…i det du trodde sola skulle skinne
Det er morgen, du strekker deg på den nye sengen du har ønsket deg så lenge. Det er godt og akkurat passe varmt ute. Du gleder deg til å stå opp, til en frokost som du har lengtet lenge etter. Livet er endelig begynt å smile igjen, etter mange magre år. Du kjenner håpet i brystet. Barna dine sover ved din side, din varme partner holder rundt deg og foreldrene dine er trygge rett i nærheten. Du har vært fattig lenge, jobbet sammen med alle de andre og fått et trygt sted å sove og mat hver dag. Fremtiden er lys.
Det er stille. Du bestemmer deg for å liste deg opp og gjøre klar for de andre. Et siste blikk på de sovende kjære før du beveger deg mot lysstrimen under døren. I det du trår ut av døren blir du var en dirrende følelse inni deg. Først tror du at det er gleden over alt dette du endelig har fått til som er så sterk at du kjenner det fysisk. I knokklene.
Fra bakhodet et sted kommer murringen. Dette har du kjent før, du oppfatter at det ikke er du som skjelver; det er den. Jorden under deg.
Du er i samme sekund en tiger i sprang. Du løper tilbake til døren du akkurat har forlatt. Luften flerres av skrik fra naboene. Det lukter redsel. Alle sansene er maksimalt skjerpet. Likevel som i en glassklokke av uvirkelighet i verden som raser sammen
15 sekunder tar det, fra du kjenner denne dirrende følelsen i kroppen til huset du akkurat gikk ut av faller sammen. Det er som en stor hånd trekker huset opp, rister det i en sammenknepen hånd, sprer fingrene og lar det som var hus falle knusende mot bakken. Under steinen ligger de du har her i livet. Barna dine, dine hjertebarn, din livspartner, dine gamle foreldre. Du starter desperat å grave med hendene. Nær sagt overalt er det andre som graver med hendene. Du blør, men enser intet. Du kjenner panikken bre seg.
To dager senere har du klart å finne den ene datteren din. Du har hørt lyder fra under steinmassene som tyder på at din livspartner ligger der ennå. Levende. Du har aldri noen sinne følt en slik tørste. Det ligger tusener skadede på gaten. Du ser opp mot himmelen og om du aldri i ditt liv har bedt til noen før nå, så finner du at nå må være det rette tidspunktet. «Vær så snill, hjelp meg! Hjelp oss!» Du ser opp mot den skyfrie, stekende himmelen.
Jeg tenker på deg, der du er, midt i denne glassklokken, i det som nærmer seg apati. Jeg tenker at det er ikke langt fra lykke til ulykke. Jeg tenker at det ikke dreier seg om å fortjene eller å ikke fortjene. Jeg tenker at det ikke dreier seg om at verden er urettferdig eller rettferdig, at jeg har mer enn det du har.
Jeg tenker at det handler om å slutte å tenke, synes synd på, bli sjokkert. Det dreier seg om å går fra tanke til handling og det handler om å gjør det NÅ. Der min syke kropp er for tiden, er det dette jeg kan gjøre: å skrive og å gi penger.
Det koster så lite og det betyr så uendelig mye. Selv små bidrag gjør stor forskjell.
Min oppfordring til deg, kjære leser, er å gjøre som meg: Bruk 3 sekunder på å gå inn på en av giversidene eller ringe en givertelefon.
233 kroner rekker til 500 rensetabletter for vann.
På en eller annen måte har du råd til å hjelpe, om du tenker som meg, har du faktisk ikke råd til å la være!
Det er mange muligheter. Om det blir for mange, lukk øynene og pek på en av dem. Det viktigste er at du hjelper med det du har 😀
UNICEF: (trykk på bildet for å komme direkte til giverside ) Følg gjerne Kjersti Fløgstad på blogg her Hun holder deg oppdatert på UNICEF s arbeide.
Kirkens Nødhjelp: Om du ringer 820 44 004 tar det 3 sekunder å bli belastet 200 kroner.
Røde Kors: Konto 8200 06 08331 Givertelefonnummer 820 44001
Care: Konto: 8200 01 40046 Givertelefon nr. 820 43 053 (kr 100 blir belastet)
Redd Barna: Konto: 8200 01 05453 Givertelefon: 820 44 789
Plan konto 7874 06 20877. Givertelefon 820 43 211 (kr 100 blir belastet)
Leger uten grenser: Konto 5010.05.53500. Givertelefon 08898 Du kan bli feltpartner ved å trykke på bildet.
Marias Metode 
Nå tester jeg ut det faktum at jeg er blitt «sett» som en som kan påvirke gjennom blogg fordi det er mange våkne lesere som ser hva jeg skriver.
(Ja, jeg sikter til nominasjonen til tittelen Norges Beste politiske blogger, som jeg skrev om her https://mariasmetode.wordpress.com/2010/01/06/skomaker-eller-skob%C3%A6rer/ Jeg tror aldri i verden at jeg skulle komme videre; andre er travere i forhold til meg, men veldig ærefullt å få stemmer.)
Men: Om du vipper, om du forsøker å lukke øynene, forsøker å ikke «se» – gjør det motsatte! I alle fall denne gangen.
Så bra skrevet!! Nok en veldig viktig sak, selv om dette skjer langt unna oss. Likevel, vi MÅ faktisk bry oss og være med på en eller annen måte å hjelpe……
Ha en god helg.
Anita
Ja,livet kan endre seg fort,-på mange måtar.
Du beskriv det godt.
Måtte mange trå til med hjelp på eit eller anna vis,dei fleste av oss kan gi økonomisk støtte.
Ynskjer deg ei god helg.
MT
Ikke for å drepe giverlysten, men det hadde vært kjekt å vite om lærdommene fra Tsunami-katastrofen var satt ut i livet slik at hjelpeorganisasjonene faktisk har menneskelige ressurser og tilgang på nødvendig materiell, samt mulighet til å nå fram til de hjelpetrengende.
«Norge har til sammen gitt 1,1 milliarder kroner til prosjekter relatert til nødhjelp og gjenoppbygging etter katastrofen for fem år siden. I tillegg kommer alle pengene private hjelpeorganisasjoner samlet inn. Selv var Solheim på Sri Lanka og forteller at det var 50 offisielle utenlandske delegasjoner som besøkte landet de to første månedene etter tsunamien.
Alle ville portrettere og markere seg selv hjemme i forbindelse med katastrofen. Dette utgjorde en betydelig utfordring, sier Solheim» her:
http://www.bistandsaktuelt.no/Nyheter+og+reportasjer/Arkiv+nyheter+og+reportasjer/145790.cms
«Bare halvparten av pengene norske organisasjoner samlet inn til tsunamiofrene i Asia, har faktisk blitt brukt»
og
«Få dager etter tsunami-katastrofen hadde Leger uten grenser fått inn mer penger enn det organisasjonen kunne bruke. De ba derfor folk slutte å gi penger til ofrene for flodbølgen.» fortelles det her:
http://www.nrk.no/nyheter/okonomi/1.4382075
Jeg mener at det tidligere fantes et katastrofefond med en felles giro og at katastrofehjelp ble kanalisert gjennom dette, og at FN hadde koordineringsansvar for hjelp, samt ansvar for å bygge opp lagre av materiell som trengtes i krisesituasjoner. Hvorfor det ikke er slik lenger, forstår jeg ikke.
Skal jeg gi, vil jeg være trygg for at pengene faktisk gjør nytte for seg. Den tryggheten forsvant ved Tsunamikatastrofen, for min del.
Du dreper ikke giverlysten min, Titta 🙂
Det er opp til hver enkelt av oss å bestemme om vi vil gi eller ikke. Denne posten er ikke ment som et debattinnlegg om hvordan giverpengene disponeres; i alle fall ikke fra min side. Jeg har ikke tenkt til å gå inn på den heller.
Det jeg vet er at om alle tenker som det det ser ut som du gjør nå, kommer det ikke penger inn i det hele tatt. Også kan vi sitte foran skjermene våre og synes at dette er forferdelig, det vi ser, men om vi bare ser bort en liten stund, vil det snart ikke lenger ha nyhetens interesse. Jeg har dessverre ikke den evnen.
Den som taper på det er den som mistet huset sitt, mistet en arm, venter på vann og et sted å begrave sine døde.
Det jeg vet nå er at Haiti er et forferdelig sted å være for øyeblikket, en øy uten mulighet til å unnslippe og uten det meste basale som vi selv ikke tenker på at vi en gang har tilgang til.
Om man ønsker er det også mulig å gi et fast giverbidrag til disse organisasjonene. Ikke alle øremerker til en spesiell katastrofe.
Jeg respektere ditt valg, Titta; men jeg tar et annet fordi jeg ser litt annerledes på det.
Du respekterer slett ikke mitt valg når du velger å overse hele poenget i kommentaren min, får meg til å framstå som en følelsesløs kyniker, og når du later som om ofrene på Haiti er avhengig av penger du og jeg og hver enkelt av oss gir til de enkelte hjelpeorganisasjonene.
Det er de slett ikke:
«Genève (NTB-Reuters): FN ber verdenssamfunnet om å bidra med i overkant av 3,1 milliarder kroner til hjelpearbeidet i Haiti.
FN anslår at to millioner mennesker vil være avhengige av matvarehjelp den neste måneden.
Til nå har en rekke land kommet med løfter på til sammen 268 millioner dollar til hjelpearbeidet, litt under halvparten av det FN ber om. (©NTB)»
Sitat klippet herfra:
http://www.adressa.no/nyheter/utenriks/article1432625.ece
Penger er i seg selv ikke hjelp. Men de kan kanskje kjøpe litt god samvittighet.
Jo, jeg respekterer ditt valg. Jeg bryr meg jo ikke veldig og inderlig mye om hva _akkurat_ du velger å gøre.
Jeg tvittret for å se om andre hadde synspunkter; og det hadde de.
Det jeg bryr meg om at verdenssamfunnet, både vi som individer og i form av organisasjonene vi styrer, gjør for noe for å hjelpe dem som lider. Våre holdninger gjenspeiles hos de store organisasjonene og det enkelte lands regjering som bidrar økonomisk.
Det gjelder i enkelte katastrofer, som den vi ser nå, ved å være fadder eller fast giver.
Selvsagt har du rett i at dette bistandsmarkedet er et marked som alt annet! Jeg tror de fleste er klar over det?
Det er alltid mulig å finne argumenter for å IKKE hjelpe økonomisk. Noen av dem har du jo tatt her.
Jeg har ikke oversett poenget i din kommentar, slik jeg ser det. Jeg har sagt at jeg forholder meg til dine poeng på en annen måte enn det du gjør. Jeg har sagt at jeg respekterer ditt valg, til tross for at jeg ikke er enig. Jeg er like glad for å ikke bli definert som det du er.
Du er velkommen til å skrive en blogg om disse utfordringene du skisserer! Den skal jeg lese. Drøft gjerne også hvordan vi skal hjelpe den som lider, om du velger å skrive en slik bloggpost.
Dette er et godt poeng, men den ultimate måten å løse problemet på er å ikke gi øremerket. Jeg stoler på at organisasjonen jeg gir til distribuerer fornuftig så fremt de står fritt til det.
Titta, det store problemet etter Tsunamikatastrofen var at det ble gitt så alt for mye øremerkede midler. Seriøse organisasjoner må forholde seg til giverens ønsker og kan ikke bruke pengene andre steder, uansett hvor stor nøden er.
Derfor er det ikke noe problem å vrenge lommene, men la organisasjonen du gir penger til få lov å disponere dem fritt. Seriøse humanitære organisasjoner er ganske flinke til å bruke penger på en god måte.
Hvis det eneste alle får ut av min kommentar er at jeg er gjerrig og hjerteløs, så gir jeg opp.
Titta:
Jeg tror ikke at du er hverken gjerrig eller hjerteløs( ingen andre her har vel heller sagt det), men at du har reagert på at penger samlet inn, ikke ble brukt (Tsunamikatastrofen). At du derfor etterlyser en annen måte å gjøre det på – bygge opp noe i påvente av en katastrofe.
Norges Røde Kors, sender et feltsykehus. Det er kjøpt for penger som er gitt til organisasjonen – altså noe de har hatt i påvente av en katastrofe. Jeg tror nok at andre org. også har et kriselager. Nå er det opp til oss og gi slik at de kan bygges opp igjen.
Du sier også at vi kjøper oss god samvittighet. Der er jeg ikke enig med deg. Mitt idealbilde av verden med barn som har mat og skolegang. Der vold ikke eksisterer, finnes ikke. Jeg har dårlig samvittighet hver dag når jeg ser uretten i verden, og disse hundrelappene jeg gir, endrer ikke på det, Men derfra å ikke gi, fordi jeg skal være redd for at mine penger ikke kommer noen tilgode, er et skritt som ville gitt meg enda dårligere samvittighet.
Mange gode og viktige poeng, Titta. Jeg synes ikke du er hjerteløs og gjerrig. Men jeg tenker at du kanksje ikke vet alt om hva som skjedde etter Tsunamien.
Tsunamien var veldig spesiell. FOr det første kom det inn enorme summer. I tillegg skulle alle mulige og umulige organisasjoner samle inn penger og hjelpe til. Mange av dem hadde ikke en gang noen relasjon til de rammede områdene annet enn at de var følelsesmessig berørt og ville hjelpe. Det skapte forferdelig kaos både for de store organisasjonene som er vant til å operere i nødhjelp og for myndighetene som skulle ha en oversikt og kontrollere hva som skjedde i deres land. Mange har derfor ikke fått brukt pengene sine på en fornuftig måte. Dette ga mange erfaringer og det er igangsatt mye i ettertid for å sørge for bedre koordinering. Blant annet har FN fått et enda strengere og sterkere koordineringsansvar, ikke bare for FNs egne operasjoner, men ansvar for å koordinere og samordne alle som skal bidra.
Jeg kan ikke si noe om hvordan det har gått med Tsunamiarbeidet for andre, men for UNICEFs del har resultatene vært svært positive. Nå i desember 5 år etter kom den siste rapporten. UNICEF fikk også inn svært mye penger til Tsunamien. Vår strategi ble «Build Back Better». Og vi la en plan for en 3-5 års periode etter Tsunamien. Vår plan var å gi barna et bedre skoletilbud enn de hadde hatt (mange hadde hatt dårlige tilbud), bedre helsetjenester, bedre beskyttelse osv. Som sagt, før jul fikk vi en status rapport, og den viste svært gode resultater. Du kan lese et kort sammendrag av rapporten her: http://www.unicef.no/page?id=120&key=9395.
Vår erfaring er altså at Tsunamipengene er vel anvendt. Så langt er det ingenting som tyder på at denne katastrofen kommer til å gi like mye som det ble samlet inn totalt til Tsunamien. Ødeleggelsene er enorme. behovene likeså. Det er mitt håp og ønske at vi også på Haiti kan «Build back Better» for det som var, var definitivt ikke bra for veldig mange barn. kanskje noe godt kan komme ut av dette til slutt.
Mitt råd er: vær skeptisk, still spørsmål, og gi pengene dine til dem som har tilstedeværelse, gode planer og kan dokumentere gode resultater. (for eksempel UNICEF).
Lykke til!
Takk. Derfor avventer jeg.
Det er ikke så ofte jeg sitter og gråter når jeg ser nyheter, men det har jeg faktisk gjort nå i de siste dagene.
Jeg pleier også være ganske selektiv med hvem jeg støtter fordi jeg har et noe kritisk syn på bistand.
Men når det gjelder katastrofe på Haiti og de umenneskelige lidelsene som utspinner seg der nå, ja da tror jeg virkelig at å gi penger vil hjelpe.
Jeg har tro på det internasjonale samfunnet når det gjelder nødhjelp. Langsiktig hjelp som gjør store inngrep i lokalsamfunnene er noe annet, men det var jo heller ikke tema nå.
Jeg ville egentlig bare si at jeg synes det er flott at du forsøker å engasjere, for dette er viktig.
Å bry seg.
@Kjersti Fløgstad: Velkommen til bloggs!
Tusen takk for en fin og oppklarende kommentar!
Mange lurer nok på om pengene virkelig kommer frem, etter at det har vært medieoppslag rundt dette i andre sammenhenger.
Etter hva jeg forstår av signalene som gis fra ulike bistandsorganisasjoner, vil det være et massivt behov for økonomisk støtte over tid for å bygge opp Haiti igjen og det høres ut som “Build back Better” er sannsynlig.
På Haiti er det nå totalt kaos og svært vanskelige forhold. Det krever profesjonelle bistandsorganisasjoner som har lang erfaring og vet hva de gjør, som noen av de jeg har nevnt i innlegget.
@annesier: Det er viktig å bry seg og det er bra å være kritisk til hvem vi vil gi til; men det må ikke føre til at vi lar være å hjelpe i det hele tatt. Slik jeg ser det 🙂
Takk for gode ord!
Jeg pleier å gi fast året rundt en liten sum hver mnd.
Og så tenner jeg lys for de på Haiti.
Jeg er bedt i bryllup om 14 dager og donerer de pengene jeg hadde tenkt på til fine klær og finner noen fine gamle inne i skapet.
Det er en ting som er viktig er å ikke få dårlig samvittighet heller. Fordi vi gjør så godt vi kan, og gjør man det så må det vel være bra. Kan ikke skjønne noe annet. Jeg håper og tror at de får hjelp nå. Men det er ingen trøst for de som lider, de må leve og få hjelp til å komme i gang igjen.
Enig med deg; dårlig samvittighet gagner ingen og det man får til er bra!