Skip to content

Om Løver og Løvetannbarn

desember 13, 2009

Hva er et Løvetannbarn?

Et barn som klarer seg -mot alle odds? Et barn som vokser under de mest ugjestmilde omstendigheter; under de mest destruktive familieforhold, de vanskeligste sosiøkonomiske kår? Overlever. Men lever?

Tanker om det vi kaller Løvetannbarn dukket opp igjen etter at jeg ble kjent med UNICEF s prosjekt «Den Ene«.

UNICEFs generalsekretær, Kjersti Fløgstad, skal ha  uttalt på folkemøte i forbindelse med dette prosjektet:

Det finnes ikke løvetannbarn. Ingen vokser gjennom asfalten av seg selv. Ser man nøye etter, har det alltid vært noen der for barnet – enten i form av andre barn eller en voksen.

Deretter skal Finn Skårderud ha sagt:

Hvis et lite menneske får klær, mat og varme, så vokser det og blir noen, men det er ikke dermed sagt at det blir seg selv

Hvordan blir man seg selv? Kan man bli seg selv uavhengig av det vi opplever, det som omgir oss? Om vi opplever vanskelig ting, overgrep, neglisjering, mobbing og hendelsene oppleves som unisone og ensartede; vil de forme oss?

Vil vi bli like dårlige? Er det derfor vi gjentar det mor gjorde, til tross for at vi skriker ut at det skal vi aldri, aldri gjøre selv?

Løvetannbarn? Jeg vet ikke. Det ser ut som om det er noen som trenger mindre vann og sol for å vokse. Ulikt temperament gir kanskje ulik grad av overlevelse?

Det kan også være sånn at en ikke ser den som har støttet like klart, som jeg ser Virrvarr har blogget om etter jeg publiserte denne posten. Dersom det er slik og den støttende personen ikke er erkjent av den som ikke har; kan denne støttende personen regnes med? Om barnet ikke så at det var en nabo som smilte til det, om det ikke registrerte naboens milde interesse; kan det da ha vært dette som «reddet» barnet til å bli et Løvetannbarn?

Eller er dette helt feil? Kan det være slik at den som levde over, den som «klarte seg», slik Sigrun beskriver; den gjorde det fordi den hadde noen helt unike egenskaper som gjorde at den var utrustet for å takle akkurat denne prøvelsen?

Hva med mennesker som Nelson Mandela, for eksempel? Etter 27 år i fangenskap bruker han resten av sitt liv til å snakke om forsoning og samarbeid med dem som fengslet ham. Hva gjorde at han overlevde med evne til refleksjon, empati og tilgivelse?

«Litenheten» er et barn av alkoholikerforeldre Skammen slipper ikke taket rundt halsen. «Litenheten» er sterk på utsiden men bevrer på innsiden. «Litenheten» hadde ingen som var Den Ene , men levde likevel over til å være en empatisk person; tilsynelatende trygg og vellykket.

Vi ser mange eksempler på at folk lever over mer enn selve overlevelsen i seg selv.

Om det var «noe» som holdt en oppe; skyldtes dette egenskaper hos en selv; som en kraft som kommer «innenfra»?

Skyldes det en mer eller mindre synlig «Den ene»?

(Maleri olje/akryl på canvas http://www.lineosmundsen.com/)



Advertisements
78 kommentarer leave one →
  1. desember 13, 2009 12:52

    Jeg tror det er en kombinasjon av nature of nurture – noe all den empiri og teori jeg har tilegnet meg, stortsett ved tilfeldigheter, underbygger – men at man aldri skal undervurdere betydningen av den ene, eller de få som ser barnet. Selv ble jeg nylig ganske besnæret av en ny teori om gener om løvetannbarn og orkidé barn http://www.theatlantic.com/doc/print/200912/dobbs-orchid-gene – laang artikkel, men interessant lesning på mange nivåer, også fordi den hevder at den positive uttellingen av ekstratiltak for det den kaller orkidé barn er mye større enn for såkalte løvetannbarn.

    Samtidig tror jeg påvirkningen til det du kaller den ene er enorm, uansett hva slags genetiske forutsetninger man har. For meg, som vel er et løvetannbarn på mer enn en måte, er det utrolig å se tilbake på hvor mye de som har sett og støttet meg ikke bare har betydd, men også hvor mye de har påvirket de viktigste valgene mine. Hva om de ikke hadde berømmet meg for mine evner til å skrive og til å overleve, hvilke valg ville jeg tatt da?

    Hvis noen hadde fortalt meg for ti år siden at det mine mentorer så i meg påvirket valgene mine ville jeg blånektet for det, men nå er jeg ikke så sikker lenger… Jeg er slettes ikke så sikker på at det var så fint å (måtte) være så sterk heller, men det har vel også noe med at man heldigvis kan se ting klarere i retroperspektiv. Uansett: artikkelen om genteori anbefales, mye å tygge på der!

    • desember 14, 2009 10:34

      Velkommen i kommentarfeltet, Kristine!

      Interessant lesing du lenker til. Virkelig!

      Så handler det om Serotonin igjen….Her handler det om et gen som kalles 5-HTTLPR, et gen som transporterer seretonin. Seretonin antaes å være medbestemmende for stemningsleie. For lavt nivå av Seretonin kan blant annet medføre depresjoner.

      For den som ikke orker hele artikkelen på engelsk, dette er slik jeg forsto den:

      Forskere mener at noen barn har en genetisk disposisjon som gjør at de er mer mottagelige for inntrykk fra omgivelsene og reagerer hurtigere på dem enn andre med for eksempel angst, depresjon, aggresjon mm. Noen er også mer risikovillige.

      Dersom disse barna opplever traumer eller en barndom med spesielle påkjenninger, eventuelt en voksentid med store utfordringer, kan disse egenskapene over utvikles hos disse barna. Dette er hypoteser som forskere og psykiatere har hatt over lang tid.

      Nylig har forskerne også sett at disse barna kan ha potensiale til å uvikle seg til noe enda «bedre» enn utgangspunktet om de er i rette omgivelser.
      Dersom disse barna blir møtt på en respektfull måte, med omsorg og tilstedeværelse fra sine nære, kan nettopp disse barna ha det største poetensiale i seg. Dette er en ny måte å tenke på genetikk og menneskelig atferd.

      Evne til å ta risiko blir nå til mulighet; sårbarhet hos barnet blir til plastisitet og evne til å reagere på omgivelsene med eventuell nødvendig tilpassning.

      Forskjellen på Orkide´barn og Løvetannbarn er at Orkide´barn i utgangspunktet har en større sårbarhet, som i visse miljø enten vil kunne føre til utvikling av spesielt «negative» egenskaper (visne hen) eller eksepsjonelt gode egenskaper. (blomstre fantastisk), mens Løvetannbarn er «vanlige barn», men er ekstra «robuste» og vil leve opp uansett.
      ____________

      Dersom: Orkidébarn utvikler uønskede egenskaper under uheldige omstendigheter, men har potensiale til å utvikle fantastiske egenskaper under gode vilkår.

      – Betyr det da at barn vi ser som ikke fikser tilværelsen, eller som utvikler ADHD/depresjon/angst/antisosial-adferd har hatt oppvekstvilkår som har vært dårlige, eller har vært utsatt for traumer?

      – Betyr det at Løvetannbarn ikke er blitt til på tross av, men ville klart seg uansett og ikke trenger Den Ene likevel?

      Hvordan kan vi vite hvem som er hvem av disse barna? Hvilke praktiske konsekvenser har disse teoriene for oss?

      • desember 14, 2009 11:06

        «Hvordan kan vi vite hvem som er hvem av disse barna? Hvilke praktiske konsekvenser har disse teoriene for oss?»

        ???

        Vi trenger da ikke vite hvem som er hvem for å trekke praktiske konsekvenser! Barn trenger å bli sett og gitt omsorg og støtte etter behov uansett om de er robuste eller sarte.

        • desember 14, 2009 13:46

          Da har teoriene kanskje ikke egentlig noen praktisk konsekvens for oss; eller tenker du noe annet?

          (Jeg håper ingen missforstår hva jeg står for her; det er helt klart at alle barn skal bli sett og tatt vare på ;-D)

        • desember 14, 2009 16:39

          Personlig føler jeg ubehag over inndeling i ulike grader av botanisk edelhet anvendt på barn.

          Hvis teoriene fører til at en leter etter årsaker i vilkårene som omgir barn med adferdsproblemer fremfor å lete etter sykdomsstrukturer i barna, kan likevel teoriene kanskje være nyttige.

        • desember 17, 2009 14:24

          «Botanisk edelhet» – fantastisk! Tak Titta! 😀 For resten så holder den dér med generne ikke engang på det botaniske område. Jeg foretog selv, og uden egentligt at have planlagt det, studien i sommers: jeg plantede nogle frø fra en cherrytomat i en potte i vindueskarmen, andre, fra samme tomat(!), ude i køkkenhaven. Tomaterne i køkkenhaven voksede til «normal» cherrytomat-størrelse. De i potten i vindueskarmen nåede kun ca. 30% af «normal» cherrytomat-størrelse (mens de nu smagte lige gode, allesammen 🙂 ). Uden at have set den her nævnte studie (synes, jeg har set rigeligt med socialdarwinisme i forvejen, men vil måske kaste et blik senere), så tør jeg godt sige, at (også) den med al sandsynlighed misser det afgørende punkt, at gener også er underkastet miljøpåvirkninger. Jf. epigenetik, nemlig. Eller: uden «nurture» ingen «nature».

      • desember 17, 2009 14:03

        Maria: Serotoninteorien er et produkt af farmaindustrien. Serotonin blev udråbt til at have årsagssammenhæng med «depression» (og anden eksistentiel lidelse) efter man havde udviklet SSRIs’ene, der så ud til at virke på «depression». Ligesom ting som åreladning en gang så ud til at virke mod «psykisk sygdom», hvorfor man troede, at årsagen måtte være for meget blod… (host, host…). Med videnskab har det stort set intet at gøre. Især efter det har vist sig, at SSRIs’ene kun slår placebo hvad bivirkningerne angår. Google «serotonin debunked», og du finder et hav af interessante oplysninger angående serotoninteoriens validitet.

  2. desember 13, 2009 15:19

    Veldig spennende tanker du har der. Jeg kjenner at jeg vil tenke videre på dem. Uansett så tror jeg veldig på at jeg skal gjøre hva jeg kan for å se alle unger jeg møter. Voksen også for den del. Glad for at jeg fant bloggen din, kommer innom igjen, jeg. Ha en fin søndag videre. Eirin

    • desember 13, 2009 19:28

      Velkommen inn hit, Eirin!

      Det er mange små ting som sammen gjør at vi blir bedre.

      God søndag til deg også!

  3. desember 13, 2009 16:04

    Det er vel litt skummelt å sammenlikne barn; ingen har identiske erfaringer. Jeg stusser f.eks. når noen som opplevde ett overgrep fra en utenfor familien i barndommen, kommer og sier til meg: «Jeg vet hvordan du har det.» Jeg opplevde det i mer enn ti år fra nærstående, og uten noen å snakke med.

    Jeg vet om et kjent «løvetannbarn», som alle i Norge kjenner den offisielle historien til. Det som ikke er offentlig kjent, er at vedkommende har svære psykiske lidelser.

  4. desember 13, 2009 16:14

    En ting til, Maria: Du nevner Mandela. Ved siden av at han på forhånd visste at han kunne bli tatt og torturert, må han ha hatt et sterkt fundament av trygghet fra tidlig i livet, en visshet om å være elsket. Psykiater Nils Johan Lavik nærmest fraråder å fokusere på «de som klarer seg»:

    «Noen kjenner sikkert mennesker som har vært i krig, fangenskap og tortur, og som synes å ha sluppet fra det uten nevneverdige plager. Men man hører også om at mennesker faller ned fra tredje etasje og slipper fra det uten mén. Det betyr ikke at det går bra å falle ned fra tredje etasje i sin alminnelighet.

    Det er kjente personer i det internasjonale offentlige liv som fremtrer med tilsynelatende stor sinnsro, rasjonalitet og moralsk styrke på tross av langvarig fangenskap og umenneskelig behandling. Selv om Nelson Mandela og andre kan nevnes som eksempler på dette, må det ikke føre til at man overser de mange tause ofre som har fått sitt livsløp varig formørket.»

    • desember 13, 2009 19:27

      Det er bra du presiserer dette, Sigrun.
      Jeg ser at tankene jeg hadde nettopp om dette ikke ble med.

      Det hender jeg tenker ting som plutselig faller ut igjen, sånn helt av seg selv.

      Det jeg tenkte var at det kan hende at personer som Mandela i utgangspunktet har hatt noe «å gå på»; at han har hatt mange til å bære seg før han ble utsatt for traumer.

      Det jeg heller ikke har sagt noe om i innlegget mitt, er at det kan hende at vi skal være forsiktige med å «lovprise» alle som «har klart seg».

      Det er minst to grunner til at jeg sier det:

      1. Det er mye vi ikke ser hos den overlevende og at det at vi ikke ser, når det fortsatt er mye som beveger seg under overflaten også kan bli som et bord som fanger. Når en liksom har «klart deg»; fått til de sosiale livet, utdannelsen osv; er det liksom ikke lov til å skulle klage. Og kan hende blir det dermed også en slags tvangstrøye?

      2. Hva med dem som reagerte som de fleste mennesker ville gjort; ikke fikset livet etterpå, er traumatisert slik at en ikke klarer det sosiale livet, er trygded og får invalidiserende psykiske problemer? Disse menneskene kan få enda en børå bære på. De har vært flinke under hele traumet og opplever at de ikke er «flinke» etterpå fordi de ikke ble en av Løvetannbarna.

  5. Melek permalink
    desember 13, 2009 20:18

    Helt ærlig, har jeg syntes denne løvetannbarn-tankegangen er nokså unyttig. Kanskje til og med skadelig i en del sammenhenger.
    Det blir den samme gamle debatten om hva ting skyldes; arv eller miljø, gener eller det sosiale vi har vært omgitt av.
    Grunnen til at jeg synes hele temaet er unyttig, er at det finnes ikke noe matematisk svar på dette. Alle mennesker er forskjellige.
    Tror kanskje jeg har blitt litt allergisk mot hele temaet. Jeg har hatt et søsken som i voksen alder ble rusmisbruker. Dette var før dette med rus hadde fått noen forståelse i media og offentligheten overhodet, og det hele var knyttet til mye skam for resten av familien. Jeg følte det enorm urettferdig at mine ressurssterke og kloke foreldre ble utsatt for granskende blikk fra omverdenen om hva de hadde gjort galt. Siden de fikk et barn det gikk så galt med.
    Og hvis det ikke var foreldrens oppdragelse det var noe galt med, ja, da måtte det jo være genene, da?
    Når jeg senere ble syk av hyotyreose, påvist med all tydelighet i blodprøvene mine, og fastlegen likevel journalførte min brors stoffproblemer i min journal…fordi jeg uttrykte skrepsis til antidepresiva som passende behandling, ble jeg rasende. Inni meg, selvfølgelig. Krenket, rett og slett. Både på min brors, mine foreldre og egne vegne. Han fikk jo ingen hjelp. Jeg følte bare at dette var noe folk som fikk snusen i det kunne skrive ned, og bruke som det passet seg i alle mulige retninger. At han var en svært ressurssterk ung mann, med toppkarakterer fra studiene sine, sto det ingenting om.
    Hans situasjon hadde da heller ingenting med min hormonsykdom å gjøre.
    Blir kanskje litt på siden dette, men jeg skriver om akkurat dette fordi jeg vil folk skal være litt ops på hva bruken av slike bekreper setter igang i de underligste sammenhenger. Særlig hos de som ikke er så kloke, samt hos de som vil ha klare svar.
    Alle slags systemer, for eksempel. Man vil så gjerne finne sammenhenger og at ting skal være enkelt, men slik er jo ikke verden. Mye er veldig komplisert, ikke minst sammenhengen mellom arv og miljø. Skjønner heller ikke hvorfor man skal være så veldig opptatt av akkurat den sammenhengen. Fokuset bør heller være at folk er ulike, og det kreves ulike måter å hjelpe folk på nettopp fordi alle er unike.
    Etter min mening er det bra å forsøke å være noe for andre, uanset hva forskingen måtte mene om dette er det som redder løvetannbarna eller ikke.
    Men mulig jeg er helt på siden av hva denne tråden handler om. Håper likevel min historie er et eksempel som setter igang noen nye tanker hos noen 🙂

    • desember 14, 2009 10:39

      Melek; her peker du på noen av de samme spørsmålene jeg sitter igjen med etter å ha lest lenken som Kristine la igjen lenger oppe.

      Det kan synes som om gener ikke alltid gir den fenotypen, det vi si hvordan genet kommer til utrykk som en egenskap, en skulle tror.

      Det er altså mer mellom himmel og jord og genotype og fenotype enn det vi har oversikt over.

      Likevel er forskningen og hypotesene over interessante fordi den fokuserer på hvordan en kan fremelske egenskaper ved å tilrettelegge miljø.

  6. desember 14, 2009 10:18

    Ordet «Løvetannbarn» og det såkallte begrepet «Survival of the fittest» er kanske en å samme sak av flersidigheten i menneskets overlevelsesevne… Barnet som ennå ikke har blitt preget av sine omgivelsers begrensende overbevisning har troen på fremtiden og denne troen kan gi de utroligste følger… barnet kan fly… barnet kan løpe lenge før det har reist seg opp på to ben og dette behøver ikke læres.

    Den moderne verden ønsker stadig en større avstand til menneskets egentlige natur som ett av dyrerikets flotte individer og derav er mennesket på vei inn i en selvdestruktiv situasjon. Dette vet ikke barnet… det må læres… og barnet vokser opp til en selvdestruktiv verden hvor natiurens iboende overlevelse motarbeides på alle plan for å følge moten…

    Vel… jeg vet ikke hvor mine tanker fører hen men ett vet jeg: (Forkynneren 7:29 … Gud skapte mennesket slik det skulle være, men de har så meget underlig fore.

    Barack Obama sa noe lignende i sin tale, om at vi taper oss selv når vi bryter våre egne moral/etikk normer i vår streben på fremgang.

    Knut Hamsun sa det også, han skrev noe slik som at mennesket tilstrever seg en skadelig avstand fra den jord det er skapt til å forvalte.

    Catalyzator sier: Vi er av natur og kan ikke unngå naturen om vi vil overleve.

    • desember 14, 2009 10:41

      Takk for kommentar, Catalyzator!

      Vi kan nok ikke unnslippe oss selv eller omgivelsene våre, nei.

  7. Simon permalink
    desember 14, 2009 11:25

    Noen klarer seg på tross av hva de fikk tildelt, hva med de løvetannbarna som ikke klarer seg, barn misbrukere, barn av sosialklienter – de som klarer seg er det jo greit for, de jeg oppfatter er løvetannbarn.

    De har sikkert en historie å komme med, hvordan de fikset det. Det finnes likevel større utfordringer på «ugresset», de som ikke fikset det. Det må jo være der utfordringene ligger. Det å løfte disse?

    • desember 15, 2009 08:48

      Hei Simon og velkommen til bloggs!

      Njaaa…jeg vet ikke hvor mye de som fikset det «fikset det».

      Kan hende er det noe av det som er vanskelig for de vi kaller «Løvetannbarna»; de får ikke lov til å ikke fikse det «inni», fordi de har fikset det «utenpå».

      Jeg tror ikke det er greit for de som «klarer seg», heller.
      Overgrepene og traumene er der likevel; de går ikke sin vei, til tross for at barna som voksne har klart å stable et liv på bena.

      Det jeg ser som vanskelig for de som ikke klarte «livet utenpå», er kan hende at de får enda en ting de ikke klarte, enda noe de skulle vært flinke til, når fokuset ensidig rettes mot de som opptrer vellykket.
      Mange av de barna som faller helt ut har bagasjen stappfull av et blytungt vakum av manglende selvfølelse og selvtillit, på samme måte som de som «klarte seg» har.

      Jeg vet ikke om det føles slik for de som ikke klarte seg, men jeg kan se at det kan føles slik.

      Noen som har noen innspill om dette?

      • desember 15, 2009 10:56

        Maria: Selvsagt kan det bli en belastning for dem som ikke «klarer seg» når «løvetannbarn» trekkes fram som eksempler. En fæl psykolog jeg gikk hos, som ikke ville jobbe med traumene mine, gjorde det flere ganger, altså mente det måtte være en feil med genene mine, fordi som han sa: «Det fins jo løvetannbarn».

        Jeg vet om et «løvetannbarn», som ytre sett fungerer, men som har ført «familiearven» videre til sine barn, uten selv å få problemer som er åpenbare for alle. Er det å «klare seg»?

        En farlig ting med gentenkning er også at det gir overgripere et trumfkort på hånden: «At du har problemer, skyldes dine gener, for det har jeg/vi lest om». Jeg kjenner noen som sier det til noen de har traumatisert i årevis.

        • desember 15, 2009 11:27

          Jeg prøver, men kan ikke helt fortså hvordan den psykologen du gikk til tenkte.

          Kan du si noe om det?
          Mente han at du hadde eller ikke hadde «klart deg»?

          Om han mente at du ikke hadde «klart deg»; mente han at du skulle ha gjort det, fordi det finnes løvenattbarn, og at i det du ikke hadde klart det, måtte det bety at de lå i genene dine?

          Oppriktig spurt; forsto ikke helt logikken her…

          Jeg vet ikke helt hva du mener når du sier «familiearven videre»?

          Men: Om denne personen føler at livet går fint, de nære kjenner at personen ikke er mer enn vanlig vrang å forholde seg til; vil jeg si at en person har «klart seg». Jeg kan ikke definere andres lidelse; den er noe en selv, eller andre nære, kjenner.

          Det du beskriver i fht til hvordan overgripere kan bruke en slik gentenkning, er mer et utrykk for hvor farlig overgriperen er, enn utrykk for at teoriene er gale, tenker jeg.

          «Gentenkning» sier vel ikke at en person definitivt vil bli slik eller slik.
          Den sier noe om at en person har _potensiale_ for å utvikle slik eller slik.
          Noen har potensiale for å uvikle hjerte-karlidelser i større grad enn andre; i samme kontekst ser man vel for seg muligheten for å utvikle psykiske lidelser, så vidt jeg forstår?

        • desember 15, 2009 12:27

          Psykologen sa dette fordi jeg ikke hadde «klart meg». Han mente det var mulig å «klare seg» uansett, for det viste jo «løvetannbarna». Siste gangen han sa det, svarte jeg tilbake, at ingen opplever det samme («vond barndom» kan brukes om ulike fenomener og dekker et kontinuum), altså har identiske liv, og at «løvetannbarna» har minst én person som er der for dem.

          Med «familiearven»mente jeg familievolden som overføres fra en generasjon til neste. En som traumatiserer egne barn, som denne personen jeg nevnte, kan utad framstå uten psykiske problemer av noe slag, greie jobb osv. En som utad framstår som en som «klarer seg», kan altså selv være voldelig, men det forblir en hemmelighet for utenforstående.

          Vedr. gentenkning: Noen ser så enkelt på dette, og tror at gener er årsaken til psykiske vansker. Punktum. Det har de lest i avisen.

        • desember 15, 2009 12:50

          Dette kan da ikke være gjengs oppfatning blant psykologer; at om noen overlever det umulige, så forventes alle å skulle overleve det umulige?

          Det du beskriver er det som mange vil tolke som «klare seg». Så lenge en glir inn i samfunnslivet rundt seg.

          For meg er det ikke «klare seg».

          Jeg vet om folk som «klarer seg»; så det er mulig. Jeg tror det kanskje kan ha noe med dette om det var noen der, noen som hold fast ved hva som var virkelig virkelighet og hva som var skapt virkelighet; som et tau å holde seg fast i. Det kan også ha noe med grad av kontroll en opplevde å ha. Noen kan ved overgrep oppleve at de lagde seg en slags «kontroll», på samme måte som noen som blir fengslet i uendelighet lager streker på muren for å holde kontroll over ukedagene.

          «Psykiske lidelser» er en stor pott. Denne potten kan bestå av genetiske baserte lidelser, miljøbaserte eller en blandings som forutsetning.

          Vi vet og kan for lite, men tror vi eier all kunnskap som er mulig å eie. Vi forvalter våre hypoteser som om de skulle være «sannheter» og trekker hastige konklusjoner.

  8. desember 14, 2009 11:36

    Roar Fosse: «Ingen gener for psykiske lidelser» http://www.psykologtidsskriftet.no/index.php?seks_id=82599&a=4

    • desember 14, 2009 12:32

      Takk for interessant link, Sigrun! (Fagterminologien hindrer meg fra å forstå alt, men likevel nok til at jeg blir glad og optimistisk…)

    • desember 15, 2009 10:19

      Epigenetikk er et spennende felt.

      Artikkelen sier vel noe av det som psykologene «alltid» har sagt: Dårlig barndom? Dårlig voksenliv.

      Forsøker å sammenfatte det som sto i lenken du la inn her:

      Det snakkes om epigenetikk og at det er prossesser i miljøet rundt genene som kan påvirkes av negative faktorer som Artikkelen viser til dyreforsøk der man har funnet at manglende omsorg fra rottemor til nyfødt gir stressrespons som igjen påvirker hjernefunksjon, immunsystem og sosiale evner når rottene ble voksne.

      Unge mennesker som har vært utsatt for alvorlige overgrep og omsorgssvikt i oppveksten, er det sett endring i biologiske markører. En slik oppvekst gir også større sannsynlighet for å utvikle ulike psykiske lidelser.

      Overgrep mot barn er funnet å følge enkelte familier gjennom generasjoner. Opp mot 70 % av foreldre som er overgripere, har selv opplevd overgrep i oppveksten, og 20–30 % av barn som utsettes for overgrep, utviser selv overgrepsatferd som foreldre. Dersom man flytter et spedbarn fra den biologiske mor, som selv har blitt utsatt for overgrep, slik at barnet ikke blir utsatt i sin barndom, ser vi ikke denne gjentagelsen av overgrep.

      Denne opphopningen man ser i familier er sannsyligvis ikke genetisk betinget, men miljøbetinget.
      Det betyr at tiltak rettet mot adferd kan ha effekt.

      Forskerne mener at psykofarmaka (feks medisiner mot depresjon) vil ha mindre effekt enn samtaleterapi og trygge relasjoner, da medisiner ikke vil kunne påvirke de enkelte prosesser som har blitt endret i den biologiske kropp, da dette vil variere fra individ til individ.

      Så tenker jeg:

      Ja, dette synes å være en plausibel forklaring for utvikling av psykiske lidelser i etterkant av gjentatte og langvarige traumer.

      Vi må likevel være forsiktig med å trekke konklusjonen den motsatt vei; at den med psykiske plager har hatt en «dårlig barndom» eller andre negative psykososiale forhold. Det er mange studier som kan vise at psykiske lidelser er lenket til biologiske faktorer. Slik er det jo alltid i forskning; om en enkeltstudie viser A kan man finne tre andre som viser B.

      Å tenke at samtaleterapi og relasjonsbygging er livsviktig for mange fremfor ensidig bruk av psykofarmaka, er også en god idé. Jeg tror likevel at det å bruke psykofarmaka er et være eller ikke-være for mange med psykiske lidelser og er det som gjør at de er i stand til å fungere slik at de kan nyttigjøre seg terapi.

      Men nå har jeg ikke tenkt til å gå inn på noen diskusjoner rundt forskning; det var ikke meningen med dette innlegget.

      Det positive ved denne artikkelen er at det ser ut som om man kan forebygge lidelser senere i livet om barn får flere trygge voksenpersoner å forholde seg til.

      • desember 15, 2009 12:06

        Selv om jeg har lyst, skal jeg ikke ta opp noen diskusjon om psykofarmaka her. Det har jeg gjort i stort omfang andre steder tidligere, og skulle noen være interessert, har jeg lenket til dette i egen blogg.

        Du sier at du ikke har tenkt å gå inn i noen diskusjoner om forskning, men velger likevel å presentere dine meninger. Nå gjør jeg det samme: presenterer noen meninger, men annonserer allerede her at jeg ikke har kapasitet til å gå inn i noen diskusjon!

        Det gjelder denne ‘advarselen’ din:

        «Vi må likevel være forsiktig med å trekke konklusjonen den motsatt vei; at den med psykiske plager har hatt en «dårlig barndom» eller andre negative psykososiale forhold.»

        Og jeg er helt enig!

        Det betyr imidlertid ikke at psykiske lidelser ikke svært ofte, kanskje som oftest, har røtter i forhold knyttet til tidlig barndom.

        ‘Flinke barn’ kommer som oftest fra svært ressurssterke hjem, hvor kjærlighet og varme strømmer – men hvor flinkhet, ambisjoner, vellykkethet tas som gitt i en grad som kan få det til å bli betingelser for tilgang til varmen og kjærligheten. Uuttalt, selvsagt!

        Og ‘Flinke barn’ forsvarer sitt opphav med nebb og klør, å kritisere de fantastiske foreldrene er nærmest forbundet med livsfare! Litt av en klemme – til å bli gal av!

        Forhold i familien, eller idéene om spedbarnsstell, kan også ha vært slik at spedbarnet svært tidlig lærer at det er bortkastet å skrike for å få oppfylt behov, og at det derfor blir en ‘snill’ baby – som absolutt får alt det en baby trenger – når omsorgspersonene mener det er riktig tid for det. Dette kan skape en defekt evne til å representere seg selv og sine dypeste behov gjennom hele livet.

        Slike erfaringer er språkløse, minneløse og derfor umulige å nå frem til i samtaleterapi.

        Og slike babyer blir ofte til flinke barn – og for dem står enda mye mer på spill hvis de skulle kritisere sine foreldre. For babyer har absolutt ingen muligheter for å overleve uten kjærlighet – selv om den må kjøpes ved hjelp av å undertykke store deler av ens eget selv (=temperamentet)

        Og foreldrene – de er virkelig uten skyld, virkelig!

        Men ikke uten ansvar: hvis de får kunnskap om at barnets problemer kan ha slike røtter, må de våge å erkjenne at det kan ha forholdt seg slik, de må også avdramatisere: slike sår er ikke irreparable. Men for å kunne lindres, må det erkjennes at de finnes, som en start.

        Og så må foreldrene – eller noen som representerer dem – tåle å la de tause, underutviklede delene av det store barnet, eller den godt voksne personen – tåle å la følelsene av frykt, sorg, sinne og savn uttrykke seg med det språket som var tilgjengelig da følelsene først oppsto – det kan være et spedbarns voldsomme skrik – det kan være en toårings stotring osv. Og da mener jeg ikke at dette skal provoseres fram – men at det skal tas imot hvis det melder seg, og møtes som det det er, og ikke tolkes som hjernesykdom.

        Og ja: jeg snakker av erfaring. Jeg var 36 år første gang jeg skrek som en baby. Og opplevde det som livstruende.

        • desember 15, 2009 12:40

          Titta; jeg forsto at du hadde egenerfaringer som ikke var gode. Det er vanskelig å sammenligne erfaringer man gjør og har; vi er jo unike individer og nesten-likt påvirker ulikt.

          Jeg forsøkte å si noe om hvordan det kunne leses, det du skrev over.

          I kommentarene mine har jeg forsøkt å sammenfatte det som sto i lenkene som er blitt lagt inn i kommentarfelten, uten å legge inn min egne meninger før jeg har definert dem til det; mot slutten. Slik at det skulle være klart hva jeg tenker og tror selv.

          Når jeg sier at jeg ikke hadde tenkt til å gå inn i diskusjoner om forskning er det fordi jeg så for meg at vi kunne legge inn lenker til hverandre som ville vise det motsatte av hva forrige lenke viste.

          Det jeg ville si var at forskning er så mangt og kan leses på ulike måter og hypoteser er hypoteser, altså noe man går ut i fra eller antar; det er vanskelig å «bevise» noe som helst.

          Til tross for at en studie viser et hus er hvitt, er det ikke dermed sagt at alle hus er hvite, selvsagt.
          Men at noen hus er hvite, og at det er større sjanse for at det nye huset som bygges blir hvitt om dette huset ligger i en kystby på sørlandet, er sikkert.

          Man ser for eksempel at barn, unge og voksne ikke lenger har psykiske plager etter kostholdsendringer eller når en får rebalansert hormonbalansen.
          Psykiske lidelser er sammensatt og for meg, og dette er min mening, blir det unyansert å slå fast at de fleste psykiske lidelser har rot i tidlig barndom. Jeg kan heller ikke se hvordan en slik hypotese kan «bevises». At det er gjengs oppfatning er helt klart.
          Jeg mener selvsagt ikke at et mennesker som har en psykisk lidelse automatisk skal fortståes som en som har en «hjernesykdom» som du sier. Men jeg er heller ikke tilhenger av det motsatte.

          Jeg er tilhenger for at en er åpen på å forstå hva som skjer og å finne en årsak, der den er mulig å finne.

          Om «flinke barn» forstår jeg hva du sier -og det er klart det ikke er lett å lære å være fritt og «eget» som voksen eller barn når en skal forsøke å strekke seg utfra hva som forventes eller for å bli «sett» og vist omsorg!

          Mange av de flinke barna har god kontakt med hode og ikke så god kontakt med kropp. Som du sier; samtaleterapi er kanskje ikke det som når lengst inn og har best effekt og man må forsøke andre måter.

          Jeg har vel en følelse av at vi ikke egentlig er veldig langt fra hverandre i forståelsen av dette, her, likevel.

        • desember 15, 2009 13:53

          «Psykiske lidelser er sammensatt og for meg, og dette er min mening, blir det unyansert å slå fast at de fleste psykiske lidelser har rot i tidlig barndom. Jeg kan heller ikke se hvordan en slik hypotese kan “bevises”. At det er gjengs oppfatning er helt klart.
          Jeg mener selvsagt ikke at et mennesker som har en psykisk lidelse automatisk skal fortståes som en som har en “hjernesykdom” som du sier. Men jeg er heller ikke tilhenger av det motsatte.»

          Presisering: Jeg slår ikke fast at de fleste psykiske lidelser har rot i tidlig barndom. Jeg sier ‘kanskje som oftest’. Det syns jeg det er ufint av deg å kalle ‘unyansert’.

          Opplysning: Det er kun en analyse av symptomatikk, og ingen ‘bevis’, verken gjennom genanalyser eller hjerneundersøkelser som har ligget til grunn for at jeg i 1988 fikk en diagnose som i årene fram til jeg i 2002 la meg ned for å dø (men overlevde) – har påført meg, gjennom direkte og indirekte tvang, medikamenter som har vært til stor belastning og skade for min kropp, mitt sosiale og emosjonelle liv – og til ekstra belastninger på mine nærmeste. Også elektrosjokk ble påført meg uten mitt samtykke (jeg var for hjelpeløs til å kunne protestere).

          En trenger ikke ‘bevis’ for å se det skrikende (!) behovet for å bli møtt med medmenneskelighet i trygge rom når en bryter sammen, mentalt.

          Gjennom alle mine år i psykiatriske sykehus (det blir noen, sammenlagt) har jeg også blitt godt kjent med andre lidelsesfeller, så jeg bygger ikke bare på egne erfaringer når jeg sier at svært tidlige barndomserfaringer kanskje ligger i bunnen av lidelser som legevitenskapen fastslår som hjerneorganiske eller genetiske.

          Så – der ble jeg nødt til å legge inn et svar, likevel. Men nå skal jeg være bestemor i timesvis 🙂 , og sjekker ikke nettet før i morgen, så noe mer svar kommer det ikke i dag, i alle fall!

        • desember 15, 2009 17:43

          Beklager dersom jeg ble oppfattet ufin; det var ikke meningen, Titta. Det er ikke alltid så lett å få frem det man mener når man «samtaler» på nett.

          Kos deg med barnebarna 😀

      • desember 17, 2009 14:18

        «Jeg tror likevel at det å bruke psykofarmaka er et være eller ikke-være for mange med psykiske lidelser og er det som gjør at de er i stand til å fungere slik at de kan nyttigjøre seg terapi.»

        Hvordan skal kemiske stoffer, der hindrer personerne, der tager dem, i at kunne være i kontakt med sig selv, kunne «fungere slik at de kan nyttigjøre seg terapi»?

        «A major objection to the use of the anti-psychotic drugs in acute crisis situations is that because they are such powerful central nervous system suppressants they may well have the effect of preventing crisis resolution. They are powerful enough to abort a psychological process, which if supported and understood, would resolve itself in the context of a relationship.» Hvad Loren Mosher her siger om neuroleptika, gælder sådan set alle psykofarmaka. Maria, du ville da ikke i ramme alvor påstå, at terapi bliver mere effektiv, hvis klienten møder op efter at have drukket alkohol, i beruset tilstand?? Ja, det er det samme når det kommer til, om terapi har effekt, eller ej. Alle psykoaktive stoffer, alkohol såvel som Zoloft, reducerer personens bevidsthed (om sig selv).

        • desember 17, 2009 23:13

          «Maria, du ville da ikke i ramme alvor påstå, at terapi bliver mere effektiv, hvis klienten møder op efter at have drukket alkohol, i beruset tilstand??»

          Nei, det har jeg aldri påstått.

        • desember 18, 2009 00:37

          Maria: Det er altså nøjagtigt det du siger, når du skriver, at psykoaktive stoffer (her psykofarmaka) kan få folk til at fungere, så de kan få noget ud af terapi.

          For resten, hvis det var rigtigt, burde der rende et hav af mennesker rundt, der har fået helt fantastisk meget ud af at gå i terapi. Siden de fleste terapeuter er af den samme overbevisning, som du ser ud til at være, og tit og mange gange ikke har noget andet at gøre, end at anbefale indtagelsen af bevidsthedsnedsættende stoffer som noget, om ikke det, første, knapt nok, at en ny klient har nået at sætte sig tilrette foran dem.

          Blandt de, forholdsvis mange, mennesker, jeg kender, der har prøvet at gå i terapi, somme tider i årevis, er der måske, med lidt god vilje, ti procent, der har fået gavn af terapien. Nu vil jeg ikke udelukkende gøre psykofarmaka ansvarlige for terapiens fallit. Et lige så stort problem er f.eks. terapeuter, der rent menneskeligt ikke egner sig til at være terapeut. Tankevækkende er dog, at der blandt de virkelige successhistorier ikke er nogen, der involverer psykofarmaka.

        • desember 18, 2009 12:02

          Jeg vet at mange i kke ville fungert i det daglige livet uten å fått hjelp av medikamenter. Og tror heller ikke alle har greid å gå i terapi og fått nytt av den uten det heller. Om jeg har noe peiling, ja jeg prater stadig med folk i psykriatrien og med masse pasienter. Og for meg er en spade en spade. I dette samfunnet vi lever nå er folk blitt så nervøse og redde for å gjøre feil og trå feil. De er redde for seg selv og omgivelsene osv. Og jeg er «bare» et medmenneske med troet på mennesket som de er i nuet. Ikke hva de var før. Syke eller ikke syke, jeg prøver å se dem og snakke med folk. Og jeg er ingene dikke dikke kjærring, men rolig og oppriktig nyskjerrig på andre. Og spesielt innenfor psykriatrien. Og jeg er ikke så redd for å bli satt en psyriatri bås fordi alle har vi en psykisk helse. Den må takes vare på som resten av kroppen og det er noe som vi bør/må være mere bevist på. Det er så usundt å tro at vi ikke har psykis helse og kjøre på. Men man må ha litt bakkekontakt og tenke over hva gjør jeg nå er dette sundt for meg. Og der kommer mat og trening inn også,. Som ME syk kan dette noen gang bli vanskelig og en kan ende opp som «psykisk syke » i tillegg, men at kroppen mangler noen næringstoffer og for lite trim. Og at en føler en mister seg selv og blir levende i sin egen ME boble verden. I negativ tankespiral.
          Men jeg kan sikkert ringe en handfull med en gang og spørre om lever bedre nå med piller eller før da uten. Disse får også samtaler, grupper osv. Og blir tatt gått vare på.

        • desember 18, 2009 14:10

          Jeg ved godt, at det følgende vil provokere nogle. Ikke desto mindre synes jeg, det er værd, at også tage med i betragtning, når der snakkes psykofarmaka, generelt, eller i forbindelse med terapi.

          Jeg kender også en del, der påstår, psykofarmaka hjælper dem, og for så vidt som der er tale om kriserelateret korttidsbrug, vil jeg ikke engang modsige disse mennesker. Til dem, der mener langtids-, «vedligeholdelses»brug af psykofarmaka hjælper dem til at have det bedre, vil jeg sige, at der findes noget, der hedder «spellbinding effect», tryllebindende effekt, eller også «intoxication anosognosia», manglende indsigt grundet forgiftning. Begreberne er præget af Peter Breggin, og står for det fænomen, man kan observere i forbindelse med indtagelsen af bevidsthedsforandrende/-reducerende stoffer. Et godt eksempel, som jeg tror, ingen her vil sætte spørgsmålstegn ved, er folk, der har drukket alkohol, og, grundet alkoholens indflydelse på deres bevidsthed, ikke længere er i stand til at vurdere deres evner til at køre bil. Alle, der har prøvet, at stå med en beruset person, der mente, hans/hendes køreevner var mindst lige så gode, som Michael Schumachers, de aldrig har følt sig bedre rustet til at køre bil, end netop her og nu, i håbløst beruset tilstand, ved, hvad jeg taler om.

          Den samme «tryllebindende» effekt har alle bevidsthedsforandrende-/reducerende stoffer. Også psykofarmaka.

          Betyder det, at jeg sætter spørgsmålstegn ved troværdigheden af personer, der tager psykofarmaka og siger, de føler sig godt hjulpet af dem? Ja. Provokerende, jeg ved. Og siden Marias indlæg her ikke drejer sig om psykofarmaka eller ej, det bare var en af hendes kommentarer, jeg valgte at komme med en lidt anden indfaldsvinkel til, er diskussionen om psykofarmaka her på stedet dermed afsluttet fra min side.

        • desember 18, 2009 15:21

          Jeg skal ikke diskutere videre, men bare markere at jeg i all hovedsak er enig med Marian.

        • desember 18, 2009 19:42

          Det er helt greit å være enige om å være uenige og å stoppe her! Mer enn greit i og med at det ikke var dette som var temaet.

          Jeg lærte noe av vår erfaringsutveksling og håper at andre gjorde det også.

        • desember 18, 2009 19:40

          Hei igjen, Marian!

          De to linkene vi diskuterer er de som ligger i kommentarfeltet til den første kommentatoren; Kristin Lowe. Den andre ligger i kommentaren til Sigrun.
          Jeg har forsøkt å sammenfatte hva som står i lenkene.

          Så til det du spør om;

          Jeg sier ikke at jeg mener at mennesker som møter opp beruset vil ha bedre nytte av terapi, til tross for at det ser ut til at du mener at det er det jeg sier. 🙂

          SSRI, de mest brukte antidepressiva, er av mange blitt kalt «Lykkepillen». Dette er et misvisende kallenavn. Man blir ikke lykkelig av å ta disse pillene.

          For å presisere og utdype: Det jeg sier er at mange kan, i faser av en depresjon, ha nytte av antidepressiva. Mange som er i en dyp depresjon kan ikke klare å se løsninger eller mulighet for endringer overhodet. Å få et lite «løft», vil for dem kunne føre til at de kan møte opp til tiltakene de selv ønsker.
          For mange er antidepressiva livsreddende behandling i en akuttfase.
          For noen er antidepressiva det som gjør at de klarer hverdagen, klarer å møte opp til terapi og gjøre nødvendige endringer i seg selv eller med/i sine omgivelser.

          Mange opplever det motsatt; følelse av å «miste kontakt med seg selv», bli «nummen» og slik som du beskriver.

          Vi er altså ulike; noen opplever at medisinene hjelper dem, andre at det hindrer dem fra å kjenne etter og dermed komme videre. Det må vi ha respekt for.

          Dette er min erfaring både fra venner og kjente, men også i min arbeidsituasjon. Jeg har sett begge varianter.

          Det er nok mange terapeuter som synes å ha en overdreven tro på antidepressiva og som tidlig foreslår, eller kan hende nærmest insisterer på, bruk av antidepressiva.

          Jeg kunne selvsagt gjort søk på pubmed etter metaanalyser, legge inn lenker og hatt en akademisk diskusjon rundt dette. Det har jeg valgt å ikke gjøre.

          Takk for alle innspill! Det er nyttig å se hva andre tenker.

        • desember 18, 2009 23:13

          Maria: Bare her til allerallersidst (virkeligt!) – du er altså eminent god til at slynge ting ud, som jeg synes, ikke bør stå uimodsagt 😉 : Den evindelige påstand om, at psykofarmakologisk (eller anden psykiatrisk) «behandling» skulle redde liv, bygger jo på intet andet end anekdoter (ja, netop på den slags brugerberetninger, som systemet har det med at feje som «anekdoter» af bordet, lige så beretningen ikke er til dets fordel, ehem). Hvor er de videnskabelige, statistiske beviser for, at det holder? På trods af de seneste års eksplosionsagtigt øgede konsum af SSRIs, er antallet af selvmord ikke i noget land faldet mærkbart, og da slet ikke tilsvarende «implosionsagtigt». Tværtimod kunne jeg komme med en masse anekdoter, der fortæller om alt andet end livreddende virkning af stofferne. Men du (og andre interesserede) kan selv checke, her f.eks.. En anden slags «anekdoter» kunne det tyske TV-program «Frontal21» (link til transkript, tysk) i december 2008 fortælle om. F.eks. den, at Prozac (Fontex, Fluoxetin) først blev godkendt til brug i Sverige, efter den beslutningstagende person var blevet overbevist om, at de i forsøgene med stoffet forekomne selvmordsforsøg intet havde med stoffet selv at gøre. Overbevist blev John Virapen af 20.000 Eli Lilly-dollars lige i lommen. Ikke af de videnskabelige fakta. Og nej, sagen repræsenterer ikke et enkelttilfælde, men reglen.

          Jeg læser også lidt argumentet i din kommentar, der ofte formuleres som at man ikke skulle kunne «trænge igennem» og «nå» klienten, der hvor vedkommende lige befinder sig, i en dyb «depression». Ligesom det jo altid hedder sig, at man ikke kan kommunikere med «psykotiske» personer, fordi man kun ville kommunikere med en sygdom, skulle man prøve. Det er der ikke bare delte meninger om, men også delte erfaringer med. Og siden der findes mennesker, der er i stand til at «trænge igennem» og «nå», helt uden hjælp af kemi eller strøm, må det jo konkluderes, at det ikke så meget er et spørgsmål om «depressionens» (eller for den sags skyld, «psykosens») sværhedsgrad, som det er et spørgsmål om terapeutens bevidsthedsgrad. Altså om terapeuten som menneske har den fornødne grad af selv-/bevidsthed, der tillader ham/hende, at gå hele vejen uden frygt og møde klienten dér, hvor vedkommende befinder sig. Jeg kan godt forstå, at det er meget fristende og belejligt, at afhænde ansvaret på en abstrakt størrelse som «depression», eller «psykose». Men ansvaret ligger her altså hos terapeuten.

          Et andet spørgsmål er, hvordan man definerer «liv». Er «liv» det samme som robotagtigt, kemisk fastfrosset «fungeren» i samfundet (om ikke andet, så som førtidspensionist, både mentalt og fysisk invalidiseret af bivirkninger)? Eller er «liv» måske snarere den udvikling, vækst og forandring, som emotionelle kriser kan give anledning til, såfremt de ikke bekæmpes med alle midler, som om de var intet andet end et meningsløst onde? Jeg plejede altid at sige, at kun den kan redde et liv, der ønsker at leve det. Jeg vil imidlertid blive endnu mere «ærkeeksistentialist», og sige, at kun den kan redde et liv, der vælger at leve det. Under stregen bliver konklusionen den samme. Intet udefrakommende tiltag, hverken piller, ECT, eller kognitivt patroniserende «terapi», kan gøre det. Sådanne tiltag kan allerhøjst redde en biologisk eksistens. Men hvis prisen er, at man mister sig selv, faktisk mister det, jeg betragter som «liv», så ved jeg ikke, om det er det værd.

          Og så er det mig en gåde, hvordan i al verden menneskeheden har klaret sig igennem de ca. tohundrede tusind år, hvor der ikke fandtes psykofarmaka endnu. Kunne det tænkes, at man kom hinanden lidt mere ved, sådan rent menneskeligt? Respekterede hinanden, lyttede til hinanden? Ikke endnu var helt så fremmedgjort fra, og derfor bange for, det, der gør mennesket til menneske? Er psykofarmaka, «Soma», måske den uundgåelige konsekvens af en alt mere umenneskelig verden? Er de måske endda det, der gør verdenens tiltagende umenneskelighed overhovedet muligt? Og bør man, især som terapeut, i så fald bifalde anvendelsen af stofferne? Eller burde man måske råbe vagt i gevær, som nogle jo faktisk gør det (den kritiske psykologi/psykiatri, f.eks.)? Tja…

          Jeg respekterer for resten også, hvis nogen vælger, at tage psykofarmaka, fordi det ville have for mange negative konsekvenser for dem, ikke at gøre det. Men min respekt går altså ikke så langt, at jeg ikke råber vagt i gevær (så højt jeg kan) alligevel.

          Nå, men nu har jeg definitivt råbt nok for denne gang. 🙂

        • desember 19, 2009 20:19

          Takk for, Marian, for mange interessante tanker.

          Først: Jeg vet ikke om jeg noen gang kan si ting klarere, får å ikke bli tillagt meninger?

          For å presisere:

          Mange har ikke godt av å ta antidepressiva. Mange. Mange blir avflatet i følelseslivet sitt, kan hende i så stor grad at de ikke kan stoppe omgivelsene fra å fortsette ydmykelser eller i så stor grad at de ikke har den kontakten med følelsene sine som er nødvendige for å gjøre endringer i seg selv.

          Det var ikke disse jeg snakket om da jeg sa at for mange er det livreddende behandling å ta antidepressiva i en periode; i dype depresjoner og akutte faser. Jeg tror du forsto hva jeg mente.

          I like stor grad som det er forskjell på mennesker med psykiske lidelser, så er det forskjell på terapeuter og dyktighet. Det er ingen overraskelse.

          Marian sier: «Betyder det, at jeg sætter spørgsmålstegn ved troværdigheden af personer, der tager psykofarmaka og siger, de føler sig godt hjulpet af dem? Ja.»
          I motsetnigt til det det ser ut som du gjør, vil jeg aldri kunne si at jeg vet bedre enn den som har skoen på, hvor det gnager.
          Om noen forteller meg at de har stor nytte av å ta disse antidepressiva, kan ikke jeg overprøve dem, like lite som jeg kan overprøve den som sier at antidepressiva gjør vondt verre.

          Det er altså mitt standpunkt og ståsted.

          Hermed avsluttes denne diskusjon; dette er desverre langt utenfor utvekslinger av erfaring om Løvetannbarn og Løver, som jeg ønsket meg. Jeg forstår at jeg med min setning traff et sted som du har mange og sterke meninger om.

          Kanskje du har lyst til å si noe mer om temaet i bloggteksten, Marian?

          Du sier bra ting om at samfunnet kanskje har endret seg. At vi kanskje respekterer hverandre mindre, lytter mindre til hva den andre sier?

          Jeg skrev tidligere et innlegg om ensomhet og fokus på «meg» og lurte på om dette kunne henge sammen? Mere «meg» og flere ensomme.

          https://mariasmetode.wordpress.com/2009/12/06/tiaret-ord-og-tabuemn-meg-ensom/

        • desember 20, 2009 00:20

          Maria: Indirekte har jeg vist allerede sagt, hvad jeg mener om løver og løvetandbørn… Lige så lidt, som jeg tror på «psykisk sygdom» som noget, der rammer folk tilfældigt ud af den blå luft (= via nogle defekte gener), uden at nogen eller noget i deres omverden kunne ansvarliggøres, så lidt tror jeg, at nogen bliver født som løve eller løvetandbarn. Så, jeg er lige så lidt glad for den slags betegnelser, som jeg er for enhver anden form for socialdarwinisme – der jo i sidste ende altid bare har det ene formål, at gøre nogle til «tabere», «de svage».

          «Dygtighed» ville jeg nu ikke kalde det, der gør én til en brugbar eller mindre brugbar terapeut. Faglig dygtighed betyder intet, når de menneskelige egenskaber mangler. Jf. Sigruns indlæg «Om terapi i Morgenbladet».

          Fint indlæg, det om «mig-mig-mig»-kulturen. Og jeg er ikke i tvivl, at det hænger sammen, vor kulturs neoliberalistiske «enhver er sin egen lykkes smed»-egotrip (som om livets mening var, at finde den ultimative, individuelle lykke… og apropos «lykkepiller») og ensomheden. Som der ikke må tales om. Elefanten i stuen…

  9. desember 14, 2009 11:39

    Dette vil alltid være veldig tveegget.

    Begrepet «løvetannbarn» kan være fint som inspirasjon – det kan være godt å se at det er barn som klarer seg selv i karrig jord.

    Men det kan naturligvis forvrenges dithen at man tenker at «se på det løvetannbarnet der – derfor bør du også klare deg» eller «jeg trenger ikke bry meg, for barnet kan bli et flott løvetannbarn» – for å sette det på spissen.

    Gleden over at noen barn klarer seg overraskende fint til tross for det de har opplevd må ikke komme i veien for omsorgen for de som nå er barn og trenger noen som ser dem.

    • desember 15, 2009 10:22

      Hei Bjørn og velkommen i kommentarfeltet.

      Du grep essensen av akkurat det jeg forsøkte å formidle av mine tanker i innlegget i det du sa der!

    • desember 15, 2009 20:08

      Jeg henger meg på her jeg. Jeg tror heller ikke det trenger ikke være motsetninger. Jeg er en av de som har klart meg tiltross for overgrep i barndommen. I mange år var det bare tilsynelatende, jeg kom meg igjennom en utdannelse og jobb men inni meg var det veldig vanskelig.
      Etter at jeg har fått riktig behandling + jobbet MYE med meg selv kan jeg si at jeg har kjent smaken på hvordan det er å ha det bra inni meg også. Ellers vil jeg si at det var et veldig fint innlegg. Det er godt å se at det engasjerer så mange, for det er så viktig et tema!

      • desember 15, 2009 21:33

        Hei Hanne; velkommen er du og fint er det at du hang deg på her!

        Kan jeg spørre om du hele tiden forsto at ting ikke var bra inni deg, eller var det noe du kjente på etterhvert som du ble eldre?

        Jeg undres om noen klarer å fortrenge hvordan de har hatt det i en slik grad at de faktisk ikke erkjenner at det er et problem; det de har vært igjennom.

        • desember 15, 2009 22:12

          Godt spørsmål! Overgrepene skjedde veldig tidlig og sluttet når jeg var ca 7. Dette fortrengte jeg helt. Jeg kan huske fra jeg gikk i 6 klasse at jeg følte meg veldig annerledes enn de andre, uten at jeg helt forstod hvorfor. Det var først da jeg var 27 år at minnene begynte å komme tilbake og jeg forstod hvor alvorlig det var.
          Så kan man si at følelsen om at noe var feil, at noe ikke stemte inni meg bare vokste jo eldre jeg ble.

        • desember 16, 2009 15:42

          Det betyr at det noen hevder; at man ikke kan fortrenge slike minner om overgrep, og at om slike minner kommer opp i terapi, så er det «falske minner», det vi si noe som lages som forklaringer i terapitimene.

          Det du har opplevd er reelt og det var så voldsomt at den eneste måten du kunne beskytte deg på var å ikke huske det.

          Jeg har inntrykk av at slike minner ofte kan komme opp i forbindelse med at man inngår et dypere parforhold eller i forbindelse med graviditet.

          Fint jeg fikk spurt det om det! Takk for svar, Hanne 🙂

  10. desember 14, 2009 12:04

    Når en snakker om løvetannbarn så mener jeg at det er tilfeldig. Jeg tror at det gjelder så få unger og at de kjemper en kamp som vi ikke greier å forstå. Kampen om å over leve og være smartere enn de andre. Slik at de ikke går i samme sporene som sine og omgivelsene. Men de ungene selv er ikke bevist at jeg er et løvetann barn og klarer alt. Nei, de er sin egen tilværelse og går sine veier selv kanskje ja. Men også de har nok fått et hei på veien, et vink og klapp på skuldra. Noen som ser de. Det kan være en nabo, feieren, eller en uteligger så har det vært noen som lyttet og gidd noen råd på veien. Dette klarer du, du som er så flink. Uansett forhold hjemme, og i nabolaget.

    For noen år siden tenkte jeg på mine egne barn for løvetanns barn, men jeg tok helt feil. De har en syk mamma, men de har alt som trengs for å overleve naturen. Varme, kjærlighet og mat. Og en klapp på skuldra/klem.
    Man trenger ikke å være med på alt for å få flotte unger. Men ro kan ikke kjøpes for penger, heller ikke å bruke naturen og se de små ting. Det ble vist litt hverdagslykke inn her nå.

    • desember 15, 2009 10:38

      Jeg tror nok ikke barna som blir systematisk utsatt for overgrep eller annen form for omsorgsvikt er klar over at de kommer til å bli kalt for Løvetannbarn når de har vokst opp og det ikke synes utenpå det man har vært igjennom, nei, Lykkefund. Det har du helt rett i!

      Jeg ville aldri tenkt på mitt barn som et «Løvetannbarn» fordi jeg ikke følte at jeg har strukket til som den mammaen jeg gjerne vil være hele tiden, fordi jeg har vært – eller er, syk.

      I dette «Løvetannbarn» ligger noe langt mer av ingenting og mye mer enn vondt.

      Jeg kan likevel se at noen barn kan ha traumatiske opplevelser og kan slite med dette etterpå i den grad at det blir en lidelse om barnet for eksempel har opplevd over lang tid å blir adskilt fra sin mor, som er syk og ikke en gang tåler lyder av sine egne barn og ligger i stummende mørke. Barna kan komme til å gå i en konstant redsell for at mor eller far skal dø. Om denne forelderen er alene med omsorgen, kan dette selvsagt bli forsterket.

  11. jojja permalink
    desember 14, 2009 13:22

    I det siste når jeg har lest hos deg setter du igang føleser og tanker som har vært brakk lenge..

    LØvetannbarn ja, de er nok merket på en eller annen måte gjennom hele livet. Hvis det har forekommet overgrep, så vil man kanskje følge sine egne barn med argusøyne. Har man blitt mobbet, vil man være ops på forandringer på sine barn som kan komme av mobbing.

    En liten vemodighet vil alltid være igjen innerst inne, i løvetannbarna, uansett hvor «vellykket» man vil bli.

    • desember 15, 2009 10:45

      Jeg håper at prossessen din er god, når du setter i gang tanker og følelser hos deg selv, jojja?

      Jeg kom til å tenke på dette med mobbing. Jeg har sett eksempler på at foreldre av barn som har blitt mobbet, selv blir en av mobberne. Noen slike foreldre er så redde for at sine egne barn skal bli mobbet at de utstyrer sine egne barn med det nyeste nye, påvirker dem til å leke med – og å holde seg inne med de kule, i en slik grad at deres egne barn blir en del av de som utstøter. Det kan sikkert slå begge veier, antagelig.

      Jeg tror nok også at man ikke kan gå umerket gjennom det en har opplevd av store påkjenninger. Av ulik grad vil vi ta skade av det vi ha møtt. En persons situasjon kan aldri sammenlignes med en annens. Noen vil føle at de er skadet for livet, andre at de ikke er det. De sistnevnte kan ikke forstå dette «maset» om at de burde oppsøke hjelp, får tømt sine historier hos en terapeut osv. De opplever hendelser som et tilbakelagt stadie, som de er ferdig med, og som de ikke sliter med i dag.

  12. desember 14, 2009 13:41

    Jojja, jeg er enig med deg.
    Jeg tror også de vil passe på sine egne barn veldig godt. Overbeskyttende kanskje, men i allefall mye mere oppmerksom og de ungene skal gjerne være med på alt det som de selv ikke fikk være med på.
    Løvetann barna vil alltid være ressurssterke og ha et pågangsmot for å holde ut og gjennomføre sitt liv best mulig ut i fra forutsetningene de har fått. Og det gjelder jo våre barn også. Men de blir så godt vant og late. Fordi de er vant til at alt blir ordnet likevell. De trenger ikke å kjempe for livet, troen og håpet. Hvis en spør et barn i dag om hvordan en har troen på livet, livs planer, eller om håp så er det ikke så mange som er konkrete og sikre på det heller. Og de har virkelig alle muligheter i livet. Og er med på å velge de selv. Posetivt som negativt. Et Løvetannbarn er posetivt til livet og ser muligheter over alt.

  13. Melek permalink
    desember 14, 2009 16:40

    Bare hele begrepet «løvetannbarn» syns jeg er helt ubrukelig og temmelig tabloid. Hvem har lyst til å bli omtalt på den måten, som i beste fall en blomst og i værste fall et ugress (avhengig av hvem du spør)?

    I alle fall ikke de barna (enten de er barn fortsatt eller blitt voksne) det gjelder. Alle mennesker får utfordringer i livet, og hvordan disse utfordringene er fordelt er dessverre ikke nødvendigvis likt eller rettferdig.

    Samtidig skal man være klar over at mange mennesker med tilsynelatende ingen problemer, kan slite «big time» under overfalten.
    Hvem kan vite hvem av oss som har blitt voldtatt, utsatt for incest, vokst opp i et hjem med rus/fattigdom? Eller mobbing? Sykdom?
    Eller som i hemmelighet har utført en abort? Eller måttet ringe politiet for å få hjelp med psykotiske personer i hjemmet, fordi det ikke fantes annet sted å få hjelp? Hva med de som sitter usyldig i fengsel, eller på annen måte er utsatt for ubrettiget straffeforfølgelse? Det finnes flere av dem i landet vårt. Pluss en rekke andre vonde ting som jeg ikke kommer på i farten. Og så videre, heter det visst…. 🙂
    Vi er alle løvetannbarn på en eller annen måte, og da kan vi likegodt slutte å bruke slike begreper om hverandre, enten vi er små eller store. Jeg syns boktittelen «Pasienten som kurerte sin terapeut» uttrykker noe av det jeg prøver å få frem på en svært treffende måte. Vi har ikke noe med å kategorisere andre mennesker, og slett ikke barn, som navnet på en blomst… Vi bør være ydmyke i møte med andre både barn og voksne, enten de er åpne med sine vanskeligheter eller de forsøker å skjule det som gjør vondt/er skambelagt.
    Å snakke om noen slik man gjør gjennom å bruke et begrep som «løvetannbarn» blir en form for «oss og dem»-tankegang. Det fører etter min erfaring sjelden noe godt med seg.

    • desember 14, 2009 18:18

      Overgrep mot barn er ikke ”utfordringer i livet”!

    • desember 15, 2009 11:04

      Jeg vet ikke om jeg er helt enig med deg, Melek.

      Noen av barna ville nok like å bli kalt for Løvetannbarn; som barn som klarer seg, tross alt. De får bekreftelse på at de faktisk har fått til noe her i verden. Under gjentatte overgrep og omsorgsvikt kan mange oppleve at de mister egen selvtillit og at det at de har «klart» kan gi dem litt av selvtilliten tilbake.

      Selv om vi alle opplever utfordringer gjennom livet, er ikke alle disse utfordringer av en slik grad at det er en stor sjanse for at man blir syk av dette. Utfordringer behøver ikke være det samme som påkjenninger og traumatisering.

      Jeg forstår likevel det du sier om å stigmatisere og at dette ikke alltid er av et gode og noen ganger kan føre til «oss og dem»; som igjen kan bringe oss dit at avstanden blir større.

      Jeg er helt på linje med deg når det kommer til at man må vise ydmykhet; både i forhold til hva andre har opplevd, hvordan de opplever å leve med sine erfaringer og hvordan de vil forholde seg til dem!

  14. Melek permalink
    desember 14, 2009 23:05

    SELVSAGT er det en utfordring for barn (eller voksne) som opplever overgrep! Foreslår at du leser innlegget en gang til.

  15. Melek permalink
    desember 14, 2009 23:20

    Til Sigrun: Forøvrig syns jeg det synd at det eneste du ønsket å bidra med i samtalen/debatten om dette tema var et utropstegn….et forsøk på belæring?
    Ga i alle fall ikke meg noe som helst. Trodde vi var her på siden for å dele, lære av hverandre, hjelpe hverandre med ny innsikt, nye tanker og innspill, og ikke minst støtte hverandre i det som for mange er tunge dager som kronisk syke. Dersom hensikten er å bevege seg på det nivået man finner i VG-debatter, slik du legger opp til med ditt siste svar, syns jeg det er veldig synd for denne bloggen. Maria(smetode) har åpnet for noe som er bra, nemlig refleksjon. Det oppnår man altså ikke om man slår andre i hodet (verbalt).

    • desember 15, 2009 11:13

      Jeg forsto Sigrun sitt innspill på en litt annen måte enn deg, Melek.

      For den som har blitt usatt for langvarige og massive traumer over tid, kan, og jeg understreker: kan, det du skrev over «alle mennesker får utfordringer i livet, og hvordan disse utfordringene er fordelt er dessverre ikke nødvendigvis likt eller rettferdig» oppleves som en ufarliggjøring, en minimering, en allminneliggjøring, av overgrep(ene).

      Som jeg har skrevet over et sted; Løvetannbarna er blitt karakterisert som nettopp dette nettopp fordi de overlever noe man egentlig ikke skal overleve. Da kan det å kalle dette for «utfordringer» høres på siden ut.

      Jeg opplevde at Sigrun understreket denne forskjellen og ønsket å ta tilbake en annen forståelse; det motsatt av å tabloidisere.

      Det er slik jeg fattet det; men Sigrun kan sikkert svare på dette selv også.

      • desember 15, 2009 12:36

        Ja, jeg opplevde «utfordringer» som en minimering og en allminneliggjøring. Andre ord jeg har hørt bli brukt om overgrep mot barn, er «motgang», «samspill» og «konflikt» (i familien). En psykolog jeg gikk hos, omtalte det jeg opplevde som barn som «konflikter»mellom meg og de voksne. Den neste psykologen jeg gikk hos, snakket om «samspill».

  16. Gina permalink
    desember 15, 2009 13:08

    Jeg har lest alle kommentarene og synes det er mye bra. Jeg klarer bare ikke helt å forstå eller få klarhet i hva man ønsker å vektlegge i samtalen. Er det begrepet «løvetannbarn» eller er det noe i artikkelen til prosjektet «den Ene» til unicef?

    Jeg har tenkt litt på begrepet “løvetannbarn” Jeg fant utrolig mange artikler om Løvetannbarn på nettet.
    «Løvetannbarn er et velkjent begrep brukt om barn som tiltross for elendige oppvekstvillkår, har kjempet seg frem og vokst opp til å bli sterke individer. Mange av disse barna har en oppvekst og en bakgrunn som er så forferdelig tragisk at det egentlig er ganske ufattelig at de sitter lys levende her i dag, suksessrike og sterke. En kan lure på om noe knekker slike løvetannbarn. Selv om noen har tråkket på de gjennom en hel oppvekst og revet de opp med roten, så vokser de likevell, de vokser seg tilogmed gjennom asfalt og sement.Det kan være godt å se at det er barn som klarer seg selv i karrig jord.»

    Så jeg spør diskuterer dere begrepet løvetannbarn eller prøver dere å se litt på hvorfor begrepet oppstod?
    -eller samtaler dere om hva som gjør at noen barn klarer seg bra på tross av dårlige vekstvilkår? Hva er det som gjør at noen «overlever»? Hvor kommer kraften i disse barna fra?
    -eller er det om disse barna blir sett og blir møtt på rett måte?

    • desember 15, 2009 17:51

      Velkommen til kommentarfeltet, Gina!

      *ler og nikker*

      Ja, dette er som det pleier her inne; det begynner et sted, så fortsetter det et annet, for til slutt å havne et sted vi ikke vet.

      Jeg pleier å lære noe i slike samtaler som kastes frem og tilbake. Det er ikke nødvenigvis slik at det er en eneste sak som diskuteres; man kan forme spørsmålene underveis.

      Hva tenker du om (noen av) spørsmålene du stiller? Om «Løvetannbarn», hvorfor de «klarer seg», hva det innebærer å «ha klart seg»,hvilken arv de bærer, hva som har båret dem, gikk de helt alene?

      Orkidébarn er også blitt fremlagt som et begrep jeg ikke kjente fra før (lenke i første kommentar fra Kristin Lowe). Har du noen tanker rundt det?

  17. desember 16, 2009 07:55

    Løvetannbarn.

    Jeg er ikke glad i ordet fordi løvetannteorien henviser til at årsaken til at barna ikke finnes i barna selv, men at det var noen som så dem, læreren, naboen, butikkmannen eller hunden osv. Årsaken finnes i barna og ikke i miljøet. Derfor blir en eksternalisering feil etter mitt syn.

    Grunnen til at noen klarer seg mens andre ikke gjør det ligger i de personlige ressursene til barna. Alle blir vi født med ulike sårbarhetsfaktorer, noen mer enn andre. Vi blir født med ulike ressurser, ulik intellektuell kapasitet osv. I tillegg er noen gode på egenomsorg, mens andre ikke er det, noen blir til og med destruktive. Tilknytningsmønsteret til barnet vil også ha noe å si. Dette er komplekst.

    I vesten så snakker vi om løvetannbarna, og at man trenger kun en god tilknytning for å klare seg. I afrikanske strøk sier de at man trenger en hel landsby for å oppdra et barn. Jeg liker best den afrikanske tenkemåten. Her hjemme er alle overlatt til seg selv slik det har blitt. Derfor vil det bli færre «løvetannbarn», fordi folk rett og slett ikke bryr seg, slik de gjorde det i gamle dager.

    • desember 16, 2009 10:51

      Frida: Dette er vel offerklandring? Ifølge deg er jeg altså ressurssvak når jeg ble skadet av omfattende og langvarig traumatisering i barndommen.

    • desember 16, 2009 15:28

      Takk for gode innspill!

      Jeg kan se det du skriver her, Frida.

      Jeg er enig med deg; vi er født ulike, med ulikt temperament.
      Det betyr at vi har ulikt utgangspunkt og dermed starter ulikt sted.

      Likevel mener jeg at det vil være svært vanskelig å skulle si at det enten er miljøet som har skapt det som blir endestasjonen (klarer seg, klarer seg ikke) eller om det er barnet selv.

      Hvorvidt vi blir intellektuelt sterke eller gode på egenomsorg kan også påvirkes av hvilket mijø vi begever oss i. Barnes tilknytningsmønstret vil formes alt etter som hvilken respons barnet får på sine forsøk på sosial kontakt.

      Ressursene er altså ikke bare det som barnet er født med, men også det som barnet får, eller ikke får. Det er utviklingen av begge disse ressurser som avgjør hvorvidt barnet «overlever» eller ei.

      Vi har en hel landsby som «oppdrar» oss, her i det kalde nord også. Mange av de vi møter i livet korrigerer oss; gjør oss skarpere eller sliper oss.

  18. desember 16, 2009 12:04

    Sigrun: Nei, det betyr ikke at du er ressursvak. Men det er en sårbarhetsfaktor. Hvordan du «dealer» med det videre vil si noe om ressursene dine.

    Noen barn blir så skadet at de ødelegger ressursene sine, det kan de selvfølgelig ikke noe for. Overgrep er alltid overgripers ansvar.

    Jeg vil si at jeg synes det ikke er offerklandring. Vi alle er forskjellige. Det betyr ikke at det er offerklandring.

    Det største problemet når det gjelder vold og overgrep er at vi ikke har nok, og god nok traumebehandling her i landet. Mange lever med PTSD uten å få adekvat hjelp. Disse vil jo ha problemer med å utløse ressursene sine fordi de konstant lever i en slags»faresituasjon» med repeterende mareritt, flashbacks, uten grunnleggende trygghet. Vi vet at slikt gjør noe med den kognitive fungeringen.

    • desember 16, 2009 12:13

      Frida: Hva vet du om meg og andre du ikke kjenner og deres «sårbarhet»? Hvordan skal et barn takle gjentatte overgrep og ingen kjærlighet, begge deler fra de nærmeste, i HELE barndommen uten å få psykiske problemer?

  19. desember 16, 2009 12:28

    Sigrun: Jeg vet ikke mer om deg enn det du skriver i tråden. Jeg uttaler meg forsåvidt generelt og ikke spesifikt om deg, men når du spør: «Ifølge deg er jeg altså ressurssvak når jeg ble skadet av omfattende og langvarig traumatisering i barndommen.», så svarer jeg nei, jeg burde ha svart: _nei, nødvendigvis ikke_. Fordi jeg ikke vet. Det jeg vet er at slikt er en sårbarhetsfaktor for ALLE som opplever det.

    Du spør: «Hvordan skal et barn takle gjentatte overgrep og ingen kjærlighet, begge deler fra de nærmeste, i HELE barndommen uten å få psykiske problemer?»

    Alle som opplever slikt får psykiske vansker av ulik grad. Noen blir traumatiserte (PTSD), mens andre kan få andre lidelser som angst, depresjon, spiseforstyrrelse, rus osv. Igjen er det noen som får psykiske vansker, men ikke av så alvorlig art at det kvalifiserer til noen diagnose. Årsakene til dette vet man ikke så mye om, annet enn at man antar at folk blir født med ulik personlighet, ulik kognitiv fungering og ulike sårbarhetsfaktorer. Alle mennesker er unike og «like» erfaringer kan oppleves ulikt.

    Så vil det igjen være et spørsmål om hvordan og hvilke type hjelp får for å bearbeide tidligere erfaringer. Derfor trekker jeg inn traumebehandling.

  20. desember 28, 2009 16:59

    En helt annen forklaring på psykiske lidelser (og delvis rusmisbruk) er ernæringsmessige: mangel på diverse vitaminer/mineraler/fett-typer/feil mikroflora kan gi psykiske sykdommer (spør en veterinær).
    Det begynner nå endelig å komme litt forskning som bekrefter dr Reichelts teorier, men vi har også endel mennesker dere kan kontakte, f eks Stein Julius Tørrkvist. Eller dere kan kikke på filmen «mat»:
    http://www.filmpraksis.no/nytt1.html

    Dere kan også lese Dagens Nærignsliv fra en lørdag i desember, med intervju med Dr Bentsen fra Diakonhjemmet sykehus osv osv.

    Dessverre har mange som har prøvd glutenfri og melkefri diett ikke visst at 1. noen får abstinenser i inntil et halvt år som er helt forferdelig
    2. Mange merker ingen bedring inntil ett år er gått uten gluten og melk, og da mmå de unngå det så nøye at de ikke engang spiser potetgull fra Maaruds (vasker ikke maskinene godt nok) og hvertfall ikke hvetestivelse som inneholder rundt 200 ppm gluten.
    3. Andre igjen blir ikke bra før de gjør en ting til: forbedrer mikrofloraen, fyller opp kroppen med de mineralene de mangler etc ha det nå måtte være som er problemet for den personen.

    Dette gjelder selvsagt ikke alle, men de fleste med psykiske sykdommer i dag har i det hele tatt ikke forsøkt, så vi vet rett og slett ikke om de kunne blitt bedre. Dessverre er urinpeptidtesten ikke særlig bra som indikator på om man trenger glutenfritt kosthold eller ikke.

  21. Nysgjerrig permalink
    april 4, 2010 19:53

    Nå har jeg lest hele linken fra topp til bunn, og synes det er veldig mange spennede og reflekterte tanker her:)
    Men hvorfor har dere plutselig stoppet? Og hva i all verden har det siste innlegget her å gjøre?? Det passer jo ikke inn i diskusjonen i det hele tatt!
    Veldig flott blogg, Maria!!:) Og til dere andre; veldig kjekt å se at det er så mange engasjerte sjeler som tar seg tid til å ytre meningene sine!:)

  22. Pling permalink
    april 5, 2010 15:32

    Svar til «Nysgjerrig»
    Selvsagt vil folk som opplever forferdelige ting ta skade av det – uansett proteinintoleranse eller ikke osv –
    men biokjemiske problemer gjør folk sykere –
    og kan gå i arv.
    Kanskje mor var rusmisbruker på grunn av biokjemiske problemer barnet så har arvet, men at det gir seg ulike utslag?

    Å ta vare på hverandre gjelder da også det fysiske?
    Når vi ser at noen klarer seg helt fin tross store traumer, kan det jo rett og slett være en biokjemi som er sterk og sunn?
    Det er dessverre ikke forsket på ennå ettersom mye av dette er helt ny kunnskap. Skjønner ikke hvorfor du ikke synes at det har noe i diskusjonen å gjøre. Det er veldig relevant. Du kan jo f eks lese historien til stein Julius Tørrkvist som ligger flere steder på nett.

  23. Nysgjerrig permalink
    april 5, 2010 18:36

    Beklager min korttenkte kommentar!! Har lest gjennom innlegget ditt en gang til nå, og ser at jeg tok litt forhastede konklusjoner. Har også lest historien til Stein Julius Tørrkvist. Jeg kan se meg enig i at riktig ernæring kan spille inn på psyken og kanskje til og med være en avgjørende faktor for noen. Et veldig interessant tema:)

  24. Pling permalink
    april 5, 2010 20:27

    Takk, Nysgjerrig.
    Jeg tror jo slett ikke at alle har slike problemer, men det er litt synd at det ikke blir testet ut på noen som helst måte slik at den prosenten som kunne ha blitt frisk med slik behandling kan begynne et nytt liv, om nå den prosenten er liten eller stor…. 🙂

    Jeg kjenner at jeg må slutte å lese kommentarene under artiklene i Dagbladet osv. De skriver så mye stygt til hverandre. Selv om du ikke skrev noe stygt begynte jeg nesten å tenke at du var en sånn en!! Vi som ikke er friske må passe på å holde hverdagen så positiv vi kan – den lille «kontakten» jeg har med andre blir så ekstra viktig 🙂

    Så hyggelig du virker! Slett ikke som de Dagblad-kommentar-folka.

  25. Student permalink
    mai 10, 2010 17:02

    Hei!

    Snublet over denne siden i søken etter noe litteratur til masteroppgaven min. Jeg skriver om det dere her kaller for løvetannbarn. Personlig bruker jeg heller begrepet resiliens da løvetannbarn fort kan vise til at disse barna klarer seg uansett, mens begrepet resiliens legger vekt på at det er en positiv tilpasning til tross for betydelig motgang i livet. Her er det viktig å spesifisere at det er betydelig motgang. De fleste av oss opplever motgang på et eller annet punkt, men vi kan ikke sies å være resiliente. Derimot kan man si at barn som har opplevd f.eks omsorgssvikt gjennom deler eller hele barndommen har vært gjennom betydelig motgang. Resiliens er ikke stabilt over tid. Altså kan man si at noen er resiliente i 40 år, men så skjer det et eller annet som gjør at personen ikke lenger kan sies å ha klart seg bra. Noe som også viser til at barn som har klart seg ikke overlever alle påkjenninger.

    Nå har jeg lest en del av kommentarene, men ikke alle, og føler litt for å oppklare noen småting.

    Det var en som påpekte at man ikke fokuserer på de som ikke klarer seg, noe som jeg neppe tror stemmer helt (uten at jeg er sikker på dette). Forskning om resiliens er relativt ny. Forskerne nærmest snublet over fenomenet på 70-tallet når de skulle finne ut hvordan det gikk med barn av psykisk syke mødre. Før den tid trodde man at det gikk dårlig med disse barna, uten unntak. Et veldig interessant perspektiv hadde vært å se på «de motsatte løvetannbarna». Hvorfor bukker noen under til tross for en trygg barndom? (mener det var noen som påpekte dette også) Og her trengs det forskning, kan godt hende det finnes, men jeg har ikke hørt noe om det.

    Tidlig forskning om resiliens la vekt på de individuelle faktorene som iq, temperament, kreative evner etc. Senere kom miljøfaktorene inn. Deriblant det å ha god tilknytning til minimum en voksenperson. Nå sier det meste av forskningen at det er en god blanding.

    Som flere her har skrevet så er det ikke sikkert at de man karakteriserer som resiliente er det likevel. Mange barn som man tenker at det går bra med sliter egentlig med angst og depresjoner. Dette fører da videre til hva vil det egentlig si å «klare seg bra»? Som med det meste så er dette også definert på mange måter, men stort sett er det å klare seg bra definert som å unngå stor psykiske problemer og være velfungerende i jobb og familie. Depresjoner som ikke krever innleggelse og som ikke går utover dagligdags fungering vil altså gå inn under «å klare seg bra»

    Til slutt vil jeg bare si at ut fra hvilken artikkel eller bok man leser så får man forskjellige svar på hvor mange klarer seg. Noen sier halvparten, noen en tredjedel, andre to tredjedeler, og andre igjen mener at ingen barn som opplever minimum fem risikofaktorer (f.eks fattigdom, omsorgssvikt, mobbing, kriminelt nabolag, naturkatastrofe) ikke klarer seg. Det er studien og definisjoner som bestemmer med andre ord.

    Gir meg der og surrer tilbake til oppgaven selv om dette var mye mer spennende. 🙂

    • mai 10, 2010 20:16

      Student: Jeg er bekendt med konceptet «resilience» via Al Siebert, der jo mente, at selv personer med psykiske problemer samtidigt absolut kan eje resilience, og der således bl.a. søsatte hjemmesiden <a href="http://www.successfulschizophrenia.org«Successful Schizophrenia» – nomen est omen.

      Jeg synes, det er problematisk at definere det «at klare sig», eller «resilience», som ensbetydende med job, familie og frihed fra enhver form for psykisk lidelse.

      For det første kan man argumentere, at ingen mennesker er fri for psykisk lidelse, at psykisk lidelse er en basisforudsætning for «the human experience», mens det måske siger mere om en persons resilience, hvordan personen omgås denne basisforudsætning. Hvorved jeg også hér mener, at det er stærkt (om ikke udelukkende) afhængig af miljøpåvirkninger, deriblandt f.eks., og som det blev nævnt i denne tråd (muligvis af mig), om personen har bare så meget som ét menneske i sin omgangskreds, der virkeligt tror på vedkommende, men også af faktorer som hvilken teoretiske baggrund man har for at analysere sin egen eksistentielle lidelse, om man bukker under for den, eller ej. Og hér mener jeg ikke så meget IQ, eller om man har en akademisk uddannelse, eller ej, men om man f.eks. er havnet i et materialistisk-deterministisk miljø, eller et eksistensfilosofisk, eventuelt spirituelt, hvilket efter min egen erfaring gør en markant forskel for, om man tør tro på sig selv og forholde sig resilient, eller ej.

      For det andet er det lighedstegn vores kultur sætter mellem job og familie på den ene, og det «at klare sig» på den anden side baseret på denne kulturs kulturelle normer og værdier, dvs. denne definition af resilience udspringer fra opfattelsen, at (vores) kultur er alfa og omega. Det er sådan set en definition, der eksisterer i et kunstigt, og, taget menneskets natur med i betragtning, meget begrænset forestillingsunivers.

      Personligt kender jeg en række mennesker, der kunne siges at være langt mere resilient, end bankdirektør Hansen eller overlæge Jensen, selv om de ikke ville trives i et hvilket som helst 8 – 16 job, ikke ejer villa, Volvo og vovse, som vi siger her i DK, og selv om de af vores kultur, og ifølge dens normer og værdier, er stemplet som mere eller mindre «uduelige» (=»psykisk syg»). Et af disse mennesker er f.eks. Will Hall, der , netop fordi han har haft betingelser, der gjorde det muligt for ham, at tro på sig selv, på flere niveauer har meldt sig ud af vores kultur. Noget der, som jeg ser det (også ud fra egen erfaring), kræver en hel del mere resilience, end at «svømme med strømmen». Fordi dette «svømme med strømmen» jo ofte betyder, at man netop navigerer mere eller mindre elegant udenom at skulle konfrontere såvel livets genvordigheder generelt, som sig selv, den egne historie, åbent, og tage stilling og ansvar. Så, man kunne sige, at en definition af resilience som værende nærmest ensbetydende med perfekt tilpasning til vores kulturs normer og værdier, udgør en slags forsvarsmekanisme mod at skulle mobilisere virkelig resilience.

  26. mai 13, 2010 21:14

    Eit tankevekkande innlegg og ein tankevekkande kommentartråd,takk til alle som deler.
    Å snakke om såre ting er ikkje enkelt og ein kan lett lese mellom orda som står der,tillegge tankar og meiningar som ikkje er/var meint slik eller sånn.Ein lærer av det også.Eg har lært,utvida min forståelse og det er ein fin ting 🙂

  27. september 26, 2013 04:30

    The chronic fatigue syndrome: A comprehensive approach to its definition and study. The desire and mental drive is still there to do these things, the physical capability is just not. It is a very basic test, but so many sufferers will recognize this feature, in fact many people suffering everyday fatigue will also notice it.

  28. Anonym permalink
    september 26, 2013 17:38

    Heisan

    Løvetannbarna, et ugress for noen, men en vakker beskrivelse på et barn som har klart seg mot alle odds, de gror opp uansett, uansett motgang så klarer de det.
    Finnes det noe som kan knekke de?
    Jeg elsker dette begrepet, det har gitt meg styrke å bli sammenlignet med en løvetann, hver gang jeg ser en løvetann gjennom asfalten så ser jeg meg, hver gang folk røsker de vekk fra plenen sin, da ser jeg meg, de kommer alltid tilbake. Noen vil alltid hate en løvetann, noen setter pris på de.
    Min barndom var svært svært tøff, det var hardt å leve, glad jeg lever i dag. Livet mitt kunne ha godt tapt. For hver motgang så ga det meg styrke, mer forståelse, mer mot til å være den jeg er. Jeg har en fantastisk evne til å planlegge når jeg ser det brygger opp til storm, jeg holder hodet iskaldt og bare vet hva som må gjøres. Jeg setter meg inn i folks situasjon og de har fortalt historier ingen vet noe om. Jeg kommer dypt inn i folks følelser, tanker og opplevelser. Og det hadde ikke vært sånn om jeg ikke hadde møtt motgang.

    Men jeg er et sånt løvetannbarn, til tross motgang så er jeg der. Hadde noen få som elsket meg selv om de ikke kunne gjøre så mye annet enn å elske meg. Jeg var usynlig, hadde ingen favorittfarge, ingen favorittklær, ingen favorittmat, ingen favorittskuesplillere, jeg var luft, men noen så meg. Noen ga meg næring til å vokse, noen ga meg troen på et jeg også var verdt å bli elsket. Jeg var ikke et menneske, jeg var bare der, snill søt og grei. Jeg gjorde ingenting ut av meg, svarte aldri igjen, gjorde aldri opprør. Jeg bare var der, du hadde ikke merket meg om du var der, du hadde bare sett meg og jeg hadde smilt til deg og sett ned, men aldri kommet til deg. Uansett om noen prøvde å røske meg vekk så klarte de det ikke, uansett om de ikke så meg, og var der for meg, med min styrke som jeg fikk av de som elsket meg så sto jeg der, fast, bestemt som en løvetann.

    Jeg synes at det er fint at noen ser meg ved å kalle meg et løvetannbarn, jeg synes det er fint at jeg ikke har bukket under, at jeg har klart meg mot alle odds, til og med døden. Jeg har brutt gjennom hard asfalt og ser endelig sola. Ved å ta bort begrepet blir vi kanskje litt usynlige igjen? For det er jo sånn vi er, akkurat som en løvetann, ikke sant?
    Hilsen meg.

Trackbacks

  1. Tweets that mention Om Løver og Løvetannbarn « Marias Metode -- Topsy.com

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: