Skip to content

Det evige, rosa liv?

januar 17, 2010

Vi, den jevne nordmann, vil ikke akseptere døden. Vi vil ikke akseptere sykdom. Vi vil ha kvikk-fiks, helst i går. «…hun måtte gi tapt for døden», leser vi i kronikkene. Ha! Tapt? Er det et tap å skulle møte det eneste som er sikkert i denne verden; det at vi skal dø?

Er det en ønskedrøm, en forestilling; en mye vil ha mer-holdning, vi dyrker?
Forestillingen om det konfliktløse, smertefrie, evige rosa liv?
De urealistiske forventningene mange nordmenn har til hvor greit alt skal fikses ligger skyhøyt over det vi kan, rent teknisk, og hva vi, som samfunn og gjennom politisk tildelte ressurser, er villig til å bruke for å virkeliggjøre drømmen.
Mener vi i fullt alvor at vi selv skal bestemme hvor lenge vi vil leve, hvor syke vi skal være og hvordan vi skal dø?

Ja, kan hende er det et helt greit, og til og med et selvfølgelig ønske?

Når skal vi skru av respiratoren? Hvor gammel og syk skal en mann være før vi lar være å gjøre livreddende intervensjon ved et hjerteinfarkt? Når skal kreftbehandlingen avsluttes?

Som helsearbeider kan man lære seg til å bli bedre i å ta avgjørelser når man møter et etiske dilemma. Ikke bare kan man, men man bør – og kanskje til og med skal gjennomgå stadige diskusjoner med andre og oss selv som modner oss i å ta reflekterte valg.

Det vil alltid og uansett være behov for å prioritere; det sier seg selv at vi ikke har uendelig med ressurser. Om vi leger skal velge, om det er vi som skal prioritere, den enkelte av oss, slik det legges opp til i Etiske retningslinjer for leger, så bør vi ha et godt og reflektert forhold til etiske problemstillinger.

Etiske dilemmaer dreier seg om situasjoner der det ikke finnes et enkelt svar som er rett, men der man likevel må ta en avgjørelse.

Det finnes mange slike situasjoner. Når man jobber med syke mennesker, det være seg som sykepleier, hjelpepleier eller lege, kommer man daglig opp i situasjoner som krever vurderinger i sikk-sakk og flere tanker i hodet på en gang. Mange av situasjonene er regulert gjennom lover og regler, men få er likevel så absolutte at det ikke kreves refleksjoner rundt hvorvidt lovteksten skal legges til grunn eller ei.

Som jeg har nevnt før, var jeg heldig og ble jeg denne uken bedt på lanseringen av Legeforeningens nettbaserte kurs i vurdering av etiske dilemmaer.Et virkelig lovende kurs, med flotte filmer som belyser vanskelige temaer. Ta en kikk her. Det er åpent for alle. Logg deg inn som gjest. Til tross for at dette er et kurs laget av Legeforeningen, egner dette kurset seg for alle faggrupper som jobber med pasienter. Enda lenger; dette er et kurs som alle som jobber med mennesker og etiske vurderinger burde ta.

Prioriteringene i helsevesenet kan gjøres nådeløse. Det vil langt på vei være mulig å vedta politisk og juridisk hvem som skal få og hvem som ikke skal få. Det er laget prioriteringsforskrifter der man skal se på ulike faktorer når man tenker prioriteringer. Man skal vurdere sykdommens alvorlighetsgrad, hvor effektiv behandlingen er og at kostnadene står i forhold til resultatet. Ser vi på rapportene som strømmer inn fra Haiti, blir prioriteringskabalen slik den kan se ut veldig synlig. Den som ikke kan reddes, må prioriteres bort.

Hvem skal ta prioriteringsavgjørelsen i det norske helsevesen?
Er det de politiske myndigheter som skal ta ansvar for de økonomiske ressursene de tildeler og gi klare retningslinjer for hvem døren skal stenges for – og hvem som er verdig kronene det koster?

Er det den enkelte lege som står som vaktpost foran den døren alle banker på?

Dreier det seg om at forventninger hos befolkningen må dempes? Kan vi ikke hjelpe alle, alltid, med alt til enhver tid?

Dette er fortsettelse på tanker startet her

Advertisements
13 kommentarer leave one →
  1. Joakim permalink
    januar 17, 2010 11:57

    Jeg har forlengst akseptert døden, det er jo en naturlig del av livet, og en del av livet jeg uansett ikke kan gjøre noe med. Men jeg kan se hvorfor mange er redd for døden, den er jo så ukjent og så absolutt. Og som du sikkert selv vet veldig godt, er vi mennesker generelt redde for det ukjente.

    • januar 17, 2010 15:02

      Hei Joakim og velkommen til bloggs!

      De fleste av oss er nok veldig for døden; det ukjente.
      I alle fall kan det se ut som om det er det de er redde for.

      Likevel tror jeg nok mange av oss er redde for hvordan det vil være å dø, prosessen rundt. Vil det gøre vondt? Vil det føles uverdig? Vil det vare lenge?

      I vårt samfunn er døden adskilt fra livet i så stor grad at vi ikke tør snakke om den. Det tror jeg vi taper på. Min erfaring er at det vi tør snakke om, det blir mindre farlig.

      Du sier at du uansett ikke kan gjør noe med døden; at vi alle skal dø. Likevel er det slik at vi kan utsette dødstidspunktet for mange ved å intervenere, som det heter, altså gå inn med ulike typer livsforlengende behandling. Når vi aldri tør snakke om døden, kan situasjonene bli vanskeligere enn de behøver være.
      Hva som er livsforlengende behandling kan av og til også være uklart.

      En situasjon som jeg har skissert tidligere og som jeg tar med her også:

      Noen pasienter lider av svært alvorlige kroniske sykdommer i feks hjerte, nyre, lunger, tette årer mot hjertet etc. Disse er langt mer utsatte for infeksjoner enn de fleste andre og de er i langt større fare for å dø av dem. For å overleve infeksjonen kreves det ofte massiv innsats fra mange ulike spesialiteter. Ofte innebærer dette ytterligere komplikasjoner, store inngrep som gir smerter, plager og bivirkninger.

      De syke blir ikke friske av den alvorlige og kroniske sykdommen om de også denne gangen overlever infeksjonen. I beste fall er behandlingen livsforlengende, men fører ofte til et liv med flere plager enn tidligere.

      Der står vi.

      Ut fra de Etiske regler for leger, som jeg har skrevet mer om i dette innlegget http://bit.ly/7rAV0q er vi pålagt å vurdere hva som er det beste for pasienten, også i samarbeid med denne.
      Vi er pålagt å vurdere forventet nytte av behandlingen vi igangsetter.
      Vi er pålagt å vurdere plager, bivirkninger, livskvalitet -og kostnadene ethvert inngrep påfører fellespotten, det som politikerne har satt som øvre grense for hva vi kan bruke på pasientene på sykehuset i løpet av et år. (Hørt om budsjettoverskridelser? 😀 )

      Vi skal ikke bare vurdere hva som er til det beste for den enkelte pasient, vi skal også tenke på at når denne døende pasienten får ytterligere livsforlengende behandling, og ikke bare lindring, tar dette penger fra 3-åringen som trenger en kreftoperasjon.

      En kan like det eller ikke; men helse her i landet handler om prioriteringer. Det er kanskje ikke så lett for den som står utenfor å se dette.

      Det er mulig å snakke med pasienten i etterkant av en slik påkjennende runde med intervensjon.

      Samtale om pasienten ønsker å gå igjennom de samme prosedyrene en gang til. Dersom pasienten ønsker å avstå fra omfattende og plagsom behandling, for det er det mange som vil, så er dette uproblematisk å annerkjenne dette ønsket.

      Vi skal prioritere ut fra en pålagt forskrift som forteller oss hvilke forhold vi skal legge vekt på når vi vurderer prioriteringer opp mot hverandre:

      Sjukdommens alvorlighetsgrad.
      Hvorvidt behandling er effektiv.
      Om kostnadene står i forhold til resultatet.

      Jeg sier ikke at det ene eller det andre er rett.
      Jeg forteller hvilken skvis jeg opplever at vi ofte er i.
      Etiske dilemmaer kan oppstå i slike rom som dette. Det finnes ingen fasitsvar.

      Det er ikke alltid lett å finne ut av når nok er nok og når vi skal la livet gå sin gang.

      • januar 17, 2010 16:05

        …og så ser jeg at Legeforeningen akkurat nå har tvitret om intensiv behandling som kostbart for sykehuset og belastende for pasientene: http://ow.ly/Xlit

    • januar 18, 2010 23:53

      Joakim, joda døden er en naturlig del av livet.

      Flere milioner av mennesker har følt på kroppen hvilken sorg det er å miste noen man er glad i. Selv om døden er forutgået av lang tids sykdom, kommer den ofte som et sjokk for de pårørende.
      Døden blir virkelig på en ny måte når ens nærmeste eller man selv blir alvorligt syk. Det enkelte menneske har ikke nødvendigvis gjort opp med sin egen holdning til døden. En del mennesker ønsker slett ikke å tenke på døden, eller å drøfte den med noen.

      Legen bør vel alltid foreta en konkret, omhyggelig og samvittighetsfull vurdering av pasientens tilstand, og hvordan utsikten er til bedring samt muligheterne for behandling.

      mvh. Alva

  2. januar 17, 2010 13:03

    Hei Maria!

    Tusen takk for dette fine innlegget.

    Legeforeningens nettkurs i etikk er utarbeidet i samarbeid med Seksjon for medisinsk etikk på UiO. Jeg har vært så heldig å utvikle kurset sammen med Reidun Førde og Reidar Pedersen. Jeg er ikke lege selv, men har fått et innblikk i de vurderingene som må tas og de etiske utfordringene vi alle faktisk må ta innover oss som brukere av helsevesenet. I disse dager når disse dilemmaene uante høyder, med den ressursmangelen og den katastrofen som jordskjelvet på Haiti har forårsaket. Det hele blir satt så på spissen at det er umulig å se bort. Vi må selvsagt gi det vi kan til de organisasjonene som kan bidra, men man når jo ikke alle. Også når slike dilemmaer blir personlige blir de nærmest uhåndterlige når ressursvurderinger med ett blir en abstrakt størrelse.

    Jeg tenker at etisk refleksjon bør være en kontinuerlig øvelse når det gjelder temaene du nevner her. – på mange nivåer. Det gjelder å skape rom for dette. Og det gjelder jo ikke bare Leger, sykepleiere og hjelpepleiere. Det gjelder alle. For hvordan skal dere møte disse utfordringene dersom dere ikke har forståelse utenfor deres profesjon?

    Det er mange instanser som regulerer disse og liknende dilemmaer, for eksempel behandling ved livets slutt: Ufravikelige juridiske rettigheter skal sikre trygg behandlign og integritet hos pasienter, noen retninglinjer skal gjøre forsøk på å gi veiledende råd i mer komplekse situasjoner, økonomiske avveininger: noen common sense, noen som kan virke blodig urettferdige.

    I noen tilfeller tror jeg kanskje etikken er et kraftfullt argument og verktøy i kampen mot effektivisering og kostnadsbesparelser. Kanskje et av de få vi har. I andre tilfeller kan den tjene som et verktøy til å utøve selvrefleksitivitet: Et verktøy som kan fremme erkjennelsen om hvordan ulike etiske dilemmaer kan analyseres på ulike måter og at man vanskelig kan si hvilken som er rett.

    Og et mulig mål: Et ideal om kontekssensibilitet som ferdighet. At hver eneste situasjon er unik. Og at dette bør artikuleres i samarbeid med kollegaer, pasienter – og pårørende?

    Igjen – takk for et godt innlegg! – Og en mesterlig blogg.

    • januar 17, 2010 15:43

      Hei Anne og velkommen til denne bloggen -og tusen takk for en flott kommentar!

      Dette er spennende temaer. Spennende og vanskelig.

      Det er et veldig fint kurs dere har laget over et tema som alltid er aktuelt, og der diskusjonene aldri må hvile. Dette er et veldig godt initiativ fra Legeforeningen og gjenspeiler både behovet for diskusjone og interessen i etiske dilemmaer.

      Med relativt få justeringer ser jeg for meg dette kurset brukt overfor mange yrkesgrupper langt utenfor helsevesenet…

      Du peker på det jeg jeg ofte forsøker å gjøre ved å skrive disse innleggene om pasient, lege, velferdsamfunn: Å skape en innsikt i hvordan det er å være på den andre siden. Nettopp fordi jeg både er lege, pasient og menneske selv, vet jeg noe om hvor vanskelig det kan være å forstå den andres ståsted når man selv har andre sko på.

      Om vi skal klare å få en forståelse for hvordan det oppleves på «den andre siden av border» må vi skape rom for å lytte, ikke bare vente på å få sagt det vi selv vil bære til bords. Pasienter, brukerne, må også være klar over i hvilken ramme avgjørelser taes i.

      Til tross for at det kan høres rart ut, tror jeg at samfunnet kan spare penger ved å bruke litt tid i utgangspunktet, slik at en allianse oppstår.

      Vi, som forvaltere, bør ta inn over oss at pasienter er autonome, opplyste mennesker som mener noe om egen helse, er i stand til å ta valg og at en virkelig allianse er det beste utgangspunkt for effektiv og ressurssparende behandling. Som du sier; hver situasjon er unik, krever tilstedeværelse og kan ikke gjennom-tabloidiseres.

      Disse diskusjonene rundt etiske dilemmaer bør taes i det offentlige rom; de angår oss alle og alle kan delta.

      Det hadde for eksempel vært flott om vi i flere samenhenger kunne ha lest i avisen om disse dilemmaene, ikke bare overskriftene når upopulære valg er gjort.

      Hører dere, journalister?!

  3. januar 17, 2010 17:58

    Prioriteringer er et nødvendig «onde» i alle livets faser og i alle livets sammenhenger men at vi ikke gir alle eldre pleietrengende en respektabel pleie og opphold samt den sunneste maten er et samfunnsegoistisk økonomisk spill. Det samme gjelder når man ikke engang får muligheten til å vurdere om man selv kunne klare utgiften til å bedre sin helse fordi ekspertisen ikke vil bruke tid på deg, du er bortprioritert før du får en tjangs liksom… Men prioriteringer er alikevel et nødvendig «onde» som vi må leve med på ulike måter, kunne vi bare kreve at leger og fagpersonell kunne være litt mer opplysende og åpne mot de som har behov utover «gjennomsnittet» … Å der gav jeg meg selv neste stikkord: Gjennomsnittet ! Det ville ikke være mulig å identifisere gjennomsnittet, normalen, A4-mennesket dersom ikke ytterlighetene eksisterte og dette tilsier faktisk at det er ytterlighetene som er «normalen» og samfunnet er på vei til å uføregjøre alle som ikke er tilnærmet en målbar gjennomsnittsberegning… Samfunnets krav om å passe inn i samfunnsboksens mal gjør både unge og eldre unrukelige… og da er prioriteringer et rart ord midt oppi det hele kanske ? *sukk* tenketingen jobbet litt overtid nå 😉

  4. januar 17, 2010 18:29

    Det er så vanvittig bra at du tar opp dette viktige temaet. Jeg har vært der hvor legene sier at det ikke er mer å tilby av medisinsk hjelp. Det dreide seg om min datter på 19 år. Til dags dato vil jeg påstå at det viktigste vi gjorde i løpet av hennes 14 måneders sykeleie var å tro på, og akseptere legens klare uttalelse.
    Hva gjorde vi da? Vi dekket langbordet, laget de beste måltidene vi maktet, tok frem vinen, og våre beste egenskaper. Vi feiret livet i to uker. Vi lot Ida få lov å dø, i fred og ro, i sitt eget hjem, med de hun var mest glad i tilstede. Vi lot ingen Snåsamann eller, the Secret, eller healere forstyrre vårt familieliv, og vår kjærlighet. Gudskjelov!
    Sykdom og død er i ferd med å anses som et havari, eller et nederlag i dagen samfunn. Det er helt sprøtt.
    Takk for at dere leger har mot til å fortelle oss sannheten. Vi trenger det.
    … jeg har så mye å si om akkurat dette temaet. Takk for at du tar det opp. Jeg står til halsen i spennende prosjekter for tiden, og har ikke tid til å ta denne ballen videre. Det er jeg lei for, men sånn er det.
    I’ll be back!

    • januar 21, 2010 22:44

      Vi bruker betegnelsen «en verdig død». Jeg tror det må være noe av det du beskriver når du snakker om Ida og hvordan hun fikk lov til å dø når hennes tid var ute.

      Be back!

      (…og nå må jeg rusle inn på bloggen din for å se hva du holder på med for tiden…)

Trackbacks

  1. Tweets that mention Det evige, rosa liv? « Marias Metode -- Topsy.com
  2. Legeforeningens nettkurs i medisin-etiske dilemmaer « anneaaby
  3. Strutser, sand og helseprioriteringer « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: