Jordens salt -kronprinsesser og kronprinser
I motsetning til barn, kan voksne bli sykemeldte når de får helseplager av å oppholde seg på arbeidsplassen; det være seg psykiske eller fysiske plager. Barn er pålagt å gå på skolen i 10 år. Et slikt pålegg til oppmøte må føre med seg et absolutt krav om sikkerhet og ivaretagelse av barnas helse på alle nivåer.
Hvilke lover og forskrifter regulerer det miljøet barna blir pålagt å oppholde seg i, hvem har ansvaret og hva kan du som forelder eller foresatte gjøre selv?
Om man er i arbeid, er det Arbeidsmiljøloven som regulerer hvilke krav som skal stilles til de fysiske, psykososiale og miljømessige forhold på arbeidsplassen.
Hva ville LO-leder Roar Flåthen sagt om hans medlemmer skulle stå i daglig verbal og non-verbal mobbing, utfrysing og trakassering under dekke av at dette er helt vanlige prosesser der mange voksne er samlet og der man forsøker å finne ut av hverandres posisjon?
«Det er jo ikke alle som kan samhandle og like hverandre – og det er heller ikke noe vi skal forvente, er det vel? Slik er det jo bare.»
Det er på denne måten skolen og skoleeiere ofte møter foreldre som er bekymret for mobbetendenser eller dårlig psykososialt miljø for elevene. Alminneligjøring og bagatellisering. Er det greit når det er barn og ikke voksne? Er det overhode noe som tilsier at barna tåler psykiske påkjenninger bedre enn oss?
Jeg har tatt opp veldig mange ganger med læreren at inneluften kan skjæres med kniv, at mange barn klager over hodepine, nakkesmerter, støy, at de fryser inne om vinteren og svetter om sommeren og at de ikke klarer å pakke sammen bøkene sine, stå i vaske-hendene-kø sammen med 28 andre for å dele på én vask OG spise i løpet av 20 minutter.
Så… jeg har tenkt at slike regler for arbeidsmiljøet umulig kan gjelde på skolene, kan de vel?
Jo, kjære besteforeldre, foreldre, tanter, onkler, ungdom og barn; det finnes slike lover for barna også, det bare ser ikke slikt ut.
*
Opplæringsloven § 9a omhandler elevenes skolemiljø og er like klinkenede klar, med likelydende ordlyd som den vi ser i Arbeidsmiljøloven. Man bli straffet om man ikke følger denne loven «Med bøter eller fengsel i inntil 3 månader eller begge delar blir den straffa som forsettleg eller aktlaust bryt krava i dette kapitlet eller i forskrifter gitt i medhald av det. Medverknad blir straffa på same måten.»
Kommunehelsetjenesteloven §4a med tilhørende forskrift og veileder har som mål ”å bidra til at miljøet i barnehager og skoler fremmer helse, miljø, trivsel og gode sosiale og miljømessige forhold samt forebygger sykdom og skade”.
*
Hvem har så ansvaret? Bestemmelsen er klare i forskriftene nevnt over.
1. Skolens rektor/leder har ansvaret for å påse at bestemmelsene i forskriften overholdes i skolen.
2. Skoleeier (kommunen/fylkeskommunen) skal sørge for at forholdene legges til rette for en god drift, og at det kan dokumenteres et system som sikrer dette. Et slikt system kalles internkontroll.
På samme måte som arbeidsmiljøloven ikke kan brytes grunnet dårlig økonomi hos arbeidsgiver, kan ikke kommunen undra seg ansvaret for barnets arbeidsmiljø. Ofte er godkjennings og tilsynsarbeidet lagt til kommunens etat for miljørettet helsevern.
Den som fører tilsyn med at lovene overholdes er Fylkesmannen.
Fylkesmannen skal gi pålegg om å rette på forhold i den enkelte kommune, når man finner at miljøforholdene strider mot lover og forskrifter. Fylkesmannen kan selv overta kommunens tilsynsansvar, der den finner det nødvendig. Det er disse myndighetene som skal påse og sikre at det er et godt inneklima på skolen.
3. Vi, som bryr oss om barn, har også ansvar. Om du tenker at du er bekymret over arbeidsmiljøet, enten det dreier seg om det fysiske inneklima eller at barna ikka har det bra, så er det ditt ansvar, og ingen annens, å si i fra.
*
Vi har noen valg, folkens.
Vi kan sitte i sofaen, foran datamaskinen, skrive blogger eller tvitre om intet eller alt, lese aviser og vente på at noen skal gjøre noe med det.
eller
Vi kan gjøre noe selv.
Her kommer flere forslag til hva du kan gjøre selv. Jeg er sikker på at du kan finne på andre i tillegg:
- Samle sammen andre foreldre i uformelle fora for å snakke om hva de tenker om klassemiljøet. Mange fler enn det du tror er opptatt av dette temaet.
- Be om et møte med kontaktlærer straks du fatter mistanke om at barna ikke har det bra og be om at kontaktlærer redegjør for hva skolen vil gjøre. Skolen skal ha en plan mot mobbing og antisosial adferd.
- Ha øynene åpne for ditt eget, og andres barn. Hvem leker med hvem? Hvem er utenfor? Hvordan er tonen blant barna i sosiale sammenhenger?
- Ta opp klassemiljøspørsmål når du snakker med lærer i alle sammenhenger; vis at du er våken.
- Om du hører barn som klager over hodepine, støy, ubehagelig temperatur i klasserommet; ta kontakt med skolens ledelse og kommunens tilsynsmyndighet.
Viktige spørsmål til skolens ledelse og kommunens tilsynsmyndighet vil være:
- Er skolen godkjent av kommunehelsetjenesten?
- Er det andre som har reagert på arbeidsmiljøet?
- Foreligger det pålegg fra kontrollerende myndigheter, som arbeidstilsynet eller Fylkesmannen?
- Har skolen etablert pålagt internkontroll etter gjeldende forskrifter?
- Hvilket system for oppfølging av det psykososiale miljøet finnes på skolen og hvordan blir dette i praksis fulgt opp?
Etter å ha gjennomgått disse svar, vil du ganske raskt finne ut av hvordan det står til med arbeidsmiljø et ved skolen.
Hvor skal du sende inn klage?
Dersom skolen bryter Opplæringsplanen, er det naturlige å stile denne til skoleledelsen.
Om Forskrift om miljørettet helsevern i skoler og barnehager mv ikke følges, er den rette instansen å klage til helseetaten.
Om klagen ikke taes til følge, sendes den videre til Fylkesmannen.
Det er barna som er Jordens salt. Kronprinsene og -prinsessene våre som skal arve verden.
Og til sist: La ett eneste være ditt nyttårstema:
Om ikke jeg ikke kan gjøre en forskjell; hvem kan da?
( Dette er en videretanke fra innlegget her
Marias Metode 
Jeg er den første som rekker opp hånda og sier at dette skal være mitt nyttårsforsett:
Jeg vet at jeg kan gjøre en forskjell – og skal bruke mine evner til akkurat det!
Måtte dette bli ditt beste år – noensinne, kjære lesere!
Det har jeg tenkt at mitt skal bli.
Jeg er veldig enig i mye av det du skriver. Jeg jobber som lærer på mitt andre år nå, og ser viktigheten av at barna skal ha et så godt arbeidsmijø som mulig, både fysisk og psykisk. Det fysiske er som du sier mye ute av skolens kontroll og opp til kommunene å ta seg av. Dette er vanskelig i mange tilfeller, da kommune-Norge lider av dårlig økonomi og
muligens også prioriterer pengebruken feil. Det psykiske arbeidsmijøet er mye opp til skolen, gjennom det som du sier kalles antimobbeprogram.
Likevel syns jeg du fremstiller det hele nokså svart-hvitt. Det er mulig jeg tolker det du skriver feil, da må du isåfall rette meg. Men for meg virker det som om du legger hele skylden på skolen og lærerne om det forekommer mobbing av noe slag. Om det ikke blir tatt tak i i det hele tatt er jo det fryktelig synd og ikke minst ulovlig, men jeg kjenner meg ikke helt igjen.
På skolen der jeg jobber er det sosiale miljøet en viktig del av hverdagen. Vi jobber systematisk med det å skape gode holdninger ovenfor hverandre. Akseptere at noen er annerledes og at dette kun er positivt. Vi jobber med caser som går direkte på mobbestuasjonen. Hvordan føler man seg når man blir mobbet? Hva kan vi gjøre om vi ser noen ikke har det bra? Dette er bare en liten brøkdel, og jeg kunne fortsatt i sikkert en time til. Fakta er at dette er noe som jobbes med dag ut og dag inn. Så i stedet for å ta den lettvinne løsningen ved å legge all skylda på skolen, tror jeg vi først og fremst må se etter hva samfunnet kan gjøre, og ikke minst foreldrene. Jeg møter stadig på barn som har med seg holdninger hjemmefra. Om mamma eller pappa uttrykker til stadighet hjemme om hvor fæle de syns feite mennesker er, hvor unormalt det er å være homofil, hvor mye de hater utenlandske osv, så er det klart at dette blir barnas meninger også, som de igjen da drar med seg til skolen i en eventuell mobbesituasjon. Disse er det en utfordring å jobbe med i forhold til mobbing, «for mamma og pappa sier jo at det er sånn». Hvem har mest påvirkningskraft på barnet? Foreldrene eller læreren?
Poenget som jeg prøver å få frem er i allefall at det er litt for svart-hvitt å legge skylden kun på skolen. Man er også nødt til å jobbe nøye medmholdningsarbeidet sitt i hjemmet, og ikke minst i samfunnet generelt. Hver enkelt kan som du sier gjøre en forskjell.
Hei Petrine! Velkommen inn hit og tusen takk for at du kommenterer. Det setter jeg virkelig pris på. Det er fint å se hvordan du tenker, du som er lærer.
Det jeg skriver her, i dette innlegget, er egentlig mine tanker om en prosess jeg er i nå, på vegne av andre barn i min datters klasse. Jeg er veldig lite for lettvinte løsninger; jeg tror ikke på slike. Det er synd at mitt innlegg over oppfattes som et forsøk på å finne noe slikt.
Jeg skrev en del rundt dette i forrige blogginnlegg. Fint om du tar en titt der:
Jeg er VELDIG enig med deg i at foreldre må ta et ansvar, at holdninger vi voksne viser påvirker våre barn og barna i vår umiddelbare nærhet.
Dette ansvaret må erkjennes på alle nivåer, både i forhold til hvordan vi kommenterer andre mennesker, oss selv, andres tanker osv. – men også ved å tørre å ta kontakt med «øvrigheta»; her lærer, skole, kommune, fylkeskommune.
Det er UENDELIG lett å tåle det som ikke grafser oss mot øyeeplene og -som sagt; barn er lojale inntil de ikke får puste selv.
Jeg forstår at du på din skole jobber med det psykososiale miljøet på en god og oppmerksom måte. Det er bra! Det er enormt mange dyktige lærere som er genuint opptatt av barns ve og vel og går langt i å gi dem god støtte. En god lærer har min fulle respekt!
Du er vel likevel enig med meg at om foreldre ser at barn ikke har det bra, så skal og må de si ifra og sørge for at det settes i gang tiltak?
Jeg tror ikke jeg noe sted har sagt at skolen har skylden for at eventuelle mobbesituasjoner oppstår og består (?); men jeg kunne ha skrevet det.
På vår skole, som er med i Olweus-programmet (antimobbeprogram), kjenner jeg personlig en mor som fikk vite av en lærervikar som tilfeldigvis dukket opp i en time, at hennes 6-klassesønn ble grovt mobbet og hadde blitt det over tid. Læreren var rasende og ringte mor hjem samme dag. Sønnen hadde ikke sagt noe til noen og på hvert spørreskjema krysset i rubrikken hvert eneste år for at han ikke ble mobbet. Ingen av hans lærere hadde noen gang gitt noen som helst signaler til denne moren. De sa ikke en gang fra da han skulket skolen, grunnet mobbing, i 14 dager, og kom tilbake uten melding fra foreldre. Han hadde skjult dette ved å gå om morgenen og returnert når foreldrene var gått på jobb.
Hvem har ansvar i en slik situasjon?
Moren, som er en ressursterk kvinne, engasjerer seg i sine barn, men som ikke visste?
Barnet, som synes at det var altfor skamfullt å si noe, redd for at moren skulle ta det opp og at situasjonen dermed skulle forverre seg for ham?
En av alle de lærerne som hadde lukket øynene for grov mobbing gjennom en årrekke; jentegjengen mot ham, som ikke satte klare grenser for hva som er greit og hva som ikke var greit å gjøre på skolen, mot andre?
Foreldrene til disse jentene, som har oppdratt dem?
Og hvilke av disse har makt og ressurser til å endre hans situasjon?
Hva tenker dere?
Også; siden jeg er så heldig å ha deg her :-): Hvordan synes det hadde vært fint om foreldrene til barna i din klasse hadde jobbet for å bedre et klassemiljø som halter?
Har du noen tips til meg, når jeg nå skal jobbe sammen med skolens representanter for å sette det psykososiale miljøet på kartet?
Hei- og godt nytt år.
Du belyser en viktig sak her -barns rettigheter. Men jeg er ikke sikker på om jeg er helt enig med deg. Petrine skriver om det som jeg også tenkte på. At heimen har det største ansvaret med å spre toleranse og gode holdninger. Det blir for lettvint å gi skolen ansvaret for all elendighet i verden. For å sette det på spissen.
Jeg er klar over skolens oppgave som felles, holdningsskapende arena. Og de fleste lærere strever med det du skriver om her hver bidige dag. Jeg sier ikke at skolen ikke behøver foreldre som påpeker uakseptable forhold. Men hvis man skal nå fram med klagen så tror jeg det trengs en mer rampete og bråkete aksjonsform enn å si i fra til lærer eller rektor. Gå et hakk «høyerer» i tjenesteveien. Okkuper ordførerens kontor, hold barna hjemme fra skolen -ta ungene med på jobb- synliggjør problemene! Bråk litt mer! Da skjer det kanskje noe litt fortere enn det gjør nå.
Ta med en gjeng unger til avisredaksjonene -til ukebladredaksjonene og krev mindre mobbing på avisforsidene -synliggjør at pressens holdninger er med på å skape mobbing.
Synliggjør at ungene og foreldrene deres ikke finner seg i en journalistikk som vise uheldige holdninger lenger.
Tro meg- de aller aller fleste skolene jobber r— av seg for godt innemiljø og mot mobbing.
Og til slutt_ Du skriver at barn er pålagt å gå på skolen i 10 år. Dette er feil. De har krav på ti års opplæring. Enten hjemme eller på skolen.
Fortsett å kjempe for barns rettigheter -men BRÅK MER- BRÅK HØYERE oppe i tjenesteveien. Skolenes oppdrag er allerede sprengt!
Hei Karsten og velkommen til bloggs 🙂
Jeg har kommentert en del av det Petrine skrev over og som også skriver noe om. Av en eller annen grunn glemte jeg å lenke tilbake til mitt forrige innlegg, slik at dette ble en del av et hele.
Jeg er uenig med deg at en behøver å lage voldsomt rabalder, okkupere kontorer og invitere pressen for å gjøre «det rette».
Hvor blir det da av det som faktisk er mulig for den enkelte av oss å gjøre? Hvor blir det da av samarbeidet med skolen? Som du selv sier er de fleste skoler og lærere innstilt på et samarbeid med foreldrene.
Noe av poenget mitt med dette innlegget var å vise at det er mulig å gjøre noe selv, det er mulig å gjøre små ting; om vi er våkne.
Barn er pålagt 10 års skolegang.
Et svært lite mindretall får hjemmeundervisning; men det er som oftes ikke her de møter på dårlig arbeidsmiljø og ikke denne marginale gruppen foreldre jeg skrev til 😉
Det finnes barn som får hjemmeundervisning fordi de er blitt så grovt mobbet på skolen, møtt liten forståelse og samarbeid, slik at de til slutt har prioritert hjemmeskole. Dette er en enda mindre gruppe, heldigvis.
Så bra at du tar dette opp! Barns rettigheter og krav på et forsvarlig arbeidsmiljø i juridisk forstand er ikke noe man har snakket så mye om. Jeg ser at de to foregående kommentarene at det kommer frem flere synspunkt på hvor ansvaret skal ligge. Jeg kan ikke si at jeg har noe svar på spørsmålet, men jeg vil gjerne tenke høyt sammen med dere.
La oss si at det er skolen som har ansvaret for skolemiljøet. Rektor er den øverste sjefen og har dermed et overordnet ansvar for sine ansatte og elevene. Altså personalansvar.
Jeg tenker at skolen jobbe for å skape gode holdninger og skyve på toleransegrenser, skape akspet for å være den du er, men jeg ser jo i de to foregående kommentarene at det er et dilemma dersom man mener at de dårlige holdningene kommer fra mor og far. Hva har skolen rett og plikt til å gjøre da? Hvem skal gå inn i familiestrukturen og si noe om foreldrerollen der man mener det kan være behov for det? Jeg vet ikke, men det kan være interessant å diskutere.
Et spørsmål jeg har tenkt litt på, er hvorfor det er offeret som må holdes hjemme, vernes eller eventuelt bytte skole. Hvorfor kan ikke skolen komme med en reaksjon mot de som mobber, f. eks utestengelse for to-tre dager? Dette hadde gitt et tydelig signal til de som er mobbere. Forutsatt at mobbingen er kjent, selvsagt.
Har skolen myndighet til å komme med en slik straffereaksjon? Elever blir jo utvist fra skolen for mindre alvorlige forhold enn mobbing, synes jeg.
Det var din kommentar på forrige innlegg som gjorde at jeg begynte å undersøke om hvilke lover som faktisk gjelder 🙂
Skolen kan ikke gå inn i foreldrenes hoder og styre tankene deres, men de kan være med på å vise dem hvilken betydning holdninger har.
Det jeg mener skolen kan gjøre, er å ha holdningsarbeid og gruppedynamikk som tema på foreldremøte år etter år etter år etter… Det er ingenting i veien for at lærer eller foredragsholder plasserer ansvar for holdninger hos den enkelte forelder. Jeg ser ingen grunn til at foreldrene ikke skal vekkes.
Likevel; om skolen ikke gjør det behøver ikke vi foreldre tenke at dette skulle jammen skolen ha gjort og jammen var dette dårlige saker og fysjavmeg så udugelig lærer! Vi kan selv tematisere dette, snakke med lærer, si at vi er interesserte i barna våre, at vi ønsker at dette oftere skal være tema osv.
Det er klart at det ikke er den som mobbes som skal måtte bytte skole. Det er på mange måter en falitterklæring! Likevel er det nok slik at mange foreldre og barn ikke orker å kjempe mer mot det som oppleves som en uoverkommelig fjellvegg -og velger å flytte. Mange som har blitt mobbet sier at skolebyttet har reddet dem. Andre opplever det ikke slik.
Hvilke sanksonsmuligheter skolen har mot barn som viser antisosial adferd, mobber, vet jeg ikke.
Om man utviser dette mobberen for mobbing; skal man da også utvise alle dem som sto rundt og heiet på, alle de som ikke sa noe, som har vært passive godkjennere?
Om man skulle utvise barn, tenker jeg at det må være noe som er gjort i en sammenheng. Om man ikke setter inn massive tiltak på mange plan, vil en utvisning kun tjene til «vi har gjort noe, vi» og ha liten egentlig og langvarig effekt.
Selv har jeg aldri blitt mobbet. Ikke fordi det ikke har vært mange anledninger, men fordi jeg tidlig lærte meg kampsport, hadde lært noe grunnleggende om menneskeverd, inkludert mitt eget, og i tillegg var verbalt sterk. 😀
Tanken på at det er så mange barn i min datters klasse som ikke hører til, og at hver enkelt av dem kan få et vanskelig voksenliv om vi ikke ser dem, gjør at jeg engasjerer meg så godt jeg kan.
Jeg tenker også at utvisning må være ytterste konsekvens, dersom alle foreldresamtaler og diplomtaiske forsøk ikke har ført frem. Jeg skjønner at utvisning ikke kan løse problemet alene, men det vil i allefall være en måte i sette grenser for hva som er akseptabelt og ikke. Når vi vet at mobbing ødelegger et helt menneskeliv og driver folk til selvmord, synes jeg også at f. en ukes utvisning er en mild straff. Faktisk.
Den erfaringen jeg har fått fra jobbsituasjoner, er at barnehager i allefall er veldig bevisste på dette meg å bygge oppunder barns empatiske følelser. Jeg tenker at hos den som mobber, kan det av ulike årsaker være mangel på empati. Og jeg tenker videre at de som blir undertrykt, undertrykker andre. Kanskje opplever mobberne veldig vanskelige familieforhold og er egentlig et offer selv. Det blir komplisert.
Når det er sagt, holder jeg likevel fast på at skolen må være ansvarlig for barns arbeidsmiljø på skolen og barn må lære seg å følge normer og regler som samfunnet setter. Derfor synes jeg også at de som en innvolverte må stå til ansvar for sine handlinger på en eller annen måte. Det er selvsagt vanskelig å skille ut hvem som er mobber, hvem som er tilskuer og de andre ulike roller barna har. Jeg har egentlig ikke noe godt svar på hvilke reaksjoner det skal være for de som har mere passive roller eller «bare» står og heier på.
Bare noen løse tanker i natten.
Det er engasjerende å være inne på bloggen din å diskutere. Jeg tenker høyt, og kanskje kan det komme noen åpenbaringer ut av ¨å dele tanker også.
🙂
Og så glemte jeg å nevne:
Skolen har vel ansvar for alt som skjer på skolen. Hva som skjer i hjemmet er ikke skolens ansvar. Men skolemiljøet kan de og må de gå inn å korrigere. Tenker jeg.
Det høres ut som om du har funnet et nytt «hjertebarn». Det er tydelig å se at du brenner for dette.
🙂
annesier: Jeg er veldig enig i at det er mobberne som burde få konsekvenser i form av utvisning, bytting av skole osv, ikke mobbeofferne selv.
Men når du sier at «Skolemiljøet kan de og må de gå inn og korrigere», så lurer jeg på om du har lest det jeg skrev i innlegget over. Er det noe vi gjør, så er det jo nettopp dette! Vi jobber. Igjen og igjen. De samme tingene. Ofte kan det være som å snakke til en vegg. Vi trenger hjelp hjemmefra for at ting skal fungere på skolen! Vi kan ikke oppdra barna alene på skolen. Vi skal absolutt være en viktig bidragsyter, men like mye av jobbingen må skje hjemme.
Hei, Petrine.
Det var ikke i min hensikt å antyde at lærere IKKE jobber med skolemiljøet. Jeg siktet mere til barns juridiske rettigheter og mulighet for straffereaksjoner. Jeg beklager dersom jeg har uttrykt meg utydelig på dette.
Jeg skjønner at problematikken også henger sammen med barns hjem, en arena hvor skolen IKKE kan gå inn å styre eller bestemme, og det kan derfor være svært vanskelig å gå inn og endre holdninger som kanskje stider mot foreldrenes holdninger.
Det jeg spør om, er hva skolen rent jurudisk sett har myndighet til å gå inn å styre. Og jeg spør fordi jeg ikke vet.
La oss si at holdningsskapende arbeid, foreldresamtaler og møte med rektor og lærer ikke fører noen steder. Kan da skolen utvise en elev for noen dager? Jeg tenker at en slike reaksjonsmåte hadde hatt satt et statement for både offer og mobber.
1.
Mobbeofferet hadde fått en bekreftelse på at det faktisk ikke er akseptabelt med en slik oppførsel. Jeg tror de trenger å se at voksne handler. At slike handlinger får konsekvenser og at den som blir mobbet føler han/hun blir tatt på alvor. Jeg sier ikke at dere IKKE tar mobbing på alvor, men jeg tenker at en utvisning er en veldig tydelig reaksjon på uønsket adferd.
2.
Den som er mobbet får et tydelig signal på at den type adferd er ikke akseptert i det hele tatt. Det er null-toleranse for mobbing. Kanskje har foreldrene andre holdinger, men samfunnet, som i barnets forstand i stor grad er skolen, godtar ikke en slik adferd og kommer derfor med straffereaksjoner.
Akkurat slik det er for voksne.
Jeg understreker igjen at jeg tenker på den juridiske myndigheten til å iverksette tiltak og eventuell mangel på barns juridiske sikkerhet.
Du setter fingeren rett på det jeg synes er det som er viktig med at voksne engasjerer seg:
Viser barna og andre voksne at dette er greit og dette er ikke greit.
Å snu seg vekk, er å akseptere.
Hei, godt nyttår!
Jeg vil gjerne føye til i denne fine samtalen at: Skolen bør ha planer/strategier for samarbeid skole hjem på foreldremøtenivå.
Kontaktlærer og foreldre bør drøfte denne strategien om samarbeid om klassemiljøet allerede på det første møtet.
Foreldre og skole har like ønsker og mål og vil lett kunne gå sammen i fruktbart arbeid.
Ofte er noe av det vanskeligste i slike samarbeid alt som går på enkeltpersoner. Enten det er enkelt elever, en lærer eller andre.
Det er alltid best dersom man har faste rutiner for slikt, så det ikke blir handtert amatørmessig i tillegg til problemet man har.
Ellers har alle elever rett til å sykemeldes. Jeg gjør
mine foreldre obs på dette fra første stund, fordi man har lett for å bagatelisere barns sosiale plager. Og i senere i en sahsgang er legens redigjørelse av stor betydning.
Når det er snakk om inneklima og skoleforhold er det ellendig mange plasser. Noen kommuner har satset på skole og utdanning. Nye skoler og oppussing. Men desverre har en del skoler fått små bevilninger. Og hva satser vi på, ungene våre eller på helt andre ting. Som eks. nye kurs, reiser, idrettshaller, kulturhus osv. Jeg mener vi bør stase på barna våre i stedet for. Gi dem gode leveforhold på skolene. Og la barna være det viktigste vi har. Jeg har sett at nye, gode skoler der lærene slipper å bruke så mye energi på dårlig utstyr, dårlige bøker osv. Og vi har bodd veldig mange plasser og har erfart mye forskjellig på skolefronten og hva som betyr for kommunen rundt om kring. Og hva rike kommuner kan gjøre. Men må innrømme det at min hjemkommune som serverer varmt måltid om dagen til alle satser på ungene og etterkommerne sine. Mine unger går på skole der vinduene står i kjelleren etter 20 år siden de skulle vært satt inn. Vi har ikke godtatt de bitte små stolene og pultene. Som ikke hadde vært byttet på 40 år. Synd at det er slik. Og jeg må innrømme at når ikke det ytre er på plass, så vil det bli mye hodepine, nakkesmerter og sutring. Mange vil bli følsomme på andre ting også. Man husker med seg selv også, det er mange ting på en arbeidsplass som skal være på plass for at det blir opptimalt.
Når det gjelder mobbing kan vi som foreldre være med på MOT møter som er veldig brae. Fordi det er vi som skal oppdra våre barn. Men alle voksne som barna møter i sitt liv er med på å påvirke. Det vil si trener, busssjøføren, lærere, besteforeldre, musikere osv. Alle er med…….
Men jeg er i mot foreldre som er med sine barn på kamper og roper stygge ord til både egne barn og andre/lag. Det er så dårlige holdninger som læres bort. Og jeg ser ungene tar etter og de bruker overalt, til bestemor, lærern, naboen, andre unger osv. Jeg droppet hele den ball greia og vi har vært hjemme å kost oss i stedet. Ungene blir folk da også. Og ikke minst de blir i rettesatt om de er frekke osv med en gang. Og det er viktig som forelder å gjøre det. Og være klar til å ta det valget. Og da kan en ikke være stresset hele tiden, men være litt klar i hodet. Fordi en må følge med. Det er mange som er englebarn hjemme, men er noen troll borte fordi foreldrene tror ikke på at de er slemme og benekter deres ugang!!
Ønsker alle godt Nyttår!!
Og gode samtaler med ungene sine, og la dem tenke litt selv. Dem trenger rom for å bli seg selv.
Hei igjen!
Her var det mye å lese og mye jeg kunne tenke meg å svare på. Likevel tar jeg det jeg først og fremst tenkte over når jeg leste svarene dine.
Jeg syns absolutt at en forelder skal si ifra dersom de opplever at barnet blir mobbet og ikke har det bra. Det bør være en plikt! Selv om lærerne er observante, kan man dessverre ikke få med seg alt som skjer, da vi ikke har kapasitet til å være alle steder på en gang. Det kan derfor være situasjoner man ikke er klar over i det hele tatt. Foreldrene er de som kjenner barna aller best, og må dermed si ifra om de ser noe som ikke er riktig. Men ta det først med læreren, det er utrolig hva man kan få ut av et godt samarbeid med kontaktlærer. Det er selvfølgelig dumt om man opplever lærere som ikke tar en på alvor, men jeg håper og tror at det finnes et fåtall av disse i den norske skolen i dag.
Om klassemiljøet i min klasse hadde haltet, hadde jeg ønsket at foreldrene samlet seg til et møte og snakket om hva de kan gjøre i fellesskap. Har vi sunne holdninger hjemme? Kan jeg gjøre noe annerledes for at mine barn skal få gode holdninger? I tillegg hadde jeg sett det som positivt om det ble satt i gang ulike sosiale aktiviteter. Teambuilding i skogen for eksempel, der foreldrene setter sammen grupper med elever de mener vil ha et positivt utbytte av å arbeide sammen. Man bør ha systematiske sosiale treff der man har et positivt fokus med positive aktiviteter. Gjerne aktiviteter der de som til vanlig blir minst sett kan utfolde seg mest mulig, aktiviteter der de er i sitt rette element.
Takk for gode kommentarer, alle sammen!
Jeg er enig med deg, Petrine; vi foreldre kjenner barna våre aller best!
Men vi ser dem ikke i løpet av skoledagen.
Vi ser dem ikke sammen med andre i skolegården.
Vi ser dem ikke om det viser seg at de står alene hele friminuttet.
Så kan man innvende at man skulle ha kjent barna sine bedre, slik at man skulle og burde ha oppdaget.
Barn kan være uendelig gode til å skjule for foreldrene sine, spesielt når foreldrene aldri ser hvordan barnet forandrer karakter når det er sammen med de som mobber.
Når mobbingen først er oppstått, tror jeg ikke det holder med «å snakke om det». Da må det konkrete tiltak til.
Petrine, ditt råd om å ta kontakt med kontaktlærer er godt, men mange opplever at det dessverre ikke hjelper.
Har du noen tanker om hva det er som gjør at mobbeofre ikke får den hjelpen de trenger og har krav på fra skolens side? ( Det har vi jo sett i veldig mange saker den siste tiden i media. TV2 har dette som tema for tiden, med journalist Haakon Eliassen (http://twitter.com/TV2Haakon med blogg http://eliassen.tv2blogg.no/article1356304.ece ) som primusmotor.)
Hva kunne bidratt til at læreren skal oppdage og håndtere mobbesaker på en enda bedre måte? Mindre klasser? Bedre rutiner? Hyppigere foreldrekontakt?
__________
Jeg tror også på at på skolen, som på hvilken som helst arbeidsplass, er de temaene som lederen fokuserer på, det som blir sett på som viktig. Om rektor mener at et godt psykososialt arbeidsmiljø er alfa et omega, og skaper gode rutiner for å evaluere dette, blir dette også prioritert.
__________
Det kan kanskje se ut som en falitterklæring; men jeg er ikke sikker på om vi noen gang kan komme dit at all mobbing opphører? Det betyr ikke at vi ikke skal forsøke.
Er mobbing, det å skape «oss og dem»-skille; lage hakkekyllinger og syndebukker noe vi bærer i oss alle sammen -og noe som alltid vil være der, noe som taes frem i enkelte situasjoner? Er det «menneskelig»?
___________
Å forebygge mobbing er bra.
Forebygging tror jeg må skje på alle mulige plan: foreldre, tanter, onkler, lærere, rektorer; alle som omgåes barn og voksne.
Å forebygge mobbing handler om å tørre å stå i det ubehagelige, tørre problematisere. Min erfaring er at det langt fra er enkelt som forelder å si at «her må det jobbes litt», når ingen barn har synlige arr eller beviselig mobbes rent fysisk. Det vil da være kritiske stemmer som lurer på om det egentlig er noe problem?
Hvorfor det er slik, det forstår jeg ikke helt. Noen som har noen innspill på dette?
Veldig mange foreldre forstår ikke at det de selv bærer til bords til middag, bæres ut i søpla av barna dagen derpå.
Mange foreldre har ikke tro på egen påvirkningskraft, og det er synd. Lykkefund henter gode eksempler fra foreldre som står på sportssidelinjen og roper skjellsord.
Å lage foreldremøter med tema og en innledning som leder mot fruktbare diskusjoner, som Petrine foreslår, gang på gang, er en fin måte å gå frem på, tror jeg.
Jeg tror på verdien av at foreldre kjenner hverandre og hverandres barn. Det får vi til ved å møtes og snakkes sammen ofte.
____________
Ja, ja…det ble noen tanker, litt hulter til bulter, men det var slik de trillet ut.
Kom gjerne med deres tanker om dette! Som dere vet fra mitt forrige innlegg, er jeg i en prosess der jeg selv skal jobbe med dette temaet på mitt barns skole og dette engasjerer akkurat nå mer enn før.
Denne snutten anbefales:
http://www.tv2nyhetene.no/video/?progId=379998