere mennesker jeg finner skremmende som små mennesker i shorts.

Fire år gamle, i sandkassa, gråtende, med is rundt munnen og en tom sand-dekket is i hånden.

Det hjelper.

Advertisements
12 kommentarer leave one →
  1. februar 3, 2010 20:44

    Likte den visualiseringen din 🙂

    Tror nok måten du taklet denne sjefen på kan «brukes på» kollegaer også, ikke bare sjefer. Som ung og nyutdannet blir man av og til (heldigvis ikke så ofte) sett ned på av andre som har jobbet lenger. Dersom man avvæpner dem på den måten du gjorde, så slipper man også å irritere seg og gå rundt og være redd for personen. Da er det jeg som sitter med makten og ikke denne andre personen. Da blir man også mer likestilte og kan ha gode faglige diskusjoner – det har i alle fall jeg opplevd. Da fikk ikke lenger den kollegaen så utrolig behov for å fremheve seg selv og rakke ned på meg. Tror også at noen av disse personene liker at man «tar igjen» og viser at man ikke er redd.

    Tror også at det er viktig å rose ledere – når det er noe å rose dem for. De gangene jeg har rost mine ledere har de i alle fall satt pris på det. Det er vel slikat ros gjør godt uansett om man er liten, eller stor, leder eller «Jørgen hattemaker». Det er også greit å komme med konstruktiv kritikk.

    • februar 3, 2010 21:13

      Hmmm…denne historien kunne kanskje høres litt «skrytete» ut?

      Den var ikke ment som der. Den var ment som en illustrasjon på hvordan jeg løste en situasjon ved å oppføre meg på en spesiell måte -forvente noe spesifikt.

      Jeg har opplevd det motsatte også.

      Det er greit å tenke på at vi alle bare er mennesker, ja 🙂

      Det er klart; de fleste mennesker vil være mottagelige for å kommunisere. Det er slett ikke alle det er mulig å få dette til med. Noe handler av og til om «kjemi», noe kan handle om manglende evne.

      Som du sier; vi kan bare selv bestemme oss for hvordan vi vl forholde oss til den andre; hvilke tanker vi har og hvilke handlinger vi velger å gjøre.

  2. februar 3, 2010 21:21

    Hørtes ikke skrytende ut 🙂 Interessant å høre om hvordan du / andre takler mennesker som ikke er helt «enkle» å forholde seg til 🙂

  3. KristinM permalink
    februar 3, 2010 23:19

    Interessant lesning og en viktig påminnelse om det å finne plassen sin og å gjøre krav på den plassen. Det er ikke noe automatisk likhetstegn mellom hvem man er og hvem man oppfattes som.

    Visualiseringen din er lagret for fremtidig bruk! 🙂

  4. februar 4, 2010 12:16

    Nice! 😀

  5. hanna permalink
    februar 4, 2010 12:19

    Fantastisk! En genial måte å løse en nedverdigende behandling på. Han prøvde å gjøre deg liten og du reagerte med å ta plass på en verdig og rolig måte!!

    Jeg tror din rolige måte å løse dette på er helt riktig. Det å svare uten å smile eller flire unnskyldende (som spesielt vi jenter ofte gjør) er effektfullt. Dersom du hadde blitt sint, såret og fortvilet hadde han oppnådd det han ønsket.
    Du kunne ikke tvinge han til å endre sin måte å være på, du kunne bare gjøre noe med din måte å takle han på, og det gjorde du.

    Det finnes mange slike ledere rundt omkring (kanskje spesielt på kirurgiske avdelinger?….). Jeg tar med meg din måte å løse dette på videre i møte med slike mennesker.

  6. februar 5, 2010 21:18

    Fin historie og gode eksempler, selv om jeg er redd for at selv den flinkeste underordnede kan få store problemer med de dårligste lederne.

    Noen ledere føler seg alene på toppen, men jeg har en mistanke om at andre faktisk isolerer seg.

  7. februar 7, 2010 14:06

    Det var godt du sa noe om det; jeg er helt sikker på at noen isolerer seg, ja.

    Det kan være en vanskelig oppgave, det å være leder. Spesielt tror jeg mange kan opplevde det vanskelig å ha steget i gradene; å plutselig skulle være leder for de man tidligere var «busser» med.

    Noen velger da å isolere seg, for å holde sin sti ren ifht til å ta avgjørelse uten bismak av inhabilitet. Andre vil isolere seg i prosesser som kan være vanskelige, for å skjerme seg selv.
    Og, helt klart; noen liker hierarkiet og det det innebærer i seg selv.

    Jeg vet ikke hvorfor min historie gikk bra. Det kan være at det er andre ting enn bare et at jeg brukte humor og tok styring selv?
    Senere i samme turnustjeneste, men da på sykehus, kom jeg også veldig godt overens med den store, slemme, skremmende kirurgen, som alle var så redde for.

    Kan hende snakker vi samme språk? Jeg trives bedre med folk som sier hvordan sakene er; jeg finner det lettere å forholde meg til, enn når man går rundt grøten i det uendelige. Privat er jeg ikke så god til grøtgåing, egentlig.

    Når jeg jobber med syke mennesker som trenger å bli «sett» er jeg god på det -men jeg kan også være ganske klar i mine tanker og uttalelse, når jeg ser at det er rett. Jeg tror det skjer på en respektfull måte.

    Jeg tror ikke alle i hele verden har godt av nikkere, en kommer bare videre ved å få mulighet til å se ting på andre måter -og er klar for å ta dette i mot.

    😀

  8. mars 11, 2010 11:27

    Du spurte meg i kommentar til et annet innlegg om du oppfører deg som en mann her. Ja, det synes jeg. Og jeg synes du oppfører deg flott! Du er ærlig om hvor du står rent faglig, men klarer å formidle det på en sånn måte at du vinner respekt og tar brodden av legen som får folk til grine. Bra for deg, og forbilledlig for meg og andre som også har det i oss å ta den tonen.

    Men hva med dem som ikke kan det? Eller hva om jeg ikke vil ta den tonen? Skal denne legen få legge premissene til de grader? Kanskje verden er sånn, de «tøffeste» som har kommet seg opp i systemene bestemmer. Men jeg synes det er galt. Den legen og alle hans likesinnede burde få klar beskjed om at det er galt å oppføre seg sånn. Og det bør være vekstmuligheter og atmosfære for dem som ikke ønsker eller kan å ta igjen med denne ‘maskuline’ tonen. Men de blir lett most av sånne som ham. Og da går verden/sykehuset glipp av deres blomstring.

    Du skriver for øvrig veldig godt. Legger link til deg på min side 🙂

    • mars 11, 2010 12:54

      Så var det det om hva som er «mann» og hva som er «meg», da 🙂

      Det handler om folkskikk i mange tilfeller. Det er noe folk har mer eller mindre av.

      Jeg er helt enig med deg i dine tanker rundt mosing og avblomstring.

      Takk for linking. Det er alltid litt rart, og hyggelig å komme inn på andres blogger å se min egen blogg bli nevnt 🙂

  9. september 2, 2010 10:07

    Det sies at president Truman, etter at han var blitt president, ble spurt om hvordan han opplevet presset fra generaler og admiraler, som både hadde 4 og 5 stjerner pluss en medaljerad som kunne dekke en hel låvevegg, når de argumenterte for sine syn og saker. Det sies at hans svar var «I picture them in their underware».

    Dr. W R Bion i sin bok Experience in Groups forklarer hvorfor ledere, oftere en det de selv vil innrømme, er både utrygge og føler seg alene. Grunnen er nettopp at de er mennesker som alle oss andre, og vi trenger alle tydelige strukturer, mål, rammer og krav/forventninger å forholde oss til, for å kunne orientere oss i den verdenen vi lever i.

  10. september 2, 2010 17:16

    Velkommen Hans -til denne blogg.

    Og så kan jeg bare si -JA!
    Mennesker er bare mennesker, store og små, trygge og usikre. Vi er aldri noe hele tiden, vi veksler mellom roller og trygghetssone.

    (Tenke seg til at det er Truman og Maria som ser for seg de skremmende som små ;-D)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: