Skip to content

Dødskrigerne – om prioriteringer i helsevesenet

januar 13, 2010

Når jeg jobber som lege må jeg hver eneste dag ta avgjørelser med en rekkevidde som ser liten ut for meg, men som kan ha store konsekvenser for mennesket foran meg.

Som lege har jeg et regelverk å forholde meg til.
En skulle tror at det var enkelt å forholde seg til lover og regler; at de var absolutte og at det var liten rom for tolkning. «Det er lov å gjøre slik, men ikke slik.»

Ett av disse regelverkene er grunnfestet i Etiske regler for leger.

Som første paragraf står at vi skal verne om menneskets helse. Vi skal helbrede, lindre og trøste. Vi skal hjelpe den syke til å gjenvinne helse og friske til å bevare den. Vår gjerning skal bygges på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, på sannhet og rettferdighet i forhold til pasient og samfunn. Vi skal sågar ivareta den enkelte pasients interesse og integritet; og behandle pasienten med barmhjertighet, omsorg og respekt.

Vi skal også ta tilbørig hensyn, som det heter, til samfunnets økonomi og unødige eller overflødige kostbare metoder må absolutt ikke anvendes.

Det er mange og fine ord, som beskriver vår legegjerning. Mange ord som ser tilforlaterlige og greie ut på papiret, men som kan være vanskeligere å følge når pasienten står foran oss, med hjerte og smerte og vi skal være portåpner -eller lukker til rettighetsutløsende attester, videre hjelp og utredning.

Vi leger har et ansvar; ikke bare for mennesket foran oss, men også for hvordan vi forvalter samfunnets ressurser. På godt og vondt.

De medisinske ressursene skal nemlig fordeles på en slik måte at det er etisk forsvarlig. Allmene etiske normer, heter det. Det er viktig at vi ikke legger til rette for at noen får mer en det de har krav på eller på andre måter blir prioritert urettmessig. Vi skal være med på å fordele godene så rettferdig som mulig.

.

Kan disse retningslinjene stå i motsetning til hverandre? Kommer legen i skvis mellom den enkelte pasient og samfunnets interesser? Ja, vil jeg påstå. Ikke så sjeldent heller.

Når en pasient kommer til meg og ber om en utredning eller en undersøkelse som denne har lest om og som pasienten vil ha, men som etter mitt skjønn hverken fører oss nærmere målet eller gir noen som helst avklaring på tilstanden, skal pasienten da bli hørt og ønskene etterkommes?

Hva om pasienten argumenterer sterkt, det ser ut til at slike undersøkelser kan føre til at pasienten slår seg til ro, og dermed føler at det er blitt gjort alt som gjøres kan; er det da greit å ta prøver som jeg vet ikke vil føre til nye opplysninger, eller endret behandlingsplan, men som likevel vil belaste samfunnets felles ressurspott?

Skal jeg tenke på at når jeg tar undøvendige prøver på denne pasienten, er det på bekostning av neste pasient?

Det er slik jeg er pålagt å tenke.

Er det mitt skjønn, som lege med medisinsk kunnskap, erfaring og samfunnsansvar, som skal være den som bestemmer? Skal det være pasienten, som eier sin kropp, som skal ha siste ordet?

.

«Jeg skal til legen og sykemelde meg» er det mange som sier.

Hvem er det som sykemelder? Pasienten som kjenner sin kropp som syk, eller legen som så objektivt som mulig vurderer helsetilstanden til en slik forfatning at personen er blitt pasient og ikke lenger arbeidsdyktig arbeidstager? Er det greit at en arbeidstager sykemeldes når denne er i sorg og er sliten i forbindelse med sin gamle mors dødsfall?

Jeg er sikker på at mange av dere som ikke jobber med disse avgjørelsen til daglig har nøkterne og reflekterte holdninger til disse spørsmålene.

Hva når behovene dine skal settes opp mot andre(s) behov?

Jeg har skrevet et innlegg om dette tidligere; der jeg spør om legen er til salgs og gjerne kan brukes som kelner.

.

Etiske dilemmaer dreier seg om situasjoner der det ikke finnes et enkelt svar som er rett, men der man likevel må ta en avgjørelse. Noen er kan hende banale, andre svært vanskelige. Å vurdere etiske dilemmaer er en stor del av alt helsepersonells arbeide. Alt helsepersonell burde jevnlig utfordres i etiske problemstilinger gjennom diskusjon med andre og seg selv.

Jeg var heldig og ble bedt på lanseringen av Legeforeningens nettbaserte kurs i vurderinge av etiske dilemmaer. Et virkelig lovende kurs, med flotte filmer som belyser vanskelige temaer. Ta en kikk her.
Til tross for at dette er et kurs laget av Legeforeningen, egner dette kurset seg for alle faggrupper som jobber med pasienter. Enda lenger; dette er et kurs som alle som jobber med mennesker og etiske vurderinger burde ta.

Advertisements
34 kommentarer leave one →
  1. januar 13, 2010 22:46

    Det er virkelig litt av noen utfordringer dere leger har, på mange områder.

    Jeg ser bare på samtalen jeg hadde med legen som skal operere meg, hun visste ikke hvordan hun skulle faktisk gripe an saken med meg og den panikkangsten jeg sliter med. Jeg har vært og er åpen om at når jeg får det for meg, så bare går jeg og det er ikke heldig for meg, som vet jeg må opereres pga sykdommen.
    Legen vil jo meg mitt beste, men hun rår ikke over mine handlinger og som hun sier, hun kan ikke tvinge meg, om jeg velger å gå, selv om hun også vet at jeg må opereres. Jeg håper og tror at jeg denne gangen faktisk blir, for sunn fornuft (sier jeg nå) forteller meg at jeg må lide lenger om jeg hele tiden skal utsette og utsette operasjon. I verste fall kan jeg bli sykere og det vil jeg ikke. Legen sa litt spøkefullt til meg at om jeg ikke møter opp i morgen, så kommer hun og henter meg…. Jeg kan ikke si at jeg har noe ønske om det (selv om hun fleipet).

    Dette innlegget du skrev ga på en måte en del innblikk og tanker vi som pasienter ikke alltid tenker over. Veldig bra å lese det.

    • januar 14, 2010 10:19

      Det er litt av noen utfordringer vi har sammen; både pasient og lege, Anita. Noe du viser med det du skriver :-).

      Det er veldig fint om du fikk noen tanker om hvordan rammene er «på den andre siden». Det var noe av det jeg ville vise.

      Det her burde jeg kanskje ikke skrive; men om du stikker av fra en planlagt operasjon, er det en annen som ikke får operasjon den dagen. (Ikke oppfatt dette som en anklage på noen måte, men det er jo realitetene, ikke sant? Du vet fra før at jeg virkelig støtter deg og ønsker deg godt.)
      Det er nok ikke det din lege tenker på, når hun sier hun vil hente deg om du ikke kommer. Hun sier det sannsynligvis fordi hun vil forsøke å holde kontroll på en eller annen måte; en fortvilelse over å se sin pasient, som trenger hjelp, velge bort denne, er vanskelig.

      Dette er også et dilemma vi av og til må forholde oss til. Du -som pasient, kan i de aller fleste tilfeller nekte å ta i mot helsehjelp.

      • januar 14, 2010 21:37

        Joda, helt greit at du skrev det om at det er da en annen som ikke får operasjonen, om jeg bare går. Jeg liker den ærligheten som av og til også er direkte. Ser ikke på det som noen anklage. Jeg har i tillegg fått noen viktige vekkere ved å lese bloggen din og kommentarene.

        Jeg stakk ikke av, jeg ble jeg, men operasjonen ble ikke helt i det omfanget den opprinnelig skulle hatt, av x-antall årsaker, men jeg er hjemme og nå kan jeg slappe av i noen dager, før jeg skal tilbake. Så må jeg le, for det har vært timer med panikkangst og en nesten villskap som har ridd meg, og nå sitter jeg her som roen selv….og er utslitt, men likevel glad jeg har gjennomført det jeg skulle.

        • januar 14, 2010 22:09

          Gratulerer så mye med at du fikk gjennomført undersøkelsene så godt det lot seg gjøre, Anita!
          Jeg vet jo litt om at du har gruet deg og at du har brukt energi på å tenke på dette.

          Flott at du ikke tok min vinkling ille opp; det kunne du jo ha gjort. Det passet så bra å se på problemstillingend akkurat i denne situasjonen, men jeg har deg jo ikke foran meg og kan avpasse hvordan jeg presenterer budskapet etter hvordan du reagere.

          Er det ikke fantasiske kommentarer her inne? 😀

          Takk, alle sammen!

  2. januar 13, 2010 23:01

    Hei, du formulerer deg godt, og belyser et veldig aktuelt tema. Som pasient, som har vært i en situasjon der vi gikk fra å skulle føde et friskt barn, til å ende opp med å få et alvorlig sykt barn som døde. Har jeg fått oppleve leger i ulike situasjoner av livsfasen på kort tid. Både på godt og vondt. Vi som pasienter er jo prisgitt at legene tar de rette avgjørelsene, og for vår del er vi glad vi fikk akkurat den legen vi fikk, det var helt avgjørende, og gjorde for vår del, at vi i det minste fikk treffe sønnen vår og har noen gode øyeblikk å minnes tilbake på. Hadde noen valgt annerledes, oversett det legen vår så, ville vi sittet igjen med en helt annen sorg, og helt andre følelser vi skulle bearbeide i etterkant. I dag kan vi med hånden på hjertet si at vi ikke stiller noen spørsmål ved avgjørelsene og ville ikke hatt noe annerledes. Det er ingen skyldfølelse eller anklagelser mot legen. Tvert imot. Vi kan ikke få fullrost han nok.

    Leger er jo bare mennesker, og noen er flinke i det de gjør, andre ikke! Enkelte er meget fokusert på det tekniske, andre har det litt mer menneskelige i det hele og ser pasienten.

    For min del tror jeg det siste er det viktigste, det å kjenne at man er blitt sett, og ikke nødvendigvis om alle analyser jeg kunne tenke meg er gjennomført.

    Utifra det du skriver, virker du både reflektert og det kan se ut som du har pasientens vel i fokus. Selvsagt må du tenke økonomi oppi det hele, det er litt av jobben din. Og du som lege vet jo best! Men det er nok ikke alle pasienter som ser det.

    Dessuten, med internett er det skummelt hva folk leser seg til.

    Interessant blogg du har, følger deg videre!

    Hilsen Elin

    • januar 14, 2010 10:25

      Velkommen til bloggs med en veldig fin kommentar, Elin!

      Du skriver: «For min del tror jeg det siste er det viktigste, det å kjenne at man er blitt sett, og ikke nødvendigvis om alle analyser jeg kunne tenke meg er gjennomført.»

      I mange situasjoner er nok dette veldig sant. For mange er det å virkelig bli tatt på alvor, være medansvarlig i en samtale mellom to parter som diskuterer mulige løsninger, det viktige.

      Så er det, som du sier, vi helsepersonell som til slutt skal stå for den avgjørelsen som taes. Kanskje også til tross for at vi IKKE vet best på alle områder utenfor det rent faglige.

      Sykepleiere og hjelpepleiere står i mange lignende situasjoner daglig; de tar også avgjørelser på andres vegne.

      Takk for følge og at du bidro med din viktige erfaring!

  3. januar 14, 2010 07:08

    Ja Maria. Det er akkurat slik det er, og der står vi og må gjere det beste ut av det.

    • januar 14, 2010 10:26

      Ja, Ottar; slik står vi. Vi er bare mennesker, vi portnere; mennesker som stadig må modnes for å ta de «rette» avgjørelsene.

      Takk for kommentar og din klokskap i ulike medier!

  4. januar 14, 2010 09:37

    Ikke alle etiske dilemmaer for leger handler om penger.

    • januar 14, 2010 10:13

      Det har du inderlig rett i. Sigrun – det kommer mer om dette temaet senere.

      Denne gangen ville jeg at andre som ikke står i skvisen skulle få se litt av hvilken skvis vi er pålagt å stå i og hvilken situasjon vi er pålagt å gjøre vurderinger i.

  5. hanna permalink
    januar 14, 2010 11:34

    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver, som lege og pasient.

    Noe av det vanskeligste er sykemeldinger. «Det er den som har skoen på som best kjenner hvor det trykker…..» Ofte er det pasienten selv som må fortelle om sitt funksjonsnivå i forhold til sin sykdom (det finnes ikke noen måte å måle det på). Nå pasienten da forteller at han/hun ikke klarer å jobbe er det vanskelig å si at «joda, du klarer det, du får ikke sykemelding». Man kan oppmuntre til gradert sykemelding og tilrettelagt arbeid, man kan motivere og snakke om mestring, men til syvende og sist er det et spørsmål om man som lege skal velge å tro på det pasienten sier.
    Det gjør jeg i utgangspunktet. Jeg tror på pasienten min når han/hun sier at «slik det er nå er jeg ikke i stand til å jobbe». Jeg tenker at dersom man har god kommunikkasjon med pasienten og prøver å «være der» pasienten er, er det et godt utgangspunkt. Så må man ta det videre derfra.

    Nå skal det sies at jeg også har vært så heldig å få være pasient en del ganger. Jeg har hatt behov for sykemelding for sykdommer hvor det ikke er så lett for en annen å vurdere funksjonsevnen min. Jeg vet hvor viktig det er å bli trodd på det man sier, og å få være med å «styre» behandlingen selv.

    Jeg tenker derfor at de beste resultatene helsemessig får vi når vi jobber på lag med pasienten. Forklarer litt av bakgrunnen for valg, og sammen blir enig om hva som er hensiktsmessig. Men til syvende og sist kommer vi ikke bort fra at det er legen som må ta avgjørelsen. Det finnes ingen generell praksis for etiske valg som fungerer på alle pasienter. Jeg mener man må gjøre individuelle vurderinger fra person til person og sykdom til sykdom. Så får vi håpe at det som er helsebringende også er økonomisk besparende i et lengere perspektiv.

    • januar 14, 2010 22:20

      Hei Hanne og velkommen til bloggverdenen!
      🙂

      Ja, det er ikke alltid lett med sykemeldinger.

      Jeg ser på statistikk som blir lagt frem, debattinnlegg som blir skrevet, og kommentarer som blir uttalt at «den flinkeste legen i klassen» vurderes utfra hvilke sykemeldinger som IKKE skrives. Altså; jo færre, dess bedre.

      Leger blir beskyldt for å være for «slepphendte», det vurderes å innføre ordninger der man sykemelder det samme antall dager for samme diagnose; altså standardiserer sykemeldingsperioden. Som om man kan standardisere en kropp og dennes reaksjon på sykdom?

      (Jepps; har visst skrevet litt om det tidligere også, for den som er interessert: https://mariasmetode.wordpress.com/2009/11/25/look-to-sweden-stigespill/)

      MEN; det er jo også slik at om vi sykemelder i utrengsmål eller tar prøver og utredninger som er undøvendige, så tar det fra fellespotten.

      Hvor ofte tenker vi over det når vi krysser av på blodprøvetagningen?

      Hvor mye lar vi bekymringen vi har for å overse noe, eller pasientens tanker om å ikke være tilstrekkelig utredet, bestemme i hvilken grad vi fortsetter utredning?

      Hvem av oss tar den tøffe samtalen med den kroniske syke som enda en gang, med nød og neppe, har overlevd infeksjonen eller sykdomsforverringen og spør om hva vi skal gjøre neste gang, fordi vi tenker at denne gangen kostet behandlingen 10? 100? 300 000?

      Vi har det nok i ryggraden, det plager oss, vi kjenner skvisen; men klarer -og skal vi, ta disse samtalene?

      • januar 15, 2010 08:11

        «Hvem av oss tar den tøffe samtalen med den kroniske syke som enda en gang, med nød og neppe, har overlevd infeksjonen eller sykdomsforverringen og spør om hva vi skal gjøre neste gang, fordi vi tenker at denne gangen kostet behandlingen 10? 100? 300 000?»

        Hva i all verden mener du med dette, Maria?

        • januar 15, 2010 09:52

          Takk for spørsmålet! Jeg ser jeg har skrevet uten å fylle inn en kontekst.

          Noen pasienter lider av svært alvorlige kroniske sykdommer i feks hjerte, nyre, lunger, tette årer mot hjertet etc. Disse er langt mer utsatte for infeksjoner enn de fleste andre og de er i langt større fare for å dø av dem. For å overleve infeksjonen kreves det ofte massiv innsats fra mange ulike spesialiteter. Ofte innebærer dette ytterligere komplikasjoner, store inngrep som gir smerter, plager og bivirkninger.

          De syke blir ikke friske av den alvorlige og kroniske sykdommen om de også denne gangen overlever infeksjonen. I beste fall er behandlingen livsforlengende, men ofte med flere plager enn tidligere.

          Der står vi.

          Som du ser fra de Etiske regler for leger, er pålagt å vurdere hva som er det beste for pasienten, også i samarbeid med denne. Vi er pålagt å vurdere forventet nytte av behandlingen vi igangsetter. Vi er pålagt å vurdere plager, bivirkninger, livskvalitet -og kostnadene ethvert inngrep påfører fellespotten, det som politikerne har satt som øvre grense for hva vi kan bruke på pasientene på sykehuset i løpet av et år. (Hørt om budsjettoverskridelser? :-D)

          Vi skal ikke bare vurdere hva som er til det beste for den enkelte pasient, vi skal også tenke på at når denne døende pasienten får ytterligere livsforlengende behandling, og ikke bare lindring, tar dette penger fra 3-åringen som trenger en kreftoperasjon.

          En kan like det eller ikke; men helse her i landet handler om prioriteringer. Det er kanskje ikke så lett for den som står utenfor å se dette.

          Det er mulig å snakke med pasienten i etterkant av en slik påkjennende runde med intervensjon.
          Samtale om pasienten ønsker å gå igjennom de samme prosedyrene en gang til. Dersom pasienten ønsker å avstå fra omfattende og plagsom behandling, for det er det mange som vil, så er dette uproblematisk å annerkjenne dette ønsket.

          Vi skal prioritere ut fra en pålagt forskrift som forteller oss hvilke forhold vi skal legge vekt på når vi vurderer prioriteringer opp mot hverandre:

          Sjukdommens alvorlighetsgrad.
          Hvorvidt behandling er effektiv.
          Om kostnadene står i forhold til resultatet.

          Jeg håper dette var mer klargjørende.
          Jeg sier ikke at det ene eller det andre er rett.
          Jeg forteller hvilken skvis jeg opplever at vi ofte er i.
          Etiske dilemmaer kan oppstå i slike rom som dette. Det finnes ingen fasitsvar.

        • januar 15, 2010 10:25

          Takk for svar. Jeg forstår bedre. Også at det ikke er noen fasit, og ingen måte å fullt og helt slippe unna å stå i etiske dilemma, og måtte ta valg, og risikere at valget får uforutsette negative konsekvenser.

          Og som pasient vil jeg absolutt ønske å bli involvert i og bli ansvaliggjort i forhold til avveining mellom gevinst av inngrep eller annen behandling målt opp mot påkjenning.

          Men jeg syns det er uetisk å be en syk og lidende person reflektere over om penger til behandling heller burde ha vært brukt på en kreftsyk 3-åring.

        • januar 15, 2010 12:16

          Så bra!

          Jeg tror det er viktig å involvere pasientene langt på vei.

          Jeg er helt enig med deg! Aldri kan en si til en pasient at din behandling går på bekostning av en annen. Det er likevel noe vi er pålagt å tenke på.

  6. januar 14, 2010 15:59

    Som passient er jeg inhabil på den problemstillingen… Men jeg opplevde noe liknende i går faktisk og mistet nesten både munn og mæle i samtalen som gjaldt dette. Såvidt jeg forsto legen rett var hun usikker på hvorvidt jeg hadde krefter nok, alternativt hjelp rundt meg, til evventuellt å følge opp behandling dersom det blir gjort funn… jeg ble nærmest sjokkert av problemstillingen men samtidig var det gråten i halsen som tok makten å mine sjokkerte argumenter nådde aldri opp tale… Jeg føler vel at såfremt det finnes mulighet så la meg få en tjangs, selv om jeg er alene, singel, barnløs, familieløs og unyttig for samfunnet på generell basis, jeg har iallfall svært stort behov for å vite… å så for spørsmålet om å makte behandlingsopplegget komme dersom det kommer…

    På den annen side så har jeg nå byttet fastlege og min nye fastlege virker svært interresert i det jeg nå begir meg inn på og jeg har tro på at han kan bidra til å hjelpe meg gjennom kneikene dersom det blir noen 😀 Fremtiden ser lysere ut enn på lenge selv om jeg alikevel ikke glemmer akkurat den utalelsen fra legen i går… den var vond å svelge i min ensomhet…

    • januar 14, 2010 22:22

      Catalyzator; kort til deg:

      Jeg ønsker deg virkelig lykke til!

      I din situasjon, som alle andres, er det essensielt å ha en lege der det eksisterer en gjensidig tillit. Det er flott at du har funnet en lege som du kan samarbeide videre med.

      Jeg kommer til å følge med deg, bare så du vet det! 🙂

  7. hanna permalink
    januar 14, 2010 16:34

    Til Catalyzator.
    Det var trist å høre om opplevelsen din. Jeg tenker at uansett er det bedre å vite hva man skal forholde seg til, for da kan man gjøre noe med det. Om det er et funn og du får en diagnose, så vet du ihvertfall det, og det kan lage et behandlingsopplegg som er tilpasset deg.
    Sett fra legens ståsted høres du ut som hun tenkte på ditt beste slik hun tolket det, men henns tolkning passet ikke med din oppfatning.
    Men så bra at du har fått ny fastlege som du kommuniserer godt med:)

  8. januar 14, 2010 17:20

    Man skulle tro det var så enkelt, dette med etikk, det handler jo om å gjøre rett eller galt, og det burde jo være enkelt å se hva som er rett.

    Og så er det ikke sånn i det hele tatt. Det merket jeg ofte når jeg jobbet som journalist og vaktsjef, det er alltid så mange vinkler å se en situasjon fra, så mye som kan være rett, og samtidig galt.

    Det skal ikke være lett.

    Men gjennom å tro på seg selv og på sin kunnskap samtidig som man er åpen for (og deltar i) debatt, tror jeg man kommer langt. Og et kurs i ny og ne, skader heller ikke.

    Om så man er lege, journalist eller noe annet viktig!

    • januar 14, 2010 22:28

      Hei Anniken, så fint å «se» deg igjen!

      Først; det var vanskelig å publisere denne posten om dette, akkurat nå, som Haiti blør.

      Jeg ser du har skrevet om situasjonen på din egen blogg akkurat slik jeg kjenner det. Ta en kikk, folkens, og følg gjerne opp med handling. Det koster så lite og vi har råd til det alle sammen!

      Du har helt rett; dette er vanskelige saker. I alle fall krever etiske dilemmaer noe av oss og dette noe er litt mer enn hodeløshet og hjerteløshet.

      Dere journalister er også en gruppe som kommer ofte opp i mange dillemmaer.

      Hvilke fora har dere å diskutere etiske problemstillinger i?
      Er det emner som stadig er oppe, noe journalister er genuint interessert i, eller der det slikt som man i grunn ikke diskuterer så ofte, men som likevel er der?

      • januar 15, 2010 05:40

        Først og fremst har vi jo våre egne redaksjoner, der etikk er tema for løpende diskusjon. Jeg var i hvert fall veldig heldig med min arbeidsplass sånn sett, med en redaktør som var tydelig rundt etiske spørsmål, men også åpen for diskusjon. Det lærte jeg mye av.

        Noe debatt blir det også på nettsidene til fagbladet Journalisten, men her er det ofte de samme få som deltar om og om igjen. Noen ganger i året arrangeres det konferanser også, der det er rom for mer grundige debatter og tanker, de skulle det vært flere av.

        Av emner, så er det egentlig ganske mange å ta av. Spørsmålet om når det er riktig å identifisere er ofte en viktig diskusjon, der svaret ofte kan være komplekst og vanskelig. Spesielt i saker angående kriminalitet blir det mye diskusjon rundt, og om ikke jeg kan svare for alle journalister, så mener i hvertfall jeg at dette er veldig interessant.

        (Takk for bloggreklame! Ditt innlegg var viktig, selvom det ikke handlet om haiti, så ikke ha dårlig samvittighet for det. Etiske diskusjoner trenger vi flere av!)

  9. januar 14, 2010 17:43

    Til Hanna !
    Sorry… jeg forklarte litt mangelfullt…
    Utalelsen var fra den nye spesialist-legen for videre utredning og jeg håper at min nye fastlege (min forrige fastlege har vært totalt fraværende både medisinsk og empatisk) er possitiv til å bidra med hjelp slik at spesialistens evventuelle funn videre kan følges opp 😀

  10. januar 14, 2010 20:46

    En veldig bra post om et veldig viktig tema! Du beskriver utfordringene man står overfor i dobbelrollen som både portvokter og pasientens advokat på en veldig bra måte. Takk for at du skrev dette innlegget, Maria!

    • januar 14, 2010 22:30

      Det er bra at det er flere som kjenner seg igjen i dette, Tante Grønn!

      Det er jo veldig spennende også; det å skulle ta stilling til ulike problemstillinger som krever et hele av oss. Kan hende hadde det vært greit å ikke skulle stå oppi dem så ofte, men…. 😀

  11. anne permalink
    januar 15, 2010 12:18

    Kanskje legene og pasientene kunne fått en mer konstruktiv dialog dersom det var satt av mer tid. Har leger som er oppriktig opptatt av å hjelpe, men jeg har ikke fått informasjon om hva jeg kan gjøre selv for å redusere plager og symptomer. legen vet heller ikke hva jeg har gjort ift. dette selv. Det er ikke tid, slik jeg opplever det, til annet enn å presentere en kort problemstilling.
    Og vel, dersom det er erfaringen over år, så tenker vel de fleste at det enkleste er å gjøre bestillingen så enkel og kortfattet som mulig.

    Informasjon om tiltak for å bedre helsen har jeg fått andre steder enn hos legen.
    Hos legen er det tid til: å skrive sykemelding, skrive henvisning, skrive ut resepter. Mye unødvendig arbeid ser jeg i ettertid, som kunne ha vært løst bedre dersom legen hadde tatt seg tid til å høre på meg, og ikke minst tatt seg tid til å forklare litt mer. Begrunne hvorfor henvisning, hvorfor resept på dette medikamentet, hvorfor denne behandlingen.

    • januar 15, 2010 12:47

      Ja! Anne; tid er viktig for god kommunikasjon!

      Det er utrolig frustrende å ikke HA mer enn den tiden man har.
      Det er nok litt lettere å tilpasse tidsbruk i allmennpraksis enn på sykehus, der man i førstnevte situasjon kan sette opp dobbelte timer, be om at pasienten kommer tilbake etc

  12. lykkefund permalink
    januar 18, 2010 15:38

    Tid er det alltid for lite av uansett hva en gjør på. Om det er hos legen eller en har det morro i lag med familien.
    Men noen som mange har for mye av er sorgen over ensomheten. Ingen å dele tankene sine med, om en har vært hos lege og har ingen å fortelle opplevelsene sine til dem. Eller at en kjenner på en slik sorg at en må sykemeldes…..eller må en det, hvis en bruker litt mere tid på hva problemet er og hvordan kan jeg hjelpe til som lege osv. Men jeg tror mange føler på å bli avvist og forlatt alene ute på gangen etter å ha vært inne hos en lege/spesialist og ikke har greid å framsi sine problemer.

    Jeg oppfordrer folk til å skrive ned alt på et ark, en liste over det som uroer en til legen. Fordi det er litt og glemme. Og man sensurerer seg selv inne på legekontoret og til slutt blir det ingen ting ut av timen. Og jeg som har litt kognetiv svikt har kanskje glem hvorfor jeg er der engang.
    Skriv lapper og be om råd når det er noe du ikke forstår.

    Men det er ikke alltid en vet hvem en skal spørre eller hvem en skal be om hjelp. Man skal jo ikke plage andre sier min bestemor og det har jeg hørt i hele mitt liv. Det er jo egentlig ingen ting, bare en liten bagatell, men…..føler meg litt uvell og rar….osv. Og ordene må drages ut på en. Det er ikke så enkelt å være lege heller vil jeg tro når de som kommer inn til en som har så stor autoritet som en lege.

    Og anngående dette med til legen å sykemelde meg. Jeg sa det til min forrige arbeidsgiver, da det bare ble administrativt tull på jobb og jeg ikke mestret det(i tillegg til å være syk). Han så temmelig dumt på meg, men legen min ble kjempefornøyd da jeg endelig kom. Han så at jeg var mye sykere enn meg selv, jeg gir aldri opp.
    (han vet ikke at jeg ønsker å ut i jobb igjen) tørr ikke å fortelle legen hva jeg gjør fordi han mener jeg er for syk eller bør vente litt. Det er et dillema det også.
    (han kommer sikkert til å få rett, men jeg har i allefall levd og prøv den stunden også. Det er viktig for meg)

    Jeg vil leve!!

    En ny tanke til deg Maria.

    • januar 21, 2010 23:30

      Kjære Lykkefund!
      Jeg vet ikke helt hva jeg skal si, bortsett fra at det ser ut til at du sliter nå?
      Klart du skal leve, Lykkefund!

      Noen ganger er det vanskelig å selv se hva som er best for en selv; i alle fall om en er en person som vil mer enn det evnene tilsier at en skal få til akkurat der og da.
      Det er gode råd du kommer med; å skrive lapper om det du vil snakke om hos legen. Om du vet at du trenger mye tid, kan det også være lurt å si det med en gang, slik at dere kan disponere hva som er viktigst nå, og hva du kan få en ny og lengre time for neste gang.

      • januar 22, 2010 00:38

        Hei Maria,

        Jeg får til det jeg ønsker nesten hele tiden. Er god på AAA.
        Jeg har et flott forhold til min lege og jeg vet han ønsker det beste for meg.
        Men har hatt det veldig tøft, og jeg kan ha dårlige dager. Sove, smerte dager.

        Men jeg har som andre som begynner å bli bedre problemer med hva skal jeg gjøre på, hva skal jeg bli, hva ønsker jeg, hva klarer jeg, hvem var jeg og hvem har jeg blitt? osv…. og hva med mine drømmer. Skal jeg være ensom, finne meg en mann…..mine unger flytter ut om noen år…

        Ønsker jeg å sitte å sy, strikke, sitte på internett eller bare drømme meg bort i en verden som jeg ikke kan nå.
        Eller kan jeg nå en ny verden og kanskje må jeg bruke andre virkemidler og sette nye små mål slik at jeg kan finne nye drømmer. Noen som er mine og oppnåelig. Jeg har fått et supert team i rundt meg, men legen min som er ute i permisjon vet det ikke ennå. Jeg har jobbet hart for å får til dette. Og skal begynne på utredning av meg og min helse i 4 mnd fra mandag. Og hvor mye jeg kan gjøre. Hver og en av de vil mitt beste og har vett til å si i fra hvis jeg tenker alt for høye drømmer om fremtiden.

        Men jeg har fremdeles ME, og ønsker av alt i verden å leve et godt liv uansett om jeg er syk eller ikke.

        • januar 22, 2010 09:09

          Lykkefund;

          det du skriver om nå er veldig viktig og sklir rett inn i et blogginnlegg jeg har tenkt på en stund og kommer til å skrive. Snart!

          For meg hørtes du veldig fortvilet ut fra de forrige kommentarene. Det ser ut til at jeg tolket feil?
          Fra før trodde jeg at du hadde det «levelig» og at du hadde støtte rundt deg, som du sier.

  13. januar 22, 2010 12:10

    Hei igjen Maria:-)

    Det er ikke så enkelt å forstå bestandig.
    Jeg har fått en ny forståelse og nytt mot etter jeg møtte den legen jeg har i dag. Jeg har lært så mye de siste to årene igjennom psykisk syke mennesker jeg har blitt kjent med. Og jeg har forstått livet bedre etter jeg fikk diagnose. Hvordan jeg kan utfordre livet på en ny måte?

    Det kan hende jeg var fortvilet på egne vegne, men jeg tenkte ikke slik da jeg skrev. Men det kan hende lå der. Var nylig i begravelse til min kjære bestefar og var litt lei av hele nav som brukte 4 mnd. på et ark som jeg skulle ha skrevet under og ingen søknad hadde ikke kommet inn til den plassen jeg skal på. Jeg kunne ha vært lei og klar av det hele som alle andre kan være lei. Men jeg er ikke lei livet og har så mange gleder. Og kjeder meg aldri, tiden går alt for fort. Og jeg har kreavtive venner, og er jeg sliten sender vi bilder av prosjekter, og roser hverandre. Og ikke minst har en noen å dele gledene med.

    Men det har ingenting med prioriteringer i helsevesnet å gjøre. Liten avsporing…

Trackbacks

  1. Det evige, rosa liv? « Marias Metode
  2. Strutser, sand og helseprioriteringer « Marias Metode

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: